Ellen har utfordret meg til å fortelle hvordan jeg begynte å blogge, og det gjør jeg så gjerne. Det er ikke gitt at en profesjonell papirforfatter skal fatte interesse for blogging – i all hovedsak dreier det seg jo å om bruke tid på skriving som verken gir inntekt eller andre litterære plusspoeng. Nettpublisering hadde jeg riktignok drevet med siden midten av 90-tallet, men det dreide seg om hjemmesider av det statiske slaget med blinkende bannere og animerte GIFer. Dillete å vedlikeholde, men til gjengjeld krevde mitt første forfatternettsted bare oppmerksomheten min en gang i måneden eller så.
At jeg begynte å blogge såpass tidlig som jeg gjorde, må i stor grad tilskrives Jorunns innflytelse. Hun har alltid holdt seg bedre orientert enn meg om det hotteste på interveven, og lokket meg til å lese blogger på et tidspunkt da jeg hadde et * host * anstrengt forhold til fenomenet. Saken er den at Jorunn i sin tid var redaktør for nettidsskriftet “Kulturnett” (så grundig ødelagt det siste året at jeg ikke orker å peke til det), og hadde ansatt meg som spaltist (jada, jeg er også en av dem som traff sin bedre halvdel via jobben ;-). I mars 2002 skrev jeg en artikkel med tittelen “Signal til støy” (nå gjenopplivet fra de døde og lagt ut på ny), hvor jeg tok et generaloppgjør med bloggfenomenet:
Som mangeårig storforbruker av Internett ser jeg nå en nedslående tendens. Informative, profesjonelle nettsteder øker mye langsommere i antall enn personlige nettsteder. Resultatet er blant annet færre relevante treff i Google, eller mer støy og mindre signal om man vil. I dette perspektivet blir blogg-eksplosjonen bare nok et argument for mediahusenes og teleselskapenes visjon om et todelt Internett: et betalingsnett som gjør det lett å finne informasjon og underholdning av profesjonell kvalitet, og et gratis “såpekasse-nett” hvor alle babler i munnen på hverandre, men få er interessert i å lytte.
Ord det var vanskelig å bakke ned fra, kan man trygt si. At jeg likevel gjorde det, skyldes nok min evne til å skifte mening om argumentene er gode nok. Som i EU-spørsmålet så også i bloggspørsmålet – da jeg fikk sjansen til å studere blogger grundig over lengre tid, så jeg annerledes på saken – og knappe ni måneder senere var jeg klar til å poste mitt første innlegg i denne bloggen. Fordi jeg er alltid er på jakt etter måter å tjene penger som skribent, klarte jeg også å lage en sak av min omvendelse, og en halv bloggosfære frydet seg. Idag kunne jeg ikke tenke meg å være bloggingen foruten. Og jeg har oppdaget at det også gavner min øvrige skriving: i de lange periodene hvor andre oppdrag holder meg unna bokskriving, er det postingene her som holder fingrene varme.
08/11/2006 at 12:45
Interessant. Jeg må nok si jeg også er noe skeptisk til deler av bloggfenomenet, men mye mindre enn jeg er det til de såkalte “kommentarene” på dagbla’-artikler o.l.
Poenget er vel at det finnes noen gode blogger, blant de mange dårlige synse/søppel-bloggene du opprinnelig kritiserte. Jeg har også intrykket av at det snart er fler som skriver blogger enn som leser de.
Det jeg kanskje frykter mer er muligheten for at enkeltmennesker laller seg inn i sin egen lille drømmeverden ved å kun lese nettsteder de selv er enige med, og at man slik kan risikere å få et stadig mer polarisert samfunn med få felles referansepunkter. Jeg håper det er en ubegrunnet frykt, men jeg skulle gjerne snakket med en kybernetiker om det.
Forøvrig hadde det jo også vært interessant å høre om hvordan du gikk fra Ja til Nei i EU-saken (for det er vel ikke mulig å gå andre veien?) 😉
08/11/2006 at 13:00
> for det er vel ikke mulig å gå andre veien?) 😉
I høyeste grad mulig å gå andre veien, Ronny. For mitt vedkommende ble medlemskap av “Nei til EU” erstattet med medlemskap i EU-rørsla. Det kan godt tenkes at jeg legger inn en posting om det ved anledning, og da tar jeg gjerne diskusjonen. Idag er jeg for forkjøda til å orke, dog. 😉
Ellers er jeg enig med deg i faren for sneversyn som kan følge av at man bare leser blogger med egen politisk farge. Men intet er nytt under solen, vettu: jeg husker tiden da de fleste norske aviser hadde partitilhørighet, og det viktigste felles referansepunktet var en særdeles lite maktkritisk statskringkaster. I så måte lever vi i mer opplyste tider – på godt og vondt.