…er emnet for en debatt som raser i den amerikanske science fiction-bloggosfæren. Utgangspunktet er følgende faktum, som siteres i Charlie Stross’ posting om saken:
In 2004, romance novels accounted for 39.3 percent of all adult fiction sold. Mystery and thrillers came in second with 29.6 percent. General fiction, which is what most of us would call the ‘literary mainstream’, was 12.9 percent of all adult fiction sold, followed by ‘other fiction’ a category that includes such things as Western and Men’s Adventure, at 11.8 percent. SF came in dead last at 6.4 percent.
Mine umiddelbare refleksjoner: tenk om vi hadde hatt like klare tall å diskutere ut fra i Norge, en norsk forfatterbloggosfære som brydde seg nok om statistikk til å føre en debatt og en markedsandel på 6,4 prosent for hjemmeprodusert science fiction! Det som for meg fremstår som et luksusproblem (som kjent er det knapt blitt skrevet norsk sf på flere tiår), må likevel sees mot bakgrunn av fallet i markedsandel i USA, fra en topp på over 30 prosent av det samlede boksalget på 70-tallet.
Charlie Stross har flere gode forklaringer: den teknologiske utviklingen som bokstavelig talt har gjort deler av hverdagen science fiction-aktig, globaliseringen som har gitt oss muligheten til å besøke ekstremt fremmedartede verdener (han nevner goth-scenen i Ulan Bator som eksempel) og – selvsagt – den tekniske og kunstneriske eksplosjonen innen sf-genren på lerret og skjerm. Stross’ løsning på problemet er litterær innovasjon (to ord man sjelden ser ved siden av hverandre på norsk):
[I]f your market share is collapsing, it seems to me that the thing to do is to stop doing whatever it is that didn’t work, and pioneer a new field.
I norsk sammenheng vil det å skrive og utgi bøker med et lokalt perspektiv være et innovativt skritt i seg selv – og her ligger det også en mulighet. Norske sf-lesere og potensielle skribenter (jeg har vært konsulent på mange nok manus til å vite at de fins) behøver ikke forholde seg til nesten hundreårig skrivetradisjon, fordi den knapt eksisterer her. Vi kan i prinsippet starte med blanke ark og fargestifter. Neopangea er først og fremst mitt forsøk på å skrive en fabel lagt til fremtiden, men boka kan også sees på som et første innlegg i en debatt: trenger vi lokalprodusert sf, og hvilken rolle bør den i så fall ha?
22/10/2006 at 19:54
Gratulerer med Neopangea, Eirik. Med hensyn på norsk science fiction gir det meg mer håp enn på lenge at det i år kommer sf-romaner av to såpass profilerte navn som deg og Christopher Grøndahl på store forlag. Underskogen av håpefulle (og i noen tilfelle faktisk overraskende gode; jeg har også lest noen manuskripter) skribenter har neppe noe reelt håp om utgivelse før mer kjente navn har banet vei.
Man kan ikke annet enn undres. Science fiction selger faktisk som hakka møkk i Norge, men _på_ _engelsk_. Hvorfor tror forlagene – etter egne utsagn – at det er umulig å tjene penger på denne genren? Det er som om Freia skulle avstått fra å selge andre produkter enn melkesjokolade fordi folk egenimporterte engelsk konfekt og østerriksk likørkonfekt.
22/10/2006 at 22:34
Tilleggskommentar til gmans replikk: det skulle ikke forundre meg det spøtt om forlagene som tror det er umulig å tjene penger på SF-genren, er de samme som fra midten av nittitallet har gjort det ganske så brukbart(?) med publisering av norskskrevne og oversatte fantasy-bøker? (beklager å måtte benytte den engelske genre-betegnelsen, men jeg kom ikke på det eventuelle presise norske begrepet i farten)
22/10/2006 at 23:00
Goth-scenen i Ulaan Baator må være ekstremt liten, jeg så ingen gothere der. På den andre siden ville man nok oppfatte en goth-scene som relativt lite fremmedartet sammenliknet med resten av samfunnet i Mongolia.
23/10/2006 at 00:45
gman: Takk for boktipset – “104” skal leses prompte. Ellers er det min uttrykte målsetning å arbeide for sf-genrens utbredelse både som forfatter og på andre måter. Jeg var i sin tid med på å bygge opp genren faglitteratur for barn i Norge (før 1990 ble det utgitt svært lite på norsk), og vil trekke på erfaringene jeg gjorde den gangen. Man trenger ikke bare forfattere for å få til dette, men også folk med et aktivistisk sinnelag. Det vil nok mange mene at jeg har… 🙂
Kjell: Norske forlag var gjennomgående skeptiske til fantasy, selv om genren hadde vært stor i den engelskspråklige verden lenge før Harry Potter gjorde sitt inntog på arenaen. Etter år med massivt HP- og LOTR-bombardement (for ikke å snakke om mer høylitterære Pullman) kunne man rett og slett ikke ignorere genren, og resultatet ble en langt større inhemsk produksjon. Like entydige eksterne drivmotorer finnes ikke for SF, og derfor tror jeg dette blir en vanskeligere jobb.
Chinggis: Takk for kul påpekning, som også er et hint til meg om at denne bloggen etterhvert har fått en svært interessant leserkrets. 🙂
23/10/2006 at 09:28
Kjell: Nå må det desverre legges til at selv om norske forlag nå pøser ut fantasy for barn/ungdom i bøtter og spann, mener de fleste fremdeles at fantasy for _voksne_ er uselgelig. Forstå det den som kan…
23/10/2006 at 09:51
Jeg vil bare påpeke at man ikke alltid kan se om noen er gotiker eller ikke. Det er mange som tilhører den gotiske subkulturen som ikke synes i dagliglivet. Det å være gotiker handler først og fremst om en måte å tenke på. 😉
23/10/2006 at 13:41
gman: Det har nok noe med Amazon-effekten å gjøre. Mens forlagene har sovet i timen, har svært mange av leserne vent seg til å kjøpe og lese på engelsk. Dermed har forlagene fått nok et argument for ikke å satse på norske titler. Jeg tror det er mulig selge lokalprodusert fantasy for voksne, men det krever en markedskunnskap som p.t. ikke finnes i forlagene. Eller for å si det slik: hvor høy er profilen til Gyldendal og Aschehoug på Shadowcon og liknende arrangementer?
06/09/2013 at 08:26
Kanskje er jeg litt sent ute med kommentar her, men bedre sent enn aldri. Vet ikke hvordan tallene er i dag, men skulle gjerne også sett prosentandelen for fantasy og horror, og fantastisk litteratur generelt.
Det har med tiden dessverre grodd frem en arroganse blant mange lesere av fantastisk litteratur der man aller helst bør lese bøkene på originalspråket. Er man tilstrekkelig god nok i engelsk, så medfører dette sikkert mange fordeler. Men å forsøke å skape inntrykk av at oversettelse til norsk er overflødig eller blir feil osv, er for min del et irritasjonsmoment. Man får gjøre som man selv vil, men bør holde seg for god til å fortelle potensielle forleggere og lesere hvordan bøker helst bør leses. Vi ser det igjen i de såkalte mangetegneseriene, der man må lese fra høyre mot venstre. Om grunnen er økte kostnader ved å snu sidene er det forståelig, men finner dette lite sannsynlig. Mest trolig er det fordi lesere og utgivere har en sterk overbevisning om at det er slik tegneseriene er “ment å leses”. Helst bør de heller ikke være fargelagt dersom de opprinnelig ble utgitt i svart hvitt o.l. Denne tvangsmessige tendensen til at enhver utgivelse bør ligge mest mulig opp til originalmaterialet bidrar til at man mister mange potensielle lesere, og dermed kunder som kunne tilført forlagene fortjeneste. Det neste blir vel at man helst bør lære seg japansk for å lese dem slik de er skapt for å leses.
At science fiction har krympet som genre tror jeg personlig kommer av at den har fått konkurranse av film, TV og dataspill, som generelt kan tilby mer kvalitet og kvantitet enn hva tilfellet var for noen tiår siden. Kanskje skyldes det også en endring i den kollektive bevissthet, og ikke minst innen forlagsbransjen, om hvordan man mener science fiction bør være. Blant annet ser man også her som i fantasy en tendens til noen tykke mursteiner av noen bøker, uten at det nødvendigvis betyr mer handling. Riktignok har teknologien innhentet Star Trek på noen områder, samt at noen konseptet har blitt foreldet, men dette i seg selv føler jeg har hatt mindre betydning enn hva mange tror. Synes også at det er enkelte tendenser til at noen forsøker å tilføre genren en unødvendig høy dose av “litterære kvaliteter”, en overbevisning om at historiene helst bør ha noe viktig å fortelle og at science bør vektlegges mer enn fiction. Dermed glemmer man at et av genrens varemerker er variasjon og at lesere kjøper det de liker og dermed lar være å kjøpe dersom science fiction av den typen de foretrekker ikke er å oppdrive pga diverse uskrevne regler, prinsipper og antagelser innad i bransjen. Når eliten forsøker å definere en genre overfor den litterære grasrota gjør det som regel mer skade enn godt.
06/09/2013 at 08:33
@Fyllingsnes: Det er aldri for sent i denne bloggen, så det kan du ta med stor ro. 🙂 Det er gått en del år siden jeg skrev postingen, og jeg har ikke funnet nye tall. Men sånn generelt har jeg inntrykk av at situasjonen har stabilisert seg, om man skal dømme etter antall forfattere og utgivelser. Charlie Stross fortsetter å skrive som aldri før, Cory Doctorow fortsetter å sette dagsorden med sine bøker og vi har fenomener som Andy Weirs “The Martian”, selvpubliseringsfenomenet som jeg aldri unnlater å anbefale om jeg får sjansen til det.
23/05/2015 at 11:35
Kom over denne bloggen din Erik først nå i forbindelse med å finne ut av det norske science fiction-miljøet på nettet. Bakgrunnen er at jeg har startet et lite forlag ved kjøkkenbordet hjemme. Og det jeg er mest stolt av akkurat nå er å ha utgitt hele VALIS-trilogien til Philip K. Dick på norsk: “VALIS”, “Den guddommelige invasjon” og “Timothy Archers sjelevandring”.
23/05/2015 at 18:36
@Svein: Så flott at noen satser for SF på norsk. Som jeg skrev i kommentaren over din, virker det som om engelskspråklig SF har stabilisert stillingen, blant annet pga smart bruk av ebokmarkedet. Og den nevnte boka av Andy Weir kom nylig ut på norsk under tittelen “Marsboeren”, så helt mørkt er det ikke her i landet heller!