kommer fra Kari Marstein, redaksjonssjef i Gyldendal forlag, i et innlegg i Dagbladet. Marstein ønsker å ta et generaloppgjør med Konkurransetilsynets rapport som konkluderer med økt salg og utvalg i bokbransjen etter endringene ifjor:

La meg slå klart fast: Dette har ikke Konkurransetilsynet grunnlag for å hevde. Rapporten fra Konkurransetilsynet bygger på svært tvilsomt tallmateriale. […] Tallmaterialet er for sammensatt, det er usikkert hva det til enhver tid er man måler, og det lar seg kort og godt ikke gjøre å trekke konklusjoner om utviklingen av verken pris, salg eller bredde på grunnlag av denne undersøkelsen.

En sterk åpning, som følges opp med en påpekning av et forsåvidt riktig og åpenbart faktum: bokbransjen opplever store årlige svingninger, og statistikkene er følsomme for bestselgere. Problemene oppstår når Marstein vil dokumentere at det motsatte faktisk har skjedd, mao at smale titler selger mindre enn før dereguleringen:

Bokhandlerne velger å konsentrere salgsinnsatsen om enda færre titler, noe som nok gir resultater. […] Forskjellene blir større. Mellom de som selger. Og de som ikke selger. Nedgangen i antall solgte eksemplarer for en del bøker er drastisk, og rammer både forfattere og forlag.

Marstein kritiserer altså Konkurransetilsynet for ikke å ha godt nok tallmateriale, men presenterer ikke et eneste konkret tall selv. Hele dokumentasjonen for påstanden om mindre bredde ligger i setningen “vi vet at de tendensene vi ser her hos oss, også er typiske for andre forlag”. Kari Marstein vet noe veldig relevant som ikke vi andre vet, og heller ikke Konkurransetilsynet vet. Retorikk på høyt nivå, dette, og ikke ukjent for de av oss som har deltatt i bransjedebatter før.
Intet forsvarsskrift for smal litteratur uten fortielse av fakta som svekker argumentene. Kari Marstein skriver at “det burde være unødvendig å si, men det er forskjell på å selge ti eksemplarer av en bok og hundre eksemplarer”, vel vitende om at det burde stå “1010 eksemplarer og 1100 eksemplarer”. Det er lett å forstå at Marstein “glemmer” innkjøpsordningen for skjønnlitteratur – den står for brorparten av salget av smal litteratur og sikrer i praksis utgivelsen av slike titler uavhengig av hva bokhandlerne måtte finne på.
Likeledes lar hun være å nevne de mange andre støtteordningene som kommer “kunstforfattere” til gode, ordninger som ifølge forfatterforeningenes egne tall utgjør langt det meste av etablerte forfatteres inntekt. Med andre ord: fallet i salgstallene kan umulig være så dramatiske som Marstein hevder, og konsekvensene for økonomien til flertallet av etablerte kunstforfattere likeså. Klinsjeren er likevel denne setningen:

For hvor lenge kan en forfatter skrive bøker bokhandlerne ikke tar seg råd til å selge, hvor lenge kan forlagene utgi bøker leserne likevel ikke finner i butikkene?

Kari Marstein har en høy stilling på Gyldendal, som i likhet med Aschehoug og Damm har gjort store oppkjøp av bokhandlere. Hvis Marstein virkelig mener at bokhandlene gjør en for dårlig jobb, bør hun først reise seg fra skrivebordet sitt og banke på døren til Gyldendal-direktør Geir Mork, hjernen bak forlagets systematiske oppkjøp av bokhandlere i Norge, og mannen som for bare to uker siden sa at konkurrenten Cappelen var “spilt i sjakk matt” fordi forlaget ikke har gjort det samme. Og kanskje Marstein også – sånn for ryddighetens og etikkens skyld – burde ha nevnt denne forbindelsen i innlegget sitt?