Aftenposten har interessant å melde: ikke bare har boksalget i sin alminnelighet økt etter innføringen av bokavtalen, men det går også ut flere smale titler fra forlagene. Det ser altså ut til at trenden i retning større bredde som fulgte etter at bokklubbene mistet sin særstilling også gjelder bokhandlerne (selv om vi må vente på en utredning fra Konkurransetilsynet for å få sikre tall). I mellomtiden fortsetter forfatterforeningsleder Anne Oterholm å snakke og skrive som om situasjonen var den motsatte, påpeker Unni Lindell og Anne B. Ragde i en kronikk. De har gode og ubehagelige poenger.
Gårsdagens nyhet om at Damm kjøper Tanum-kjeden, viser at det er mer enn nok å gripe fatt i. En typisk bransjekommentar til saken kommer fra William Nygaard (sjef for Aschehoug, som lenge har kjøpt opp bokhandlere og småforlag over en lav sko), som begrunner sin støtte til en utredning av eierforholdene i bokbransjen slik:

Utredninger er alltid klokt. Jeg synes det er trist når en norsk kulturinstitusjon havner i utenlandske hender. Nå vil gevinsten på norske bøker forsvinne inn i det multimediale, internasjonale konsernet Egmont, som igjen eies av Disney. Det er ikke noe galt med Egmont, men vi må vite hvem de er.

Selvsagt er Nygaard tilhenger av utredninger. Han vet at dette har vært utredet før, og at påpekninger av maktkonsentrasjon i bokbransjen ikke resulterer i noe som helst, så lenge Kulturdepartementet lager litteraturpolitikken. Han vet dessuten at hovedproblemet med utenlandsk eierskap i norskbokbransje ikke er at gevinsten forsvinner utenlands, men at den delen som stammer fra litteraturstøtteordningene, også gjør det. Elefanten i rommet er at statsstøtte som gavner forlagseiere, med nødvendighet også vil gavne utenlandske eiere. Du leste det her først: dine skattekroner sponser de fete (Aristo)kattene i Disney-konsernet. 😉