…er utvilsomt Carl I. Hagens uttalelse om Manuela Ramin-Osmundsen:

Er man innflytter fra et annet land med masse familie og røtter og annet et annet sted, kan det i konflikter reises spørsmål om hvor man har sin lojalitet.

Den er bisarr fordi personen i fråga er fransk statsborger, et europeisk land hvis borgere allerede har fri tilgang til Norge. Påstanden om mulige lojalitetsproblemer blir dobbelt meningsløs i en sak som faktisk handler om asylsøkende kurdere (et folkeslag som geografisk sett er like fjernt fra Frankrike som Norge). Og hva slags konflikter sikter egentlig Hagen til? Mener han at en fransk statsborger ansatt i en norsk statsetat i situasjoner hvor det hersker uenighet om lovfortolkning (som tilfellet er her), er troende til å føle sterkere lojalitet med fransk lovfortolkning?
Selvsagt mener han ikke det. Og det er her Hagens retoriske mesterskap viser seg. Han sier ikke at han reiser spørsmål om lojaliteten, men at man kan reise spørsmål. Og ved å kvalifisere det med “reises spørsmål”, behøver han ikke å dokumentere at folk med utenlandsk pass faktisk er en risiko for et lands statsadministrasjon. Samtidig greier han effektivt å gi uttrykk for det hundretusener av nordmenn tenkte da utnevnelsen av Ramin-Osmundsen ble kjent: “Hvordan kan vi stole på at en brun dame med utenlandsk aksent vil holde brune utlendinger ute av landet?” Når utenriksministeren griper fatt i dette poenget, kan Hagen spille indignert mobbeoffer – en rolle han har perfeksjonert gjennom sine mer enn 30 år i politikken.
Jeg er norsk med utenlandsk pass, og kan ikke si at jeg føler meg personlig fornærmet – i mine øyne har Carl I. Hagen aldri hatt injurierende kraft. Derimot skuffer og bekymrer det meg at ikke Hagens kommende samarbeidspartnere (de tre små dvergene på borgerlig side) er like klare og tydelige som Aftenposten var idag. For dette handler ikke bare om hva nordmenn mener om utlendinger, men også om hva vi som av ulike grunner har beholdt våre utenlandske pass føler om det å bo og arbeide i Norge (intet lite poeng i et dynamisk, internasjonalt arbeidsmarked).
For meg har det britiske passet vært et sentimentalt bindeledd til min fars fødeland, og til en viss grad en politisk demonstrasjon (vil ikke Norge inn i EU, skal jeg i det minste være EU-borger). Men tilspissingen av innvandringsdebatten i Norge har faktisk gitt meg et nytt perspektiv: de senere årene har jeg så smått begynt å tenke på passet som en mulig nødutgang, en vei vekk herfra om det skulle bli for ille. Når Norges mistro mot utlendinger øker, øker også utlendingers mistro mot Norge. Blir vi blir regnet som potensielt illojale, så styrker ikke det vår følelse av lojalitet. Og kjenner jeg ham rett, var også det Hagens hensikt med utspillet.
Oppdatering: Der kom endelig Erna Solberg på banen, med et klart og tydelig utspill. Bra!