Via Espen fant jeg Niels Chr. Geelmuydens kronikk i Aftenposten.no, hvor han gir sitt perspektiv på lett surrealistiske debatten mellom Linn Ullmann og Trond Giske. Han bruker uttrykk som apartheid, men det må ses mot bakgrunnen av to tiårs motgang som forfatter. Geelmuyden har utgitt 17 bøker som gjennomgående har solgt dårlig, som ikke blir anmeldt eller anerkjent på annen måte og som ikke er blitt til ved hjelp av de stipendene så mange forfattere mottar:

Er man innenfor, tilkommer man stipendier. Syv ganger har jeg selv søkt om prosjektstipend fra Det faglitterære fond, og syv ganger har jeg høstet avslag uten begrunnelse. Vi snakker ikke her om å tilhøre de utvalgte få. Da jeg søkte om bistand i forbindelse med Hegnar-biografien, stod det å lese at 279 bokprosjekter var funnet verdige til støtte.


Syting over stipendene man ikke fikk er en gjenganger i forfatterforeningenes blader, og derfor var min første reaksjon: kom over det, Geelmuyden. Skru av fiolinmusikken, våkne opp til virkelighetens verden – det er faktisk slik det er å være forfatter i et lite land. Men så slo det meg at jeg definitivt ikke er den rette til å kritisere. Jeg har fått en rekke arbeidsstipend, jeg blir invitert til forlagsfestene, jeg kjenner de mektige i bransjen, bøkene mine blir innkjøpt til bibliotek (jeg har endatil sittet i stipend- og innkjøpskomiteer), de blir omtalt i ny og ne og tidvis også premiert. Jeg er simpelthen en av dem som er innenfor i bokbransjen.
Og fra mitt ståsted som innsider ser jeg at han har et poeng. Den litterære makteliten er ikke stor i noe land, men i Norge er den mindre og mektigere enn de fleste steder, ikke minst takket være offentlige støtteordninger. Regelmessige lesere av denne bloggen vil vite at jeg på mitt enkle vis er en annerledestenkende forfatter. Jeg har lenge kritisert det litterære systemet for avfeldighet, mangelfull dokumentasjon, slurvete argumentasjon og rent ut sagt uetisk oppførsel. Jeg er på ingen måte rede til å kaste inn hansken som forfatter, men jeg har en sterk følelse av at papirbokpubliseringens gullalder ligger bak oss. Geelmuydens problemer blir bare ett av mange symptomer på dette. Og spørsmålet blir da: hva kan gjøres? Kan systemet slik det fungerer i dag fikses, eller må det avskaffes helt og holdent?
Andreas Andersen skriver i sine mediefunderinger at han vil ha skattepengene sine tilbake. Så var det det med å skjære over strupen i forsøket på å barbere seg, da: det vil ikke hjelpe nevneverdig på Geelmuydens økonomi om han fikk beholde de hundrelappene han årlig bidrar med til litteraturstøtteordningene. Det er mulig å se for seg en utvidelse av innkjøpsordningene for essaysistikk og faglitteratur, som idag bare omfatter noen få prosent av den samlede produksjonen. Alternativt kunne man gå inn for at bibliotekene fikk pengene og friheten til å kjøpe bøkene selv, istedenfor å gå via komiteer i Oslo.
Men ingen av disse tiltakene vil løse de fleste norske forfatteres hovedproblem, som er lavt (og i snitt synkende) salg i et lite marked som hvert år oversvømmes av over 5000 titler, og hvor det bare finnes en håndfull aviser og én radiokanal med kompetanse til å vurdere forfatterhåndverk på en skikkelig måte.Det er ingen tilfeldighet at jeg skriver dette akkurat her: for meg og et økende antall kolleger har webloggen vist seg å være et medium som når vel så mange lesere som papirbøkene, og som samtidig fungerer som en kilde til konsentrert og næringsrik googlejuice som forfattere flest – inklusive Niels Chr. Geelmuyden – mangler pr. idag.