Boingboing blogger et forslag fra det australske motstykket til Kopinor om å kreve inn bruksvederlag for nettbruk. Dette spørsmålet har også dukket opp i den norske debatten, og Cory oppsummerer kjerneproblemet med et nettvederlag som presumptivt skal fordeles til papirbokforfattere på sitt sedvanlige klare vis::

Now they [the Australian Copyright Agency] say that they deserve to collect for the use of the Web. Despite the fact that there’s an implied license to read Web pages that goes along with publishing them (who puts up a web-page without expecting it to be read?) and despite the fact that the vast majority of pages online weren’t created by Australians, and despite the fact that the vast majority of pages created by Australians weren’t created by professional authors, the agency proposes that it should be able to collect a tax on behalf of all those authors in the world in order to line the pockets of its few lucky members.

Jeg har vært inne på samme problemstilling i Bok og Bibliotek:

Når grensen mellom produsent og konsument av åndsverk utviskes på denne måten, er det all mulig grunn til å drøfte rimeligheten av og legitimiteten til nettvederlaget. Det er også grunn til å stille spørsmålstegn ved fordelingen av vederlagsmidlene til en skribentgruppe som for øyeblikket bare har et fellestrekk: er de aktive og dyktige, er de sannsynligvis ikke medlem av en forfatterorganisasjon.

Nettvederlaget er også et stridsemne i konflikten mellom Kopinor og Kommunenes Sentralforbund. Selv om jeg i stor grad støtter Kopinor-modellen for papirkopiering (den er et billig alternativ til gjentatte søksmål mot skoler og bedrifter, for å si det slik), mener jeg KS har gode poenger i sitt syn på vederlag for kopiering på nett:

Når det gjelder utskrifter fra Internett mener KS at det er tillatt å ta utskrifter av lovlig utlagt materiale, hvis ikke rettighetshaveren på nettsiden eller i dokumentet har motsatt seg dette. Det er en logisk konsekvens av dette at sideprisen for utskrifter, og fotokopier av slike utskrifter, må være lavere enn fotokopier fra trykte medier fordi kostnadene er lavere. Kopinor må her tilpasse seg en endret virkelighet når det gjelder mediebruk og formidlingskanaler.