burde være relativt lett å unngå i våre dager, men ifølge denne New York Times-artikkelen er det fremdeles forbløffende vanlig at forskere gjør samme jobb om igjen:
It may seem odd that scientists in the Internet age spend years on a line of research, even bet their careers on it, without having first determined that their mountain had not already been climbed. But Dr. Stigler said that scientists often are ignorant of the work being done by others in their field, and searches of scientific literature can be hard to conduct.
13/02/2006 at 14:11
Det er et godt poeng i artikkelen.
Men på den annen side, og nettopp derfor… Det er like galt å gjøre det til religion å “effektivisere” oppdagelser, å betrakte all gjenoppdagelse til noe uønsket, skadelig eller som sløsing av ressurser.
For det første: Å komme fram til samme resultat langs en annen sti kan være særdeles verdifullt. Ofte – kanskje *oftest* – er det *prosessen* fram til resultatet som bygger kunnskap og forståelse.
For det andre: Å oppdage en sannhet i en helt annen kontekst setter sannheten i et annet lys, og kan utfylle bildet på verdifulle måter.
For det tredje: Selv innen realfag er det svært mye som ikke er absolutt, entydig og udiskutabel Sannhet – det er imot teknikker, arbeidsmåter, angrepsvinkler. “Å finne opp C++, Objective-C, Java osv var sløsing med ressurser, siden objektorientert programmering var oppfunnet med Simula allerede i 1967” (???).
For det fjerde: Man må gjøre en avveiing i ressursbruk. Ethvert forskningsprosjekt kan bruke opp hele sitt budsjett mangedobbelt opp på å kartlegge tidligere arbeide innen feltet. “Folk kjøper bøker, selv folk som har bok!” klager tidligere pensjonist Edward Bråthen (alias Odd Børretzen) – men ingen forfatter av kjærlighetsromaner kan starte med å lese all verdens kjærlighetsromaner for å finne ut om hans historie har blitt skrevet tidligere. Ingen designer av et nytt programmeringsspråk kan detalj-studere samtlige nåværende og tidligere språk for å hente impulser.
For det femte: Når en oppdagelse blir gjort 16 ganger mellom 1950 og 1996, så er det en sterk indikasjon på at for mange av de 16 gangene “var tiden ikke moden”. En løsning har beskjeden verdi om den ikke er løsning på et reelt og signifikant problem. Kan ikke løsningen brukes til noe som helst, må vi forvente at den faller i glemsel. Om noen, tjue år senere, *får* et reelt behov og utvikler samme løsning på nytt, er det slett ikke så galt, hvis løsningen denne gang blir tatt i bruk! Som slutt-sitatet i NYT-artikkelen lyder: “Yes, but when I discovered it, it stayed discovered.”
For det sjette: Selv om *ett* arbeide hevder et resultat som noe absolutt ugjendrivelig, er det verken noen naturlov eller noen empiri som sier at da må det være slik. Selv rene matematiske bevis blir iblant tilbakevist av senere forskning. At flere ulike og uavhengige forskere kommer til samme resultat er nødvendig for å bekrefte resultatet. Om de kommer til *nesten* samme resultat (f.eks. Newton og Einstein) kan det være av eksepsjonell betydning.
Artikkelen i NYT er kort inne på et par av disse punktene, og påpeker andre, fullt gyldige, negative sider ved gjentatte opdagelser. Hovedlinjene i problememet som påpekes er det ingen grunn til å argumentere mot. Men jeg er redd for å havne i grøfta på andre siden av veien: Der det implisitt eller eksplisitt blir stilt så strenge krav til undersøkelse av tidligere forskning betyr at ny forskning blir skadelidende (gjennom ressursmangel og frykt blant finansieringskildene for å kaste bort penger på noe “unødvendig”, så de holder igjen). Der enhver oppdagelse av noe som det viser seg er oppdaget før blir avvist som et verdiløst resultat. Der man blindt og ukritisk benytter “sannheter” fra tidligere forskning uten å vurdere om forutsetningene for sannhetene er til stede i en annen kontekst.
Så la oss ta artikkelen som en påminnelse, men ikke som en absolutt sannhet i retning av at gjentatte oppdagelser alltid er av det onde.