Teresa Nielsen-Hayden har en fabelaktig bloggposting om papirbøkenes akk så korte levetid. Vi forfattere liker ikke å tenke på det, men de fleste bøker blir borte fra offentligheten på skremmende kort tid (ikke sjelden før bøkene rekker å havne på salg). Nielsen-Hayden peker til en oversikt over bestselgere fra 1900 til 1995, og minner om at de mange ukjente navnene faktisk var vinnere i kampen om oppmerksomheten. Liksom vår egen Rudolf Muus hadde de i det minste et publikum i sin samtid, i motsetning til den navnløse hæren av skribenter som ikke engang oppnådde det:

The literature taught in schools is that which has survived: a collection of gross statistical anomalies. This is misleading. Falling out of print is a book’s natural fate. We can belatedly train ourselves to believe that this will happen to other people’s books. What’s hard is for writers to believe it will happen to their own.


Nielsen-Hayden påpeker at vernetiden for bøker (forfatterens dødsår pluss 70 år) først og fremst gavner suksessforfattere og store mediaselskap. I de aller fleste tilfelle vil de etterlatte etter en forfatter aldri motta et øre for bruk av de beskyttede tekstene, hovedsaklig fordi ingen aner at tekstene eksisterer. Prosjekter som Google Print vil om ikke annet gjøre det mulig å finne tekster som ikke har vært i trykken på mange tiår, men kan gå helt i stå dersom man blir nødt til å spore opp alle potensielle rettighetshavere til utgåtte verker for i det hele tatt å begynne å skanne.