er temaet for en sak som har gjort runden i kulturredaksjonene de siste dagene – senest i Aftenposten. Noen har gjentatt det eldgamle stuntet med å sende en tekst av en kjent forfatter – i dette tilfelle Nobel- og Bookerprisvinnerne VS Naipaul og Stanley Middleton – inn til en drøss med forlag, og mesket med seg med refusjonsbrevene. Selvsagt er dette gefundenes fressen for allehånde litterater, som nå har fått det endelige beviset for at bokbransjen går i hundene. Naipaul (forøvrig er kjent for å være noe av en gretten gammel gubbe) sier det slik:

Det kreves mye talent for å se at noe er godt skrevet, og det er ikke mye slikt talent rundt omkring. Med all annen form for underholdning som tilbys i dag, finnes det få mennesker igjen som forstår hva som er et godt stykke skrivearbeid.

Ja jøss, jeg husker godt hvor mye bedre forlagsbransjen var før alle sløvet foran TVen og Internetten. Her i landet, for eksempel, holdt det ikke å ha deltatt i Big Brother for å få en forlagskontrakt. Nei, den gang var minstekravet tjue års fartstid som backbencher på Stortinget. Og på Henrik Wergelands tid var heller ikke det godt nok. Da måtte man ha en pappa som betalte for å få utgitt en bok.
Den beste oppsummeringen av saken finnes på Making Light (som vanligvis skrives av forleggerne Patrick og Teresa Nielsen-Hayden, så det er solid bakgrunn for egne meninger der i gården), som minner om at stuntet også ble gjennomført i 1975 med samme resultat (Vidar Kvalshaug gjorde noe tilsvarende med en Hamsun-novelle for sju år siden). I og med at tekstene som ble refusert denne gangen stammer fra 1971 og 1974, må forfallet i bransjen ha satt inn umiddelbart etterpå, tydeligvis.
Ellers er jo eksperimentets store svakhet at vi ikke får vite begrunnelsen for at manuskriptene ble refusert. Et standardbrev fra forlaget kan skjule mange mulige forklaringer – inklusive den at forlagsredaktøren eller konsulenten gjenkjente teksten som et plagiat og lot det være med det. Eller kanskje rent av nøt å refusere selveste VS Naipaul (sa jeg at han var en gretten, gammel gubbe?) Patrick Nielsen-Hayden sier det mange redaktører utvilsomt tenker når slike saker dukker opp:

It’s not my job as an editor to decide what’s “worthy” of publication. It’s my job to find and acquire books that Tor [Science fiction-forlag som bl.a. utgir Cory Doctorow, min amn.] can do a good job of publishing. I’ve passed on some very good books for which I felt we weren’t the right house. I also haven’t read every well-regarded novel in the English language, and some of those which I have read I would certainly have rejected if they’d been submitted as new work to Tor in 2006. So the gotcha! aspect of this stunt also fails to impress.

I mine øyne baserer stuntet seg på en snodig forestilling om litterær relevans som totalt uavhengig av tid, rom og kontekst. Jeg er like lite overrasket over at Hamsuns form og tankegods ikke fenget norske forlag i 1999, som jeg over at et snart 40 år gammelt Naipaul-verk skulle virke friskt og interessant i 2005. Og når Aftenposten trekker Doris Lessings refuserte roman inn i diskusjonen, blir det rett og slett for dumt. Man kan ikke gå ut fra at ethvert manus skrevet av en berømt forfatter er verdig utgivelse – heller ikke om forfatteren heter Lessing.