(Mildt spoilervarsel) Var på kino med Jorunn igår og så lenge etterlengtede Serenity. Joda, de av oss som har sett serien på DVD skjønner et og annet poeng sekundet før de uinnvidde, men det bør ikke hindre noen scifi-fan (og dem er det jo mange av!) i å få den med seg på kino. For i mine øyne (som etterhvert har skuet mesteparten av IMDB-listen) er Serenity en av de beste scifi-filmene som på år og dag. Når dagsavisens anmelder påpeker at den er morsommere og mer velspilt enn Star Wars, sier ikke det så mye. Som kjent skal man lete lenge etter en mindre morsom og mer trestokkbestykket film enn Lucas’ siste utgyterier (“A piece of Sith”, som satirebladet Private Eye sa om siste film).
Men Serenity er virkelig både morsom og velspilt, med en dialog man kunne ha kverket for, genuint overraskende vrier underveis, en passe dose gladvold og en slutt med akkurat den riktige dosen patos. Dramaturgisk er filmen smartere bygd opp enn TV-serien: mens du bruker mange episoder av Firefly på å pønske ut hva den røde tråden er, introduseres den i løpet av det første kvarteret av Serenity. I likhet med Star Wars- og Matrix-seriene har Serenity et større politisk perspektiv, men i motsetning til George Lucas og Wachowski-brødrene har ikke Joss Whedon falt for fristelsen til å inkludere lange møtereferater og kvasifilosofiske betrakninger: han har skjønt at politikere er viktige, men ikke popcornmateriale av den grunn.
Selv om science fiction skildrer en fremtid som ikke virker realistisk, må historien ha sin egen indre troverdighet. Her er filmens største forse mannskapet: jeg tror faktisk på astronautene i westernklær som lirer av seg kvikke replikker mens de fyrer løs i alle retninger. Ikke minst tror jeg på kapteinen, Malcolm (Mal) Reynolds, som kan minne om Han Solo men som har betydelig større dyp. Jeg tror på et univers hvor kinesisk er det universelle språket (selv om hovedpersonene snakker engelsk), og hvor et nytt ville vesten oppstår på planeter som ligger så langt unna at sentralregjeringen ikke klarer å holde kontrollen. Og dermed har Joss Whedon gjort jobben sin i mitt tilfelle. “You can’t stop the signal.” 🙂