En av mine faste reisevaner er å lese reiselitteratur på reisen. I Tunisia nylig leste jeg Paul Theroux’ mye omtalte og kritiserte “Dark Star Safari” – et alt i alt deprimerende møte med en velformulert men akk så gretten gammel gubbe. Så var til de grader ikke tilfelle med reiseboka jeg leste ferdig på denne reisen (som altså går til Slovenia): jeg fikk endelig somlet meg til å lese Douglas Adams’ “Last Chance to See”. Den viste seg ikke bare å være en lettlest og morsom (det forventer man av Adams uansett) tekst om miljøvern, men også en underfundig og innsiktsfull reiseskildring. Mannen brukte flere år på prosjektet med å spore opp verdens sjeldneste dyrearter, og måtte reise til mange ekstremt avsidesliggende steder med alt det innebærer av prøvelser. Skildringen av Zaire under Mobutu var simpelthen ubetalelig. Fremdeles sterkt anbefalelsesverdig, med andre ord, og en nyttig påminnelse om hvor god Adams faktisk var til alle som i likhet med meg ble dypt skuffet av filmversjonen av “Hitchhiker’s…”
30/11/2005 at 12:51
Hvah? Ikke lest “Last Chance to See” før nå? Makan… 🙂 Selv glemmer jeg *aldri* da jeg leste om Adams’ fånyttes forsøk på å få sove til de vakre tonene av uante mengder ‘cockerels’ tidlig om morgenen ett av stedene han besøkte under arbeidet med boken. Jeg lo så høyt og hjertelig midt på natten at jeg må ha vekket halve midtbyen i Trondheim :))) (10-15 år siden, så jeg er vel tilgitt.)
Vil så komme med et apetittvekkende sitat fra boken, til inspirasjon for de som ennå ikke har lest den:
“If you took the whole of Norway, scrunched it up a bit, shook out all the moose and reindeer, hurled it ten thousand miles round the world and filled it with birds then you’d be wasting your time, because it looks very much as if someone has already done it.”
Det overlates til den observante og geografikyndige leser å finne ut hvilket sted som menes (hint: har man lest hele “Hitchhiker’s…” har man en ekstra fordel her, og vet også hvem som var ansvarlig…).
01/12/2005 at 07:02
Jøss, jeg har lest boka to ganger, men har totalt glemt det med ‘cockerels’. På tide å lese en gang til!?
Selv glemmer jeg aldri strevet de hadde med å kjøpe kondomer i Kina. For ikke å snakke om den gamle kineserens reaksjon da de heiste opp fra elva en mikrofon pakket inn i et slikt kondom … 🙂
04/12/2005 at 11:15
Er ikke akkurat stolt av denne historien, må det sies. Men det hyggelige med å lese boka, som tross alt er skrevet for nesten 20 år siden, er å oppdage at den fremdeles virker frisk og ny. Det skyldes delvis (og dessverre) at problemet med artsutdøelse ikke er blitt mindre med årene, men først og fremst tror jeg det bunner i at vår alles kjære Douglas var en så god skribent.