Fyrtårnbokrapportering

Fisketuren er snart over, og jeg kan fastslå at et opphold på et fyrtårn ute i havgapet ikke bare er befordrende for skrivingen, men også fører til økt lesing. Vel, opphold i havgapet fører i sin alminnelighet til økt lesing: biblioteket her på Utsira (som ligger ti skritt fra maskinen jeg sitter og blogger dette på) har en av landets beste utlånsstatistikker. Alle som liker lesestoff på reisen vet at den ideelle reiselektyren er omfangsrik i sidetall (det gir mindre innbinding pr. leselig side), er spennende å lese (fins det noe verre enn å måtte tvinge seg gjennom en kjedelig bok av mangel på alternativ) og samtidig ikke for lett å pløye seg gjennom.
Jeg kan hermed fastslå at Kai Bird og Martin J. Sherwins American Prometheus – The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer fyller disse kravene og vel så det. Boka regnes av mange som den (foreløpig) beste biografien om “atombombens far”, og det er lett å forstå. Den klarer langt på vei å godtgjøre hvordan en sky og nevrotisk teoretisk fysiker forvandler seg til den karismatiske lederen av Manhattan-prosjektet, og hvordan en støttespiller for (om ikke medlem i) det amerikanske kommunistpartiet blir en del av USAs politiske og militære establishment. Samtidig gir den, som gode biografier skal gjøre, et overbevisende bilde av Oppenheimers samtid.
Oppenheimer var en usedvanlig intelligent og belest person, men på tross av (eller kanskje heller på grunn av?) dette kunne han være svært naiv. Tragedien i tittelen utspilte seg i 1954, da Oppenheimer mistet sikkerhetsklareringen han trengte for å fungere som rådgiver for USAs atomenergikommisjon. Han ble fratatt klareringen etter en farseaktig prosess. For eksempel fikk forsvarersiden ikke tilgang til FBIs omfattende mappe om Oppenheimer, og visste derfor ikke at FBI hele tiden avlyttet forsvarerteamets interne diskusjoner og ga resultatet til anklagersiden i saken.
Albert Einstein var en av mange som ikke begrep hvorfor Oppenheimer i det hele tatt valgte å utsette seg en slik høring (“Der går en narr”, sa han om sin daværende sjef på Institute for Advanced Study), når han visste hvordan folk med radikal bakgrunn ellers ble behandlet. Skjebnen til Frank Oppenheimer, Roberts fysikerbror, er typisk: han var medlem av kommunistpartiet på 30-tallet, var tilstede under den aller første atomprøvesprengingen, mistet i 1949 en forskerstilling på grunn av sin radikale fortid, ble deretter svartelistet ved alle amerikanske universiteter, men kunne ikke takke ja til stillinger i utlandet fordi han ble nektet utreisetillatelse av amerikanske myndigheter. Resultatet var at han drev som kvegfarmer i ti år (senere grunnla han Exploratorium i San Fransisco, og regnes som de moderne vitensentrenes far.)
Med meg på turen hadde jeg også James Howard Kunstlers The Long Emergency – Surviving the Converging Catastrophes of the Twenty-First Century. Den dystre tittelen signaliserer tydelig hvor forfatteren står: han mener at de mange truslene mot vår eksistens (energikrise, klimaendringer, sykdom) i sum vil føre til et sammenbrudd i vår høyteknologiske sivilisasjon, at det vil komme relativt kjapt (lenge før 2050), og at særlig USA vil rammes hardt.
Nå er det all mulig grunn til å ta med en viss klype salt en bok som hevder at den russiske kongefamilien mistet makten på grunn av Spanskesyken, eller som nevner nullpunktenergi blant alternative energikilder (en enklere stråmann å slå ned skal man lete lenge etter). Men forfatteren har et meget godt poeng: vår sivilisasjon, og da særlig den amerikanske, er basert på billig olje. Når den tar slutt – og det vil skje i levetiden til mange som leser dette – blir ringvirkningene mange og dramatiske.
En ting er å erstatte stasjonære kraftverk med kjernekraft, vind, vann og sol, noe ganske annet er det å finne en god erstatning for bensin. I prinsippet kan bensinbiler byttes ut med hydrogenbiler, i praksis er det ingen grunn til å tro at hydrogen noensinne vil bli like billig og lett tilgjengelig. Hydrogen må produseres i egne fabrikker (typisk nok er det enklest å lage av fossile brennstoffer), og er så mye vanskeligere å transportere og oppbevare enn bensin at det må bygges ut en ny hydrogen-infrastruktur.
Kunstler mener at hydrogensamfunnet, hvis det i det hele tatt blir en realitet, vil bli kostbart for folk flest, og at “smultringbyene” med døde bysentra og en ring av forstadsbebyggelse rundt, er dømt til å gå under (der fikk dere den, Oslofolk som følger “Escape to the Country”-trenden). Ned i samme sluk går den globaliserte industriproduksjonen (slutt på at norsk fisk fileteres i Kina), industrijordbruk slik vi kjenner det (slutt på Cheez Doodles og nachips) og varehandel a la Wal-Mart.
Kunstler blir i det hele tatt riktig apokalyptisk, og det er vanskelig å ta på alvor spådommen om at de av oss byfolk som overlever den kommende globale sultkatastrofen, er heldige om vi får jobb på en gård. Men at slutten på oljealderen har større konsekvenser enn at folk må bytte bilmodell, det har Kunstler overbevist meg om. Likeså at de fleste i vår verdensdel lever i dyp fornektelse om det som vil komme. Hvordan bensinmangel kan arte seg i vår tid, får man et levende inntrykk av i Zambia-bloggen til Clare.