ble en sak i blant annet Aftenposten, og med god grunn. Det omtalte Lyd- og Blindeskriftbiblioteket (NLB) er en av mine oppdragsgivere, og jeg erfarte selv for noen uker siden hvor vanskelig det kan være å komme inn i biblioteket. Etter å ha vasa rundt bygget i fem minutter uten å finne inngangen, spurte jeg i Nasjonalbibliotekets hovedresepsjon. Der hadde man aldri hørt om NLB, men jeg fant tilslutt en ansatt som kunne peke ut veien (gjennom en uoversiktlig kantine, for sikkerhets skyld).
Vel er jeg distré, men jeg er i alle fall seende. Arkitektens reaksjon på kritikken mot det lite brukervennlige bygget er forøvrig typisk nok:

Beslutningen om at NLB skulle dit ble tatt da råbygget sto klart. Vi har derfor hatt knapt med tid, men har anstrengt oss for å komme NLB i møte. Vi synes det er veldig trist og urimelig at kritikken kommer nå.

Nå kan det pekes på at det ikke er en unnskyldning for lyselementer man kan snuble i, eller døråpnere som sitter på feil sted. Mer interessant er det at bygget åpenbart ikke var tenkt tilrettelagt for synshemmede i utgangspunktet. Og vi snakker altså om et tilbygg til Nasjonalbiblioteket, hele nasjonens bibliotek om man vil (sist jeg sjekket inkluderte nasjonsbegrepet også folk som ikke kan se), en institusjon som ikke bare kan tenkes å brukes av synshemmede, men som kanskje til og med kan tenkes å ha noen slike spoilere av hipp arkitektur blant sine ansatte?