Kanskje er det fordi jeg for tiden leser Steven Berlin Johnsons “Everything Bad is Good for You” (en velskreven, om ikke veldig dyptpløyende pamflett), men jeg klarte altså å gjøre noe så dumt som å hisse meg opp over folk som forsker på barns TV-vaner. Det var via Der Spiegel (tysk tekst) jeg fant omtalen av en tysk undersøkelse – denne gang gjennomført av Kriminologischen Forschungsinstituts Niedersachsen (KFN) – som ikke bare “beviser” at TV er dårlig for barn, men at tittingen forklarer forskjeller i karakterer, humør og vekt mellom gutter og jenter, nord og sør i Tyskland og etnisk bakgrunn. Ansvarlig for studien, Christan Pfeiffer, sier det slik til Spiegel: “Overdrevent mediekonsum gjør deg tykk, dum, syk og trist”.
Hovedproblemet med slike undersøkelser er usikkerheten rundt spørsmålet om man måler konsekvensene av TV-tittingen i seg, eller fanger opp utslaget av generelle sosiale forhold (sammenhengen mellom utdannelse blant voksne og bruk av f.eks. TV og bøker er godt dokumentert i Norge). Årsaken til at barn med innvandrerbakgrunn har lavere karakterer og høyere vekt, kan vel så gjerne være svakere språkkunnskaper hos foreldrene og kostholdstradisjoner som TV-titting. I Tyskland må man uansett være svært varsom med å sammenligne nord og sør: statistikken for nordtyskland inkluderer det tidligere DDR, som ikke bare har dramatisk høyere arbeidsledighet enn delstatene i sør, men som endatil hadde et helt annet samfunnssystem for bare halvannet tiår siden.
Kanskje dette ikke handler så mye om at TV fører til hjerneråte i seg selv, som at apparatet er et distraherende element på rommet hvor det også skal gjøres lekser og soves? En amerikansk studie kan tyde på det:

Among these third graders, we saw that even when controlling for the parent’s education level, the child’s gender and the amount of media used per week, those who had bedroom TV sets scored around 8 points lower on math and language arts tests and 7 points lower on reading tests. […] The researchers did not find a consistent negative association between test scores and the amount of television watched per week.

Det mest interessante funnet er at barn som ikke hadde TV på rommet, men som hadde tilgang til datamaskin i hjemmet, scoret høyest av alle. Uansett må man stole på at medieforskerne har en vag forestilling om hva slags medier de har med å gjøre. Det inngir ikke mye tillit når Bob Hancox, ansvarlig for en mye omtalt undersøkelse fra University of Otago i New Zealand, sier følgende om sin forskning:

We don’t have details on what actual programs they watch. Undoubtedly there are some programs in there that may have had some educational benefit, but it’s quite clear that the overall effect of television was negative. […] Nowadays kids have got multiple channels, often got satellite TV, as well as DVDs, videos, computer games. So the opportunities for children to veg out in front of the TV are much greater now.

Du leste riktig: denne forskeren har ikke engang prøvd å vurdere kvaliteten på innholdet av det som ble sett, og har dermed gjort forskningen sin irrelevant for foreldre som ikke vil eller kan hindre barna i å se TV. Når forutsetningen for studien er at TV er TV uansett, verken overrasker eller skuffer det at Hancox inkluderer hele spillgenren – et rikt forskningsfelt i seg selv – i en bisetning på denne måten. Omtalen av spill som noe man kan “veg out in front of” hadde nesten vært litt søt, om ikke den hadde vært et så nedslående argument for å unngå å utsette barn for mediene Bob Hancox vokste opp med.