…da man installerer nye Linux-distroer på husets PCer. Det kan virke smått perverst å bruke lange, varme sommerettermiddager på operativsystemmekking, men når man nå engang sliter med bihulebetennelse kan det være like greit å ha noe som trekker oppmerksomheten bort fra det rent fysiologiske. Det forklarer ikke hvorfor jeg har gjort noe tilsvarende to foregående somre, dog (se datostemplingen på postingene jeg peker til 🙂 Som varslet ble det Ubuntu denne gangen. Selve installasjonen gikk meget raskt (etter litt fikling som skyldes at jeg ville bevare så mye som mulig av partisjonering og filstruktur fra den gamle installasjonen), og i løpet av noen korte kveldstimer hadde jeg gjort unna alt som kreves for å bruke datamaskinen til produktivt arbeid (inklusive de rent estetiske tilpasningene – klikk for større versjon av skjermdumpen til høyre.)
Selv om Ubuntu er satt sammen av noenlunde samme programvarekomponenter som Fedora (som jeg har brukt det siste året), Mandriva (brukt i tidligere inkarnasjoner i 2003 og 2004) og Novell/Suse (brukt fra 2000-2003), er det én slående forskjell: førstnevnte er langt enklere bygd opp. Standardinstallasjonen inneholder bare ett grafisk arbeidsmiljø, Gnome, og har droppet det forvirrende mangfoldet av forhåndsinstallerte programmer (typisk fire-fem teksteditorer, tre tekstbehandlingsprogrammer osv). Resultatet er hele operativsystemet pluss programvare som OpenOffice, Evolution og Gimp får plass på én CD, og at menyene er uvanlig enkle og brukervennlige.
Dersom man ønsker seg hele kostebinderiet, er tusenvis av gratis programmer lett tilgjengelig via programpakkesystemet apt, som lettest brukes med programmet Synaptic. Her handler det oftest bare om å søke på navn eller beskrivelse i et vindu, merke av for installasjon og klikke. Ubuntu har mottoet “Linux for Human Beings“, og når systemet først er installert er dette utvilsomt noe av det mest menneskevennlige jeg har vært borti på pingvinfronten. Et så enkelt tiltak som kjappere oppstart og avskruing (henholdsvis halvannet minutt og 12 sekunder på min maskin), har stor betydning for hjemmebrukere som er vant til å skru av maskinene sine når de ikke bruker dem.
Likevel er det endel som gjenstår før et system som dette kan anbefales for dataplebsen. Multimediastøtten under Linux er og blir et smertensbarn – det er skuffende at jeg må fikle nesten like mye med lydinnstillingene som da jeg installerte Linux for første gang for fem år siden. Grensesnittet er ryddigere enn før, men jeg bruker fremdeles for mye tid på lete meg rundt i ulogiske menyer (hvorfor “System Tools” ligger under “Applications” og ikke under “System” er en gåte, for eksempel.) Mest av alt savner jeg en en brukbar versjon av Beagle, Linux-alternativet til Apples Spotlight og Google Desktop Search. Beagle lot seg installere, men er tydeligvis så uferdig at den ikke kan stoles på – hos meg indekseres bare en brøkdel av filene. Alt i alt viser Ubuntu 5.04 at går framover, men – som tilfellet litt for ofte er i åpen kildekode-land – med småbarnssteg.
Siste kommentarer