er havnet i fokus nok en gang, denne gangen som et resultat av striden rundt Unni Lindell. Ifølge generalsekretærene i de to forfatterforeningene NFF og DnF har forfatterinntektene stått på stedet hvil i ti år. Nå tas det forbehold om at de siste sikre tallene for forfatterinntekten er basert på en studie fra 1996, men for de av oss som kjenner bransjen innenfra virker ikke generalsekretærenes konklusjon urimelig. For utenforstående er kanskje fordelingen mellom de ulike formene for forfatterinntekt mest interessant:

[Gjennomsnittsforfatteren] har utgitt seks bøker, og inntekten i 1999 var slik: royalty kr 40 000, bibliotekvederlag kr 6840, stipend kr 141 000 (treårig arbeidsstipend). Under posten annet, som omfatter opplesningshonorarer og vederlag for tekster i skolebøker, kommer kr 20 000. Samlet forfatterinntekt for vår mann – bare ca. 36 prosent av medlemmene i Den norske Forfatterforening er kvinner – blir dermed rundt regnet kr 208 000.

Legg merke til at den direkte inntekten av boksalg (royaltysatsen på 17 % av utsalgsprisen på bøker) bare utgjør rundt 20 % av forfatterinntekten – det er ulike former for stipender som utgjør brorparten av inntektsgrunnlaget. Stipendene deles ut av komiteer oppnevnt av forfatterforeningene, og de tette økonomiske båndene dette skaper mellom forfatterne og foreningene deres er en viktig årsak til at diskusjonene av den typen Unni Lindell reiser, har en tendens til å bli så personlige og bitre. En direkte økonomisk konsekvens er at økt royaltysats eller innføring av den irske skattemodellen (vel, det er lov til å drømme 🙂 ikke vil bety mye for flertallet av forfattere.
Det mest interessante ved utspillet er likevel det som ikke sies av generalsekretærene. For i den samme perioden som inntektene skal ha stått stille, har bokprisene økt kraftig. Siden det offentlige kjøper inn det samme faste antallet bøker til bibliotekene og stipendandelen er den samme, kan dette vanskelig tolkes på annen måte enn at salget utover det offentlige innkjøpet har gått ned. Nedgangen i opplagstall per tittel er ikke et særnorsk fenomen, og det er heller ikke noe som kan løses med mer av samme medisin (denne inntektsutviklingen begynte under det gamle fastprisregimet). Om ikke landets ledende bokbransjefolk har lest “The Long Tail” allerede, burde de gjøre det snarest…