Denne uken vil Stortinget vedta den nye åndsverkloven, og sannsynligvis vil opposisjonens forslag til endringer bli gjeldende. Mens fokus tidligere var på at kopisperrebestemmelsene blir marginalt mindre drakoniske enn først ventet, er en annen viktig seier for brukerne kommet litt i skyggen: de rødgrønne og Frp ga bibliotekbrukerne utvidet tilgang til eldre, digitaliserte bøker, og man unngikk en sterk byråkratisering av nettbruken i offentlig sektor. Veien fram mot dette vedtaket har vært vært brolagt med uvanlig mange sterke uttalelser og udokumenterbare påstander, selv til norsk kulturliv å være.
Et eksempel: i Aftenposten den 13. mai påsto generalsekretæren i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Trond Andreassen, at Norsk bibliotekforening (NBF, mye forkortelser her, men hold ut) hadde ambisjoner om å gjøre bibliotekene til en slags p2p-noder for elektroniske bøker: “de [NBF] ønsker at en bok som er digitalisert av ett bibliotek, fritt skal kunne skrives ut av et hvilket som helst annet bibliotek.” Dette ble kontant tilbakevist av NBF, uten at det hindret direktøren i Kopinor og lederen i Norske barne- og ungdomsforfattere (NBU) å dra varianter av den samme visa.

Da representanter for regjeringspartiene fulgte opp med beskyldninger om at Norge bli en “fristat for tyveri av åndsverk” (Olemic Thommesen, Høyre) og at “kultursektoren settes mange år tilbake” (Valgerd Svarstad Haugland), fikk opposisjonen nok, og sendte ut en pressemelding som bl.a. sa følgende:

Opposisjonen bidrar til at Norge, som eneste land i Europa, blir en fristat for tyveri av åndsverk, hevder regjeringspartiene i sin pressemelding. Videre hevdes det at kommuner og fylkeskommuner kan forsyne seg fritt av det som ligger tilgjengelig, legge det ut på hjemmesider uten opphavsmennenes tillatelse. Dette er ren fantasi, og er en måte å operere på som ikke hører hjemme i en anstendig politisk debatt.

For en som har en fot i begge leire (jeg er tillitsvalgt i både NBF og NFF, styremedlem i førstnevnte), og som derfor har kunnet følge diskusjonen fra ulike synsvinkler i lengre tid, er det forbløffende at denne saken har fått slike proporsjoner. Her er stridens epler, slik jeg har forstått dem (med det vanlige IANAL-forbeholdet):
i regjeringens opprinnelige utkast til ny åndsverklov ble det foreslått at norske bibliotek skulle få utvidet retten til å lage digitale kopier av bøker som er i ferd med å bli ødelagt, og som ikke kan skaffes i ny utgave. Det betyr at biblioteket kan skanne inn f.eks. en gammel bygdebok og gjøre den tilgjengelig for lånerne innenfor bibliotekets vegger. Retten til å digitalisere bøker er begrenset til bøker biblioteket allerede eier, og ikke under noen omstendighet skal digitale kopier spres utenfor biblioteket. Regjeringen mener at disse verkene bare må kunne leses på skjerm, mens opposisjonen har endret dette til at brukerne også får muligheten til å skrive utskrift. Slik sidestilles de digitale bøkene med papirbøker som det er tillatt å fotokopiere fra, og samtidig slipper bibliotekene å styre med “utskriftssperrer” på enkelte dokumenter. Eller som det sies i “Innst.O.nr.103 (2004-2005) fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endringer i åndsverkloven m.m.”:

Flertallet mener derfor at det må være mulig for bibliotekbrukere å ta papirutskrifter av digitalisert materiale fra bibliotekenes samlinger, på lik linje med fotokopier fra samme verk. Flertallet peker på viktigheten av at den nye loven ikke hindrer bibliotekene i å utføre sin lovhjemlede plikt til å bevare åndsverk for ettertiden. Flertallet peker videre på at den nye loven ikke må hindre bibliotekenes adgang til kopiering av åndsverk til spesielle formål.

Det andre endringsforslaget handler om såkalt “implisitt samtykke”. Regjeringens forslag innfører prinsippet om at en bruker ikke kan anta at et nettdokument er ment å brukes gratis, selv om dokumentets opphavsmann har latt være å legge noen begrensninger på bruken. Med andre ord: hvis en lærer finner en nettside som hun har lyst til å bruke i undervisningen, måtte hun ifølge regjeringens forslag be om lov til å bruke siden, også i de tilfelle det ikke sto på siden at forespørsel var nødvendig. Eksempelet med læreren er ikke tilfeldig valgt, da denne lovparagrafen regulerer intern, ikke-kommersiell bruk i offentlig sektor. Som privatbruker er dine rettigheter (enn så lenge) mye videre.
Opposisjonen endret regjeringens forslag til at ansatte i offentlig sektor kan bruke nettsider i ikke-kommersiell øyemed, uten at man eksplisitt ber opphavsmannen om samtykke. Med andre ord: om det ikke står på nettstedet at man må be om tillatelse før man bruker innholdet, så kan læreren anta at personen av nettstedet har gitt sin godkjennelse – det er her “implisitt” kommer inn. Her sier den ovennevnte innstillingen:

Flertallet mener at Regjeringens forslag om at det ikke vil være adgang til å laste ned og på annen måte utnytte verk som lovlig er lagt ut på Internett, uten at rettighetshaveren har gitt et uttrykkelig samtykke eller det foreligger avtalelisens, vil gjøre tjenesteproduksjonen mindre rasjonell. Flertallet mener at åndsverk, herunder utskrifter fra Internett i rimelig utstrekning, bør kunne benyttes i ikke-kommersiell virksomhet, som kommuner og fylkeskommuner, uten at det gjøres avhengig av samtykke og/eller betaling. Bruk av beskyttet materiale avgjøres i forhandlinger.

Dette endringsforslaget har fått varm støtte fra bl.a. Universitets- og høgskolerådet, som mener at forslaget “bekrefter gjeldende praksis og rettstilstand.” Legger du noe ut på nettet, er det som regel med en forutsetning om at folk bruker det – det er en av hemmelighetene bak nettets suksess. “If it ain’t broken, don’t fix it” er et sunt prinsipp, også for politikere.
For å oppsummere: I førstnevnte tilfelle handler det om digitalisering i liten skala (vi snakker om skanning på bibliotekbudsjetter, folkens), og innen svært strenge rammebetingelser. I det andre tilfellet kan en opphavsmann unngå hele implisitt samtykke-problemet ved å utstyre nettstedet sitt med en setning av typen: “Dette verket kan ikke benyttes til annet enn privat bruk uten opphavsmannens samtykke.” (At vedkommende opphavsmann raskt vil kunne oppleve et kraftig fall i besøkstallene, er en annen sak…)
Spørsmålet er hvordan det som for de fleste brukere må fremstå som ganske innlysende (for ikke å si perifere) endringer, kan avføde så voldsomme reaksjoner. Økonomi er nok en del av svaret, som alltid. Kopinor, Tono og Bono, som er blant initiativtakerne til dagens FUD-kampanje, lever av å kreve inn vederlag for bruk av åndsverk. Forfatter- og kunstnerorganisasjonene lever i sin tur av overføringer fra førstnevnte. Komiteflertallets forslag setter en effektiv stopper for eventuelle planer om å kreve inn vederlag for nettbruk fra det offentlige (slik man idag gjør for papirkopiering).
Men rett skal være rett: dette handler også om at NFF som medlemsorganisasjon er forpliktet til å drøfte den nye lovens ytterste konsekvenser. Opphavsrett er kompliserte saker, og en nødvendig del av den demokratiske prosessen rundt åndsverkloven er å avdekke mulige smutthull og utilsiktede skadevirkninger. Da må man imidlertid gjøre en mye bedre jobb enn NFF-formann Kjell Lars Berge, som til Aftenposten sier at “de stjeler opphavsretten vår”, for så å gå tilbake på påstanden så snart journalisten stiller spørsmålstegn ved den. Er det rart jeg er flau – for ikke å si skamfull – over å være NFF-medlem i disse dager?