På mandag gjorde jeg som planlagt, og besøkte Cebit-messen i Hannover. Den sterke tettheten av PDAer, bærbare og smarttelefoner (for ikke a snakke om Blackberryer, som faktisk brukes endel her) var et hint om hva som lå foran meg. Messetoget som var så proppfullt at jeg måtte vente på neste, var nok et hint. Men det gikk faktisk overraskende greit å komme inn på selve messa: nesten ingen kø i kassa, og relativt god plass inne på messeområdet. Jeg brukte drøye fem timer på å traske gjennom de mest relevante hallene (den delen av messa som handlet om IT i offentlig sektor skippet jeg, for å si det slik), og fikk dermed dannet meg noen inntrykk.
Først og fremst er det åpenbart at kineserne kommer for fullt på produksjonssiden. Jeg vet det nærmest er en tautologi blant økonomer, men det er noe med å se de svære Kina-seksjonene i alle hallene som faktisk gjør at det synker inn. Jeg sier “produksjonssiden”, for det var fint lite innovasjon å spore hos representantene for Midtens Rike. Her var den ene iPod-ripoffen etter den andre, og flash- og USB-baserte dippedutter i alle de former og farger plastikkteknikken gjør mulig. Til priser ingen andre kan matche, naturligvis. Jeg så selvsagt drøssevis med representanter for koreanske og taiwanesiske firmaer, men inderne glimret nesten totalt med sitt fravær.
Ellers var dette året for flatskjermer i alle former og farger. Det er selvsagt kult å se flatskjermer innkapslet i tre og ku- og slangeskinn, og synet av en 82-tommers plasmadings fikk meg til å innse at min far hadde rett i bøkene om roboten Matilda: videoveggen (VVen) kommer snart til en stue nær deg. Men det som virkelig gjorde inntrykk var demonstrasjonen av HD-DVD. Vanlige storskjermer på over 40 tommer forstørrer bildepunktene på en DVD såpass at det blir påfallende. Med HD-DVD kom kinofølelsen for alvor. At det gir filmselskapene en sjanse til å selge det samme produktet om igjen, ja det er tidens melodi (jamfør Sonys planer om å selge filmer til Playstation Portable, en dings jeg forøvrig ikke klarte å finne verken i spillhallen eller på Sonys gigantiske og lekre stand.)
Casemodding og mediesenter-PCer var også stort. Det er tydelig at brukerne er lei av grå metallkasser, og svarte, blanke miniburker med knotter som på stereonanlegg florerte. Ingen av dem kunne likevel måle seg med den lille Mac Minien jeg fikk prøve. Blikkstille, liten og like kul som den var kald. Wow.
Endelig fikk jeg sjansen til å teste 3G. Vodafone, ePlus og T-Mobile var blant selskapene som hadde egne bygninger på messeområdet, og lot meg prøve nedlasting av video, videotelefoni og i-mode (en europeisk variant av den popul&aelig:re japanske tjenesten). At omtrent alle 3G-telefonene var av klapptypen, bekrefter bare inntrykket av at den gode, gamle sjokoladestanga er på vei ut. Og hvis 3G-tjenestene fungerer noenlunde som det skal, kommer det til å kverke det som eventuelt måtte eksistere av entusiasme for wifi.
Ja, for det var utvilsomt den mest påfallende mangelen på messen. Riktignok var det nok av wifi-nettverk oppe, men jeg kunne ikke finne et eneste snasent produkt for vanlige forbrukere. Wifi er i det hele tatt temmelig fraværende her i Tyskland – jeg har bare vært istand til å finne en eneste kafe i Berlin som reklamerte med gratis trådløst bredbånd, ellers tilbys jeg dyre hotelløsninger fra T-Mobile og desslike. Min leting etter wifi understreker teknologiens viktigste problem: den er ikke i nærheten av å ha dekning nok til å vaere interessant for vanlige brukere, og om man skulle finne den trådløse nåla i høystakken er det likevel ikke sikkert klarer å innstille maskinvaren slik at man kommer på nett. “La hundre nettverk blomstre”-tanken som ble kolportert av bl.a. Wired virker så dotcom i disse dager.
Dette skulle egentlig ha vært blogget fra min Zaurus-PDA, men den gikk ned for telling på Cebit (joda, jeg ser ironien!) Sannsynligvis dreier det seg om et mildt diskkrasj, muligens utløst av at jeg forsøkte å resette maskinen mens den skrev til disken. Og akkurat det gjør meg litt skeptisk til de harddiskbaserte mobiltelefonene som er i ferd med å komme på markedet. Hvor tolerante de er for bruksmønsteret som er vanlig for mobiltelefoner gjenstår å se. Jeg kommer til å vente til den første generasjonens barnesykdommer er overstått, i det minste. Maskinvareproblemene er årsaken til at dette blogges fra en nettkafe på Kurfürstendamm i Berlin. Her i byen har noen kommet på den geniale ideen å kombinere nettkafeer og DunkinŽ Donuts. Herlig, herlig, men farlig, farlig…
Bilder følger senere!