The Times kan fortelle at en engelsk tolvåring med en særlig interesse for Polen og dyreliv har oppdaget flere alvorlige feil i 15. utgave av Encyclopaedia Britannica. Dette burde ikke overraske noen som har arbeidet med lange fagtekster: de inneholder alle – uten unntak – regelrette feil eller utdaterte opplysninger. Forskjellen i presisjonsnivå mellom ulike leksikonmodeller ligger altså kun i grad, ikke i art. David Rothman skriver mer om sakens perspektiver på Teleread.
27/01/2005 at 14:12
Ett ord, én URL: Wikipedia ( http://en.wikipedia.org/Poland ) (der tolvåringen kunne rettet opp feilene selv i henviste artikkel og de tilliggende — pronto!).
(Ja, jeg gjentar meg selv. En god ting kan imidlertid sjelden gjentas for ofte.)
27/01/2005 at 14:29
Sant nok. Og det underliggende pedagogiske budskapet er også mer interessant: finner man feil, bør man ta ansvaret for det selv og ikke bare skyve det over på en tilfeldig redaktør eller akademiker.
27/01/2005 at 15:22
Vel, egentlig er det ikke så mye nytt som kommer opp i diskusjonen.
“The errors, too, while serious, were arguably less egregious than one in the first volume, which declared California to be an island.”
Problemet er ikke kunnskapsverkene, men at et alt for stort antall journalister, lærere, foreldre og andre har et nokså ukritisk forhold til de store og tykke oppslagsverk.
En stor fordel ved de beste av de tradisjonelle kunnskapsverkene er at de holder orden på sine kilder og kildehenvisninger. Det kan være langt verre å identifisere kilder i Wikipedia, og dette er en svakhet som etter min mening ikke oppveies av fordelen med usedvanlig rask oppdatering.
Det som er langt mer interessant er om modellen Wikipedia bruker på sikt medfører at publikum blir flinkere til å ta kontakt med utgivere av de tradisjonelle kunnskapsverkene når de finner feil, og ikke minst om Wikipedia medfører at de tradisjonelle utgiverne blir flinkere til å rette opp sine feil. I så fall har kunnskapens verden tatt et betydelig skritt i riktig retning.
27/01/2005 at 16:15
Jeg er ikke enig i at problemet “ikke er kunnskapsverkene”. Papirleksika i vakker innbinding *er* en del av problemet, fordi de tar lang tid å lage (som artikkelen sier, er mye av innholdet gammelt av dato lenge før det går i trykken), og fordi det går evigheter mellom hver gang de trykkes opp på nytt slik at feil kan rettes opp og oppdateringer legges til. En kunne legge til at de legger begrensninger på omfang som gjør at mye må utelates og en del artikler blir intetsigende korte selv som et første referansepunkt. Og at de færreste privatpersoner vil ta seg råd til å holde seg med flere sett papirleksika etter hvert som det kommer nye.
Det innbundne, allmenne oppslagsverket er høyst problematisk, ikke minst fordi det fetisjeres til det absurde i en del miljøer, jamfør den ekstatiske lanseringa av Store norske. En gjentatt innvending mot Wikipedia er at artiklene er under kontinuerlig endring. Men det motsatte er problemet med innbundne leksika: Verden forandrer seg mens artiklene står stille.
27/01/2005 at 21:17
Jeg er dypt uenig i at papirleksika er et problem. Her har vi nettopp brukt bindene fra A til H av Store Norske som bukk under påskruing av beina på det nye vitrineskapet. Det kan være langt verre å få til det med Wikipedia, og dette er en svakhet som etter min mening ikke oppveies av fordelen med usedvanlig rask oppdatering.
28/01/2005 at 00:05
Jeg tror det ble en liten kortslutning her. Med de tradisjonelle kunnskapsverkene legger jeg ikke vekt på mye papir og fin innbinding. Problemet er at så mange andre ser ut til å gjøre det.
Jeg har i lengre tid stort sett brukt elektroniske utgaver av de tradisjonelle redaktørstyrte verkene, og de er like uegnet som Wikipedia til bruksområder som bukk eller til pressing av blomster. På den annen side kan man jo håpe på at de oppdateres oftere.
28/01/2005 at 07:26
Øy – pressing av blomster… Da får jeg kanskje bruk for Store Norskes papirutgave en gang til i år!
31/01/2005 at 12:54
Flerbinds bokverk i stort format vil nok alltid ha en viss nytteverdi, selv om jeg foretrekker å bruke mer egnet verktøy til forflatning av naturen.