Okei, for en gangs skyld kan forfatteren tilgis for staveleifene – han har tross alt fast bopæl i London. Det dreier seg om Jostein Pedersen, som vel er mest kjent for dem som ser på Melodi Grand Prix eller lytter til Nitimen. Hvorom alt er: Pedersen hører til den lille, men voksende skaren av norske journalister som ikke blogger for arbeidsgiveren, og som følgelig kan uttale seg svært fritt om både det ene og det andre. Her er et eksempel:
“Jeg hadde ikke behov for a sporre om hennes plastiske operasjoner som na ser ganske makabre ut pa nart hold, stakkars dame, hva hun EGENTLIG gjorde i London (trolig i mote med sine finansradgivere i Coutts – Storbritannias kongelige bank der forsteinnskuddet ma vare pa minimum en million pund for i det hele tatt a fa konto der – slik var det i hvert fall for i tiden) eller om hun og Kongen deltok i arets jaktsesong i England som ser ut til a bli den siste siden jakt med hund skal totalforbys.”
Som dansken ville ha sagt: Pyha. Definitivt et annerledes perspektiv å ha med seg nå, som vi går inn i en periode hvor kongefjesket i norske medier blir enda mer anmasende og klamt enn vanlig. Men noen burde kanskje fortelle Jostein hvordan han skaffer norske tegn til det engelske tastaturet sitt?
(Via Dagbladet.no som var for pinglete til å legge inn direktepeker til Pedersens side, og som derfor ikke hadde fått noen av meg hvis ikke det hadde vært for at artikkelen har en oppfølger om eventuelle presseetiske sider ved Pedersen bloggposting. Og som i likhet med naboen i Akersgata glatt ignorerer de to siste leddene i Pedersens setning. Undres på hvorfor? 😉
07/12/2004 at 15:53
Det interessante her er grensegangen mellom det private og det profesjonelle. Du skriver om Pedersen at han kan tillate seg å være frittalende fordi bloggen ikke drives profesjonelt. PFU-leder Odd Isungset er derimot langt mer nølende når han bes om å forholde seg til problemet (gjengitt i Dagbla’-artikkelen du linker til), og holder dermed døren på gløtt for at den private bloggen kan rammes av de presseetiske retningslinjene.
Personlig skulle jeg likt å se PFU forholde seg til for eksempel min egen blogg i en eventuell klagesak. Jeg blander private anekdoter med småpoetisk plundring og lyriske betraktninger omkring faktiske forhold. Jeg er riktignok NJ-medlem, men hvor i all verden passer presseetiske vurderinger inn i dette bildet? I det ene øyeblikket er jeg saklig, kommenterende og nøktern, i det neste er jeg privat inntil det intime, rabulistisk verbalfrådende eller kreativt fabulerende. Hvem andre enn jeg skal kunne skille fakta fra fantasi i dette ustrukturerte overskuddslageret av en digital tæggemur?
VVP midt i alt dette? Nei takk.
Jeg tror for øvrig jeg tar med meg diskusjonen videre til Normedia.
07/12/2004 at 16:09
Takker for poengtert kommentar. Selv har jeg lenge ment at NJs angstbiterske forhold til nettet (jamfør det evige maset om kompensasjon for gjenbruk på nettet uansett omstendigheter) er en hovedårsak til at vi har så få bloggende journalister. At Jostein Pedersen muligens befinner seg i et grenseland (han blogget tross alt privat om noe han opplevde i jobbsammenheng) blir dessverre hypotetisk all den tid han har fjernet _alle spor_ av postingen i bloggen sin, uten å forklare hvorfor han gjorde det. Synd.