Det er sjelden jeg blir rørt. Men det ble jeg til de grader etter en forelesning i Trondheim igår, da jeg helt overraskende fikk min barndoms favorittbok i gave. “Brann henter ilden” av Axel Klinckowström gjorde et uutslettelig inntrykk på meg da jeg leste den første gang som tiåring. Slike barndomsforelskelser i bøker er ikke alltid logiske; det handler altså om en norsk oversettelse fra 1947 av den svenske boka “Sagor om förvandlingens lag” fra 1936. Fortelleren har et (bokstavelig talt, da han omtaler seg selv som “Onkel Klinckan”) avunkulært tonefall, og historien om livets utvikling fortelles ved hjelp av dyr med navn som Ming, Mukk og Trym. Joda, det høres disneyaktig ut, men når har det avskrekket en tiåring?
Dessverre ville den som eide eksemplaret jeg leste første gang – en venn av mine foreldre – ha boka igjen etter noen måneder (vedkommende har jeg forlengst glemt – til pass for vedkommende!), og den forsvant ut av livet mitt. Jeg lette etter den i antikvariater i årevis uten hell (har heller ikke klart å finne den via antikvariat.no), og fant den først igjen i Deichmanskes database for ti år siden. Så nær, men likevel så fjern – dette var en bok jeg ville eie, ikke låne. Igår brukte jeg så min fascinasjon for boka som eksempel på hvor viktig enkeltbøker kan være under forelesningen om forfatterskap og lesestimulering. Jeg påpekte at den var så sjelden at den høyst sannsynligvis ikke fantes i magasinet til Fylkesbiblioteket, og det ble tydeligvis tatt som en utfordring! 🙂
Nå kan man selvsagt spørre seg om riktigheten av å ta en bok ut av en offentlig boksamling på den måten. Mitt forsvar er at bøker er litt som mennesker i det at de trenger venner. Og dette eksemplaret har dessverre vært temmelig venneløst frem til nå. Det er ikke registrert utlån av boka siden man fikk dataanlegg i 1988, det er ingen stempler på det mye eldre lånekortet, og den er i påfallende god stand. Men er nå er altså “Brann henter ilden” kommet til et godt hjem, hvor den kan regne med til å bli lest mange ganger i årene fremover.
Spørsmålet jeg aldri stilte meg som barn (bl.a. fordi barn generelt er knekkende uinteressert i mennesket bak boka) var hvem denne svensken med det rare navnet var. Med litt hjelp av Google og mye hjelp av svenske bibliotekdatabaser kom jeg til at vi antagelig snakker om mannen til høyre: Friherre Axel Klinckowström (1867-1936), zoolog, dosent, eventyrer og fremtredende medlem i den svenske dachsklubben, mannen bak fyndordet “Kommer kallad men ej strax, ty född till slav är ingen tax”. “Klinckan” hadde en omfattende bokproduksjon bak seg da han skrev “Sagor…”, som ser ut til å ha vært en av hans siste bøker.
Klinckowström må i det hele tatt ha vært en ganske kjent figur i Sverige på denne tiden. Og anmelderne fulgte opp med god omtale. “En saftigere kunnskapsfrukt enn Klinckans eventyr får man lete etter – en enestående svensk ungdomsbok som må bli klassisk” skrev Dagens Nyheter da boka kom ut. Dessverre tok Dagens Nyheter feil. Såvidt jeg kan se er “Sagor…” aldri blitt utgitt på ny, og den norske utgiveren Steensballe var temmelig alene. I så måte er boka et godt eksempel på noe jeg også tok opp i forelesningen igår (i det hele tok jeg opp ganske mye – jeg holdt på i tre timer): tross skribenters forhåpninger om evig litterært liv, er faktum at så å si alle bøker og forfattere blir glemt med tiden.
22/10/2004 at 12:33
Gratulerer med boken! Det er alltid stort å møte en gammel venn på denne måten:-)
18/04/2005 at 19:48
Hej! Hittade dig på Internet(förstås) efter det att jag sökt på Axel Klinckowström och Förvandlingens lag. Har planer på att modernisera och återutge den, åtmonstone första delen. För närvarande letar jag efter eventuella rättighetsinnehavare. Klinckans dotter Tora var gift med den kände svenske konstnären Nils Dardel. Kanske hon har ättlingar jag kan hitta. Det är dock nästa år 70 år sedan Klinckan dog. Jag tänker nu göra mitt för att han inte ska bli glömd.
Hälsningar, Cecilia W.
http://www.welaforlag.se
25/08/2005 at 12:09
Hei Erik,
Sønnen min på 6 år fikk boka i gave fra bestemor nå i juni, fordi det var hennes favorittbok da hun var liten.
Det har vært høytlesningslektyre i ferien, og sønnen min har vært totalt fengslet av historien. Så får det så være at noen områder er litt utdatert i forhold til hva man i dag vet om fortidsdyra (særlig innenfor kunnskap om dinosaurene og hvordan de forsvant har det jo skjedd mye, og eggspiser-teorien er vel nå skrinlagt av de fleste…).
Nå skal boka lånes ut til jevngamle fettere som også er nysgjerrige på fortiden.
Som utgiver av kunnskapsbøker selv, ble jeg også fengslet av beretningen og traff din blogg. Så Klinckan og Brann har fremdeles noen fans!
25/08/2005 at 17:27
Så hyggelig! Er det noe som virkelig bekymrer meg med måten vi lager bøker på idag, er det at så mange av dem forsvinner ut av sirkulasjon og lander i det Zafón kaller “The cemetary of forgotten books”. Noen ganger er forsvinningen sikkert fortjent, men altfor ofte er det gode bøker som blir borte. Det er utvilsomt tilfellet med “Brann henter ilden”.