At det gikk en stor humorist og – ikke minst – en stor humanist tapt med Douglas Adams blir smertelig åpenbart i dette 87 minutter lange opptaket av en forelesning han holdt på UCSB en måned før sin død. Videoen er i Real-format og har visse trafikkproblemer (som sikkert ikke ble mindre etter at den ble boingboinget) men er likevel vel bryderiet – også for å få et innblikk i en ganske enestående foreleserteknikk.
I en time og et kvarter snakker Adams nesten sammenhengende uten manus, tilsynelatende uten å miste publikum et øyeblikk. Selv om emnet er visuelt nok (truede dyrearter) bruker han ingen audiovisuelle hjelpemidler, og de språklige virkemidlene er ganske rudimentære. Underveis både stotrer og gjentar han seg selv, fekter med armene, snur ryggen til deler av publikum og fortaper seg i digresjoner. I det hele tatt bryter Adams med mange av den gode forelesningens grunnprinsipper, men likevel klarer han på en ypperlig måte å formidle kjernebudskapet sitt. Du kommer aldri til å glemme hvorfor kakapoen er truet av utryddelse etter å ha hørt hans forklaring.
Mens jeg er inne på science fiction-forfattere: jeg kom over et fascinerende
timeslangt radiointervju med Kim Stanley Robinson her om dagen. Robinson står ikke aller øverst på leselista her i heimen – jeg foretrekker klart Ben Bovas to mars-romaner fremfor hans trilogi, for eksempel – men jeg har aldri betvilt at han var en mann med klare og sterke meninger. Det bekreftes i dette intervjuet, som er et at de mest interessante med en forfatter jeg har hørt på lang tid.
Robinson snakker blant annet om hvor viktig science fiction er blitt i løpet av hans levetid – fra å være en sær litterær genre er den blitt en drivkraft i populærkulturen (jamfør sommerens storfilmer fra Hollywood). Vi lever science fiction, sier Robinson. Og det gir forfatterne nye utfordringer. Han tar utgangspunkt i at science fiction-litteraturen historisk sett har vært preget av ideer (“a literature of ideas”), men at denne styrken lett blir en svakhet.
Boka jeg leser nå eksemplifiserer dette. Ian McDonalds “River of Gods” (som er forunderlig vanskelig å finne på Amazon) er en bok med et spennende utgangspunkt (India hundre år etter uavhengigheten) og en idérikdom like myldrende som gatelivet forfatteren skildrer. Og heri ligger problemet. Som leser bombarderes jeg med ny teknologi, vitenskap, politikk og kultur i et så heseblesende tempo at jeg knapt rekker å ta det inn over meg. Menneskene drukner fullstendig i alle ideene, og jeg sitter igjen med en følelse av at bokas tema hadde egnet seg bedre for et temanummer av Wired.
Jeg kjøpte boka på anbefaling av Cory Doctorow i Boingboing, og ser nå at jeg egentlig burde ha skjønt tegninga. Jeg har svært stor sans for måten Doctorow praktiserer sine ideer om informasjonsfrihet på, men som skjønnlitterær forfatter kommer han til kort for meg. “Down and out in the magic kingdom” er velskrevet, superkjapp og intenst kul, men det eneste som står igjen etter lesingen er en god idé eller to. Derfor kommer jeg nok ikke til å laste ned Eastern Standard Tribe, og jeg kommer også til å legge vekk “River of Gods”. Sommerferie er nå engang sommerferie, og Mma Ramotswe er en romanfigur av det gammeldagse, uforglemmelige slaget. 😉