Har nettopp fullført Kjetil Brottveits “Nattradioen” fra ifjor, og klarte aldri å bli like begeistret som det store grosset av anmeldere (ikke at man kan legge for mye i det: Brottveit er debutant og som sådan garantert godvilje i kulturredaksjoner flest). Den som klarest oppsummerer mitt inntrykk av boka – og samtidig gir en treffende skildring av handlingen og dens svakheter – er BTs anmelder: “Handlingen og tankene blir samvittighetsfullt beskrevet ned til minste detalj. Her skal ingenting utelates eller overlates til tilfeldighetene. Det kan bli langdrygt.”
Nå er jeg kanskje ikke helt uhildet. En av hovedpersonene i boka, den selvopptatte og dysfunksjonelle Roar, skal gjennomføre den lange togturen fra Trondheim til Oslo (selvsagt beskrevet kilometer for kilometer). Som reiselektyre har han skaffet seg boka “Døden spiller Chopin” av forfatterparet Lalli og Fridtjof Knutsen. Da var det jeg sperret øynene opp. Disse forfatterne er mine besteforeldre på morssiden, og skrev i løpet av tjue år en rekke kriminalromaner av det klassiske, nordiske slaget (lesere av André Bjerke og Maria Lang kjenner genren). Som bildet nedenfor viser ble de markedsført som “Knutsen kriminal”, og bøkene deres er fremdeles tilgjengelige i antikvariater.
Jeg skulle gjerne ha sagt at bøkene var av evig litterær verdi, men tilstår like ut at titler som “Døden spiller Chopin”, “Førstebetjenten tar ferie” og “Mens Stor-Oslo sover” først og fremst må sees på som underholdningslektyre. I dag er det kanskje tidsbildet som er mest interessant for yngre lesere. Poenget med denne postingen er at Brottveits hovedperson, som ellers drukner leseren i meninger om alskens kulturuttrykk, ikke sier et kløyva ord om hva han syns om romanen han leser på toget. Er det rart jeg føler meg snytt som leser? 😉
Siste kommentarer