Noen vil nok sikkert se på dette som nok et eksempel på intimitetstyranniet i mediene, men selv syns jeg det både er modig og verdifullt at den unge britiske journalisten Ivan Noble fører en dagbok om sin kreftsykdom. Noble fikk diagnostisert en ondartet hjernesvulst i august 2002, og har etter dette skrevet relativt regelmessig om sine erfaringer med sykdommen. Innleggene spenner fra det jordnære og praktiske til det dypt personlige, og minner i så måte mye om bloggpostinger (leserne kan også kommentere innleggene). Alle som har erfaring med hissige kreftformer vet at halvannet år er lang tid, og i de siste innleggene er det åpenbart at Noble begynner å forberede seg på det verste. Men til tross for at han er far til et lite barn, og risikerer å ikke oppleve at hans andre barn blir født, skriver Noble om sin situasjon med stor sinnsro. Denne dagboken er et fabelaktig eksempel på hvor mye mot et menneske er istand til å oppvise, stilt overfor en håpløs situasjon.
23/03/2004 at 09:22
Det hører sikkert en god porsjon mot til skriveprosjektet hans, som kanskje ikke er noe annet enn en bekreftelse på hans tilstedeværelse i livet: Jeg skriver altså er jeg. Personlig blir jeg mye mer grepet av Gaarders Appelsinpiken. En lignende plot, men her er det fiksjon, skrevet med episk distanse. Leserrollen bør kanskje diskuteres på en ny måte i bloggosfæren?
23/03/2004 at 09:38
For eget vedkommende er jeg aldri blitt veldig grepet av Gaarders litteratur, dessverre. Har aldri klart å lese ham som noe annet en litterær lettvekter med et uavklart forhold til de store spørsmålene i livet. Men for alt jeg vet er “Appelsinpiken” et radikalt brudd med dette?
23/03/2004 at 10:51
Det blir kanskje ikke riktig å sammenligne et litterært prosjekt med en autentisk dagbok. Det som slo meg (og da ser jeg bort fra “gripingen”), var likheten i innholdet og valget av sjanger (brev og dagbok). Og som leser lar jeg meg på nytt og på nytt fascinere , provosere og irritere over slike språklige uttrykk. Er det viktig for meningsskapingen om forfatteren er autentisk (Noble) eller fiktiv (faren til Georg i “Appelsinpiken”)?
23/03/2004 at 13:47
Siden det i begge tilfelle dreier seg om tekster er de åpne for fortolkning, naturligvis. Det som virker nært og autentisk for én leser, virker fjernt og påtatt for en annen. I så måte er det selvsagt ikke mulig å ha et objektivt “riktig” synspunkt på disse tekstene. Noe av det som fascinerer meg ved Nobles dagbok er erkjennelsen som langsomt vokser frem, måned for måned. Drivkraften er små og store hendelser i hans hverdag, og i så måte har dette mer preg av å være et bloggliknende “nedenfra-og-opp”-prosjekt enn en roman med forfatterperspektiv.
Jeg har også sans for romaner i dagboks form, det være seg Sue Townsends serie om Adrian Mole eller Fieldings Bridget Jones-bøker. Men jeg har til gode å lese en roman av denne typen som klarer å fange det umiddelbare preget en ekte dagbok får. Dagboka skrives (heldigvis, vil jeg si) uten at forfatteren kan vite hva som vil skje neste dag. Dette i skarp kontrast til dagboksromanen, naturligvis.