orion.jpgImorges ble jeg ringt opp av en skoleelev som arbeidet med et prosjekt om romfart. Slike henvendelser er ganske vanlige på vårparten, og ofte handler det om å hjelpe elevene til å bruke tilgjengelig kildemateriale istedenfor å få alle svarene per telefon. Men i dette tilfellet var det ikke fullt så lett å henvise eleven videre til et bibliotek eller en lettfattelig norsk nettside, for prosjektet handlet om å bygge en modell av en romrakett drevet med fusjonskraft (jammen ikke dårlig til å være en norsk skoleklasse.)

I teorien finnes det mange måter å bygge en rakettmotor drevet med fusjon på, men for å gjøre det enklest mulig foreslo jeg at elevene skulle bygge en modell av et romskip av Orion-typen. Valget mitt var sikkert påvirket av at jeg under Afrikaturen nylig leste Project Orion – The Atomic Spaceship 1957-1965 av George Dyson (et perverst valg av lektyre under en bryllupsreise vil nok noen si, men min kjære visste svært godt hva slags mann hun giftet seg med…) George Dyson er sønn av Freeman Dyson, en legendarisk fysiker som sto sentralt i Orion-programmet.


Som altså var en årelang, grundig studie av muligheten for å lage raketter med atombomber (alternativt små hydrogenbomber, som utløser energi med fusjon) som drivstoff. Ideen skal opprinnelig ha blitt lansert av matematikeren Stanislaw Ulam, mannen som gjorde den anvendbare hydrogenbomben til en realitet, og prosjektet kom etterhvert til å involvere mange fremtredende forskere og ingeniører. Tormod Guldvog har skrevet en god oppsummering av prosjektet i sin omtale av Dysons bok.

Selvsagt høres det ut som den reneste galematias å skyve et romskip i én retning ved å detonere atombomber bak en plate i motsatt ende av skipet, men rent fysisk er det en helt plausibel metode. Er platen tjukk og har god nok fjæring, vil mannskapet på skipet være godt beskyttet mot stråling og eksplosjonssjokk. Og fremdriftsmetoden er forbløffende effektiv sammenlignet med dagens kjemiske raketter.

Mens Bush-planen for utforsking av Solsystemet i beste fall kan resultere i noen noen titalls tonn med nyttelast på Mars og Månen, kunne et eneste Orion-skip ha transportert tusen tonn med mennesker og forsyninger til den røde planeten. I dag er det ytre Solsystemet (Jupiter og utover) unåelig med bemannete romskip. Hadde historien utviklet seg litt annerledes ville de første nærbildene av Saturn, Uranus og Neptun ikke ha blitt tatt av romsonder, men av astronauter. Som ikke ville ha behøvd å klemme seg sammen i skranglete blikkbokser og spise tubemat. Nei, Orion-romskipene var tenkt å være skip i ordets beste forstand, så romslige og komfortable at det var mulig å tenke seg forskere i filosofisk samtale over en bedre konjakk med fri utsikt til Jupiters store røde flekk.

Freeman Dyson regnet faktisk med at han ville få delta i utforskningen av Saturn-månen Enceladus før 1970. I ettertid fortoner det seg sikkert som et eksempel på hybris, men Orion-prosjektet må ses i lys av tidsånden. På 50-tallet var “big science” fremdeles politisk akseptabelt, og den raske utviklingen av atomenergien etter 1940 hadde vist at naturvitere kunne gjøre det umulige, bare de fikk ressurser nok. Det foreløpig siste og mest slående eksempelet på dette var prosjektet som Orion til sjuende og sist måtte gi tapt for: Apollo.