(merk det elegante ordspillet) av “Ringenes Herre” på en stund nå. Vi fikk endelig sett den siste episoden i for noen dager siden, og jeg kjenner meg fremdeles lemster i fua. Joda, det var en overveldende opplevelse på så mange måter. Datagrafikken er mer imponerende enn noensinne (ikke minst er Gollum til å få hakeslepp av), landskapet så vakkert at man har lyst til å bestille en billett til New Zealand fluksens. Men som anmeldere utenfor landets grenser har påpekt, svikter filmen så snart Peter Jackson zoomer inn på enkeltskikkelser.

Nå var aldri personskildringene i bøkene særlig dyptpløyende, men i filmversjonen er stikkordet “papp”. Jacksons fascinasjon for Elijah Woods (er det bare meg, eller har den mannen et veldig passende etternavn?) ansikt blir regelrett plagsom – hans blanke, utstående øynene i gigantformat vil forfølge meg i drømme en god stund fremover. Det hadde vært lett å kutte en halvtime av filmen, alternativt kunne Jackson ha tatt lærdom av sine indiske kolleger og lagt inn en pause midtveis. Trafikken i kinosalen tyder på at Jorunn har et poeng her.