Som publikummer har jeg aldri vært noen stor tilhenger av MS Powerpoint, og ser det som et godt eksempel på et redskap som lar brukerne tro det er enklere å bruke enn det faktisk er (hammeren er et annet eksempel). (At andres Powerpoint-misbruk gjør det lettere for meg som foreleser å skape kontakt med publikum, er en annen sak… 🙂 Jeg slutter meg uansett i stor grad til kritikken fra Edward Tufte tidligere i år.
I NASA-rapporten etter Columbia-ulykken tidligere i år finnes det en virkelig godbit for PPT-motstandere, jamfør en en artikkel i NY Times (krever gratis registrering): When NASA engineers assessed possible wing damage during the mission, they presented the findings in a confusing PowerPoint slide — so crammed with nested bullet points and irregular short forms that it was nearly impossible to untangle. ”It is easy to understand how a senior manager might read this PowerPoint slide and not realize that it addresses a life-threatening situation,” the board sternly noted.
14/12/2003 at 13:56
Hvilket ‘rests my case’, som det så fint heter på utenlandsk, vedrørende min preferanse (og bortimot konsekvente bruk, selvsagt) av ryddige håndskrevne/-tegnede lysark (eller til nød statiske og luftige [les: ikke overfylte] datagenererte sådanne). Etter min erfaring får man mye bedre kontakt med publikum når man på en slik måte demonstrerer at man er opptatt av budskapet, og dets kommunikasjon til mottakerne på en personlig og engasjert måte, enn ved ‘fancy, animert foil-gymnastikk’.
14/12/2003 at 16:12
Dette blir litt som å klandre musikk sim fenomen for kvaliteten på listepopen, som å bære nag til Gutenberg fordi vi har publikasjoner som Søndag Søndag. Folk flest har naturlig nok ikke ekspertise i pedagogikk og visuell strukturering av informasjon. MS kunne kanskje slengt inn en advarsel dersom man f.eks legger inn mer enn 7 linjer tekst på én slide, men sånn “Office-hjelperen passer på deg”-mentalitet er jo upoulær nok fra før.
14/12/2003 at 16:50
Nope, i1277, så enkelt er det faktisk ikke. Kritikken mot Powerpoint tar utgangspunkt i det komplekse vekselspillet mellom mennesker og teknologi, i dette tilfellet en formidlingsteknologi som er spredt til mange hundre millioner brukere. I utgangspunktet er PTT enkel og grei “presentasjon til folket”, men samtidig legger teknologien klare rammer for fremstillingen. Man skal ikke ha drevet med forelesninger lenge før man innser at _det_ er et vesentlig poeng.
15/12/2003 at 00:52
Årets mest skuffende nyhet om du spør meg. Jeg leste overskriften og klikket meg inn med et håp om å lese at programmet PowerPig hadde forårsaket fatalt datatrøbbel, og jeg var også veldig nysgjerrig på hva dette programmet ble brukt til i romferga.
Vel, vel. Jeg får leve videre med historier om datafeil som ble rettet (og feil som ikke ble rettet) etter Challenger.
15/12/2003 at 11:53
Synes dette skyter litt over mål – men Tufte har jo vært en kritiker av datagrafikk lenge, og Powerpoint er jo like fristende for ham som Outlook for en virusforfatter. (Forøvrig anbefales Tuftes første bok, The Visual Display of Quantitative Information (http://www.amazon.com/exec/obidos/ASIN/0961392142/espencom), på det varmeste. De etterfølgende har etter min mening vært bleke avskygninger.) Hans kritikk har mer med muligheten for datatetthet å gjøre, og det er faktisk et problem med skjermoppløsning (særlig ved projeksjon), ikke Powerpoint i seg selv.
Powerpoint er bare det mest populære av en hel rekke programmer som bruker skjermfremstilling. Sånn sett hjelper det ikke med håndskrevne lysark (som jo i hovedsak er samme teknologi i manuell form), bortsett fra at de tenderer til å ha en friere tekstform (f.eks. mer piler med tekst som peker på en figur) heller enn “bullet point lists”.
Powerpoint og lignende produkter har gjort det mulig for en hel rekke svært usikre mennesker å presentere informasjon på en enkel måte – og det er jo faktisk positivt. På den annen side har programmet blitt en krykke for ellers habile talere, som slenger sammen en huskeliste (Powerpoint begynte som outliner) og så leser opp huskelisten – hvor Powerpoint-presentasjonen ikke blir illustrasjoner til det som sies, men i stedet manus for et “talking head”.
Jeg forsøker å løse dette selv ved å gjøre mine Powerpoint-presentasjoner uleselige for folk som ikke var der – dvs. mye bilder og lite forklarende tekst – og så får folk heller notere i margen. Forlkarende tekst kan man evt. legge i vedlegg somdeles ut etter presentasjonen. Jeg har kolleger som randomiserer rekkefølgen i sine lysark for å gjøre standardpresentasjoner mer livlige (intet er så livgjørende som å overraske foredragsholderen).
Problemet NYT snakker om er imidlertid at PPT brukes som dokumentasjon i seg selv, og det er en uvane som faktisk er nokså plagsom. Hvis man bruker Notes-funksjonen (og skriver tekst til hvert bilde) er det ikke så galt, men de færreste gjør det. Igjen tror jeg det er en måte å få elendige skribenter til i alle fall å klare å utvikle noe, sålenge de slipper å skrive fulle setninger. En 150-siders Powerpoint presentasjon ser liksom lettere ut enn en 75-siders rapport, mer som et tegneseriehefte enn en bok. Og i en tid hvor vi har store krav til produktivitet i informasjonsproduksjon og -konsumsjon, blir det gjerne slik.
Så jeg tror ikke Powerpoint i seg selv har skylden – det er vel heller den gamle historien om at hvis du bare har en hammer, ser verden ut som spiker. Og hvis verktøy er lett tilgjengelige, så bruker man dem ukritisk. Less is more, med andre ord.
16/12/2003 at 06:18
Vel, jeg rir likefullt min trofaste kjepphest “håndtegnede/-skrevne lysark”, som jeg mener har den ubetingede fordel at foredragsholderen blir mindre distrahert av rundt-omkring-teknologien* (les: PPT og tilsvarende) og mer konsentrert om budskapet — ut fra det enkle faktum at de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ei (NB), bedre håndterer blyant og papir [her: tusj og lysark] enn ymse programvare, på “autopilot” (NB), dvs uten at tankeprosessen rundt budskapet blir forstyrret av tekno-dill.
(* her et sk WMD — Weapon of Mass Distraction)
Og Tuftes TVDoQI har stått på Amazon-ønskelisten en stund, ja, gleder meg storligen til å lese den. Og tusen takk for vurderingen av oppfølger-bøkene; det er jo av og til slik når en forfatter får fram et blinkskudd, dessverre, men så ønsker leseren å tro at evt oppfølgere skal være minst like gode, og så sitter man der (og forleggeren gnir seg i hendene… argh…). Amazon’s anmelder-opplegg greier dog å filtrere ut de mest sleipe oppfølger-dollarpressene, og selv har jeg nøyd meg med å bestille kun “opprinnelige klassikere” og avvente edruelige anmeldelser av oppfølgere.
16/12/2003 at 08:25
Poenget med tekno-dill er utvilsomt viktig. Så lenge en presentasjon foregår i et kontrollert miljø, kan databaserte verktøy fungere noenlunde smertefritt. Men i det øyeblikk man tar presentasjonen sin med ut på veien begynner moroa. I årenes løp har jeg opplevd å se forelesninger bli avbrutt eller forsinket av de mest trivielle (for kort strømledning er en gjenganger) og ikke-trivielle-årsaker (kryptiske Windows-feilmeldinger dukker opp midtveis i foredraget, etterfulgt av spektakulært kræsj). Min favoritthistorie er en norsk ekspolitiker som hadde glemt igjen en kabel hjemme, og som sendte arrangørene ut på en intens jakt i minuttene før forelesningen. For oss andre var det faktisk ganske underholdende. 🙂
Man skulle tro slike barnsykdommer var en saga blott, men så sent som i november opplevde jeg at en representant for en større norsk bedrift brukte et kvarter på å få en bærbar til å starte, foran øynene på et stort og stadig mer rastløst publikum. Fordi presentatøren hadde gjort seg avhengig av teknologien, var det ingen vei tilbake – han _måtte_ få maskinen til å funke. Den profesjonelle, pent designete presentasjonen ble altså overskygget av tekniske problemer – og særlig mer “mediet er budskapet”-mcluhansk er det vel vanskelig å bli.
16/12/2003 at 10:11
Vel, jeg hadde en kollega som alltid brukte trykte lysark, og pleide å innlede foredraget med å si at han brukte plast fordi da slapp han alle de teknologiske problemene. Hvorpå han slo på overhead’en og hørte et smell idet lyspæren gikk….
Jeg har levd av å holde foredrag rundt omkring i verden i ganske mange år nå (http://www.espen.com/preslist.html), og har brukt projisering siden det ble tilgjengelig. Har hatt alle mulige tekniske problemer, men aldri så lenge jeg har hatt med meg en egen bærbar PC.
Den største overgangen fra plast til PC var faktisk noe så banalt som at jeg ikke lenger kunne se hva neste foil var når jeg la på en, slik at jeg av og til ble overrasket. Løsningen var å forberede seg så godt at jeg kunne ta foredragene UTEN projisering – så lenge jeg fikk en tavle å skrive på for å illustrere hva jeg ønsket å si. Og det er i grunnen problemet for den politikeren du nevnte – vedkommende burde kunne innholdet så godt at foilen ikke skulle være nødvendig.
Men det var også mulig å bruke teknologien til å gradivs bygge opp sekvenser av foiler med animasjon, for å illustrere f.eks. kompliserte figurer eller sammenhenger. Og da fungerte det svært bra, selv om man måtte lage to presentasjoner – en til visning og en til print.
Forøvrig holder jeg nå de fleste foredrag over telekonferanse, med PPT-støtte over Internett. Ikke verdens beste møteform, men med publikum i tre verdensdeler og magre reisebudsjetter fungerer det utrolig mye bedre enn ingenting, og er et eksempel på hva man kan gjøre med denne teknologien som rett og slett ikke var mulig før.
Så jeg er ikke så bekymret for _riktig_ bruk av Powerpoint og annen teknologi – problemet er at vi bruker den som krykke i stedet for (sprang)stav. Vi gjør det vi gjorde før på en enklere måte i stedet for å gjøre nye ting.