Innlegget jeg holdt

til NFF-jubileet ble faktisk ikke så verst (om jeg skal si det selv :-), og jeg legger det ut nedenfor.

– – – – – –

Kåseri til NFFs 25-årsjubileum
Av Eirik Newth

Det hender folk blir spurt om hva de ville ta med seg om det begynte å brenne i huset deres. Nå er jeg ikke bare folk, jeg er bibliofil, så det naturlige spørsmålet ville isteden være: hvilken bok ville jeg ta med meg? Jeg er ikke et øyeblikk i tvil. Det måtte bli denne boka, som heter Himmelen over oss og er skrevet av Bertha Morris Parker og George van Biesbroeck (en berømt astronom).

Jeg kan huske nøyaktig hvor den ble kjøpt, det var i en bokhandel på hjørnet av Oscars gate og Hegdehaugsveien i Oslo. Det ligger fremdeles et sted som selger bøker der, men nå heter det Ark og spørsmålet er om det kan kalles en bokhandel!

Boka lå i en billigkasse utenfor bokhandelen, og den var lett å kjenne igjen på det blå. forlokkende omslaget. Det forestiller tre barn som ser opp på stjernehimmelen mens eldstemann peker og forklarer. Eldstemann er selvsagt en gutt men hey – dette er en bok fra 1958, tross alt!

Jeg kan huske hvordan været var den dagen boka ble kjøpt: det var en klar høstdag med sting i lufta, omtrent som i dag. Jeg kan huske hvordan det var å bla opp boka første gang, fascinasjonen over teksten og tegningene.

Nå har jeg riktignok rykte på meg å være familiens versjon av POT – jeg er visstnok istand til å huske de pinligste detaljer fra familiehistorien. Men så godt husker jeg vanligvis ikke mine bokanskaffelser – det er tross alt blitt noen tusen gjennom årene.

Årsaken til at jeg husker Himmelen over oss er heller ikke at det er en spesielt bra bok, for det er den ikke. Årsaken til at boka ruver i min hukommelse, er at det var den første fagboka som helt og holdent kunne kalles min egen. Dette, mine damer og herrer, er selve jomfruboka.

Og lesingen av boka fikk snart konsekvenser. Jeg vet mitt innlegg burde handle om foreningen som har støttet mitt og så mange andre forfatterskap opp gjennom årene. Men selv på en dag som denne velger jeg å å leve opp til forfattermyten og snakke om det som står meg nærmest.

Det vil si mitt eget forfatterskap, og nærmere bestemt min aller første bok. Dere ser den her. Denne boka ble skrevet som den direkte konsekvens av at jeg leste Himmelen over oss. Tittelen er 2 eventyr, 1 vers, noe som får den til å høres ut som en bok av Dag Solstad.

Men bare rolig: det dreier seg ikke om en Osloakademiker med midtlivskrise, det en gripende beretning med utgangspunkt i primærnæringenes kår. Siden jeg har hele åtte minutter på meg tillater jeg meg å lese et lite utdrag:

Det var en gang en fisker som skulle ut og fiske i robåten sin. Da han skulle kaste garnet i sjøen dukket det opp en sjøorm som var 20 meter høy og 5 meter bred og sa: “hvis du får en fisk så gi den til meg”.

Da fiskeren prøvde å ta opp ankeret, syntes han det veide tre tonn. Det syntes han var merkelig, for ankeret veide 10 kilo. Han ba sjøormen hjelpe til (tre tonn er jo 3000 kilo og det er veldig tungt, så det var ikke rart at han trengte hjelp).

For de av dere som dør av spenning etter å vite hva som hang på kroken, kan jeg opplyse om at det dreide seg om en hval. Jeg tviler på at Steinar Bastesen (som forøvrig er en slags faglitterær forfatter og dermed kan nevnes i denne settingen) ville gått god for fangstmetoden. Men hvalen viste seg å komme til nytte – sjøormen myste nemlig, og fiskeren byttet hvalen mot nærsyntbriller. Her må det bemerkes at jeg omtrent på denne tiden fikk briller selv.

Hva kan vi lære av denne teksten – bortsett fra at jeg allerede den gang var en uforbederlig nerd? Jo, vi kan lære hvor viktig lesing i ung alder er. Vi kan lære at riktig bok til riktig tidspunkt kan stake ut hele livsløpet for et menneske. I mitt tilfelle førte interessen for stjernehimmelen, skapt av Himmelen over oss, direkte til et universitetsstudium og videre til en forfatterkarriere.

Vi dessuten lære at barn har et annet forhold til fakta og fiksjon enn voksne. 2 eventyr, 1 vers er en typisk genreblandingstekst: her forsøker forfatteren å kombinere en fabel basert på egne livserfaringer (brillebruk, ikke hvalfangst) med typisk faglitterære grep som dokumentasjon av tall og størrelser (3000 kilo er det samme som tre tonn, må vite!)

Erfaringen viser at unge lesere bryr seg lite om en fortelling en “sann” historie i objektiv forstand eller ei. De er ikke spesielt opptatt av at skjønnlitteratur gir leseropplevelser mens faglitteratur gir kunnskap. Barn mikser gladelig Roald Dahl med dinosaurer og Astrid Lindgren med romskip. Vet dere, de er ikke engang spesielt opptatte av at faglitteratur visstnok er for gutter!

Hovedkravet unge lesere stiller til en bok er at historien fenger, og at teksten er levende og engasjerende. I praksis betyr dette at barn er en svært krevende gruppe å skrive for. De nøler ikke med å ta i bruk første paragraf i den uskrevne kontrakten mellom leser og forfatter: “Du har lov til å legge vekk boka.”

Et 25-årsjubileum for landets største og viktigste forfatterforening er selvsagt en anledning til å feire våre mange seire. Hva som er viktigst av alt vi har oppnådd i løpet av disse 25 årene er det vanskelig å si, midt i striden som vi er. Men for egen del er jeg ikke i tvil om at vår vellykte kamp for levende faglitteratur for barn, er langt oppe på lista.

Jeg minner om at det lenge før 1978 fantes lærebøker av alle slag, det fantes rikelig med voksenlitteratur i form av biografier, essaysamlinger og populærvitenskap. Men faglitteratur for barn var så å si fraværende.

Da jeg begynte å skrive faglitteratur tidlig på 1990-tallet var det en god bokhøst om det kom én bok i denne genren hvert år. I dag er tallet drøyt 30, de store forlagene har egne fagbokserier og nye forlag er kommet til som aktører på markedet. Mange av bøkene selges nå til utlandet.

Dagens bøker er umåtelig mye bedre enn sine sølle forgjengere. De er dristigere i formen, bedre designet og illustrert, friskere i sitt emnevalg og – ikke minst – langt bedre tilpasset sine lesere. Her finnes det ikke lenger belærende pekefingermentalitet. Onkel Lauritz er kanskje på video, men heldigvis ikke i bøkene lenger.

En hovedårsak til denne fremgangen er NFFs stipendpolitikk. Jeg er selv en stipendgjenganger – et uttrykk som kan få noen hver til å grøsse grønt – men som i praksis betyr at jeg med jevne mellomrom har kunnet konsentrere meg om skrivingen. En annen årsak er innkjøpsordningen som kom i 1996, som nå sørger for at de beste fagbøkene for barn faktisk er tilgjengelige landet over.

Jeg vet det høres ut som om jeg meler min egen syke bestemor, men erfaringene vi har gjort med barne- og ungdomslitteratur vil også bli viktig i årene fremover. For selv om dette er en gledelig anledning, er det ikke til å stikke under våre kontorstoler at de neste 25 årene kommer til å bli krevende for alle i bokbransjen.

Vi står overfor den viktigste kulturkampen i det tredje årtusen, som er kampen om oppmerksomheten. Boka utfordres av stadig flere og mer forlokkende elektroniske medier, og vi kan ikke ta for gitt at dens posisjon er like sterk når NFF feirer sitt 50-årsjubileum som den er i dag.

De viktigste slagene i kampen om oppmerksomheten vil stå i barneværelset og klasserommet. Det er i barndommen grunnlaget legges for voksne leservaner. Det er i barndommen at nye medievaner etableres, og nettopp derfor er barn gjenstand for et stadig sterkere kommersiellt trykk. Derfor vil jeg hevde at et passende motto for NFFs virksomhet de neste 25 årene burde være SVs valgkampslagord: “barn og unge først!”