Som gammel fan av “hard” science fiction (Asimov, Clarke, Heinlein et al.) syns jeg Spider Robinsons spørsmål i Globe and Mail er interessant: “Why are our imaginations retreating from science and space, and into fantasy?” (sendt meg av Bjørn)
Som gammel fan av “hard” science fiction (Asimov, Clarke, Heinlein et al.) syns jeg Spider Robinsons spørsmål i Globe and Mail er interessant: “Why are our imaginations retreating from science and space, and into fantasy?” (sendt meg av Bjørn)
© 2025 — Powered by WordPress
Theme by Anders Noren — Up ↑
10/09/2003 at 11:14
Denne kommentaren var også vanlig rundt forrige århundreskifte så vidt jeg erindrer fra forlengst glemte litteratur- og samfunnshistorie. Slikt går vel i bølger, det ser ut til at det viktigste i slike trender er at de skal være i opposisjon til den forrige trenden. Siden 1950tallet har vi hatt mange år hvor “hard” SF har fått leve et lystig liv, og “myk” Fantasy har stått litt beskjedent i bakgrunnen, nå er det omvendt. Tror det vil komme forfattere som vil være misfornøyde med Fantasy-dominansen og skrive fornyende og spennende SF som kanskje er helt anderledes enn det vi opplevde i barn- og ungdom. Gleder meg for tiden over en ny kvinnelig britisk SF-forfatter – Justina Robinson (Mappa Mundi) som holder høy kvalitet på både det litterære og SFen. Tror ikke det vil gå så lang tid før interessen for naturvitenskap og teknologi vil ta seg opp, kanskje mest fordi dette er et domene der kvinner begynner å komme inn og endre på våre oppfatninger. Det burde resultere i nye oppdagelser, tenkemåter og spennende konflikter. Ser vi et paradigmeskifte i horisonten (gisp!)
10/09/2003 at 14:58
Det går helt klart i bølger, og nettopp derfor syns jeg det er interessant å forsøke å forstå hvorfor fantasy har en slik fremgang i en tid så dominert av “harde” vitenskaper. Takker for tipset om Justina Robson (sic, bibliotekaren! :), fant henne tilslutt på amazon.co.uk (.com var håpløst).
18/09/2003 at 09:37
Jeg syns også Robinsons spørsmål er verd å tenke litt over, og kom i hu en artikkel poeten Czeslaw Milosz gav i 1986 (bibliotekar jeg også). Han etterlyser der en synkretisme av religion og vitenskap, og da i form av en helt ny vitenskap: “Probably the transformation I sense will restore in some way the anthropocentric vision of the universe. ( http://www.nybooks.com/articles/5195 ) Til tross for de mange fantasivesener man der finner, opplever jeg fantasygenren som svært antroposentrisk. Når det gjelder SF, er jeg litt i tvil. Kan det være en sammenheng her? -Kåre
18/09/2003 at 10:05
Interessant peker, dette. Jeg er enig med deg i at fantasygenren ofte er antroposentriske uten å reflektere over det – for eksempel er det et gjennomgående trekk i Potter-serien at ikke-menneskelige skikkelser har et følelsesliv som er gjenkjennelig for mennesker. Som jeg er inne på i “Liv i universet” (plugg, plugg 🙂 er det ingen grunn til det skulle være slik. Scifi-forfattere går ofte i samme fella. Stanislav Lem (forfatteren av “Solaris”, som ble til to filmer) er den forfatteren jeg kommer på i farta som har gått lengst i å skildre utenomjordiske som uforståelige for oss. Forøvrig har Robinson fått tilsvar så det holder. Se http://www.spacedaily.com/news/oped-03zzf.html – “For storytellers, Spider Robinson included, prove it: if nobody else is writing space fiction that that reaches us where we are, write some. Tell a better story than the fantasists are doing. Show us how a movement into space can give us back our liberty, individuality and power. Make us believe space is the answer.” Ouch!
18/09/2003 at 15:54
Godt svart av MckKnight! Men til dette kan man jo spørre med Auden: “-but who
Would feel at home a-straddle
An ever expanding saddle?”
(After reading a child’s guide to modern physics)