Noen filmer er så elendige at man gisper av forbløffelse når man ikke strever med å holde seg våken. Filmen vi så i går – Swordfish med John Travolta i nok en skurkerolle – er et lysende eksempel. At manuskriptet har flere huller enn en sveitserost og en pillråtten etikk (det er meningen at vi skal føle sympati med Mossadagenten som meier ned politifolk og uskyldige gisler) er jo ikke enestående fra LaLaLand. Det litt spesielle er at to av personene i filmen har navn som så tydelig henspiller på virkelige IT-helter: den datakriminelle finnen Axel Torvalds (som det europeiske avskum han er får han kjapt en kule i pannebrasken) og den like kriminelle amerikaneren Stanley Jobson (som viser seg å være en familiemann og en verdensreddende helt).

Steve Jobs følte sikkert ikke behov for å fly til advokat, mens Linus Torvalds kommenterte filmen på njus på sedvanlig godmodig vis. Men om han hadde fått det han ber om i postingen regner jeg med at også han ville ha trukket et lite sukk av oppgitthet over at det tydeligvis er så vanskelig å gi en realistisk skildring av datateknologi. Jobson trenger bare å taste ulike passord i noen sekunder, og så er han inne på forsvarsdepartementets server. Et virus lages tydeligvis ved å sette sammen klosser i et mønster på skjermen. Bankkonti med beløp på ni milliarder dollar er noe man kan skalte og valte med fra en bærbar PC uten nettilgang. Og naturligvis: grensesnittet ligner ikke noe kjent operativsystem (terminalvinduet som alltid er lett tilgjengelig hos virkelige dataproffer ser vi heller ikke noe til). I det hele tatt.

Men det skal filmen ha – man påsto ikke, som det ble gjort i Independence Day – at en bærbar Mac uten videre kommuniserer med en datamaskin i et fremmed romskip. De av oss som har slitt med å overføre data mellom Macer og andre jordiske datamaskiner lo godt under den sekvensen. (Øy, jeg har aldri benektet at jeg er en nerd, har jeg vel? 🙂