Onlineleksikonet Wikipedia.org omfatter nå over 113 500 artikler. Det begynner raskt å nærme seg Store Norskes 145 000 artikler, og har forlengst passert Encyclopedia Britannicas 85 000. Det mest imponerende med Wikipedia er likevel ikke den enorme mengden data, men måten leksikonet blir til på.

Prinsippet bak Wikipedia er at hvem som helst kan legge inn en artikkel om et hvilket som helst emne, eller rette en allerede eksisterende artikkel. Et egenprodusert eksempel viser hva jeg mener. For noen måneder siden la jeg inn en kort artikkel om den sørafrikanske forfatteren Alan Paton (mest kjent for Gråt mitt elskede land). Artikkelen er blitt endret flere ganger siden jeg la den inn. Wikipedia oppbevarer en logg over rettelser – dermed kan du se alle tidligere versjoner av artikkelen, inklusive min første.

Det virker beskjedent nok, men er i virkeligheten kjernen i en brilliant idé som utfordrer en trehundreårig tradisjon for kunnskapsproduksjon. Helt siden Diderots og de andre “encyclopedistenes” tid er leksika blitt til ved at høyt kvalifiserte fagfolk har skrevet artikler som er blitt redigert, katalogisert og utgitt i bokform. Garantien for kunnskapens kvalitet lå i vissheten om at det sto eksperter bak.

Wikipedia har erstattet denne vertikale formidlingsstrukturen – en elite av eksperter formidler til en bred leserkrets – med en horisontal variant hvor hele leserkretsen er potensielle eksperter. Garantien for kunnskapens kvalitet ligger i vissheten (OK, forhåpningen) om at det blant de mange som også leser samme artikkel, finnes folk som kan rette eventuelle feil.

Wikipedia er et spennende eksempel på et selvorganiserende, selvkorrigerende system. Det finnes ingen sentral redaksjon som sørger for fremdrift og vedlikehold, intet profittmotiv som ligger bak. Leksikonet vokser og utvikler seg ikke helt ulikt et biologisk system, drevet frem av dugnadsånd, respekt og interesse for kunnskapsformidling. Du kan lese mer om hva jeg tror dette kan føre til i artikkelen jeg skrev for konferansen Morgendagens skole i Norden.

Om du lurer på hvorfor jeg valgte å skrive om akkurat Alan Paton (og ikke om lokale størrelser som Bjartmar Gjerde, fossekallen eller lefsekling) er forklaringen at jeg generelt er interessert i Sør-Afrikas historie og kultur, og for noen år siden så filmen basert på Gråt mitt elskede land (tvilsomme saker, selv om James Earl Jones var med). Siden så jeg den langt bedre September Songs, hvor Elvis Costello gjør en fabelaktig tolkning av Kurt Weills sang Lost in the Stars (filmmusikken fins på CD), hentet fra en musikal ved samme navn, og den er i sin tur basert på Alan Patons bok. God nok grunn, eller hva?