Knut Olav Åmås på sitt beste. Ganske enkelt.

Når man leser at Den Mørke Siden har klart det igjen, og sørget for at Asus’ neste Eee-versjon vil koste mindre med XP enn med Linux, er det godt å vite at det finnes alternativer. Som Kermit her, også kjent som XO-1. Okei, så er ikke dette noe man får på Elkjøp. Det var Jorunn som orget den via kolleger på sin gamle arbeidsplass, som importerte et større parti etter “kjøp en, gi en“-modellen og feiret det behørig iforgårs.

Tenk det, Hedda: ikke bare har jeg snytt Sauron inkarnert for lisensinntekter, jeg har sørget for at et skolebarn i den tredje verden får en datamaskin. Slikt er ikke hverdagskost dag her i gården. Jeg kommer naturligvis til å blogge om min erfaringer. Men det blir nok mest i 2050-bloggen, da dette helt åpenbart er en framtidsmaskin.

Kristine Løwe og Olav Anders Øvrebø skriver om den forlatte redaktørbloggen redaktorene.no. For en utenforstående framstår tanken om en blogg om mediespørsmål som forfattes av avisredaktører, som et svært fornuftig tiltak med et stort leserpotensiale. Likevel har altså denne bloggen råtnet på rot - sistepostingen var i overkant av et år siden. Olav Anders er inne på noen mulige forklaringer: redaktører flest er for travle til å ta seg tid til slikt, og de er redde for at bloggen skal bli for kjedelig.

Vi kan sikkert legge til en dæsj god, gammel konservatisme, sammen med frykten for å tape ansikt overfor kolleger i et ukjent medium. For egen regning vil jeg legge til et punkt til: motløshet. Det skrives ikke så mye om det, men la oss bare innrømme det: hvis ambisjonen med bloggingen er å nå utover vennekretsen, kan bloggpostinger ofte oppleves som rop i ørkenen. Man publiserer, og deretter får man ingen synlig bekreftelse på at postingen faktisk blir lest.

For profesjonelle skribenter, det være seg redaktører, journalister, forfattere eller akademikere, vil dette være en uvant situasjon. De fleste skribenter jobber i bedrifter eller institusjoner med et etablert marked. Skriver man en avisartikkel, kan man i utgangspunktet regne med å ha et stort antall lesere. For en redaktør eller journalist vil det å starte en blogg være det psykologiske motstykket til å starte en avis fra bunnen av, noe de færreste har gjort eller har et ønske om å gjøre.

Selv forfattere av smal skjønnlitteratur vil ha systemer som tidlig gir tilbakemelding, det være seg anmeldere, kolleger eller forlagsredaktører. I bloggosfæren er det sjelden slik. Der er man overlatt til seg selv, og må finne sin leserkrets på egen hånd. Jeg har nettopp startet en ny blogg, og merker hvor vanskelig det kan være å motivere seg til å skrive når man ikke vet hvem man skriver for, enn si om man har et publikum.

Mottoet for David Weinbergers blogg, “Let’s just see what happens”, er essensen av blogging på sitt beste, det tankestrømaktige, responsive og ofte tilfeldige som særpreger genren. Men for at det skal gi gode resultater, trengs tålmodighet og tid. Det kan høres paradoksalt ut, da nettet gjerne forbindes med flyktighet og umiddelbar behovstilfredsstillelse. Men det er ikke mer paradoksalt enn Wikipedias forsøk på bruke tusenvis av individualister med sterke meninger til å skape konsensusbasert kunnskap.

…kommer via Østlandssendingen:

Mandag startet årets Sykle til jobben-aksjon, med bare 6000 forhåndspåmeldte. Det betyr at hele 54 000 færre Osloborgere vil sykle til jobben i forhold til i 2000, da 60 000 var påmeldt, skriver Aften.

En årsak som oppgis, er mye negative skriverier om risikoen ved å sykle i byen. Men med tanke på at vi nettopp fikk utdelt et sykkelkart for hele Oslo sammen med “Din bydel”-katalogen, er det leit åkke som. For kartet viser at det faktisk finnes ålreite alternativer de fleste steder i denne byen. Sykling handler forøvrig ikke bare om helse, slik det påpekes i artikkelen, men mer enn noensinne om framkommelighet.

Til visse tider av døgnet er sentrumsgatene latterlig trafikkerte. Ta Finnmarksgata, som går forbi borettslaget vårt og normalt (det vil si uten graveboom) er ganske grei. Forleden trillet jeg forbi en kø som strakte seg fra Tøyensenteret oppover mot Sinsenkrysset. Jeg observerte åtte (8) busser fra rute 20 på nedturen fra Carl Berners plass, og når man vet at disse bussene går hvert 4. minutt i rushtiden er det lett å regne seg til at passasjerene hadde sittet fast en stund. Jeg brukte to-tre minutter på min Bullit…

Encyclopaedia Britannica gir bort gratisabonnementer til bloggere og andre nettpublisister som peker direkte til deres artikler. Når man benytter seg av dette tilbudet, vil også besøkende som klikker på pekerne få tilgang til hele artikler i det som ellers er et lukket betalingsleksikon. Britannica har så smått begynt å leke seg med Twitter og webwidgets også, og viser dermed en for forlagsbransjen usedvanlig vilje til å følge med i tiden.

Store Norske leksikon, som etter det jeg er blitt fortalt skulle ha hatt en større oppdgradering i fjor høst, bør utvilsomt ta en titt på dette konseptet. I bytte mot noen hundre gratis lisenser kan leksikonet få betydelig godvilje og eksponering, redusere Wikipedias dominans og kanskje til og med skaffe seg et forhold til webkyndige folk som kan komme med gode tips til forbedringer.

Og når vi først er der: øverst på min ønskeliste for SNL, og forlengst foreslått for Petter Henriksen, er en klar angivelse av forfatter(e) av artikkel, og revisjonshistorikk. Med andre ord: når ble artiklene redigert, og hvem som redigerte dem. Hvis man i tillegg oppga at artikler ble redigert som følge av tilbakemeldinger fra brukere, ville man ha skapt et ekstra incentiv til å bidra…

Dagbladet har snakket med autofiiiiiile Jan Erik Larssen, og ikke overraskende handler det mye om kjøreglede. Men så kommer samtalen inn på flyging, og det er da man skjønner at kompetansen ser ut til å begrense seg til jordnære forbrenningsmotorer:

Tenker du på miljøet når du flyr?
- Ja. Bilbruken får mye kjeft, men det er ikke så mange som tenker på flytrafikken. Et fly som flyr tur-retur Tokyo slipper ut hele 42 000 tonn med drivstoff. Tenk deg det da. Alt slippes rett ut i atmosfæren.

Har lenge ønsket meg et 50 mm objektiv, og da Jorunn likevel skulle handle stort på Japan Photo gikk jeg for en rimelig Canon EF 50mm 1.8. Byggekvaliteten er omtrent som man skulle forvente av prisen og fokuseringsringen smalere enn jeg skulle ønske, men de første bildene tyder på at den optiske kvaliteten er god. Riktignok er den effektive brennvidden større enn 50 mm (det blir den på de fleste digitale speilreflekser), men lysstyrken og den lave vekten vil gjøre dette til en god turkamerat i Marka. Kanskje allerede imorgen.

Orson Scott Card tar et saftig oppgjør med J.K.Rowlings søksmål mot Vander Ark, mannen bak The Harry Potter Lexicon som også har forsøkt å utgi en bok basert på nettstedet. Card påpeker det latterlige i Rowlings uttalelse om at hun føler det som om ordene hennes er blitt stjålet, ved å vise hvordan plottet i HP-serien kan minne om Cards egen suksessroman, Ender’s Game.

Cards hovedpoeng er viktig: forfattere skal være veldig forsiktige med å trekke andre forfattere for retten med utgangspunkt i forestillingen om den enestående opphavsmann. I dette tilfellet er saken spesielt tvilsom, da forfatteren det gjelder ikke har skrevet fanfic, men et referanseverk for folk som allerede har kjøpt Harry Potter-bøkene (et verk som Rowling selv skal ha innrømmet å ha brukt under skrivingen, ironisk nok):

This frivolous lawsuit puts at serious risk the entire tradition of commentary on fiction. Any student writing a paper about the Harry Potter books, any scholarly treatise about it, will certainly do everything she’s complaining about. Once you publish fiction, Ms. Rowling, anybody is free to write about it, to comment on it, and to quote liberally from it, as long as the source is cited.

Onkel Orson har selvsagt rett, og dette gjelder også Norge. Alle oppmerksomheten rundt fildeling og nettplagiat de siste årene har gjort det lett å glemme at f.eks. sitatretten ikke bare eksisterer, men er fundamentet for all kritikk, kommentar og forskning. Min erfaring er at folk tror at de har færre rettigheter enn de faktisk har på dette området, og dekningen av denne saken bidrar nok bare til å styrke den følelsen, dessverre.

Innbruddstyver har politiet ikke tid til å ta, som kjent. Men når hjemmet ditt invaderes av slike som han over, da rykkes det ut med fulle blålys.

Via Lasse (in Norwegian) I discovered TrackMania Nations, a free arcade racing game for Windows. Partly as a challenge to him and myself, but mostly because it’s been a while since I took my PC for a spin, I decide to install it on my fresh installation of Ubuntu 8.04, AKA Hardy Heron. Below is the procedure I followed, which worked well except for lack of proper sound effects. Of course, before I did anything, I checked out the Wine AppDB to make sure that my work wouldn’t be in vain.

1. If you haven’t done so already, install Wine. When it works, it’s a brilliant way to run Windows applications on Linux. Get it via the Applications/Add/Remove menu, System/Administration/Synaptic Package Manager or open a terminal window and type “sudo apt-get install wine“
2. Download the Trackmania Nation install file (its about 500 MB). I couldn’t get the website to work properly with my Linux browsers, but from Lasse I got this handy torrent link (which also is a nice example of legal torrent use, BTW).
3. Install Trackmania by double clicking on the .exe file, or open a terminal window and type “wine tmnationsforever_setup.exe” . After installation, the files can be found in the directory /home/user/.wine/drive_c/Program Files/TmNationsForever/ .
4. Trackmania also needs DirectX to run. You’ll find an excellent installation guide here. It’s actually easier than it looks at first sight, and well worth the hassle as so many Windows games depend on DirectX. (BTW: the two DLL files you are asked to copy to the Wine directory, can be found in C:\WINDOWS\system32)
5. If TrackMania failed to install a desktop icon, you can open the folder mentioned above and double click TmForeverLauncher.exe . This starts the configuration utility, where you set screen resolution, sound, language etc.
6. Double click TmForever.exe, and follow the instructions on the screen.

With a bit of luck, you’ll log on to the network and see something like this:

Yes, of course it works full-screen as well. With full resolution.

Problems to resolve:

1. The sound doesn’t work on my install

2. I can’t seem to get softlinks to the application to work - no desktop icon, in other words

3. How to stop playing TracMania - it’s horribly addictive!