Arkiv for Vitenskap

Trenger vitenskapen et tempel?

Jeg glemmer aldri øyeblikket da det skjedde første gang. Jeg sto, som jeg så ofte gjør, under fullmånen en klar natt. Så på den lysende skiven og tenkte: der landet Apollo-astronautene for noen år siden. En vanlig tanke, og en som brått slo ned i meg igjen med en ny og overveldende kraft.

moon-footprint_6426_990x742

Jøss, de hadde gått der oppe – på ordentlig! Sporene deres var der ennå, og ville fortsatt finnes der lenge etter at jeg – og sivilisasjonen som hadde bragt dem dit – var borte. I et glimt så jeg hele vitenskapshistorien, 2500 år med tenkning og forskning, som forspillet til månelandingen.

For å parafrasere Isaac Newton: jeg innså at astronautene red til Månen på skuldrene til kjemper, og ble fylt av en dyp og sitrende følelse av ærefrykt. Siden har jeg følt det samme i universitetet i Bologna i Italia, hvor Copernicus var student, ved Darwins grav i Westminster Abbey og senest foran skrivebordet til Sergej Koroljov (romalderens russiske far) i Kosmonautmuseet i Moskva.

Jeg innbiller meg (uten å vite det, for hvordan kan man egentlig vite slikt?) at følelsen jeg får i slike situasjoner er beslektet med den numinøse opplevelsen som ble skildret av Rudolf Otto i boken “Det hellige”, en rystende følelse av et guddommelig nærvær, på samme tid fryktinngytende og tiltrekkende.

Og jeg mener at følelsen er uttrykk for noe vesentlig, et filosofisk og emosjonelt perspektiv som transcenderer det vi gjerne forbinder med vitenskapsformidling. Internasjonalt er den fremste talsmannen for dette synet Alain de Botton, en britisk filosof og ateist som argumenterer for at vitenskapen har mye å lære av religionenes forhold til sine tilhengere.

Et av de konkrete tiltakene han har foreslått er å bygge templer til ateismens ære. Steder hvor vi kan møte et gudløst, vitenskapsbasert verdensbilde på en mer personlig og mindre fragmentarisk måte enn hva som gjerne blir tilfelle i et museum.

Ikke overraskende har de Botton har møtt mye motstand. Britiske kommentatorer har påpekt at templer til humanismens og ateismens ære har vært bygd tidligere, med liten suksess. Veien er også kort til å gjøre narr av alt som ligner et kluntete forsøk på å kopiere andres suksess, ikke helt ulikt norske humanisters solvervsfeiring rett før jul.

Lett blir det uansett ikke. Det numinøse er ikke hverdagskost. Blant formidlere er det bare en håndfull – Carl Sagan, Richard Dawkins, Stephen Jay Gould – som har klart å gi meg følelsen. Jeg er selv formidler i skrift og tale, og vet at jeg bare unntaksvis treffer mitt publikum på tilnærmelsesvis samme måte.

Det er så lett å fokusere på eget fagfelt, gå seg bort i fascinerende detaljer, skrive en faktabok istedenfor sann faglitteratur. Derfor har jeg stor forståelse for at de fleste steder hvor publikum kan møte vitenskapen er funksjonalistiske og nytteorienterte, og at museer og vitensentre ofte ser ut som forretningsbygg eller kjøpesentre.

800px-Natural_History_Museum_London_Jan_2006

Museum of Natural History, London. Kilde: Wikipedia

Men at det ikke alltid behøver å være slik, fikk jeg en påminnelse om i høstferien ifjor, da familien besøkte Naturhistorisk museum i London. Bygget er blitt kalt en katedral til vitenskapens ære, med en nygotisk fasade og et inngangsparti som hvelver seg himmelhøyt over de besøkende mens lys strømmer inn på dinosaurskjelettene gjennom glassmalerier.

Museet er altfor travelt til at man finner ro og ettertanke der, men det viser oss potensialet. For tross det evige suset av ivrige barnestemmer skal man være laget av stein for ikke å la seg berøre av denne viktorianske hyllesten til vitenskap og fremskritt.

Her i landet skal det brukes mye penger på museumsbygg i årene fremover. I Oslo drøftes blant annet nytt vitensenter på Tøyen, bygging av akvarium og flytting av Teknisk museum. Mitt håp er at man griper sjansen til å levere mer enn det siste innen museumspedagogikk, og at inspirasjon får en større plass ved siden av hovedoppgaven informasjon.

At man bruker arkitektur og museumsrom til å lokke et publikum som de senere årene har vendt blikket ned mot små skjermer, til å se utover og oppover igjen.

Share/Bookmark

Vil du bli med til Uganda og oppleve gorillaer og solformørkelse i høst?

Gorilla fotografert i Bwindi impenetrable forest, dit turen går i høst. Kilde: Guido da Rozze (cc)

Gorilla fotografert i Bwindi Impenetrable Forest, dit turen går i høst. Foto: Guido da Rozze (cc)

Den 3. november i år er det total solformørkelse over Sentral-Afrika, og et av de beste stedene å se den fra vil være Uganda. Jeg har fått det morsomme oppdraget å være astroguide på en tur til Uganda reise som arrangeres av Topp Afrika. Selskapet har lang erfaring med området, og tilbyr en rikholdig safari-opplevelsespakke i tillegg til formørkelsen.

Total solformørkelse over Afrika (2002). Kilde: Michael Karrer (cc)

Total solformørkelse over Afrika (2002). Foto: Michael Karrer (cc)

Høydepunktet (ved siden av å se Sola forsvinne midt på blanke ettermiddagen i 20 sekunder, selvfølgelig) på turen må være en sjanse til å se familiegrupper med fjellgorillaer i fri natur – som også er inkludert i pakkeprisen. Selv om frittlevende sjimpanser, sjiraffer og krokodiller heller ikke er til å kimse av. Eller for den saks skyld en fantastisk anledning til å se stjernehimmelen slik den tar seg ut nær ekvator. :)

Les mer om tur, pris og program her.

Bli lommekjent på stjernehimmelen med Google Sky Map

Den gang mammuter vandret blant oss, Commodore 64 var kult og jeg studerte astrofysikk, pleide eldre studenter å fortelle oss grønnskollingene om den sagnomsuste Rolf Brahde, observator og ansvarlig for undervisning i faget celest mekanikk. Jeg bet meg særlig merke i én bestemt teknikk Brahde likte å bruke: under muntlige eksamener kunne han ta med eksaminanden bort til vinduet, peke opp mot den blå himmelen og si: “Hvilket stjernebilde befinner seg der akkurat nå?”

I dag ville studenten ha følt seg sterkt fristet til å gripe sin smartfon, klikke på Google Sky Map og holde den opp mot angjeldende del av himmelen. Ja, for det er altså det denne gratis applikasjonen lover oss at den kan gjøre: ved å ta utgangspunkt i din posisjon og himmelretning (levert via GPS) og vinkelen du holder smartfonen/brettet i (levert via innebygde akselerometre) kan Sky Map lage et “vindu” mot himmelen som viser hva du ser mot.

Sky Map viser stjernebilder, Melkeveien, stjernetåker, hoper og galakser, samt Sol, Måne og planeter. Grensesnittet er, som seg hør og bør for Google, uhyre enkelt. Klikk på de tre prikkene oppe til høyre, og det dukker opp en liten meny som lar deg velge observasjonssted (automatisk med GPS på), type objekter som vises, alternativt tidspunkt for visning (standard er nå), søk etter objekt og til og med nattmodus (se nedenfor). Rødt lys på virker nattsynet mindre enn annet lys, derav fargen.

Jeg har prøvd programmet noen kvelder nå, og er så langt ganske imponert over presisjonen. Programmet viser stjernebildene slik de ser ut, inklusive vinkelen i forhold til observatør, og har også vist seg å være utmerket til å identifisere ukjente lys på himmelen. Som for eksempel det klare lyset som står høyt i øst og sør om kvelden i disse dager. Søkefunksjonen er også presis og lett å bruke, med en stor rød sirkel med pil som blir gul når du når målet. Min eneste innvending her er at utvalget av søketermer er litt snevert – en vakker stjerne som Albireo (“nebbet” til Svanen) burde ha vært med, for eksempel.

For mer avanserte amatører blir Sky Map selvsagt i snaueste laget, men for deg som bare har lyst til å komme igang med å se på stjernehimmelen eller kose deg under stjernehimmelen uten å pugge stjernekart på forhånd, kan programmet varmt anbefales. Spre gjerne budskapet, så kanskje vi sammen kan sørge for å redusere antall UFO-henvendelser til landets astronomer fra folk som ser et sterkt lys på himmelen (ja, mye).

Min favoritthistorie i så måte ble fortalt meg av en foreleser på 80-tallet. En av hans kolleger hadde kveldsvakt på Astrofysisk Institutt da det ringte en privatperson som insisterte at han så en UFO. Han sto faktisk og så på den i dette øyeblikk. Astronomen på vakt skjønte av beskrivelsen at innringeren observerte Venus, som var lyssterk denne kvelden. Dette forela han for vedkommende, som benektet det på det sterkeste. “Vel, kan du fortelle meg hvor UFOen du ser på står i forhold til Venus?” Det ble veldig stille i telefonen, deretter ble røret slengt på.

Neida, du behøver ikke å frykte 2012 DA14

Har du ikke hørt om det, sier du? Bare rolig – du blir garantert informert av massemediene når himmellegemet begynner å nærme seg. 2012 DA14 vil ankomme våre trakter allerede 15. februar i år. Da kan den lille asteroiden (beregnet diameter og masse 45 meter og 130 000 tonn) passere så nær oss som 34 000 km fra Jordas sentrum. Det vil i så fall innebære at den suser forbi oss nærmere enn beltet av geostasjonære satellitter som omgir kloden.

Det hefter en viss usikkerhet ved avstanden som 2012 DA 14 kommer til å passere oss med, det skyldes at banen er basert på datapunkter fra bare 79 dager med observasjoner. Usikkerheten innebærer imidlertid IKKE at det er noen fare for at 2012 DA kan treffe kloden vår i februar. Skulle du komme over noen som spekulerer over dette, er det altså bare å ignorere. Det er en liten risiko – 0,033% – for at asteroiden kan treffe oss senere i århundret. Men det er ikke noe å miste nattesøvn over – asteroiden er så liten at den neppe gjøre stor skade på Jorda om den mot formodning skulle treffe oss.

For astronomientusiaster er den største nedturen med 2012 DA14 at den er for liten til å kunne ses med det blotte øye. Med en anslått lysstyrke på sju vil asteroiden være innenfor rekkevidde av prismekikkerter og små amatørkikkerter, men da må man vite nøyaktig hvor man skal se for å fange objektet idet det farer forbi i løpet av noen timer. Da er ISON i en ganske annen klasse, på alle måter. Denne nyoppdagete kometen, som nå er på vei inn mot Solsystemets sentrum, kan komme til å bli et praktfullt syn på himmelen til høsten. Mer om det senere, om kometen overlever sin nære passering av Sola i sommer. :)

Når Månen eksploderer: “Space: 1999″ og andre refleksjoner

Forleden dag gikk en sak om at amerikanerne planla å “sprenge månen” med en atombombe runden i nettmediene. Går man gjennom gamle militære prosjektstudier er det alltid noe artig å finne (min favoritt er Project Horizon, en prosjektstudie av en bemannet, militær månebase som skulle opprettes fire år før Apollo 11), men for meg var det mest interessant at mitt ungdomsidol, astrofysiker og nedrustningsforkjemper Carl Sagan, skal ha vært med på å utføre beregningene til “Project A-119″.

Selv om mange nettaviser antyder det motsatte i sine titler, betyr ikke uttrykket “nuke the moon” at dette handlet om å sprenge Månen i fillebiter. Rent bortsett fra at tapet av vår nærmeste nabo i rommet ville bli katastrofalt for oss (først og fremst fordi Månen stabiliserer Jordas rotasjonsakse), finnes det ingen tenkelig atombombe som kan gi nok energi til å gjøre noe mer enn å sprenge et ut et krater på overflaten.

Det er ikke helt trivielt å regne ut hva som skal til for å sprenge Månen i fillebiter – det involverer blant annet å regne ut hvor mye energi som må til for å gi alle månefragmentene unnslipningshastighet (i motsatt fall vil tyngdekraften etterhvert trekke dem sammen til en ny Måne). Gudsjetakk er det alltid noen som har tenkt samme tanke som en selv på nettet, og via en Yahoo Answers-diskusjonstråd fant jeg en peker til en side som regner ut hvor mye energi “Dødsstjernen” i Star Wars bruker på å sprenge et himmellegeme.

Legges det inn data for Månen, ender vi opp med at det trengs over 1×10^29 J for å utslette den på Dødsstjerne-manér. Energien som ble frigjort av atombombeeksplosjonen over Hiroshima i 1945 tilsvarte 63 TJ eller 63×10^12 J. Det innebærer at vi trenger rundt regnet 10^16 eller ti millioner milliarder Hiroshima-bomber for å sprenge Månen. Du kan med andre ord puste lettet ut, og samtidig reflektere over hvor totalt urealistiske science fiction-filmer av og til tillater seg å være…

Og mens vi er inne på manglende realisme: et mulig alternativ til å sprenge hele Månen ville være å dytte den vekk fra Jorda. Nok en gang handler det om å gi hele himmellegemet unnslipningshastighet, men fordi vi ikke først skal dele det opp i småbiter kreves det mindre energi. Ifølge denne artikkelen kan man sende Månen avgårde med en velplassert detonasjon tilsvarende mellom tusen milliarder og en million milliarder Hiroshima-bomber.

Nei, produsentene av min favorittserie da jeg var tenåring kan umulig ha snakket med en fysiker da de skrev manuskriptet til åpningsepisoden.  Premisset for “Space: 1999″ er som følger: i 1999 bor det over tre hundre mennesker på Månen i månebasen “Alpha” (da jeg så serien på svensk TV i 1976/77  het den rett og slett “Månbas Alpha”.) På Månens bakside har menneskeheten lagret enorme mengder radioaktivt avfall. Etter å ha blitt påvirket av mystiske elektromagnetiske felter eksploderer avfallet den 13. september 1999, noe som fører til at Månen og menneskene på den slynges vekk fra Jorda i enorm hastighet.

Som beregningene over viser, er utgangspunktet håpløst urealistisk. Bedre blir det ikke av at eksplosjonen gir Månen så høy hastighet den legger ut på en interstellar ferd à la Star Trek. Vi snakker her om solid overlysfart, for allerede i episode 2 støter Alfa-innbyggerne på en jordlignende planet ved en annen stjerne. Deretter hagler det med snodige episodeopplegg, fra tidrom-anomalier og jordboere som har fått evig liv i eksil på andre planeter, til episoden der et medlem av mannskapet slipper en dødelig kraft løs i basen etter et forsøk på å kommunisere med planter. Og dette var eksempler fra sesong 1, som regnes som den gode av de to som ble produsert. :)

Space: 1999 er vel så mye fantasy, horror og selvparodi som tradisjonell science fiction, og selv om Star Trek (nok en grunn til at jeg regnet meg for heldig som hadde tilgang til svensk TV, forøvrig) hadde elementer av det samme var den britiske serien langt fjernere i ordets alle betydninger. Når det påstås at sesong 1 inspirerte George Lucas under arbeidet med Star Wars 4, må det i så fall ha vært de mest uvitenskapelige delene av filmen.

Så hvordan i alle dager kunne en slik serie ha virket tiltrekkende på en tolvårig, nerdete skeptiker? Vel, det hjalp sterkt at handlingen foregikk på Månen, i overskuelig fremtid. Da jeg så Space: 1999 for første gang var det bare fire år etter at Eugene Cernan tok de siste skrittene på Månen. Ikke forutså jeg (eller for den saks skyld Eugene Cernan, ifølge selvbiografien) at vi førti år etter Apollo 17 ikke ville ane når – eller om – mennesker noensinne vender tilbake til Månen.

Månen var altså en svær greie i 1976, og det gjorde at jeg var villig til å overse mye og isteden fokusere på delene som virket realistiske. Som transportfartøyet “Eagle”, for eksempel. Her lyktes produsentene med å skape noe som både var futuristisk og kult, og samtidig så ut som det var brukbart i praksis (i motsetning til den rare tallerkenkonstruksjonen til” Enterprise”).

Den bærende konstruksjonen med åpent rammeverk og utbyttbare moduler fikk faktisk “Eagle” til å se ut som en videreutvikling av måneteknologien som stadig satt friskt i minne på denne tiden. Jeg husker ennå hvor misunnelig jeg var på min engelske fetter som hadde Airfix-byggesettet. I det hele tatt var min fetter litt heldig sånn – han hadde også Saturn 5, Apollo 11 og var den første jeg kjente som fikk et byggesett av romfergen. * sukk *

Og så må vi selvsagt ikke glemme skuespillerne. I motsetning til Star Trek er Space: 1999 en gjennomført sivil affære, med forskere i hovedrollen. Mine forskerhelter var Victor Bergman (spilt av Barry Morse) og Helena Russell (Barbara Bain). Bain var også mitt første seriøse TV-krøsj, husker jeg. Så kjølig og rasjonell, men samtidig så handlekraftig og pen! Selv om nerdegutter verden over snart skaffet seg en heltinne med laserpistol og kanelbollefrisyre, var doktor Helena min favoritt helt til hun måtte vike plassen for denne handlekraftige dama her. :)

Et lite råd til slutt: hvis du som jeg hadde glede av denne serien, bør du ikke engang vurdere å se den igjen. Vær så snill, tro meg. Jeg prøvde det for noen år siden, og angret umiddelbart. De som har gitt serien en score på over sju i snitt på IMDB må ha gjort det ut fra minnet!

Blir man høyrevridd av bæsjelukt?

Vel, skal man tro forskningsresultatene som den amerikanske psykologiprofessoren David Pizarro presenterer i dette TED-foredraget kan det se slik ut. Foredraget har tittelen “The Strange Politics of Disgust” (“det frastøtendes underlige politikk”), og tar for seg flere studier av hvordan vi reagerer på frastøtende lukter, bilder og ideer.

Jøden som larve: Nazistisk propagandategning

Kortversjonen av foredraget: motbydelige sanseinntrykk utløser en urgammel beskyttelsesmekanisme som påvirker både moralfølelse og politisk grunnholdning. Pizarro påpeker at det motbydelige historisk sett gjerne har vært knyttet til fenomener eller personer vi ikke liker. Tenk på nazistenes omtale av jødene som rotter og mark, for eksempel. Eller vår egen daglige bruk av ord som “svin” og “drittsekk” (barn er mer rett på sak og sier gjerne “din bæsj”).

Pizarro og kolleger har kombinert spørreundersøkelser med laboratoriestudier, og konstaterer ikke overraskende at evnen til å bli frastøtt varierer fra individ til individ. Noe som utløser brekningsrefleksen hos meg, vil du kanskje ta med et skuldertrekk. Mer overraskende for ikke-psykologer blir det når man tar høyde for subjektenes politiske holdninger. Da finner Pizarro nemlig at terskelen for å bli frastøtt er lavere hos dem som definerer seg som sosialt konservative/høyvreidde enn hos liberalere/venstrevridde. Jo eklere en person syns f.eks. bæsjelukt er, desto mer sannsynlig er det at vedkommende også er republikaner.

Om dette var et kulturbetinget fenomen, ville utslagene ha begrenset seg til republikanere og demokrater. Men man finner lignende trender i 121 land verden over. Og Pizarros gruppe er ikke alene om å ha gjort slike funn – han henviser blant annet til en studie hvor fysiologisk respons på frastøtende bilder kunne forutsi subjektenes syn på homofilt ekteskap. Denne forskningen er en del av en større bevegelse i retning av å studere koblingen mellom biologi og moral, noe mange nordmenn stiftet bekjentskap med i forbindelse med serien “Hjernevask”.

Ekstra fascinerende er det at motbydelige sanseinntrykk ser ut til å kunne endre våre grunnholdninger i sanntid. I et forsøk ble holdningene til homofile menn og afro-amerikanere gjennomgående mer negative når laboratoriet ble fylt med motbydelig lukt, for eksempel. Noe så enkelt som å henge opp et skilt som minner om viktigheten av å vaske hendene (bakterier er motbydelige, som kjent), gjorde studentene som Pizarro studerte mer sosialt konservative. I det perspektivet er det lett å forstå Pizarros konklusjon:

The fact that emotions influence our judgment should come as no surprise. I mean, that’s part of how emotions work. They not only motivate to behave in certain ways, but they change the way you think. In the case of disgust, what is a little bit more surprising is the scope of this influence. [...] It makes less sense that an emotion that was built to prevent me from ingesting poison should predict who I’m going to vote for in the upcoming election.

Noen kommentarer er på sin plass. For det første: selv om Pizarro fokuserer på negative sanseinntrykk, er det også funnet koblinger til positive sanseinntrykk. At gode lukter, som duften av et grønnsåpevasket gulv eller boller i ovnen, kan utløse positive følelser er velkjent for alle som skal selge bolig. Og jammen kan ikke gode lukter også påvirke holdningene og handlingene våre, jamfør denne studien som tyder på at duften av nybakt brød gjør folk mer villige til å hjelpe en fremmed i nød.

Det er også viktig å huske på at disse forskningsresultatene, som forskningsresultater flest, er statistiske av natur. De skildrer ikke absolutte sannheter, men sannsynlighet. Derfor påvirkes ikke Pizarros hovedkonklusjon av at jeg, som definerer meg som en sentrumsorientert, sekulær liberaler, har en fysiologisk respons på avføring, urin og blod (ikke minst det siste!) som burde plassere meg blant de kristenkonservative på Pizarros skala.

Man skal også være forsiktig med å trekke fortolkningen av slike data for langt. Mitt nabolag er et eksempel på det. Jeg bor på Tøyen i Oslo, en bydel som er landskjent for sine sosiale problemer. Selv om jeg er fornøyd med å bo her og opplever hverdagen som fredelig og barnevennlig, er det ingen tvil om at vi har en høyere konsentrasjon av rusmisbrukere, tunge sosialklienter og romfolk som bor i biler enn i Norge forøvrig. I kort gangavstand fra der dette skrives ligger de på rekke og rad, de kommunale leiegårdene som er storleverandører av stoff til avisenes kriminalreportere.

Og joda, mange i disse gruppene utfordrer sansene i det daglige. Rusmisbrukere ser ofte slitne og syke ut, og bor de ute kan det gå lang tid mellom hver gang klærne blir vasket. Romfolket, som har etablert to-tre leire i nærheten, lever under kummerlige hygieniske forhold. Mangelen på toaletter og rennende vann merkes særlig godt om sommeren, da bæsjelukta henger tungt over busker og kratt i nabolaget. I det daglige er det altså nok av opplevelser som ifølge Pizarro burde skyve Tøyen-flertallets holdninger mot høyre.

Men samtidig er denne bydelen blant de rødeste i Oslo. Resultatet fra min valgkrets fra 2011 er talende – her er partiet Rødt dobbelt så stort som FrP, og Ap nesten dobbelt så stort som Høyre. Det finnes mange mulige forklaringer på dette (kanskje forskjellen på partiene ikke er så stor i disse spørsmålene, eller kanskje folk med lav motbydelighetsterskel flytter ut i større grad), men det er likevel en påminnelse om problemene slik forskning gjerne støter i møtet med den virkelige verden.

Likevel tror jeg resultatene er vesentlige nok til å ta dem med i hverdagen. Så neste gang jeg støter på noen som har et utseende, en atferd eller en lukt jeg finner ubehagelig, skal jeg forsøke å huske på at responsen min ikke bare er rasjonell. Det er også dype, urgamle mekanismer i sving, mekanismer som kan komme til å påvirke måten jeg behandler mine medmennesker på. Nyttig å vite.

 

Derfor trenger vi “Lex Ødegaard”

Midtveis i sommerferien 2012 gjorde ansatte på Naturhistorisk Museum i Oslo noe så uvanlig som gå ut med en pressemelding og etterlyse en meteoritt som falt ned over Grefsen i Oslo i vår. Meteoritten ble sist sett sammen med Knut Jørgen Røed Ødegaard på TV 30. april, og det var rimelig å anta at han fremdeles hadde den i sin besittelse. Det viste seg å være riktig: etter litt frem og tilbake kom det for en dag at Røed Ødegaard hadde kjøpt steinen fra de opprinnelige finnerne.

Hva mer var: han hadde ingen planer om å overlate steinen til Naturhistorisk – isteden uttalte hans kone og forretningspartner Anne Mette Sannes at museet allerede hadde bitene av meteoritten de trengte, og at det heller var andre museer i Norge som burde ha den i sin utstilling. Siden Ødegaard/Sannes etter norsk lov er i sin fulle rett til å kjøpe meteoritter som finnes i Norge og skalte og valte med dem som de vil, sa massemediene seg fornøyd med saken og gikk videre til neste sommeragurk.

Men det gjorde ikke det norske fagmiljøet. Blant dem som har meteoritter som forskningsfelt (og det har altså ikke Røed Ødegaard – han er i likhet med undertegnede ikke forsker, men en astrofysikkutdannet som livnærer seg som formidler og foreleser) er frustrasjonen over denne utviklingen dyp. Ikke bare mister Naturhistorisk Museum tilgang til det vesentligste av det største meteorittfallet i Norge på hundre år, men i skrivende stund tyder mye på at situasjonen med Grefsen-meteoritten kan bli normalen fremover.

I alle fall om man skal dømme etter den nasjonale jakten på meteoritter som Røed Ødegaard/Sannes ser ut til ha startet, eksemplifisert ved disse sakene fra de siste ukene. Under mer normale forhold hadde dette vært en fornuftig arbeidsdeling. Med sin popularitet og høye medieprofil har Ødegaard et utgangspunkt for å organisere leting etter meteoritter som aldri vil kunne matches av et forskningsmiljø som blant mye annet må bruke tiden sin på å forske. Og astrofysikerbakgrunnen burde borge for at eventuelle funn blir behandlet med nødvendig forsiktighet.

Alt dette er av imidlertid av høyst begrenset interesse, om meteorittene som finnes ikke havner i hendene på forskere. Det er vel og bra at steiner fra verdensrommet brukes som hjelpemidler under formidling – jeg vet av erfaring hvor fascinerte unger kan bli når de får holde en gjenstand som har vært der oppe før den styrtet glødende gjennom atmosfæren. Men først og sist er metoritter viktige som forskningsobjekter, og det er derfor synd og skam at et dårlig samarbeidsklima skal ødelegge for dette.

Man skal ha bodd under en stein for ikke å ha merket seg det dårlige forholdet mellom Knut Jørgen Røed Ødegaard og brorparten av forskningsmiljøet han en gang var en del av. Det har liten interesse å gå inn i den mangeårige konflikten her, utover å påpeke at den selvsagt er mye mer kompleks enn det “smålige forskere er misunnelige på populær kollega”-bildet som gjerne presenteres i tabloidene. Den er mao av det slaget som ikke lar seg løse over en kopp kaffe, og vi må anta at det kommer til å fortsette å være slik.

For meg er det åpenbart at det ikke bare er Naturhistorisk Museum og forskerne her som er i en knipe – det er også Knut Jørgen Røed Ødegaard. For selv om han er i sin fulle juridiske rett til å gjøre som han vil med meteorittene han kjøper, ser han i Grefsen-saken ut som en kommersiell aktør som handler i strid med forskernes ønsker og som i tillegg utser seg til å være en slags overkurator for norske museer. For en som lever av å formidle vitenskap burde det være et dilemma, for å si det mildt.

Samrøret setter også pressen i en kinkig situasjon: dekker avisene forskning eller er de delaktige i kommersiell meteorittjakt når de skriver om dette fra nå av? Ingen eksemplifiserer dette problemet bedre enn NRK, som har knyttet Røed Ødegaard til seg som fast skribent på nrk.no. Det sies intet på nettstedet om hva slags forhold Røed Ødegaard har til kanalen, men det ligger under domenet blogg.nrk.no som ser ut til å være forbeholdt NRKs egne ansatte og diverse NRK-prosjekter.

Dermed ser det temmelig uprofesjonelt ut når Røed Ødegaard konsekvent bruker NRK-bloggen til å lenke til sine egne nettbutikker – jeg trodde det fantes regler for slikt i statskanalen. Og når NRK-ansatte Agnes Moxnes tar ham i glødende forsvar i forbindelse med meteoritt-saken, skylder hun vel å gjøre sine lesere oppmerksom på at mannen hun forsvarer er en nrk.no-kollega. Eller kanskje ikke. Gud vet – uryddig er det under alle omstendigheter.

Nok om det: poenget er at vi trenger en permanent løsning på dette problemet. Jeg mener den beste løsningen ville være en lov lik den man har i Danmark, der bergarter og mineraler (inklusive meteoritter) av stor nasjonal betydning først må tilbys de relevante forskningsinstitusjonene. Vi trenger altså et geologiens motstykke til §12 i Lov om Fortidsminner, som spesifikt sikrer at “løse kulturminner” som våpen, mynter osv havner i det offentliges hender.

Kall den gjerne “Lex Ødegaard”, så får loven også den medieoppmerksomheten den fortjener.

 

Apples karikaturstrid og avisenes fremtid

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av Klassekampen om avisenes dekning av Apples iPad-lansering, som jeg mener gikk helt over stokk og stein. Selv om journalistene Klassekampen har snakket med ikke er med på at det var noe spesielt med dekningen, bekrefter Astrid Meland i Dagbladet i en Twitter-utveksling 7. mars (forøvrig en dato da vg.no startet dagen med fem IT-saker på forsiden – alle Apple-relaterte) at man i det minste i den redaksjonen hadde gjort seg opp en mening om produktet før noen utenfor Apple hadde fått sjansen til å se det på nært hold:

@astridmeland Kan du nevne en tech-lansering det siste halve året som har fått noe i nærheten av samme oppfølging som iPad?

@astronewth Kan du nevne et produkt som vil føre til like store endringer i folks forbrukerhverdag? I går meldte vi forresten om feil i iPad.
@astridmeland Det er slike underliggende antakelser som er mitt poeng. Verken du eller jeg kan forutse fremtiden.

Men la nå den diskusjonen ligge. La oss isteden anta at Apples markedsavdeling, IT-journalistene og selskapets enestående trofaste tilhengerskare får rett. iPad blir virkelig “et magisk og revolusjonerende produkt” som forandrer måten vi konsumerer medier på, og kanskje til og med skaper store endringer i vår forbrukerhverdag. I så fall har pressen langt alvorligere problemer enn overbegeistrede teknologiskribenter. For i medienes dekning av iPad ligger det et åpenbart potensiale for interessekonflikt.

I New York Times’ tilfelle stirrer den oss rett i ansiktet hver gang vi tar turen innom Apples nettsider. Avisen som konsekvent brukes i markedsføringen av iPad er nettopp New York Times, som skjermdumpen under viser. Problemet er dels at avisen uten å nevne det omtaler et produkt som gjør samme avis viktig i sin markedsføring – i den grad at avisens direktør med ansvar for nye medier var en del av iPad-lanseringen (uten at det heller ble omtalt i avisens omtale av lanseringen dagen etter).

Hovedkonflikten er imidlertid at New York Times har en åpenbar økonomisk interesse av at avisens lesere kjøper iPad. Dette skal jo etter sigende være forretningsmodellen som redder avisene fra gratisfella de er gått i på nettet. Selv om jeg ikke tror journalistene lar seg påvirke av at dette handler om arbeidsplassens fremtid, ville en avklaring av forholdet til Apple vært på sin plass. Den har teknologiskribenten Dan Gillmor etterlyst fra Times’ redaksjon en stund, så langt uten å få svar.

Det andre problemet er Apples totale kontroll over iPad, kombinert med selskapets syn på ytringsfrihet. Kampanjen mot pornografiske iPhone-apps ble omtalt i norske medier. Mindre omtalt ble det faktum at det ikke bare var pornoselgere som ble rammet, men også det anerkjente tyske magasinet Stern. Sterns app ble fjernet fordi den også viser bilder av barbrystede side 3-piker. Overfor magasinet Bild gikk Apple hardere til verks: ikke bare ble appen fjernet til alle bilder av lettkledde damer var sladdet, selskapet tvang også Bild til å sladde bilder i PDF-versjonen av magasinet, som var tilgjengelig via iPhone-appen.

Nå har det aldri vært lett å forsvare ytringsfriheten med utgangspunkt i nakenhet, heller ikke den fullstendig lovlige varianten vi her snakker om. Så la oss heller se på historien om Freedom Time, en app som ble lansert i forfjor høst som et nedtellingsur mot Obamas overtakelse. Freedom Time ble avvist av App Store fordi den brøt med punkt 3.3.12 i Apples utvikleravtale for iPhone:

Applications must not contain any obscene, pornographic, offensive or defamatory content or materials of any kind (text, graphics, images, photographs, etc.), or other content or materials that in Apple’s reasonable judgement may be found objectionable by iPhone or iPod touch users.” Defaming, demeaning, or attacking political figures is not considered appropriate content for the App Store.

Les den siste setningen over én gang til, og tenk så på alt du har lest om iPad/App Store-komboen som en viktig fremtidsplattform for publisering av aviser og blader. Eller les hva Steve Jobs hadde å si om saken. Apple-sjefen er kjent for av og til å svare på henvendelser fra kunder, så det i seg selv er ikke oppsiktsvekkende. Men holdningen som legges for dagen av databransjens mest innflytelsesrike enkeltperson, er verdt å notere seg:

Even though my personal political leanings are democratic, I think this app will be offensive to roughly half our customers. What’s the point?

Jobs’ kriterium for å støtte avvisningen er altså ikke at appen bryter med amerikansk lov eller utgjør en trussel mot iPhone-brukere på noen annen måte. Det er at dens budskap vil fornærme en stor kundegruppe (i dette tilfellet republikanere). Den foreløpig siste saken av dette slaget rammet karikaturtegneren Mark Fiore , som nylig ble den første noensinne til å vinne Pulitzerprisen for et rent nettprodukt. Da Fiore ville selge tegningene sine via appen NewsToons, ble den avvist med følgende begrunnelse:

We’ve reviewed NewsToons and determined that we cannot post this version of your iPhone application to the App Store because it contains content that ridicules public figures.

Mange har påpekt hvor inkonsekvent begrunnelsen er, når folk som Jon Stewart slipper til i App Store. Men vilkårligheten er også en del av problemet. Apple har en klausul i en utviklerkontrakt som gir firmaet rett til å stoppe en hvilken som helst app basert på en skjønnsmessig vurdering (“reasonable judgement”) av innholdet. At selskapet har skjønt at Fiore-saken er i ferd med å bli en belastning endrer ikke sakens karakter, som Mark Fiore påpeker til New York Times:

Sure, mine might get approved, but what about someone who hasn’t won a Pulitzer and who is maybe making a better political app than mine? Do you need some media frenzy to get an app approved that has political material?

I Norge ble det ingen “media frenzy” av dette, tvert imot. Det eneste jeg kunne finne om Fiore-saken i norske nettaviser sto i fagbladet Journalisten. Med tanke på hvor mye spalteplass avisene har brukt på spørsmål om karikaturer og ytringsfrihet de siste årene, er det både påfallende og lite fremtidsrettet. På den ene eller andre måten vil nemlig maktforholdet mellom Apple og avisene bli aktualisert om iPad blir en utbredt publiseringsplattform – om ikke annet så fordi vi er vant til aviser som til stadighet publiserer bilder som dette.

Spørsmålet er i bunn og grunn enkelt: Kommer norske aviser i fremtiden til å tilpasse sitt iPad-innhold etter Apples retningslinjer, eller vil de insistere på retten til fritt å publisere innenfor rammene av norsk lov? Om ikke avisene selv vil ta debatten om hvem som skal ha kontrollen med avis-appene, bør definitivt vi som lesere gjøre det.

Oppdatering: Jan Omdahl har nå skrevet en bra kommentar i Dagbladet der han konkluderer slik: “Det må være redaktørene som bestemmer hva som er akseptabelt innhold, ikke Steve Jobs.” At det kommer fra en av pressens mest ihuga Apple-tilhengere er viktig, da det understreker at dette ikke handler om hvorvidt man liker eller ikke liker produktene (slik enkelte i kommentarfeltet synes å tro), men om viktige generelle prinsipper.

Denne pekeren viser forøvrig at de ovennevnte appene ikke er de eneste som er blitt rammet av satireforbudet i App Store.

Oppdatering 2: Fiores app er nå blitt godkjent. Hvilket selvsagt ikke har noen betydning for hans poeng om behovet for mediaoppmerksomhet over, eller for den sakens skyld argumentene i Svein Egil Omdahls utmerkede gjennomgang av saken.

Er nordlyset i ferd med å forsvinne?

Det begynner å bli en stund siden jeg sist debunket (astro)fysiske feilmeldinger i mediene, og det er på tide jeg tar opp hansken igjen etter en lang ettersommer med fildelingsprat. Utgangspunktet for dagens posting er denne artikkelen i VG, som stammet fra en sak i TV2-nyhetene, som igjen hadde sitt utspring i utsagn min gamle medstudent Knut Jørgen Røed Ødegaard kom med under en reiselivsmesse i Nord-Norge. Til TV2-nyhetene sier Røed Ødegaard følgende:

Om 20, 30, 40, 50 år, da må de være bekymret for da forsvinner nordlyset sørover til Europa [sic]. Det er den magnetiske nordpolen som forflytter seg, den farer nordover passerer den geografisk nordpolen og havner i Sibir rundt 2050.

Bare så det er sagt: Røed Ødegaard tar utgangspunkt i noen realiteter. Den magnetiske nordpolen, som ligger sånn noenlunde i midten for den ovale sonen der nordlys forekommer oftest (nordlysovalen), beveger seg med tiden. Og med den magnetiske nordpolen følger også nordlysovalen, noe som fører til at områder som idag har nordlys ikke kommer til å ha det i fremtiden. Vi vet det er slik, fordi det er godt dokumentert at nordlyset tidligere nærmest har vært fraværende fra Nord-Norge.

aurora_from_spacethumbnail
Den sørlige polarlysovalen

I deler av vikingtiden lå nordlysovalen slik at man neppe så nordlys fra Norge i det hele tatt (tidlige omtaler av lyset i Kongespeilet stammer fra vikinger på Grønland, f.eks.). Fordi solaktiviteten (som er det som skaper nordlys, og som gjør det mulig å lage nordlysvarsel) var lav på 1600-tallet, var det også lite nordlys å se på denne tiden. Det er antagelig årsaken til at dikterpresten Petter Dass, som ellers skrev om så mye om livet nordpå, ikke nevner det.

Den magnetiske nordpolen har en daglig bevegelse innenfor et lite område, og en langsiktig bevegelse som kan forflytte polpunktet hundrevis av kilometer. Denne flotte presentasjonen fra viten.no viser nordlysovalens utstrekning og magnetnordpolens bevegelse gjennom 1300 år. Det er kjent at magnetnordpolen beveger seg mye raskere nå enn den f.eks. gjorde i store deler av forrige århundre.

Så derfor er det en viss mulighet for at magnetnordpolen innen 2050 flytter seg fra Canada, passerer den geografiske nordpolen og havner i Sibir. Men som viten.no-presentasjonen også viser, følger ikke magnetpolen noen åpenbar og lett forutsigbar bane. Det kan altså tenkes at ferden stopper opp eller snur før den tid. Og om det verste skulle skje, er det likevel ikke gitt at alt nordlys forsvinner fra Nord-Norge i et 40-årsperspektiv.

For det er ikke bare posisjonen til den magnetiske polen som bestemmer  hvor nordlyset dannes. Formen og styrken på det globale magnetiske feltet, som “kanaliserer” partikler ned mot atmosfæren, må også tas hensyn til. Under kraftige solstormer kan magnetfeltet “ese ut” slik at nordlysovalen blir bredere, noe som igjen fører til at folk langt utenfor ovalens kjerneområde kan se nordlys.

Solstormer henger sammen med solaktiviteten, som også varierer mye. Sola vår har rekordfå solflekker akkurat nå, men likevel har man mange steder sett flotte nordlysutbrudd det siste året. I perioder med lite aktivitet er det gjerne flere koronahull i solas atmosfære, de skaper solvind med høy hastighet som i sin tur kan generere kraftigere nordlys. Vi vet ikke hva nivået på solaktiviteten vil være om 20, 30 eller 50 år, og derfor er det altfor bombastisk å hevde at nordlys vil forsvinne fra Nord-Norge.

Det beste hadde vært om TV2 og VG hadde snakket med en nordlysforsker eller to, og ikke formidlere som Røed Ødegaard eller undertegnede. Men det er flere ting som tyder på at denne saken baseres på for få kilder, som den snodige påstanden i VG om at “nord-norsk reiseliv kan miste sin største attraksjon”. Og jeg som trodde at landsdelen var vel så kjent for midnattssola (“Land of the Midnight Sun”), vill og vakker natur, Polarsirkelen og Nordkapp.

Den foreslåtte løsningen på problemet virker heller ikke spesielt solid eller langsiktig:

I tillegg til en fantastisk stjernehimmel, så kommer man til å oppleve spektakulære fenomener som en Venus-passasje i 2012, en total solformørkelse på Spitsbergen i 2015 og en rekke andre store og små begivenheter, tilføyer Røed Ødegaard overfor TV2.

Den omtalte Venuspassasjen forekommer om sommeren (6. juni), og hjelper altså ikke på vinterturismen som eventuelt ville rammes av nedgang i nordlysaktiviteten. Fra Nord-Norge vil solformørkelsen 20. mars 2015 være delvis, noe som sikkert gleder folk på fastlandet men som neppe trekker en eneste formørkelsesturist. Det mest fornuftige i hele VG-artikkelen sies i grunnen av reiselivssjef Beate Juliussen:

50 år er lang tid, og vi kommer fortsatt til å markedsføre nordlys-turismen hardt.

Oppdatering 21. september: TV2 har nå rettet opp i saken sin, bl.a. med henvisning til denne bloggen og Truls Lynne Hansens kommentar (nr. 4).

Oppdatering 24. september: Både Dagbladet, Nordlys har sitert denne bloggpostingen. Synd at ingen av dem tok seg tid til å ringe Asgeir Brekke eller Truls Lynne Hansen, så hadde vi fått gode og kvalifiserte uttalelser om dette.

“Den store boken om astronomi” er ute

astronomibok
Etter mer enn to års intens, felles innsats er Pål Brekkes og mitt verk “Den store boken om astronomi” sluppet på markedet. Den er, som forlaget påpeker:

En stor, norsk praktbok med et vell av ny og spennende kunnskap. Her er lett tilgjengelig og fascinerende faktastoff om Sola, planeter, kometer, galakser og sorte hull. Vi kan studere stjernekart over himmelen slik den ser ut fra Norge til alle årstider, og finne kjente stjernebilder som Karlsvogna, Orion og Andromeda. Vi kan lese om norsk romforskning og internasjonal romfartshistorie, og kanskje få svar på spørsmål som: Hvor langt er det mulig for mennesker å dra?

Vi har virkelig lagt oss i selen for å lage en bok som til fulle lever opp til honnørordet “praktbok”, og derfor vil du finne mange store oppslag med klassiske bilder som de over, pluss en lang rekke bilder du antagelig ikke har sett før. Dette siste er et bevisst grep fra vår side, da vi utmerket godt vet at praktfulle astronomiske bilder i høy oppløsning ikke akkurat er mangelvare på nettet.

Det er heller ikke faktainnholdet i boka – omtrent alt som finnes mellom de vakre permene vil du finne i faglig kompetente, norskspråklige utgaver i Wikipedia, Store norske leksikon og De åtte planetene. “Den store boken om astronomi” er med andre ord nettopp et slikt verk jeg tenker på når jeg blogger om at faglitteraturens fremtid ikke ser spesielt lys ut.

Siden jeg selv bruker de ovennevnte og andre nettkilder hele tiden i mitt arbeide (også som en del av kildematerialet til omtalte bok), kan jeg ikke klandre mine potensielle kunder for at de gjør det samme som meg. Isteden skal jeg peke på fordeler og ulemper ved bok kontra nett, og håpe på at mange nok kommer til at det er bryet verdt å kjøpe boka, tross alt. Ulempene først:

  • Boka koster ikke bare penger, den er dyr. Egentlig lite vi kan gjøre med det: uansett hvor mange gratis NASA-bilder man fyller en bok med, er og blir Norge et høykostland, og derfor vil en tjukk bok trykt på kvalitetspapir uvegerlig koste omtrent det vår bok koster.
  • Deler av innholdet vil bli utdatert i løpet av et år eller to. Astronomi er et fag i rivende utvikling, og selv om Pål og jeg har gjort vårt ytterste for å oppdatere teksten til aller siste sekund i papirprosessen vil feil snike seg inn. Jeg har imidlertid skrevet teksten slik at problemet skal bli minst mulig, bl.a. ved å sette et minstetall for planetmåner (som det stadig oppdages nye av).
  • Vi snakker om en bok – hallo? Ingen animasjoner eller simuleringer, ingen pekere, ingen mulighet for å gi tilbakemeldinger direkte eller kommentere på andre måter.

Så til noen av fordelene:

  • Faglig innhold settes i sammenheng. Leksikonartikler og enkeltstående nettsider klarer ofte ikke å skape konteksten som gir forståelse. Det er spennende å lese om Apollo-ferdene, men det er også viktig å forstå bakgrunnen for dem. Det gjøres ofte best i sammenhengende tekst, et element som er vektlagt i denne boka.
  • Mange bilder som ikke er lett tilgjengelige på nettet. Pål Brekke har fungert som bilderedaktør, og har via sin stilling på Norsk romsenter fått tak i mye interessant bildemateriale tatt av forskerkolleger og norske amatører.
  • Kjernemålgruppen for bøkene er barn under 12. Dette er en aldersgruppe som erfaringsmessig er mindre flinke til å søke opp stoff selv, og som derfor kan ha stor nytte av at det er samlet på ett sted – i dette tilfellet mellom to permer.
  • Vi snakker om en bok – hallo? Tekst, bilder, design og struktur arbeider sammen for å gi leseren en underholdende og lærerik opplevelse. Fem hundre års erfaring på området tilsier at det fungerer – i alle fall en stund til.

Astronomiske bokskatter på Blindern

29042009019

Jeg er, som mange kanskje vil vite, ikke en utpreget religiøs mann. Men stilt overfor det som befinner seg bak glass i utstillingen Et Nos Petimus Astra i Galleri Sverdrup i Georg Sverdrups hus hus på Blindern i Oslo (det svarte monsteret av et bibliotek midt på campus) fylles jeg av noe som ikke kan beskrives som annet enn andektighet. Ta eksempelet over fra en av glassmontrene, som er en 1600-tallsutgave av boka Sidereus Nuncius (Stjernenes budbringer på norsk) fra 1610.

Dette er verdens aller første vitenskapelige avhandling basert på observasjoner med et teleskop, i hvilken Galileo Galilei (han vi markerer det internasjonale astronomiåret for, vet du) publiserer resultatet av sine teleskopiske observasjoner av Månen, stjernene og Jupiter, og trekker epokegjørende konklusjoner som følge av det han ser. Moderne astronomi, for ikke å si moderne vitenskap, blir sparket igang av denne boka. Jeg får frysninger på ryggen bare av å skrive om det.

I samme lokale finner du også en utgave av De Nova Stella, hvor Tycho Brahe beskriver en “ny stjerne” eller supernova som ble observert i 1572, og som en gang for alle sprengte det klassiske greske bildet av himmelen som evig og uforanderlig. Like ved kan du ta en titt på Isaac Newtons Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica, side om side med Keplers ekstremt tungleste (jeg vet, for jeg har prøvd) forsvarsskrift for Kopernikus’ verdensbilde, Mysterium Cosmographicum.

Boka som inspirerte dem alle, Nikolai Copernicus’ De revolutionibus orbium coelestium, finnes tilgjengelig på en skjerm i lokalet, der du kan klikke deg gjennom sider som er skannet inn av Nasjonalbiblioteket og som senere vil bli gjort tilgjengelig via NBDigital-satsingen. Budskapet er lavmælt, men viktigere enn noensinne i en tid da irrasjonalitet i så mange former er på frammarsj verden over. Utstillingen holder åpent til 8. mai, det er gratis adgang, så skund dekk og skund dekk.

Asteroide suser forbi Jorda idag – spektakulært!

asteroid1
Asteroide 243 Ida, en storesøster av 2009 DD45 (Kilde: NASA)

Okei, så ikke det siste (asteroiden vil ikke være synlig for det blotte øye). Ikke spesielt unikt heller, når jeg tenker etter. Men interessant for astronomer og til ettertanke for de fleste av oss, kan man si at dagens passasje av den 30 meter store asteroiden 2009 DD45 er. Discover Magazine har mer om saken, og skriver blant annet at den er på sitt nærmeste over Stillehavet i ettermiddag (14:44 norsk tid), da avstanden er 60 000 kilometer.

Siden Jorda har en diameter på 12 700 kilometer, vil vår klode se svær ut på 2009 DD45s himmel. Eller om man vil: dette er en av disse passasjene som bør få oss til å spørre om ikke vi trenger Bruce Willis i beredskap. 2009 DD45 er tross alt på størrelse med himmellegemet som sto bak Tunguska-hendelsen.

Når avisleserne vet best

Det skjer stadig oftere, og avisene burde ha på plass prosedyrerer for å håndtere det: jeg snakker om saker der det blir slurvet med fakta fra journalistens eller kildens side, og en leser påpeker feilen. Et blodferskt eksempel på dette finnes i dagens Nettavisen, som omtaler en interessant astronomisk begivenhet ved planeten Saturn med tittelen “Venter firedobbel måneformørkelse“. Nettavisen har intervjuet Knut Jørgen Røed Ødegaard, som bl.a. sier:

Det er mye action der oppe. En kvadrupel måneformørkelse og en ny komet på én gang! Hva er sannsynligheten for at du får alt det samtidig?

Problemet er bare at dette ikke dreier seg om formørkelser, men om månepassasjer. Fire av Saturns måner passerer foran Saturn sett fra Jorda, ikke bak slik tilfellet ville være om det var formørkelser saken dreide seg om. Rett nok nevner Røed Ødegaard også passasje-ordet i artikkelen, men tittelen og konklusjonen er så feilaktig som den kan få blitt i dette tilfellet. Det tok ikke langt tid fra publisering til leseren Rune H. J. påpekte dette i en kommentar:

Hvorfor kalles dette måneformørkelse? På jorden har vi måneformørkelse når jorden kommer mellom sola og månen. Og vi har solformørkelse når månen kommer mellom sola og jorden.Det som skjer på Saturn, er alså fire solformørkelser!

Hvorvidt det er Røed Ødegaard eller Nettavisen som slurver, er forsåvidt underordnet i dette tilfellet. Det interessante er at vi stadig oftere vil se dette i et land hvor over en firedel av befolkningen har utdannelse på universitetsnivå. Utdanningsrevolusjonen burde kanskje føre til at nettavisene forandrer sine rutiner, og denne artikkelen kan fungere som en prøvestein: Vil journalisten følge opp med nok en telefonsamtale til Røed Ødegaard, snakke med en annen astronom eller google seg til riktig framstilling, eller vil artikkelen bli stående som den er nå?

Erfaringen med denne saken fra VG, der en annen feilaktig Ødegaard-uttalelse ble fjernet (sammenlign sitatet i min bloggposting med originalartikkelen), tilsier at journalister faktisk retter når fagfolk informerer om det f.eks. via Twingly, men prosedyren er nødvendigvis annerledes når påpekningen kommer i en leserkommentar. Jeg venter i spenning… ;-)

Er dette flytende vann på Mars?

At det en gang har eksistert flytende vann på Mars er nå grundig etablert. Likeså at det finnes store mengder fast vann i form av is på og under overflaten den dag idag. Men få har trodd det var mulig å finne flytende vann på Mars’ overflate i vår tid. Bildet over, som ble tatt av Phoenix-sonden som landet ved Mars’ nordpol i mai ifjor, og som nå sannsynligvis er gått i dvale for godt, viser imidlertid noe som helt klart ser ut som vanndråper på et av stagene til sonden. Ifølge forskere ved University of Michigan kan det tenkes at vannet holder seg flytende i det kalde klimaet takket være perklorater, salter som kan fungere som naturlig frysevæske ned til -70 grader Celsius.

Sjelden pattedyrart observert i Oslo: Snøsnuten

(Via Astrid Meland)