Debattredaktør Knut Olav Åmås dundrer ofte og gjerne løs mot det lave debattnivået på nettet, men dagens kronikk i Aftenposten er et glimrende eksempel på singling i glasshus. Kronikken har tittelen “Hodeløst trådløst”, og er skrevet av en tidligere lærer som opprinnelig ikke tålte mikrobølger, men som nå ikke kan være i nærheten av strømførende apparater. Hun går raskt fra å skildre konsekvensene dette har hatt for eget liv, til å trekke svært bombastiske konklusjoner om hva konsekvensene kan bli for samfunnet i sin alminnelighet:

Det vi vet er at antallet eloverfølsomme er økende. Det er også vanskelig å spå hvor mange som vil rammes av ME, hjernekreft, tidlig Alzheimers eller få barn med autisme eller andre utviklingsforstyrrelser. Det vi vet, er at den rekke forskere internasjonalt mener at elektromagnetisk stråling er en påvirkningsfaktor som fører til at antallet slike tilfeller øker.

“Det vi vet”, sier forfatteren skråsikkert. Problemet er at hun ikke forteller oss hvordan vi vet det. Alt vi får av dokumentasjon er dette:

I jakten på informasjon har jeg støtt på en overveldende og skremmende mengde forskning som viser at høyfrekvent elektromagnetisk stråling er skadelig for langt flere enn de få av oss som kan kjenne den direkte og bokstavelig på kroppen.Historien om hvordan denne forskningen motarbeides av sterke økonomiske interesser i telekomindustrien, er også skremmende. Det samme er de tette finansielle båndene mellom industrien og forskning som viser at strålingen er ufarlig.

Alle som har brukt litt tid på å studere “alternativbevegelsen”, gjenkjenner argumentasjonen. Det jeg ikke begriper, er hvordan debattredaktøren i Aftenposten kunne la det skli gjennom uten å be forfatteren om noen form for dokumentasjon. Med en “overveldende og skremmende mengde forskning” burde det være en smal sak å plukke ut en eller to av de beste vitenskapelige publikasjonene, likeså å dokumentere at forskerne som ikke støtter forfatterens syn er kjøpt og betalt av telekomindustrien. Isteden blir vi sittende igjen med en stor og ullen konspirasjonsteori.

At leserkommentarene til innlegget faktisk er ganske nyttige (her finner du blant annet pekere til noen av nettstedene vi må anta at artikkelforfatteren henviser til, og det viser seg at det finnes en rekke “alternative” behandlere som har økonomiske interesser i fenomenet), blir altså en anelse ironisk når debattredaktørens hovedsyn er som følger:

Jeg tror nettdebattene nå har kommet til et veiskille. Til nå har det vært slik at manglende redigering har gjort at mektige personer ikke tar debatten på nett like alvorlig som debatten i papiraviser.

Oppdatering: God dag, verd! har en flott oppfølging av denne saken, slik den tar seg ut for en som jobber for en nettleverandør. Der finnes blant annet pekeren til Wikipedia-artikkelen om el-overfølsomhet. Journalisten har også en oppfølgingssak.

Dagbladet melder at en stjerne i vårt fjernere galaktiske nabolag en gang kan komme til å utløse et svært energirikt gammaglimt og potensielt drepe oss alle, og har tatt den obligatoriske telefonen til Knut Jørgen Røed Ødegaard. Han leverer som vanlig trykkverdige sitater:

Denne stjerna ligger såpass nærme, at dersom den glimter så er det bare å pakke sammen [...] Et gammaglimt fra denne vil grille alt liv på jorda helt ned til bakterienivå, og langt ned i havene om det treffer oss.

Hvis Ødegaards hensikt var å skremme, tyder kommentarene og de Twingly-linkede bloggene på at han har lykkes. Om hensikten var å informere om moderne astrofysikk og dens forhold til andre vitenskaper (i dette tilfelle biologi og paleontologi), burde framstillingen ha vært mye mer balansert. I så måte er hovedmannen bak resultatet, Peter Tuthill, langt mer moderat i en avisartikkel Dagbladet peker til:

Earlier research has suggested that a gamma-ray burst – if we are unfortunate enough to be caught in the beam – could be harmful to life on Earth out to these distances. Scientists have speculated that, eons ago, a gamma-ray burst from a distant star could explain mass extinctions seen in the fossil record.

Bruken av ordene “suggested” og “speculated” er ikke understatements i denne sammenhengen. Tuthill gjør simpelthen sin fordømte plikt som formidlende forsker, og klargjør for publikum at deler av forskningsarbeidet er av mer spekulativ eller hypotetisk karakter. Han bruker også uttrykket “could be harmful”, som er noe ganske annet enn “grille alt liv” (for å få til en reell “grilling” av Jorda måtte gammaglimtet være langt nærmere enn de 8000 lysårene vi sannsynligvis snakker om her).

Bare så det er sagt: Det finnes idag ingen sikre holdepunkter for å anta at et gammaglimt i løpet av livets fire milliarder år lange historie har forårsaket massedød på Jorda. Eksempelet Tuthill indirekte henviser til, Ordovicium-Silur-utdøingen, har langt mer anerkjente forklaringsmodeller. Dette til forskjell fra Kritt-Tertiær-utdøingen, der den kosmiske årsaken (en asteroide) er grundig dokumentert. Bad Astronomy Blog har en god oppsummering av den astronomiske siden av saken:

It is possible that one of the stars may explode as a GRB, and it’s possible it’s aimed at us, but we don’t know. And we don’t know exactly what effects it would have on us. So if it’s less than 10,000 years from exploding and if it blows up as a GRB and if it’s aimed at us and if there isn’t much junk between us and it, then yeah, we may have a problem. But that’s an awful lot of ifs.

Men denne saken har også en annen side, som bekymrer meg som astronomiutdannet formidler. Jeg har tidligere begrunnet min motstand mot katastrofebasert formidling i en bloggposting om meteoritten som ble til en atombombe, og har ikke sett noe siden den gang som har endret mitt grunnsyn. Tvert imot: min virksomhet som foreleser bekrefter stadig at mediesaker om kosmiske katastrofer også blir lagt merke til av barn og unge, som ikke er istand til å forholde seg til de lave sannsynlighetene som nesten alltid er involvert.

Derfor er det en del av jobben min som astronomiformidler å klare opp i forvirringen og frykten som skapes av medieoppslag som dette, og forsøke å skape et realistisk bilde av et univers som tross alt er veldig fredelig og begivenhetsløst de fleste steder det meste av tiden. Eller om man vil: fungere som ryddegutt etter Knut Jørgen.

Oppdatering: Sprøytvarsleren har også sett på saken.

Hvis noen ikke skulle ha lagt merke til det før: jeg liker folk som uttaler seg klart og tydelig, og som våger å stå for det de har sagt. For meg er uenighet en tvingende nødvendighet og konflikt en kreativ prosess, og derfor har jeg også hele tiden ment at klimadebatten trenger motforestillinger. En av dem som har markert seg i vår lokale debatt, er min gamle studiekamerat Pål Brekke, som i et interessant intervju forteller hvordan en solforsker opplever det å bli kalt “klimabølle” og slått i hartkorn med amerikanske oljeselskaper. Pål er forøvrig også et godt eksempel på at det går an å formidle astrofysikk uten å gå i fistel.

Technology Review skriver om Google Knol, prosjektet som er blitt beskrevet som en utfordrer til Wikipedia. Knol er ulikt Wikipedia (og de fleste leksika, faktisk) i det at forfatteren skal synliggjøres, med bilder og kort informasjon ved siden av artiklene. Hver artikkel skal bare ha én forfatter, og vedkommende kan velge å ha annonser på en artikkel for å få sin andel av reklameinntektene fra Google.

For meg er det disse to elementene som er mest positive ved Knol. Publisering under fullt navn gjør det mulig for en forfatter å bygge seg opp en god Googlerank og en portefølje på nettet, mens brukeren får sjansen til å finne ut om forfatteren vet hva hun snakker om. Sammen med muligheten for annonseinntekter og bevaring av alle rettigheter, kan modellen komme til å lokke nye skribenter til å prøve seg på nettet.

Skal man tro web 2.0-hateren Andrew Keen, er Knol intet mindre enn et gjennombrudd for en tradisjonell modell på nettet. Men så enkelt er det ikke. På sikt skal det bli fritt fram for enhver å skrive artikler, hvilket innebærer at man kan få flere artikler om samme emne, sannsynligvis av varierende faglig kvalitet. Det er meningen at brukerne skal kunne rangere og kommentere artikler, noe som i sin tur betyr at særinteresser kan påvirke rangeringen av omstridte emner. Man slipper med andre ord ikke unna hordene av amatør-barbarer.

I en bloggposting om Knol skriver Udi Manber fra Google at kvalitetsproblemet kan løses med rangering i søk: “We are quite experienced with ranking web pages, and we feel confident that we will be up to the challenge.” Jeg tviler forsåvidt ikke på at Google vil være istand til å rangere faglig solide artikler høyt - og under alle omstendigheter høyere enn motstykket fra Wikipedia.

Men Googlerank er ingen erstatning for redaksjonelt arbeide, som Google heller ikke kommer til å tilby. Den faglige og språklige kvaliteten i en Knol-artikkel er i sin helhet overlatt til forfatteren, og det er et større avvik fra konvensjonell kunnskapsproduksjon enn Wikipedia-modellen. I sin nåværende form framstår Knol mer enn noe annet som en spesialisert bloggplattform, og bare tiden (og inntektene) vil vise om det er interessant nok til å bli en verdig (og høyst nødvendig) utfordrer til Wikipedia og Britannica.

…som snur trenden i retning av stadig mer overdådighet. Den snur trenden i den grad at du trenger et elekronmikroskop for å se den, faktisk.

Kan vi være enige om at det ikke bare er norsk skole som sliter en anelse med naturfagundervisningen? (via Tiramteateret)

Discover Magazine har kåret Hans Rosling, mannen med den fabelaktige teknikken for å visualisere statistikk (så fabelaktig at Google kjøpte programkoden), til årets Scientist of the Year Notable. Bladet har intervjuet ham i sakens anledning, og man får et klart inntrykk av den grunnleggende optimismen som preger Roslings arbeide - for ikke å si hans ukonvensjonelle syn på verden og verdenshistorien:

Now Asia is regaining its position as the world’s power. The world will be normal again; it will be an Asian world, as it always was except for these last thousand years. They are working like hell to make that happen, whereas we are consuming like hell. But because of our preconceived ideas, we don’t fully understand these global trends until we look at the data.

Kanskje det bare er meg, men en rekke av punktene (tretten i tallet, faktisk) i Discover Magazines liste var da riktig velkjente. Og punkt 20 er regelrett feil. Selvsagt er det mulig å utvinne gull i asteroider, det vil bare være så uhorvelig dyrt at det ikke er bryderiet verdt å gjøre det. Men nei: jeg visste ikke at aztekerne kalte gull for “gudenes ekskrementer”. * ser betenkt på venstre ringfinger *

…som artikkelskribent, og han svinger seg opp på de helt store høyder i avsløringen av FBIs glansnummer - profilering av ukjente drapsmenn - i denne lange artikkelen for The New Yorker. Gladwell viker ikke tilbake for å sammenlikne oppbyggingen av profilen til en kriminell med virksomheten til astrologer og “synske”:

Astrologers and psychics have known these tricks for years. The magician Ian Rowland, in his classic “The Full Facts Book of Cold Reading,” itemizes them one by one, in what could easily serve as a manual for the beginner profiler. First is the Rainbow Ruse—the “statement which credits the client with both a personality trait and its opposite.” (“I would say that on the whole you can be rather a quiet, self effacing type, but when the circumstances are right, you can be quite the life and soul of the party if the mood strikes you.”)