Arkiv for 2100

Befolkningsbomben: en utbredt folkelig myte

Avisen Klassekampen publiserte den 28. januar et intervju med forfatteren Gert Nygårdshaug som fortjener bredere oppmerksomhet. Ikke bare fordi Nygårdshaug tar religionsdebatten et langt skritt videre ved å gå inn for forby alle religiøse symboler og nybygg av religiøse bygninger (Hønefoss kan med andre ord se langt etter en ny kirke), men først og fremst fordi svært utbredte holdninger til fremtidens befolkningutvikling står sentralt i hans argumentasjon. Nygårdshaug sier det slik:

- Det er ett tema på internasjonale klimakonferanser som aldri blir reist, og det er fødselsbegrensning. Vi er nå sju milliarder mennesker på denne kloden, og vi blir kanskje ti milliarder etter hvert. Og det er bare klin umulig at denne kloden skal overleve med så mange mennesker. Men det temaet kan ikke reises på noen klimakonferanse, sier Nygårdshaug: – For der sitter et stort flertall av muslimske og katolske land, og forsøk å nevne ordet «fødselsbegrensning» for dem! Paven tillater jo verken p-piller eller kondomer. Igjen blir overtroen et alvorlig hinder i kampen for å bruke fornuft og viten i forsøket på å redde vår klode.

Her er det to hovedsaker å gripe fatt i. For å ta det siste først: uavhengig av hva paven og andre religiøse ledere måtte befale sine tilhengere å gjøre, er det et ubestridelig faktum at den globale befolkningsveksten er i ferd med å flate ut. Det skjer ikke bare i det rike nord og India og Kina – det er en global tendens. Noen av de mest dramatiske  fallene finner vi faktisk i erkekatolske land som Italia og Spania, der fruktbarheten nå er nede i 1,3 barn per kvinne (mot 1,8 barn per kvinne i Norge). Tilsvarende ser vi nå også kraftige fall i fertiliteten i store deler av den muslimske verden, med land som Indonesia og Iran (sic) som prominente eksempler.

Dermed er det ikke sagt at ikke mange land fremdeles sliter med ekstremt høy vekst i folketallet. Øverst på FNs liste troner for øyeblikket Niger, Guinea-Bissau, Afghanistan, Burundi og Liberia. At islam eller katolisismen dominerer i disse landene er et element, men vel så slående er det at landene er ekstremt fattige og/eller herjet av blodige kriger. Med andre ord: vedtak om fødselsbegrensning gjort på internasjonale konferanser vil ha begrenset innflytelse i land som mangler den mest elementære infrastruktur. Det finnes god dokumentasjon på hva som bremser den globale befolkningsveksten, mye av den presenteres av Hans Rosling i foredraget nedenfor:

Stikkordene er økonomisk vekst, familieplanlegging og et bedre helsevesen. Ja, det er faktisk sant: når man reduserer barnedødeligheten, senkes befolkningsveksten. Poenget er at dette ikke kan gjøres via et internasjonalt diktat, slik Nygårdshaug (og mange andre, skal jeg dømme etter responsen på mine forelesninger) er tilhengere av. Erfaringen er krystallklar på dette området: hvert enkelt land må løse det på sin måte. Kinas ettbarnspolitikk og Brasils familieplanleggingsprogram vil ikke fungere i Afghanistan eller Kenya, for å si det slik. Om det internasjonale samfunnet kan gjøre noe som helst, måtte det være å bidra til fred, politisk stabilitet og økonomisk vekst (det norske oppdraget i Afghanistan kan mao settes i et befolkningsperspektiv).

Det andre hovedproblemet med Nygårdshaugs utsagn over er at ti milliarder mennesker på Jorda vil føre til undergang. Jeg snakker mye om befolkningseksplosjonen i mine foredrag om fremtiden. Begrepet er definitivt på sin plass: en vekst på 70 millioner i året, som i 2050 vil gi oss en befolkning på mer enn 9 milliarder, kan ikke kalles annet enn eksplosiv. Men jeg er også nøye med å understreke at eksplosjonen ikke vil føre til et totalt sammenbrudd på kloden. Ideen om at vår samfunnsorden er truet av ukontrollert befolkningsvekst har vi levd med siden Thomas Malthus‘ dager, og den ble reformulert av Paul Erlich i boka The Population Bomb i 1968. Åpningssetningen fra boka hans er blitt herostratisk berømt:

“The battle to feed all of humanity is over. In the 1970s and 1980s hundreds of millions of people will starve to death in spite of any crash programs.”

Denne spådommen ble ikke innfridd, ei heller hans forutsigelser om at vi ville få matrasjonering i det rike nord eller Romaklubbens forutsigelse av verdensomspennende hungersnød innen 2000. Sultkatastrofene vi har hatt siden 1968 har ikke vært et resultat av manglende global produksjonskapasitet, men en følge av krig, politiske konflikter og naturkatastrofer. Den globale underernæringen vi ser idag skyldes ikke mangel på mat – i en verden der det finnes flere overvektige enn undervektige er problemet først og fremst fordelingen av ressursene.

Og selv om vi i fremtiden skulle slippe opp for god matjord, ligger det et betydelig potensiale i å bedre effektiviteten i jordbruket i fattige land med jordbruksmaskiner, vanning, bedre transport og bruk av genteknologi. Det er ingen gode teknologiske eller vitenskapelige årsaker til at ikke dagens jordbruk kan levere effektivitetsøkninger som matcher en forventet befolkningsvekst på 30-40 %. FNs prognoser tyder på at Jordas befolkning vil stabilisere seg rundt 12 milliarder ved neste århundreskifte, og selv en så stor økning er mulig å håndtere med fornuftig bruk av konvensjonelle matressurser og ny matteknologi som bioreaktorer.

Vi kan med andre ord fø på oss selv. Men kan vi ta livet av oss på andre måter? Siden Nygårdshaug kobler uttalelsen sin opp mot klimakonferanser, antar jeg at økte klimagassutslipp ses på som en kilde til Jordas undergang innen vi blir ti milliarder (det vil si før 2080 eller deromkring). Noe av svaret på den utfordringen ligger i tallmaterialet det er pekt til over. Det meste av befolkningsøkningen det kommende århundret vil skje i verdens fattigste land, som også er landene som har de laveste klimagassutslippene per innbygger.

En betydelig viktigere kilde til økning i utslippene mot 2050 er framveksten av den globale middelklassen: en halv milliard indere og kinesere som skaffer seg en vestlig livsstil vil bidra langt mer til den globale oppvarmingen enn én milliard nye bunnløst fattige i Asia og Afrika. Den mest effektive løsningen her vil altså ikke være et internasjonalt påbud om fødselsebegrensning, men rask utvikling av miljøvennlige erstatninger for fossildrevne kraftverk, biler og fly.

Share/Bookmark

Gamle koraller vitner om voldsom havstigning

Den siste uken har en rekke nettaviser og blogger omtalt en forskningsrapport med tittelen “Rapid sea-level rise and reef back-stepping at the close of the last interglacial highstand(krever abonnement) i det anerkjente tidsskriftet Nature. Den lange tittelen skjuler et interessant budskap: studier av koraller ved Yucatan-halvøya i Mexico viser at havnivået steg svært raskt i løpet av en kort periode i en mellomistid for 121 000 år siden – opptil fem centimeter per år.

89250252_74cb818a16

Korallrev. Kilde: Flickr – Sam and Ian (cc)

Studiens forfattere, Paul Blanchon og kolleger ved universitetet i Cancun i Mexico, mener at vannet fortsatte å stige med denne farten i 50 år, dvs en samlet stigning på 2,5 meter godt innenfor en mannsalder. I denne perioden var den globale gjennomsnittstemperaturen to grader høyere enn idag. Som rimelig kan være trekkes paralleller til dagens situasjon, der klimamodeller anslår at havet kan komme til å stige med mellom 3 mm og 1,4 cm per år henimot 2100, og enkelte tyder på en stigning på opptil 2 meter innen 2100.

Selv om en slik havstigning ikke vil merkes umiddelbart alle steder samtidig (ifølge Detlef Stammerer ved Hamburg-universitetet sprer smeltevann fra Grønland seg langsomt utover, og  gir ikke vesentlig havstigning i f.eks. Stillehavet før etter 50 år), er studier som den meksikanske nok et hint om at endringer i klimaet kan komme til å skje i voldsomme “rykk og napp”.

Halvering av befolkningen som miljøtiltak

The Times melder at en av den britiske regjeringens vitenskapelige rådgivere, Jonathon Porritt, har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man skape et selvforsynt samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %, mener Porritt. Steinar Lem i “Fremtiden i våre hender” støtter forslaget i Aftenposten, og mener at befolkningen i Norge bør reduseres kraftig.

screenshot

Japans befolkning er allerede i ferd med å falle. (Kilde: CIA World Factbook)

Verken Porritt eller Lem går inn for en lovregulert reduksjon a la den kinesiske ettbarnspolitikken, isteden mener Lem at et kutt i barnetrygden kan være et nyttig første tiltak. Situasjonen i Sør-europeiske land som Italia og Spania, som faktisk ligger langt nærmere ettbarnspolitikk i praksis enn Kina, viser at det er fullt mulig å redusere befolkningen kraftig uten tvang.

Det er heller ikke vanskelig å argumentere for hvorfor det bør gjøres. Hver ny verdensborger i den rike verden vil bidra med hundrevis (i verste fall tusenvis) av tonn CO2 til atmosfæren, og vil belaste økosystemet og bidra til ressursutarmelse på utallige måter. En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med. Som Porritt sier det i en bloggposting:

Our impact is felt in many different ways – in terms of soil erosion, over-fishing, deforestation, water shortages, loss of species and habitats, and so on. Most particularly, it’s felt in terms of the rising emissions of C02 and other greenhouse gases that we’re putting into the atmosphere, with the prospect of horrendous consequences by the end of the century if we can’t turn this around.

Som tidligere skrevet i denne bloggen har konsekvensene av å redusere befolkningen lenge vært et tema i Japan, som står overfor nettopp en slik utvikling (befolkningen har nå begynt å falle). Tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor, Sakanaka Hidenori, peker på fordelene ved å akseptere at folketallet faller:  bedre plass til mennesker og dyr, naturreservater og jordbruksområder, lavere kriminalitet og en mindre hektisk livsførsel.

Ulempene er også mange: man vil få en permanent kollaps i boligmarkedet (med en langvarig og negativ påvirkning av den øvrige økonomien som resultat), en stor del av befolkningen vil til enhver tid være svekket eller syk (helsesektoren vil dominere arbeidsmarkedet), og forskning, innovasjon og økonomisk aktivitet i sin alminnelighet vil dabbe kraftig av.

Et annet viktig poeng er den nasjonale sikkerheten: en krympende befolkning gir langt færre potensielle rekrutter, og vil svekke forsvar, politi osv. For Japan, som har Kina som nærmeste nabo, er dette en langt mer alvorlig bekymring enn for Norge, hvis eneste realistiske militære motstander er et krympende Russland. Men betydningen av andre lands befolkning er likevel prosjektets akilleshæl.

Både Porritt og Lem påpeker at man ikke kan redusere befolkningen i et land på en vettug måte uten en total stans i nettoinnvandringen, og det i sin tur innebærer at Norge og Storbritannia måtte endre sitt forhold til omverdenen radikalt. EU/EØS-samarbeidet måtte avvikles i sin nåværende form, likeså den nordiske passfrie sonen og våre internasjonale flyktningeforpliktelser.

Selv om mange av kommentatorene under intervjuet med Lem tydeligvis bare ser fordeler ved dette, er det åpenbart at innvandringsstopp etter denne modellen ville få alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. Vi ville f.eks. miste den lette tilgangen til mobil arbeidskraft fra Europa som har holdt byggebransjen i sving de senere årene, og nordmenns mulighet til å etablere seg i utlandet ville bli hemmet av egne reguleringer og andres mottiltak.

For alle praktiske formål ville en stor del av globaliseringen bli “skrudd av” i vårt land, samtidig som den globale veksten ville fortsette temmelig ufortrødent frem til Jordas befolkning topper seg mellom 12 og 13 milliarder noen tiår etter 2100. Selv om nordmenn og briter belaster miljøet langt mer per hode enn en typisk afrikaner, skal man ikke ha en stor økning i den globale middelklassen før hele miljøbidraget fra et lite og et middelsstort rikt land  “nulles ut”.

Japans framtid: masseinnvandring eller kontrollert fall i folketallet?

Verdens nest største økonomi har et unikt problem: lave fødselstall gjennom en årrekke har skapt verdens kraftigste eldrebølge, samtidig som landet tradisjonelt har hatt en ekstremt restriktiv innvandringspolitikk. Tallenes tale idag er krystallklar: Japans befolkning nådde et toppnivå på 128 millioner innbyggere i 2004, og faller nå så raskt at befolkningen vil være mindre enn 90 millioner før 2060 og 40 millioner om hundre år.

Landets politikerklasse er dominert av eldre menn med liten kunnskap om barne- og familiepolitikk, og få utenfor Japan tror at forskningen på humanoide roboter av typen Asimo vil føre til “erstatninger” for dem som går ut i pensjon. I praksis betyr det at landet står overfor to valgmuligheter. De skisseres godt i et grundig essay om Japans framtid av Sakanaka Hidenori, tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor.

Hidenori kaller dem det lille og store alternativet. Det store alternativet er velkjent fra vår verdensdel: det handler om å åpne Japans grenser for innvandring i en skala som vestlige land har vært vant til i en årrekke. Rundt 400 000 immigranter i året vil avhjelpe den verste mangelen på arbeidskraft, men spørsmålet er om japanerne som folk er istand til å tilpasse seg endringene det vil medføre. Hidenori tror barrierene for integrasjon er mye høyere enn i vestlige land, fordi japanerne kultur har dyrket kulturell isolasjonisme og homogenitet i århundrer.

Drøftingen av “det lille alternativet” er mer interessant, fordi man så sjelden ser slike tanker uttrykt i essay-form. Som Hidenori påpeker, finnes det mange gode argumenter for å redusere befolkningen. For det overbefolkede øysamfunnet vil det gradvis bli bedre plass til mennesker, dyr, naturreservater og jordbruksområder. Det vil gjøre landet mer selvforsynt, og øke livskvaliteten for innbyggerne. I takt med at befolkningen blir eldre, vil samfunnet sannsynligvis bli mindre hektisk på alle måter enn dagens Japan.

Man vil få færre forbrytelser, men også lavere økonomisk aktivtet og innovasjon. Sakanaka Hidenori mener at det lille alternativets største utfordring vil bli reorganisere arbeidslivet og jordbruket, og stå imot immigrasjonspresset fra omverdenen. Med tanke på at Kina er nærmeste nabo, er det lett å tenke seg at en stadig mindre og eldre befolkning vil kunne få problemer med å håndtere illegal innvandring i stor skala.

“Det lille alternativet” er også relevant for oss. Mange av problemene vi står overfor idag – avskoging, økende ressursmangel, artsutdøing – skyldes i stor grad befolkningsveksten, og de vil forverre seg etterhvert som Jordas samlede befolkning vokser mot en anslått topp på rundt 9 milliarder i 2100. Selv om det vil være mulig å fø på så mange mennesker, vil det være lite rom for å gi alle samme levestandard som oss, enn si plass til de andre skapningene som utgjør et balansert økosystem.

Derfor bør det kanskje være et langsiktig mål å redusere Jordas befolkning av mennesker til et nivå godt under dagens. Japans befolkning ligger idag an til å krympe med to tredeler. Kanskje det vil være et godt utgangspunkt i 2100 – i så fall er det langsiktige målet 3 milliarder mennesker, eller like mange som vi var på kloden rundt 1960.