Arkiv for 2035

2030: Elon Musk blir det første mennesket på Mars

Blant romfartskjennere som uttaler seg til offentligheten i Norge har jeg lenge vært relativt alene med mitt synspunkt om viktigheten av kommersiell, bemannet romfart. Et eksempel på dette finner vi i denne NRK-saken i forbindelse med Gagarin-jubileet forleden, der jeg er den eneste som i det hele tatt nevner dette aspektet ved romfarten som viktig i fremtiden. Erik Tandberg oppsummerer på mange måter konsensus når han svarer slik på spørsmålet om hva som blir viktigst i romfarten det neste halve århundret:

Det er vanskelig å si. Jeg tror nok det blir en bemannet romferd til Mars. Både USA, Russland, Kina og Europa har uttrykt at dette er det neste store målet. Jeg tipper noen klarer det rundt år 2035, og at det blir USA eller Kina som får æren av å gjøre det.

Implisitt i dette svaret ligger det at det er et av disse landenes regjeringer som står bak den første Mars-ferden. Kanskje er det arbeidet med fremtidstenkning som gir meg et annet perspektiv, men jeg holder på at på at et private alternativ blir stadig mer aktuelt. Som jeg sier i den samme NRK-saken:

Utviklingen av kommersiell, bemannet romfart som ikke bare muliggjør romturisme til lav jordbane, men også lengre ferder. Det jobbes nå med private bæreraketter som i prinsippet gjør f.eks. måneferder mulige for en liten brøkdel av Apollo-prisen.

Og hvis min magefølelse her er riktig, er det absolutt ikke utenkelig at det blir en som er født i Sør-Afrika som først stiger ut på den røde planet. Nærmere bestemt Elon Musk, den driftige gründeren bak PayPal.com, elbilselskapet Tesla Motors og det private romselskapet SpaceX. De viktigste årsakene finnes under det nedenstående bildet av Musk.

Elon Musk (kilde: Wikipedia)

SpaceX, eller Space Exploration Technologies Corp., har som navnet antyder utforsking av rommet som et hovedmål. Selskapet har allerede kontrakt med NASA om å utvikle en bærerakett og et romfartøy som om få år skal transportere forsyner og mennesker til romstasjonen. Dragon-romfartøyet ble testet med godt resultat ifjor, og vil være klart til å frakte astronauter til romstasjoner i løpet av få år. Som denne videoen fra SpaceX viser, ser man for seg at fremtidens Dragon-kapsler kan legge ut på interplanetariske ferder til f.eks. Mars.

I denne ukens VG Helg (kun på papir) skriver jeg om SpaceX’ nye bærerakett Falcon Heavy, som etter planen skal tas i bruk om tre-fire år. Med en løftekapasitet på 50 tonn til lav jordbane, er dette den kraftigste bæreraketten vi har sett siden Apollo-programmets Saturn V (som kunne løfte 120 tonn opp i rommet). Musk og SpaceX understreker at Falcon Heavy kan brukes til langt mer enn å frakte mange satellitter opp på én gang – med en stykkpris på 80-120 millioner dollar kan raketten blant annet gjøre en ferd rundt Månen mulig for godt under 1% av Apollos utviklingskostnader.

Noen innovative SpaceX-konsepter sammenlignet med Saturn V (til venstre)

Mye tyder på det vil finnes villige betalere for en slik ferd. Dagens superrike romturister betaler gjerne 20-30 millioner dollar for en romferd med et aldrende russisk Sojuz-fartøy. For noenlunde samme pris per hode kan et team på fire romturister gjenta Apollo 8-ferden om et tiår eller to. Den som er villig til å betale det tidobbelte for å havne i historiebøkene, kan slå seg sammen med tre-fire andre med like dype lommebøker og komme seg til Mars med dagens Falcon Heavy-priser. Om SpaceX’ gjør alvor av å utvikle en superkraftig løfterakett og kanskje til og med gjenopplive NASAs atomrakettprosjekt NERVA, kan prisen reduseres ytterligere.

For øyeblikket er SpaceX’ viktigste inntektskilde kontrakter med USAs regjering via NASA. I prinsippet er det derfor intet i veien for at USAs regjering stiller seg først i køen av Falcon Heavy-kjøpere. Målet om å ha en amerikaner i bane rundt Månen (om ikke på overflaten) innen 50-årsjubileet i 2019 kan faktisk nås på denne måten. Men kombinasjonen av økonomisk krise, budsjettunderskudd, et betent politisk klima og et byråkratisk NASA som vil bruke lang tid på omstille seg fra romferge-tidsalderen taler imot at Obama vil snu på flisa og “gjøre en Kennedy”.

Tross alt pratet om å en gjenoppliving av det russiske romprogrammet, taler økonomi, politikk og demografi for at Russland mangler kapasitet til å sende mennesker til Månen, enn si Mars. Sannsynligvis er arbeidshesten Sojuz fremdeles i bruk om ti år. Kina har utvilsomt teknologien og pengene. Men så langt har utviklingstakten i det kinesiske romprogrammet vært svært treg, senest eksemplifisert ved erklæringen om å ha en romstasjon i bane i 2020 – 17 år etter den første bemannede oppskytningen.

Så mens russerne drømmer om gammel storhet, amerikanerne krangler om hvem som skal betale regningen og kineserne gjenoppfinner hjulet i lav jordbane, ligger det ytre rom åpent for innovative private aktører til (minst) 2030. I Elon Musks gründerperspektiv er dette lang tid. Til Wall Street Journal sier han at SpaceX kan plassere et menneske på Mars om ti år, og i et  intervju med The Guardian ifjor kaller han tjue år “en halv evighet”, og kliner til med følgende målsetning:

One of the long-term goals of SpaceX is, ultimately, to get the price of transporting people and product to Mars to be low enough and with a high enough reliability that if somebody wanted to sell all their belongings and move to a new planet and forge a new civilisation they could do so.

I samme intervju erklærer Musk også at han kunne tenke seg å pensjonere seg på Mars, et scenario jeg skildret i fjorårets juleutgave av VG Helg. Der så jeg for meg at de første menneskene på Mars var søkkrike pensjonister med enveisbillett, noe som vil redusere reisekostnadene kraftig. På ingen måte et nytt konsept, men for første gang begynner det å se realistisk ut.

Så til tittelen på denne bloggpostingen: i 2030 er Elon Musk 59 år, en helt grei alder for en gründer å trekke seg tilbake på. Å gjøre det på Mars vil være en høyst fortjent belønning for noe så sjeldent i våre dager som en genuin romfartsvisjonær.

Share/Bookmark

"Kulltoppen" passeres før 2035

Forskere ved California Institute of Technology og University of Washington har regnet på verdens totale kullreserver, og kommer til at anslagene vi baserer oss på idag er grovt overvurdert, melder EcoGeek. I god tid før 2035 kan verdensproduksjonen passere kullindustriens motstykke til oljetoppen, det vil si det punktet der vår produksjonskapasitet begynner å avta og tilbud ikke lenger matcher etterspørselen.

164341428_3243f50012

Kullkraftverk ved Düsseldorf i Tyskland. Kilde:  Flickr (cc-lisens)

Mens FNs klimapanel baserte seg på at vi har  3400 milliarder tonn kull til rådighet, tyder de nye anslagene på at det reelle tallet er  666 millliarder tonn. Det første tallet er basert på hva myndighetene har oppgitt som maksimumsreserver, det andre er basert på beregninger med utgangspunkt i den relle kullproduksjonen i fem av verdens største kullfelt. Det store spriket kan blant annet tilskrives det faktum at mange regjeringer overdriver egne kullreserver, bl.a. fordi tilgang til naturressurser danner grunnlag for vurderinger av nasjonenes kredittverdighet.

Hvorom alt er, er dette nok et argument for å skynde på utviklingen av alternativer til fossile brennstoffer. Den gode nyheten er at en svært forurensende energiform fases ut tidligere enn antatt. Den dårlige nyheten er at dette – om det skulle vise seg å stemme – kan bli en alvorlig utfordring i økonomier som baserer store deler av industriproduksjonen sin på kullkraftverk. Kina peker seg ut som et åpenbart eksempel: “verdens fabrikk” er også verdens største forbruker av kull, og dekker 69 % av elektrisitetsbehovet sitt med denne kilden.

USA kan halvere brennstofforbruket innen 2035

Gas 2.0 omtaler en rapport fra Massachusetts Institute of Technology (MIT), som spår at det det vil være mulig å kutte drivstofforbruket i USA med 30-50% i løpet av de neste tre tiårene. Til å begynne med kan det gjøres ved å gå over til mindre og mer effektive biler, og hybridbiler. Etterhvert mener studien at plugginnhybrider og kanskje også hydrogendrevne brenselsceller vil bidra til å redusere forbruket og utslippene kraftig.

Men studiens forfattere gjør det helt klart at effektivisering av teknologien ikke er nok. I en lang overgangsperiode vil alternativene til bensin produsert av olje, som etanol, biodiesel eller bensin produsert av tjæresand fra Canada, gi en minimal reduksjon i utslippene. Og ingen enkeltteknologi kan løse alle problemer. Derfor må det satses på bred front for finne flere bærekraftige løsninger.

En slik løsning kan være det tidligere omtalte lyntoget i California, som ifølge produsenten kan gjøres fullstendig CO2-nøytralt om man driver det med elektrisitet fra fornybare energikilder. Gitt at hele togsystemet som vil binde San Fransisco, San Diego og Los Angeles sammen, vil forbruke 1 % av delstatens elektrisitetsproduksjon, virker dette målet helt realistisk.