Arkiv for 2030

2030: Elon Musk blir det første mennesket på Mars

Blant romfartskjennere som uttaler seg til offentligheten i Norge har jeg lenge vært relativt alene med mitt synspunkt om viktigheten av kommersiell, bemannet romfart. Et eksempel på dette finner vi i denne NRK-saken i forbindelse med Gagarin-jubileet forleden, der jeg er den eneste som i det hele tatt nevner dette aspektet ved romfarten som viktig i fremtiden. Erik Tandberg oppsummerer på mange måter konsensus når han svarer slik på spørsmålet om hva som blir viktigst i romfarten det neste halve århundret:

Det er vanskelig å si. Jeg tror nok det blir en bemannet romferd til Mars. Både USA, Russland, Kina og Europa har uttrykt at dette er det neste store målet. Jeg tipper noen klarer det rundt år 2035, og at det blir USA eller Kina som får æren av å gjøre det.

Implisitt i dette svaret ligger det at det er et av disse landenes regjeringer som står bak den første Mars-ferden. Kanskje er det arbeidet med fremtidstenkning som gir meg et annet perspektiv, men jeg holder på at på at et private alternativ blir stadig mer aktuelt. Som jeg sier i den samme NRK-saken:

Utviklingen av kommersiell, bemannet romfart som ikke bare muliggjør romturisme til lav jordbane, men også lengre ferder. Det jobbes nå med private bæreraketter som i prinsippet gjør f.eks. måneferder mulige for en liten brøkdel av Apollo-prisen.

Og hvis min magefølelse her er riktig, er det absolutt ikke utenkelig at det blir en som er født i Sør-Afrika som først stiger ut på den røde planet. Nærmere bestemt Elon Musk, den driftige gründeren bak PayPal.com, elbilselskapet Tesla Motors og det private romselskapet SpaceX. De viktigste årsakene finnes under det nedenstående bildet av Musk.

Elon Musk (kilde: Wikipedia)

SpaceX, eller Space Exploration Technologies Corp., har som navnet antyder utforsking av rommet som et hovedmål. Selskapet har allerede kontrakt med NASA om å utvikle en bærerakett og et romfartøy som om få år skal transportere forsyner og mennesker til romstasjonen. Dragon-romfartøyet ble testet med godt resultat ifjor, og vil være klart til å frakte astronauter til romstasjoner i løpet av få år. Som denne videoen fra SpaceX viser, ser man for seg at fremtidens Dragon-kapsler kan legge ut på interplanetariske ferder til f.eks. Mars.

I denne ukens VG Helg (kun på papir) skriver jeg om SpaceX’ nye bærerakett Falcon Heavy, som etter planen skal tas i bruk om tre-fire år. Med en løftekapasitet på 50 tonn til lav jordbane, er dette den kraftigste bæreraketten vi har sett siden Apollo-programmets Saturn V (som kunne løfte 120 tonn opp i rommet). Musk og SpaceX understreker at Falcon Heavy kan brukes til langt mer enn å frakte mange satellitter opp på én gang – med en stykkpris på 80-120 millioner dollar kan raketten blant annet gjøre en ferd rundt Månen mulig for godt under 1% av Apollos utviklingskostnader.

Noen innovative SpaceX-konsepter sammenlignet med Saturn V (til venstre)

Mye tyder på det vil finnes villige betalere for en slik ferd. Dagens superrike romturister betaler gjerne 20-30 millioner dollar for en romferd med et aldrende russisk Sojuz-fartøy. For noenlunde samme pris per hode kan et team på fire romturister gjenta Apollo 8-ferden om et tiår eller to. Den som er villig til å betale det tidobbelte for å havne i historiebøkene, kan slå seg sammen med tre-fire andre med like dype lommebøker og komme seg til Mars med dagens Falcon Heavy-priser. Om SpaceX’ gjør alvor av å utvikle en superkraftig løfterakett og kanskje til og med gjenopplive NASAs atomrakettprosjekt NERVA, kan prisen reduseres ytterligere.

For øyeblikket er SpaceX’ viktigste inntektskilde kontrakter med USAs regjering via NASA. I prinsippet er det derfor intet i veien for at USAs regjering stiller seg først i køen av Falcon Heavy-kjøpere. Målet om å ha en amerikaner i bane rundt Månen (om ikke på overflaten) innen 50-årsjubileet i 2019 kan faktisk nås på denne måten. Men kombinasjonen av økonomisk krise, budsjettunderskudd, et betent politisk klima og et byråkratisk NASA som vil bruke lang tid på omstille seg fra romferge-tidsalderen taler imot at Obama vil snu på flisa og “gjøre en Kennedy”.

Tross alt pratet om å en gjenoppliving av det russiske romprogrammet, taler økonomi, politikk og demografi for at Russland mangler kapasitet til å sende mennesker til Månen, enn si Mars. Sannsynligvis er arbeidshesten Sojuz fremdeles i bruk om ti år. Kina har utvilsomt teknologien og pengene. Men så langt har utviklingstakten i det kinesiske romprogrammet vært svært treg, senest eksemplifisert ved erklæringen om å ha en romstasjon i bane i 2020 – 17 år etter den første bemannede oppskytningen.

Så mens russerne drømmer om gammel storhet, amerikanerne krangler om hvem som skal betale regningen og kineserne gjenoppfinner hjulet i lav jordbane, ligger det ytre rom åpent for innovative private aktører til (minst) 2030. I Elon Musks gründerperspektiv er dette lang tid. Til Wall Street Journal sier han at SpaceX kan plassere et menneske på Mars om ti år, og i et  intervju med The Guardian ifjor kaller han tjue år “en halv evighet”, og kliner til med følgende målsetning:

One of the long-term goals of SpaceX is, ultimately, to get the price of transporting people and product to Mars to be low enough and with a high enough reliability that if somebody wanted to sell all their belongings and move to a new planet and forge a new civilisation they could do so.

I samme intervju erklærer Musk også at han kunne tenke seg å pensjonere seg på Mars, et scenario jeg skildret i fjorårets juleutgave av VG Helg. Der så jeg for meg at de første menneskene på Mars var søkkrike pensjonister med enveisbillett, noe som vil redusere reisekostnadene kraftig. På ingen måte et nytt konsept, men for første gang begynner det å se realistisk ut.

Så til tittelen på denne bloggpostingen: i 2030 er Elon Musk 59 år, en helt grei alder for en gründer å trekke seg tilbake på. Å gjøre det på Mars vil være en høyst fortjent belønning for noe så sjeldent i våre dager som en genuin romfartsvisjonær.

Share/Bookmark

20 nye yrker de neste 20 årene

Den britiske regjeringens satsing på naturvitenskap i utdanningen, Science: [So What? So Everything], presenterer i disse dager en liste over teknologi- og naturfagrelaterte jobber som kan dukke opp mot 2030. Listen er laget av firmaet Fast Future, som selvsagt ikke hevder at disse jobbene vil bli utbredte de neste par tiårene – liksom de aller fleste hus folk kommer til å leve i i fremtiden allerede er bygd, vil de aller fleste i fremtiden ha jobber som er vanlige i dag.

Man kan selvsagt diskutere hvor realistiske enkelte av forslagene er, men  utgangspunktet om at gjennombrudd i grunnforskning og teknologutvikling ikke bare skaper nye arbeidsplasser men helt nye yrkeskategorier, holder åpenbart vann. Noen høydepunkter fra listen:

Kroppsdelmaker: Når teknikker som bioprinting og kloning av egne kroppsdeler gjør det mulig å lage levende “reservedeler” til kroppen vår, kommer vi også til å trenge mennesker som produserer, oppbevarer og tilpasser kroppsdelene. Kroppsdelbutikkansatte, med andre ord.

Nanolege: Nanoteknologi kan i løpet av de neste par tiårene gi opphav til helt nye behandlingsteknikker som er så ulik vanlig medisinsk behandling at man trenger spesialkompetanse på området. Et eksempel: nanomedisin vil sannsynligvis være skreddersydd hver enkelt pasient, en jobb som neppe kan automatiseres med det første.

Minnekirurg: Nevroteknologi kan komme til å gi oss så gode grensesnitt mellom hjerne og datamaskin at det blir mulig å legge til ekstra elektronisk minne for å lagre den enorme informasjonsmengden vi vil stå overfor i fremtiden.

Alderskonsulent: At eldrebølgen vil påvirke arbeidslivet hersker det ingen tvil om. Men i tillegg til alle de nye hendene i omsorgen, vil vi også se spesialister som ivaretar helheten i behandlingen, fra medisinbruk til pengeforvaltning og introduksjon av hjelperoboter i heimen.

Genbonde: I tillegg til mat, vil fremtidens dyr og planter også brukes til produksjon av medisiner og andre nyttige kjemiske forbindelser. Ytre sett vil gengårder ikke nødvendigvis skille seg dramatisk fra andre gårdsbruk, men innvendig vil de være tilpasset det spesifikke behovet (f.eks. hygiene i forbindelse med medisinproduksjon).

Konsepttegning av vertikal gård. Kilde:  The Living Skyscraper

Vertikalbonde/bybonde: Byene kommer til å vokse drastisk i tiårene fremover, samtidig som utgiftene i landbruker eksploderer i takt med at oljealderen går mot slutten. Resultatet kan bli at stadig mer av maten vår lages der folk bor, i vertikale gårder på tak og i spesialbygde høyhus midt inne i byen. Vertikalbonde kan bli det perfekte yrket for urbanister med en drøm om å leve nær naturen.

Klimatekniker: Klimateknologi eller geoengineering kan bli et stort vekstområde, i takt med de økende CO2-utslippene som vil følge av utnyttelse av ukonvensjonelle olje- og gasskilder. Skal man ta kontroll over klimagassene og ikke bare tilpasse seg deres virkninger, kommer vi til å trenge klimateknikere. Mange klimateknikere.

Romgaid: Om Virgin Galactic lykkes med sitt romturisme-prosjekt, kan dette etterhvert vokse til en lukrativ liten industri. Det vil trenges rompiloter, vedlikeholdspersonale og altså folk som kan hjelpe ferske romturister med tilpasningen til det vektløse miljøet.

Smalkaster: Den brede kringkastingen av kultur og kunnskap er i ferd med å forsvinne, og erstattes av myriader av smale kanaler. Smalkasterne vil være spesialister på å tilpasse underholdning og reklame til svært små brukergrupper – helt ned til individnivå.

Avatarmanager: Rapporten bruker ikke avatar i betydningen romvesen eller representasjon av en person i et dataspill, her betyr ordet intelligente, programvarebaserte skikkelser som f.eks. kan overta noe av lærerens rolle i klasserommet. Avatarmanagerens jobb er å sørge for at f.eks. elev og avatar er tilpasset hverandre.

Datasøppeltømmer/virtuell ryddehjelp: Informasjonssamfunnet har også skapt et enormt problem med digitalt søppel eller rot, informasjon vi ikke lenger trenger, som ofte kan gjøre det det vanskelig å finne det vi trenger og i mange tilfelle kan være direkte skadelige (tenk personvern). Datasøppeltømmerens jobb er å sørge for at våre digitale liv blir så ryddige som mulig.

Individbrander: Idag ser vi hvordan sosiale nettmedier kan skape kjendiser nærmest over natten. I 2010 er dette fremdeles en ganske tilfeldig affære, i 2030 vil vi ha spesialister som hjelper potensielle nettkjendiser med å forme image, spisse budskap, nå fram til riktig målgruppe og skaffe annonseinntekter.

Hensikten med lister som dette er altså ikke å komme med presise spådommer, men å få oss til å reflektere over hvilke utviklingstrekk som kan bli bestemmende for fremtidens arbeidsliv, utover brede megatrender som eldrebølgen, innvandringen, den økende velstanden og tilgangen på informasjon. Med tanke på den store samtalen om fremtidens arbeidsliv som statsministeren nylig tok til orde for, hadde en lignende liste på norsk kanskje ikke vært å forakte?

Norges areal dekket av solceller dekker verdens energibehov

solar-panels

Denne figuren viser stort areal man må dekke med fotovoltaiske celler (solceller som produserer elektrisitet) for å dekke hele Jordas behov for energi. I 2008 var arealet som trengtes 10 % større enn Norges landareal, i 2030 trengs et areal tilsvarende Spania. Fordelen med solceller er at de godt kan ligge i ørkenområder, der de er til minimal sjenanse for mennesker og dyr. 18 % av Saharas areal kan dekke hele Europas energibehov, f.eks.

Ulempen med solceller er at de i lang tid fremover vil være kostbare og ressurskrevende å produsere. De vil ikke levere strøm om natten, og derfor trengs det også enorm batteri- eller varmelagringskapasitet i tillegg. Kartets påstand om at denne satsingen vil bli karbonnøytral må dermed tas med en solid spade salt. Men det kartet demonstrerer er at kloden vår har plass til alternative energikilder, også de som er mye mer plasskrevende enn de konvensjonelle.

Fremtidens fiskeoppdrett: robotbur og matsignal for fisk

70 prosent av verdens fiskeriressurser er på grensen av eller har passert grensen for å bli overutnyttet, ifølge FNs matvareorganisasjon FAO. Samtidig vokser Jordas befolkning, sammen med gjennomsnittsvelstanden og etterspørselen etter matprotein. Resultat: i 2030 kan etterspørselen etter fisk og andre havprodukter ha økt med opptil 40 %.

Dette regnestykket går åpenbart ikke opp, men i motsetning til andre av verdens problemer finnes det allerede en løsning på problemet – fiskeoppdrett, som allerede idag dekker mellom 30 og 50 % av etterspørselen etter fisk. Riktignok har dagens oppdrettsnæring svakheter som må løses for at den virkelig skal kunne skaleres opp til å levere det aller meste av Jordas matfisk.

Den kan ikke være basert på fangst av villfisk (slik den norske laksenæringen er), og ikke ḱonkurrere med mennesker om foret (i 2030 vil vi være over 8 milliarder på Jorda, og trenge all maten vi kan dyrke). Dagens oppdrett baserer seg ofte på stillestående innhegninger nær land, noe fører til forurensing fra avføring, medisiner og for, og lettere spredning av sykdom.

090818-giant-robotic-fish-farms_big

Det finnes en rekke måter å gjøre oppdrettnæringen mer bærekraftig på, men forslaget fra eliteuniversitetet MITs Offshore Aquaculture Engineering Center er av de mer høyteknologiske. Forskere ved senteret har eksperimentert med store fiskebur kalt Aquapod, som er utstyrt med propeller og som kan fjernstyres til nye områder fra en båt.

En Aquapod (ses på bildet over) er bygd opp av trekantede paneler bestående av vinyldekket, galvanisert stålnetting, og kan bygges i størrelser på opptil 28 meter i diameter. Tanken er at disse kan utvikles til enorme “robotbur” som drives med solenergi og flytter seg fra sted til sted, avhengig av mattilgangen i havet. Robotburene vil etterligne atferden til fiskestimer, og dermed kunne utnytte oppblomstringen i alger og plankton som forskere tror kan komme i fremtidens varmere verdenshav.

For noen fiskeslag er det ikke engang sikkert at det trengs bur det meste av tiden, ifølge Scott Lindell fra Woods Hole Marine Biological Laboratory. Han har eksperimentert med å trene opp fisk til å komme på et matsignal. Et lite utvalg havabbor ble plassert i en Aquapod utenfor Massachusetts, og stikk i strid med vrangforestillingene om gullfiskhukommelse lærte abboren å vende tilbake til buret på fem uker.

Systemet fungerte godt inntil en stim med rovfisk dukket opp og skremte abboren fra å vende tilbake, men Lindell mener likevel at metoden vil kunne fungere med mindre predatorutsatte fiskeslag. Felles for begge de foreslåtte teknologiene er at de i så stor grad som mulig baserer seg på havets egne ressurser. Er fremtiden for fiskeoppdrett simpelthen høyteknologisk og økologisk drift?

IEA: Oljen tar slutt mye raskere enn tidligere trodd

Ifølge sjefsøkonom Fatih Birol i International Energy Agency (IEA) er verdens kjente oljereserver iferd med å tømmes nesten dobbelt så fort som tidligere antatt, melder The Independent. Birol trekker denne konklusjonen etter at IEA har gjennomført en analyse av mer enn 800 oljefelter verden over, som omfatter tre firedeler av de kjente reservene.

image028

Norge passerte sin lokale oljetopp for fkere år siden. (Kilde)

Analysen viser at fallet i produksjonen i eksisterende oljefelter er på 6,7 % per år for tiden, mens IEA (som er kjent for å være optimistisk på oljeindustriens vegne) anslo fallet til å vøære 3,7 % årlig så sent som i 2007. Resultatet av dette funnet vil bli at vi når den globale oljetoppen i løpet av et tiår, det vil si langt raskere enn mange regjeringer har regnet med.

Tidligere har man anslått at vi trenger å finne fire nye produsenter av Saudi-Arabias størrelse for å dekke etterspørselen frem mot 2030, nå er dette tallet økt til seks. I nær fremtid vil det kunne få to svært merkbare konsekvenser: en kraftig økning i oljeprisen når verdensøkonomien etterhvert tar seg opp, og en konsentrasjon av økonomisk makt i Midtøsten, der flertallet av oljefeltene som ennå ikke har nådd sin lokale oljetopp, befinner seg.

Disse oljetallene kunne neppe kommet på et verre tidspunkt for den globale økonomien. Som Dr. Birol sier det til The Independent:

“It will have an impact on the economy, definitely, especially if we see this tightness in the markets in the next few years. It will be especially important because the global economy will still be very fragile, very vulnerable. Many people think there will be a recovery in a few years’ time but it will be a slow recovery and a fragile recovery and we will have the risk that the recovery will be strangled with higher oil prices.”

USAs energidepartement: Farvel til billig olje

Informasjonsavdelingen til det amerikanske energidepartementet, EIA, har sluppet sin årlige sommerrapport, melder Michael Klare i Salon.com. EIA International Energy Outlook 2009 forsøker å analysere verdens energimarked frem mot 2030. Rapporten er et oppkomme av tall og tabeller, men det mest interessant er kanskje grafen nedenfor. Den viser oljeprisen i 2007-dollar, slik den blir anslått i årets rappport, sammenlignet med fjorårets (i rødt).

oljeprs

Den enkleste forklaringen på den slående forskjellen – 2030-prisen settes nesten dobbelt så høy i årets rapport – er at departementet har fått ny politisk ledelse siden 2008-rapporten. Men Michael Klare påpeker at det ligger solide tall bak begrunnelsen. Det viktigste: anslaget for fremtidig produksjon av konvensjonell olje (den typen vi henter opp av underjordiske og undersjøiske reservoarer, som i Saudi-Arabia og Norge) er kraftig redusert.

Så sent som i 2007-rapporten antok man at det ville være mulig å produsere 107 millioner fat med konvensjonell olje daglig i 2030, mot 81,5 millioner fat i 2006. Nå er anslaget kuttet med 14 millioner fat, til 93 millioner per dag. Rapporten antar at produksjonen av ukonvensjonell olje (som bl.a. produseres av tjæresand og oljeskifer) vil øke kraftig, men ikke på langt nær nok til å dekke opp for reduksjonen i lett tilgjengelig olje. Resultat: økende problemer med å dekke etterspørselen vil drive prisene i været i tiårene fremover.

Men selv om oljeprisen stiger, blir den neppe katastrofalt høy ifølge EIA. For samtidig med at produksjonstallene er nedjustert er også anslagene for forventet etterspørsel i fremtiden kraftig redusert i de senere årenes rapporter, fra 119 millioner fat i 2025 til 101 millioner fat. I årets rapport er det derfor et samsvar mellom tilbud og etterspørsel i 2030, noe som burde gjøre oljeprisen håndterbar. Man finner tilsvarende tall i det internasjonale energibyrået IEAs siste energirapport, forøvrig – der antas det en etterspørsel på 105 millioner fat per dag i 2030.

Hovedproblemet med dette regnestykket er ifølge Klare at man ikke har tatt hensyn til hvor høy den økonomiske veksten i Kina og India kan bli de neste tiårene. Midt i en krise som har ført til tosifrede fall i økonomien til en lang rekke land i det rike nord, opplever Kina og India økonomisk vekst. Mye tyder på at denne veksten vil øke på mot slutten av dette året og i begynnelsen av neste, hvilket innebærer at disse landenes oljetørst kan vokse raskere enn projeksjonene det kommende tiåret.

Energirapporten har i en årrekke spådd at Kina vil overta USAs rolle som verdens ledende energikonsument, men årstallet for når det skjer flyttes stadig nærmere vår tid: i 2006 antok man at Kina ville overta ledertrøya mellom 2026 og 2030, i 2007 var det nedjustert til 2021-2024, i 2008 var tidsperioden 2016-2020. Og i årets rapport antas det at Kina blir nummer én før 2014 – en klar indikator på at landets innflytelse på verdens energimarked blir langt større i 2030 enn vi forestiller oss idag.

Hva betyr alt dette? Først og fremst at oljealderen ikke på noen måte er over med det første. Tvert imot: etterhvert som konvensjonelle ressurser minker og ukonvensjonelle blir viktigere, kommer den økonomiske og politiske kampen om fossile brennstoffer til å hardne, og nye aktører vil bli viktige. På produsentsiden ligger Canada, Brasil og Venezuela an til å få en ledende stilling fram mot 2030, fordi de sitter på enorme reserver av ulike typer ukonvensjonell olje.

På konsumentsiden er det verdt å merke seg at det ikke bare er Kina og India som blir viktige, det gjør utviklingland i sin alminnelighet. I 1990 sto de for 17 % av verdens energiforbruk, i 2030 antas de å stå for 41 % og dermed ligge likt med landene i det rike nord. Legger man til de betydelige miljøproblemene som vil følge om man velger å satse for fullt på ukonvensjonell olje, er det ikke vanskelig å fastslå at stikkordet for verdens energimarked de kommende tiårene er turbulens.

Nær 700 000 innbyggere i Oslo i 2030?

Oslo kommune publiserer interessant statistikk på sin side for befolkningsframskrivninger, det vil si beregninger av fremtidens befolkning basert på dagens trender ved hjelp av bl.a. kompleks analyseprogramvare. Framskrivninger er verdifulle for alle kommuner, men er kanskje særlig viktige i en by som Oslo, som vokser så det knaker for tiden.

Ifølge Oslospeilet nr. 6 2008 (PDF) passerte byens innbyggertall 570 000 ifjor, noe som tilsvarer en årvekst på nærmere 3 % (interessant nok anslår Wolfram Alpha stor-Oslos befolkning til 811 688). Dersom denne veksten skulle vedvare, ville innbyggertallet ifølge denne befolkningskalkulatoren passere millionen før 2028 og nærmere 2 millioner i 2050. Den siste befolkningsframskrivningen for Oslo antar at dagens situasjon er spesiell, og at veksten dabber av til mer moderate 0,9 % i året:

Beregningene er foretatt med basis i en, historisk sett, svært sterk vekstperiode. Veksten ventes etter hvert å bli avdempet mot et mer normalt leie for befolknings-vekst utover i framskrivningsperioden. Det er særlig høy fruktbarhet/høyt fødselstall, samt høy netto innflytting (særlig fra nye EU-land) som driver befolkningsveksten opp i framskrivningen de første årene.

Befolkningsprognosen fra 2004 anslo 589 000 innbyggere i 2020, som var en oppjustering sammenlignet med den foregående framskrivningen. I framskrivningen fra 2006 har 2020-innbyggertallet økt til 609 478, mens den i den nyeste prognosen fra 2008 er anslått til 634 144. Med en økning i anslaget på 45 000 innbyggere på 5 år, skal vi ikke se bort fra at den neste framskrivningen plasserer innbyggertallet rundt 700 000, med andre ord.

oslobef

Veksten i varierer sterkt fra bydel til bydel, noe kartet over viser. Interessant nok ser man ikke for seg at den sterkeste veksten kommer i den tradisjonelt befolkningstunge Groruddalen. Den raskeste økningen vil – med unntak av Søndre Nordstrand – faktisk komme i Sentrum/Øst og nordlige bydeler. Den intensive utbyggingen av Bjørvika er en årsak til at Gamle Oslo hører til kategorien bydeler som forventes å bidra mest til byens vekst (en vekstandel på mellom 8 og 20 prosent, som sett over, og en absolutt vekst på 46 %).

Framskrivningen inneholder også interessante tall om alderssammensetningen på befolkningen. Høy fruktbarhet og tilflytting av (i det alt vesentlige) unge, arbeidsføre mennesker fører til at Oslo ikke er på langt nær så hardt rammet av eldrebølgen i 2030 som f.eks. land i Sør-Europa. Selv om den raskest voksende gruppen er kategorien 67-79 år, er det såpass god tilvekst i de yngre aldersgruppene at 66 % av befolkningen vil høre til den potensielt arbeidsføre gruppen mellom 20 og 66.

2008-framskrivningen sier ingenting om den forventede andelen innvandrere i Oslo, utover at den kommer til å øke fra dagens 25 %, og at flere i fremtiden vil ha opprinnelse fra Øst-Europa. Men det understrekes at den delen av fremskrivningen som baserer seg på inn- og utflytting fra byen kan være svært usikker, og ikke minst følsom for konjunktursvingninger: “Erfaringsmessig kan imidlertid befolkningsveksten i Oslo endres raskt og med stor styrke.”

Dette til tross, er det mulig å se for seg noen interessante konklusjoner av denne fremskrivningen. For eksempel er det liten grunn til å tro at presset på boligmarkedet i Oslo og omegn vil avta – det forutsettes at det bygges 50 000 og 85 000 nye boliger før 2030. Og siden Oslo ser ut til å vokse raskere enn landet forøvrig, innebærer det at byens betydning som kjernen i landets eneste megaregion vil øke fremover. Hvilket i sin tur styrker argumentene for en kraftig satsing på infrastrukturen i og rundt byen, selvsagt.

En oljetørst verden trenger 4 x Saudi-Arabia før 2030

The Oil Drum har en interessant posting om tilgangen til fossile brennstoffer i fremtiden, basert på innlegg som ble holdt på en nylig avholdt oljekonferanse i Sveits. Bloggforfatter Francois Cellier tar utgangspunkt i figuren nedenfor, som ble publisert i International Energy Agencys 2008 World Energy Outlook. Figuren oppsummerer IEA-beregninger som tyder på at etterspørselen etter fossile brennstoffer vil fortsette å vokse fram mot 2030, fra rundt 86 millioner fat oljeekvivalenter per dag i 2009 til rundt 105 millioner fat per dag i 2030.

iea

Som figuren viser, står olje fra dagens kjente oljefelt for den overveldende majoriteten av produksjonen, med flytende naturgass som en god nummer to. IEA antar også at vi er svært nær oljetoppen for de utbygde feltene, noe som viser seg ved at det blå feltet begynner å krympe etter 2010. Ikke overraskende regner IEA med at olje fra “ukonvensjonelle kilder” som tjæresand og oljeskifer vil spille en mye større rolle i fremtidens fossile marked, etterhvert som produksjonen blir mer effektiv og prisen på konvensjonell olje stiger.

Francois Cellier er imidlertid mest opptatt av det lyseblå og røde segmentet på figuren, som står for oljefelt som ennå ikke er utviklet, og felt som ennå ikke er oppdaget. Hans poeng er at IEA gjør noen ganske bastante antagelser for å få regnestykket for 2030 til å gå opp. For det første antar man at kjente og uutviklede felt kommer i produksjon relativt snart, selv om den økonomiske krisen påvirker investeringer i energisektoren.

Mer interessant er det at IEA regner med store funn i tiårene framover, røft regnet rundt fire ganger så store forekomster som i dagens Saudi-Arabia. Og ifølge Cellier er det simpelthen ikke særlig realistisk at man vil klare å finne så mange lett utnyttbare felt før 2030. At oljen finnes er det ingen tvil om, spørsmålet er på om man klarer å finne og utvikle reservene man tror er der, fort nok.

Ja, for de samlede reservene av fossile brennstoffer er fremdeles enorme. Ifølge IEA ligger det 3,5 billioner fat med uutnyttet olje i bakken (US Geological Survey har anslått tre billioner fat), men inkluderes de ukonvensjonelle kildene og all brukbar naturgass blir de samlede reservene på 9 billioner fat. Med et årsforbruk på rundt 30 milliarder fat idag kan man altså fakturere inn en kraftig økning og komme til at oljealderen vil vare i to hundre til.

Men regnestykket ville altså bli feil. For at verdensøkonomien skal være oljesmurt må man kunne levere mye olje til en konkurransedyktig pris. Eller om man vil: Det er ikke størrelsen på tanken som er problemet, men åpningen på kranen.

2030: Prognose versus scenario versus visjon

Tre høyst oppegående fremtidstenkere har nylig gitt oss tre høyst ulike bilder av vår verden i året 2030. I den første bildet har klimaendringer gjort verden mye varmere enn idag, noe som har utløst omfattende matmangel. I det andre er matmangelen om mulig et enda større problem, men da et direkte produkt av en kaldere verden enn dagens. Og i det tredje bildet er menneske og maskin smeltet sammen på en måte som mest av alt minner om filmen Matrix.

Det første fremtidsbildet kommer fra en av den britiske regjeringens rådgivere, professor John Beddington, som mener at samspillet mellom mat- og energimangel kan skape en “perfekt storm” av krig, konflikter og masseforflytning av mennesker. Beddington begrunner dette med at vi neppe vil klare å møte en forventet økning i den globale etterspørselen etter energi og mat med 50 % fram mot 2030, og at det vil sende kraftige ringvirkninger gjennom hele verdenssamfunnet. Selv om vi i det rike nord vil ha mat og energi nok, vil vi også preges sterkt av en slik utvikling.

317488203_967e4514e6

Tørke i det sørlige Australia. Kilde: Mundoo (cc)

For eksempel er vårt mekaniserte jordbruk fullstendig avhengig av fossile brennstoffer:  for å produsere mat som leverer én kJ med energi til kroppen din, trengs det 10 kJ energi fra fossile brennstoffer. Matproduksjonen vil åpenbart påvirkes om overgangen til post-oljealderen blir brå og kaotisk, istedenfor gradvis og kontrollert. Og om klimaprognosene som tyder på at Afrika får et tørrere klima slår til, vil det drive utvandringen i været. Millioner av klimaflyktninger vil slutte seg til dem som allerede forlater kontinentet på grunn av fattigdom, krig og forfølgelse.

Dette er en klassisk prognosebasert forutsigelse. Boddington tar utgangspunkt i prognoser eller fremskrivninger av viktige trekk ved dagens samfunn, og trekker en generell slutning om hvordan 2030 kan bli som følge av det. Prognoser av dette slaget brukes ofte i samfunnsplanleggingen, som når Statistisk Sentralbyrå beregner Norges samlede gass- og oljereserver eller anslår hvor mange som bor i landet i 2060. Selv om prognosene i seg selv ikke forteller oss hvordan fremtiden vil bli, kan de fortelle oss mye om rammebetingelsene for livet i framtiden.

Scenariebygging tar dette et langt skritt videre. Her forsøker man å fortelle historier om flere plausible fremtider for å gjøre det lettere for f.eks. bedrifter og organisasjoner å legge fornuftige planer. Prognoser er en del av grunnlagsmaterialet, men man bruker også annen statistikk og innspill fra fagmiljøer som statsvitenskap, historie og naturvitenskap. Et eksempel er boka The World in 2030 (344 sider, PDF), som ble skrevet av fremtidsforskeren Ray Hammond i 2007 på oppdrag av PlasticsEurope.

Et annet eksempel er scenariene som er i ferd med å publiseres på bloggen Open the Future. Et av scenariene fremtidsforsker Jamais Cascio har valgt å presentere heter The Long Crisis (PDF). Det er blant annet formulert som en tidslinje av begivenheter fra 2009 til 2059, og et lite utdrag av begivenhetene som fører fram til 2030 vises nedenfor:

2024 India-Pakistan nuclear exchange
Great Migration: many South/Southeast Asians move to Europe
China transfers fallout zone communities to depopulated regions in Africa
2025 Fallout, dust problem; stratospheric injection suspended
Global Famine I
Nuclear Arms Elimination Treaty (NAET) talks begin
General-purpose 3D printers available
2026 Temperature instability; UN Climate Management Agency (UNCMA) formed
China assailed for “New Colonialism”
Insurgents attack biofuel plantations
African bio-hackers find AIDS cure
2027 “Glorica”: Open-source rice strain for very high yields in low-water conditions
2028 Global Famine I eases
2029 99942 Apophis asteroid near approach
Apophis Emergency triggers US-China space cooperation
“Cold Shoulder” period ends
NAET signed by all UN members
2030 Temp: -1C under 1990; Carbon: 410ppm; Pop 7.2B, ~2.5B people displaced/refugee status
World GDP: $54T, ~5.5B in poverty, Global Powers: US, EU, China
US, China negotiate repayment
Local fabrication disrupts trade networks
Major unrest, strikes in US

Som navnet og hendelsesforløpet over antyder, har Cascio tatt utgangspunkt i mange av de samme prognosene som Boddington. Men han går i langt større detalj, noe som gir ham frihet til å trekke inn hendelser som ikke dekkes av prognoser. Én slik hendelse er en mulig atomkrig mellom India og Pakistan. Basert på det lange fiendskapet mellom de to landene, og det faktum at særlig Pakistan kan bli destabilisert som følge av overbefolkning, vannmangel og politisk uro, er det det dessverre høyst rimelig å lage et scenario der atomkrigen kommer i 2024.

Cascio har tydeligvis også tatt hensyn til nyere modellberegninger, som viser at en regional atomkrig kan føre til en årelang “kjernefysisk vinter”. Slik får han en situasjon der den globale temperaturen i 2030 er en grad Celsius lavere enn temperaturen i 1990, selv om CO2-innholdet er betydelig høyere. Resultatet blir dramatisk for det globale jordbruket, ikke minst i de tempererte sonene der så mye av klodens effektive jordbruk befinner seg. Derfor ser Cascio for seg en global sultkatastrofe som får politiske, sosiale og økonomiske ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Kontrasten mellom atomkrigsscenariet og det siste fremtidsbildet kunne knapt bli større. Det dukker opp i et intervju med science fiction-forfatteren og matematikeren Vernor Vinge, som forteller oss at den teknologiske singulariteten vil være et fullbyrdet faktum i 2030. Med singulariteten menes en sammensmelting av menneske og maskin som gir oss overmenneskelig intelligens og for alle praktiske formål opphever døden slik vi kjenner den:

I think that in the relatively near historical future, humans, using technology, will be able to create, or become, creatures of superhuman intelligence. I think the term Singularity is appropriate, because unlike other technological changes, it seems to me pretty evident that this change would be unintelligible to us afterwards in the same way that our present civilization is unintelligible to a goldfish.

Ideen om singulariteten er blitt kritisert på teknologisk grunnlag, men i denne sammenhengen er det mer interessant å sette Vinges uttalelse opp mot de to andre bildene av fremtiden. Ja, for det virker ikke spesielt plausibelt at en verden som preges av sult og massemigrasjon, eller som lever med ettervirkningene av en regional atomkrig vil være kompatibel (for å bruke et passende uttrykk) med en kultur der intelligente maskiner og mennesker smelter sammen. Så betyr det at Vinge tar feil?

Ikke om man vurderer Vinges metode på dens egne premisser. Vinge opptrer nemlig ikke som prognosemaker, men som skjønnlitterær forfatter som henter inspirasjon fra viktige teknologiske trender, og derfor er singulariteten i dette tilfellet mest å betrakte som en litterær visjon. Hvorvidt den ender opp med å skildre den virkelige fremtiden er helt underordnet dens hovedoppgave, som er å si noe interessant og underholdende til leserne her og nå.

Det betyr ikke at visjonene er irrelevante. Friheten fra prognoser og formell metodikk gjør at kunstnere tidvis kan være treffe skremmende godt med virkelig usannsynlige forutsigelser. Det var tross alt den skjønnlitterære forfatteren Jules Verne som i 1868 – hundre år før Apollo 8, ble den første til å innse at amerikanerne ville stå for den første ferden til Månen, og at månefartøyet ville ta av fra Florida.

Men i et fremtidsperspektiv er det utvilsomt et problem at de kunstneriske visjonene blir så dominerende, slik de er idag: omtrent alle våre bilder av fremtiden er skapt av populærkulturen alene, ikke minst gigantiske Hollywoodproduksjoner som Matrix, Terminator, The Day After Tomorrow og I am Legend.

Økt datakraft nødvendig for kunstig intelligens

Diagrammet over ble laget av dataforskeren Hans Moravec rundt 2000, og viser hvor mye data-regnekapasitet (regnet i MIPS, eller millioner instruksjoner per sekund) man får for 1000 dollar. Ikke overraskende viser kurven en voldsom økning over tid: i 2000 ville samme sum gi deg en million ganger mer regnekraft enn i 1970. Dette er imidlertid ikke Moravecs hovedpoeng. Til høyre i diagrammet har han nemlig plottet inn anslag for den tilsvarende regnekapasiteten hos ulike levende organismer.

Den viser at en god, gammel Commodore 64 hadde regnekraft som en meitemark, mens de heftigste hjemmemaskinene rundt årtusenskiftet landet et sted mellom fisk og små øgler. Moravecs hovedhensikt er å demonstrere et hovedpoeng fra bøker som f.eks. Mind Children: selve det fysiske utgangspunktet for intelligens, det vil si en innretning som kan håndtere og prosessere store mengder data, er på rask marsj fram mot datakapasiteten til menneskehjernen.

Ifølge diagrammet vil hjemmedatamaskiner passere dette punktet mellom 2020 og 2030. Det vil ifølge Moravec vil føre til at vi får intelligente hjemmeroboter rundt 2040. Moravecs argumentasjon er omstridt, som rimelig kan være. Regnekraft er åpenbart ikke det samme som intelligens, for eksempel. Selv den tåpeligste lille øgle oppviser betydelig mer intelligent oppførsel enn datamaskinen jeg skriver dette på. Intelligens er et fenomen vi ennå ikke forstår, og derfor er det vanskelig å se for seg at vi vil klare å skape Robo sapiens i løpet av noen tiår.

På den annen side har utviklingen på robotfeltet virkelig skutt fart siden dette diagrammet ble laget. Den amerikanske hæren har 12 000 roboter i aktiv bakketjeneste, og 5000 robotdroner patruljerende i luften. Stadig fler av disse er i ferd med å bli autonome, noe som innebærer at de velger den beste kursen, er i stand til å unnvike farer og gjenkjenne potensielle mål, og når målet er funnet kan ta en beslutning på selvstendig grunnlag om nødvendig. I det perspektivet er Moravecs forutsigelse om at roboter passererer musekapasitet innen 2020 mer treffsikker enn vi liker å tenke på.

Hvilke hindringer står i veien for biobrensel?

I en tid da oljeprisen har kollapset fullstendig, er det vanskelig å tro på at vi kan står overfor en brennstoffkrise. Men som International Energy Agency påpeker i sin årlige World Energy Outlook Report, kommer etterspørselen etter olje til å øke kraftig mot 2030, fra dagens 85 millioner fat per dag til rundt 106 millioner fat. Her har man tatt høyde for den økonomiske krisen, som for øyeblikket demper etterspørselen etter fossile brennstoffer, og innføring av mer energieffektive kjøretøy.

Miljøgevinsten av å gå over til hybridbiler vil bli mindre enn vi skulle ønske, fordi antall biler på kloden vil øke fra dagens 650 millioner til 1,4 milliarder. IEA antar at oljeproduksjonen holder seg konstant (det vil si at oljetoppen ikke vil være nådd), og at produksjonen fra ukonvensjonelle oljekilder (naturgass, tjæresand, oljeskifer) øker nok til å dekke etterspørselen. Det innebærer at 80 % av verdens energibehov i 2030 vil dekkes av fossile energikilder, eller samme andel som idag.

Konsekvensene av dette scenariet, der det gjøres lite for å begrense utslippene av drivhusgasser, er at jordas atmosfære i 2100 vil inneholde 1000 deler per million (ppm) av CO2. Da har man forlengst passert 560 ppm, som den ledende klimaforskeren James Hansen regner som et farlig “vippepunkt” for varige og katastrofale klimaendringer. Verden vil være inne i en klimafase fase hvor gjennomsnittstemperturen på Jorda kan øke opptil 6 grader Celsius.

Konklusjonen virker åpenbar: vi bør snarest mulig fase inn alternativer til olje. Biobrensel framstår idag som den mest fornuftige løsningen. Plantebasert biodiesel eller bioetanol har langt høyere energitetthet enn dagens beste batterier, og er mye enklere ha med å gjøre enn hydrogen, som krever at man bygger ut en helt ny infrastruktur for energitransport. Men biobrenselets rotproblem (bokstavelig talt) er den lave energieffektiviteten på produksjonssiden.

Prairie by Abu.

Præriegress (cc-bilde via Flickr)

Det er fotosyntesen som er hovedproblemet. Konverteringen av vann og CO2 til sukkerstoffer i plantenes blader er så lite effektiv at bare rundt 1 % av solenergien som når ned til bakken blir konvertert til brensel. Til sammenligning utnytter dagens solceller 15-20 % av energien i solstrålene, og forskning på såkalte tredjegenerasjons solceller kan føre til en dobling av effektiviteten innen 2020.

Solceller er på sin side svært dyre, og ville – om de skulle erstatte fossile brennstoffer til transport – kreve utskifting av den globale bilparken. Derfor er det gode grunner til at man fremdeles drøfter biobrensel som alternativ. Triplepundit skriver om de 19 viktigste hindringene for at biobrensel skal bli en fullverdig erstatter for olje. Noen hovedpunkter:

  • Dyrking av biobrensel konkurrerer direkte om ressurser med matproduksjon, hvilket ikke er bra i en verden som får 70 – 80 millioner nye munner å mette hvert år.
  • For å lage én liter med bioetanol i USA, kreves det 1000 liter ferskvann.
  • Planter er avhengige av klima og jordsmonn, så ulike land vil basere seg på ulike planter. Biobrenselmarkedet vil være langt mer fragmentert enn oljeproduksjon.
  • I USA flyttes fokus nå fra maisbasert biobrensel til bioetanol produsert av cellulose fra f.eks. præriegress. Det krever flere tekniske gjennombrudd for å bli lønnsomt.
  • Man kan ikke utnytte præriegress i stor skala uten at det får konsekvenser for økosystemet. Bred satsing på cellulosebasert brensel kan i det hele tatt føre til omfattende økonomisk utnyttelse av villmarksområder som hittil har vært regnet som ulønnsomme.

California godkjenner lyntogprosjekt

AFP melder at velgerne i California i en folkeavstemning 4. november gikk inn for det tidligere omtalte ambisiøse prosjektet som er ment å knytte delstatens viktigste byer sammen med lyntog fra nord til sør:

The authority says the system will transport 117 million passengers a year by 2030, create 160,000 jobs, in a state with three of five of the largest US metropolitan areas in terms of traffic. “A reliable 220-mile-per-hour electric high-speed train system will reduce our dependence on foreign oil by more than 12 million barrels per year and reduce greenhouse gases that cause global warming by 12.7 billion pounds annually,” Quentin Kopp, chairman of the rail authority, added.

Guvernør Schwarzenegger har støttet prosjektet varmt, og uttaler at man ikke må la de økonomisk trange tidene komme i veien for den teknologiske utviklingen på dette området.

Kinas CO2-utslipp kan dobles før 2030

FuturePundit melder at utslippene av CO2 fra Kina vokser i en slik takt at økningen fram mot 2030 kan bli større enn USAs samlede utslipp. Per idag er Kinas utslipp på 1,8 milliarder tonn CO2 i året, større enn USAs 1,6 milliarder tonn, og de kan komme til å bli nærmere 4 milliarder tonn i 2030. Verdens samlede CO2-utslipp i fjor var på 8,5 milliarder tonn.

De norske utslippene var ifølge miljostatus.no på opp imot 50 millioner tonn. Selv om vi mer enn seks ganger høyere utslipp per innbygger enn Kina, er det lett å bli motløs når man ser hvor stor virkningen av den kinesiske veksten blir. FuturePundit peker på at oljetoppen vil bidra lite til å redusere kinesiske utslipp, slik enkelte har håpet, da hele 77 % av utslippene kommer fra brenning av kull. Det er en ressurs det vil finnes rikelig av i lang tid framover.

Klimadrevet masseforflytning i Indonesia?

Planetsave rapporterer fra World Ocean Conference i Indonesia, der landets fiskeriminister, Freddy Numberi erklærte at myndighetene nå begynte å forberede seg på en mulig kraftig stigning i havnivået som følge av klimaendringene. Indonesia består av tusenvis av små og store øyer, og mange av dem ligger såpass lavt over havet at folk kan tvinges til å flytte:

Experts and Government officials fear that about 2,000 islands across the country will be underwater by between 2030 and 2040 due to rising sea levels caused by global warming. Indonesia has over 17,000 islands, of which, about 6,000 are populated.

Et interessant aspekt her er det korte tidsperspektivet. FNs klimapanel har beregnet en havstigning på en desimeter til i underkant av en meter fram mot 2100, hvilket tyder på at Indonesias myndigheter tar utgangspunkt i de mest dramatiske prognosene. Tuvalu ses på som en modell for hvordan øysamfunn kan rammes av havstigning. Øya ligger i samme del av Stillehavet som Indonesia, og er for øyeblikket utsatt for en havstigning på ca 1,2 millimeter i året.

Flyprodusent vil utvikle bioflybrensel

Flyprodusenten Airbus og Honeywell International skal satse på biobrensel for fly i stor skala, melder Business Week. Målsetningen er å kunne dekke en tredel av etterspørselen fra kommersielle fly i 2030. Som for andre satsinger på andregenerasjons biobrensel skal det skje uten at mat- og vannforsyningen påvirkes. Algebasert biobrensel peker seg ut, da det i prinsippet gjør det mulig å produsere kompliserte oljeforbindelser som kan videreforedles til bensin.

Det er langt vanskeligere å erstatte fossilt brennstoff i fly enn i biler. Elektromotorer drevet med batteri eller brenselsceller gir dårlig effekt i forhold til vekten, og vil bare kunne gi propelldrift. Det vil gi langt lavere hastighet enn dagens jetfly. Det er i prinsippet mulig å bygge jetmotorer som brenner flytende hydrogen istedenfor bensin, men tross ryktene om et hydrogendrevet spionfly er det lite som tyder på at noen har klart å bygge en slik flymotor.

Fly har i tillegg svært lang levetid, så et generasjonsskifte fra en teknologi til en helt annen vil ta svært lang tid. For en industri med knappe marginer er det beste alternativet et brensel som uten større modifikasjon kan tas i bruk i dagens motorer, og det er da også dette Airbus og Honeywell ønsker å utvikle.