Arkiv for Tidslinje

SoMe-status for 2012

På tampen av 2012 passer det å gjøre opp status for nett(inter)aktiviteten. Min bruk av sosiale medier (SoMe) er – som de flestes – i stadig endring, og i år har det særlig latt seg merke på Twitter. Listen nedenfor oppsummerer status for deltakelse og engasjement, slik jeg har opplevd det. Listen er satt opp etter relevans, med de minst relevante øverst.

Facebook: Neida, jeg har ikke meldt meg på Facebook igjen, men jeg følger da med så godt jeg kan ved å lese åpne FB-sider og sånn i sin alminnelighet holde et øye med utviklingen. For en utenforstående var det lite ved Facebooks utvikling i året 2012 som fristet til å melde seg inn (igjen). Etter børsnoteringen i våres er det ganske åpenbart at nettstedet øker det kommersielle trykket, og resultatet ser jeg bl.a. i form av en strøm av klager over påtrengende reklame fra folk jeg følger på Twitter.

Mulig det bare er meg, men jeg møter også stadig flere som sier de begynner å bli lei av alle endringene. At Facebook har jobbet så hardt for å hive ut folk basert på meninger eller etternavn, styrker ikke akkurat min tillit til nettstedet. Så nei, det blir ikke Facebook på meg i 2013 heller.

Begynner å bli lenge siden jeg flickret bilder som dette, gitt. Sukk. 

Flickr: Hobbyfotografen Eirik gikk i dvale etter at han ble forelder, og fremdeles blir de fleste bilder tatt med mobilen i hverdagslige situasjoner. Private familiebilder ønsker jeg ikke å dele med hele verden av prinsipp (niåringen skal selv få bestemme over hvilke bilder av ham som flyter rundt på nettet når han blir stor nok), og de er uansett ikke av en god nok kvalitet til at jeg syns de passer til annet enn innvortes bruk.

I det siste har jeg begynt å tenke mer på muligheten for å ta opp hobbyen igjen, har lastet opp flere bilder og begynt å kommentere og favoritte andres bilder på Flickr. Jeg har til og med gått og siklet litt på Samsung Galaxy-kameraet. Forhåpentligvis vil det skje mer her i 2013.

Twitter: I 2011 var Twitter utvilsomt det sosiale mediet jeg investerte mest tid og mental kraft i. I 2012 har mitt forhold til Twitter kjølnet kraftig. Jeg fortsetter å legge ut postinger, men konstaterer at det i stadig større grad er moro-pekere fra imgur/Reddit-universet og lettbeinte betraktninger – vitenskapsformidling via Twitter er i ferd med å bli en blindgate for meg.

Dette slår begge veier: for et par år siden så det ut til at Twitter kunne erstatte RSS-feeden min som kilde til viktig informasjon, men i 2012 har RSS gjort et massivt comeback som kilde. Med Feedly-appen på Android-brettet er det blitt en ren nytelse å bla seg gjennom morgenens oppdateringer, uten støyen og dilldallet man får på Twitter.

Som debattforum er Twitter like ille som det alltid har vært, og jeg merker at dette irriterer meg stadig mer. Begrenset søkefunksjon, dårlig trådhåndtering og 140-tegnsbegrensning er hovedårsakene til at vi alle fremstår som dummere enn det vi faktisk er på Twitter. At twitrerne i så stor grad verdsetter smarte oneliners hjelper selvsagt ikke på nivået, og det rammer i særdeleshet debatter om komplekse spørsmål som surrogati og omskjæring.

Legg til Twitters slaviske forhold til det som til enhver tid står i avisene og vises på NRK, for ikke å nevne eksplosjonen i twitrere som inspirert av Helge Torvund og Frode Grytten skriver kvasipoetiske betraktninger på nynorsk, og du har forklaringen på at jeg tok en lang Twitterpause i 2012. Det kommer jeg nok også til å gjøre i 2013 (men i motsetning til Elin Ørjasæter kommer jeg ikke til å lage et stort drama ut av det… :)

Bloggen: Aktiviteten her på bruket har variert en del gjennom året, først og fremst fordi jeg brukte så mye skrivetid på å levere en vitenskapsartikkel for VG hver uke. Nå som VG-spalten er kansellert, har antall postinger økt igjen. Og slik fortsetter det, inntil jeg eventuelt får en ny skrivejobb som overlapper med det jeg poster her (som frilanser prioriterer jeg alltid betalt arbeid).

Trafikken har ifølge Google Analytics holdt seg på omtrent samme nivå som tidligere år, med noen klare aktivitetstopper for temaer som virkelig engasjerte. Et typisk eksempel er oppfølgingen av en forbrukersak jeg hadde med Komplett.no. Selv om saken ikke løste seg for min del, fortsetter kommentarene å dette inn og tilføre nyttig informasjon (kortversjon: du er screwed hvis skjermen ryker på ASUS-brettet ditt).

Jeg har sett endel bloggere klage over at leserne har flyttet over til Facebook, og at blogging generelt har fått et dårligere rykte på seg takket være rosabloggerne. Det kan nok stemme for endel, men jeg har ikke følelsen av at det samme har skjedd her. Derfor blir det fortsatt høyt trøkk i jubileumsåret 2013, altså (jepp, den 13. januar neste år er det 10 år siden jeg begynte å blogge. Wheee!)

Google Plus: Dette er årets største og hyggeligste overraskelse for meg. Jeg meldte meg på G+ like etter at tilbudet ble åpnet ifjor sommer, og var aktiv en periode før jeg ga opp hele greia. Det ble for stille der inne, og tross mange gode designgrep var det for mye som ikke virket som det skulle. I sommer tok jeg opp tråden igjen, og det siste halve året har jeg oppdaget at G+ kan være en riktig fin og givende diskusjonsarena og leverandør av tips – bare man aksepterer stedets begrensninger.

Selv om jeg får et distinkt inntrykk av at aktiviteten er på vei oppover, er G+ fremdeles et tausere sted enn Facebook og Twitter. Blant dem jeg følger er det mange postinger som aldri får en kommentar, for å si det slik. Men samtidig har det nå utviklet seg en aktiv kjerne av norske G+-brukere det er interessant å følge, og som gjerne kaster seg ut i diskusjoner på en ryddig og saklig måte. Her hjelper det at G+ er lagt til rette for debatt i en helt annen grad enn Twitter.

Klok av Facebook-skade er jeg forsiktig med hvem jeg følger og ikke minst hva jeg legger ut av private detaljer. I hovedsak bruker jeg G+-kontoen min til å diskutere teknologispørsmål, og ikke overraskende er det et utmerket sted å drøfte og få tips om Android, Docs og andre Google-produkter. :) Jeg regner altså med å tilbringe mer tid på G+ neste år, noe som i så fall vil gå på bekostning av min deltakelse på Twitter.

Den mest interessante erfaringen jeg gjorde i 2012 handlet om hvordan ulike sosiale medier kan samspille med hverandre. For knappe to måneder siden ble Amazon utsatt for en svært effektiv nettkampanje etter at selskapet hadde behandlet en norsk kunde riktig slett. Kampanjen ble startet av Martin Bekkelund, mens jeg var en av mange som gikk bredt ut i sosiale medier for å forvandle Martins bloggposting til en viralsak.

Ved å twitre, FBe, g+e og blogge om saken lyktes vi over all forventning, og Amazon kapitulerte ganske snart. Hyggelig å konstatere at det går an å bruke disse sosiale tidstyvene til noe nyttig også…

Share/Bookmark

Eposten og det forbrukerdrevne IT-markedet

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av VG om epostens muligheter til å overleve i fremtiden, og forleden dag ble saken publisert. VG har spurt fire såkalte eksperter, og Gisle Hannemyr er alene om å mene at epost kommer til å være en tjeneste for spesielt interesserte innen dette tiårets utgang. Jeg skal ikke si at han umulig kan få rett, da ting endrer seg fort i IT-bransjen. Men jeg tror et mer plausibelt bilde er at epost vil være viktig for mange i overskuelig fremtid, selv om den generelle bruken kan falle kraftig.

Så hva er min begrunnelse som fremtidstenker for dette standpunktet? I stor grad er det sosial treghet, som jeg er inne på i artikkelen. Epost har en ekstremt høy utbredelsesgrad (de fleste som har nett, har det fremdeles), noe vil som bremse av-epostifiseringen av Norge. Mennesker og institusjoner er konservative av natur, og trenger tid på å bytte helt og holdent til noe annet. Ikke minst når alternativet er et spekter av meldingstjenester fra ulike leverandører, snarere enn én enkelt konkurrent (derfor er sammenligninger med fasttelefon versus mobil i dette tilfellet lite hjelpsomme).

Første gang jeg brukte epost var i forbindelse med studioene på UiO i 1984.
Privat epost fikk jeg først via CompuServe (her med klienten WinCIM) i 1990.

Det nærmeste vi kommer et klart epost-alternativ idag er Facebooks meldingstjenester. Og mens det er sannsynlig at Facebook blir den viktigste meldings-infrastrukturen for sine brukere, vil det fremdeles finnes mange som har interesse av å rute kommunikasjon utenom det lukkede systemet. Det gjelder blant annet private og offentlige virksomheter som håndterer konfidensiell informasjon, og som har et praktisk og juridisk behov for et frittstående meldingsarkiv. Og privatpersoner som av ulike årsaker ikke er på Facebook, for eksempel fordi de ikke føler seg komfortabel med massiv overvåkning av privat kommunikasjon. Joda, vi vil fremdeles finnes i fremtiden også…

Det blir med andre ord for enkelt å si at fordi brukerne er i ferd med å venne seg til Facebook-kommunikasjon, er samfunnet dømt til å bytte til dette i løpet av noen år. For en tid tilbake ble jeg konfrontert med en påstand av dette slaget av en journalist. Problemstillingen var omtrent som følger: siden 15-åringene knapt vet hva epost er, må arbeidsgivere bare belage seg på å oppgi epost til fordel for det 15-åringene er vant til. Jeg var uenig i påstanden, og begrunnet det blant annet med at ikke det var slik  - og heller ikke ville være slik i fremtiden – at tenåringers ønsker er hoveddeterminanten for utforming av arbeidsplassene i Norge.

Nye medier gir selvsagt nye vaner og forventninger, men i arbeidslivet gjør man en selvstendig vurdering av nytteverdien – og det er en prosess som (surprise, surprise) tar tid. Jeg fikk en påminnelse om det forleden, da jeg overvar en uformell mentometeravstemning i en forsamling med ansatte fra et ganske representativt utvalg av bedrifter. På spørsmålet om folk i salen brukte sosiale medier som Facebook, Twitter eller blogg (LinkedIn var ekskludert, selvsagt) i forbindelse med jobb, svarte rundt 90% “sjelden” eller “aldri”, med det siste som den største kategorien.

Noen lar seg kanskje sjokkere av slike tall. Jeg konstaterer at dette er virkeligheten de fleste unge, SoMe-vante arbeidstakere jevn over må forholde seg til, og at årsaken til at det er slik har vel så mye å gjøre med de sosiale medienes intense fokus på privatsfæren som konservatisme i næringslivet. I likhet med smartfonen gjenstår det mye utvikling før Facebook med flere viser sitt fulle potensiale, ikke minst profesjonelt. Google Plus er det nærmeste vi er kommet et forsøk på å integrere SoMe og arbeidsprosesser (via Google Documents), og vi ser jo stort nedslagsfelt det konseptet har fått.

Bak debatten om epostens fremtid skjuler det seg en større og mer interessant debatt: hvilke drivkrefter former vår teknologiske fremtid? Teknologien som skapte dagens IT-samfunn –  PCer, internett og epost – ble opprinnelig utviklet av og for akademia og næringsliv. Men det siste tiåret har tyngdepunktet flyttet seg merkbart mot produkter og tjenester utviklet for massemarkedet – smartfoner, nettbrett, sosiale medier. Dette merkes godt på konferansene jeg deltar på for tiden, der det snakkes mye om hvordan forbruker-IT driver businessegmentet, og hvordan næringslivet kan lære av Facebook, Apple og Googles forhold til brukerne.

Jeg posisjonerer meg altså som en moderat skeptiker i dette landskapet. Jeg har ingen problemer med å akseptere at vårt forhold til IT i stor grad vil bli formet av forbrukertrender det neste tiåret. Men i motsetning til mange andre som snakker om IT-fremtiden er jeg usikker på hva slags endringer dette vil føre til, og hvor varige slike endringer vil være. Ta smarttelefoneksplosjonen, for eksempel. På den ene side går et flertall av nordmenn nå rundt med kraftige datamaskiner i lommen, med alle de muligheter det gir.

På den annen side har smartfonen langt fra realisert sitt potensiale. Idag fungerer den mest som en konvergent enhet for aktiviteter som tidligere var spredd på flere dingser, som musikk, spill, sosiale medier og nettaviser. Salgsstatistikkene for applikasjoner og av brukerundersøkelser viser at underholdning og adspredelse dominerer. Inget galt i det, men det vitner om et ganske umodent marked der det ennå skal skje en god del innovasjon. Det er på ingen måte gitt at dagens bruksmønstre vil danne mal for fremtiden (tenk på hvordan bruken av personlige datamaskiner har endret seg siden Commodore 64s dager).

Ditto for sosiale medier. Facebook er for alle praktiske formål sosiale medier for folk flest, så utviklingen på området avhenger i overveiende grad av hva dette ene selskapet gjør i tiden fremover. Det gjør det selvsagt ekstra vanskelig å forutsi hvordan sosiale medier vil utvikle seg. Den raske veksten i antall brukere og tiden som hver bruker tilbringer på Facebook er nødt til å flate ut, men kan den snu og gå all Compuserves og AOLs vei fordi brukerne går lei av produktet? Eller vil Facebook bli en “utility”, en uunnværlig tjeneste på linje med vann og strøm, slik Clay Shirky tror? Det vil i stor grad avhenge av om selskapet mestrer balansegangen mellom skreddersydd reklame og å frike ut brukerne, slik Wired så godt oppsummerte det i sin tid.

For meg blir alt dette en nyttig påminnelse om at fremtidstenkning ikke bare er å tegne bilder av hvordan fremtiden kan bli. Vel så ofte kan det bestå i å levere bilder av hvordan fremtiden ikke behøver å bli, begrunnede motperspektiver til begeistringen som har så lett for å gripe oss teknologientusiaster. Mitt hovedråd i dagens situasjon er derfor å skynde seg langsomt. Hold for all del et skarpt blikk på den teknologiske utviklingen, ta nye produkter og tjenester i bruk og vurdér om de leverer funksjonalitet det kan være verdt å satse på fremover.

Men ikke vær redd for å bli hengende etter med noe, all den tid vi knapt vet hva dette “noe” er i et femårsperspektiv. Vår korte IT-historie er proppfull av eksempler på folk som gamblet på at et firma eller en trend skulle forandre alt, og som så ble sittende igjen med svarteper da historien gikk firmaet eller trenden forbi. Som en ivrig talsmann for og utvikler av webportaler i sin tid vet jeg hva jeg snakker om. :)

Jeg vedder mot 2012-profetiene: tør noen å vedde for?

Kan bare beklage at det har vært litt stille i bloggen i det siste: har et heftig foredragsprogram for tida, og det som blir til overs av skrivetid går stort sett med til å produsere spalter for VG, magasinet =Oslo og analysetidsskriftet Mandag Morgen. Nylig hadde jeg en sak i VG om 2012-profetiene (som jeg også har blogget om tidligere), der jeg avsluttet med å erklære at jeg var villig til å putte pengene mine der kjeften er (for å skrive om et anglosaksisk uttrykk) og vedde på at verden ikke vil rammes av katastrofer den 21. desember i år:

Hermed utfordrer jeg alle dem som sprer 2012-spådommer med følgende veddemål: Jeg er villig til å vedde hver tiende krone jeg tjener i år på at vitenskapen får rett denne gangen også. Å vedde mot verdens undergang gir liten mening, derfor senker jeg kravene betraktelig. Hvis mer enn én prosent av Jordas befolkning skades eller verre på grunn av en maya-katastrofe den 21. desember, går en stor sum til Leger uten Grenser (som garantert vil trenge dem da).

Med andre ord: mer enn 99% av Jordas befolkning kan overleve en maya-aktig katastrofe – og likevel betaler jeg ut beløpet. Nå er 1% eller 70 millioner mennesker fremdeles et svært høyt tall – i samme størrelsesorden som annen verdenskrig. I denne bloggen er jeg derfor villig til å slakke på kravene med en faktor 100: hvis 700 000 mennesker eller mer blir drept eller skadet av en maya-aktig katastrofe den 21. desember, betaler jeg som nevnt over.

Jeg sier “maya-aktig”, fordi vi lever på en klode som trorr alt er sterkt preget av pågående katastrofer. Krig, sult, tørke, HIV, malaria og de talløse andre ulykkene som gjerne rammer verdens fattigste, har ingen annen forbindelse med de påståtte profetiene enn at oppmerksomheten rundt dem kan komme til å vike plassen for 2012-hysteri når Datoen nærmer seg. Det som trengs for å utløse pengene, er noe som åpenbart er utenfor det normale i art eller grad.

Derfor etterlyser jeg nå folk som tør vedde imot. Tror du såpass på en verdensomspennende maya-katastrofe den 21. desember i år at du er villig til å sette penger på det – penger som går til et godt formål om du taper? Meld deg i så fall på per epost eller i kommentarfeltet under. Det verste som kan ramme deg er at verden fortsetter som før, og at noen som virkelig trenger pengene får litt mer å rutte med.

Er fremtidstenkning for alle?

Forleden uke deltok jeg i en interessant og overraskende godt besøkt debatt i Litteraturhuset i regi av det idehistoriske tidsskriftet Arr. Temaet var fremtidsforskning, og jeg satt i panelet sammen med fremtidsforsker Erik Øverland og dekana ved det humanistiske fakultet Trine Syvertsen. Hovedspørsmålet var: “Kan forskere forutsi fremtiden?”, til hvilket mine to utmerkede panelkolleger svarte nei mens jeg svarte ja (for deretter å kvalifisere mitt svar ved å påpeke at enkle systemer som Solsystemet er forutsigbare med høy presisjon i et langt tidsrom, mens komplekse systemer som været og økonomien i beste fall er delvis forutsigbare i et kort tidsrom).

Eksempel på noe som ikke er, og som det likevel forskes mye på

Et annet interessant spørsmål som ble drøftet var “Kan man forske på det som ikke er?” Øverland tok til orde for at fremtiden – eller i det minste vårt forhold til den – kan være gjenstand for seriøs akademisk forskning. Jeg minnet om at mye av dagens forskning faktisk tar for seg det som ikke er. Strengteoretikernes forskning på pre-Big Bang-scenarier er et eksempel (man forsker på tiden før tiden, og rommet før rommet) mens hele historiefaget er et annet (yesterday’s gone, som bekjent).

Men det mest provoserende utspillet denne kvelden kom fra dekana Syvertsen, som mente at fremtidstenkning var noe også de fremmøtte humanistene kunne sysle med. “Fremtidstenkning er for alle”, erklærte hun. Det førte til debattens eneste skarpe meningsutveksling, da scenariebygger Andreas Hompland tok ordet fra salen og imøtegikk Syvertsens utspill på vegne av det han kalte “scenarietilsynet”. Hans poeng var at scenariebygging må utføres av kvalifiserte folk. Det krever omfattende research, og prosessen bør fortrinnsvis skje i grupper under kyndig ledelse. Ikke noe man gjør ved spisestuebordet etter Dagsrevyen, altså.

Det er det vanskelig å si seg uenig i. Likevel er jeg i grunnen hjertens enig med Syvertsen. Dels fordi det allerede er slik at vi alle tenker på fremtiden uansett. Ifølge psykolog Daniel Gilbert handler rundt 15% av tankene som knitrer bak pannebrasken din om den nære og fjerne personlige fremtiden. Enten du grunner over hva du skal by gjestene på til middag imorgen eller planlegger å kjøpe nytt hus, så er det fremtidstenkning du driver med.

At det også er vanlig å tenke på fremtiden i et større perspektiv, viser den enorme populariteten til filmer som “Avatar”. Men den folkelige fremtidstenkningen er aldri scenariebasert, hvilket bringer meg til det andre poenget: profesjonell fremtidstenkning er heller ikke synonymt med scenariebygging. Det finnes så mange måter å angripe fenomenet på fremtiden på, fra romaner og tegneserier til Delphi-metode og forutsigelsesmarkeder.

Så nei: du behøver ikke delta på et seminar i regi av en storbedrift eller fylkeskommune for å tenke på fremtiden på en måte som er verdifull for deg – eller andre. Selv arbeider jeg som fremtidstenker arbeider relativt lite med scenarier (jeg har vært med i et par slike prosesser, men det ga i grunnen ikke mersmak). Isteden arbeider jeg mye med det jeg kaller fremtidsbilder, små glimt av fremtiden som kan ta form av artikler, bloggpostinger eller foredrag.

Fremtidsbildene mine tar ofte utgangspunkt i det jeg kaller “områder av større forutsigbarhet” (mer om det i en senere bloggposting), fenomener eller trender som er så brede og stabile at fremtidsbilder basert på dem får en viss plausibilitet. Den demografiske og teknologiske utviklingen er eksempler på slike områder, og kan gi opphav til fremtidsbilder av eldrebølgen og superavanserte dingser.

Ofte velger jeg en form på fremtidsbildene som klart forteller leseren at dette ikke er en presis spådom, men en visjon av hvordan virkeligheten kan komme til å bli. Jeg skrev et eksempel på dette i fjorårets juleutgave av VG Helg, i form av en novelle som skildrer et 2031 der bilene kjører seg selv. Utgangspunktet for novellen er de store fremskrittene bl.a. Google har gjort med selvkjørende biler. Hensikten er både å underholde og få leserne til å reflektere over hva en slik utvikling kan bety (i bildet nevner jeg bl.a. overvåkningsproblematikk).

Et annet eksempel er et foredrag jeg skal holde for Unge Venstre om et par uker. Temaet er velferdspolitikk, og jeg er bedt om å snakke om fremtiden. Nylig var UV-leder Sveinung Rotevatn en av flere borgerlige ungdomspolitikere som lå i telt utenfor Stortinget som protest mot de vanskelige vilkårene for unge i boligmarkedet. Jeg tilpasser nesten alltid mine foredrag til oppdragsgivers behov, så i dette tilfellet vil jeg utfordre forsamlingen ved å hevde at det blir like vanskelig eller vanskeligere for å ungdom å komme seg inn på boligmarkedet om 15-20 år.

Dette fremtidsbildet begrunner jeg bl.a. med den demografiske utviklingen, der urbanisering, vekst i folketallet og eldrebølge vil øke presset i boligmarkedet i storbyene og byregionene. Fordi olje- og gassalderen langt fra er over i dette tidsperspektivet, vil Norge fortsatt være et land der en stor del av befolkningen har råd til å kjøpe dyre boliger. I dette bildet blir ikke telependling viktig nok til at det bidrar vesentlig til å holde folk på landet, og om vi får et boligkrakk (noe økonomene har spådd i årevis uten at det har skjedd) vil prisfallet ikke bli varig.

Politisk sett er dette et “business as usual”-scenario – dagens storbypolitikk (eller snarere mangel på sådan) antas å fortsette noenlunde som idag. Og det er her vi kommer til sakens kjerne: min hensikt er å få publikum til å reflektere over hva som må til for at “business as usual” skal unngås. Siden publikum i dette tilfellet er politisk engasjert ungdom, er det naturlig å vinkle diskusjonen inn mot hva slags tiltak som eventuel kan settes inn for å gi ungdom et rimelig botilbud. Er for eksempel tiltakene som UV foreslår her nok, eller må det sterkere lut til for å bygge et par hundre tusen boliger i og rundt Oslo før 2030?

Spørsmålet som bør melde seg hos mitt publikum i slike situasjoner er: hva er denne mannens grunnlag for å snakke om fremtiden? Jeg har, i likhet med de fleste i dette gamet, ingen formelle kvalifikasjoner å snakke om. Da jeg begynte å jobbe med fremtiden som tema (noen år før jeg skrev boka “Fremtiden”), var det ingen aktuelle kurs eller seminarer jeg kunne ta i Norge. Jeg hadde heller ikke anledning til å studere i utlandet, og derfor kaller jeg konsekvent ikke for fremtidsforsker.

Når det er sagt, skader det ikke å ha en naturvitenskapelig bakgrunn når man skal forstå og fortolke statistikken som ofte kan ligge til grunn for fremtidsbilder. Som astrofysiker har jeg gjennomtenkt forhold til lange tidsrom, og matematikk nok til å få en grunnleggende forståelse av hva som er og ikke er forutsigbart. Jeg leser selvsagt masse (inklusive standardverkene innen fremtidstenkningen), pløyer meg gjennom flere trendanalyser og scenarier enn jeg liker å tenke på og følger ledende folk på nettet. Mange år erfaring fra politikk og organisasjonsliv skader sikkert ikke.

Men ellers er jeg i det store og hele en glad amatør. Hvilket bringer meg til poenget i tittelen: Hvis noen med en bakgrunn som min kan tjene gode penger på å snakke om fremtiden, er feltet være åpent for mange fler. Den viktigste kvalifikasjonen er når det kommer til stykket en glødende interesse for et esoterisk emne, evnen til å håndtere et uvantlig bredt kildetilfang og tjukk nok hud til å tåle å bli sett på som useriøs – noe som er en uunngåelig del av jobben. :)

Tale til Unge Venstres sommerleir

Jeg var så heldig å være blant de ytterst få i norsk offentlighet som fikk anledning til å tale til politisk engasjerte ungdommer i kjølvannet av terroraksjonen 22. juli 2011. Dette er hva jeg valgte å si på Tromøya 1. august 2011:

Jeg hadde opprinnelig planlagt å snakke om liberal politikk i et fremtidsperspektiv på denne sommerleiren. Men for ti dager siden befant jeg meg utenfor blokka vi bor i på Tøyen, sammen med sønnen min, da et voldsomt brak som fikk det til å riste i vinduene avbrøt leken. Noen minutter senere hørte jeg sirenene som fortalte meg at Norge ikke ville bli helt det samme igjen.

Det som har skjedd påvirker selvsagt formen på det jeg skal si ikveld. Normalt snakker jeg uten manus, for eksempel, men i dette tilfellet har jeg valgt å lese høyt, rett og slett fordi det er vanskelig å samle tankene i en stund som denne. Det er en del temaer jeg ikke kommer inn på, det blir mindre fokus på konkret politikk, og mer fokus på verdier.

En av mine roller i offentligheten er å fungere som fremtidstenker. Dette faget, som ofte er mer av en kunst enn en vitenskap, handler ikke om å spå om konkrete enkeltbegivenheter i fremtiden. Fremtidstenkning er en metode som lar oss drøfte kreftene som former morgendagen i vår tid, og som lar oss danne bilder av mulige fremtider som skal inspirere til debatt, ettertanke og handling.

Historie har alltid stått sentralt i fremtidstenkning. Ikke fordi vi tror at historien gjentar seg selv – det gjør den gudskjelov ikke. Men historien kan fortelle oss mye om hvordan den konstante faktoren i samfunnsutviklingen – enkeltmennesker og grupper – reagerer på problemer og kriser.

Og er det noe vi kan lære av historien idag, må det være dette: så forferdelig som terrorangrepene var, er de alene ikke istand til å gi oss en dårlig fremtid. Europa har vært herjet av politisk terror og vold fra venstre og høyre i over hundre år, og erfaringene fra det siste halve århundret er entydige: demokratiet er en mer hardfør organisme enn antidemokrater forestiller seg.

Joda, tilbakeslag kan følge. 11. september-angrepene førte til Patriot Act, fengselet i Guantanamo Bay og overvåking i en hittil ukjent skala i et fritt samfunn. Men USA har bevart sin sjel gjennom alt dette. Det er og blir verdens ledende liberale demokrati. Det er også de europeiske landene som i lange perioder etter krigen har vært utsatt for terrorkampanjer, som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

I disse dager sies det ofte at terroristen i Oslo har tapt. Og hvis målet var å utløse en seksti år lang borgerkrig mot den påståtte islamske invasjonen, vil han ikke oppnå det. Han får ikke noe folkelig opprør mot de mye omtalte «kulturmarxistene». Å tro at man kan forandre historiens løp ved å drepe 77 mennesker er ikke bare et symptom på et forkvaklet sinn. Det vitner også om manglende forståelse av hva et samfunn er, og hvilke krefter som former det.

Men dermed er det ikke sagt at himmelen er skyfri. Det som har hendt er et kraftig varsko om hvor sterk illiberal tankegang som høyreradikalisme og islamofobi står i dagens Europa. Om ikke terroristens handlinger støttes av særlig mange, deles hans grunnleggende analyse av millioner på kontinentet. Det inkluderer et ikke ubetydelig antall nordmenn, skal man dømme etter nettkommentarer de siste dagene.

Historien har lært oss at terror som regel foregår mot et bredere ideologisk bakteppe, og tar utgangspunkt i problemer mange opplever som reelle. Venstreterrorismen på 1970-tallet foregikk mot bakgrunn av 1968-opprøret og en generell venstreradikal bølge. Islamistisk terror har sitt utspring i et verdensbilde som i stor grad er formet av tiår med konflikt i Midtøsten.

Så selv om det viser seg at terroristen i Oslo opererte helt på egen hånd, er bakteppet for handlingen noe han stadig kommer tilbake til i sitt mye omtalte kompendium: massemigrasjonen vi nå er vitne til. Vi lever i den største forflytningen av mennesker på kloden siden Folkevandringstiden etter Romerrikets fall, og alt tyder på at det vil fortsette i overskuelig fremtid.

Det er mange drivkrefter bak den nye folkevandringen, men en av de viktigste i fremtiden vil være en befolkningsmessig ubalanse mellom land i nord og sør. De nærmeste tiårene vil eldrebølgen skape et enormt behov for arbeidskraft her i det rike nord, samtidig som det finnes et stort overskudd av reisevillig arbeidskraft andre steder på kloden.

Ifølge EU-statistikk kan Europa frem mot 2050 trenge opptil 50 millioner nye arbeidstakere for å dekke behovene i omsorgssektoren, og fylle tomrommene etter pensjonistene. Det aller meste av denne arbeidskraften vil komme fra land i Asia og Afrika. Resultatet er at befolkningen i det rike nord nærmest uunngåelig vil forandre sammensetning.

I USA anslår demografer at halve befolkningen i 2050 kan ha opprinnelse fra et annet sted enn Europa. Et såkalt «ikke-kaukasisk flertall» er allerede et faktum i sju av landets delstater.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi se en lignende utvikling her i landet. Vår dynamiske økonomi krever mye arbeidskraft, og innen 2050 kan vi ha passert over sju millioner innbyggere. Det meste av veksten vil skyldes innvandring, og mye av den vil i sin tur ha sin opprinnelse utenfor Europa. Eller om man vil: Resten av Norge vil følge utviklingen i Oslo, som så ofte tidligere.

Dette enkle demografiske faktum er bakgrunnen for frykten vi nå finner på ytre høyre fløy. Og selv om de er ganske alene i sin tro på at vår sivilisasjon står foran sin undergang, reiser de spørsmål som åpenbart gir gjenklang blant mange velgere: Hvordan vil Norge se ut én av tre har innvandrerbakgrunn? Hvordan går det med velferdsstaten, helsevesenet, skolen, demokratiet? Hvilke verdier vil landet vårt stå for i en slik fremtid? Hva vil definisjonen av det å være norsk bli?

Dette er spørsmål vi har vært lite villige til å drøfte i Norge og Europa forøvrig, og dermed har ekstremister i stor grad fått rå grunnen alene. Når den politiske hverdagen begynner, må vi begynne å se på hvordan vi kan gjøre det. Det liberale samfunnet trenger ikke bare motbilder til ekstremistenes dystopiske fremtidsvisjon av et sharia-styrt «Eurabia».

Vi trenger også motbilder til en langt mer sannsynlig fremtid, som vi allerede kan se avtegne seg i USA. Valget av Obama viser hvordan politikk og demografi er i ferd med å filtres sammen. Om befolkningssammensetningen i USA i 2008 hadde vært som den var i 1980, ville John McCain ha vunnet klart.

Eller om man vil: En overvekt av republikanske velgere finnes blant hvite folk på landet, mens demokratenes maktbase i stigende grad er brune mennesker i byene. Den amerikanske eldrebølgen vil lenge preges av den såkalte «boomer»-generasjonen av hvite amerikanere, samtidig som innvandrerbefolkningen lenge vil være yngre.

Frykten er at dette på sikt kan føre til en «gråbrun konfliktakse», der trange offentlige budsjetter fører til at tilbud til hvite pensjonister og yngre innvandrere settes opp mot hverandre. Delstaten Arizona fremheves gjerne som en mulig modell for en slik utvikling, som vi altså må unngå.

Vi trenger bilder av fremtiden som realistiske og inspirerende, uten å være utopiske. (Utopier bør liberalere overlate til de politiske ytterfløyene.) Det enkle er ofte det beste. Så hva med å starte med noe som ble sagt av 12 år gamle Henriette til Aftenposten forleden: «Det blir aldri som før. Men jeg tror det blir bedre.»

Henriette kan få rett, men jeg vet at det ikke vil skje av seg selv. Om vi skal skape et bedre Norge blir vi nødt til å gripe fatt i frykten, og dens årsaker – både de innbilte og de høyst reelle. Den gode nyheten er at utgangspunktet etter terrorangrepene knapt kunne vært bedre.

Disse dagene preges av et samhold, en framvoksende enighet om ikke å kneble debatt eller undertrykke meninger og en slående mangel på hevnlyst fra ofrenes og de etterlattes side. Når britiske tabloider sjokkeres av terroristens gode soningsforhold, vet vi at vi er på riktig spor som samfunn.

I en kritisk situasjon for landet har nordmenn virkelig vist hva de er gode for. Samtidig har vi vært velsignet med god ledelse. Kongen, Oslos ordfører og statsministeren har alle vist seg situasjonen verdig. De har sagt mye godt og trøstende, men den største gaven til ettertiden var det Stoltenberg som sto for, med uttalelsen: «Vi vil møte angrepet med mer demokrati og mer åpenhet.»

Denne velformulerte setningen er ikke bare en viktig avstandsmarkering til terroristen og hans meningsfeller, den er også et godt utgangspunkt for politisk arbeid i tiden fremover. For et liberalt parti passer den utmerket, fordi den fokuserer på kjerneverdier. Åpenhet og demokrati – ord som forplikter.

Mange har tolket uttalelsen dithen at regjeringen ikke vil gå inn for mer overvåkning. «Ingen Patriot Act i Norge», som New York Times skrev. Vi bør holde fast på den fortolkningen lenge. Hvis det skulle vise seg at et stortingsflertall om noen år ønsker å trappe opp overvåkningen ytterligere, så skal vi minne om ordene som alle stilte seg bak i 2011.

Men vel så viktig: mer demokrati og mer åpenhet kan ikke bety annet enn at vi gjennomgår innvandringsdebatten slik den har vært ført her i landet. Det er mulig at den har vært for lite åpen, slik mange har skrevet de siste dagene. Kanskje er det til og med slik, som den danske politikeren Naser Khader hevder i et innlegg, at en hardere innvandringsdebatt av dansk type kan hindre voldshandlinger.

Så langt ser vi ikke mye tilslutning til synet om at vi bør gå i Danmarks fotspor. Det vi isteden ser vi en gryende selvkritikk for tonefallet i debatten, fra sentrale deltakere. Flere prominente høyrebloggere eller blåbloggere innrømmer nå at de kan ha gitt ekstremister for mye spillerom, og at man i fremtiden er nødt til vise sine meningsmotstandere større respekt.

En av de mest viktigste uttalelsene kommer fra Knut Hanselmann, ordfører for FrP i Askøy kommune. Han sier: «Jeg tror vi vil få en annen type diskusjon når det gjelder innvandring. Ikke bare i valgkampen, men i år framover. Frp er partiet som vil ha minst innvandring i Norge, og det kommer vi fortsatt til å hevde. Men språkbruken må bli helt annerledes og mer saklig.»

Å legge bånd på seg i debatter – ja, for det er det vi snakker om her – kan høres ut som antitesen til fri meningsbryting. Men det er det motsatte som er tilfelle. Man får ingen meningsfylt og fruktbar debatt uten et minstemål av høflighet og gjensidig respekt. Det er når man omtaler statministeren som «kulturquisling» eller ser på alle FrP-medlemmer som rasister, at debatten låser seg helt.

Økt demokrati og økt åpenhet må også innebære en heving av kunnskapsnivået om demokratiske prosesser blant en del etniske nordmenn på ytre høyre fløy. Nei, ytringsfrihet er ikke publikasjonsplikt, slik mange – inklusive terroristen – synes å tro. Aviser, forlag og TV-stasjoner er i sin fulle rett til å avvise ytringer.

I et land der halvparten er på Facebook og 400 000 har sin egen blogg, har det uansett aldri vært lettere å ytre seg enn akkurat nå. Men det i gir opphav til en annen misforståelse: siden alle kan ytre seg på Facebook-veggen sin, handler «ekte» ytringsfrihet om å bli lagt merke til. «Folk er frustrerte over ikke å bli hørt gjennom å delta i demokratiske prosesser» som en anonym kommentator skriver på VG Nett.

Som en som alltid har gitt min støtte til småpartier må jeg si: velkommen til det parlamentariske demokratiet. Mindretallet blir ofte ikke hørt – slik er det bare. Løsningen finner man ved å studere praksisen til norske småpartier. Sentrumspartienes makt har alltid tatt utgangspunkt i evnen til å inngå allianser og kompromisser. Den som tror noe annet er dømt til å sitte på sidelinjen og være frustrert.

Hvis vi lykkes med å engasjere flere av dem som mener seg utestengt, bør vi være rede til å ta debatten. Eller tørre å ta den, som det så ofte sies i våre dager. Vanligvis er det kode for å snakke om alle problemene som etter sigende følger av innvandring. Det får så være. Selvsagt skal vi tørre å ta debatten om språkproblemer, lav deltakelse i yrkeslivet og kvinners situasjon.

Men vi må også ha definisjonsmakt. Vi må si fra når den blir ensporet eller sporer helt av. Ta Groruddalen, som har vært gjenstand for elendighetsbeskrivelser i pressen siden man omskrev Stovner til «Stoffner» den gang jeg var ung. Idag sitter folk flest med inntrykket av at problemene i bydelen begynte med innvandringen, mens det i virkeligheten dreier seg om et kompleks av faktorer som sosiale forhold og byplanlegging.

Og mer enn det. Vi må reise en innvandringsdebatt som faktisk handler om innvandring. I norsk offentlighet røres innvandrere, flyktninger og asylsøkere oftest sammen i en eneste saus. Et eksempel er meningsmålingen som nylig konkluderte med at over halvparten av nordmenn ønsket seg stans i innvandringen – men som ikke nevnte at innvandringsstoppen fra 1975 fremdeles er gjeldende.

En realitetsbasert innvandringsdebatt må også ha et fokus på fremtiden. Hvis flertallet av nordmenn virkelig ønsker å stanse all innvandring må vi kunne kreve en forklaring på hvordan vi får nok hender i omsorgssektoren og fyller tomrommet etter pensjonistene, ikke minst når eldrebølgen treffer oss med langt større kraft enn dagens prognoser tilsier (de baserer seg jo på at vi har innvandring).

Vi må absolutt tørre å ta debatten om identitet, om hva det egentlig innebærer å være norsk idag, og hvordan vår nasjonale identitet vil endre seg med årene. Men vi skal også være nøye med å si fra når identitetsdebatten isteden blir en debatt om de gode, gamle dager. Og når den blir det, kan de av oss som har vært med en stund utfylle bildet. Bevares, Norge var mer oversiktlig for 30-40 år siden, da Deep River Boys var definisjonen av mørkhudet nordmann og spaghetti på boks var det mest eksotiske folk hadde på tallerkenen.

Men Norge var også langt kjedeligere enn idag, med begrenset vareutvalg i butikkene (for ikke å snakke om åpningstidene), dyre utenlandsreiser, én TV-kanal og en presse dominert av partiaviser. Vi kan ikke ha en identitetsdebatt uten å ta med hvordan globalisering og migrasjon har beriket oss.

Vi skal tørre å ta debatten om følelser. At innvandring kan skaper usikkerhet og til og med frykt hos mange, er forståelig. Jeg kjenner også foreldre som sender barna sine til andre skoler enn de lokale, fordi de er redde for at språksvake innvandrerbarn fører til et dårligere undervisningstilbud.

Men når følelsene bringes på bane, må vi minne om følelsene som sjelden anerkjennes. For eksempel frykten mange innvandrerforeldre har for sine barns fremtid, og som jeg kjenner på daglig. Jeg frykter at min sønn, som er adoptert fra Etiopia, ikke får det livet han fortjener fordi han ser ut som han gjør.

Jeg frykter at han skal få døra slengt i ansiktet når han søker jobb eller skaffer seg bolig. Reddest av alt er jeg for at han skal støte på meningsfeller av Oslo-terroristen i en mørk bakgate. Når jeg tenker på Fabian Stang og Jens Stoltenberg, blir jeg beroliget. Så går jeg på nettet, og blir redd igjen.

Vi må tørre å reise debatten om velgernes kognitive dissonans. Velgernes evne til å ha to motstridende tanker i hodet samtidig er årsaken til at mange er istand til å ønske seg lavere skatter og en sterk utvidelse av offentlige tilbud på en og samme tid. Eller full stans i innvandringen, og samtidig flere hender i omsorgen.

Vi kan ikke ha tropefrukter midt på vinteren og ferieturer til Thailand, og samtidig stanse globaliseringen. Vi kan ikke nyte godt av utallige produkter av den frie flyten av ideer, varer og kapital, og samtidig leve i den villfarelse at mennesker ikke følger med i den flyten.

I et fremtidsperspektiv er dette ikke et moralsk spørsmål, men en praktisk realitet. Innvandring og eldrebølge er, sammen med klimaendringer, overbefolkning og ressursmangel, utfordringer som vil tvinge oss til å gjøre vanskelige valg. Partier som tar opp dette risikerer å bli upopulære i brede velgergrupper på kort sikt, men vil stå mye bedre rustet for fremtiden.

Så joda, vi skal tørre å ta debatten. Og vi må våge å pløye dypere enn som så, til de mørkere avkroker av våre sinn. For dette handler ikke bare om tonefall eller kunnskapsnivå. Ytterst sett er innvandring og integrering spørsmål som definerer vårt verdigrunnlag og menneskesyn.

Jeg skal gi dere et deprimerende aktuelt eksempel på det. I den første timen etter eksplosjonen i Oslo ble generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, nedringt av journalister fra inn- og utland. De spurte blant annet om han visste noe om terrorangrepet, og om han kjente dem som stå bak.

Muslimer – eller folk som så ut som muslimer, hvilket vil si brune kvinner og menn – ble skjelt ut på gaten og kalt for «muslimsprengere». Det fortelles om fysiske angrep. Mange kvinner i Oslo fikk samme telefon som min søsters nabo fra Djibouti i Afrika, som skulle på jobb i hjemmesykepleien og som sterkt ble frarådet å bruke hijab.

Ingen representanter for statskirken ble nedringt da det viste seg at terroristen kalte seg kristenkonservativ. De ble ikke spurt om de kjente terroristen, eller bedt om å ta avstand på vegne av det kristne miljøet, slik vi vet det ville ha skjedd med Mehtab Afsar om terroristen hadde vært en som kalte seg muslim. Det er heller ikke meldt at folk med synlige kristenkors – eller høye, blonde menn med det PST-sjefen kaller et «arisk utseende» – ble trakassert.

Som Fabian Stang – som i høst kommer til å sette rekord i antall slengere, det er en veldig enkel fremtidsspådom å komme med – så ypperlig uttrykte det i Urtegata moské for noen dager siden: «Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område, men dere stempler ikke meg som drapsmann. Takk for det.»

Av alle utviklingstrekk i norsk offentlighet de siste tiårene er reduksjonen av muslimer og andre mørkhudete innvandrere til representanter for en ensartet gruppe det mest bekymringsfulle. Vi snakker om en de-individualisering som minner sterkt om den som er bærebjelken i autoritær tenkning. I kommunismen sto samfunnsklasse over individet, i nazismen var det rase eller folkegruppe.

Vår tids innvandringskritikere er sjelden så langt ute å seile, men de bruker konsekvent begrepet «kultur» på samme måte. Et godt eksempel fra norsk debatt er setningen som fikk AUF til å anmelde en stortingsrepresentant for rasisme for et par måneder siden: «Det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen».

Nok engang er hovedproblemet at tankegangen er så utbredt. Vi finner spor av den i de fleste politiske partier, og som enkeltmennesker har vi alle gjort oss skyldige i det. Jeg bor i en bydel i Oslo som preges sterkt av romfolket som har kommet til Norge de siste årene, og innrømmer at jeg måtte kjempe med min egen gruppetenkning.

Det var først da jeg leste reportasjene om forholdene som romfolket lever under i Romania og Bulgaria, at jeg skjønte hvor feil jeg tok. Men i disse dager – i sorgens og solidaritetens Oslo – meldes det at butikkeiere i Oslo nekter romfolk å pante flasker (i strid med loven) fordi de etter sigende “ikke vil ha slike folk der”.

Prosessen vi kan kalle re-individualisering, det vil si at vi lærer oss å se enkeltmennesket bak gruppebetegnelsen, er ikke triviell. Den krever tid, og den krever kunnskap. Men skal vi ha mer åpenhet og mer demokrati i fremtiden, er den helt nødvendig. I vår retorikk må vi aldri glemme å hamre inn at alle krav på å bli behandlet som individer, istand til å tenke selv og gjøre sine egne valg.

I min bydel er niqab ikke et uvanlig syn i gatebildet. Som kvinnesaksmann reagerer jeg, fordi jeg faktisk tror niqab og burka gjør det vanskelig for kvinner å ta del i samfunnets goder via arbeid, utdanning og annen sosial omgang. Men å gjøre det til en forbrytelse å bære et plagg som ikke er til plage for andre strider med grunnleggende liberale prinsipper, uansett hva bakgrunnen for bruken er.

Hvis kvinnen selv har valgt å bruke niqab, vil et lovforbud overkjøre hennes rett til å velge å leve som hun vil. Om hun derimot er blitt tvunget, finnes det et lovverk mot tvang og vold i hjemmet. Da slår det liberale prinsippet om færrest mulig lover inn: heller enn å bruke penger på en lovprosess i Stortinget bør politiet få ekstra ressurser til å etterforske saker der det er mistanke om tvang.

Burkaforbudet i Frankrike, minaretforbudet i Sveits og Carl I. Hagens forslag om en «integreringsetat» med rett til å oppsøke alle innvandrerfamilier for å påse at de følger myndighetenes påbud, har det til felles at de umyndiggjør store folkegrupper. Ideen om at individets behov skal underordnes felleskapet har dype røtter, og kampen mot denne ideen må utkjempes på ny og på ny.

Innvandring, integrering og islam blir dermed den viktigste frontlinjen i en større ideologisk debatt om forholdet mellom individ og stat i vår tid. Fronten følger ikke nødvendigvis den tradisjonelle høyre-venstreaksen – i dette tilfellet øker troen på staten og mistroen til individet jo lenger ut til høyre man kommer.

I alle disse debattene – og en lang rekke flere jeg ikke har nevnt – må liberalere være høyt på banen. I en tid med illiberale tendenser er liberale stemmer viktigere enn noensinne. Men det er også viktig av praktisk-politiske årsaker, for å sikre at Venstres potensielle samarbeidspartnere i fremtiden har et avklart forhold til disse spørsmålene.

«Måtte du leve i interessante tider», lyder etter sigende en gammel kinesisk forbannelse. Interessante tider er historisk sett preget av forandring, konflikt og usikkerhet. Fremtidstenkningens siste budskap til dere idag er at århundret som ligger foran oss vil bli svært interessant, blant annet fordi det rommer mange av de viktigste begivenhetene i nyere historie.

Som overgangen fra en oljebasert økonomi til en basert på alternative energikilder. De første virkelig dramatiske utslagene av klimaendringene. Begynnelsen til slutten på Europas og USAs århundrelange hegemoni, og Asias gjeninntakelse av sin historiske rolle som den ledende verdensdelen. Som storstilte endringer i sammensetningen av befolkningen og teknologiske og medisinske nyvinninger vi knapt kan tenke oss idag.

Det ligger i sannhet an til å bli interessante tider. Men de behøver ikke å bli noen forbannelse, om dere får et ord med i laget. Og det får dere. For dere som sitter her kommer til å leve lengre enn noen tidligere generasjon, ifølge demografene. Dere vil være med på å forme politikk og samfunnsdebatt til godt etter 2060, når landet vårt skiller seg minst like mye fra dagens Norge, som dagens Norge skiller seg fra samfunnet Einar Gerhardsen styrte for femti år siden.

Jeg tror ikke at jeg tar for hardt i når jeg sier at deres generasjon av politikere blir en av de viktigste i landets historie. Og dere vil være preget av terroren i all fremtid. Alle som var aktive i ungdomspolitikk i 2011 vil på sett og vis høre til «Utøya-generasjonen». Jeg har tillit til at dere kommer til å bruke denne erfaringen til noe positivt. At dere kommer til å innfri Henriettes forventninger om en fremtid som er annerledes, men bedre.

Livet uten Facebook – en oppdatering

Idag er det litt over seks måneder siden jeg logget meg av Facebook, og jo takk, jeg har har det helt utmerket. Helt sant: jeg har ikke savnet Facebook et sekund, og har klart å komme meg gjennom et halvår uten å gå glipp av vesentlig informasjon fra familie og venner eller invitasjoner til ting jeg skulle ha vært med på (tror jeg, i alle fall – si fra om jeg har gått glipp av noe viktig!)

Jeg har registrert to merkbare positive bivirkninger: min “information overload” er kraftig redusert etter at 600 menneskers private gjøren og laten er ute av nettsurfingen min, likeså den  slitsomme følelsen av å måtte huske på å oppdatere profilen ofte. Clay Shirky skriver om et “cognitive surplus” som kan følge av at man reduserer eller kutter ut mediebruk, og mitt kognitive Facebook-overskudd er i stor grad blitt brukt til å lese mer. Og blogge. Og Twitre (mer om det nedenfor).

Mens jeg har nøyaktig like god kontakt med mitt nære sosiale nettverk – familie, venner, naboer, jobbkolleger – som før, er det via Jorunn jeg får informasjon om det fjernere sosiale nettverket jeg hadde via Facebook. Det er imidlertid uhyre sjelden jeg i det hele tatt bryr meg om å spørre om det er noe interessant nytt. Kanskje gjør det å ikke savne Facebook-nettverket meg avstumpet – i så fall var hele menneskeheten før midten av forrige tiår avstumpet uten å vite det…

Hever jeg blikket over det rent personlige, konstaterer jeg at min spådom om Facebooks personvernpolitikk som stadig mer creepy står ved lag. Siden januar har vi ikke bare hatt rykter om sikkerhetsproblemer i Facebook-systemet og apps som har hatt full tilgang til all informasjon (inklusive mail), vi har også fått Facebook Places Deals (fortell hvor du er i bytte mot rabatter) til Norge og har sett at selskapet har innført bildegjenkjenning og automatisk tagging av venner som standard uten å spørre brukerne. For å nevne noe.

Det interessante er at stadig fler av disse endringene ble lagt merke til og tildels problematisert av norske medier. I det hele tatt er det mitt inntrykk at mediene er langt mindre knefalne for store amerikanske teknologiselskaper (jamfør dekningen av Apple det siste året) enn de pleide å være. Og i det isste har jeg sett flere saker der journalisten har valgt å fokusere på dem som ikker delta i det hele tatt, som denne fra NRK:

Fire prosent av de unge som bruker nettet er ikke på noe nettsamfunn. Litt mindre enn to prosent av alle nordmenn mangler TV. Rundt fem prosent av oss har ikke tilgang til internett. Og noen ganske få voksne mennesker har ikke mobiltelefon.

NRK har klart å spa opp et par av de forsvinnende få i gruppen “unge” som ikke er på Facebook, og jeg at Ingvil Hellstrand ved Universitetet i Stavanger argumentere godt for hvorfor hun aldri har meldt seg inn:

- Jeg har spurt kollegene mine om vi utelukkende kunne hatt faglige diskusjoner der, men de svarer nei. «Våre profiler er fulle av tanter, venner, skal vi gå og drikke øl og så videre». Det er som å ha en venners-venners-fest hele tiden. Alle miljøer blir rørt sammen til en stor saus, mener 31-åringen – og avviser at frykt har med valget hennes å gjøre. – Jeg er på academia.edu, jeg bruker nettbank og skriver under opprop på nettet, påpeker hun, men blir likevel kalt en teknologisk sinke av sin mor.

Hellstrand er inne på noe vesentlig her. Bruk av sosiale nettmedier er ikke et enten-eller. Mennesket er et sosialt dyr, men samtidig har de fleste av oss et behov for ikke å være tilgjengelige hele tiden. Hvordan man balanserer de motstridende behovene, varierer med alder og livssituasjon. At mange i finne-seg-sjæl-og-et-studium-og-en-jobb-og-en-kjæreste-fasen av livet kan synes at Facebook er viktigere enn mobilen (som forsker Marika Lüders hevder i saken) virker ganske rimelig.

Å droppe Facebook er altså ikke det samme som å leve et steinalderliv. Det behøver ikke engang bety at man dropper sosiale nettmedier. Noen velger for eksempel det Kristine Løwe kaller “digital avrusning“, delvis som følge av “Facebook fatigue“. Jeg er like aktiv på Twitter som før, og har for første gang begynt å bry meg om hva som skjer på LinkedIn. I en verden full av valgmuligheter er folks bruksmønstre, vaner og forventninger komplekse, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvordan det hele kan utvikle seg videre.

Et av intervjuobjektene i NRK-saken sier f.eks. at at han planlegger å vende tilbake til Facebook om et års tid, fordi han skal bygge opp en egen bedrift og mener at Facebook blir en viktig markedsføringskanal. Mitt eget Facebook-valg er delvis knyttet til en endring i familiesituasjonen som krever at jeg må bruke tiden annerledes. Familiesituasjonen kan også gjøre meg til Facebook-bruker i fremtiden, når min sønn eventuelt velger å melde seg inn.

Jeg sier eventuelt, fordi jeg ikke aner om Facebook vil være så interessant for ungdom når dette blir aktuelt. Sant å si mistenker jeg at Facebooks markedsandel (over 50% av nordmenn er faste brukere) og fortsatt robuste vekst bærer i seg kimen til nye forretningsmodeller. Når far og mor og bestefar og grandtanter og tremenninger er på samme nettsted som tenåringen, kan det fort oppleves temmelig klamt.

Som jeg sa i en forelesning i vår: hadde jeg vært fjorten idag, ville jeg skydd Facebook og heller funnet meg mindre vokseninfiserte møteplasser på nettet. Nettet oppfordrer nærmest til fragmentering – det er bare et spørsmål om å utvikle fragmenter som er tiltrekkende nok. I et femårsperspektiv kan det godt tenkes at spørsmålet ikke vil være “skal jeg melde meg på Facebook for å se hva poden sysler med” men snarere “hvor i alle dager er poden medlem, og slipper så gamle folk som jeg i det hele tatt inn?” ;)

Norske utenkeligheter: 2031

Fremtidstenkeren Kevin Kelly, hvis blogg kan anbefales på det varmeste, har en interessant posting om nytteverdien av å tenke det utenkelige. Utgangspunktet var en diskusjon med musikeren og konseptkunstneren (og fremtidstenkeren) Brian Eno som handlet om hvor utenkelig mye av dagens tilværelse ville ha vært for folk i i den nære fortiden (Obama, Kina, Facebook, Wikileaks), og hvor lite flinke vi er til å forberede oss på slike situasjoner (jamfør begrepet “svarte svaner”).

Kellys og Enos tankeøvelse resulterte i en liste som ble publisert i Whole Earth Review i 1993, og som blant annet inneholder følgende forsøk på å bomme på fremtiden på interessant måter:

  • American education works. Revived by vouchers, a longer school year, private schools and for-profit schools, the majority of Americans (though not the most disadvantaged) get the best education in the world.
  • Japan is eclipsed by the Asian tigers. The success of Japan subverts itself: women rebel, the young drop out, the workers play, and the system declines.
  • It costs half a day’s pay to drive your car into the downtown area of a big city, and a day’s wages to park.
  • Sexual roles reverse: men wear makeup and are aggressively pursued and harassed by women in ill-fitting clothes.
  • Video phones inspire a new sexual revolution whereby everybody sits at home doing rude things electronically with everyone else. Productivity slumps; video screens get bigger and bigger.
  • Tanned skin is once again seen as the mark of peasantry. Sunblock-wearing becomes routine.
  • A new kind of holiday becomes popular: you are dropped by helicopter in an unknown place, with two weeks’ supply of food and water. You are assured that you will not see anyone else in this time. There is a panic button just in case.
  • The first Bio-Olympics, where athletes can have anything added to or subtracted from their bodies, take place in 2004.
  • After a steady increase in mean temperature, the Earth starts cooling off. Dire warnings are issued; no one pays any attention.
  • Manufacturers of underwear finally realize that men have different-sized balls.
  • The commonly held notion that it is correct to surround children with love, security and affection suffers a serious decline in credibility when it becomes apparent that kids reared thus are entirely unequipped for a world that is cruel, dangerous and insecure. Enlightened parents begin experimenting with new forms of toys: teddies with sharp teeth, building bricks with abrasive surfaces, mildly toxic crayons, unsafe play areas.

Her er det ikke overraskende mange usannsynligheter, men også ideer som minner om trekk ved dagens samfunn (jamfør det siste punktet, som nærmest perfekt matcher denne blodferske artikkelen i The Atlantic.) Øvelsen er både morsom og nyttig, så hvorfor ikke bruke den på vårt eget land i et 20-årsperspektiv? Her er ti forslag til utenkelige ting som kan ha hendt i Norge i 2031:

  • Vestlandet har revet seg løs fra det øvrige Norge og dannet en egen stat. Sammen med det selvstendige Skottland, Island og Grønland danner republikken Vestland en økonomisk samarbeidsorganisasjon.
  • Rest-Norge har utkjempet en krig med Russland om tilgangen til gass og olje i Arktis. Krigen varte i én uke før et fragmentert NATO grep inn og stanset kamphandlingene.
  • Rest-Norge er medlem av EU.
  • Senterpartiet holder sitt siste landsmøte, der lederen erklærer at partiet har utspilt sin rolle og at fokus nå må rettes mot byene og tettstedene der nordmenn flest bor.
  • Det norske luftforsvaret består i sin helhet av robotiserte dronefly, etter at F-35-prosjektet kjørte seg fast i et morass av tekniske problemer og anklager om korrupsjon.
  • Det går lyntog fra Oslo til Trondheim og Bergen, og Nord-Norgebanen ligger an til å fullføres før 2040.
  • Andelen nordmenn som bruker nynorsk daglig er lavere enn andelen som snakker samisk, og sidemålsundervisningen er fjernet på landsbasis.
  • Borgerlønn erstatter de fleste sosiale ytelser, og fører til en kreativ eksplosjon når 250 000 nordmenn velger å realisere sin indre drøm om å leve som kunstner.
  • Mammut og ullhåret neshorn reintroduseres på Hardangervidda, etter at russiske forskere lykkes med å klone fram levende eksemplarer fra DNA hentet fra vev funnet i den raskt tinende permafrosten.
  • Det offentlige helsevesenet betaler for en revolusjonerende anti-aldringsmedisin som øker levealderen til 150 år, men kun for borgere som kan dokumentere deltakelse i yrkeslivet.

2030: Elon Musk blir det første mennesket på Mars

Blant romfartskjennere som uttaler seg til offentligheten i Norge har jeg lenge vært relativt alene med mitt synspunkt om viktigheten av kommersiell, bemannet romfart. Et eksempel på dette finner vi i denne NRK-saken i forbindelse med Gagarin-jubileet forleden, der jeg er den eneste som i det hele tatt nevner dette aspektet ved romfarten som viktig i fremtiden. Erik Tandberg oppsummerer på mange måter konsensus når han svarer slik på spørsmålet om hva som blir viktigst i romfarten det neste halve århundret:

Det er vanskelig å si. Jeg tror nok det blir en bemannet romferd til Mars. Både USA, Russland, Kina og Europa har uttrykt at dette er det neste store målet. Jeg tipper noen klarer det rundt år 2035, og at det blir USA eller Kina som får æren av å gjøre det.

Implisitt i dette svaret ligger det at det er et av disse landenes regjeringer som står bak den første Mars-ferden. Kanskje er det arbeidet med fremtidstenkning som gir meg et annet perspektiv, men jeg holder på at på at et private alternativ blir stadig mer aktuelt. Som jeg sier i den samme NRK-saken:

Utviklingen av kommersiell, bemannet romfart som ikke bare muliggjør romturisme til lav jordbane, men også lengre ferder. Det jobbes nå med private bæreraketter som i prinsippet gjør f.eks. måneferder mulige for en liten brøkdel av Apollo-prisen.

Og hvis min magefølelse her er riktig, er det absolutt ikke utenkelig at det blir en som er født i Sør-Afrika som først stiger ut på den røde planet. Nærmere bestemt Elon Musk, den driftige gründeren bak PayPal.com, elbilselskapet Tesla Motors og det private romselskapet SpaceX. De viktigste årsakene finnes under det nedenstående bildet av Musk.

Elon Musk (kilde: Wikipedia)

SpaceX, eller Space Exploration Technologies Corp., har som navnet antyder utforsking av rommet som et hovedmål. Selskapet har allerede kontrakt med NASA om å utvikle en bærerakett og et romfartøy som om få år skal transportere forsyner og mennesker til romstasjonen. Dragon-romfartøyet ble testet med godt resultat ifjor, og vil være klart til å frakte astronauter til romstasjoner i løpet av få år. Som denne videoen fra SpaceX viser, ser man for seg at fremtidens Dragon-kapsler kan legge ut på interplanetariske ferder til f.eks. Mars.

I denne ukens VG Helg (kun på papir) skriver jeg om SpaceX’ nye bærerakett Falcon Heavy, som etter planen skal tas i bruk om tre-fire år. Med en løftekapasitet på 50 tonn til lav jordbane, er dette den kraftigste bæreraketten vi har sett siden Apollo-programmets Saturn V (som kunne løfte 120 tonn opp i rommet). Musk og SpaceX understreker at Falcon Heavy kan brukes til langt mer enn å frakte mange satellitter opp på én gang – med en stykkpris på 80-120 millioner dollar kan raketten blant annet gjøre en ferd rundt Månen mulig for godt under 1% av Apollos utviklingskostnader.

Noen innovative SpaceX-konsepter sammenlignet med Saturn V (til venstre)

Mye tyder på det vil finnes villige betalere for en slik ferd. Dagens superrike romturister betaler gjerne 20-30 millioner dollar for en romferd med et aldrende russisk Sojuz-fartøy. For noenlunde samme pris per hode kan et team på fire romturister gjenta Apollo 8-ferden om et tiår eller to. Den som er villig til å betale det tidobbelte for å havne i historiebøkene, kan slå seg sammen med tre-fire andre med like dype lommebøker og komme seg til Mars med dagens Falcon Heavy-priser. Om SpaceX’ gjør alvor av å utvikle en superkraftig løfterakett og kanskje til og med gjenopplive NASAs atomrakettprosjekt NERVA, kan prisen reduseres ytterligere.

For øyeblikket er SpaceX’ viktigste inntektskilde kontrakter med USAs regjering via NASA. I prinsippet er det derfor intet i veien for at USAs regjering stiller seg først i køen av Falcon Heavy-kjøpere. Målet om å ha en amerikaner i bane rundt Månen (om ikke på overflaten) innen 50-årsjubileet i 2019 kan faktisk nås på denne måten. Men kombinasjonen av økonomisk krise, budsjettunderskudd, et betent politisk klima og et byråkratisk NASA som vil bruke lang tid på omstille seg fra romferge-tidsalderen taler imot at Obama vil snu på flisa og “gjøre en Kennedy”.

Tross alt pratet om å en gjenoppliving av det russiske romprogrammet, taler økonomi, politikk og demografi for at Russland mangler kapasitet til å sende mennesker til Månen, enn si Mars. Sannsynligvis er arbeidshesten Sojuz fremdeles i bruk om ti år. Kina har utvilsomt teknologien og pengene. Men så langt har utviklingstakten i det kinesiske romprogrammet vært svært treg, senest eksemplifisert ved erklæringen om å ha en romstasjon i bane i 2020 – 17 år etter den første bemannede oppskytningen.

Så mens russerne drømmer om gammel storhet, amerikanerne krangler om hvem som skal betale regningen og kineserne gjenoppfinner hjulet i lav jordbane, ligger det ytre rom åpent for innovative private aktører til (minst) 2030. I Elon Musks gründerperspektiv er dette lang tid. Til Wall Street Journal sier han at SpaceX kan plassere et menneske på Mars om ti år, og i et  intervju med The Guardian ifjor kaller han tjue år “en halv evighet”, og kliner til med følgende målsetning:

One of the long-term goals of SpaceX is, ultimately, to get the price of transporting people and product to Mars to be low enough and with a high enough reliability that if somebody wanted to sell all their belongings and move to a new planet and forge a new civilisation they could do so.

I samme intervju erklærer Musk også at han kunne tenke seg å pensjonere seg på Mars, et scenario jeg skildret i fjorårets juleutgave av VG Helg. Der så jeg for meg at de første menneskene på Mars var søkkrike pensjonister med enveisbillett, noe som vil redusere reisekostnadene kraftig. På ingen måte et nytt konsept, men for første gang begynner det å se realistisk ut.

Så til tittelen på denne bloggpostingen: i 2030 er Elon Musk 59 år, en helt grei alder for en gründer å trekke seg tilbake på. Å gjøre det på Mars vil være en høyst fortjent belønning for noe så sjeldent i våre dager som en genuin romfartsvisjonær.

50 år siden Gagarin idag…

…og det er selvsagt et jubileum verdt å markere. Men hva er status for bemannet romfart på halvthundreårsdagen? Litt både og, egentlig.

På minussiden:

  • USA er i ferd med å avvikle romfergeprosjektet, og vil for første gang siden perioden mellom 1975 og 1981 stå uten egen kapasitet til å skyte opp astronauter.
  • Oppfølgeren til romfergen, Constellation-programmet, er i praksis lagt på hylla. Grunnene er talende nok: lite tydet på at NASA ville klare å nå målene om et nytt romfartøy og en ny klasse med bæreraketter innen rimelig rimelige budsjettrammer og tidsperspektiver.
  • Spørsmålet er om USA noensinne vil få igjen den unike kombinasjonen av stormaktsambisjoner og politisk og økonomisk lederskap som i sin tid muliggjorde Apollo- og romfergeprogrammene.
  • Alternativet til romfergen er Sojuz, som først ble tatt i bruk i 1967 (og som slekter på sterkt på Vostok 1 på bildet over). Russerne prater mye om å bygge en erstatning, men har verken menneskene eller de økonomiske og tekniske ressursene som skal til.
  • Kineserne har et bemannet romprogram, men går fryktelig forsiktig frem. Etter Yang Liwei ble skutt opp med Shenzhou 5 i 2003 har kineserne gjennomført ytterligere to romferder. På like lang tid kom USA seg fra John Glenn til Månen.
  • Robotene blir stadig bedre til å gjøre våre jobber. Les om Curiosity-Marsbilen som skal sendes opp senere i år, legg til 20 års erfaring med teknologi som NASAs robonauter, og fortell meg at vi vil trenge folk på Mars i 2031…
  • Inntil vi eventuelt klarer å bygge romheisen mot slutten av århundret, er det ingen mirakelteknologi i kjømda som vil gjøre det dramatisk mye billigere eller sikrere å skyte opp nyttelast fra Jorda.
  • De høye kostnadene begrenser mulighetene for kommersiell utnyttelse av rommet, som f.eks. rombasert solenergi eller utvinnelse av av fusjonsbrennstoffet Helium-3 på Månen.

På plussiden:

  • USA er i ferd med å avvikle romfergeprosjektet, som var et kostbart og dødelig blindspor. Niks flere prestisjeoppskytninger til lav jordbane til en milliard dollar stykket frigjør midler til å gjøre det NASA kan best – som er å sette kursen mot fjernere mål.
  • Obamas rompolitikk frigjør midler til å kjøpe tjenester fra private leverandører. Prosessen er forlengst igang, under programmet kalt Commercial Resupply Services.
  • Selskapet SpaceX fører an på den kommersielle siden, med romskipet Dragon og den nylig lanserte bæreraketten Falcon Heavy, som med en løftekapasitet på 50 tonn til lav jordbane er den kraftigste siden Apollo-raketten Saturn V.
  • Om Virgin Galactic blir en suksess kan det skape en kommersiell romturismeboom. Bigelow Aerospace vil se seg tjent med å sende opp sitt romhotell i 2015, og ferder rundt Månen med Dragon-romkapsler på toppen av Falcon Heavy kan bli en realitet før 2020.
  • India snakker stadig høyere om å satse på bemannet romfart, hvilket antagelig er det som må til for å få kineserne til å skru opp tempoet noen hakk.
  • Vi har fremdeles romstasjonen, som med litt kreativitet kan settes til oppgaver ingen av de opprinnelige konstruktørene hadde sett for seg.
  • Det jobbes aktivt med å korte ned reisetiden til planetene. Et eksempel er VASIMR-raketten, som ikke er kraftig nok til å løfte et romskip fra Jorda, men som potensielt kan redusere overfarten fra Jorda til Mars fra måneder til uker eller dager.

Noen punkter jeg har oversett her? Kommenter gjerne!

“Searching for Whitopia” og USAs brungrå konfliktlinje

Jeg har nylig fullført Searching for Whitopia av journalisten Rich Benjamin, en bok som med rette har fått mye fagnad (den er et godt eksempel på at Amazons brukeranbefalinger kan være bedre enn sitt rykte). Benjamins utgangspunkt er det demografiske fenomenet “white flight“, der hvite flytter ut av et område når en tilstrekkelig stor andel av mennesker med en annen etnisitet flytter inn.

I Norge og andre europeiske land knyttes fenomenet til immigrasjon og regnes som relativt nytt (tenk Groruddalen), men i USA fikk man de første eksemplene på dette som en reaksjon på svarte amerikaneres flytting som følge av økt velstand og høyere utdanning, langt tilbake i forrige århundre. Man har altså mye lengre erfaring med slikt i USA og kan vel også si at de ligger foran oss i utviklingen.

I så fall er tendensen de siste par tiårene krystallklar: hvite amerikanere forlater i stigende grad forstedene etterhvert som andelen amerikanere med minoritetsbakgrunn øker. Stedene de flytter til kaller Rich Benjamin for “whitopias”, det vil si mindre, etnisk homogene samfunn som rangerer høyest på listen over de mest attraktive stedene å bosette seg i USA. Forfatteren definerer det slik:

A Whitopia is whiter than the nation, its respective region, and its state. It has posted at least 6 percent population growth since 2000. The majority of that growth (often upward of 90 percent) is from white migrants. And a Whitopia has je ne sais quoi — an ineffable social charisma, a pleasant look and feel.

Rich Benjamin (som selv har bakgrunn fra Etiopia, forøvrig) flytter til hvitopi-byer som St. George, Utah, og tar seg god tid til å sette seg inn i samfunnstrukturen og snakke med folk. Han har fått ros for at han lar sine subjekter komme ordentlig til orde og sparer leseren for lettvinte poenger, også når han tar opp den ganske blatante rasismen man kan finne slike steder. Benjamin viser forståelse for at folk som har råd til det flytter fra kriminalitetsherjede forsteder rundt Los Angeles og Washington D.C., og til samfunn som på mange måter virkeliggjør den amerikanske visjonen om “Small Town America”.

Men samtidig påpeker han at det hele skjer mot et demografisk bilde i rask endring, og at fortsatt “white flight” er nødt til å få store konsekvenser for amerikansk politikk og samfunnsliv. Realiteten er at USAs etniske sammensetning vil endre seg sterkt de neste tiårene. Om dagens trend (der 44 % av amerikanere under 18 har minoritetsbakgrunn) vedvarer, vil hvite amerikanere være i mindretall i 2042. Fenomenet som av og til kalles “The Browning of America” går som en rød tråd gjennom Benjamins bok, liksom det i stadig større grad gjør det i amerikansk politikk.

For eksempel er det velkjent at John McCain var den soleklare vinneren valget i 2008 blant hvite amerikanere, i den grad at han ville ha tatt seieren om USA hadde hatt samme befolkningssammensetning som i 1980. Likeså er det en klar sammenheng mellom demografi og geografi: Obama vant valget takket være demokratenes sterke stilling i etnisk sammensatte delstater langs kystene, mens USAs “hvite sentrum” (Sarah Palins “Real America”) sluttet opp om republikanerne.

Benjamin dokumenterer godt hvordan et typisk “whitopia” ikke bare har underskudd på lyse- og mørkebrune amerikanere, men ofte er kjemisk renset for demokrater. Mønsteret videreføres i Tea Party-bevegelsen som kommer til å bli så viktig i høstens kongressvalg, jamfør denne oppsummeringen fra New York Times: “The 18 percent of Americans who identify themselves as Tea Party supporters tend to be Republican, white, male, married and older than 45.”

Nå er ikke politikk etter etniske og geografiske skillelinjer noe nytt fenomen i USA (Rich Benjamin skildrer godt hvordan republikanerne overtok kontrollen over Sørstatene, som lenge var demokratisk kjerneland), men det hele er i ferd med å få nok en dimensjon som nærmest er dømt til å skape sterke konflikter i tiårene fremover.

Innbyggerne i whitopia er nemlig ikke bare hvitere enn amerikanere flest, de er også eldre. Eldrebølgens første fase i USA blir i overveldende grad en hvit affære, mens det meste av tilveksten som sørger for at landet vil vokse til nærmere 400 millioner innbyggere i 2050, kommer fra ikke-hvite. Artikkelen The Gray And The Brown: The Generational Mismatch i The National Journal setter søkelyset på det i historisk perspektiv helt unike generasjonsgapet som er i ferd med å oppstå i USA, og konfliktene det skaper.

Et eksempel er omstridte enkeltsaker som immigrasjonsloven i Arizona, der nye og gamle amerikanere står mot hverandre. Viktigere på lang sikt er synet på hva det offentlige skal bruke penger til. Det handler for eksempel om prioritering mellom eldretjenester og skoler, som kan bli følelsesladd når skolene i fråga i stadig større grad preges av minoritetsbarn.

Rich Benjamin peker på at innbyggere i hvitopier som ønsker å nedprioritere satsing på utdanning og andre sosiale goder til minoriteter, og ikke minst illegale immigranter, paradoksalt nok underminerer grunnlaget for sine egne tjenester på sikt. Skal USA kunne hevde seg mot kommende stormakter som India og Kina i fremtiden, kommer man ikke utenom en kraftig opprustning av hele utdannelsessystemet. Som National Journal påpeker:

The Baby Boom has a tremendous stake in investing in the education of young Latinos and African-Americans so they will get good jobs and we can tax the daylights out of them to support [the Boomers'] retirement,” Klineberg, the Rice University sociologist, says. “The [racial] gap in achievement has to be narrowed if there’s any serious hope for American competitiveness in the global economy.

Det bitre og til tider paranoide tonefallet som preger deler av amerikansk politikk viser ingen tegn til å dabbe av, ei heller flyttestrømmen av hvite amerikanere bort fra storbyene og megaregionene som omgir dem. Hva dette får å si for USAs fremtid er vanskelig å si, men dersom man ikke klarer å bygge bro over de sterke demografiske interessemotsetningene risikerer landet å bli mer splittet enn det har vært siden borgerkrigstiden. I så fall ikke lyse utsikter for amerikanerne, eller alle oss som fremdeles må forholde oss til at USA er en hovedaktør på verdensscenen.

Norge 2050-scenario fra Nils Rune Langeland

I denne ukens morgenbladet publiseres et scenario med tittelen “Norge, 2050: A failed nation” av Nils Rune Langeland. Det er bra å se at scenariemetoden begynner å gjøre seg mer gjeldende i norsk offentlighet, og premisset for Langeland forsøk er interessant. Hans 2050-visjon oppsummeres slik i første avsnitt:

Er det råd å tenkje seg eit framtidig Noreg der styrtrike oligarkar med sete i Oslo eig alt som er verdt å eige? Medan resten av folket er ei samling halvsjuke klientar som mest ikkje kan lese og skrive og er plasserte i ein serie av kassebyar? Altså ein forfeila nasjon, eller eit kulturelt folkemord om du vil?

Ved første øyekast fremstår scenariet som et ganske konvensjonelt, for ikke si plumpt angrep på hovedstaden (jfr det gjentatte poenget med “kassebyer”), med et fokus på eierskap til naturressurser som oser monstermastdebatt lang vei. Men scenariet er heldigvis mer subtilt enn som så. Langeland drøfter ganske inngående hva som kan hende når oljepengene tar slutt uten at vi klarer å erstatte inntektsstrømmen, gamle sosiale mønstre brytes ned, og det oppstår nye bånd mellom teknokrater, de “kreative klasser” i Oslo og en liten gruppe med innflytelsesrike überrike.

Russisk oligark anno 2010: Alexander Lebedew. Kilde: Flickr (cc)

Langeland tenker seg altså at Norge kan få en utvikling lik den i Russland under Putin, der søkkrike oligarker utgjør en maktelite mens store deler av befolkningen lever i sosial nød og fødselstallene stuper, tross enorme naturrikdommer. Nå kan ikke en slik utvikling i Norge ha alle de samme drivkreftene som i Russland – til det er landenes historie altfor ulike. Mange av de russiske oligarkene har bakgrunn fra KGB, f.eks.

Men bevares, det er ikke vanskelig å skimte Bjarne Håkon Hansen bak Langelands teknokrat-oppkomling. Og svært etablerte demokratier har utviklingstrekk som tenkelig kan drive dem i russisk retning på sikt. Jamfør denne saken fra Der Spiegel om middelklassens svekkede stilling i USA, et land der skillet mellom politikk og penger lenge har vært flytende:

In 1978, the average per capita income for men in the United States was $45,879 (about €35,570). The same figure for 2007, adjusted for inflation, was $45,113 (€35,051). [...] In 1979, one third of the profits the country produced went to the richest 1 percent of American society. Today it’s almost 60 percent. In 1950, the average corporate CEO earned 30 times as much as an ordinary worker. Today it’s 300 times as much. And today 1 percent of Americans own 37 percent of the total national wealth.

Den kommende gasstoppen, langvarig politisk og økonomisk turbulens, politisk ekstremisme hjemme og ute og velgerapati er alle faktorer som kan drive landet i retningen Langeland peker på. På den annen side er det ikke vanskelig å peke på problemer med scenariet. At det ser ut til å sidestille verdiskapning med tilgang til naturressurser er et moment. Mer alvorlig er det at den skrøpelige, lesesvake underklassen i 2050 tilsynelatende holder til på bygda.

Såsant ikke Langeland forutsetter at urbaniseringen reverseres i massiv, nærmest kambodsjansk skala (og det tror jeg ikke han gjør), mangler scenariet en analyse det store flertallet av byboere som ikke hører til eliten. I 2050 vil det med svært stor sannsynlighet utgjøre folkeflertallet i Norge, slik det gjør det idag, med en etnisk og aldersmessig sammensetning det også bør tas høyde for.

Men alle innvendinger til tross: scenariet er velskrevet og lesverdig. Det får en til å reflektere, enten man er uenig i konklusjonen eller ikke. Og det er tross alt hovedpoenget med et scenario.

Hvor realistisk er prekrim-scenariet?

Den forrige bloggpostingen var et eksempel på såkalt backcasting, det vil si en tekst som er lagt til fremtiden, og ser bakover i tid på hendelser og trender. Teksten er altså ikke ment som en spådom om fremtiden (svært lite fremtidstenkning er ment å være det), men som et utgangspunkt for refleksjon rundt tendenser og trender vi ser i vår egen tid, og hvordan de kan påvirke fremtidens samfunn.

Men selv om jeg har latt meg inspirere av filmen Minority Report, som skildrer et prekrim-system basert noe så urealistisk som synskhet, betyr det ikke at jeg betrakter teksten som ren fiksjon. Forskjellen på et scenario og science fiction er jo at alt som skildres i scenariet faktisk kan inntreffe. Det er minst tre viktige trender i vår tid som sannsynliggjør at et samfunn som ligner det jeg skildrer, kan oppstå.

For det første er det ikke urealistisk å tro at kriminaliteten kan øke, og anta former som er mer brutale enn vi er vant til. For endel år siden deltok jeg i en debatt om banker og sikkerhet der jeg kom med to påstander om fremtiden: at biometriske metoder ville bli en respons på terrortrusselen, og at kriminelle ville slå hardere til mot vanlige borgere etterhvert som banker og butikker sikret seg bedre mot ran. Jeg, og de mange andre som sa det samme, fikk rett i begge deler.

I PreKrim-teksten legger jeg til grunn at dagens utvikling med flere hjemmeran fortsetter inn i fremtiden, at våpenbruken generelt øker og at kidnapping (som er en raskt voksende virksomhet internasjonalt) også blir vanlig i Norge. Drivkreftene bak denne utviklingen er en generelt økende politisk og økonomisk turbulens, ujevn befolkningsvekst, massemigrasjon og globale inntektsforskjeller.

Mens befolkningsveksten vil avta og etterhvert reverseres i store deler av det rike nord, fortsetter den i det fattige sør, om enn i lavere takt med tiden. I 1950 var Europas befolkning fire ganger større enn Afrikas, i 2050 vil forholdet være omtrent det omvendte. Selv om det store flertallet av migranter fra fattige land ønsker seg et ærlig utkomme, vil også mange kriminelle tiltrekkes av rikdommen. Jamfør dagens situasjon, der vi blant de mange hardt arbeidende østeuropeiske innvandrerne også finner ren bandevirksomhet.

I en turbulent verden med et svekket USA og ditto svakt NATO og FN, kan vi også se at stater overtas av kriminelle karteller, som kan bruke en voksende strøm av lovlige og ulovlige migranter til å utbre sin virksomhet. Et privat svar på denne utfordringen er framveksten av “gated communities“, som allerede er vanlige i USA og fattige land med en stor nok middelklasse til å oppebære dem.

Det offentlige svaret er et strengere lovverk, og økt satsing på politi og overvåkning av innbyggerne. Det siste vil utvilsomt bli lettere med årene. Allerede idag eksisterer teknologier som gjør det mulig å spore alle biler og innbyggere med GPS-telefoner i et land, bruke sosiale nettsteder til å kartlegge kriminelle nettverk, avlytte epost og telefonsamtaler verden over, logge nettbruk og kartlegge lese- og andre medievaner.

Selv om analyseprogrammet Hercule ikke finnes ennå, er det liten tvil om at organisasjoner som FBI og NSA bruker systemer som går i denne retningen. Ditto for nevroskanningen: i USA har vi allerede sett de første forsøkene på å bruke avansert FMRI-skanning, som måler aktiviteten i den levende hjernen, som en nevrologisk løgndetektor . Det er også gjort forsøk som viser at det er mulig å registrere enkelttanker i hjernen, og derfor er det ikke utenkelig at vi om førti år er istand til å avsløre kriminelle hensikter på denne måten.

Til sjuende og sist trengs det også en politisk vilje til å gjennomføre lovendringene som fører fram til et PreKrim-vedtak. Det er lett å tro at et samfunn med så utstrakt overvåkning må være udemokratisk. Men man behøver faktisk ikke å se for seg at Europa beveger seg i totalitær retning. Patriot Act i USA viser at et sprell levende demokrati kan få innbyggerne til å godta massiv overvåkning av seg selv i den gode saks tjeneste, og prekrim-aktige metoder fra politiets side.

Det politiske kompasset kan være en interessant trendindikator. Her utvides den tradisjonelle (økonomiske) høyre-venstre-aksen med en vertikal akse som måler liberale kontra autoritære holdninger. I et slikt skjema vil tyngdepunktet i det norske politiske landskapet de senere tiårene ha beveget seg oppover og mot høyre på den vertikale aksen, med den samtidige svekkelsen av den politiske venstresiden og verdiliberale og geniunt liberalistiske retninger (tenk Venstre og den gamle opposisjonen i FrP).

Ifølge politicalcompass.org er vi ikke alene: i hele Europa går trenden i retning av flere lovforbud, hardere tiltak mot kriminelle og sterkere statlig kontroll med privatlivet. Jamfør det politiske kompasset over, som viser orienteringen til regjeringene i EU-sonen i 2008. Minaret- og burkaforbudene i Sveits og Belgia kan i dette perspektivet ses på som et varsel om et fremtidig Europa der langt større deler av hverdagslivet er lovregulert og statskontrollert enn idag.

Legger vi til muligheten for et virkelig stort terrorangrep, økes sannsynligheten for et overvåkingssamfunn ytterligere. At vår verdensdel vil rammes av terror innen 2050 er hevet over enhver tvil – det eneste spørsmålet er omfanget og hvem som står bak (det er ikke gitt at det blir Al-Quaida – historisk sett har terror i Europa blitt utøvet av mange ulike aktører). Blir et fremtidig terrorangrep sammenlignbart med 11. september-angrepene, kan det fort få tilsvarende politiske konsekvenser.

Poenget i forrige posting med at folk i vår tid ville ha problemer med å akseptere PreKrim-samfunnet, er vesentlig. Erfaringen viser at grunnfjellsskifter i befolkningens verdisyn ikke bare er mulige, men ganske vanlige. Da jeg vokste opp raste debatten om det etisk tvilsomme i prøverørsbefruktning. Idag er det for nordmenn flest simpelthen et medisinsk tilbud. Tilsvarende trender har vi sett i spørsmål som skilsmisse, prevensjon og homofilt partnerskap. Privatlivets fred er en sentral verdi for mange 2010-innbyggere. I 2050 kan hovedholdningen være en helt annen.

Det er blitt sagt at scenariebygging ikke handler om å treffe riktig, men om å ta feil på interessante måter. I dette tilfellet vil nok de fleste av oss si at det ikke bare er et faktautsagn, men noe man må arbeide aktivt for. Også her kan backcasting være nyttig.

PreKrim-saken i et tiårsperspektiv

Det følgende er et foredrag som ble holdt i Oslo 11. mai 2050.

Last ned en PDF-versjon til fri distribusjon her.

Det er i dag ti år siden PreKrim-paragrafen ga sitt første konkrete resultat. Jeg vet det kommer overraskende på mange av dere. Med tanke på hvor viktig loven er blitt, er det egentlig forstemmende hvor lite oppmerksomhet dette jubileet har fått.

Vi snakker tross alt om det første virkelig effektive tiltaket mot kriminalitet og terror siden politiet slik vi kjenner det ble utviklet på 1800-tallet. Etter turbulente tiår der det tidvis virket som om kriminaliteten var i ferd med å komme helt ut av kontroll – hvem kan glemme alle ofrene for kidnappingsbølgen i Oslo på tjuetallet, eller angrepet på oljeinstallasjonene utenfor Svalbard? – kom vi endelig inn i smulere farvann.

Da PreKrim-enheten ble opprettet som følge av Stortingsvedtaket i 2039 var hensikten som kjent å foregripe kriminalitet som med stor sannsynlighet ville finne sted, ved å gjennomføre døgnkontinuerlig overvåking av kriminelle. Preventiv Kriminalitetsbekjempelse – eller PreKrim – tok utgangspunkt i et velkjent fenomen fra kriminalomsorgen: den høye tilbakefallsprosenten blant kriminelle.

Benjamin Franklin: Smart mann som tok feil

Det som for de fleste av oss er et trist faktum, ble for PreKrims analytikere ble et datapunkt med høy prediktiv verdi. Jeg sier analytikere, men som vi alle vet er den virkelige helten her programmet Hercule, som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.

Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell. Med lavere grad av presisjon er det også mulig å anslå hva slags forbrytelse det er snakk om, og de senere årene er Hercule blitt stadig bedre til å antyde mulig tidsrom og sted.

Mange av dere husker sikkert fjorårets store opprulling av nettverket som smuglet spanske klimaflyktninger over grensen – der ble hovedmennene tatt på fersk gjerning takket være en Hercule-analyse som spådde åsted og tid med en presisjon på to kilometer og tre timer.

Selv om Hercules intensjonsanalyser i 2040 var primitive sammenlignet med det vi har i dag, hadde programmet ingen problemer med å flagge Vidkun Gundersen som en person som med stor sannsynlighet planla en ny forbrytelse. Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer. Fra tenårene av var han kjent for å være en bråkmaker, og han hadde en tidligere dom for overfall på seg.

En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare. Ja, Gundersen svevde faktisk i den villfarelse at det var mulig å skjule sine nettspor. Han gjorde også sitt ytterste for å holde seg til ikke-elektroniske medier, og konsumerte mye av noe man kaller bøker.

Det økte selvsagt bare PreKrims interesse for ham, og førte til at annen mediebruk ble nøye overvåket. Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger. Han var selvsagt innehaver av klassikeren “The Anarchist Cookbook”, som kom ut for over 80 år siden og som stadig leses av amatørterrorister verden over.

Da han like etter gjentatt og grundig lesing av et kapittel om rørbomber gikk til innkjøp av ingrediensene til denne typen våpen, og GPS-registeret viste at han regelmessig oppholdt seg i nærheten av en interneringsleir for ulovlige innvandrere, mente PreKrim-enheten det fantes grunnlag for å ta ut den aller første tiltalen etter paragrafen. Gundersen ble innkalt til avhør, men valgte å rømme.

Det var en like fåfengt øvelse da som nå. Hercule spådde at han ville sette kursen sørover, mot regimer som kunne tilby politisk asyl. Gundersen ble observert fra han satte seg på lyntoget til København, til han gikk av i Halmstad i Sverige. Han var selvsagt klar over at kameraer ser alt og forsøkte å maskere seg, men visste åpenbart ikke hvor gode motorikkdetektorene var blitt på dette tidspunktet.

Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen. Han ble arrestert med store mengder kontanter på seg, åpenbart i den tro at han ved å handle i de få butikkene som fremdeles tok slikt ville unngå å bli tatt.

Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.

Og hadde han mot formodning sluppet gjennom dette nettet, ville han snart ha blitt avslørt av myriadene av små sensorer som omgir oss overalt. For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert.

Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen. For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.

Gundersen visste at all elektronikk var sporbar og hadde latt dingsene sine bli liggende igjen hjemme. I en hvilken som helst butikk ville han dermed ha vært like oppsiktsvekkende for systemene, som om han hadde gått med et blinkende skilt på hodet.

Her er det på sin plass å nevne samspillet mellom offentlig og privat sektor. På overvåkningsfeltet, som på så mange andre, har private aktører vist seg å være mer effektive og innovative enn statlige etater. Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.

Vidkun Gundersen ble ført til Oslo og dømt for en kriminell handling han ennå ikke hadde begått. Saken ble selvølgelig anket på prinsipielt grunnlag, og Gundersen ble dømt på ny før Høyesterett avviste den endelige anken.

Da PreKrim-loven ble behandlet i Stortinget, fikk motstanderne av loven gjennomslag på ett viktig punkt: Ingen kunne bli satt i fengsel for et brudd på PreKrim alene. Som følge av dette ble Gundersen dømt til geoforvaring og nevroskanning i ett år. I 2040 innebar geoforvaring at man fikk en fotlenke som begrenset bevegelsesfriheten til spesifikke fysiske områder.

Gundersen kunne altså forlate hjemmet, men bare oppholde seg i soner som var angitt på telefonkartet hans. Onde tunger hevder at hensikten med geoforvaring ikke så mye er å hindre forbrytere i å begå nye kriminelle handlinger, som å friste dem til å bryte med betingelsene og dermed gi et påskudd for å arrestere dem. Hvorom alt er – Gundersen gjorde nettopp dette. Etter et par måneder forlot han det tillatte området og ble straks idømt et ekstra år med forvaring.

Tidlig utgave av nevroskanning

Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag. Men den virket etter hensikten. Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste.

Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden. I 2046 slapp Gundersen ut av stengselet sitt, og nå lever han ifølge PreKrim et liv preget av lovlydige handlinger og tanker.

Det er kanskje vanskelig å tro det, men går vi tilbake til begynnelsen av århundret, ville effektive og humane ordninger som denne vært utenkelige. Selv de enkleste overvåkingstiltak ble møtt med massiv motstand, og ofte nedkjempet. Også Gundersen-saken vakte en viss oppmerksomhet i sin tid, og det var dem som forsøkte å gjøre ham til en martyr for personvernet og rettssikkerheten.

Det var flere problemer med det. For det første var Gundersen usedvanlig lite velegnet som martyrfigur. Hans ekstreme personlighet motarbeidet ikke bare ham selv, men også de som forsøkte å støtte ham. Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.

De var rett og slett lut lei kriminalitet. Det er lett å glemme hvor vanlig det var i gamle dager. I denne byen hadde vi gjennom tiår i praksis en kriminell klasse, bestående av flere tusen mennesker som hadde lovbrudd som viktigste inntektskilde. Den ble stadig tilført friskt blod, via de åpne grensene man hadde i Europa den gangen.

Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning. En massiv majoritet mente på dette tidspunktet at begrepet rettssikkerhet kun gavnet gjerningsmenn, ikke ofre.

Kriminalitetseksplosjonen på tjuetallet innvarslet en gjenoppretting av en forrykket balanse, om man vil. Ofrenes rettssikkerhet måtte også sikres. Og det var da man for alvor innså at den beste måten å ivareta ofrenes rettssikkerhet på, var å hindre dem i å bli ofre i utgangspunktet.

Tallenes tale er klar: siden innføringen av PreKrim har kriminaliteten i snitt falt med 80 %. Den allmenpreventive effekten er også dramatisk. Takket være 3D-serien «PreKrim Grønland» vet hver eneste tenåring i Norge at ethvert forsøk på å starte en kriminell karriere ender med fotlenke, nevroimplantat og digital død – frakobling fra alle nettverk unntatt nødtelefonen.

Hvem kunne ha trodd at utsiktene til en kjedelig hverdag skulle virke mer avskrekkende enn fengsel?

Vil man se filosofisk på det, kan man se på PreKrim som vår tids svar til den amerikanske politikeren og forskeren Benjamin Franklin. Han skrev i 1775 sin berømte sentens om at den som er villig til å ofre frihet for midlertidig trygghet, verken fortjener friheten eller tryggheten. Det er godt tenkt, men Franklin tok utgangspunkt i sin tid. Ingen kunne den gangen garantere mer enn svært midlertidig trygghet.

Takket være PreKrim kan samfunnet nå tilby varig trygghet. Prisen vi som samfunn betaler for at domfelte overvåkes kontinuerlig og håndteres preventivt, oppleves som lav av de aller fleste. Til syvende og sist handler jo dette om det kriminelle mindretallets rett til frihet fra overvåking versus majoritetens rett til frihet fra frykt, det minst påaktede poenget i FNs menneskerettighetserklæring

Ja, for hvilken glede har man vel av friheten, om man ikke føler seg trygg nok til å kunne nyte den?

————————————————————————————————————–

Viktige begivenheter
2015: Datalagringsdirektivet II (DLD II)
2016: Antipiratloven
2019: DNA-ID-direktivet vedtas
2020: Mulighet for etnisk profilering legges til Politiloven
2025: GPS-data fra telefoner og biler føyes til DLD II
2029: 500 000 overvåkningskameraer i Norge
2030: Den første dommen i USA basert på nevroskanning
2033: Det utføres én kidnapping hver dag i Oslo
2033: Analyseverktøyet Hercule tas i bruk for første gang
2034: Bioangrepet mot Berlin
2037: Miljøterrorister sprenger undersjøisk oljeproduksjonslegg ved Svalbard
2039: PreKrim-loven vedtas
2040: Gundersen-saken
2045: Alle typer kriminalitet er redusert med 80 %
2047: Tørkekrise ved Middelhavet skaper 3 millioner klimaflyktninger
2048: 20 000 kriminelle overvåkes av PreKrim
2050: Mål om 95 % kutt i kriminaliteten før 2080 vedtas

Dommedagsprofetier fra 1970 – kan vi lære noe av dem?

For noen dager siden feiret man Earth Day i USA og en rekke andre land (kan ikke si at jeg merket stort til feiringen her, dog). I den anledning har det liberalistiske tidsskriftet Reason Magazine republisert en artikkel fra 2000 der man kaster blikket 30 år bakover i tid, til feiringen av den første Earth Day 22. april 1970. Sitatene journalisten har funnet er interessante i et nåperspektiv. Ta dette fra Paul Erlich, forfatteren av bestselgeren The Population Bomb:

“Population will inevitably and completely outstrip whatever small increases in food supplies we make. The death rate will increase until at least 100-200 million people per year will be starving to death during the next ten years.”

Professor Peter Gunter ved North Texas State University skrev for eksempel følgende:

“Demographers agree almost unanimously on the following grim timetable: by 1975 widespread famines will begin in India; these will spread by 1990 to include all of India, Pakistan, China and the Near East, Africa. By the year 2000, or conceivably sooner, South and Central America will exist under famine conditions….By the year 2000, thirty years from now, the entire world, with the exception of Western Europe, North America, and Australia, will be in famine”

I januar 1970 skrev magasinet Life dette:

“Scientists have solid experimental and theoretical evidence to support…the following predictions: In a decade, urban dwellers will have to wear gas masks to survive air pollution…by 1985 air pollution will have reduced the amount of sunlight reaching earth by one half….”

Økologen Kenneth Watt ved UC Davis uttalte seg slik til Time:

“At the present rate of nitrogen buildup, it’s only a matter of time before light will be filtered out of the atmosphere and none of our land will be usable.”

Watt ga seg ikke med dette:

“By the year 2000, if present trends continue, we will be using up crude oil at such a rate…that there won’t be any more crude oil. You’ll drive up to the pump and say, `Fill ‘er up, buddy,’ and he’ll say, `I am very sorry, there isn’t any.’”

Senator Gaylord Nelson, som tok initiativet til Earth Day, skrev slik i magasinet Look,

“Dr. S. Dillon Ripley, secretary of the Smithsonian Institute, believes that in 25 years, somewhere between 75 and 80 percent of all the species of living animals will be extinct.”

Og selvsagt var spådommen om en kommende istid der, den jeg selv kan huske at folk vitset om på 1970-tallet. Her er det Kenneth Watt som er på ferde igjen:

“The world has been chilling sharply for about twenty years. If present trends continue, the world will be about four degrees colder for the global mean temperature in 1990, but eleven degrees colder in the year 2000. This is about twice what it would take to put us into an ice age.”

Man kan selvsagt hevde at eksemplene har liten overføringsverdi til dagens situasjon. Erlichs og Watts forutsigelser hadde et mye svakere vitenskapelig fundament enn FNs klimapanel, som brukes som basis for vel så dystre fremtidsbilder som noe man diskuterte på 70-tallet. Men de var ikke hentet ut av tomme luften, og deler av budskapet fikk gjennomslag. De (ufrivillig) morsomme eksemplene var økothrillere som Soylent Green og Logan’s Run. Mindre gøy var det at myten om befolkningsbomben fikk fotfeste i folkedypet – at den lever i beste velgående erfarer jeg stadig som foredragsholder, blant annet.

Den viktigste lærdommen kan man trekke av eksemplene over er at man aldri skal komme med skråsikre prognoser basert på ett sett med data. Befolkningsveksten på 1960-tallet, som var svært mye høyere enn idag, var én variabel i likningen. Teknologisk og vitenskapelig utvikling, generell økonomisk vekst og – ikke minst – sosiale endringer er blant de mange andre faktorene det også må tas hensyn til om man skal ha en kvalifisert mening om fremtiden.

Dagens klimaprognoser forteller oss er at det er en høy sannsynlighet for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke det kommende hundreåret. De kan ikke fortelle oss hvordan vitenskap og teknologi utvikler seg i mellomtiden, eller hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn responderer på endringene når de kommer. Så mens det er mulig at vi om førti år lever i den første fasen av et sant klimahelvete, er det også høyst tenkelig at journalistene i 2050 kommer til å godte seg over dagens klimadebatt i artikler som den over.

Norge i 2020: seg selv nok

For GooNYT.com/Europe, 20. april 2020

Det lille kongedømmet oppunder en smeltende nordpol har avlet mer enn sin rimelige andel av statsmenn av internasjonalt kaliber, og nytt vid respekt for sin innsats som megler og bidragsyter i fred som i krig. Så hvordan endte Norge opp med å bli et av Europas mest upopulære land?

Noe av svaret finnes i ved havnebassenget i landets hovedstad, Oslo. Her domineres utsikten av en av de mest påkostede bydelene i Europa, med glitrende monumentalbygg som ser ut til å kappes om å overgå de omkringliggende åsene.

Rett nord for et Europa preget av demografisk stagflasjon, bærer bydelen Bjørvika vitnemål om et Norge som nærmest er uanstendig rikt. Området ligger i vannkanten, men viser få ytre tegn til å være prosjektert for havstigning. Bjørvika hviler nemlig på land som fremdeles stiger etter siste istid – raskere enn de fleste klimaprognoser.

Operabygget i Oslo er trygt for havstigning. Foto: Jorunn D. Newth (cc)

Som en en svensk kollega en anelse bittert kommenterte forleden: “Selv jordskorpen er på nordmennenes side”. Han kunne godt ha føyd til klimaet. Så langt bekrefter utviklingen det klimaprognosene lenge har spådd: Norge hører til mindretallet av nasjoner som tjener på klimaendringene. Om antall vinterstormer øker, mer enn kompenseres det av milde vintre og en lang vekstsesong.

En gang ble det tørkeherjede Australia kalt “the lucky country”, et navn som utvilsomt passer bedre på Norge i disse dager. Men flaksen har sin pris. Liksom det tok svært lang tid for godt polstrede nordmenn å ta inn over seg den fulle rekkevidden av 09-krisen, har de strevd med å forstå at krisen forandret mange av forutsetningene for innovasjon.

En av lærdommene vi nå trekker av de delene av president Obamas store miljøpakke som mislyktes, er at en fungerende grønn økonomi krever skalerbare løsninger. Hydrogenbilen er et av talløse eksempler på teknologi som virket lovende tidlig i århundret, men som det siste tiåret har vist seg for kostbar og komplisert å ta i bruk i praksis. Unntatt i Norge, der det nå finnes en velutviklet infrastruktur basert på hydrogen produsert av naturgass.

Et annet eksempel er karboninnfanging. Norges karbonavtrykk er i ferd med å reduseres kraftig, takket være CO2-skrubbing av gasskraftverkene langs kysten. Men energiprisen fra verkene er så høy at den subsidieres av det offentlige, via et overskudd i nasjonalregnskapet som – ironisk nok – stammer fra salg av naturgass.

På samme vis har man ikke lykkes med å produsere oppdrettsfisk til en pris som er overkommelig for klodens fattige flertall. Norge kunne ha vært verdens marine matfat, men har valgt overlate den rollen til land som Kina, Mocambique og Sør-Afrika.

Ikke at dette ser ut til å plage nordmenn nevneverdig. Landet strutter av en selvtillit man ellers må til de ovennevnte afrikanske økonomiske “løvene” for å finne. Den nasjonale selvbevisstheten fikk en kraftig innsprøyting i fjor, da en potensielt farlig konflikt med Russland endte i norsk triumf.

Konfliktens forløp sier mye om de endrede maktforholdene i nord. Tradisjonelt er Russland blitt regnet som den største militære trusselen mot Norge. Da landet var en del av Sovjetunionen, som okkuperte halve Europa, var det god grunn til å ta trusselen på alvor.

Utviklingen etter Sovjetunionens oppløsning har gått i retning av å redusere faren for en okkupasjonskrig. Rotårsaken er Russlands dype demografiske krise. Landets befolkning faller med over en halv million i året, og passerte nylig 135 millioner – mot kloss opptil 300 millioner innbyggere da USSR var på sitt største.

Det fallende folketallet påvirker alle aspekter ved livet i verdens største land. Ungdomsunderskuddet har skapt et kvelende skattetrykk, som nå driver en stri “hjernestrøm” ut av landet. Et av resultatene er at den russiske hæren ikke bare sliter med å skaffe rekrutter nok, men også med utdatert materiell.

Det ble smertelig åpenbart i slutten av august 2019, da en gammel strid om kontrollen over Barentshavet blusset opp nok engang. Etterretningsrapporter tydet på at Russland var i ferd å planlegge en straffeaksjon mot Norge, av det slaget de hadde gjennomført så mange av etter krigen mot Georgia, elleve år tidligere.

For første gang på 70 år bredte en genuin krigsfrykt seg i Norge, for så å forsvinne da Russland forbløffet verden med en erklæring som bare kunne tolkes som en full diplomatisk retrett. Med støtte fra NATO og EU (som Norge fremdeles ikke er medlem av) presset Norge fram raske sluttforhandlinger, som resulterte i en avtale partene undertegnet i januar i år.

Selv om hendelsesforløpet ennå er uklart, tyder mye på at militæraksjonen ble forpurret av et mytteri i den russiske marinen. Flere tusen marinegaster nektet simpelthen å gå til krig mot et middels godt rustet NATO-medlem i rustholker fra før århundreskiftet.

En bidragende faktor kan ha vært at så mange av gastene hadde slektninger på den norske siden av grensen. Den høye andelen russiske innvandrere er et av de synligste resultatene av den omstridte norske innvandringspolitikken. Selv om politikere fra regjeringsalliansen “de fiolette” hardnakket nekter å innrømme det, er det allment anerkjent at Norge kun unntaksvis slipper inn migranter fra områder utenfor EU og Russland.

Den danske statsminister Rasmussen sa det slik ifjor: “I dette spørsmålet har Norge gjort det alle europeiske land drømmer om å gjøre, om de bare hadde hatt råd.” Det er ikke tilfeldig at uttalelsen kom fra Rasmussen: dagens politikk er resultatet av en langvarig debatt om innvandring og islam som i sin tid begynte i Danmark.

Nok en gang er Norges rikdom utslagsgivende. Landet har vært en pådriver for muligheten til å kjøpe seg fri fra FNs flyktningeforpliktelser ved å opprette “trygge soner” i land som Somalia og Irak, og har et velferdsnivå som gjør det attraktivt for titusenvis av østeuropeere som kan velge fritt på jobbmarkedet i eldrebølgens Europa.

En så streng innvandringspolitikk krever også overvåkning. Det nasjonale ID-kortet, som ble innført i 2018 etter forbløffende lite debatt, skal etter planen inkludere DNA-informasjon innen et tiår. Før 2030 vil alle nordmenns DNA være registrert i en nasjonal database, og en enkel spyttprøve avgitt til en bærbar enhet vil fastslå identiteten til bæreren av ID-kortet med 99,99% sikkerhet.

Utlendingsministeren har varslet en endring i Politiloven som vil legalisere den omfattende etniske profileringen som allerede finner sted. Mange mener at det vil føre til at nordmenn med et asiatisk eller afrikansk utseende må belage seg på å avlegge spyttprøver svært ofte i fremtiden.

For amerikanere, som i høst har mulighet til å velge sin andre ikke-hvite president på under et tiår, kan norsk politikk virke ekstrem. Men bildet har nyanser, og det er utvilsomt mye å lære av Norge. I disse dager er for eksempel statsminister Trond Giske i ferd med å legge ut på en reise landet rundt for å overbevise sitt folk om verdien av verdens første personlige karbonkvoteregime.

1. januar 2021 vil alle nordmenn få tildelt sin personlige CO2-kvote, også det knyttet opp mot det det nasjonale ID-kortet. I likhet med de nasjonale kvotene er de private omsettelige, og allerede nå er landets nettaviser fulle av annonser fra firmaer og aktører som ønsker å kjøpe kvotene.

Målet er i første omgang å gi alle nordmenn et bevisst forhold til sitt eget karbonavtrykk, men på lengre sikt er tanken å utvide kvoteregimet til forbruk av strøm, plast, metaller det er begrenset tilgang på og kanskje til og med proteiner. De fleste analytikere er enige om at den norske modellen er strålende, men stiller nok engang spørsmålstegn ved overføringsverdien til andre land.

På 1600-tallet skrev poeten John Donne: “Ingen mann er en øy, hver mann er en del av kontinentet, hvis en bit blir skylt bort av havet, blir Europa mindre”. Norge er på sett og vis landet som har motbevist dette. Også i vår tid er det mulig for et rikt, moderne og demokratisk samfunn å framstå som en øy, alene og for seg selv. I alle fall til gassen tar slutt.

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Mandag Morgen