Det store folkefallet: Trussel og mulighet

Paul Chaffey (i mine øyne en av Norges mest interessante bloggere) skrev nylig om befolkningsutfordringen vi står overfor i Europa. Chaffeys går inn på prognoser for befolkningsutviklingen for en lang rekke land i EU, som i det store og hele ser negative ut:

I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Land som kommer til å oppleve vekst i tiårene fremover, er i all hovedsak land som tiltrekker seg mange innvandrere (som Storbritannia og Sverige). Virkningene av at veksten stanser og etterhvert snus til fall i folketallet er mange, men den mest kjente har vært en del av den politiske debatten en god stund: Eldrebølgen.

Chaffey kommer såvidt inn på hva som kan gjøres for å snu denne trenden, og konkluderer med at den nordiske modellen med å legge til rette for barnefamilier har mye for seg, og at vi ellers må forberede samfunn og ikke minst arbeidsliv på en fremtid der innvandring og automatisering vil fylle tomrommene etter de mange som pensjoneres.

Det er vanskelig å være uenig i Chaffeys tall eller anbefalinger, så min posting er vel mest et forsøk på en oppfølging og utvidelse av perspektivene han trekker opp. Jeg har snakket og skrevet mye om demografi de siste femten årene, og pleier ofte å ha følgende som holdepunkter når jeg tenker høyt rundt den demografiske fremtiden:

Problemet er gammelt
Som disse tallene fra verdensbanken viser, er det to generasjoner siden fruktbarheten (målt i gjennomsnittlig barn per kvinne i et land) toppet seg og begynte å falle. “Peak fertility” ble nådd på slutten av 1950-tallet/begynnelsen av 60-tallet, jamfør grafen nedenfor. Dette er også årsaken til at vi nå har nådd “peak child” – det vil aldri leve flere barn på Jorda enn akkurat nå – og at befolkningseksplosjonen dabber av.

Skjermbilde 2016-07-31 13.26.53

Det mest interessante med denne grafen er hvor entydig den er. Etter at fallet først har begynt, fortsetter det ufortrødent i tiår etter tiår. I Norge har vi ikke sett fruktbarhet over 2 siden tidlig 70-tall, jamfør grafen nedenfor. Etter et kortvarig stup under 1,7 på 80-tallet stabiliserte fertiliteten seg mellom 1,8 og 1,9, og der ligger den fortsatt, 30 år senere.

Skjermbilde 2016-07-31 13.32.58

Det er ganske bred enighet om årsakene til fallet, som bedre og mer tilgjengelig prevensjon og familieplanlegging, kvinnelig yrkesdeltakelse, utdannelse og velstand og en kultur som fremstiller små familier og singelliv i et positivt lys. Disse drivkreftene viser få tegn til å svekkes. Vi må gå ut fra at dette er den nye normalen, og at kvinner verden over vil fortsette å få langt færre barn enn sine beste(og etterhvert olde-)mødre.

Og problemet er altså globalt. Som denne tabellen viser, er det nå mer enn 100 land der fruktbarheten har falt under 2,1 barn per kvinne, som ofte settes som det som trengs for å vedlikeholde størrelsen på en befolkning uten påfyll utenfra. Kina, Russland, USA og Japan er under den magiske grensen, liksom Singapore, Iran og Thailand.

Fallet i fruktbarhet foregår altså på tvers av geografiske, kulturelle og religiøse skiller, men stort sett ikke økonomiske. Det er en klar sammenheng mellom fattigdom og lav utdannelse, og fortsatt høy fruktbarhet. Dette avspeiler seg i statistikken ved at landene som har beholdt ekstremt høy fruktbarhet gjennomgående er blant verdens minst utviklede, og at Afrika ligger an til å bli befolkningseksplosjonens siste skanse.

Problemet er påvirkelig
Mens vi åpenbart har funnet en effektiv oppskrift på hvordan man senke fruktbarheten er det motsatte betydelig vanskeligere å få til. I Norden liker vi å peke på våre gunstige støtteordninger til foreldre som et effektiv virkemiddel, og den nordiske fruktbarheten ligger langt over det man finner sør på kontinentet.

Ikke nok med det: Norgesgrafen over viser at det er mulig å reversere trenden, noen man også ser i land som Frankrike og Russland (selv om realiteten bak Russlands økning er omstridt). Når det er sagt: Verken Norge, Sverige eller Danmark har klart å komme opp på det magiske 2,1, og vi finner også fruktbarhet på nordisk nivå i land som er beryktet for å ikke støtte opp om barnefamilier, som USA.

Problemet er åpenbart mer komplekst enn at det er for tungvint å kombinere barn og full jobb for begge foreldre. Det handler også om behovet for selvrealisering og meningsfylt arbeide, noe som viktigere enn noensinne i livet til potensielle foreldre. Vi må rett og slett ta utgangspunkt i at det nå fins langt mer å fylle dagene med enn før, og at livet som barnefri kan oppleves som vel så meningsfylt som foreldrerollen.

Vi må også være forberedt på at det vil bli stadig vanskeligere å få politisk gjennomslag for rause og kostbare familievennlige tiltak. Brexit-avstemningen forleden var en påminnelse om den økende politiske makten til Europas eldre, og et forvarsel om ressurskampen vi vil få når eldrebølgen for alvor begynner å bite.

Problemet løses ikke (varig) av innvandring
Frem til nå har innvandring kompensert for lav fruktbarhet i de fleste rike land (Japan er et unntak), og det vil fortsatt være viktig i tiår fremover. Spørsmålet er hvilken rolle innvandring vil spille i et fjernere perspektiv. Én ting er at bevegelse av mennesker over landegrensene er vår tidsalders mest brennbare politiske sak, i den grad at den er i ferd med å viske ut grensen mellom det tradisjonelle venstre og høyre.

Men fra et langsiktig demografisk perspektiv er det også verdt å huske på at innvandring er en midlertidig løsning. På sikt vil (eller rettere sagt: må) hele verdens befolkning flate ut, eldrebølgen vil treffe land etter land og gjøre det stadig mer smertefullt å eksportere ung arbeidskraft. Rent konkret vil vi merke det i Norge når viktige “leverandørland” i Øst-Europa for alvor rammes av konsekvensen av tiår med lav fruktbarhet.

Utover i århundret vil Afrika få en stadig viktigere rolle som leverandør av arbeidsvillig ungdom, simpelthen fordi det er her befolkningseksplosjonen ebber ut sist. Det reiser flere politiske spørsmål. Det første og mest åpenbare: Vil en langt høyere afrikansk migrasjon til Europa i det hele tatt være politisk mulig, når vi ser hva slags politisk respons dagens migrasjon gir?

Det andre spørsmålet er om migrantene vil ha kvalifikasjonene som trengs for å lykkes. Det å lykkes i betydningen “skaffe seg et utkomme fort” blir viktig i en fremtid der budsjettene er knappe og man definitivt ikke vil ha råd til å finansiere en arbeidsledighet opp mot 80%, slik tilfellet er for enkelte migrantgrupper idag.

Utfordringen er denne: Landene med størst befolkningsoverskudd er gjerne fattige med ditto dårlige utdannelssektorer, samtidig som arbeidsmarkedet i det rike nord stiller stadig høyere krav til ansatte. Dette gapet vil øke hvis robotisering og annen automatisering av arbeidslivet tar av, fordi jobbene som forsvinner først vil være typiske startjobber for innvandrere (transport/logistikk, varehandel, renhold).

2,1 or bust!
For de aller fleste arter som deler denne lille kloden med oss, er en utflating av veksten og kutt i antall Homo sapiens en ubetinget fordel. Siden 1960-tallet har fallet i fruktbarhet “spart” verden for hundrevis av millioner av ekstra munner å mette, og dermed også ditto CO2-utslipp. Det er knapt et miljøproblem på Jorda som ikke blir mindre av at det blir færre av oss, for å si det slik.

Denne trenden i kombinasjon med urbanisering vil også fremme fenomenet “rewilding”, det at naturen går tilbake til en mer opprinnelig tilstand der menneskene har trukket seg vekk (det mest kjente eksempelet fra Europa er området rundt Tsjernobyl-kraftverket, som har fått et forbløffende oppsving i det biologiske mangfoldet de siste tiårene).

Vi har god tid på oss før fruktbarhet under 2,1 blir en direkte trussel mot vår eksistens, og innen den tid er det rimelig å anta at en kombinasjon livsforlengelse, genteknologi, hjerne/datamaskingrensesnitt og kunstig befruktning (opptil og inklusive kunstige livmorer) vil gi en direkte kontroll over befolkningens størrelse vi med våre indirekte metoder bare kan drømme om.

Det er ingen tvil om at denne demografiske omstillingen vil utløse en massiv økonomisk omstilling. En stor del av den økonomiske veksten vi har vent oss til i etterkrigstiden er knyttet til befolkningsvekst, og som konsulentselskapet McKinsey påpeker må vi regne med at veksten dabber kraftig av når befolkningen går mot nullvekst eller til og med negativ vekst (dette merkes allerede godt i Japans boligmarked, fex).

Mckinsey
Mckinsey spår kraftig redusert vekst utover i århundret, men merk at den fremdeles er langt høyere enn det folk var vant til før. Det meste av menneskenes histiorie har vi hatt tilnærmet nullvekst.

 

Det vil utløse en massiv omorganisering av arbeidslivet, pensjonssystemet, utdanningssektoren og ikke minst helsevesenet. Men det bør ikke skremme oss fra å ta denne muligheten i bruk. Skal menneskeheten overleve på Jorda på lang sikt, er nullvekst i befolkningen en nødvendig forutsetning. Vi er nær dette viktige målet idag, og bør derfor sette 2,1 barn per kvinne som vårt langsiktige, permanente mål.

Når vi har gjennomført omstillingene som er nødvendige for å nå dette målet, har vi i praksis lagt til rette for et ekte bærekraftig samfunn. Og nei: Det er ikke det samme som stans i vekst og innovasjon, selv om disse fenomenene vil se ganske annerledes ut i nullvekstsamfunnet.

SoMe-status for 2012

På tampen av 2012 passer det å gjøre opp status for nett(inter)aktiviteten. Min bruk av sosiale medier (SoMe) er – som de flestes – i stadig endring, og i år har det særlig latt seg merke på Twitter. Listen nedenfor oppsummerer status for deltakelse og engasjement, slik jeg har opplevd det. Listen er satt opp etter relevans, med de minst relevante øverst.

Facebook: Neida, jeg har ikke meldt meg på Facebook igjen, men jeg følger da med så godt jeg kan ved å lese åpne FB-sider og sånn i sin alminnelighet holde et øye med utviklingen. For en utenforstående var det lite ved Facebooks utvikling i året 2012 som fristet til å melde seg inn (igjen). Etter børsnoteringen i våres er det ganske åpenbart at nettstedet øker det kommersielle trykket, og resultatet ser jeg bl.a. i form av en strøm av klager over påtrengende reklame fra folk jeg følger på Twitter.

Mulig det bare er meg, men jeg møter også stadig flere som sier de begynner å bli lei av alle endringene. At Facebook har jobbet så hardt for å hive ut folk basert på meninger eller etternavn, styrker ikke akkurat min tillit til nettstedet. Så nei, det blir ikke Facebook på meg i 2013 heller.

Begynner å bli lenge siden jeg flickret bilder som dette, gitt. Sukk. 

Flickr: Hobbyfotografen Eirik gikk i dvale etter at han ble forelder, og fremdeles blir de fleste bilder tatt med mobilen i hverdagslige situasjoner. Private familiebilder ønsker jeg ikke å dele med hele verden av prinsipp (niåringen skal selv få bestemme over hvilke bilder av ham som flyter rundt på nettet når han blir stor nok), og de er uansett ikke av en god nok kvalitet til at jeg syns de passer til annet enn innvortes bruk.

I det siste har jeg begynt å tenke mer på muligheten for å ta opp hobbyen igjen, har lastet opp flere bilder og begynt å kommentere og favoritte andres bilder på Flickr. Jeg har til og med gått og siklet litt på Samsung Galaxy-kameraet. Forhåpentligvis vil det skje mer her i 2013.

Twitter: I 2011 var Twitter utvilsomt det sosiale mediet jeg investerte mest tid og mental kraft i. I 2012 har mitt forhold til Twitter kjølnet kraftig. Jeg fortsetter å legge ut postinger, men konstaterer at det i stadig større grad er moro-pekere fra imgur/Reddit-universet og lettbeinte betraktninger – vitenskapsformidling via Twitter er i ferd med å bli en blindgate for meg.

Dette slår begge veier: for et par år siden så det ut til at Twitter kunne erstatte RSS-feeden min som kilde til viktig informasjon, men i 2012 har RSS gjort et massivt comeback som kilde. Med Feedly-appen på Android-brettet er det blitt en ren nytelse å bla seg gjennom morgenens oppdateringer, uten støyen og dilldallet man får på Twitter.

Som debattforum er Twitter like ille som det alltid har vært, og jeg merker at dette irriterer meg stadig mer. Begrenset søkefunksjon, dårlig trådhåndtering og 140-tegnsbegrensning er hovedårsakene til at vi alle fremstår som dummere enn det vi faktisk er på Twitter. At twitrerne i så stor grad verdsetter smarte oneliners hjelper selvsagt ikke på nivået, og det rammer i særdeleshet debatter om komplekse spørsmål som surrogati og omskjæring.

Legg til Twitters slaviske forhold til det som til enhver tid står i avisene og vises på NRK, for ikke å nevne eksplosjonen i twitrere som inspirert av Helge Torvund og Frode Grytten skriver kvasipoetiske betraktninger på nynorsk, og du har forklaringen på at jeg tok en lang Twitterpause i 2012. Det kommer jeg nok også til å gjøre i 2013 (men i motsetning til Elin Ørjasæter kommer jeg ikke til å lage et stort drama ut av det… :)

Bloggen: Aktiviteten her på bruket har variert en del gjennom året, først og fremst fordi jeg brukte så mye skrivetid på å levere en vitenskapsartikkel for VG hver uke. Nå som VG-spalten er kansellert, har antall postinger økt igjen. Og slik fortsetter det, inntil jeg eventuelt får en ny skrivejobb som overlapper med det jeg poster her (som frilanser prioriterer jeg alltid betalt arbeid).

Trafikken har ifølge Google Analytics holdt seg på omtrent samme nivå som tidligere år, med noen klare aktivitetstopper for temaer som virkelig engasjerte. Et typisk eksempel er oppfølgingen av en forbrukersak jeg hadde med Komplett.no. Selv om saken ikke løste seg for min del, fortsetter kommentarene å dette inn og tilføre nyttig informasjon (kortversjon: du er screwed hvis skjermen ryker på ASUS-brettet ditt).

Jeg har sett endel bloggere klage over at leserne har flyttet over til Facebook, og at blogging generelt har fått et dårligere rykte på seg takket være rosabloggerne. Det kan nok stemme for endel, men jeg har ikke følelsen av at det samme har skjedd her. Derfor blir det fortsatt høyt trøkk i jubileumsåret 2013, altså (jepp, den 13. januar neste år er det 10 år siden jeg begynte å blogge. Wheee!)

Google Plus: Dette er årets største og hyggeligste overraskelse for meg. Jeg meldte meg på G+ like etter at tilbudet ble åpnet ifjor sommer, og var aktiv en periode før jeg ga opp hele greia. Det ble for stille der inne, og tross mange gode designgrep var det for mye som ikke virket som det skulle. I sommer tok jeg opp tråden igjen, og det siste halve året har jeg oppdaget at G+ kan være en riktig fin og givende diskusjonsarena og leverandør av tips – bare man aksepterer stedets begrensninger.

Selv om jeg får et distinkt inntrykk av at aktiviteten er på vei oppover, er G+ fremdeles et tausere sted enn Facebook og Twitter. Blant dem jeg følger er det mange postinger som aldri får en kommentar, for å si det slik. Men samtidig har det nå utviklet seg en aktiv kjerne av norske G+-brukere det er interessant å følge, og som gjerne kaster seg ut i diskusjoner på en ryddig og saklig måte. Her hjelper det at G+ er lagt til rette for debatt i en helt annen grad enn Twitter.

Klok av Facebook-skade er jeg forsiktig med hvem jeg følger og ikke minst hva jeg legger ut av private detaljer. I hovedsak bruker jeg G+-kontoen min til å diskutere teknologispørsmål, og ikke overraskende er det et utmerket sted å drøfte og få tips om Android, Docs og andre Google-produkter. :) Jeg regner altså med å tilbringe mer tid på G+ neste år, noe som i så fall vil gå på bekostning av min deltakelse på Twitter.

Den mest interessante erfaringen jeg gjorde i 2012 handlet om hvordan ulike sosiale medier kan samspille med hverandre. For knappe to måneder siden ble Amazon utsatt for en svært effektiv nettkampanje etter at selskapet hadde behandlet en norsk kunde riktig slett. Kampanjen ble startet av Martin Bekkelund, mens jeg var en av mange som gikk bredt ut i sosiale medier for å forvandle Martins bloggposting til en viralsak.

Ved å twitre, FBe, g+e og blogge om saken lyktes vi over all forventning, og Amazon kapitulerte ganske snart. Hyggelig å konstatere at det går an å bruke disse sosiale tidstyvene til noe nyttig også…

Eposten og det forbrukerdrevne IT-markedet

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av VG om epostens muligheter til å overleve i fremtiden, og forleden dag ble saken publisert. VG har spurt fire såkalte eksperter, og Gisle Hannemyr er alene om å mene at epost kommer til å være en tjeneste for spesielt interesserte innen dette tiårets utgang. Jeg skal ikke si at han umulig kan få rett, da ting endrer seg fort i IT-bransjen. Men jeg tror et mer plausibelt bilde er at epost vil være viktig for mange i overskuelig fremtid, selv om den generelle bruken kan falle kraftig.

Så hva er min begrunnelse som fremtidstenker for dette standpunktet? I stor grad er det sosial treghet, som jeg er inne på i artikkelen. Epost har en ekstremt høy utbredelsesgrad (de fleste som har nett, har det fremdeles), noe vil som bremse av-epostifiseringen av Norge. Mennesker og institusjoner er konservative av natur, og trenger tid på å bytte helt og holdent til noe annet. Ikke minst når alternativet er et spekter av meldingstjenester fra ulike leverandører, snarere enn én enkelt konkurrent (derfor er sammenligninger med fasttelefon versus mobil i dette tilfellet lite hjelpsomme).

Første gang jeg brukte epost var i forbindelse med studioene på UiO i 1984.
Privat epost fikk jeg først via CompuServe (her med klienten WinCIM) i 1990.

Det nærmeste vi kommer et klart epost-alternativ idag er Facebooks meldingstjenester. Og mens det er sannsynlig at Facebook blir den viktigste meldings-infrastrukturen for sine brukere, vil det fremdeles finnes mange som har interesse av å rute kommunikasjon utenom det lukkede systemet. Det gjelder blant annet private og offentlige virksomheter som håndterer konfidensiell informasjon, og som har et praktisk og juridisk behov for et frittstående meldingsarkiv. Og privatpersoner som av ulike årsaker ikke er på Facebook, for eksempel fordi de ikke føler seg komfortabel med massiv overvåkning av privat kommunikasjon. Joda, vi vil fremdeles finnes i fremtiden også…

Det blir med andre ord for enkelt å si at fordi brukerne er i ferd med å venne seg til Facebook-kommunikasjon, er samfunnet dømt til å bytte til dette i løpet av noen år. For en tid tilbake ble jeg konfrontert med en påstand av dette slaget av en journalist. Problemstillingen var omtrent som følger: siden 15-åringene knapt vet hva epost er, må arbeidsgivere bare belage seg på å oppgi epost til fordel for det 15-åringene er vant til. Jeg var uenig i påstanden, og begrunnet det blant annet med at ikke det var slik  – og heller ikke ville være slik i fremtiden – at tenåringers ønsker er hoveddeterminanten for utforming av arbeidsplassene i Norge.

Nye medier gir selvsagt nye vaner og forventninger, men i arbeidslivet gjør man en selvstendig vurdering av nytteverdien – og det er en prosess som (surprise, surprise) tar tid. Jeg fikk en påminnelse om det forleden, da jeg overvar en uformell mentometeravstemning i en forsamling med ansatte fra et ganske representativt utvalg av bedrifter. På spørsmålet om folk i salen brukte sosiale medier som Facebook, Twitter eller blogg (LinkedIn var ekskludert, selvsagt) i forbindelse med jobb, svarte rundt 90% “sjelden” eller “aldri”, med det siste som den største kategorien.

Noen lar seg kanskje sjokkere av slike tall. Jeg konstaterer at dette er virkeligheten de fleste unge, SoMe-vante arbeidstakere jevn over må forholde seg til, og at årsaken til at det er slik har vel så mye å gjøre med de sosiale medienes intense fokus på privatsfæren som konservatisme i næringslivet. I likhet med smartfonen gjenstår det mye utvikling før Facebook med flere viser sitt fulle potensiale, ikke minst profesjonelt. Google Plus er det nærmeste vi er kommet et forsøk på å integrere SoMe og arbeidsprosesser (via Google Documents), og vi ser jo stort nedslagsfelt det konseptet har fått.

Bak debatten om epostens fremtid skjuler det seg en større og mer interessant debatt: hvilke drivkrefter former vår teknologiske fremtid? Teknologien som skapte dagens IT-samfunn –  PCer, internett og epost – ble opprinnelig utviklet av og for akademia og næringsliv. Men det siste tiåret har tyngdepunktet flyttet seg merkbart mot produkter og tjenester utviklet for massemarkedet – smartfoner, nettbrett, sosiale medier. Dette merkes godt på konferansene jeg deltar på for tiden, der det snakkes mye om hvordan forbruker-IT driver businessegmentet, og hvordan næringslivet kan lære av Facebook, Apple og Googles forhold til brukerne.

Jeg posisjonerer meg altså som en moderat skeptiker i dette landskapet. Jeg har ingen problemer med å akseptere at vårt forhold til IT i stor grad vil bli formet av forbrukertrender det neste tiåret. Men i motsetning til mange andre som snakker om IT-fremtiden er jeg usikker på hva slags endringer dette vil føre til, og hvor varige slike endringer vil være. Ta smarttelefoneksplosjonen, for eksempel. På den ene side går et flertall av nordmenn nå rundt med kraftige datamaskiner i lommen, med alle de muligheter det gir.

På den annen side har smartfonen langt fra realisert sitt potensiale. Idag fungerer den mest som en konvergent enhet for aktiviteter som tidligere var spredd på flere dingser, som musikk, spill, sosiale medier og nettaviser. Salgsstatistikkene for applikasjoner og av brukerundersøkelser viser at underholdning og adspredelse dominerer. Inget galt i det, men det vitner om et ganske umodent marked der det ennå skal skje en god del innovasjon. Det er på ingen måte gitt at dagens bruksmønstre vil danne mal for fremtiden (tenk på hvordan bruken av personlige datamaskiner har endret seg siden Commodore 64s dager).

Ditto for sosiale medier. Facebook er for alle praktiske formål sosiale medier for folk flest, så utviklingen på området avhenger i overveiende grad av hva dette ene selskapet gjør i tiden fremover. Det gjør det selvsagt ekstra vanskelig å forutsi hvordan sosiale medier vil utvikle seg. Den raske veksten i antall brukere og tiden som hver bruker tilbringer på Facebook er nødt til å flate ut, men kan den snu og gå all Compuserves og AOLs vei fordi brukerne går lei av produktet? Eller vil Facebook bli en “utility”, en uunnværlig tjeneste på linje med vann og strøm, slik Clay Shirky tror? Det vil i stor grad avhenge av om selskapet mestrer balansegangen mellom skreddersydd reklame og å frike ut brukerne, slik Wired så godt oppsummerte det i sin tid.

For meg blir alt dette en nyttig påminnelse om at fremtidstenkning ikke bare er å tegne bilder av hvordan fremtiden kan bli. Vel så ofte kan det bestå i å levere bilder av hvordan fremtiden ikke behøver å bli, begrunnede motperspektiver til begeistringen som har så lett for å gripe oss teknologientusiaster. Mitt hovedråd i dagens situasjon er derfor å skynde seg langsomt. Hold for all del et skarpt blikk på den teknologiske utviklingen, ta nye produkter og tjenester i bruk og vurdér om de leverer funksjonalitet det kan være verdt å satse på fremover.

Men ikke vær redd for å bli hengende etter med noe, all den tid vi knapt vet hva dette “noe” er i et femårsperspektiv. Vår korte IT-historie er proppfull av eksempler på folk som gamblet på at et firma eller en trend skulle forandre alt, og som så ble sittende igjen med svarteper da historien gikk firmaet eller trenden forbi. Som en ivrig talsmann for og utvikler av webportaler i sin tid vet jeg hva jeg snakker om. :)

Jeg vedder mot 2012-profetiene: tør noen å vedde for?

Kan bare beklage at det har vært litt stille i bloggen i det siste: har et heftig foredragsprogram for tida, og det som blir til overs av skrivetid går stort sett med til å produsere spalter for VG, magasinet =Oslo og analysetidsskriftet Mandag Morgen. Nylig hadde jeg en sak i VG om 2012-profetiene (som jeg også har blogget om tidligere), der jeg avsluttet med å erklære at jeg var villig til å putte pengene mine der kjeften er (for å skrive om et anglosaksisk uttrykk) og vedde på at verden ikke vil rammes av katastrofer den 21. desember i år:

Hermed utfordrer jeg alle dem som sprer 2012-spådommer med følgende veddemål: Jeg er villig til å vedde hver tiende krone jeg tjener i år på at vitenskapen får rett denne gangen også. Å vedde mot verdens undergang gir liten mening, derfor senker jeg kravene betraktelig. Hvis mer enn én prosent av Jordas befolkning skades eller verre på grunn av en maya-katastrofe den 21. desember, går en stor sum til Leger uten Grenser (som garantert vil trenge dem da).

Med andre ord: mer enn 99% av Jordas befolkning kan overleve en maya-aktig katastrofe – og likevel betaler jeg ut beløpet. Nå er 1% eller 70 millioner mennesker fremdeles et svært høyt tall – i samme størrelsesorden som annen verdenskrig. I denne bloggen er jeg derfor villig til å slakke på kravene med en faktor 100: hvis 700 000 mennesker eller mer blir drept eller skadet av en maya-aktig katastrofe den 21. desember, betaler jeg som nevnt over.

Jeg sier “maya-aktig”, fordi vi lever på en klode som trorr alt er sterkt preget av pågående katastrofer. Krig, sult, tørke, HIV, malaria og de talløse andre ulykkene som gjerne rammer verdens fattigste, har ingen annen forbindelse med de påståtte profetiene enn at oppmerksomheten rundt dem kan komme til å vike plassen for 2012-hysteri når Datoen nærmer seg. Det som trengs for å utløse pengene, er noe som åpenbart er utenfor det normale i art eller grad.

Derfor etterlyser jeg nå folk som tør vedde imot. Tror du såpass på en verdensomspennende maya-katastrofe den 21. desember i år at du er villig til å sette penger på det – penger som går til et godt formål om du taper? Meld deg i så fall på per epost eller i kommentarfeltet under. Det verste som kan ramme deg er at verden fortsetter som før, og at noen som virkelig trenger pengene får litt mer å rutte med.

Er fremtidstenkning for alle?

Forleden uke deltok jeg i en interessant og overraskende godt besøkt debatt i Litteraturhuset i regi av det idehistoriske tidsskriftet Arr. Temaet var fremtidsforskning, og jeg satt i panelet sammen med fremtidsforsker Erik Øverland og dekana ved det humanistiske fakultet Trine Syvertsen. Hovedspørsmålet var: “Kan forskere forutsi fremtiden?”, til hvilket mine to utmerkede panelkolleger svarte nei mens jeg svarte ja (for deretter å kvalifisere mitt svar ved å påpeke at enkle systemer som Solsystemet er forutsigbare med høy presisjon i et langt tidsrom, mens komplekse systemer som været og økonomien i beste fall er delvis forutsigbare i et kort tidsrom).

Eksempel på noe som ikke er, og som det likevel forskes mye på

Et annet interessant spørsmål som ble drøftet var “Kan man forske på det som ikke er?” Øverland tok til orde for at fremtiden – eller i det minste vårt forhold til den – kan være gjenstand for seriøs akademisk forskning. Jeg minnet om at mye av dagens forskning faktisk tar for seg det som ikke er. Strengteoretikernes forskning på pre-Big Bang-scenarier er et eksempel (man forsker på tiden før tiden, og rommet før rommet) mens hele historiefaget er et annet (yesterday’s gone, som bekjent).

Men det mest provoserende utspillet denne kvelden kom fra dekana Syvertsen, som mente at fremtidstenkning var noe også de fremmøtte humanistene kunne sysle med. “Fremtidstenkning er for alle”, erklærte hun. Det førte til debattens eneste skarpe meningsutveksling, da scenariebygger Andreas Hompland tok ordet fra salen og imøtegikk Syvertsens utspill på vegne av det han kalte “scenarietilsynet”. Hans poeng var at scenariebygging må utføres av kvalifiserte folk. Det krever omfattende research, og prosessen bør fortrinnsvis skje i grupper under kyndig ledelse. Ikke noe man gjør ved spisestuebordet etter Dagsrevyen, altså.

Det er det vanskelig å si seg uenig i. Likevel er jeg i grunnen hjertens enig med Syvertsen. Dels fordi det allerede er slik at vi alle tenker på fremtiden uansett. Ifølge psykolog Daniel Gilbert handler rundt 15% av tankene som knitrer bak pannebrasken din om den nære og fjerne personlige fremtiden. Enten du grunner over hva du skal by gjestene på til middag imorgen eller planlegger å kjøpe nytt hus, så er det fremtidstenkning du driver med.

At det også er vanlig å tenke på fremtiden i et større perspektiv, viser den enorme populariteten til filmer som “Avatar”. Men den folkelige fremtidstenkningen er aldri scenariebasert, hvilket bringer meg til det andre poenget: profesjonell fremtidstenkning er heller ikke synonymt med scenariebygging. Det finnes så mange måter å angripe fenomenet på fremtiden på, fra romaner og tegneserier til Delphi-metode og forutsigelsesmarkeder.

Så nei: du behøver ikke delta på et seminar i regi av en storbedrift eller fylkeskommune for å tenke på fremtiden på en måte som er verdifull for deg – eller andre. Selv arbeider jeg som fremtidstenker arbeider relativt lite med scenarier (jeg har vært med i et par slike prosesser, men det ga i grunnen ikke mersmak). Isteden arbeider jeg mye med det jeg kaller fremtidsbilder, små glimt av fremtiden som kan ta form av artikler, bloggpostinger eller foredrag.

Fremtidsbildene mine tar ofte utgangspunkt i det jeg kaller “områder av større forutsigbarhet” (mer om det i en senere bloggposting), fenomener eller trender som er så brede og stabile at fremtidsbilder basert på dem får en viss plausibilitet. Den demografiske og teknologiske utviklingen er eksempler på slike områder, og kan gi opphav til fremtidsbilder av eldrebølgen og superavanserte dingser.

Ofte velger jeg en form på fremtidsbildene som klart forteller leseren at dette ikke er en presis spådom, men en visjon av hvordan virkeligheten kan komme til å bli. Jeg skrev et eksempel på dette i fjorårets juleutgave av VG Helg, i form av en novelle som skildrer et 2031 der bilene kjører seg selv. Utgangspunktet for novellen er de store fremskrittene bl.a. Google har gjort med selvkjørende biler. Hensikten er både å underholde og få leserne til å reflektere over hva en slik utvikling kan bety (i bildet nevner jeg bl.a. overvåkningsproblematikk).

Et annet eksempel er et foredrag jeg skal holde for Unge Venstre om et par uker. Temaet er velferdspolitikk, og jeg er bedt om å snakke om fremtiden. Nylig var UV-leder Sveinung Rotevatn en av flere borgerlige ungdomspolitikere som lå i telt utenfor Stortinget som protest mot de vanskelige vilkårene for unge i boligmarkedet. Jeg tilpasser nesten alltid mine foredrag til oppdragsgivers behov, så i dette tilfellet vil jeg utfordre forsamlingen ved å hevde at det blir like vanskelig eller vanskeligere for å ungdom å komme seg inn på boligmarkedet om 15-20 år.

Dette fremtidsbildet begrunner jeg bl.a. med den demografiske utviklingen, der urbanisering, vekst i folketallet og eldrebølge vil øke presset i boligmarkedet i storbyene og byregionene. Fordi olje- og gassalderen langt fra er over i dette tidsperspektivet, vil Norge fortsatt være et land der en stor del av befolkningen har råd til å kjøpe dyre boliger. I dette bildet blir ikke telependling viktig nok til at det bidrar vesentlig til å holde folk på landet, og om vi får et boligkrakk (noe økonomene har spådd i årevis uten at det har skjedd) vil prisfallet ikke bli varig.

Politisk sett er dette et “business as usual”-scenario – dagens storbypolitikk (eller snarere mangel på sådan) antas å fortsette noenlunde som idag. Og det er her vi kommer til sakens kjerne: min hensikt er å få publikum til å reflektere over hva som må til for at “business as usual” skal unngås. Siden publikum i dette tilfellet er politisk engasjert ungdom, er det naturlig å vinkle diskusjonen inn mot hva slags tiltak som eventuel kan settes inn for å gi ungdom et rimelig botilbud. Er for eksempel tiltakene som UV foreslår her nok, eller må det sterkere lut til for å bygge et par hundre tusen boliger i og rundt Oslo før 2030?

Spørsmålet som bør melde seg hos mitt publikum i slike situasjoner er: hva er denne mannens grunnlag for å snakke om fremtiden? Jeg har, i likhet med de fleste i dette gamet, ingen formelle kvalifikasjoner å snakke om. Da jeg begynte å jobbe med fremtiden som tema (noen år før jeg skrev boka “Fremtiden”), var det ingen aktuelle kurs eller seminarer jeg kunne ta i Norge. Jeg hadde heller ikke anledning til å studere i utlandet, og derfor kaller jeg konsekvent ikke for fremtidsforsker.

Når det er sagt, skader det ikke å ha en naturvitenskapelig bakgrunn når man skal forstå og fortolke statistikken som ofte kan ligge til grunn for fremtidsbilder. Som astrofysiker har jeg gjennomtenkt forhold til lange tidsrom, og matematikk nok til å få en grunnleggende forståelse av hva som er og ikke er forutsigbart. Jeg leser selvsagt masse (inklusive standardverkene innen fremtidstenkningen), pløyer meg gjennom flere trendanalyser og scenarier enn jeg liker å tenke på og følger ledende folk på nettet. Mange år erfaring fra politikk og organisasjonsliv skader sikkert ikke.

Men ellers er jeg i det store og hele en glad amatør. Hvilket bringer meg til poenget i tittelen: Hvis noen med en bakgrunn som min kan tjene gode penger på å snakke om fremtiden, er feltet være åpent for mange fler. Den viktigste kvalifikasjonen er når det kommer til stykket en glødende interesse for et esoterisk emne, evnen til å håndtere et uvantlig bredt kildetilfang og tjukk nok hud til å tåle å bli sett på som useriøs – noe som er en uunngåelig del av jobben. :)

Tale til Unge Venstres sommerleir

Jeg var så heldig å være blant de ytterst få i norsk offentlighet som fikk anledning til å tale til politisk engasjerte ungdommer i kjølvannet av terroraksjonen 22. juli 2011. Dette er hva jeg valgte å si på Tromøya 1. august 2011:

Jeg hadde opprinnelig planlagt å snakke om liberal politikk i et fremtidsperspektiv på denne sommerleiren. Men for ti dager siden befant jeg meg utenfor blokka vi bor i på Tøyen, sammen med sønnen min, da et voldsomt brak som fikk det til å riste i vinduene avbrøt leken. Noen minutter senere hørte jeg sirenene som fortalte meg at Norge ikke ville bli helt det samme igjen.

Det som har skjedd påvirker selvsagt formen på det jeg skal si ikveld. Normalt snakker jeg uten manus, for eksempel, men i dette tilfellet har jeg valgt å lese høyt, rett og slett fordi det er vanskelig å samle tankene i en stund som denne. Det er en del temaer jeg ikke kommer inn på, det blir mindre fokus på konkret politikk, og mer fokus på verdier.

En av mine roller i offentligheten er å fungere som fremtidstenker. Dette faget, som ofte er mer av en kunst enn en vitenskap, handler ikke om å spå om konkrete enkeltbegivenheter i fremtiden. Fremtidstenkning er en metode som lar oss drøfte kreftene som former morgendagen i vår tid, og som lar oss danne bilder av mulige fremtider som skal inspirere til debatt, ettertanke og handling.

Historie har alltid stått sentralt i fremtidstenkning. Ikke fordi vi tror at historien gjentar seg selv – det gjør den gudskjelov ikke. Men historien kan fortelle oss mye om hvordan den konstante faktoren i samfunnsutviklingen – enkeltmennesker og grupper – reagerer på problemer og kriser.

Og er det noe vi kan lære av historien idag, må det være dette: så forferdelig som terrorangrepene var, er de alene ikke istand til å gi oss en dårlig fremtid. Europa har vært herjet av politisk terror og vold fra venstre og høyre i over hundre år, og erfaringene fra det siste halve århundret er entydige: demokratiet er en mer hardfør organisme enn antidemokrater forestiller seg.

Joda, tilbakeslag kan følge. 11. september-angrepene førte til Patriot Act, fengselet i Guantanamo Bay og overvåking i en hittil ukjent skala i et fritt samfunn. Men USA har bevart sin sjel gjennom alt dette. Det er og blir verdens ledende liberale demokrati. Det er også de europeiske landene som i lange perioder etter krigen har vært utsatt for terrorkampanjer, som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

I disse dager sies det ofte at terroristen i Oslo har tapt. Og hvis målet var å utløse en seksti år lang borgerkrig mot den påståtte islamske invasjonen, vil han ikke oppnå det. Han får ikke noe folkelig opprør mot de mye omtalte «kulturmarxistene». Å tro at man kan forandre historiens løp ved å drepe 77 mennesker er ikke bare et symptom på et forkvaklet sinn. Det vitner også om manglende forståelse av hva et samfunn er, og hvilke krefter som former det.

Men dermed er det ikke sagt at himmelen er skyfri. Det som har hendt er et kraftig varsko om hvor sterk illiberal tankegang som høyreradikalisme og islamofobi står i dagens Europa. Om ikke terroristens handlinger støttes av særlig mange, deles hans grunnleggende analyse av millioner på kontinentet. Det inkluderer et ikke ubetydelig antall nordmenn, skal man dømme etter nettkommentarer de siste dagene.

Historien har lært oss at terror som regel foregår mot et bredere ideologisk bakteppe, og tar utgangspunkt i problemer mange opplever som reelle. Venstreterrorismen på 1970-tallet foregikk mot bakgrunn av 1968-opprøret og en generell venstreradikal bølge. Islamistisk terror har sitt utspring i et verdensbilde som i stor grad er formet av tiår med konflikt i Midtøsten.

Så selv om det viser seg at terroristen i Oslo opererte helt på egen hånd, er bakteppet for handlingen noe han stadig kommer tilbake til i sitt mye omtalte kompendium: massemigrasjonen vi nå er vitne til. Vi lever i den største forflytningen av mennesker på kloden siden Folkevandringstiden etter Romerrikets fall, og alt tyder på at det vil fortsette i overskuelig fremtid.

Det er mange drivkrefter bak den nye folkevandringen, men en av de viktigste i fremtiden vil være en befolkningsmessig ubalanse mellom land i nord og sør. De nærmeste tiårene vil eldrebølgen skape et enormt behov for arbeidskraft her i det rike nord, samtidig som det finnes et stort overskudd av reisevillig arbeidskraft andre steder på kloden.

Ifølge EU-statistikk kan Europa frem mot 2050 trenge opptil 50 millioner nye arbeidstakere for å dekke behovene i omsorgssektoren, og fylle tomrommene etter pensjonistene. Det aller meste av denne arbeidskraften vil komme fra land i Asia og Afrika. Resultatet er at befolkningen i det rike nord nærmest uunngåelig vil forandre sammensetning.

I USA anslår demografer at halve befolkningen i 2050 kan ha opprinnelse fra et annet sted enn Europa. Et såkalt «ikke-kaukasisk flertall» er allerede et faktum i sju av landets delstater.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi se en lignende utvikling her i landet. Vår dynamiske økonomi krever mye arbeidskraft, og innen 2050 kan vi ha passert over sju millioner innbyggere. Det meste av veksten vil skyldes innvandring, og mye av den vil i sin tur ha sin opprinnelse utenfor Europa. Eller om man vil: Resten av Norge vil følge utviklingen i Oslo, som så ofte tidligere.

Dette enkle demografiske faktum er bakgrunnen for frykten vi nå finner på ytre høyre fløy. Og selv om de er ganske alene i sin tro på at vår sivilisasjon står foran sin undergang, reiser de spørsmål som åpenbart gir gjenklang blant mange velgere: Hvordan vil Norge se ut én av tre har innvandrerbakgrunn? Hvordan går det med velferdsstaten, helsevesenet, skolen, demokratiet? Hvilke verdier vil landet vårt stå for i en slik fremtid? Hva vil definisjonen av det å være norsk bli?

Dette er spørsmål vi har vært lite villige til å drøfte i Norge og Europa forøvrig, og dermed har ekstremister i stor grad fått rå grunnen alene. Når den politiske hverdagen begynner, må vi begynne å se på hvordan vi kan gjøre det. Det liberale samfunnet trenger ikke bare motbilder til ekstremistenes dystopiske fremtidsvisjon av et sharia-styrt «Eurabia».

Vi trenger også motbilder til en langt mer sannsynlig fremtid, som vi allerede kan se avtegne seg i USA. Valget av Obama viser hvordan politikk og demografi er i ferd med å filtres sammen. Om befolkningssammensetningen i USA i 2008 hadde vært som den var i 1980, ville John McCain ha vunnet klart.

Eller om man vil: En overvekt av republikanske velgere finnes blant hvite folk på landet, mens demokratenes maktbase i stigende grad er brune mennesker i byene. Den amerikanske eldrebølgen vil lenge preges av den såkalte «boomer»-generasjonen av hvite amerikanere, samtidig som innvandrerbefolkningen lenge vil være yngre.

Frykten er at dette på sikt kan føre til en «gråbrun konfliktakse», der trange offentlige budsjetter fører til at tilbud til hvite pensjonister og yngre innvandrere settes opp mot hverandre. Delstaten Arizona fremheves gjerne som en mulig modell for en slik utvikling, som vi altså må unngå.

Vi trenger bilder av fremtiden som realistiske og inspirerende, uten å være utopiske. (Utopier bør liberalere overlate til de politiske ytterfløyene.) Det enkle er ofte det beste. Så hva med å starte med noe som ble sagt av 12 år gamle Henriette til Aftenposten forleden: «Det blir aldri som før. Men jeg tror det blir bedre.»

Henriette kan få rett, men jeg vet at det ikke vil skje av seg selv. Om vi skal skape et bedre Norge blir vi nødt til å gripe fatt i frykten, og dens årsaker – både de innbilte og de høyst reelle. Den gode nyheten er at utgangspunktet etter terrorangrepene knapt kunne vært bedre.

Disse dagene preges av et samhold, en framvoksende enighet om ikke å kneble debatt eller undertrykke meninger og en slående mangel på hevnlyst fra ofrenes og de etterlattes side. Når britiske tabloider sjokkeres av terroristens gode soningsforhold, vet vi at vi er på riktig spor som samfunn.

I en kritisk situasjon for landet har nordmenn virkelig vist hva de er gode for. Samtidig har vi vært velsignet med god ledelse. Kongen, Oslos ordfører og statsministeren har alle vist seg situasjonen verdig. De har sagt mye godt og trøstende, men den største gaven til ettertiden var det Stoltenberg som sto for, med uttalelsen: «Vi vil møte angrepet med mer demokrati og mer åpenhet.»

Denne velformulerte setningen er ikke bare en viktig avstandsmarkering til terroristen og hans meningsfeller, den er også et godt utgangspunkt for politisk arbeid i tiden fremover. For et liberalt parti passer den utmerket, fordi den fokuserer på kjerneverdier. Åpenhet og demokrati – ord som forplikter.

Mange har tolket uttalelsen dithen at regjeringen ikke vil gå inn for mer overvåkning. «Ingen Patriot Act i Norge», som New York Times skrev. Vi bør holde fast på den fortolkningen lenge. Hvis det skulle vise seg at et stortingsflertall om noen år ønsker å trappe opp overvåkningen ytterligere, så skal vi minne om ordene som alle stilte seg bak i 2011.

Men vel så viktig: mer demokrati og mer åpenhet kan ikke bety annet enn at vi gjennomgår innvandringsdebatten slik den har vært ført her i landet. Det er mulig at den har vært for lite åpen, slik mange har skrevet de siste dagene. Kanskje er det til og med slik, som den danske politikeren Naser Khader hevder i et innlegg, at en hardere innvandringsdebatt av dansk type kan hindre voldshandlinger.

Så langt ser vi ikke mye tilslutning til synet om at vi bør gå i Danmarks fotspor. Det vi isteden ser vi en gryende selvkritikk for tonefallet i debatten, fra sentrale deltakere. Flere prominente høyrebloggere eller blåbloggere innrømmer nå at de kan ha gitt ekstremister for mye spillerom, og at man i fremtiden er nødt til vise sine meningsmotstandere større respekt.

En av de mest viktigste uttalelsene kommer fra Knut Hanselmann, ordfører for FrP i Askøy kommune. Han sier: «Jeg tror vi vil få en annen type diskusjon når det gjelder innvandring. Ikke bare i valgkampen, men i år framover. Frp er partiet som vil ha minst innvandring i Norge, og det kommer vi fortsatt til å hevde. Men språkbruken må bli helt annerledes og mer saklig.»

Å legge bånd på seg i debatter – ja, for det er det vi snakker om her – kan høres ut som antitesen til fri meningsbryting. Men det er det motsatte som er tilfelle. Man får ingen meningsfylt og fruktbar debatt uten et minstemål av høflighet og gjensidig respekt. Det er når man omtaler statministeren som «kulturquisling» eller ser på alle FrP-medlemmer som rasister, at debatten låser seg helt.

Økt demokrati og økt åpenhet må også innebære en heving av kunnskapsnivået om demokratiske prosesser blant en del etniske nordmenn på ytre høyre fløy. Nei, ytringsfrihet er ikke publikasjonsplikt, slik mange – inklusive terroristen – synes å tro. Aviser, forlag og TV-stasjoner er i sin fulle rett til å avvise ytringer.

I et land der halvparten er på Facebook og 400 000 har sin egen blogg, har det uansett aldri vært lettere å ytre seg enn akkurat nå. Men det i gir opphav til en annen misforståelse: siden alle kan ytre seg på Facebook-veggen sin, handler «ekte» ytringsfrihet om å bli lagt merke til. «Folk er frustrerte over ikke å bli hørt gjennom å delta i demokratiske prosesser» som en anonym kommentator skriver på VG Nett.

Som en som alltid har gitt min støtte til småpartier må jeg si: velkommen til det parlamentariske demokratiet. Mindretallet blir ofte ikke hørt – slik er det bare. Løsningen finner man ved å studere praksisen til norske småpartier. Sentrumspartienes makt har alltid tatt utgangspunkt i evnen til å inngå allianser og kompromisser. Den som tror noe annet er dømt til å sitte på sidelinjen og være frustrert.

Hvis vi lykkes med å engasjere flere av dem som mener seg utestengt, bør vi være rede til å ta debatten. Eller tørre å ta den, som det så ofte sies i våre dager. Vanligvis er det kode for å snakke om alle problemene som etter sigende følger av innvandring. Det får så være. Selvsagt skal vi tørre å ta debatten om språkproblemer, lav deltakelse i yrkeslivet og kvinners situasjon.

Men vi må også ha definisjonsmakt. Vi må si fra når den blir ensporet eller sporer helt av. Ta Groruddalen, som har vært gjenstand for elendighetsbeskrivelser i pressen siden man omskrev Stovner til «Stoffner» den gang jeg var ung. Idag sitter folk flest med inntrykket av at problemene i bydelen begynte med innvandringen, mens det i virkeligheten dreier seg om et kompleks av faktorer som sosiale forhold og byplanlegging.

Og mer enn det. Vi må reise en innvandringsdebatt som faktisk handler om innvandring. I norsk offentlighet røres innvandrere, flyktninger og asylsøkere oftest sammen i en eneste saus. Et eksempel er meningsmålingen som nylig konkluderte med at over halvparten av nordmenn ønsket seg stans i innvandringen – men som ikke nevnte at innvandringsstoppen fra 1975 fremdeles er gjeldende.

En realitetsbasert innvandringsdebatt må også ha et fokus på fremtiden. Hvis flertallet av nordmenn virkelig ønsker å stanse all innvandring må vi kunne kreve en forklaring på hvordan vi får nok hender i omsorgssektoren og fyller tomrommet etter pensjonistene, ikke minst når eldrebølgen treffer oss med langt større kraft enn dagens prognoser tilsier (de baserer seg jo på at vi har innvandring).

Vi må absolutt tørre å ta debatten om identitet, om hva det egentlig innebærer å være norsk idag, og hvordan vår nasjonale identitet vil endre seg med årene. Men vi skal også være nøye med å si fra når identitetsdebatten isteden blir en debatt om de gode, gamle dager. Og når den blir det, kan de av oss som har vært med en stund utfylle bildet. Bevares, Norge var mer oversiktlig for 30-40 år siden, da Deep River Boys var definisjonen av mørkhudet nordmann og spaghetti på boks var det mest eksotiske folk hadde på tallerkenen.

Men Norge var også langt kjedeligere enn idag, med begrenset vareutvalg i butikkene (for ikke å snakke om åpningstidene), dyre utenlandsreiser, én TV-kanal og en presse dominert av partiaviser. Vi kan ikke ha en identitetsdebatt uten å ta med hvordan globalisering og migrasjon har beriket oss.

Vi skal tørre å ta debatten om følelser. At innvandring kan skaper usikkerhet og til og med frykt hos mange, er forståelig. Jeg kjenner også foreldre som sender barna sine til andre skoler enn de lokale, fordi de er redde for at språksvake innvandrerbarn fører til et dårligere undervisningstilbud.

Men når følelsene bringes på bane, må vi minne om følelsene som sjelden anerkjennes. For eksempel frykten mange innvandrerforeldre har for sine barns fremtid, og som jeg kjenner på daglig. Jeg frykter at min sønn, som er adoptert fra Etiopia, ikke får det livet han fortjener fordi han ser ut som han gjør.

Jeg frykter at han skal få døra slengt i ansiktet når han søker jobb eller skaffer seg bolig. Reddest av alt er jeg for at han skal støte på meningsfeller av Oslo-terroristen i en mørk bakgate. Når jeg tenker på Fabian Stang og Jens Stoltenberg, blir jeg beroliget. Så går jeg på nettet, og blir redd igjen.

Vi må tørre å reise debatten om velgernes kognitive dissonans. Velgernes evne til å ha to motstridende tanker i hodet samtidig er årsaken til at mange er istand til å ønske seg lavere skatter og en sterk utvidelse av offentlige tilbud på en og samme tid. Eller full stans i innvandringen, og samtidig flere hender i omsorgen.

Vi kan ikke ha tropefrukter midt på vinteren og ferieturer til Thailand, og samtidig stanse globaliseringen. Vi kan ikke nyte godt av utallige produkter av den frie flyten av ideer, varer og kapital, og samtidig leve i den villfarelse at mennesker ikke følger med i den flyten.

I et fremtidsperspektiv er dette ikke et moralsk spørsmål, men en praktisk realitet. Innvandring og eldrebølge er, sammen med klimaendringer, overbefolkning og ressursmangel, utfordringer som vil tvinge oss til å gjøre vanskelige valg. Partier som tar opp dette risikerer å bli upopulære i brede velgergrupper på kort sikt, men vil stå mye bedre rustet for fremtiden.

Så joda, vi skal tørre å ta debatten. Og vi må våge å pløye dypere enn som så, til de mørkere avkroker av våre sinn. For dette handler ikke bare om tonefall eller kunnskapsnivå. Ytterst sett er innvandring og integrering spørsmål som definerer vårt verdigrunnlag og menneskesyn.

Jeg skal gi dere et deprimerende aktuelt eksempel på det. I den første timen etter eksplosjonen i Oslo ble generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, nedringt av journalister fra inn- og utland. De spurte blant annet om han visste noe om terrorangrepet, og om han kjente dem som stå bak.

Muslimer – eller folk som så ut som muslimer, hvilket vil si brune kvinner og menn – ble skjelt ut på gaten og kalt for «muslimsprengere». Det fortelles om fysiske angrep. Mange kvinner i Oslo fikk samme telefon som min søsters nabo fra Djibouti i Afrika, som skulle på jobb i hjemmesykepleien og som sterkt ble frarådet å bruke hijab.

Ingen representanter for statskirken ble nedringt da det viste seg at terroristen kalte seg kristenkonservativ. De ble ikke spurt om de kjente terroristen, eller bedt om å ta avstand på vegne av det kristne miljøet, slik vi vet det ville ha skjedd med Mehtab Afsar om terroristen hadde vært en som kalte seg muslim. Det er heller ikke meldt at folk med synlige kristenkors – eller høye, blonde menn med det PST-sjefen kaller et «arisk utseende» – ble trakassert.

Som Fabian Stang – som i høst kommer til å sette rekord i antall slengere, det er en veldig enkel fremtidsspådom å komme med – så ypperlig uttrykte det i Urtegata moské for noen dager siden: «Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område, men dere stempler ikke meg som drapsmann. Takk for det.»

Av alle utviklingstrekk i norsk offentlighet de siste tiårene er reduksjonen av muslimer og andre mørkhudete innvandrere til representanter for en ensartet gruppe det mest bekymringsfulle. Vi snakker om en de-individualisering som minner sterkt om den som er bærebjelken i autoritær tenkning. I kommunismen sto samfunnsklasse over individet, i nazismen var det rase eller folkegruppe.

Vår tids innvandringskritikere er sjelden så langt ute å seile, men de bruker konsekvent begrepet «kultur» på samme måte. Et godt eksempel fra norsk debatt er setningen som fikk AUF til å anmelde en stortingsrepresentant for rasisme for et par måneder siden: «Det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen».

Nok engang er hovedproblemet at tankegangen er så utbredt. Vi finner spor av den i de fleste politiske partier, og som enkeltmennesker har vi alle gjort oss skyldige i det. Jeg bor i en bydel i Oslo som preges sterkt av romfolket som har kommet til Norge de siste årene, og innrømmer at jeg måtte kjempe med min egen gruppetenkning.

Det var først da jeg leste reportasjene om forholdene som romfolket lever under i Romania og Bulgaria, at jeg skjønte hvor feil jeg tok. Men i disse dager – i sorgens og solidaritetens Oslo – meldes det at butikkeiere i Oslo nekter romfolk å pante flasker (i strid med loven) fordi de etter sigende “ikke vil ha slike folk der”.

Prosessen vi kan kalle re-individualisering, det vil si at vi lærer oss å se enkeltmennesket bak gruppebetegnelsen, er ikke triviell. Den krever tid, og den krever kunnskap. Men skal vi ha mer åpenhet og mer demokrati i fremtiden, er den helt nødvendig. I vår retorikk må vi aldri glemme å hamre inn at alle krav på å bli behandlet som individer, istand til å tenke selv og gjøre sine egne valg.

I min bydel er niqab ikke et uvanlig syn i gatebildet. Som kvinnesaksmann reagerer jeg, fordi jeg faktisk tror niqab og burka gjør det vanskelig for kvinner å ta del i samfunnets goder via arbeid, utdanning og annen sosial omgang. Men å gjøre det til en forbrytelse å bære et plagg som ikke er til plage for andre strider med grunnleggende liberale prinsipper, uansett hva bakgrunnen for bruken er.

Hvis kvinnen selv har valgt å bruke niqab, vil et lovforbud overkjøre hennes rett til å velge å leve som hun vil. Om hun derimot er blitt tvunget, finnes det et lovverk mot tvang og vold i hjemmet. Da slår det liberale prinsippet om færrest mulig lover inn: heller enn å bruke penger på en lovprosess i Stortinget bør politiet få ekstra ressurser til å etterforske saker der det er mistanke om tvang.

Burkaforbudet i Frankrike, minaretforbudet i Sveits og Carl I. Hagens forslag om en «integreringsetat» med rett til å oppsøke alle innvandrerfamilier for å påse at de følger myndighetenes påbud, har det til felles at de umyndiggjør store folkegrupper. Ideen om at individets behov skal underordnes felleskapet har dype røtter, og kampen mot denne ideen må utkjempes på ny og på ny.

Innvandring, integrering og islam blir dermed den viktigste frontlinjen i en større ideologisk debatt om forholdet mellom individ og stat i vår tid. Fronten følger ikke nødvendigvis den tradisjonelle høyre-venstreaksen – i dette tilfellet øker troen på staten og mistroen til individet jo lenger ut til høyre man kommer.

I alle disse debattene – og en lang rekke flere jeg ikke har nevnt – må liberalere være høyt på banen. I en tid med illiberale tendenser er liberale stemmer viktigere enn noensinne. Men det er også viktig av praktisk-politiske årsaker, for å sikre at Venstres potensielle samarbeidspartnere i fremtiden har et avklart forhold til disse spørsmålene.

«Måtte du leve i interessante tider», lyder etter sigende en gammel kinesisk forbannelse. Interessante tider er historisk sett preget av forandring, konflikt og usikkerhet. Fremtidstenkningens siste budskap til dere idag er at århundret som ligger foran oss vil bli svært interessant, blant annet fordi det rommer mange av de viktigste begivenhetene i nyere historie.

Som overgangen fra en oljebasert økonomi til en basert på alternative energikilder. De første virkelig dramatiske utslagene av klimaendringene. Begynnelsen til slutten på Europas og USAs århundrelange hegemoni, og Asias gjeninntakelse av sin historiske rolle som den ledende verdensdelen. Som storstilte endringer i sammensetningen av befolkningen og teknologiske og medisinske nyvinninger vi knapt kan tenke oss idag.

Det ligger i sannhet an til å bli interessante tider. Men de behøver ikke å bli noen forbannelse, om dere får et ord med i laget. Og det får dere. For dere som sitter her kommer til å leve lengre enn noen tidligere generasjon, ifølge demografene. Dere vil være med på å forme politikk og samfunnsdebatt til godt etter 2060, når landet vårt skiller seg minst like mye fra dagens Norge, som dagens Norge skiller seg fra samfunnet Einar Gerhardsen styrte for femti år siden.

Jeg tror ikke at jeg tar for hardt i når jeg sier at deres generasjon av politikere blir en av de viktigste i landets historie. Og dere vil være preget av terroren i all fremtid. Alle som var aktive i ungdomspolitikk i 2011 vil på sett og vis høre til «Utøya-generasjonen». Jeg har tillit til at dere kommer til å bruke denne erfaringen til noe positivt. At dere kommer til å innfri Henriettes forventninger om en fremtid som er annerledes, men bedre.