Category Archives: Ebok/leseplate

Ebokmomsen er fjernet. Og hva så?

En av de mer interessante nyhetene i den nye regjeringserklæringen som ble presentert igår var meldingen om at merverdiavgiften på ebøker blir fjernet. Ebøker vil nå få nullmoms, slik papirbøker har hatt hele tiden. Jeg har skrevet og snakket mye om det urimelige i denne forskjellsbehandlingen siden 2010, så jeg er naturligvis tilfreds med dette resultatet.

Spørsmålet er om dette vil få noen konsekvenser, og hva de i så fall vil bli. Jeg vil tro det fører til økt salg av ebøker, som er en bra ting. Om hele eller det meste av prisreduksjonen kommer kunden til gode innebærer det at en typisk norsk ebok til 200 kroner blir 50 kroner billigere. I billigsegmentet vil vi se flere ebøker til under hundrelappen, som etter den norske debatten å dømme har vært sett på som en psykologisk pris.

Momsfritaket vil også gjelde for utenlandske titler, så todollarsbøkene i Amazons Kindle Store vil begynne å koste dette igjen. Et interessant spørsmål er om prisreduksjonen vil bidra til å øke ebokas markedsandel opp mot amerikansk nivå. Der er jeg mer skeptisk. Norske lesere er velstående nok til at bokprisen tydeligvis ikke er avgjørende, og det er ikke noe annet nytt i markedet (som et lekkert lesebrett eller en ny måte å kjøpe ebøker på) som er egnet til å få papirfolk til å svitsje.

Trine Skei Grande, som har vært en pådriver for forslaget i regjeringsforhandlingene på Jeløya, sier dette om seieren til Aftenposten: “E-bøker har ikke blitt prioritert av norske forlag, de har ikke laget gode nok forretningsområder på det digitale feltet. Det trenger vi for ikke å tape i konkurransen mot det engelske markedet.” Man ønsker med andre å fremme innovasjon med denne skattesenkningen, som med så mange andre. Det tror jeg vi vil se lite av.

Ebokbransjen er preget av en ganske påtagelig stagnasjon. Ebokhandler ser stort sett ut som de har gjort i årevis, og det gjør også de mest populære lesemediene – nettbrett og lesebrett. Det er mange årsaker til dette i Norge, fra rause offentlige støtteordninger som beskytter bransjen mot markedskrefter til en forlags- og bokhandlerstruktur med vertikal integrasjon og mye krysseierskap.

En Kindle er en Kindle er en Kindle, i 2010 som i 2018. Ikke har den fått farger eller er blitt brettbar. Eller gratis, slik mange spådde for noen år siden. Tvert imot, faktisk!

Men mangelen på innovasjon ser vi også internasjonalt. Den raske veksten i markedsandel vi har sett i mange land, har flatet ut. Markedslederen Amazon fortsetter å produsere sin Kindle, men kundeopplevelsen har ikke forandret seg på årevis og fokuset i selskapet har flyttet seg fra netthandel med bøker til mer dynamiske forretningsområder. Apples engasjement i ebokmarkedet var aldri mer enn halvhjertet, og det begynner å bli lenge siden iPad, selskapets viktigste bidrag til ebokbransjen.

Google gikk ambisiøst ut med arkivprosjektet Google Books, men søksmål fra rettighetshavere og manglende respons i markedet har i praksis parkert prosjektet. Vårt eget bokhylla.no pågår fremdeles, men også dette lukter det bokhyllestøv av. Så nei, Skei Grandes forhåpninger om at dette skal føre til en ny vår for eboka deler jeg dessverre ikke. Skulle skatteletten ha hatt en slik virkning måtte den ha kommet da det var mer liv i markedet. Eventuelt måtte man ha en mer grunnleggende gjennomgang av maktstrukturene i bokbransjen og støtteordningene som underbygger dem.

For lite og for sent, med andre ord. Når det er sagt er jeg glad for at en urimelig skatt blir fjernet, og har selvsagt ikke noe imot lavere priser. Så takk som byr!

 

Imponerende støtte for gammel Kindle fra Amazon

Mye har forandret seg i min teknologibruk gjennom de siste sju årene, men én ting er konstant: Jeg fortsetter å lese ebøker på Amazons Kindle-lesebrett basert på elektronisk blekk. Det er og blir den beste konkurrenten til papir, og med alderen har muligheten til å forstørre skrift og lese med bakgrunnsbelyst skjerm blitt et stadig større fortrinn for mine langsynte, slitne øyne.

Jeg har eid noen Kindler opp gjennom årene, og er stort sett fornøyd med hvor robuste de er. Kindle er med overalt, tåler en støyt og et fall og fortsetter å ha super batterilevetid etter år med daglig bruk. Min første lille Kindle ga jeg bort til en venn ifjor, og han er svært fornøyd. Den største Kindlen jeg har eid, modell DX, kom jeg over i bokhylla idag. Jeg kjøpte den i 2010, og har ikke brukt den på et par år.

Kindle DX var en stor modell med fysisk tastatur, Jeg kjøpte den mest for å lese PDFer og skrive notater til. Og for den gode 3G-avtalen, da.

Batteriet var grundig utladet, sist jeg hadde strøm på brettet sørget jeg for å oppgradere programvaren så den fremdeles kunne kommunisere med Amazons ebokhandel. Da jeg ladet opp brettet idag, startet det akkurat som før. Det overrasket meg ikke, det dreier seg som sagt om robust elektronikk uten bevegelige deler. Det som derimot overrasket meg var at nettverket fremdeles fungerte. Modellen jeg kjøpte for snart 8 år siden kom nemlig med 3G istedenfor wifi. Jeg valgte den løsningen fordi jeg reiste mye på den tiden, og ville ha muligheten til å laste ned bøker hvor som helst i Norge.

3G-abonnementet var ikke bundet til noe telefonabonnement, og som Kindle-bruker betalte men ikke for datatrafikk. Men siden Amazon forlengst har sluttet å produsere Kindle DX og selge slike 3G-pakker, forventet jeg ikke at jeg skulle komme på nett med brettet. Men det gjorde jeg altså, og dermed har jeg fremdeles muligheten til å stå på et ferjeleie i Sogn og Fjordane og kjøpe ebøker – en mulighet som var langt mer imponerende i 2010 enn i 2018! (Den innebygde, eksperimentelle nettleseren fungerte derimot ikke, den er tydeligvis for utdatert…)

På bildet av Kindlen over ses forresten en mørk flekk på skjermen, sirka en tredel fra øverste skjermkant. Det er en skade med en rar historie bak. På en flytur sommeren 2011 møtte jeg Anniken Huitfeldt, som da var kulturminister og som jeg kjente via jobben. Det ble en så hyggelig samtale at jeg helt glemte min Kindle DX i lommen på flysetet. Det tok litt tid å finne ut hva som hadde skjedd, men brettet endte til slutt opp på hittegodsen på OSL. Jeg hadde ikke tid til å reise ut og hente det, og de sendte det til meg.

En lummer fredags ettermiddag dro jeg til det lokale postkontoret og hentet pakken. Jeg kom hjem og åpnet den, konstaterte at skjermen hadde fått en skade og la Kindlen til side. Noen minutter etter hørte jeg et voldsomt brak i retning sentrum. Det var 22. juli. Siden den gang har jeg ikke klart å se på brettet og skaden den har på skjermen uten å tenke på terror.

“Overvåkningssamfunnet – Pro et contra”

Så er min siste bok behørig lansert. Temaet er overvåkningssamfunnet slik vi opplever det idag. Jeg er selvsagt ikke den første til å skrive om dette emnet, verken i Norge eller utenlands. Men jeg tror jeg har valgt meg en litt uvanlig vri. For bokens tittel beskriver innholdet helt presist: her er det satt av like mye plass til argumenter for overvåkning som mot.

Boken er bygd opp rundt elleve viktige spørsmål fra debatten, som hvorvidt overvåkning truer friheten eller fører til mindre kriminalitet, om får vi mer eller mindre overvåkning i fremtiden og hvorfor vi ikke bryr vi oss mer om at vi blir overvåket. Hvert spørsmål følges av svar med utgangspunkt i to svært ulike ståsteder.

Overvaakningssamfunnet_product_full

Det opprinnelige forslaget til forside inkluderte et overvåkningskamera.
Jeg foreslo istedet en mobiltelefon, fordi langt flere av oss blir overvåket
via en slik enn filmet av et kamera i det offentlige rom.

Å finne argumenter mot ulike aspekter ved overvåkning var ikke vanskelig, selvsagt. Jeg har selv fremført mange av dem i årevis, og det finnes rikelig med bøker bygd over samme lest som den grundige “Til forsvar for personvernet” fra 2010. Problemet var å finne bøker og artikler som konsistent og på prinsipielt grunnlag argumenterer for overvåkning.

Som regel forsvares overvåkning fra sak til sak, som da representanter for Kripos for noen år siden argumenterte for Datalagringsdirektivet ut fra sine etterforskningsbehov, eller som når PST-sjefen nå går inn for utvidede fullmakter for møte trusselen fra radikale islamister. Men man finner altså få motstykker til f.eks. den filosofiske koblingen mellom personvern og frihet som ofte gjøres i personvernlitteraturen.

For meg ble dette et problem av to årsaker. For det første lå det an til en ganske uinteressant bok om ikke begge syn var godt representert. Men for det andre – og langt viktigere, selvsagt – mener jeg det er et samfunnsproblem at et fenomen som stadig griper om seg, har så gode forsvarere. Det får meg til å tenke på et vers fra den klassiske Tom Lehrer-sangen “Folk Song Army“:

Remember the war against Franco?
That’s the kind where each of us belongs.
Though he may have won all the battles,
We had all the good songs.

Motstanderne har alle de gode argumentene, men Snowden-affæren og Googles og Facebooks voldsomme vekst viser at tilhengerne har vunnet de fleste slagene. I så måte er denne boka også et forsøk på tenke gjennom overvåkningsdebatten på ny, og dermed også et selvoppgjør. Jeg har selv vært en del av “Plan A” mot overvåkningssamfunnet, og konstaterer at det så langt ikke har fungert særlig godt.

Vi trenger en “Plan B”, en strategi som lar oss nå fram til det store og uengasjerte flertallet, og som tar utgangspunkt i overvåkningen slik den faktisk foregår i vår tid. Vi må bort fra sammenligninger med den gamle Østblokken, og ta inn over oss at grunnfjellet i overvåkningsdebatten har flyttet seg når overvåkning i så stor grad ikke er noe staten tvinger ned over hodene våre, men noe de fleste av oss selv velger ved å klikke “OK”.

Vi må erkjenne at det ikke fins enkle posisjoner i dette nye landskapet, at vi alle møter oss selv i døra før eller siden. En venn av meg nekter å bruke Google-produkter av personvernhensyn, men argumenterer lite sterkt for at alle voldelige ektemenn og samboere må utrustes med GPS-fotlenker. Selv droppet jeg Facebook bl.a. fordi jeg syns personvernpolitikken er creepy, men valgte altså å skrive boken i Google Drive.

Jeg skal ikke påstå at jeg har noe fasitsvar for hvordan overvåkningsdebatten skal rebootes, men jeg håper og tror at det innspill til nytte og ettertanke i teksten. Og så har jeg som alltid forsøkt å få med meg noen faktaopplysninger og historier som leseren forhåpentligvis ikke har vært borti før. Som for eksempel forskningen på hva overvåkning gjør med vår psykologi. Fascinerende saker. :)

 

Boken er utgitt på Humanist Forlag og kan kjøpes i alle vanlige (nett)bokhandlere. Den finnes også som ebok på bl.a. ebok.no. Den har ikke DRM (kopibeskyttelse) og finnes både i EPUB og MOBI-format, hvilket vil si at den kan leses på alle slags lesebrett og nettbrett – inklusive Amazon Kindle. 

Kindle Paperwhite: Amazon gjør det igjen

Egentlig er det intet teknisk i veien med min gamle billig-Kindle, den jeg kjøpte for halvannet år siden og som jeg fortsatt er like fornøyd med. Men etter å ha lest begeistrede uttalelser fra brukere av nye Kindle Paperwhite, falt jeg for dingsefristelsen. For seks dager siden ble den levert på døra, bare to dager etter bestilling. Jeg gikk for øvrig for den biligere wifi-varianten istedenfor 3G – trenger jeg bøker på reise kan jeg alltid bare sette opp en wifi-hotspot på Samsungen og koble meg på via den.

Som jeg dokumenterer her, er det like lett som alltid (det vil si veldig lett) å pakke ut og komme igang med Kindle. Er den bestilt fra samme konto som du kjøper ebøker fra, er det bare å koble den til et trådløst nettverk, og så laste inn boksamlingen din. I det hele tatt er Paperwhite svært lik forrige modell, noe bildet under burde vise. Dimensjonene er omtrent de samme, skjermen like stor (men oppløsningen er høyere på Paperwhite til venstre) og det er heller ikke lett å se forskjell på skjermkontrasten i fullt sollys.


2013-08-15 11.24.01

Det som virkelig skiller Paperwhite fra forgjengeren er touch-grensesnittet og den innebygde bakgrunnsbelysningen. Jeg har tidligere vært en helhjertet tilhenger av fysiske grensesnitt på det meste, det være seg mobiltelefontastaturer eller blaknappene på lesebrett. Men i det siste har jeg kapitulert og innsett at fordelene ved touch oppveier ulempene. Amazon har bestrebet seg på å lage et enkelt og intuitivt grensesnitt – alt er lagt til rette for at de to tingene du gjør med Kindle (kjøpe og lese bøker) skjer med et minimum av bryderi.

Hvis du som jeg tidvis leser med Kindle-appen på brett, vil du også nyte godt av en ganske lik brukeropplevelse. Ikke nødvendig å omstille seg fra klikk til swipe for å bla om en side, med andre ord. Når det er sagt, er det viktig å huske på at Paperwhite ikke er et nettbrett. Skjemen er av typen elektronisk blekk, hvilket vil si at den er langt tregere til å oppdatere enn enn en konvensjonell brettskjerm. I tillegg til at den kun viser gråtoner, selvsagt.

Når man holder Paperwhite i hånden virker den noe kraftigere enn en vanlig Kindle, og det bekreftes da også av vekten: 210 versus 165 gram. Vektforskjellen er imidlertid ikke merkbar i daglig bruk, og det plasserer fremdeles Paperwhite i samme klasse som en typisk billigbok – og gjør den langt lettere enn en innbundet bok. I rettferdighetens navn må det også sies at tallene lyver, da en vanlig Kindle trenger en ytre lyskilde i tillegg. Det kan selvsagt være en lampe ved sengen, men svært mange kjøper et deksel med innebygd lys – med tilsvarende høyere vekt.

2013-08-15 11.25.11

I daglig bruk fungerer bakgrunnsbelysningen svært godt. Lysene er plassert slik at teksten får en jevnt lysende hvit bakgrunn, som i motsetning til vanlige brettskjermer ikke ser ut til å være slitsom for øynene. Lysstyrken justeres ved å klikke i en sone øverst på siden, og så på lyspæreikonet som kan ses over. Denne løsningen er som skreddersydd for oss som ofte blir liggende lenge og lese ved siden av en sovende partner.

Det eneste som bekymret meg med bakgrunnslyset var en eventuell virkning på batterilevetiden, vant som jeg er til å lade min gamle Kindle med (minst) en måneds mellomrom. Prøveboken var en av de mest omfangsrike (og dyreste) Kindle-bøkene jeg har lest, Inside The Centre: The Life of J. Robert Oppenheimer. Jeg anmelder for tiden boken for Aftenposten, og har derfor lest minst to timer daglig den siste uken for å komme i mål. Jeg har rundt 50% batterikapasitet igjen, hvilket forteller meg at jeg under normale leseomstendigheter kan nøye meg med å lade med tre ukers mellomrom eller så.

2013-08-15 13.51.45
Dette bildet sammen med talskatten Linus viser hvor sterkt skjermen lyser i et dunkelt rom. Sjelden nødvendig å ha den på fullt, mao.

Det er altså svært lite negativt å si om dette brettet. Men noen irritasjonsmomenter klarte jeg å finne. For det første skulle jeg gjerne ha hatt muligheten til å autojustere bakgrunnsbelysningen, slik man kan på smarttelefoner. Når omgivelsene skifter raskt fra lyst til mørkt, som når leser på buss eller tog og kjører inn i en tunnell, må jeg justere manuelt for å optimal bakgrunn. Det er unødvendig plundrete.

For det andre savner jeg fremdeles en funksjon på Kindle som jeg stadig brukte da jeg kjørte Sony: en oversikt over tidligere besøkte steder i en tekst. Særlig når jeg leser fagtekster, der jeg titt og ofte hopper frem og tilbake, hadde det vært nyttig å kunne hente fram en slik liste og kjapt gå til et gitt punkt i boken. Også nyttig når barn har lekt med Kindlen og du plutselig er et helt annet sted i teksten. :)

Oppdatering: Har nettopp oppdaget at den gummierte ryggen på Paperwhite, som gir et godt og behagelig grep når man leser, også er svært utsatt for riper. La brettet på et underlag der det tilfeldigvis befant seg litt sand, og vips var det en lang rekke små riper i gummibelegget. Kjøp av en eller annen form for beskyttelse bør være obligatorisk ved kjøp av Paperwhite, mao.

 

Eboka: løsningen på vårt mest underkjente i-landsproblem

Forleden dag skrev Asbjørn Slettemark i den utmerkede bloggen OP-5 om sine første erfaringer med Kindle. Slettemark er (ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) svært fornøyd med sin Paperwhite, og har (heller ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) allerede merket at han leser og kjøper flere bøker enn før. Jeg bet meg imidlertid særlig merke i dette avsnittet:

Jeg foretrekker CD foran mp3, Blu-ray foran streaming og har lenge sverget til fysiske bøker foran lesebrett, så det satt faktisk et stykke inne å svikte papirbøkene. Men her om dagen begynte jeg å pakke ned flyttelasset, og innså hvor latterlig mange bøker jeg har, og hvor mange av dem jeg eeeeegentlig ikke trenger å ha i biblioteket i den nye leiligheten.

Her peker Slettemark direkte på et fenomen jeg tror begynner å bli viktig for overgangen til ebøker for oss hardcore-lesere: de lesende klasser begynner rett og slett å få for mange papirbøker. Det er nå fire og et halvt år siden Jorunn og jeg gjennomførte en storopprydding i husets boksamling, som resulterte i at femten kasser med bøker ble gitt bort til et antikvariat i Tvedestrand.

Siden den gang har jeg gjort mitt ytterste for å holde boksamlingen i sjakk, blant annet ved skånselløst å hive bøker vi antagelig bare kommer til å lese én gang (å gi dem bort nytter ikke, da alle i vi kjenner har mer enn nok) i gjenbrukskassen. Argumentet har hele tiden vært det samme: en boksamling på 1500 eksemplarer pluss tar rett og slett for stor plass i vår ganske typiske leilighet i Oslo sentrum. Etter at vi fikk familieforøkelse for tre år siden, er ikke plassproblemet blitt mindre for å si det slik.

Og det er her Kindle blir den store redningen. For siden jeg kjøpte min første Kindle høsten 2010 har Kindle-biblioteket vokst til 373 titler med stort og smått. Antar vi at 300 av disse er konvensjonelle bøker (det er også en del Kindle-singler og barnebøker der), tilsvarer det sju fulle hyller med papir i vår BBB-bokhylle. Legg til ebøker fra andre butikker, og vi har spart både pengene og tiden som ville følge med den ominnredningen av stua som kreves om vi skal dytte enda flere papirbøker inn.

Det mest interessante med den nye boksituasjonen er at den ikke er noe enten-eller. Papir- og ebøker lever side om side. Men vi er blitt langt flinkere til å være våre egne bibliotekarer eller kuratorer. Vi velger med omhu format etter behov: kunstbøker, kokebøker og barne/ungdomsbøker er fremdeles på papir, det er også fars lille men voksende samling av antikvariske romfartsbøker. Romaner og faglitteratur er derimot nesten helt og holdent digitalisert.

Regnet i antall titler dominerer fremdeles papiret, men fortsetter det som nå vil det ikke ta mange år før eboksamlingen blir størst – i antall. I volum tar den selvsagt ikke plass. :)