Arkiv for Ebok/leseplate

“Overvåkningssamfunnet – Pro et contra”

Så er min siste bok behørig lansert. Temaet er overvåkningssamfunnet slik vi opplever det idag. Jeg er selvsagt ikke den første til å skrive om dette emnet, verken i Norge eller utenlands. Men jeg tror jeg har valgt meg en litt uvanlig vri. For bokens tittel beskriver innholdet helt presist: her er det satt av like mye plass til argumenter for overvåkning som mot.

Boken er bygd opp rundt elleve viktige spørsmål fra debatten, som hvorvidt overvåkning truer friheten eller fører til mindre kriminalitet, om får vi mer eller mindre overvåkning i fremtiden og hvorfor vi ikke bryr vi oss mer om at vi blir overvåket. Hvert spørsmål følges av svar med utgangspunkt i to svært ulike ståsteder.

Overvaakningssamfunnet_product_full

Det opprinnelige forslaget til forside inkluderte et overvåkningskamera.
Jeg foreslo istedet en mobiltelefon, fordi langt flere av oss blir overvåket
via en slik enn filmet av et kamera i det offentlige rom.

Å finne argumenter mot ulike aspekter ved overvåkning var ikke vanskelig, selvsagt. Jeg har selv fremført mange av dem i årevis, og det finnes rikelig med bøker bygd over samme lest som den grundige “Til forsvar for personvernet” fra 2010. Problemet var å finne bøker og artikler som konsistent og på prinsipielt grunnlag argumenterer for overvåkning.

Som regel forsvares overvåkning fra sak til sak, som da representanter for Kripos for noen år siden argumenterte for Datalagringsdirektivet ut fra sine etterforskningsbehov, eller som når PST-sjefen nå går inn for utvidede fullmakter for møte trusselen fra radikale islamister. Men man finner altså få motstykker til f.eks. den filosofiske koblingen mellom personvern og frihet som ofte gjøres i personvernlitteraturen.

For meg ble dette et problem av to årsaker. For det første lå det an til en ganske uinteressant bok om ikke begge syn var godt representert. Men for det andre – og langt viktigere, selvsagt – mener jeg det er et samfunnsproblem at et fenomen som stadig griper om seg, har så gode forsvarere. Det får meg til å tenke på et vers fra den klassiske Tom Lehrer-sangen “Folk Song Army“:

Remember the war against Franco?
That’s the kind where each of us belongs.
Though he may have won all the battles,
We had all the good songs.

Motstanderne har alle de gode argumentene, men Snowden-affæren og Googles og Facebooks voldsomme vekst viser at tilhengerne har vunnet de fleste slagene. I så måte er denne boka også et forsøk på tenke gjennom overvåkningsdebatten på ny, og dermed også et selvoppgjør. Jeg har selv vært en del av “Plan A” mot overvåkningssamfunnet, og konstaterer at det så langt ikke har fungert særlig godt.

Vi trenger en “Plan B”, en strategi som lar oss nå fram til det store og uengasjerte flertallet, og som tar utgangspunkt i overvåkningen slik den faktisk foregår i vår tid. Vi må bort fra sammenligninger med den gamle Østblokken, og ta inn over oss at grunnfjellet i overvåkningsdebatten har flyttet seg når overvåkning i så stor grad ikke er noe staten tvinger ned over hodene våre, men noe de fleste av oss selv velger ved å klikke “OK”.

Vi må erkjenne at det ikke fins enkle posisjoner i dette nye landskapet, at vi alle møter oss selv i døra før eller siden. En venn av meg nekter å bruke Google-produkter av personvernhensyn, men argumenterer lite sterkt for at alle voldelige ektemenn og samboere må utrustes med GPS-fotlenker. Selv droppet jeg Facebook bl.a. fordi jeg syns personvernpolitikken er creepy, men valgte altså å skrive boken i Google Drive.

Jeg skal ikke påstå at jeg har noe fasitsvar for hvordan overvåkningsdebatten skal rebootes, men jeg håper og tror at det innspill til nytte og ettertanke i teksten. Og så har jeg som alltid forsøkt å få med meg noen faktaopplysninger og historier som leseren forhåpentligvis ikke har vært borti før. Som for eksempel forskningen på hva overvåkning gjør med vår psykologi. Fascinerende saker. :)

 

Boken er utgitt på Humanist Forlag og kan kjøpes i alle vanlige (nett)bokhandlere. Den finnes også som ebok på bl.a. ebok.no. Den har ikke DRM (kopibeskyttelse) og finnes både i EPUB og MOBI-format, hvilket vil si at den kan leses på alle slags lesebrett og nettbrett – inklusive Amazon Kindle. 

Share/Bookmark

Kobo eller Kindle Paperwhite: Hvilken skal man velge?

Etter at Sony trakk seg ut av det globale ebokmarkedet, står kampen i praksis mellom Kobo og Kindle. Denne videoen kan kanskje gjøre det lettere for deg å velge riktig.

 

Kindle Paperwhite: Amazon gjør det igjen

Egentlig er det intet teknisk i veien med min gamle billig-Kindle, den jeg kjøpte for halvannet år siden og som jeg fortsatt er like fornøyd med. Men etter å ha lest begeistrede uttalelser fra brukere av nye Kindle Paperwhite, falt jeg for dingsefristelsen. For seks dager siden ble den levert på døra, bare to dager etter bestilling. Jeg gikk for øvrig for den biligere wifi-varianten istedenfor 3G – trenger jeg bøker på reise kan jeg alltid bare sette opp en wifi-hotspot på Samsungen og koble meg på via den.

Som jeg dokumenterer her, er det like lett som alltid (det vil si veldig lett) å pakke ut og komme igang med Kindle. Er den bestilt fra samme konto som du kjøper ebøker fra, er det bare å koble den til et trådløst nettverk, og så laste inn boksamlingen din. I det hele tatt er Paperwhite svært lik forrige modell, noe bildet under burde vise. Dimensjonene er omtrent de samme, skjermen like stor (men oppløsningen er høyere på Paperwhite til venstre) og det er heller ikke lett å se forskjell på skjermkontrasten i fullt sollys.


2013-08-15 11.24.01

Det som virkelig skiller Paperwhite fra forgjengeren er touch-grensesnittet og den innebygde bakgrunnsbelysningen. Jeg har tidligere vært en helhjertet tilhenger av fysiske grensesnitt på det meste, det være seg mobiltelefontastaturer eller blaknappene på lesebrett. Men i det siste har jeg kapitulert og innsett at fordelene ved touch oppveier ulempene. Amazon har bestrebet seg på å lage et enkelt og intuitivt grensesnitt – alt er lagt til rette for at de to tingene du gjør med Kindle (kjøpe og lese bøker) skjer med et minimum av bryderi.

Hvis du som jeg tidvis leser med Kindle-appen på brett, vil du også nyte godt av en ganske lik brukeropplevelse. Ikke nødvendig å omstille seg fra klikk til swipe for å bla om en side, med andre ord. Når det er sagt, er det viktig å huske på at Paperwhite ikke er et nettbrett. Skjemen er av typen elektronisk blekk, hvilket vil si at den er langt tregere til å oppdatere enn enn en konvensjonell brettskjerm. I tillegg til at den kun viser gråtoner, selvsagt.

Når man holder Paperwhite i hånden virker den noe kraftigere enn en vanlig Kindle, og det bekreftes da også av vekten: 210 versus 165 gram. Vektforskjellen er imidlertid ikke merkbar i daglig bruk, og det plasserer fremdeles Paperwhite i samme klasse som en typisk billigbok – og gjør den langt lettere enn en innbundet bok. I rettferdighetens navn må det også sies at tallene lyver, da en vanlig Kindle trenger en ytre lyskilde i tillegg. Det kan selvsagt være en lampe ved sengen, men svært mange kjøper et deksel med innebygd lys – med tilsvarende høyere vekt.

2013-08-15 11.25.11

I daglig bruk fungerer bakgrunnsbelysningen svært godt. Lysene er plassert slik at teksten får en jevnt lysende hvit bakgrunn, som i motsetning til vanlige brettskjermer ikke ser ut til å være slitsom for øynene. Lysstyrken justeres ved å klikke i en sone øverst på siden, og så på lyspæreikonet som kan ses over. Denne løsningen er som skreddersydd for oss som ofte blir liggende lenge og lese ved siden av en sovende partner.

Det eneste som bekymret meg med bakgrunnslyset var en eventuell virkning på batterilevetiden, vant som jeg er til å lade min gamle Kindle med (minst) en måneds mellomrom. Prøveboken var en av de mest omfangsrike (og dyreste) Kindle-bøkene jeg har lest, Inside The Centre: The Life of J. Robert Oppenheimer. Jeg anmelder for tiden boken for Aftenposten, og har derfor lest minst to timer daglig den siste uken for å komme i mål. Jeg har rundt 50% batterikapasitet igjen, hvilket forteller meg at jeg under normale leseomstendigheter kan nøye meg med å lade med tre ukers mellomrom eller så.

2013-08-15 13.51.45

Dette bildet sammen med talskatten Linus viser hvor sterkt skjermen lyser i et dunkelt rom. Sjelden nødvendig å ha den på fullt, mao.

Det er altså svært lite negativt å si om dette brettet. Men noen irritasjonsmomenter klarte jeg å finne. For det første skulle jeg gjerne ha hatt muligheten til å autojustere bakgrunnsbelysningen, slik man kan på smarttelefoner. Når omgivelsene skifter raskt fra lyst til mørkt, som når leser på buss eller tog og kjører inn i en tunnell, må jeg justere manuelt for å optimal bakgrunn. Det er unødvendig plundrete.

For det andre savner jeg fremdeles en funksjon på Kindle som jeg stadig brukte da jeg kjørte Sony: en oversikt over tidligere besøkte steder i en tekst. Særlig når jeg leser fagtekster, der jeg titt og ofte hopper frem og tilbake, hadde det vært nyttig å kunne hente fram en slik liste og kjapt gå til et gitt punkt i boken. Også nyttig når barn har lekt med Kindlen og du plutselig er et helt annet sted i teksten. :)

Oppdatering: Har nettopp oppdaget at den gummierte ryggen på Paperwhite, som gir et godt og behagelig grep når man leser, også er svært utsatt for riper. La brettet på et underlag der det tilfeldigvis befant seg litt sand, og vips var det en lang rekke små riper i gummibelegget. Kjøp av en eller annen form for beskyttelse bør være obligatorisk ved kjøp av Paperwhite, mao.

 

Eboka: løsningen på vårt mest underkjente i-landsproblem

Forleden dag skrev Asbjørn Slettemark i den utmerkede bloggen OP-5 om sine første erfaringer med Kindle. Slettemark er (ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) svært fornøyd med sin Paperwhite, og har (heller ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) allerede merket at han leser og kjøper flere bøker enn før. Jeg bet meg imidlertid særlig merke i dette avsnittet:

Jeg foretrekker CD foran mp3, Blu-ray foran streaming og har lenge sverget til fysiske bøker foran lesebrett, så det satt faktisk et stykke inne å svikte papirbøkene. Men her om dagen begynte jeg å pakke ned flyttelasset, og innså hvor latterlig mange bøker jeg har, og hvor mange av dem jeg eeeeegentlig ikke trenger å ha i biblioteket i den nye leiligheten.

Her peker Slettemark direkte på et fenomen jeg tror begynner å bli viktig for overgangen til ebøker for oss hardcore-lesere: de lesende klasser begynner rett og slett å få for mange papirbøker. Det er nå fire og et halvt år siden Jorunn og jeg gjennomførte en storopprydding i husets boksamling, som resulterte i at femten kasser med bøker ble gitt bort til et antikvariat i Tvedestrand.

Siden den gang har jeg gjort mitt ytterste for å holde boksamlingen i sjakk, blant annet ved skånselløst å hive bøker vi antagelig bare kommer til å lese én gang (å gi dem bort nytter ikke, da alle i vi kjenner har mer enn nok) i gjenbrukskassen. Argumentet har hele tiden vært det samme: en boksamling på 1500 eksemplarer pluss tar rett og slett for stor plass i vår ganske typiske leilighet i Oslo sentrum. Etter at vi fikk familieforøkelse for tre år siden, er ikke plassproblemet blitt mindre for å si det slik.

Og det er her Kindle blir den store redningen. For siden jeg kjøpte min første Kindle høsten 2010 har Kindle-biblioteket vokst til 373 titler med stort og smått. Antar vi at 300 av disse er konvensjonelle bøker (det er også en del Kindle-singler og barnebøker der), tilsvarer det sju fulle hyller med papir i vår BBB-bokhylle. Legg til ebøker fra andre butikker, og vi har spart både pengene og tiden som ville følge med den ominnredningen av stua som kreves om vi skal dytte enda flere papirbøker inn.

Det mest interessante med den nye boksituasjonen er at den ikke er noe enten-eller. Papir- og ebøker lever side om side. Men vi er blitt langt flinkere til å være våre egne bibliotekarer eller kuratorer. Vi velger med omhu format etter behov: kunstbøker, kokebøker og barne/ungdomsbøker er fremdeles på papir, det er også fars lille men voksende samling av antikvariske romfartsbøker. Romaner og faglitteratur er derimot nesten helt og holdent digitalisert.

Regnet i antall titler dominerer fremdeles papiret, men fortsetter det som nå vil det ikke ta mange år før eboksamlingen blir størst – i antall. I volum tar den selvsagt ikke plass. :)

Hvorfor ikke bokhandelen vil lide samme skjebne som videosjappa

I en nostalgisk kronikk i gårdagens Aftenposten skriver kulturforsker Bård Kleppe strålende om videosjappas triste endelikt. Skal man dømme etter responsen i kommentarfeltet, treffer han virkelig godt med sin beskrivelse av de små lokalene land og strand rundt hvor man kunne få seg en pølse mens man leide seg “Kellys Helter” og en Moviebox.

Om det er noe sted jeg ikke her helt enig, så må det være i konklusjonen. Her sammenlignes nemlig bokhandelens situasjon med videosjappas slik: “[videobransjen] renner ikke ned dørene hos kulturministeren og ber henne lage en lov som ivaretar videosjappa som møtested eller videosjappa som kulturinstitusjon. Det kunne gjort de gjort, for deres argumenter ville vært gode, men de gjør det ikke. For folk er forskjellige.”

Bjørnsons båre, 1910

Bjørnsons båre fraktes gjennom København i mai 1910. Vanskelig tenke seg tilsvarende folkelig respons på en nålevende norsk forfatters bortgang. Fotograf: Julius Aagard

Vel, ja. Jeg tror i grunnen kulturforskeren kjenner den viktigste årsaken til at videobransjen lot den strategien ligge. Det er ikke akkurat noen statshemmelighet at bokhandelen vasser i noe som videosjappa aldri fikk mye av, nemlig kulturell kapital. Så i den forstand er folk forskjellige, forsåvidt. Noen dyr er likere enn andre og alt det der.

En bokhandler representerer ikke bare den femhundreårige tradisjonen fra Gutenberg, men er også uløselig knyttet til forfatternes og bokas betydning for nasjonsbygging og språkutvikling her til lands. Bjørnson og kampen for norsk selvstendighet. Ibsen, vår første globale kulturkjendis. Hamsun og hjemkjøpet av rettigheter til Norge i 1925. Kort sagt: Forfattere (og via dem bokhandelen) spilte en rolle i første halvdel av 1900-tallets Norge som vanskelig å fatte idag. Jamfør det forbløffende fotografiet over.

Sammenlign så dette med videosjappa, som først ble vanlig i Norge på 1980-tallet. Ikke bare en nykomling, men for sikkerhets skyld en utenlandsk sådan. Joda, videosjappa hadde lokale eiere og var en viktig arena i nabolaget, men konseptet var amerikansk og det var stort sett filmene også. Norsk kulturpolitikk handler om å støtte lokale kulturuttrykk, noe som gjør det vanskelig å se for seg en videosjappelov på linje med bokloven Kleppe nevner.

En viktig forskjell i bruksmønster bestyrker også dette. Mens voksne nordmenn gjerne ser udubbet amerikansk film og lytter til musikk sunget på engelsk, foretrekker de fremdeles i overveiende grad å lese sine bøker på norsk. Det betyr at det aller meste av litteraturen som selges her til lands, går via et fåtall store forlag og bokhandlerkjedene de eier. Debatten om “vertikal integrasjon” understreker dette poenget: bokbransjen har rett og slett en ganske annen markedskontroll enn videobransjen.

Mens videobransjen sto maktesløs overfor nettsalg av DVDer, ulovlig fildeling og  lovlig nedlasting og strømming, har forlagene kunnet velge å skynde seg langsomt på det digitale området – blant annet for å beskytte de store investeringene de har gjort i bokhandler. Når Kleppe skriver at “bokhandlere kan bli overflødige når folk innser at også bøker kan lastes ned på samme måte”, gjør han opp regning uten vert. Den som forvalter rettighetene, har makta.

Dermed er det ikke sagt at ikke digital vekst etterhvert vil skvise mange papirbokhandlere ut av markedet, slik det har skjedd i plate- og videobransjen. Men vi ser allerede nå at går mye langsommere enn hva tilfellet er i f.eks. USA, som har mer uregulert og mindre sentralisert bokmarked enn Norge. Over dammen er ebokandelen av det samlede bokmarkedet et sted mellom 15% og 20% – i Norge rundt prosenten.

I veldig optimistiske stunder tror jeg at vi kan havne på amerikanske tall om en ti års tid. Så kommer jeg på at bokloven skal vedtas av Stortinget, og vet at den kan bli et redskap for utsettelse av digitaliseringen med mange år. Det blir fortsatt mye Kindle-lesing på meg framover, med andre ord. :)

 

 

 

Budskap fra kundene til Amazon: Vi ser hva dere gjør

Mandag 22. oktober var det Amazon.coms tur til å rammes av nettets vrede. Det hele startet med en bloggposting av Martin Bekkelund, som skrev om venninnen Linn Nygaards negative opplevelse som bruker av Amazons Kindle Store. Linn opplevde at Amazon-kontoen hennes ble sperret, uten at hun noensinne fikk ordentlig forklaring på hva galt hun hadde gjort. Pekere til bloggpostingen ble lagt ut på twitter, der antallet retweets ga en sterk antydning om at dette engasjerte (trafikken på min posting om saken på Google Plus tyder på det samme). Fra Twitter hoppet saken til Boingboing og Reddit og derfra videre ut til blogger og medier av ulike slag. På slutten av dagen var dette blitt en av nettets større teknologi-snakkiser.

Amazon.com: Vi ser dere

Jeg gjorde også mitt for å bidra til denne nettkampanjen, og håpet underveis at fire ting skulle følge av dette.

For det første: at Linn skulle få tilgang til bøkene sine igjen. Det ble innfridd relativt raskt.

For det andre: at Amazon skulle forklare hva som foranlediget sperringen. Der venter vi fremdeles på et svar, hvilket er synd da det gjør det umulig for kundene å vite hvordan vi skal unngå å havne i samme situasjon. En avklaring ville også sette en stopper for de utallige spekulasjonene om hva som egentlig ligger bak (mange av dem åpenbart feilaktige og nedlatende i sin omtale av den rammede kunden).

Det tredje og kanskje viktigste momentet i saken var at Amazon skulle få et krystallklart signal fra brukerne om at vi følger med på hva selskapet gjør, og ikke lar det slippe unna med oppførsel av dette slaget. Ikke glemmer vi så lett heller. 1984-fadesen ble trukket fram igjen i forbindelse med Linn-saken, og neste gang Amazon gjør noe liknende har vi fått nok en sak å minne dem på.

Hvilket bringer meg til det fjerde poenget. Forhåpentligvis bidro denne kampanjen til å fortelle noen som eventuelt ikke visste det allerede at Amazon (og de andre markedslederne) egentlig ikke selger ebøker, men lisensrettigheter til å lese. Slike rettigheter kan inndras, og det var dette Linn opplevde. Her vil jeg anbefale lesning av Olav Torvunds gjennomgang av jusen på dette området. Kortversjon: i den grad du har rettigheter som norsk kunde av Amazon, kan det vise seg å være svært vanskelig å følge dem opp i praksis.

Alt i alt var dette en påminnelse om at Kindle-ebøker ikke er som andre bøker. Da en ulovlig utgave av Orwells “1984” ble slettet av Amazon i 2009, skrev David Pogue i New York Times:

“it’s like Barnes & Noble sneaking into our homes in the middle of the night, taking some books that we’ve been reading off our nightstands, and leaving us a check on the coffee table.”

Linn-saken bekrefter det mange av oss har visst hele tiden, nemlig at Amazon kan gjøre nøyaktig det samme med hvem som helst av oss. De kan, uten forvarsel, komme som en tyv i natten og røske alle bøkene du trodde du eide, ut av din elektroniske bokhylle. En forstemmende tanke, og en som gjør det nødvendig å tenke gjennom konklusjonen i min bloggposting Bør vi boikotte Amazon. Den ble skrevet for et halvår siden, og den gang kom jeg til at jeg sett under ett ville fortsette å være Amazon-kunde.

Det har jeg vært siden, og med tanke på at jeg senest i går kjøpte leselisens til denne boka i Kindle Store har jeg vel med lommeboka stemt (den eneste stemmen som teller i lengden) for å fortsette å være Kindle-kunde. Helt upåvirket er jeg likevel ikke. Denne saken har vært en nyttig påminnelse om å være mer bevisst i mitt valg av Kindle-bøker. Den forannevnte tittelen kjøpte jeg da den var på tilbud til $1,99, fordi jeg antagelig bare leser den én gang og ikke har noen i nær familie jeg kunne tenke meg å låne den bort til.

Jeg har med andre ord lite å tape på at den er låst til min konto, og kunne fint tåle det økonomiske tapet ved å miste tilgang til den om så skulle skje. Bøker til langt høyere pris (bestselgere på Kindle Store ligger tidvis over norsk paperbackpris) eller med et annet bruksmønster vil jeg fortsatt anskaffe på papir eller i åpne digitale formater, om det finnes tilgjengelig (via programmet Calibre kan som kjent alle slags ebøker overføres til en Kindle-leser).

Det finnes også et ulovlig alternativ mange har nevnt i diskusjonene rundt Linn-saken, og det er å fjerne kopibeskyttelsen på Kindle-bøkene og ta backup av titlene dine i et egnet format (EPUB er bra, fex). Som blogget her mener jeg at sikkerhetskopier som holdes innen familien og ikke spres på nettet er etisk forsvarlige, om ikke juridisk. Slik jeg ser det er dette en forbrytelse uten offer, og en som i tillegg retter opp en ubalanse i lovverket mellom forbrukerrettigheter og produsentrettigheter.

Jeg har tidligere ment at dette var en forbrytelse det i tillegg var svært vanskelig å avsløre. For at politiet skal oppdage dine ikke-spredte sikkerhetskopier på en PC må de i praksis kunne ta beslag i PCen, og da har du antagelig langt større problemer enn et brudd på Åndsverkloven å stri med. Men i debatten rundt Linn-saken har jeg sett et annet argument fremsatt som kan være verdt å merke seg for Kindle-brukere.

Tjenestene som vi liker på Kindle (som synkronisering av sidetall mellom enheter) og tjenestene vi ikke liker (som muligheten til å fjernslette) baserer seg på at Amazon til enhver tid vet nøyaktig hva som ligger på brettet ditt. Det er rimelig å anta at Amazon klarer å gjenkjenne bøker fra egen bokhandel selv etter at DRM er fjernet. Hvis du med andre ord stripper DRM fra en Amazon-ebok og så legger den på Kindle-brettet ditt med f.eks. Calibre, bør du anta at Amazon vet om dette klare bruddet på bruksvilkårene. Ditto for strippede Amazon-ebøker som er lastet ned fra Piratebay.

Jeg har så langt ikke sett noen saker basert på denne muligheten, men det er naivt å tro at selskapet aldri vil benytte seg av muligheten. Derfor går jeg nå og venter på at de første brukerne skal kastes ut av Kindle-systemet for å ha lest DRM-strippede Amazon-bøker. Om ikke du har lest det et annet sted, så leste du det her først. :)

Samsung Galaxy Tab 7 Plus

Takket være Komplett.nos og ASUS’ supertreige service, måtte jeg ta et valg for noen uker siden. Jeg måtte ha en reisemaskin og ASUSen var ute av drift, så enten ble det å kjøpe meg en bærbar PC av noe slag eller skaffe nok et brett. Jeg gikk for det siste, da jeg har begynt å like brettmåten å jobbe på, vil slippe å ha drasse med et ekstra lesebrett på reisen og har investert en del i applikasjoner for Android-plattformen.

Samtidig var jeg sikker på at jeg ikke ville ha ASUS (ASUS er omtrent like populære som Apple her i huset nå, hvilket sier sitt), jeg ville ikke betale for mye og jeg hadde sjekket ut Samsung Galaxy Tab 7 på en konferanse nylig og falt for den nette formfaktoren. Da Expansys sendte meg et tilbud på Tab 7 Plus, hoppet jeg like gjerne på det og bestilte. Brettet kom på et par dager, effektivt og hyggelig levert på døra av DHL, og nå er jeg altså i ferd med å venne meg til det. Her er noen av min inntrykk:

Byggekvalitet: Samsung har fått mye ros for sine nettbrett, og selv om Tab 7 har plastikkdeksel istedenfor aluminium, som Transformer Prime har, virker den faktisk mer solid. For meg virker også prosessoren raskere enn på Transformer: Tab 7 booter påfallende mye kjappere (jeg restarter mine brett og telefoner for å sikre maksimal hastighet og god batterilevetid) og grensesnittet virker mer responsivt. Tendensene til hakking jeg har sett på Transformer Prime, finnes med andre ord ikke her.

Operativsystem og apper: Ikke siste Android-versjon, dessverre. For å få det må du kjøpe siste utgave av brettet, som visstnok kommer til norske leverandører i løpet av sommeren. Men Honeycomb (versjon 3.2) gjør jobben på en utmerket måte. Noen småting er forskjellige fra versjon 4 av systemet, men ikke flere enn at jeg var igang med alt jeg skulle gjøre på et blunk. Etter at jeg hadde Google-registrert Taben, dukket den opp som menyvalg på Play, og deretter var det bare å installere standardappene mine på løpende bånd. Med skytjenester som Play, Dropbox, Kindle Store og GMail er jobben med å klargjøre en ny dings virkelig blitt en lek.

Størrelsen: Det som tiltrakk meg mest med akkurat Tab 7 (i motsetning til f.eks. Tab 7.7) er at jeg lett kan holde den i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden er den samme som på min lille Kindle, den er et par centimeter lengre og 150 gram tyngre. Men alt i alt et elegant lite brett det er lett å holde i en hånd så lenge du måtte ønske. Det glir lett ned i en vanlig jakkelomme, og tar selvsagt mye mindre plass i en veske enn en Transformer Prime eller iPad. På reise er den utvilsomt mye enklere å ha med å gjøre enn et fullformat-brett, og så får jeg heller leve med at Sveriges tidligere statsminister Göran Persson observerte min Tab på en konferanse og utbrøt: “Det var en löjlig liten iPad!” :)

Skjerm: Skjermen er god, skarp og lyssterk, og størrelsen tatt i betraktning er oppløsningen mer enn god nok for mitt vedkommende. Holder du brettet horisontalt går det greit å lese nettsider i fullversjon (de kan du f.eks. få ved å installere Opera Mini, som lar deg late som om brettet er en fullvoksen PC).

Batterilevetid: Erfaringene fra jobbturer med normal, variert bruk (skriving, surfing, noen timer med film og musikk osv) tyder på at Tab 7 kan brukes i minst 9 timer før den skrur seg av. Det er omtrent på linje med ASUS-brettet (uten tilleggslading fra tastaturet) og nok til å dra på heldagstur uten lader, og da er jeg fornøyd.

Skjermtastatur: Galaxy Tab 7 er som nettbrett flest – det er ment å brukes uten tastatur. Jeg har en dyp og inngrodd skepsis mot skjermtastaturer, men bestemte meg denne gang for å utfordre skepsisen ved å bruke brettet på jobbreiser uten tastatur en periode. I tillegg til det innebygde skjermtastaturet, som i grunnen bare er et QWERTY-oppsett på skjermen, finnes det mange innovative løsninger på problemet. For Android har man blant annet SlideIt, Swype og SwiftKey X.

Jeg prøvde de to siste, som har ganske ulike innfallsvinkler til tekstinput. Med Swype tegner du ord ved å la fingeren gli over tastaturet. Ord blir med andre ord til en fast “bane” over skjermen, og det gjør det mulig å huske ord som tegnede mønstre og slik opparbeide et visst skrivetempo. SwiftKey X har svært god ordprediksjon og læreevne, faktisk god nok til at jeg kjøpte applikasjonen.

Etter å ha prøvd begge metodene, er jeg imponert over fremskrittene som er gjort på skjermtastaturfronten. Det er utvilsomt lettere å skrive raskt og presist nå enn for noen år siden. Men det er fremdeles langt igjen til skjermtasting kan måle seg med et fysisk tastatur. Delvis handler dette om meg. Jeg er altfor glad i sammensatte ord og faguttrykk som er for kompliserte eller sære til at produsentene gidder legge dem inn tekstbasene sine, og dermed bruker jeg altfor mye tid på år rette opp feilaktig tekstprediksjon.

Her minner SwiftKey X og Swype meg om hvorfor jeg forlot mobiltelefoner som baserte seg på T9 til fordel for QWERTY-typen: man blir tilslutt lei av å leke førskolelærer for programvare. Det andre hovedproblemet er selvsagt mangelen på fysisk tilbakemelding, som er grunnlaget for å kunne skrive touch på et fysisk tastatur. Når tastene alltid befinner seg på samme sted i det fysiske rom, opparbeider fingrene seg snart “body memory” nok til at tasting kan skje helt uten at man ser på tastaturet. På skjerm blir det annerledes, ikke minst fordi alle software-tastaturene har spesialtaster som plutselig forandrer hele tastaturoppsettet.

Med et fysisk tastatur kan man holde stålfokus på teksten, med et software-tastatur (eller talegjenkjenning for den sakens skyld) må man alltid dobbeltsjekke at systemet ikke finner på noe krøll. Forfatteren Isaac Asimov sa: “Writing, to me, is simply thinking through my fingers.” Det er nettopp dette som blir borte med skjermtastatur: muligheten til å taste, slette, klippe og lime i en “stream of consciousness”-aktig prosess uten at programvare kommer i veien.

Fysisk tastatur:  Det største fortrinnet ASUSen hadde, var at det fulgte med et helt greit tastatur med dockingløsning og innebygd batteri. Skal du ha et fysisk tastatur til andre Android-brett, finnes det såvidt jeg har skjønt ganske gode løsninger for titommersbrett. Men for sjutommersbrett er det ikke fullt så enkelt. Etter mye googling fant jeg tilslutt en kombinert mappe/bluetoothtastatur-løsning på Dealextreme (hvor ellers, hadde jeg nær sagt) til rundt 40 dollar.

Bildet over viser løsningen, som i prinsippet er smart uttenkt og lett å komme igang med. I praktisk bruk viser det seg at tastaturet er av den absolutt verste silikon-typen: svært myke taster med en hard kjerne du må treffe for å registrere en bokstav. I dette tilfellet er det så vanskelig å treffe akkurat riktig på hver tast – fingrene har en tendens til å skli ut til siden – at det blir vel så mye retting som med et skjermtastatur. Helt bomkjøp var det ikke, da mappe-delen fremdeles kan brukes.

Nå støtter Android også vanlige Bluetooth-tastaturer, og jeg fant derfor fram en gammel Nokia-sak jeg kjøpt til en PDA for mange år siden. Dette tastaturet er både godt å skrive på og tar lite plass når det felles sammen, så inntil videre får det bli min løsning. Så er det bare å håpe at Google Nexus 7 blir en så stor suksess at det avføder flere og bedre tastaturløsninger.

For i motsetning til det store grosset av IT-journalister, som kun ser dette i et “iPad-killer”-perspektiv, tror jeg at det lommevennlige formatet kan bli en profitabel nisje i brettmarkedet, bare det gjøres riktig.

 

 

Nettbrett-nedtur

Forleden måned skulle jeg ta mitt ganske nyinnkjøpte ASUS-nettbrett ut av skuffen der det normalt ligger. Den knasende lyden jeg hørte da jeg grep tak i brettet ga meg en synkende følelse, og ganske riktig: da jeg vippet opp skjermen var den prydet av en sprekk oppe i venstre hjørne. Som bildet nedenfor forhåpentligvis viser (klikk for større versjon), skyldes sprekken ikke slag eller fall. Det er rett og slett to lange, rette linjer i glasset som oppsto spontant i løpet av natten.

Jeg hadde ikke googlet mye før jeg oppdaget at andre har opplevd slike spontane sprekkdannelser på ASUS Transformer. Noen mener det skyldes designet – jeg vet ikke nok om teknologien til å si noe om det. Men jeg vet nok til å kjenne mine rettigheter som norsk forbruker, kontaktet utsalgsstedet (Komplett.no) og ble henvist videre til ASUS Norge som henviste meg til deres reparatør, Infocare. Brettet ble sendt avgårde, ble mottatt på Infocare og alt tyder på at min forklaring er godtatt og at reparasjon vil skje under garanti.

Det var for én måned siden, og de siste fire ukene har status for reparasjonen vært “Venter tilbakemelding fra leverandør”. Jeg har kontaktet Infocare, men ikke fått informasjon om når jeg eventuelt kan vente et reparert brett. Nå kjøpte jeg ASUS-brettet hovedsaklig fordi det så ut til å være et nyttig arbeidsredskap, og da sier det seg selv at å miste laptop-erstatningen i 10% av arbeidsåret er en ordentlig nedtur. Det har blitt mye mekking og triksing med mobilen på reise i det siste, uten at det har gitt den samme effektiviteten som en større skjerm vil gi.

Grensen for min tålmodighet er raskt i ferd med å nås, og skjer det ikke noe i løpet av de nærmeste par ukene vil jeg be om et nytt produkt eller pengene tilbake fra Komplett, slik Forbrukerrådet mener jeg har krav på. Det blir antagelig det siste, for et av problemene med ASUSen – og kanskje den bakenforliggende forklaringen på at dette trekker i langdrag – har vært leveringsproblemer. Transformer Prime ble fort utsolgt i Norge (etter min forrige posting om Transformeren ga mange tilbakemelding om dette), og det kommer ikke på tale å akseptere forgjengeren.

Det er noe veldig kjent ved denne situasjonen. Jeg har alltid vært interessert i minidatamaskinformatet, og kjøpte min første Psion 3a i 1994 (jøss, det er snart 20 år siden!) Siden har jeg eid Psion 5, 5mx og 7 (egentlig en subnotebook), to varianter av Sharp Zaurus, en Nokia N900 og nå altså et Android-nettbrett. Selv om nettbrett-segmentet har tatt av mye raskere enn PDAene gjorde i sin tid, snakker vi fremdeles om fersk teknologi med mange barnesykdommer. Man kan kalle det “Gorilla glass” så mye man bare vil, men jeg har sett nok knuste smartfoner og brett til å vite at vi snakker om teknologiens kanskje svakeste punkt.

Når det er sagt, er jo teknologien kommet for å bli. Jeg har allerede kjøpt en haug med apper i Google Play, og har vent meg til brettmåten å jobbe på. Mens jeg venter på at noe skal skje med ASUSen, har jeg derfor gått til innkjøp av nok et nettbrett. Expansys.no, som jeg har gode erfaringer med, hadde utsalg på Samsung Galaxy Tab 7 i forrige uke, og jeg hoppet på og skaffet meg et wifi-brett til en langt rimeligere penge enn ASUS-brettet. Jeg har rett og slett innsett det trengs en backup-enhet så lenge teknologien er på dette stadiet.

Galaxy Tab 7 er, som navnet antyder, bare på 7 tommer. Dermed er det betydelig lettere og mindre enn ASUS-brettet og går lett ned i en lomme (jeg vet, for jeg har testet det før jeg bestemte meg). Akkurat nå er det underveis med DHL, så jeg regner med at det er her i løpet av noen dager. Mens jeg foretrekker den mindre skjermen (Galaxy Tab 7 er ikke mye større enn min høyt elskede Kindle), har den intet docking-tastatur av den typen som gjør ASUS Transformer så praktisk.

Så her ligger det an til nerdekulturkræsj – kanskje denne trofaste kjøperen av PDAer og smartfoner med fullt QWERTY-tastatur til og med lærer seg å elske skjermtastatur? Jada, og griser kan fly. ;)

Bør vi boikotte Amazon?

 Twitter ba signaturen Forteller (også kjent som Børge) meg nylig lese et innlegg i bloggen til Cory Doctorow, og utfordret meg til å blogge om min reaksjon. Som sagt, så gjort. Doctorows poeng i postingen er at Amazon.com misbruker den makten selskapet har fått ved å låse millioner av kunder fast til sitt proprietære DRM-system. Forlag som havner i konflikt med Amazon risikerer å miste både forfattere og lesere, i følge Doctorow. Og konklusjonen man bør trekke av det er ifølge Doctorow klar:

[J]ust look at what happened in February with the Independent Publishers Group, a distributor that asked Amazon to hold the line on its discount. They weren’t able to reach an agreement, and Amazon removed all IPG’s e-books from the Kindle store. The day that happened, IPG sent out a communique describing the situation and asking its readers to avoid the Kindle store in future.

Han er ikke alene i sitt syn, for å si det mildt. I den engelskspråklige verden er det en utbredt oppfatning at Amazon er i ferd med å bli hva Microsoft var for IT-bransjen for femten år siden: dominerende, enerådig og hensynsløs mot konkurrenter. En scifi-kollega av Doctorow, Charlie Stross, opplevde nylig at hans svært kritiske bloggposting om Amazons strategi gikk runden på nettet, og  i skrivende stund er det over 740 kommentarer til innlegget.

For en tilhenger av åpne standarder og åpent innhold skaper det et dilemma. Jeg har stor respekt for synet til Doctorow og Stross (og for de to herrene selv – har møtt dem personlig), og som Amazon-kunde bidrar jeg utvilsomt til å bygge opp under monopolet ved å kjøpe dets produkter og underlegge meg dets DRM-restriksjoner. Derfor har jeg tenkt gjennom saken, slik jeg som bevisst forbruker også tenker gjennom hvor matvarene mine kommer fra, for eksempel.

Når jeg likevel ikke boikotter Amazon, har det flere årsaker. Teknologihistorie er en av dem. For saken er at vi har vært her før – mange ganger. Når nye markeder vokser frem er det ikke uvanlig at et selskap kommer tidlig ut fra startstreken og får en dominerende posisisjon – tenk Microsoft på 1990-tallet eller Apple og digital musikk for fem år siden. Det er også vanlig at selskaper som dominerer tidlig etter en tid mister posisjonen. Enten fordi myndighetene griper inn (USA vs Microsoft), eller fordi monopolisten blir overmodig og mister taket på markedet (Nokia, anyone?)

I den grad Amazon er et monopol hviler det på et ganske usikkert fundament.  Analytikere har i årevis hevdet at selskapet selger ebøker og lesedingser med tap for å bygge opp en dominerende posisjon i markedet, Amazon er kjent for å levere skuffende resultater til aksjonærene og er utvilsomt mer utsatt enn Microsoft og Apple for å gjøre et feiltrinn.

Jeg sier “i den grad”, da vi også bør stille spørsmålstegn ved om Amazon faktisk er i ferd med å bli en bok-monopolist. I skrivende stund har selskapet en andel på 20% av det samlede amerikanske bokmarkedet, og rundt 70-80% av ebokmarkedet.

Nye Nook Glow fra B&N viser at konkurrentene til Amazon langt fra har gitt opp kampen.

Selv om konkurrentene Barnes & Noble og Apple sliter med å ta igjen forspranget, er det ingen grunn til å avskrive dem ennå (jeg mener: tør noen virkelig avskrive Apple i dagens situasjon?) Google har heller ikke gitt opp sin eboksatsing, og hvem vet om ikke Microsoft vil revurdere sin exit fra ebokmarkedet hva som skjer nå som Microsoft har gjeninntrådt på ebokscenen, og hva det kan føre til om de lykkes med sin Windows 8-strategi. Dette markedet tok av for bare fem år siden, og det blir altfor enkelt å allerede nå konkludere med at fremtiden tilhører Amazon.

Amazons dominans er dessuten i all hovedsak basert på ett bokmarkedssegment, nemlig skjønnlitteratur, mer spesifikt “mass market paperback”. Kindle er først og fremst en billigbokerstatning, noe alle som har forsøkt å lese illustrerte bøker og fagbøker på en Kindle vet.  Det er i og for seg ikke overraskende at Doctorow og Stross er så bekymret – de lever i stor grad av skjønnlitterære billigbøker, og kundene deres leser sannsynligvis langt flere ebøker enn snittet.

Så langt har Amazon hatt begrenset gjennomslag i det lukrative fag- og lærebokmarkedet, et område Apple er i ferd med å blinke seg ut. I den grad det utvikles applikasjonsbøker, har App Store og Google Play et vel så godt utgangspunkt som amazon.com. Og er strategien med å basere seg på dedikerte lesedingser bærekraftig, i en tid da nettbrettet er i ferd med å ta av for alvor?

Midt i all kritikken syns jeg vi dessuten bør gi keiseren hva keiserens er. De kortvarige monopolene har en viktig funksjon. Amazon er et genuint innovativt selskap (fra “read everywhere” til Kindle Singles) og har brukt sin posisjon til å gjøre det samme som Apple gjorde med musikkindustrien – dratt en konservativ bransje sparkende og skrikende inn i fremtiden. I mine øyne er den viktigste enkeltårsaken til at vi har et så elendig eboktilbud i Norge, at det ikke finnes noe motstykke til Apple eller Amazon her til lands. De eneste som utfordrer vår bokbransje er bransjen selv – og da vet vi jo hvordan det går.

Å vurdere en boikott av Amazon setter meg dessuten i en posisjon alle bevisste forbrukere kan kjenne igjen: er alternativene egentlig noe bedre? Alle aktører av noen betydning baserer seg på jo DRM av et eller annet slag, og det er ikke vanskelig å peke på tvilsom praksis fra Googles eller Apples side. Faktum er at det i skrivende stund er Apple og amerikanske forlag – ikke Amazon – som er i ferd med å saksøkes av amerikanske myndigheter for å ha samarbeidet ulovlig om å presse opp bokprisene.

Bildet er altså komplekst. Og tro ikke at de etiske dilemmaene forsvinner ved å kjøpe lokalt. I Norge har forlagene inntatt en ganske unik posisjon i verdenssammenheng ved å kjøpe seg inn i alle ledd av verdikjeden. Kjempene Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamm eier altså bokhandlere, bokdistribusjonssentraler og bokklubber, og er inne på eiersiden i Bokskya. I prinsippet er makten i norsk bokbransje tredelt, men i viktige spørsmål er de tre store ofte påfallende enige. Om ikke et monopol, så langt på vei et triopol.

Som om ikke det var nok har bokbransjen – i strid med Konkurransetilsynet anbefalinger – fått myndighetenes godkjennelse til å inngå en prisfiksende kartellavtale kalt Bokavtalen. For øyeblikket lobbyerer norske forlag hardt for å gjøre den frivillige Bokavtalen om til en permanent boklov, hvis viktigste funksjon vil være å sementere dagens bransjestruktur. Ikke til å undres over at norsk bokbransje somler med ebøker – hvis de bare klarer å vente til 2015 eller deromkring serverer Stortinget dem alt de ønsker på et sølvfat.

Bokbransjen var også blant intiativtakerne til Dele – Ikke stjele-kampanjen, som i praksis tok til orde for massiv overvåkning av nettbruk og langt “hardere tak” mot fildelere. Amazon på sin side var blant IT-selskapene som tok klart avstand fra SOPA-loven for en tid tilbake.

Så mitt poeng er i grunnen enkelt: dette er ikke enkelt. Har man en bred/konvensjonell litteratursmak er de store aktørene ikke til å komme utenom, og da vil den bevisste bokkjøper uvegerlig havne i slike dilemmaer. Hvilket valg som er riktig i et historisk perspektiv er ingen gitt å si – og vi får jo for ordens skyld ikke glemme at ebok-problemstillingen (i motsetning til f.eks. sjokolade) verken involverer miljøskadelig virksomhet, barnearbeid eller sweatshopping. Det er et typisk ilandsproblem, dette.

Jeg har altså ingen problemer med at du velger pest, og så får du bare respektere at jeg foretrekker kolera. :)

Sony Ericsson Xperia Pro: Et førsteinntrykk

Forleden uke tok min Nokia N900 kvelden (familien er tydeligvis inne i en stim teknologisammenbrudd – nå mangler i grunnen bare oppvaskmaskinen). Softwaremassig hadde fonen hanglet en god stund, etter at Nokia overlot oss Maemo-brukere til oss selv til fordel for MeeGo og deretter Windows, men det var stadige hardwareproblemer (spontane reboots, klokke som nullstilte seg, gyrosensorer som sluttet å virke) som satte strek for akkurat dette open source-eventyret.

Hadde Nokia solgt en variant av N9 med fullt tastatur (de slapp dessverre bare et begrenset opplag av N950 til utviklete) ville jeg kanskje ha gitt MeeGo en sjanse. Isteden ble det beste tatatur-alternativet jeg kunne få tak i på rimelig kort varsel – Android-telefonen Sony Ericsson Xperia Pro. Behovet for ny telefon var så akutt at jeg ikke rakk å gjøre mye research, men alt i alt har dette vist seg å være et godt kjøp.

Xperia Pro er ikke splitterny modell (den ble lansert ifjor sommer og kjører Android 2.3). Selv om den regnes som en businesstelefon er den ikke i øverste prisklasse, og det bærer den plastikkdominerte utførelsen preg av. Skjermen er av plast og trenger derfor beskyttende film (slik N900-skjermen også gjorde), men for meg er det bare en fordel. Mine telefoner er mye ute på reise under alle slags forhold, får ofte skump og slag og går jevnlig i bakken. Så langt ser SE Xperia Pro ut til å tåle julingen godt.

N900 utmerket seg ved å levere god signalstyrke overalt hvor jeg for omkring i landet. Dette er selvsagt rent anekdotisk, men jeg har inntrykk av at Xperia Pro ikke er fullt så god på dette feltet. Verken batterikapasitet eller hastighet er av det overveldende slaget. Men siden jeg ikke kjører spill på telefonene mine, klarer jeg fort vekk å strekke batteriet opp til halvannen dag. Det er ikke dårlig for denne kategorien av Android-foner.

Den største positive overraskelsen er tastaturet, som er av den utskyvbare typen. De små tastene gir akkurat passe tastemotstand og har avstand nok til at også mine fingre får grei plass. SMS og Twitter og epost går så det griner uten dilling med autokorrektur, og det er akkurat slik jeg ønsker det. At den i tillegg har tre fysiske navigasjonstaster ser jeg på som et fremskritt fra den helt knappefri N900 – jeg er en sterk tilhenger av taktil hukommelse i hverdagen.

Ellers er det selvsagt behagelig å ha en telefon med et hav av oppdaterte applikasjoner å velge blant. Da jeg begynte å bruke N900, kunne Maemo-plattformen i prinsippet matche Android Market innenfor de viktigste app-kategoriene. Men det siste året ble systemet i stadig større grad dominert av halvgode løsninger som knapt ble oppdatert. Google Calendar, som er kjernen i min travle frilanservirksomhet, ble det etterhvert en ren pine å synkronisere. Mot slutten var jeg helt avhengig av et program som ikke lenger ble oppdatert, og visste aldri om en avtale ville ende opp på riktig plass eller forsvinne ut i intet.

Intet er enklere enn synkronisering av Google Calendar på en Android-telefon, selvsagt. Men når det er sagt, hadde jeg ikke mye til overs for den innbygde kalenderapplikasjonen på Xperia Pro. Isteden installerte jeg Business Calendar, som gir bedre oversikt. På startsiden har jeg dessuten installert Smooth Calendar, som viser meg de neste tre avtalene på en elegant og lettlest måte. Skjermdumpen til høyre viser hva som ellers er viktig for meg i hverdagen: DropBox som lar meg redigere alle arbeidsfiler på veien, BeyondPod til podcaster, Tweetdeck for Twitter (litt ustabil for tiden), Kindle-appen og Our Groceries, en synkronisert handleliste (smart for familier med to eller flere som skal handle inn).

Av andre applikasjoner jeg bruker daglig kan nevnes  Google Reader for RSS-strømmen, 1881 Mobilsøk for å se hvem som ringer (ofte veldig nyttig i min jobb), WordPress for å holde orden på bloggen, Airdroid for å administrere mobilen fra desktopen, Trafikanten når jeg farter rundt i Oslo,  NSB når jeg tar tog og sist – men ikke minst – Ring Scheduler for å skru av og på lyden på telefonen til faste tider (liker å ha det stille om kvelden). Den applikasjonen har forøvrig en genial liten tilleggsfunksjon: når du skrur av lyden før du går i f.eks. et møte spør den deg om når lyden skal skrus på igjen. Mang en telefon er blitt tatt som følge av det!

Alt i alt er Sony Ericsson Xperia Pro en lean, mean working machine.  Jeg spiller aldri spill på mobilen, så det nærmeste jeg kommer visuell underholdning er Androids herlige levende skjermbakgrunn. På kortere jobbturer ser jeg faktisk ingen grunn til å ta med meg brettet, da telefonen fyller alle elementære arbeidsbehov. For meg er det det aller beste skussmålet en telefon kan få, i grunnen.

Det er sikkert noen nytteapplikasjoner jeg ikke har fått med meg, fersk i Androidfaget som jeg er. Si gjerne fra i så fall. :)

Meningløst (men artig) miljøvern: SolarFocus Kindle-omslag med solceller

Jeg er fremdeles en svært fornøyd bruker av billig-Kindlen jeg kjøpte forleden, men ønsket meg et ordentlig læromslag med innebygd leselys. Det finnes endel av dem på markedet, men mitt blikk falt på et produsert av taiwanesiske SolarFocus. Dette omslaget kommer med leselys, et 1500 mAh ekstrabatteri pluss solceller integrert i omslaget. Konseptet er enkelt nok: når din Kindle er festet i omslaget, tredobles tiden mellom hver lading takket være ekstrabatteriet, og er det mye sol trenger du ikke lade i det hele tatt.

Som tenkt, så gjort: som bildet over viser har min Kindle fått et nytt omslag. Men nå har også ettertanken meldt seg. For vel er SolarFocus kult, men er det nyttig? Hvor mye energi sparer jeg egentlig, og hva blir det i kroner og øre? Jeg tok utgangspunkt i idealtilfellet at Kindlen min fra nå av lades med sollys og innendørs lys (vilt optmistisk, men det gjør regnestykket enklere). Deretter antar jeg at fullading av Kindle bruker like mye energi som fullading av en mobil, det vil si rundt 0,005 kWh.

Ifølge Fjordkraft er strømprisen i mitt område 35 øre/kWh akkurat nå, men det sier lite om snittprisen i løpet av et år. Istedet bruker jeg SSBs tall for strømprisen i 2011, som ligger rundt 1 krone per kWh. Da koster én Kindle-lading rundt en halv øre (det er ikke lading av dingser som tynger husholdningsbudsjettet, akkurat). Jeg bruker min Kindle mer enn de fleste, tar litt i og sier at jeg lader ukentlig. Da blir min årlige Kindle-strømregning på drøyt 25 øre (sic).

SolarFocus slurper noen kjærkomne norske vintersolstråler

Før regningen for tollbehandling er betalt koster SolarFocus 550 kroner. For den nette summen kunne jeg lade min Kindle med strøm fra nettet til godt etter år 4000 med dagens elpriser. Eller mer realistisk: for at det skal lønne seg å bruke SolarFocus i løpet av en antatt levetid på fire år, må strømprisen holde seg 500-600 ganger høyere enn idag. Konklusjon: fra et økonomisk perspektiv gir det absolutt ingen mening å drive en Kindle på denne måten fra Norge.

Det beste jeg kan håpe på, er at solcellene gir meg superlang batterilevetid om jeg skulle besøke et land med mye sol og upålitelig strømforsyning (skal en tur til Kenya til høsten, som riktignok har masse sol – men også greie forhold for lading av dingser såvidt jeg kan huske). Når alt dette er sagt skal det sies til SolarFocus’ fordel at det beskytter den skjøre Kindle-skjermen godt, at det integrerte leselyset er det beste jeg har vært borti og at den kraftige formfaktoren gjør Kindlen lettere å finne.

Talskatten Linus er underveldet

OK, så er det én begrunnelse til. I mine forelesninger om fremtiden kommer jeg ofte inn på morgendagens energiforsyning. SolarFocus tjener som et utmerket eksempel på hvordan vi ikke kan redde Jordas miljø med alternative energikilder. Som “talking point” er den altså vel verdt sine 550 (pluss toll og grums) for meg. Men neppe for så mange andre, vil jeg tro. De bør nok heller kjøpe standardomslaget med lys, som koster $20 mindre…

Hvor ble mine DRM-prinsipper av?

I en kommentar til min forrige posting om Amazon Kindle skriver Lars N: “Hører nok litt til anythingbutkindle-grupperingen – et proprietært og (til nå) middelmådig ebok-format var i utgangspunktet nok til å få meg skeptisk, og 1984-affæren fikk meg til å ta helt skrekken.” Lars har et godt poeng, og hva mer er: hadde du spurt meg for to år siden ville jeg sagt nøyaktig det samme. Jeg har uttalt meg sterkt kritisk til Amazons satsing på MOBI-formatet istedenfor EPUB-standarden, og ikke minst har jeg hatt lite pent å si om bruken av DRM.

Så sitter jeg her idag og eier to Kindle-lesebrett proppfulle av ebøker som jeg ikke kan ta sikkerhetskopi av eller låne til en venn uten å bryte amerikansk og norsk lovverk. Og har altså ikke skiftet grunnsyn. Jeg mener fremdeles at DRM er en uting for leserne. Det innskrenker vår mulighet til å lese lovlig kjøpte ebøker på dingsene vi måtte ønske, fratar oss hevdvunne leserrettigheter og styrker monopoltendensene i den digitale innholdsbransjen ved å låse kundene fast til én teknologisk løsning.

At jeg likevel bruker Kindle som min viktigste leseplattform kan ses på som et døme på kognitiv dissonans (evnen vi alle har til å leve med flere motstridende tanker i hodet samtidig). Eller omvendt: det er et eksempel på at virkeligheten overstyrer de fleste prinsipper (jeg er for kutt i klimagassutslipp, men er avhengig av å fly i forbindelse med jobben). Etter å ha tenkt endel på saken er jeg kommet til et slags midtstandpunkt, basert på en kost-nyttevurdering. DRM er og forblir ille, men Amazon har adressert innvendingene på slik en måte at kostnadene blir akseptable.

Et eksempel er “read everywhere”-strategien, som i praksis innebærer at jeg kan lese ebøker på omtrent en hvilken som helst dings det skulle være. Nylig befant jeg meg i en situasjon der eneste tilgjengelige lesedings var en ASUS minibærbar med Ubuntu Linux. Alt jeg da behøvde å gjøre var å fyre opp Google Chrome, gå til Kindle Cloud Reader og fortsette å lese der jeg sluttet på Kindle-lesebrettet. Det er slikt jeg kaller “DRM med et menneskelig ansikt”.

Et annet er mangelen på mulighet til å låne eller selge ebøker videre. Amazon prøver forsåvidt å få forlag til å godta vennelån av ebøker, men tilbudet er begrenset selv for amerikanske brukere. I mitt tilfelle betyr dette lite. De to personene jeg har pleid å låne flest bøker til er Jorunn og min far. Jorunn deler jeg Amazon-konto med, så der er delingen uproblematisk. Og i min fars tilfelle viser det seg at Amazons lave priser ofte gjør problemstillingen overflødig.

Et eksempel: Forleden dag fant jeg Stephen Ambroses fabelaktige Citizen Soldiers på tilbud på Kindle Daily Deal (et must for alle Kindle-brukere, forøvrig). Prisen var $2,49, dvs 15 kroner. Samtidig som jeg kjøpte den til meg selv, klikket jeg på “Give as a gift”-knappen og sendte eboka til min far. For en sum som er langt lavere enn det én papirutgave hadde kostet, fikk han og jeg hver vår kopi av boka – og kan diskutere den neste gang vi møtes, akkurat som i de gode, gamle pbokdager.

Mange drømmer om et privat bibliotek av denne typen. Jeg gjør det ikke, og det er blitt utslagsgivende for mitt valg av DRM-beskyttede ebøker.

I det hele tatt veier utvalg, pris og tilgjengelighet tungt på plussiden av kost-nytteregnskapet. For meg er poenget med bøker først og fremst å lese dem, og at Kindle får meg til å lese mye mer enn før blir dermed den viktigste positive konsekvensen. Men samtidig vet jeg at det er her min vurdering skiller seg fra den mange andre bokelskere vil gjøre: Selv om jeg elsker å lese, er jeg nemlig ikke spesielt opptatt av å ha en stor boksamling.

Bevares, man kan ikke ha et ordentlig hjem uten bokhyller, og jeg eier mange fysiske bøker jeg er sterkt knyttet til. Men de aller fleste bøker jeg kjøper leser jeg bare én gang, og noenogførti års erfaring som leser har lært meg å skille mellom bøker jeg vil beholde og de jeg vil kvitte meg med. Dette begynte lenge før jeg fikk ebøker. Jeg har faktisk kastet bøker over en lav sko i tiår, ofte til andre lesehesters store forskrekkelse. For noen år siden ga vi bort femten kasser bøker til et antikvariat, og i skrivende stund står det like mange kasser i kjellerbod og på loft som jeg lurer på hva jeg skal gjøre med.

Ja, for selv om jeg omtrent har sluttet å kjøpe papirbøker, fortsetter de jo å strømme inn i huset. Alle rom i vår 74 kvadratmeters blokkleilighet har en vegg satt av til en svær bokhylle, og familien er enige i at det er nok (at en bokhylle fort tar opp en halv kvadratmeter er heller ikke til å kimse av i en bydel hvor kvadratmeterprisen nå ligger rundt 30 000). Enhver ny bok som kommer inn i vårt hus og skal beholdes, skyve automatisk en gammel bok ut i de evige jaktmarker.

Av dette kan man ganske riktig slutte at jeg ikke er overvettes bekymret for å miste bøker om Amazon skulle gå konkurs. De fleste ebøker jeg kjøper via Kindle Store er slike jeg uansett ikke har tenkt å lese igjen. Og nok engang har jeg litt erfaring å trekke på. Før jeg byttet til Kindle var jeg innom tre andre ebokhandlere: Rocket Ebook Store, Mobipocket og Sony Reader Store. Jeg har ikke klart å overføre noen av disse ebøkene til Kindle (DRM-fjerning får jeg av en eller annen grunn ikke til), men så har jeg heller ikke ønsket å lese en eneste av dem igjen.

Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan komme til å angre. Det er flere av mine Kindle-ebøker jeg er sikker på at jeg vil lese igjen i fremtiden. Muligheten for at de må kjøpes igjen er åpenbart noe som hører hjemme på minussiden i regnskapet, selv om risikoen for at det skal skje fremstår som liten i skrivende stund.

Dette var mitt personlige kost-nytteregnskap. Andre lesehester vil gjøre andre vurderinger, selvsagt. Hva med deg?

 

Amazon gjør det igjen: førsteinntrykk av nye Kindle

Forleden dag bestilte jeg Amazons nyeste Kindle, som et lite og lett tilskudd til min DX. Varianten jeg gikk for har ikke touchskjerm og kobler seg kun til via wifi. Erfaringen med DX er at jeg ikke benyttet meg av muligheten til å kjøpe bøker på reise ofte nok til å rettferdiggjøre ekstrakostnaden, og touchskjerm på et dedikert lesebrett syns jeg i grunnen er overflødig.

Denne utgaven koster 109 dollar, noe som med dagens kurs på 5,88 blir temmelig uslåelige 960 kroner (inklusive mva og frakt) for et produkt som teknisk sett er helt på høyden med konkurrentene. Til sammenligning koster for eksempel Sony Readers billigmodell på it24.no 1174, det billigste lesebrettet på digitalbok.no selges for  1499, det samme gjør det mye omtalte magnetkort-brettet til norli.no (jeg behøver vel ikke nevne at innholdet til Kindle også er mye billigere enn i norske ebokhandler.)

Nye Kindle oppå gamle Kindle DX

Så hva får man for prisen av litt over to norsk papirbøker? Man får det minste lesebrettet fra Amazon noensinne. Borte er QWERTY-tastaturet og de brede kantene rundt skjermen som kjennetegner eldre Kindler. Tilbake er bare blaknapper på sidene og fem knapper under skjermen. De er (fra venstre til høyre) tilbake til siste posisjon, virtuelt tastatur, navigasjonsknapp, meny og hjem. Pluss en knapp på undersiden til å skru av skjermspareren, da.

Ellers er brettet utstyrt med en vanlig mikro-USB-utgang som også fungerer som ladepunkt via kabel til PC. Fordi dette er e-ink er batterilevetiden oppgitt til å være på mange uker, som for tidligere Kindler. Som før kan du bruke programmet Calibre til å overføre andre ebøker enn Amazons egne til nye Kindle via USB. Det du ikke får her er lydutgang eller mulighet til å spille MP3-filer. Greit for meg – det var aldri en funksjon jeg brukte.

Menysystemet er omtrent som før, det vil si enkelt og ujålete. Min eneste bekymring på forhånd var hvordan det virtuelle skjermtastaturtet ville fungere uten touch. Jeg skal ikke påstå at det går veldig fort å flytte seg fra bokstav til bokstav og klikke OK med navigasjonsknappen, men til enklere søk fungerer det helt greit. Skriver du mye notater, selges fremdeles tastaturmodellen.

Jeg merker meg at bla-knappene har fått en del kritikk, fordi de sitter helt ute i kanten av brettet og er enda smalere enn på tidligere modeller. Også jeg opplevde at de kunne være litt vanskelige å trykke ned fra visse vinkler. På den annen side er det knapper på begge sider, så jeg fant raskt et grep som gjorde det lett å holde og bla med én hånd.

Det har skjedd ting i designavdelingen siden Kindle 1, gitt...

Dette er – i motsetning til Kindle DX – et enhåndsbrett. Med en vekt på bare 170 gram, dimensjoner på 166 x 114 x 8,7 mm og en gummiert bakside ligger det svært godt i hånden. Skjermen ser liten ut, men er faktisk like stor som den delen av en paperback-side som er dekket med skrift. Å bla om sider går merkbart mye raskere enn på tidligere modeller, og det kortvarige blaffet av negativ skrift (som irriterer mange) dukker nå bare opp for hver sjette omblaing.

Jeg skal ikke si at Kindle (som bare heter det, mens de dyrere variantene i tillegg heter Keyboard, Touch, Touch 3G og Fire) er for alle. Men med forbehold om mulige tekniske problemer (det har skjedd med Kindler før) er det vanskelig å ikke anbefale denne dingsen – enten du ønsker å oppgradere din gamle Kindle eller vil prøve deg som e-leser. Amazon har gjort det igjen: laget en dings som gjør den ene tingen den skal på en utmerket måte – til en rimelig penge.

Julegavetips til eboklesere

I dette hjemmet er mediehenvendelser om digitale gaver ved årsslutt like sikkert som Donald Duck på julaften. De senere årene er jeg uvegerlig blitt spurt om jeg selv gir bort rene e-gaver til jul, og om jeg tror ebøker vil erstatte papirbøker under juletreet. Frem til i år har jeg svart nei og tja på spørsmålene, men jeg lurer på om ikke det kan bli annerledes i år.

Ja, for i vår familie er det nå såpass mange ihuga Kindle-eiere at det ikke vil vekke allmen bestyrtelse om det kom et gavekort på $100 istedenfor en kilo Nesbø, så det er en mulighet jeg vurderer sterkt. Amazon har gjort det enkelt for meg å gi en slik gave via sin gavekort-side, der vi som bor utenfor USA blant annet får muligheten til å skrive ut våre egne julegavekort.

Jeg vet at enkelte har problemer med gavekort fordi de ser på dem som upersonlige, men i tilfellet bøker syns jeg det blir annerledes. Leseres smak varierer så mye at de som kjøper gjerne prøver å kjøre safe – og dermed tvinger mottakeren til å stå i kø i romjula for å bytte sine fire Knauser. Ikke nok med det, men en typisk ebok er så billig (800 000 av bøkene i Kindle Store koster under $9) at det nesten vil virke litt kjipt å gi bare én bok.

Når det er sagt, kan du (takk, Marte!) selvsagt gi enkelt-ebøker ved å klikke “Give as a gift” i Kindle Store. Men med tanke på styret med å gi flere Kindle-ebøker til samme mottaker (noe du bør hvis du ikke er Onkel Skrue) er det i grunnen like greit å gi gavekort, fex ved å velge utskriftsalternativet på gavekortsiden. Det hindrer deg selvsagt ikke i å komme med noen gode anbefalinger til mottakeren av gavekortet.

Her er for eksempel et utvalg av de hundre (sic) bøkene jeg har lest på min Kindle i løpet av de siste femten månedene, og som jeg kommer til å anbefale varmt til de som får en e-gave av meg i år:

Romaner:

Black Mamba Boy av Nadifa Mohamed. Boka er basert på livshistorien til forfatterens far. Han vokste opp i Yemen, og ble i sin jakt på den forsvunne faren trukket inn i Mussolinis blodige krig i Etiopia på 1930-tallet.

Desert Flower av Waris Dirie. Gripende og sjokkerende skildring av den tidligere supermodellens oppvekst på landsbygda i Somalia, hvordan hun komseg til London og hvorfor hun ble en av de første som satte kvinnelig kjønnslemlestelse på den internasjonale dagsorden.

The Leftovers av Tom Perrotta. En av de mest oppfinnsomme romanene jeg har lest noensinne er lagt til en småby i USA, i årene etter at en stor del av verdens befolkning har forsvunnet i løse luften i det de fleste mener er “The Rapture” (opprykkelsen).

Lustrum av Robert Harris. Andre bind i romanserien om den legendariske romerske politikeren Cicero, ført i pennen av hans fiktive slave Tiro. Spennende lesning for den som liker historie og politiske intriger.

Raising Jake av Charlie Carillo. En fin og tett liten roman om forholdet mellom fedre og sønner, som utspiller seg i løpet av en minnerik helg.

Vertical: the follow-up to Sideways av Rex Picket. En morsom metaroman som følger de to vennene fra buddy- og vinfilmen Sideways på nok en road trip. Det er noen år etter gutteturen i Californias vindistrikt, og Miles er blitt rik og berømt av filmen basert på opplevelsene.

Faglitteratur

Hell on Two Wheels av Amy Snyder. Her følges flere av deltakerne i sykkelløpet Race Across America (og ja – de sykler virkelig tvers over USA i et strekk) i dagene før, under og etter 2009-løpet. En godbit for alle sykkelentusiaster.

Hellhound On His Trail av Hampton Sides. Historien om drapet på Martin Luther King og jakten på hans morder, James Earl Ray. Som altså endte med at Ray ble tatt i London, av alle steder.

In The Garden of Beasts av Erik Larson. Beretningen om William E. Dodd, USAs første ambassadør til Hitler-Tyskland. I likhet med de fleste andre tidlig på 1930-tallet, trodde Dodd lenge at nazistene kun var et overgangsfenomen og at normaliteten snart ville vende tilbake.

The Looming Tower av Lawrence Wright. Regnes som en av de beste og grundigste bøkene om bakgrunnen for 11. september-angrepene. Mer enn noe annet dokumenterer Wright hvor sjokkerende dårlig forberedt USA var på en situasjon mange hadde advart mot i årevis.

Lost in Shangri-La: A True Story of Survival, Adventure, and the Most Incredible Rescue Mission of World War II av Mitchell Zuckoff. Historien om hvordan man etter mye om og men klarte å redde et amerikansk flymannskap som krasjlandet i det indre av Papua Ny Guinea, der lokalbefolkningen har levd isolert fra omverdenen i årtusener.

No Way Down: Life and Death on K2 av Graham Bowley. Skildrer på en medrivende og usentimental måte den mye omtalte katastrofen på K2-fjellet 1. august 2008, som kostet 11 fjellklatrere (deriblant norske Rolf Bae) livet.

Riding Rockets av Mike Mullane. En sjeldent frimodig astronaut-selvbiografi skrevet av en romfergeveteran. Man kan ikke lese Mullane uten å konkludere med at romfergen var en livsfarlig farkost som burde ha vært pensjonert lenge før NASA endelig somlet seg til det.

Hvis du likevel skulle falle for fristelsen til å gjøre et fysisk digitalt kjøp til jula, tror jeg du kan gjøre et verre valg enn den nye billig-Kindlen. Jeg klarte ikke å motstå prisen på $109, og kjøpte den nettopp som tilskudd til min DX, som etterhver begynner å bære preg av å ha blitt slept land og strand rundt. Si hva du vil om Amazon, men de vet hvordan de skal få folk til å kjøpe. ;)

Jeg ser at enkelte norske nettbokhandlere også tilbyr elektroniske gavekort, men typisk nok promoterer Norli.no dette tilbudet som noe for den som er sent ute. Det blir altså sett på som løsningen på et pinlig problem, snarere enn en fin mulighet i seg selv. Oh well, dem om det. Vi andre får gi gavekortene våre med god samvittighet.

En iPod med påklistret kassettspiller

Harald Hansen spør i en kommentar om at jeg vil skrive noe om denne saken fra Digi.no, om bokhandelen Norli Libris (eid av Aschehoug forlag) som vil begynne å selge ebøker via såkalte Digikort på et spesialutviklet lesebrett. Hansen lurer på om det er en aprilspøk, og han er ikke alene. For to dager siden utløste historien om magnetkortene den reneste leserstormen på Twitter.

Et søk på stikkordet magnetkort viser at bokbransjen på fredag fikk en omgang virtuell juling som til og med overgår det som skjedde på lanseringsdagen for Bokskya i vår. Som sist kom mye av kritikken fra brukere med god peiling på ebøker, og hovedreaksjonen var først og fremst hoderystende oppgitthet. Vi snakker om en bransje som ennå ikke har klart å lage et norsk motstykke til iBooks og Kindle Store, og så satser man på dette? De bløte vitsene satt løst denne dagen, jamfør utvalget nedenfor:

Normalt er oppgitt latter det aller siste man ønsker at en produktlansering skal bli møtt med, men i dette tilfellet gir bokbransjen beng, for å si det på godt norsk. For i Digi-saken sies det rett ut at målgruppen ikke er folk som twitter-brukerne over. Digi.no siterer Caroline Heitmann i Norlis ehandelsavdeling slik: “Det finnes masse mennesker som ikke vil laste ned bøker”.

For alt jeg vet har bokhandlerne brukerundersøkelser som viser at det er folk der ute med så stor teknologiskrekk at de ikke tør bruke den integrerte nettbokhandelen Norlis lesebrett også er utstyrt med. Jeg sliter med å tro på det, i et land der 94% har tilgang på PC, 93% har internett og 84% har bredbånd, og der bruken av nett og digitale medier også eksploderer i den siste gjenværende kategorien med antatte analog-lojalister – gruppen over 67.

Men om så var, gjør ikke det Digikort-løsningen mindre problematisk. Med dette har Norli kastet ti års erfaring med design av digitale mediadingser ut av vinduet. Istedenfor å gjøre som Amazon med Kindle, og gi brukerne et produkt de ikke visste at de ville ha (eller ville tørre å bruke) ved å tvinge dem rett på en nettløsning, vil man føye brukerne ved å gi dem en slags hybrid. Norlis lesebrett er en iPod med en kassettspiller teipet til baksiden.

Denne kassettspilleren blir ikke Norli kvitt med det første. Kommende generasjoner av lesebrett og nettbrett må jo også ha et hull i kredittkortstørrelse på baksiden, så brukerne kan lese sine gamle Digikort-ebøker. Så mens giganten Amazon kan ta sømløse (og dermed mye billigere) sprang fra e-inkbaserte lesebrett til det Androidbaserte nettbrettet Kindle Fire fordi alt innhold ligger i nettskyen, må lille Norli fra nå av ha fokus på hardware-bakoverkompatibilitet. Way to go.

I motsetning til mange av dem som kommenterte på Twitter har jeg prøvd Digikort, og likte det dårlig. Kortene er det største fysiske lagringsmediet jeg har sett siden 3,5″-diskene forsvant, magnetlåsen er plundrete og jeg opplevde problemer med avspilling (der er jeg tydeligvis ikke alene). At kvaliteten er så som så overrasker ikke. Vi snakker om en norskutviklet hardwarestandard som brukes i dedikerte lydbokavspillere fra én lydbokaktør, med andre ord er konkurransen på pris og kvalitet du normalt finner i IT-sektoren helt fraværende.

Det i sin tur betyr at brukerne må stole på at Norli (som for bare to år siden måtte reddes fra konkurs av Aschehoug forlag, forøvrig) og eventuelle samarbeidspartnere klarer å holde den sære standarden i live. Twitreren Mariusgenser, som er blitt en av bokbransjens mest taleføre kritikere på ebokfeltet, sier det i grunnen aller best:

Men jeg tenker nok at i 2013, så er det en fire-femhundre stykker som forelsket seg totalt i et dødsdømt format som fremdeles diller med Digikort for ebøker. Og da vil ikke bokbransjen tjene noen verdens ting på å produsere disse kortene, og så forsvinner de. Det der med at dere håper det blir en standard i bransjen tror dere ikke på selv engang, Norli.

Det mest problematiske i denne saken er at enhver med et minstemål av peiling på teknologi vil lukte lunta og skygge unna Digkort-ebøker. Isteden er det forbrukere som ikke vet bedre som skal lokkes til å velge en løsning som er tungvint, kostbar (Norli vil ikke engang gi kjøperne rabatt for e-momsen bokhandelen sparer ved å selge på Digikort) og høyst sannsynligvis dødsdømt på sikt.

Det er mer enn problematisk: det fremstår rett og slett som ganske kynisk.

Oppdatering: Mariusgenser har gjort det igjen. Word. som ungdommen nu til dags har for vane å si.