Arkiv for DRM

Kindle Paperwhite: Amazon gjør det igjen

Egentlig er det intet teknisk i veien med min gamle billig-Kindle, den jeg kjøpte for halvannet år siden og som jeg fortsatt er like fornøyd med. Men etter å ha lest begeistrede uttalelser fra brukere av nye Kindle Paperwhite, falt jeg for dingsefristelsen. For seks dager siden ble den levert på døra, bare to dager etter bestilling. Jeg gikk for øvrig for den biligere wifi-varianten istedenfor 3G – trenger jeg bøker på reise kan jeg alltid bare sette opp en wifi-hotspot på Samsungen og koble meg på via den.

Som jeg dokumenterer her, er det like lett som alltid (det vil si veldig lett) å pakke ut og komme igang med Kindle. Er den bestilt fra samme konto som du kjøper ebøker fra, er det bare å koble den til et trådløst nettverk, og så laste inn boksamlingen din. I det hele tatt er Paperwhite svært lik forrige modell, noe bildet under burde vise. Dimensjonene er omtrent de samme, skjermen like stor (men oppløsningen er høyere på Paperwhite til venstre) og det er heller ikke lett å se forskjell på skjermkontrasten i fullt sollys.


2013-08-15 11.24.01

Det som virkelig skiller Paperwhite fra forgjengeren er touch-grensesnittet og den innebygde bakgrunnsbelysningen. Jeg har tidligere vært en helhjertet tilhenger av fysiske grensesnitt på det meste, det være seg mobiltelefontastaturer eller blaknappene på lesebrett. Men i det siste har jeg kapitulert og innsett at fordelene ved touch oppveier ulempene. Amazon har bestrebet seg på å lage et enkelt og intuitivt grensesnitt – alt er lagt til rette for at de to tingene du gjør med Kindle (kjøpe og lese bøker) skjer med et minimum av bryderi.

Hvis du som jeg tidvis leser med Kindle-appen på brett, vil du også nyte godt av en ganske lik brukeropplevelse. Ikke nødvendig å omstille seg fra klikk til swipe for å bla om en side, med andre ord. Når det er sagt, er det viktig å huske på at Paperwhite ikke er et nettbrett. Skjemen er av typen elektronisk blekk, hvilket vil si at den er langt tregere til å oppdatere enn enn en konvensjonell brettskjerm. I tillegg til at den kun viser gråtoner, selvsagt.

Når man holder Paperwhite i hånden virker den noe kraftigere enn en vanlig Kindle, og det bekreftes da også av vekten: 210 versus 165 gram. Vektforskjellen er imidlertid ikke merkbar i daglig bruk, og det plasserer fremdeles Paperwhite i samme klasse som en typisk billigbok – og gjør den langt lettere enn en innbundet bok. I rettferdighetens navn må det også sies at tallene lyver, da en vanlig Kindle trenger en ytre lyskilde i tillegg. Det kan selvsagt være en lampe ved sengen, men svært mange kjøper et deksel med innebygd lys – med tilsvarende høyere vekt.

2013-08-15 11.25.11

I daglig bruk fungerer bakgrunnsbelysningen svært godt. Lysene er plassert slik at teksten får en jevnt lysende hvit bakgrunn, som i motsetning til vanlige brettskjermer ikke ser ut til å være slitsom for øynene. Lysstyrken justeres ved å klikke i en sone øverst på siden, og så på lyspæreikonet som kan ses over. Denne løsningen er som skreddersydd for oss som ofte blir liggende lenge og lese ved siden av en sovende partner.

Det eneste som bekymret meg med bakgrunnslyset var en eventuell virkning på batterilevetiden, vant som jeg er til å lade min gamle Kindle med (minst) en måneds mellomrom. Prøveboken var en av de mest omfangsrike (og dyreste) Kindle-bøkene jeg har lest, Inside The Centre: The Life of J. Robert Oppenheimer. Jeg anmelder for tiden boken for Aftenposten, og har derfor lest minst to timer daglig den siste uken for å komme i mål. Jeg har rundt 50% batterikapasitet igjen, hvilket forteller meg at jeg under normale leseomstendigheter kan nøye meg med å lade med tre ukers mellomrom eller så.

2013-08-15 13.51.45

Dette bildet sammen med talskatten Linus viser hvor sterkt skjermen lyser i et dunkelt rom. Sjelden nødvendig å ha den på fullt, mao.

Det er altså svært lite negativt å si om dette brettet. Men noen irritasjonsmomenter klarte jeg å finne. For det første skulle jeg gjerne ha hatt muligheten til å autojustere bakgrunnsbelysningen, slik man kan på smarttelefoner. Når omgivelsene skifter raskt fra lyst til mørkt, som når leser på buss eller tog og kjører inn i en tunnell, må jeg justere manuelt for å optimal bakgrunn. Det er unødvendig plundrete.

For det andre savner jeg fremdeles en funksjon på Kindle som jeg stadig brukte da jeg kjørte Sony: en oversikt over tidligere besøkte steder i en tekst. Særlig når jeg leser fagtekster, der jeg titt og ofte hopper frem og tilbake, hadde det vært nyttig å kunne hente fram en slik liste og kjapt gå til et gitt punkt i boken. Også nyttig når barn har lekt med Kindlen og du plutselig er et helt annet sted i teksten. :)

Oppdatering: Har nettopp oppdaget at den gummierte ryggen på Paperwhite, som gir et godt og behagelig grep når man leser, også er svært utsatt for riper. La brettet på et underlag der det tilfeldigvis befant seg litt sand, og vips var det en lang rekke små riper i gummibelegget. Kjøp av en eller annen form for beskyttelse bør være obligatorisk ved kjøp av Paperwhite, mao.

 

Share/Bookmark

Budskap fra kundene til Amazon: Vi ser hva dere gjør

Mandag 22. oktober var det Amazon.coms tur til å rammes av nettets vrede. Det hele startet med en bloggposting av Martin Bekkelund, som skrev om venninnen Linn Nygaards negative opplevelse som bruker av Amazons Kindle Store. Linn opplevde at Amazon-kontoen hennes ble sperret, uten at hun noensinne fikk ordentlig forklaring på hva galt hun hadde gjort. Pekere til bloggpostingen ble lagt ut på twitter, der antallet retweets ga en sterk antydning om at dette engasjerte (trafikken på min posting om saken på Google Plus tyder på det samme). Fra Twitter hoppet saken til Boingboing og Reddit og derfra videre ut til blogger og medier av ulike slag. På slutten av dagen var dette blitt en av nettets større teknologi-snakkiser.

Amazon.com: Vi ser dere

Jeg gjorde også mitt for å bidra til denne nettkampanjen, og håpet underveis at fire ting skulle følge av dette.

For det første: at Linn skulle få tilgang til bøkene sine igjen. Det ble innfridd relativt raskt.

For det andre: at Amazon skulle forklare hva som foranlediget sperringen. Der venter vi fremdeles på et svar, hvilket er synd da det gjør det umulig for kundene å vite hvordan vi skal unngå å havne i samme situasjon. En avklaring ville også sette en stopper for de utallige spekulasjonene om hva som egentlig ligger bak (mange av dem åpenbart feilaktige og nedlatende i sin omtale av den rammede kunden).

Det tredje og kanskje viktigste momentet i saken var at Amazon skulle få et krystallklart signal fra brukerne om at vi følger med på hva selskapet gjør, og ikke lar det slippe unna med oppførsel av dette slaget. Ikke glemmer vi så lett heller. 1984-fadesen ble trukket fram igjen i forbindelse med Linn-saken, og neste gang Amazon gjør noe liknende har vi fått nok en sak å minne dem på.

Hvilket bringer meg til det fjerde poenget. Forhåpentligvis bidro denne kampanjen til å fortelle noen som eventuelt ikke visste det allerede at Amazon (og de andre markedslederne) egentlig ikke selger ebøker, men lisensrettigheter til å lese. Slike rettigheter kan inndras, og det var dette Linn opplevde. Her vil jeg anbefale lesning av Olav Torvunds gjennomgang av jusen på dette området. Kortversjon: i den grad du har rettigheter som norsk kunde av Amazon, kan det vise seg å være svært vanskelig å følge dem opp i praksis.

Alt i alt var dette en påminnelse om at Kindle-ebøker ikke er som andre bøker. Da en ulovlig utgave av Orwells “1984″ ble slettet av Amazon i 2009, skrev David Pogue i New York Times:

“it’s like Barnes & Noble sneaking into our homes in the middle of the night, taking some books that we’ve been reading off our nightstands, and leaving us a check on the coffee table.”

Linn-saken bekrefter det mange av oss har visst hele tiden, nemlig at Amazon kan gjøre nøyaktig det samme med hvem som helst av oss. De kan, uten forvarsel, komme som en tyv i natten og røske alle bøkene du trodde du eide, ut av din elektroniske bokhylle. En forstemmende tanke, og en som gjør det nødvendig å tenke gjennom konklusjonen i min bloggposting Bør vi boikotte Amazon. Den ble skrevet for et halvår siden, og den gang kom jeg til at jeg sett under ett ville fortsette å være Amazon-kunde.

Det har jeg vært siden, og med tanke på at jeg senest i går kjøpte leselisens til denne boka i Kindle Store har jeg vel med lommeboka stemt (den eneste stemmen som teller i lengden) for å fortsette å være Kindle-kunde. Helt upåvirket er jeg likevel ikke. Denne saken har vært en nyttig påminnelse om å være mer bevisst i mitt valg av Kindle-bøker. Den forannevnte tittelen kjøpte jeg da den var på tilbud til $1,99, fordi jeg antagelig bare leser den én gang og ikke har noen i nær familie jeg kunne tenke meg å låne den bort til.

Jeg har med andre ord lite å tape på at den er låst til min konto, og kunne fint tåle det økonomiske tapet ved å miste tilgang til den om så skulle skje. Bøker til langt høyere pris (bestselgere på Kindle Store ligger tidvis over norsk paperbackpris) eller med et annet bruksmønster vil jeg fortsatt anskaffe på papir eller i åpne digitale formater, om det finnes tilgjengelig (via programmet Calibre kan som kjent alle slags ebøker overføres til en Kindle-leser).

Det finnes også et ulovlig alternativ mange har nevnt i diskusjonene rundt Linn-saken, og det er å fjerne kopibeskyttelsen på Kindle-bøkene og ta backup av titlene dine i et egnet format (EPUB er bra, fex). Som blogget her mener jeg at sikkerhetskopier som holdes innen familien og ikke spres på nettet er etisk forsvarlige, om ikke juridisk. Slik jeg ser det er dette en forbrytelse uten offer, og en som i tillegg retter opp en ubalanse i lovverket mellom forbrukerrettigheter og produsentrettigheter.

Jeg har tidligere ment at dette var en forbrytelse det i tillegg var svært vanskelig å avsløre. For at politiet skal oppdage dine ikke-spredte sikkerhetskopier på en PC må de i praksis kunne ta beslag i PCen, og da har du antagelig langt større problemer enn et brudd på Åndsverkloven å stri med. Men i debatten rundt Linn-saken har jeg sett et annet argument fremsatt som kan være verdt å merke seg for Kindle-brukere.

Tjenestene som vi liker på Kindle (som synkronisering av sidetall mellom enheter) og tjenestene vi ikke liker (som muligheten til å fjernslette) baserer seg på at Amazon til enhver tid vet nøyaktig hva som ligger på brettet ditt. Det er rimelig å anta at Amazon klarer å gjenkjenne bøker fra egen bokhandel selv etter at DRM er fjernet. Hvis du med andre ord stripper DRM fra en Amazon-ebok og så legger den på Kindle-brettet ditt med f.eks. Calibre, bør du anta at Amazon vet om dette klare bruddet på bruksvilkårene. Ditto for strippede Amazon-ebøker som er lastet ned fra Piratebay.

Jeg har så langt ikke sett noen saker basert på denne muligheten, men det er naivt å tro at selskapet aldri vil benytte seg av muligheten. Derfor går jeg nå og venter på at de første brukerne skal kastes ut av Kindle-systemet for å ha lest DRM-strippede Amazon-bøker. Om ikke du har lest det et annet sted, så leste du det her først. :)

Bør vi boikotte Amazon?

 Twitter ba signaturen Forteller (også kjent som Børge) meg nylig lese et innlegg i bloggen til Cory Doctorow, og utfordret meg til å blogge om min reaksjon. Som sagt, så gjort. Doctorows poeng i postingen er at Amazon.com misbruker den makten selskapet har fått ved å låse millioner av kunder fast til sitt proprietære DRM-system. Forlag som havner i konflikt med Amazon risikerer å miste både forfattere og lesere, i følge Doctorow. Og konklusjonen man bør trekke av det er ifølge Doctorow klar:

[J]ust look at what happened in February with the Independent Publishers Group, a distributor that asked Amazon to hold the line on its discount. They weren’t able to reach an agreement, and Amazon removed all IPG’s e-books from the Kindle store. The day that happened, IPG sent out a communique describing the situation and asking its readers to avoid the Kindle store in future.

Han er ikke alene i sitt syn, for å si det mildt. I den engelskspråklige verden er det en utbredt oppfatning at Amazon er i ferd med å bli hva Microsoft var for IT-bransjen for femten år siden: dominerende, enerådig og hensynsløs mot konkurrenter. En scifi-kollega av Doctorow, Charlie Stross, opplevde nylig at hans svært kritiske bloggposting om Amazons strategi gikk runden på nettet, og  i skrivende stund er det over 740 kommentarer til innlegget.

For en tilhenger av åpne standarder og åpent innhold skaper det et dilemma. Jeg har stor respekt for synet til Doctorow og Stross (og for de to herrene selv – har møtt dem personlig), og som Amazon-kunde bidrar jeg utvilsomt til å bygge opp under monopolet ved å kjøpe dets produkter og underlegge meg dets DRM-restriksjoner. Derfor har jeg tenkt gjennom saken, slik jeg som bevisst forbruker også tenker gjennom hvor matvarene mine kommer fra, for eksempel.

Når jeg likevel ikke boikotter Amazon, har det flere årsaker. Teknologihistorie er en av dem. For saken er at vi har vært her før – mange ganger. Når nye markeder vokser frem er det ikke uvanlig at et selskap kommer tidlig ut fra startstreken og får en dominerende posisisjon – tenk Microsoft på 1990-tallet eller Apple og digital musikk for fem år siden. Det er også vanlig at selskaper som dominerer tidlig etter en tid mister posisjonen. Enten fordi myndighetene griper inn (USA vs Microsoft), eller fordi monopolisten blir overmodig og mister taket på markedet (Nokia, anyone?)

I den grad Amazon er et monopol hviler det på et ganske usikkert fundament.  Analytikere har i årevis hevdet at selskapet selger ebøker og lesedingser med tap for å bygge opp en dominerende posisjon i markedet, Amazon er kjent for å levere skuffende resultater til aksjonærene og er utvilsomt mer utsatt enn Microsoft og Apple for å gjøre et feiltrinn.

Jeg sier “i den grad”, da vi også bør stille spørsmålstegn ved om Amazon faktisk er i ferd med å bli en bok-monopolist. I skrivende stund har selskapet en andel på 20% av det samlede amerikanske bokmarkedet, og rundt 70-80% av ebokmarkedet.

Nye Nook Glow fra B&N viser at konkurrentene til Amazon langt fra har gitt opp kampen.

Selv om konkurrentene Barnes & Noble og Apple sliter med å ta igjen forspranget, er det ingen grunn til å avskrive dem ennå (jeg mener: tør noen virkelig avskrive Apple i dagens situasjon?) Google har heller ikke gitt opp sin eboksatsing, og hvem vet om ikke Microsoft vil revurdere sin exit fra ebokmarkedet hva som skjer nå som Microsoft har gjeninntrådt på ebokscenen, og hva det kan føre til om de lykkes med sin Windows 8-strategi. Dette markedet tok av for bare fem år siden, og det blir altfor enkelt å allerede nå konkludere med at fremtiden tilhører Amazon.

Amazons dominans er dessuten i all hovedsak basert på ett bokmarkedssegment, nemlig skjønnlitteratur, mer spesifikt “mass market paperback”. Kindle er først og fremst en billigbokerstatning, noe alle som har forsøkt å lese illustrerte bøker og fagbøker på en Kindle vet.  Det er i og for seg ikke overraskende at Doctorow og Stross er så bekymret – de lever i stor grad av skjønnlitterære billigbøker, og kundene deres leser sannsynligvis langt flere ebøker enn snittet.

Så langt har Amazon hatt begrenset gjennomslag i det lukrative fag- og lærebokmarkedet, et område Apple er i ferd med å blinke seg ut. I den grad det utvikles applikasjonsbøker, har App Store og Google Play et vel så godt utgangspunkt som amazon.com. Og er strategien med å basere seg på dedikerte lesedingser bærekraftig, i en tid da nettbrettet er i ferd med å ta av for alvor?

Midt i all kritikken syns jeg vi dessuten bør gi keiseren hva keiserens er. De kortvarige monopolene har en viktig funksjon. Amazon er et genuint innovativt selskap (fra “read everywhere” til Kindle Singles) og har brukt sin posisjon til å gjøre det samme som Apple gjorde med musikkindustrien – dratt en konservativ bransje sparkende og skrikende inn i fremtiden. I mine øyne er den viktigste enkeltårsaken til at vi har et så elendig eboktilbud i Norge, at det ikke finnes noe motstykke til Apple eller Amazon her til lands. De eneste som utfordrer vår bokbransje er bransjen selv – og da vet vi jo hvordan det går.

Å vurdere en boikott av Amazon setter meg dessuten i en posisjon alle bevisste forbrukere kan kjenne igjen: er alternativene egentlig noe bedre? Alle aktører av noen betydning baserer seg på jo DRM av et eller annet slag, og det er ikke vanskelig å peke på tvilsom praksis fra Googles eller Apples side. Faktum er at det i skrivende stund er Apple og amerikanske forlag – ikke Amazon – som er i ferd med å saksøkes av amerikanske myndigheter for å ha samarbeidet ulovlig om å presse opp bokprisene.

Bildet er altså komplekst. Og tro ikke at de etiske dilemmaene forsvinner ved å kjøpe lokalt. I Norge har forlagene inntatt en ganske unik posisjon i verdenssammenheng ved å kjøpe seg inn i alle ledd av verdikjeden. Kjempene Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamm eier altså bokhandlere, bokdistribusjonssentraler og bokklubber, og er inne på eiersiden i Bokskya. I prinsippet er makten i norsk bokbransje tredelt, men i viktige spørsmål er de tre store ofte påfallende enige. Om ikke et monopol, så langt på vei et triopol.

Som om ikke det var nok har bokbransjen – i strid med Konkurransetilsynet anbefalinger – fått myndighetenes godkjennelse til å inngå en prisfiksende kartellavtale kalt Bokavtalen. For øyeblikket lobbyerer norske forlag hardt for å gjøre den frivillige Bokavtalen om til en permanent boklov, hvis viktigste funksjon vil være å sementere dagens bransjestruktur. Ikke til å undres over at norsk bokbransje somler med ebøker – hvis de bare klarer å vente til 2015 eller deromkring serverer Stortinget dem alt de ønsker på et sølvfat.

Bokbransjen var også blant intiativtakerne til Dele – Ikke stjele-kampanjen, som i praksis tok til orde for massiv overvåkning av nettbruk og langt “hardere tak” mot fildelere. Amazon på sin side var blant IT-selskapene som tok klart avstand fra SOPA-loven for en tid tilbake.

Så mitt poeng er i grunnen enkelt: dette er ikke enkelt. Har man en bred/konvensjonell litteratursmak er de store aktørene ikke til å komme utenom, og da vil den bevisste bokkjøper uvegerlig havne i slike dilemmaer. Hvilket valg som er riktig i et historisk perspektiv er ingen gitt å si – og vi får jo for ordens skyld ikke glemme at ebok-problemstillingen (i motsetning til f.eks. sjokolade) verken involverer miljøskadelig virksomhet, barnearbeid eller sweatshopping. Det er et typisk ilandsproblem, dette.

Jeg har altså ingen problemer med at du velger pest, og så får du bare respektere at jeg foretrekker kolera. :)

Hvor ble mine DRM-prinsipper av?

I en kommentar til min forrige posting om Amazon Kindle skriver Lars N: “Hører nok litt til anythingbutkindle-grupperingen – et proprietært og (til nå) middelmådig ebok-format var i utgangspunktet nok til å få meg skeptisk, og 1984-affæren fikk meg til å ta helt skrekken.” Lars har et godt poeng, og hva mer er: hadde du spurt meg for to år siden ville jeg sagt nøyaktig det samme. Jeg har uttalt meg sterkt kritisk til Amazons satsing på MOBI-formatet istedenfor EPUB-standarden, og ikke minst har jeg hatt lite pent å si om bruken av DRM.

Så sitter jeg her idag og eier to Kindle-lesebrett proppfulle av ebøker som jeg ikke kan ta sikkerhetskopi av eller låne til en venn uten å bryte amerikansk og norsk lovverk. Og har altså ikke skiftet grunnsyn. Jeg mener fremdeles at DRM er en uting for leserne. Det innskrenker vår mulighet til å lese lovlig kjøpte ebøker på dingsene vi måtte ønske, fratar oss hevdvunne leserrettigheter og styrker monopoltendensene i den digitale innholdsbransjen ved å låse kundene fast til én teknologisk løsning.

At jeg likevel bruker Kindle som min viktigste leseplattform kan ses på som et døme på kognitiv dissonans (evnen vi alle har til å leve med flere motstridende tanker i hodet samtidig). Eller omvendt: det er et eksempel på at virkeligheten overstyrer de fleste prinsipper (jeg er for kutt i klimagassutslipp, men er avhengig av å fly i forbindelse med jobben). Etter å ha tenkt endel på saken er jeg kommet til et slags midtstandpunkt, basert på en kost-nyttevurdering. DRM er og forblir ille, men Amazon har adressert innvendingene på slik en måte at kostnadene blir akseptable.

Et eksempel er “read everywhere”-strategien, som i praksis innebærer at jeg kan lese ebøker på omtrent en hvilken som helst dings det skulle være. Nylig befant jeg meg i en situasjon der eneste tilgjengelige lesedings var en ASUS minibærbar med Ubuntu Linux. Alt jeg da behøvde å gjøre var å fyre opp Google Chrome, gå til Kindle Cloud Reader og fortsette å lese der jeg sluttet på Kindle-lesebrettet. Det er slikt jeg kaller “DRM med et menneskelig ansikt”.

Et annet er mangelen på mulighet til å låne eller selge ebøker videre. Amazon prøver forsåvidt å få forlag til å godta vennelån av ebøker, men tilbudet er begrenset selv for amerikanske brukere. I mitt tilfelle betyr dette lite. De to personene jeg har pleid å låne flest bøker til er Jorunn og min far. Jorunn deler jeg Amazon-konto med, så der er delingen uproblematisk. Og i min fars tilfelle viser det seg at Amazons lave priser ofte gjør problemstillingen overflødig.

Et eksempel: Forleden dag fant jeg Stephen Ambroses fabelaktige Citizen Soldiers på tilbud på Kindle Daily Deal (et must for alle Kindle-brukere, forøvrig). Prisen var $2,49, dvs 15 kroner. Samtidig som jeg kjøpte den til meg selv, klikket jeg på “Give as a gift”-knappen og sendte eboka til min far. For en sum som er langt lavere enn det én papirutgave hadde kostet, fikk han og jeg hver vår kopi av boka – og kan diskutere den neste gang vi møtes, akkurat som i de gode, gamle pbokdager.

Mange drømmer om et privat bibliotek av denne typen. Jeg gjør det ikke, og det er blitt utslagsgivende for mitt valg av DRM-beskyttede ebøker.

I det hele tatt veier utvalg, pris og tilgjengelighet tungt på plussiden av kost-nytteregnskapet. For meg er poenget med bøker først og fremst å lese dem, og at Kindle får meg til å lese mye mer enn før blir dermed den viktigste positive konsekvensen. Men samtidig vet jeg at det er her min vurdering skiller seg fra den mange andre bokelskere vil gjøre: Selv om jeg elsker å lese, er jeg nemlig ikke spesielt opptatt av å ha en stor boksamling.

Bevares, man kan ikke ha et ordentlig hjem uten bokhyller, og jeg eier mange fysiske bøker jeg er sterkt knyttet til. Men de aller fleste bøker jeg kjøper leser jeg bare én gang, og noenogførti års erfaring som leser har lært meg å skille mellom bøker jeg vil beholde og de jeg vil kvitte meg med. Dette begynte lenge før jeg fikk ebøker. Jeg har faktisk kastet bøker over en lav sko i tiår, ofte til andre lesehesters store forskrekkelse. For noen år siden ga vi bort femten kasser bøker til et antikvariat, og i skrivende stund står det like mange kasser i kjellerbod og på loft som jeg lurer på hva jeg skal gjøre med.

Ja, for selv om jeg omtrent har sluttet å kjøpe papirbøker, fortsetter de jo å strømme inn i huset. Alle rom i vår 74 kvadratmeters blokkleilighet har en vegg satt av til en svær bokhylle, og familien er enige i at det er nok (at en bokhylle fort tar opp en halv kvadratmeter er heller ikke til å kimse av i en bydel hvor kvadratmeterprisen nå ligger rundt 30 000). Enhver ny bok som kommer inn i vårt hus og skal beholdes, skyve automatisk en gammel bok ut i de evige jaktmarker.

Av dette kan man ganske riktig slutte at jeg ikke er overvettes bekymret for å miste bøker om Amazon skulle gå konkurs. De fleste ebøker jeg kjøper via Kindle Store er slike jeg uansett ikke har tenkt å lese igjen. Og nok engang har jeg litt erfaring å trekke på. Før jeg byttet til Kindle var jeg innom tre andre ebokhandlere: Rocket Ebook Store, Mobipocket og Sony Reader Store. Jeg har ikke klart å overføre noen av disse ebøkene til Kindle (DRM-fjerning får jeg av en eller annen grunn ikke til), men så har jeg heller ikke ønsket å lese en eneste av dem igjen.

Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan komme til å angre. Det er flere av mine Kindle-ebøker jeg er sikker på at jeg vil lese igjen i fremtiden. Muligheten for at de må kjøpes igjen er åpenbart noe som hører hjemme på minussiden i regnskapet, selv om risikoen for at det skal skje fremstår som liten i skrivende stund.

Dette var mitt personlige kost-nytteregnskap. Andre lesehester vil gjøre andre vurderinger, selvsagt. Hva med deg?

 

Amazon gjør det igjen: førsteinntrykk av nye Kindle

Forleden dag bestilte jeg Amazons nyeste Kindle, som et lite og lett tilskudd til min DX. Varianten jeg gikk for har ikke touchskjerm og kobler seg kun til via wifi. Erfaringen med DX er at jeg ikke benyttet meg av muligheten til å kjøpe bøker på reise ofte nok til å rettferdiggjøre ekstrakostnaden, og touchskjerm på et dedikert lesebrett syns jeg i grunnen er overflødig.

Denne utgaven koster 109 dollar, noe som med dagens kurs på 5,88 blir temmelig uslåelige 960 kroner (inklusive mva og frakt) for et produkt som teknisk sett er helt på høyden med konkurrentene. Til sammenligning koster for eksempel Sony Readers billigmodell på it24.no 1174, det billigste lesebrettet på digitalbok.no selges for  1499, det samme gjør det mye omtalte magnetkort-brettet til norli.no (jeg behøver vel ikke nevne at innholdet til Kindle også er mye billigere enn i norske ebokhandler.)

Nye Kindle oppå gamle Kindle DX

Så hva får man for prisen av litt over to norsk papirbøker? Man får det minste lesebrettet fra Amazon noensinne. Borte er QWERTY-tastaturet og de brede kantene rundt skjermen som kjennetegner eldre Kindler. Tilbake er bare blaknapper på sidene og fem knapper under skjermen. De er (fra venstre til høyre) tilbake til siste posisjon, virtuelt tastatur, navigasjonsknapp, meny og hjem. Pluss en knapp på undersiden til å skru av skjermspareren, da.

Ellers er brettet utstyrt med en vanlig mikro-USB-utgang som også fungerer som ladepunkt via kabel til PC. Fordi dette er e-ink er batterilevetiden oppgitt til å være på mange uker, som for tidligere Kindler. Som før kan du bruke programmet Calibre til å overføre andre ebøker enn Amazons egne til nye Kindle via USB. Det du ikke får her er lydutgang eller mulighet til å spille MP3-filer. Greit for meg – det var aldri en funksjon jeg brukte.

Menysystemet er omtrent som før, det vil si enkelt og ujålete. Min eneste bekymring på forhånd var hvordan det virtuelle skjermtastaturtet ville fungere uten touch. Jeg skal ikke påstå at det går veldig fort å flytte seg fra bokstav til bokstav og klikke OK med navigasjonsknappen, men til enklere søk fungerer det helt greit. Skriver du mye notater, selges fremdeles tastaturmodellen.

Jeg merker meg at bla-knappene har fått en del kritikk, fordi de sitter helt ute i kanten av brettet og er enda smalere enn på tidligere modeller. Også jeg opplevde at de kunne være litt vanskelige å trykke ned fra visse vinkler. På den annen side er det knapper på begge sider, så jeg fant raskt et grep som gjorde det lett å holde og bla med én hånd.

Det har skjedd ting i designavdelingen siden Kindle 1, gitt...

Dette er – i motsetning til Kindle DX – et enhåndsbrett. Med en vekt på bare 170 gram, dimensjoner på 166 x 114 x 8,7 mm og en gummiert bakside ligger det svært godt i hånden. Skjermen ser liten ut, men er faktisk like stor som den delen av en paperback-side som er dekket med skrift. Å bla om sider går merkbart mye raskere enn på tidligere modeller, og det kortvarige blaffet av negativ skrift (som irriterer mange) dukker nå bare opp for hver sjette omblaing.

Jeg skal ikke si at Kindle (som bare heter det, mens de dyrere variantene i tillegg heter Keyboard, Touch, Touch 3G og Fire) er for alle. Men med forbehold om mulige tekniske problemer (det har skjedd med Kindler før) er det vanskelig å ikke anbefale denne dingsen – enten du ønsker å oppgradere din gamle Kindle eller vil prøve deg som e-leser. Amazon har gjort det igjen: laget en dings som gjør den ene tingen den skal på en utmerket måte – til en rimelig penge.

Microsoft Reader legges ned

Microsoft Reader, den første ebokstandarden som ble støttet av et stort dataselskap, legges ned neste år kan Teleread melde. På MS Readers side står nå følgende melding:

Microsoft is discontinuing Microsoft Reader effective August 30, 2012, which includes download access of the Microsoft Reader application from the Microsoft Reader website. However, customers may continue to use and access the Microsoft Reader application and any .lit materials on their PCs or devices after the discontinuation on August 30, 2012. New content for purchase from retailers in the .lit format will be discontinued on November 8, 2011.

MS Reader ble lansert mens dotcomboomen fremdeles var i full sving, i august 2000. Jeg husker lanseringen godt, ikke minst fordi dette var første gang jeg for alvor ble bedt om å uttale meg om ebøker i media (jeg deltok blant annet med en debatt med Jan Guillou, der han dundret løs i karakteristisk stil med argumenter jeg i grunnen ikke forstod.) Flere norske forlag viste interesse for .LIT-formatet, og Aschehoug lanserte blant annet ebøker til Pocket PC-baserte PDAer.

Reader har ikke vært en viktig ebokstandard på mange år, og har nå falt så høpløst langt bak formatene til Amazon og Adobe at det er lett å forstå Microsofts beslutning. Fiaskoen har mange årsaker, men for egen del er jeg ikke i tvil om at Microsofts mislykkede satsing på lomme-og tavle-PCer har vært utslagsgivende. .LIT-bøker var i hovedsak noe man leste på PC, og markedet lå dermed åpent for Sony Reader, Amazon Kindle og nettbrett som leseplattformer.

Nedleggelsen tjener også som en bekreftelse på svært mange av oss (inklusive undertegnede) har sagt siden før Reader ble lansert: blant DRM-beskyttelsens mange farer er utfasing den kanskje største. Når et DRM-format dør, er det i praksis bare et spørsmål om tid før bøkene blir uleselige for dem som ikke klarer å bryte kopisperren. I sitatet over sies det at kundene fortsatt kan bruke Reader-applikasjonen og innholdet etter 30. august neste år, men det nevnes ikke med et ord om applikasjonen vil støttes i fremtidige versjoner av Windows.

Kjøpere av .LIT-ebøker må derfor regne med at de etterhvert blir uleselige. Det eneste rimelige motsvaret på dette er å fjerne DRM fra sine lovlig kjøpte ebøker. Slik jeg leser Åndsverkloven er det intet som tyder på at utfasing gir private brukere tillatelse til å fjerne DRM, men her er det åpenbart greit å gjøre det. Jeg har aldri kjøpt .LIT-ebøker og kan derfor ikke uttale meg med noen autoritet på området, men såvidt jeg har skjønt skal dette formatet ikke være blant de vanskeligste å av-DRMe. Google er din venn, som alltid.

Jeg skal forøvrig tilbringe ettermiddagen i et NRK-studio for å snakke om ebøker i Norge, og vil selvsagt benytte anledningen til å minne om det jeg har sagt mange ganger tidligere: man kjøper ikke ebøker med DRM, man inngår kun en langsiktig leieavtale. Når selgerne likevel fortsetter å hevde det motsatte, er det rett og rimelig at kunden innfrir selgerens løfte ved å fjerne kopibeskyttelsen.

Er det lov å fjerne DRM fra ebøker?

Dette spørsmålet opptar åpenbart mange. Jeg har fått en rekke henvendelser om det på epost, og senest i min siste posting om Kindle oppsto det en interessant diskusjon rundt emnet. I Norge har spørsmålet fått en særlig relevanse etter lanseringen av Bokskya i vår, da noen tusen norske Kindle-eiere oppdaget at de stort sett ikke vil kunne kjøpe ebøker til sine lesebrett fordi norske utgivere bruker en kopibeskyttelse (også kjent som DRM) som er inkompatibel med Kindle.

Det enkle spørsmålet er altså: kan man fjerne kopibeskyttelsen fra en norsk ebok for å lese den på sin Kindle, eventuelt fjerne beskyttelsen på Kindle-ebøker for å ta en privat sikkerhetskopi? Google gir ingen entydige svar, og svarene i kommentarfeltene spriker. Det finnes to hovedsynspunkter, som begge tar utgangspunkt i Åndsverklovens § 53a:

Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk. Det er videre forbudt å:

a) selge, leie ut eller på annen måte distribuere,
b) produsere eller innføre for distribusjon til allmennheten,
c) reklamere for salg eller utleie av,
d) besitte for ervervsmessige formål, eller
e) tilby tjenester i tilknytning til
innretninger, produkter eller komponenter som frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, eller som kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål, eller som i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse.

Bestemmelsen i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c.

I kommentarfeltet mitt kommer de to hovedsynene godt til uttrykk. Kommentatoren Lars og Olav Torvund ved Institutt for rettsinformatikk i Oslo er klare på at det ikke er lov til å omgå det “tekniske beskyttelssystemet” som Kindle- og Bokskya-DRM representerer. I en utfyllende kommentar avviser Torvund at alle dingser man skulle ønske å bruke kan ses på som ”relevant avspillingsutstyr”.

Lars peker på at lovparagrafen er ment å fortolkes strengt, og at retten til å lese på alle slags lesebrett ikke faller inn under det som er kalt “forventninger forbruker med rimelighet kunne ha til avspilling av det aktuelle eksemplar.”

Det motsatte synet målbæres av kommentatorene ftw, Flibustier, Arne S og Laila. Sistnevnte oppsummerer det som med stor sannsynlighet er flertallets grunnsyn slik:

Det er brukeren som er i sentrum her, og brukeren skal fritt kunne velge avspillingsutstyr og ikke hindres i lovlig bruk av lovlig kjøpt materiale. Det var hele hensikten med denne bestemmelsen. Jeg bryter drm sperren for å lese lovlig kjøpte bøker på min Kindle og jeg er selv opphavsrettsjurist og er derfor nøye på å være helt sikker på at jeg ikke bryter noen lover.

Alt dette gjør med meg som ikke-jurist, er å skape usikkerhet. Jeg heller vel mot å tro at man ville bli dømt for lovbrudd om det kom for retten, men mener også at den teknologiske utviklingen krever at man tar en ny titt på uttrykk som “relevant avspillingsutstyr”, “rimelige forventninger” og “effektive tekniske beskyttelsessystemer“. Å klandre folk som tolker dette i retning av at DRM-fjerning er lov, klarer jeg i alle fall ikke når det ikke fins rettsavgjørelser på området og vi alle sitter og uttaler oss som enkeltpersoner med hvert vårt faglige ståsted.

Mitt faglige ståsted er 15 års erfaring med å jobbe med ebøker, digital økonomi, brukervaner og forventninger, og for meg er det innlysende at vi trenger en avklaring på hvordan loven skal stille seg til et mediemarked og en nettøkonomi i endring. Det bør helst skje før ebokmarkedet virkelig tar av i Norge. Om den juridiske situasjonen er uklar, mener jeg at den som bryter DRM for å bruke en lovlig kjøpt bok slik en bok tradisjonelt er ment å brukes, krystallklart har etikken på sin side.

Lendle.me viser oss at det er mulig å lage tekniske løsninger som tar vare på mer av leserkulturen.

At fjerning av DRM er et vern av leserkulturen sier jeg ikke bare som en kjenner av ebokmarkedet, men også som leser og – ikke minst – forfatter. Lesere har også rettigheter – om ikke nedfestet i loven, så definitivt hevdvunne. Lesere har rett til å ha full kontroll over eksemplaret, noe de ikke har med dagens nettskybaserte systemer. Lesere har rett til å låne et eksemplar til familie og venner, noe som bare unntaksvis er tillatt med dagens systemer. Lesere har rett til å gi bort en bok, noe som heller ikke er tillatt med dagens systemer.

Det er ingen tekniske hindringer i veien for å lage systemer som gir digitale lesere nesten alle sine hevdvunne rettigheter tilbake (salg av “brukte” ebøker er et særtilfelle det er vanskelig å løse på en god måte). Men inntil de tekniske løsningene er på plass bør du som bruker ikke ha etiske kvaler for å bryte DRM, såsant du ikke sprer ebøkene på nettet eller bevisst gir dem til en du vet pleier å fildele. Du kan til og med gjøre rettighetshaverne en tjeneste – det er velkjent at vennelån av bøker er en viktig markedsføringskanal for litteratur av ymse slag.

Hvorfor Tom Egelands DRM-valg er viktig – og smart

Gode nyheter fra Twitter-land idag: Forfatter Tom Egeland melder at hans forlag, Aschehoug, lar forfatteren velge hva slags kopibeskyttelse (DRM) som skal brukes. I en pressemelding skriver Aschehoug at man for å møte kritikken etter Bokskya-lanseringen vil “endre kopibeskyttelsen på sine e-bøker fra teknisk DRM til vannmerking. Forlaget sender nå ut brev til forfattere og oversettere for å få godkjent endring til vannmerking for utgitte e-bøker”. Egeland går inn for å bruke digital vannmerking, også kjent som “sosial DRM”, på sine bøker.

Jeg har tatt til orde for vannmerking fremfor streng kopibeskyttelse i årevis (her er et par relevante bloggpostinger), og er selvsagt glad for at flere slutter seg til mitt syn. Men først og fremst er jeg glad på kundenes vegne. Med en vannmerket fil får brukeren langt større kontroll over fila hun har kjøpt. Den kan leses på alle slags dingser (også Kindle, ved å overføre via et program som Calibre), og leses av alle i familien og vennekretsen uten å måtte dele brukerkonto med andre. Den vannmerkede eboka har dermed tatt vare på papirbokas beste sosiale egenskaper.

Ved å overlate beslutningen til sine forfattere (noe ikke konkurrent Gyldendal gjør, ifølge den kontrakten jeg har sett) har Aschehoug også – bevisst eller ubevisst – anerkjent at forholdet til leseren er langt viktigere for forfatteren enn for forlaget. Folk kjøper ikke Tom Egelands bøker fordi de er utgitt på Aschehoug, men fordi de er skrevet av Tom Egeland. Forlag kan komme og gå i en forfatters liv (jeg er på mitt sjette nå), men leserkretsen består.

På vei inn i ebokas tidsalder blir det viktigere enn noensinne å dyrke forholdet til leserne på alle arenaer, noe Egeland allerede gjør på en forbilledlig måte via Twitter og blogg. Her griper han anledningen til vise sine lesere tilliten det er å selge dem en fil som det vil være lett å spre ulovlig, sammenlignet med en konvensjonell kryptert fil. Samtidig øker han markedsgrunnlaget sitt ved å inkludere Kindle-eiere, og kan skaffer seg nettkredd som også kan lokke til seg en og annen ekstra leser. At det gjør produksjon og forvaltning av bøkene hans enklere og dermed billigere, er også en bonus å ta med seg.

Og fordi Egeland er en bestselger, gir dette oss også en utmerket anledning til å se hvor stort omfanget av ulovlig kopiering vil vise seg å være. Jeg har lenge hevdet at demografien blant boklesere er slik at ulovlig fildeling av bøker for godt voksne vil være av mindre omfang enn musikk, film og dataspill. Men sikre tall fra vårt eget marked har man jo ikke hatt. Så påstand har stått mot påstand.

Nå kan vi altså få tallene på bordet, om noen er interessert i å følge opp dette på en forskningsmessig forsvarlig måte (dette er et felt der for mange aktører har interesse av å over- og underdrive statistikken, dessverre). Uansett: Aschehoug og Tom Egeland FTW. Måtte mange følge dere i dagene og ukene som kommer.

Oppdatering: Forfatter Vidar Kvalshaug har nå twitret at også han ønsker seg vannmerking av sine ebøker, og Gyldendal har respondert på hans forespørsel ved å gjøre dem vannmerkede til uka. Forfatterforeningsleder Anne Oterholm har hatt vannmerkede ebøker fra dag én, kan hun fortelle. Spennende: her er det faktisk skjedd et stemningsskifte siden sist vi gikk runder om denne saken.

Bokskya-lanseringen: nettmedie-#fail av dimensjoner

Bokskya ble lansert med usedvanlig lite brask og bram idag (sammenlign det med lanseringen av gratisversjonen av Store Norske, som foregikk på Litteraturhuset med kulturministeren tilstede), og etter de første reaksjonene å dømme er mottakelsen ikke overstrømmende. Jan Omdahl nærmest slakter Bokskya i Dagbladet, mens NRKBeta syns løsningen er uferdig. Verst har medfarten vært på Twitter. Nedenstående er et tilfeldig, uredigert utvalg av twitterstrømmen med hashtagen #bokskya noen timer etter lansering:

@abjupa Fornøyelig å følge med på #bokskya i dag. Minner meg på det jeg skrev for litt over to år siden (faktisk) http://wp.me/pn7kd-3I
@janomdahl RT @Faltink: #bokskya virker som digitale motstykke til å ha 8 fjernkontroller å holde rede på (via @astronewth)
@gloom303 Wow, the Norwegian “e-book initiative” #bokskya is so unbelievably full of #fail I don’t even know where to begin. Will NEVER work
@kongharald måtte opprette 2 nye brukernavn/passord, punsje visanr+kode samt installere 1 applikasjon for å kjøpe en bok via #bokskya sml Amazon:1 klikk
@Plingamor lite brukervennlig og høye priser. Tror jeg venter en stund med å bruke #bokskya
@linena når får vi sånn kelkoo for ebøker? Hvem har hva og til hvilken pris? Det hadde vært noe for #bokskya
@matsbs Beskrivelsen til @janomdahl av #bokskya er god. Bokbransjen ønsker egentlig ikke å selge bøker. bit.ly/hmlaS2
@shall_be_lifted #bokskya har ikke offline lesing? ahahahahahahahah!

Det har fortsatt slik i hele dag. Ingen som virkelig har ambisjoner om å selge produkter, ønsker en slik respons på en lansering. Twitter blir ofte avvist som elitistisk, men i dette tilfellet er det nettopp tekno- og netteliten man må sette sin lit til om man skal få dette til å lette. Verken den PC-avhengige Adobe-løsningen eller den nettskybaserte HTML5-app for iOS og Android egner seg særlig godt for kjernegruppen av bokkjøperne (de mye omtalte offentlig ansatte kvinnene over 45). Mange av dem som har vært mest oppgitt i dag, er folk som har lang erfaring med kjøp av ebøker. Det burde bekymre flere enn meg.

Litt av Norli.nos utvalg av backlist, til prisen man antagelig bør holde på nye bøker når de kommer

Dagens helt er utvilsomt Magnus Rudolfsen fra Bokskya, som tålmodig har besvart spørsmål fra brukere på Twitter (mange av dem av det alvorlige slaget – som bugen i iOS som f*kker opp offline-lesing med webappen). Men heller ikke Rudolfsen kan kompensere for det faktum at man har å gjøre med en massiv svikt i forhåndsinformasjon om dette produktet. Det er blitt sendt ut noen pressemeldinger, men ellers har det vært vanskelig å konkret og lettfattelig informasjon om hva dette er ment å være.

Dette kommer til uttrykk i Bjarne Busets svar til Forbrukerrådet, der han altså mener at de mange misforståelsene hadde vært oppklart om rådet hadde tatt en telefon. Som informasjonsstrategi i nettalderen er det mildest talt et defensivt utgangspunkt. En annen Bokskya-aktører går mer ekstremt til verks. I en bloggposting på Norlis offisielle blogg skriver Linn Blomfeldt følgende:  ”Men jeg håper at dere der ute som prøver å finne ut av det klarer dere uten forvirrende journalister og sure tvitrere!”

Det er altså sine egne potensielle kunder hun omtaler slik, pluss yrkesgruppen hun er mest avhengig av for å få markedsført Norlis ebokhandel. En av de sure twitrerne som reagerte var @svelle, også kjent som journalist og mediekommentator Svein Egil Omdahl. Definitivt en mann man bør ergre på en lanseringsdag, gitt. Nesten så man har lyst til å tipse Norli-ledelsen om Netcoms sosiale retningslinjer: “Vær gjerne aktiv i sosiale medier! Bare husk hvor du jobber.”

Mye av forvirringen hadde vært unngått med en informasjonsstrategi, og mye av negativiteten kunne ha vært motvirket om forlagene bak Bokskya hadde tatt seg råd til å ansette en ebok-evangelist. Som jeg påpekte i Klassekampen for noen dager siden, mangler eboka entusiastiske selgere i Norge. Ikke at det hadde vært lett å piske opp stemningen rundt en infrastruktur som kun gir tilgang til rundt 1500 stort sett eldre bøker (Amazon startet med 50 000 titler, og sørget for mange aktuelle bestselgere på lista til lav pris fra dag én), men dog…

I sin nåværende form fremstår Bokskya både teknisk og innholdsmessig som et “vente og se-produkt”. Å legge bøkene i nettskyen er teknisk elegant og avansert, men man skal gå noen runder på utviklingssiden før det blir så sømløst som brukere flest forventer seg idag. Mye av det mest interessante innholdet mangler fordi forhandlinger med forfatterne om nye bøker ikke er sluttført.

I skrivende stund er det derfor ganske usikkert når Bokskya med tilknyttede bokhandler blir det strømlinjede produktet eboklesere forventer seg (i tilfellet Norli.no har man ikke engang klart bestemme seg for om det heter “eboken” eller “eboka”). For egen del fikk jeg rikelig erfaring med å kjøpe ebøker beskyttet med Adobe DRM da jeg brukte Sony Reader, og føler ingen trang til å gjennomgå den opplevelsen én gang for å se en norsk backlist-bok på lesebrettet mitt. I grunnen kan jeg bare gjøre Svein Egil Omdahls ord til mine:

Det er sikkert vanskelig for folk som har hodet i Bokskya å stikke fingeren i jorden, men hvis de prøver, vil de raskt finne ut at Bokskya 2.0 bør lanseres så raskt som overhodet mulig, og at den neste versjonen på helt annet vis bør ta hensyn til når systemet gjør kundene sure, er det dumt å skylde på kundene.

Oppdatering: Dagbladet har en grundigere gjennomgang av Bokskya og Emviem, og er enda hardere mot løsningen enn Jan Omdahl var. Også i bloggosfæren har kritikken sittet løst idag, f.eks. hos Thomas Brevik. Mellomblonds gjennomgang er så knusende og bra at Magnus Rudolfsen på Twitter har lovet henne å gå gjennom punktene.

Norli-representanten Linn Blomfeldt gir seg forøvrig ikke. I et tillegg til sin egen bloggposting konstaterer hun at kritikken er “veldig urettferdig”, og at “tvitrere som selv er veldig raske til å kritisere bør tåle litt pepper”. Siden Blomfeldt får ture fram slik på en firmablogg, må man anta at dette også avspeiler Norlis syn på kundebehandling. Verdt å merke seg neste gang man velger bokhandel, kanskje?

Oppdatering 2: Linn Blomfeldts innlegg er nå slettet i sin helhet. Begrunnelsen som gis på Twitter er gefundenes fressen for forelesere i nettmediestrategi, så ta notater:

@astronewth @mmartee du følger nøye med du…har erstattet med sak om rivertonpris. Viktig for bransjen i dag ,skjer mer enn ebok:)

Er Bokskya så forbrukeruvennlig?

Imorgen skal bokbransjen lansere sin store eboksatsing, etter mer enn et års forsinkelse og en innspurt som har vært preget av mye negativ presse. Særlig har Aftenposten vært på hugget, med en serie artikler som har satt et kritisk søkelys på hele satsingen. Småforleggere har følt seg utestengt, avisens kommentatorer har beskyldt bokbransjen for å gjenta platebransjens feil og det er dannet en alternativ ebokdistributør, Emviem, som allerede er på nett med innhold. I gårsdagens avis er det Forbrukerrådet som dundrer løs. Fagdirektør Thomas Nortvedt sier blant annet:

Bokskya viser at forlagenes binding til egne bokhandlere går ut over bokkjøpernes tilbud. Ved å frata andre å selge forlagenes bøker blir norske forbrukere bundet til forlagenes teknologiske løsninger og ikke minst prisregime. [...] Det er trist at de ikke lærer av andre innholdsbransjer om hvordan tilby produkter elektronisk til forbrukerne. [...]I stedet for å la de som har erfaring med disse plattformene slippe til – som Apple og Amazon, som har vist at dette er noe de kan – holdes disse utenfor for å beskytte egne salgsledd.

Slik jeg ser det, har Forbrukerrådet gode poenger, men overser også vesentlige momenter. Det siste først. Når Thomas Nordtvedt er bekymret for fragmenteringen av markedet, peker han på et problem som ikke er unikt for Norge. Rotproblemet er bruken av DRM, som gjør at du som kjøper må forholde deg til innbyrdes inkompatible nettbokhandlere med ulikt tilbud. Uten DRM kan du kjøpe boka hvor du vil, og lese den på en hvilken som helst dings.

Bindingen til teknologiske løsninger opplever også amerikanere med Amazon og iBooks. En midlertidig løsning for norske kunder er å samle e-biblioteket sitt på iPad, som vil ha apps for de ulike distributørene (Emviem har satset på Bluefire Reader, Bokskya på en HTML5-løsning som bl.a. gjør det mulig å omgå “epleskatten” på 30%). Løsningen for fremtiden er å kjempe for DRM-frie bøker, slik Forbrukerrådet i sin tid hjalp oss med å få DRM-fri musikk i iTunes. Så stå på der, Forbrukerrådet.

Ellers er det viktig å merke seg at Bokskya, til tross for den leverandørbestemte bruken av DRM, teknisk sett er en åpnere løsning enn Kindle Store og iBooks. Kunder skal ikke kjøpe ebøkene sine på Bokskya.no, men hos en av mange ebokhandlere som bruker Bokskya som distributør. Som kunde knytter du dine ebokkjøp til Bokskya-kontoen din, som blir “knutepunktet” for dine ebokkjøp. Slik minner Bokskya altså mer om Google eBooks enn Amazon.

Et konkret eksempel: om du tidligere har kjøpt ebøker fra Digitalbok.no, vil du kunne opprette en forbindelse fra denne til Bokskya. Når du laster ned Bokskyas web-app til din iPad til uka, vil den legge Digitalbok-kjøpene dine inn i den samme e-hylla som ebøker du kjøper i de åtte ebokhandlene som p.t. er knyttet til Bokskya. Det betyr også at vi i med tid og stunder kan få ebokhandlere fra uavhengige og interessante aktører som Tronsmo, for eksempel.

Der kritikken fra Forbrukerrådet treffer bedre, er i beskrivelsen av eierskapssituasjonen. Selv om modellen i prinsippet gir kunden stor valgfrihet, er det jo slik at Bokskya er eid av våre tre største forlag og de forlagseide papirdistributørene, og mange av de Bokskya-tilknyttede bokhandlene er eid av nøyaktig samme forlag. Norske forbrukere vil altså, i motsetning til amerikanske, ofte møte samme aktører i alle ledd.

Med en slik situasjon er Forbrukerrådet nærmest forpliktet til å rope varsko. Og joda, jeg forstår også frustrasjonen Nordtvet gir uttrykk for. Min egen erfaring fra feltet (jeg fungerer bl.a. som ubetalt referanseperson for Bokskya) gjør det vanskelig å si seg uenig i denne beskrivelsen, for eksempel:

Dessverre er innholdsbransjen fryktdrevet, de er redd for å bli piratkopiert og redd for å miste bokhandlerne sine. Dette er noe som sitter langt inne, og derfor forsøker vi å spille på erfaringene fra musikkbransjen.

Oppdatering: Bjarne Buset fra Gyldendal svarer Forbrukerrådet her. Han mener at misforståelsene kunne ha vært oppklart om Nordtvedt hadde tatt en telefon – jeg tror bransjen kunne ha stått seg på å innrømme at informasjonsarbeidet/promoteringen i forkant har vært slapp, for å si det mildt. Et gjennomgående trekk ved dekningen av Bokskya er problemer med å skille mellom bokhandlere og distributør, fex. Har man et unikt produkt å lansere, er det enda viktigere enn normalt å informere godt på forhånd.

Er e-selvpublisering mulig på norsk?

Det siste årets debatt om amerikanske forfattere som når sine lesere direkte via Amazons Kindle Store, har omsider nådd våre kyster. Aftenposten hadde et oppslag om fanebæreren Amanda Hocking igår, samme dag som Vidar Kvalshaug blogget og twitret om hva e-selvpublisering kan bety. Han er ikke mye optimistisk på selvpubliseringens vegne:

Det går lysår mellom hvert geni som blir utgitt uten at et forlag har vært med på å gjøre boka bedre. Et slik geni må man nesten ha for å brøyte vei for at andre skal kunne gjøre dette. Hvis man MÅ ha forlag for å gjøre boka god nok, kan man like gjerne gi ut som papirbok – det er der pengene er, foreløpg. Og da er man inne i forlagskverna og dens planer.

Vidar tror det kan gå et halvt til flere år før vi får se noe tilsvarende i Norge, og at det i så fall blir en kjent forfatter som fører an. Det er vanskelig å si seg uenig med tidsperspektivet. Hele digitaliseringsprosessen går langt tregere her enn over dammen. Vi har verken markedsgrunnlaget eller lokale motstykker til one-stop-shopping-løsningen som nå tilbys av Amazon, for eksempel.

Når det er sagt, er det teknisk sett en smal sak å nå ut til norske lesere via Amazon Kindle Store allerede idag. Det finnes antagelig rundt en million bærbare leseenheter (iPader, iPhoner, iPoder, Android-telefoner pluss norskeide Kindler) som kan brukes til å selge ebøker rett fra Kindle Direct Publishing. Det skjer faktisk allerede, om enn i begrenset omfang. Så ja, du kan gjøre det (eller kanskje ikke – se kommentar) og la boka ligge ute mens det norske ebokmarkedet vokser seg stort. Men bør du?

Det viktigste motargumentet er faren for å utgi en uferdig eller dårlig tekst. Går du rett på nett uten filter, publiserer du en tekst aldri har møtt den uavhengige konsulentens og redaktørens motstand. Du får fort en tekst som ikke har fått tid til å modnes. I verste fall en så lite språkvasket og gjennomarbeidet tekst at leserne gjør opprør mens halve internett er flirende tilskuere, som i tilfellet “The Greek Seaman.”

Selvpublisering er lavstatusvirksomhet. Det svenske selvpubliseringsforlaget Kulturdasset brukte navnet til å oppsummere sin virksomhet nådeløst ærlig (siden har det skiftet til det mer tannløse Hemlighuset). Selvpublisering har vært og er fremdeles i stor grad stedet der tekster som aldri skulle ha vært publisert, går for å dø. Det er “vanity publishing”, som amerikanerne kaller det. Ikke til å undres over at etablerte forfattere flest ikke ville drømme om å gjøre det – man risikerer jo å skade sin viktigste kapital som skribent, nemlig ryet.

Du skal jobbe dessuten mye og hardt for å skape et godt produkt. Som selvpublisist må du regne med å utføre eller kjøpe tjenester som idag leveres av forlaget, fra tekstbearbeiding, manusvask, design og layout, markedsføring og til videresalg av rettigheter. Outsourcing er vel så smart i kultursektoren som ellers i næringslivet. Da selvpubliseringsstjernen Amanda Hocking nylig inngikk avtale med et konvensjonelt forlag, var hovedargumentet hennes at hun ville få tid til å konsentrere seg om skrivingen.

Du vil selvsagt ikke få forfatterforskudd. Alle kostnader (og her er den viktigste tiden som går med til å skrive) bæres av deg alene. Du vil ikke kunne nyte godt av litteraturstøtteordningene som er så livsviktige for mange norske forfattere. Det finnes p.t. ingen innkjøpsordning for ebøker uansett opphav, og det er høyst tvilsomt at Norsk Kulturråd vil kjøpe inn – enn si vurdere – selvpubliserte ebøker for innkjøp i fremtiden. Selvpublisering gir heller ikke grunnlag for medlemskap i forfatterforeninger eller tilgang til arbeids- og prosjektstipender.

Amerikansk selvpublisist med suksess

Likevel er det titusener av amerikanere som gjør dette, og de kan ikke alle være totalt uvitende om hva de går til. Og ganske riktig viser det seg at en del forfattere vet nok om forlag til å vite hva de går glipp av, og dermed er istand til å sette det opp mot selvpublisering på et realistisk grunnlag. For tiden går denne interessante samtalen mellom forfatterne Jan Konrath og Barry Eisler rundene på nettet.

I løpet av en tekst som er så lang og grundig at den bør leses på lesebrett (jeg lastet den ned til min Kindle) kommer de innom de fleste momentene i debatten, og peker på årsakene til at de som etablerte skribenter velger å publisere selv snarere enn å gå via forlag. Når Eisler hevder å ha takket nei til et forfatterforskudd på en halv million dollar, må man gå ut fra at økonomi spiller en hovedrolle.

Konrath og Eisler mener de bør ha betydelig høyere royalty (prosentsats av salget) på ebøker enn amerikanske forlag tilbyr. I praksis får de 17,5% av utsalgsprisen, og da virker de 70% som Amazon gir for bøker mellom 2 og 10 dollar svært fristende. Situasjonen i Norge kan komme til å minne om dette. Jeg har sett forlagskontrakten som Gyldendal vil inngå med forfattere av eldre bøker (såkalt backlist), og ser at forlaget – og den forlagseide ebokhandelen og ebokdistributøren – sitter igjen med den overveldende brorparten av en bok som forlengst har betalt for seg selv. Forfatteren som viste meg kontrakten var like oppgitt som de her nevnte amerikanerne.

Publiseringshastighet er et annet viktig argument. At mange bøker trenger tid på å modnes, er greit nok. Men det gjelder på langt nær alle. Som faglitterær forfatter opplever jeg ofte at en langsom produksjonsprosess fører til at en tekst blir utdatert før den havner i bokhandlene. Konrath og Eisler peker på et annet viktig moment: hver eneste dag en bok ikke er tilgjengelig i markedet, er en dag med tapt salg. Også her gir e-selvpublisering en økomisk gevinst.

Dette handler også om kontroll. Med det tekstlige innholdet, selvsagt, men også med distribusjonsform og betalingsmodell. Du bestemmer publiseringstidspunkt og pris, og legger opp hele markedsføringsstrategien selv (det gjør du ofte uansett som lite selgende forfatter på forlag, men her slipper du byråkratiet). Gyldendals ebokkontrakt krever at bøkene har kopibeskyttelse. Det er ikke noe jeg ønsker å utsette mine lesere for, og derfor vil avtaler med norske forlag som har samme politikk være uaktuell for meg (i Kindle Store kan du velge dette selv).

Så hva betyr alt dette i et norsk perspektiv, rent bortsett fra at det vil ta noen år før det skjer? Når man får på plass en gunstig selvpubliseringsløsning via Bokskya (det jobbes med saken) og det norske markedet venner seg til å lese på skjerm, vil vi også her få et lavprissegment med selvpubliserte bøker av varierende kvalitet. Det meste vil være uleselig, men som i USA vil vi også se erfarne bloggere, forfattere og journalister skape produkter markedet vil ha.

La oss legge en ball død med én gang. Som Laura Miller påpeker, vil e-selvpublisering neppe gi oss nye forfattere som skaper stor kunst, like lite som det papirbaserte motstykket (som altså har lange tradisjoner i USA) ga oss skribenter på nivå med Harper Lee og J.D. Salinger. Å dyrke fram et forfatterskap som resulterer i skrivekunst er en langsom og kostbar prosess, som fremdeles vil gjøres best av forlag.

Men faktum er at denne typen forfattere utgjør et lite mindretall av forlagenes utgivelser. Det forlagene selger mest av ligger lysår fra kunstbegrepet, for å holde oss til Vidars metafor. Den som vil finne et lesverdig selvpublisert skrift på Bokskya, Amazon eller iBookstore om fem år bør altså ikke se etter en ny Thure Erik Lund, men heller etter folk som har latt seg inspirere av Tom Egeland og Ruben Eliassen.

Eller bloggeren som ønsker å samle sin mye omtalte livshistorie og tjene penger på den (som ambulansesjåføren Tom Reynolds), journalisten som nettopp har vært i Afghanistan og vil selge en reportasje som er for lang til å passe i et tidsskrift, forfatteren av en bygdebok eller lokalhistorie som vil nå et nasjonalt publikum eller fagspesialisten som ikke får forlagsinteresse fordi markedet for boka hennes er for smalt.

Den største utfordringen for norske forlag ligger i første omgang ikke i at selvpublisering skaper nye kioskveltere – det holder lenge med en moderat bestselger som bruker pris som virkemiddel. Om vi skal tro forlagene, kan prisen på nye norske ebøker (med mva) ende opp nær prisen på en ny papirbok. Om det selvpubliseres lesbare og salgbare bøker til en brøkdel av normalprisen, vil det uunngåelig gi den gamle debatten om prisnivå, vertikal integrasjon og kartelltendenser en ny omdreining.

Den største utfordringen for leserne blir å finne hveten blant all klinten. En eventuell selvpubliseringsbølge kan føre til at kritikernes og bibliotekarenes rolle som veiledere blir styrket. Den kan utvilsomt øke nytteverdien av nettsteder som bokelskere.no, der lesehester hjelper hverandre til å finne god litteratur. Kanskje vil det føre til at forlagenes markedsføring blir bedre – ikke minst på nettet.

Og hvem vet – kan hende noen til og med benytter anledningen til å lage en norsk ebokhandel som kan konkurrere med Amazon på like vilkår. I så fall kan den samlede virkningen av selvpublisering bli at alle skjerper seg. Det er lov å håpe.

Oppdatering 25. april 2011: 28% av de 100 mestselgende titlene i Amazons Kindle Store er selvpubliserte, ifølge denne oversikten. Alle de selvpubliserte ebøkene kostet under fire dollar, og den høyest rangerte lå på 4. plass. Her er listen for 21. april 2011.

Brettavis på Kindle: noen erfaringer

I desember ifjor bestemte jeg meg for å prøve et abonnement på International Herald Tribune (IHT), som er New York Times’ internasjonale utgave, på min Kindle DX. Alt snakket om aviser på nettbrett ga meg lyst til å prøve en tilrettelagt opplevelse på en lesemaskin jeg syns er langt mer behagelig enn nettbrettet, og prisen på 24 dollar i måneden er høyst overkommelig. Etter å ha prøvd dette noen måneder har jeg ennå ikke sagt opp abonnementet, og jeg skal prøve å forklare hvorfor i det nedenstående.

La det være sagt med én gang: jeg tror ikke Kindle-modellen er fremtidens løsning for avisene, og jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor aviser og tidsskrift ikke er blitt den samme overveldende suksessen som boksalg. Sammenlignet med papirutgaven er Kindle-IHT en nødtørftig affære, med færre artikler og kun ett bilde per utgave. Sammenligner du med en nettavis er Kindle-IHT påfallende grå og stillestående, og har ellers samme svakheter som iPad-aviser flest: snegletreg oppdatering (hver morgen), begrensede muligheter til å klikke seg videre på nettet og ingen muligheter til å dele innhold med andre.

IHT på Kindle er som talskatten Linus: en fin, men grå opplevelse.

For meg har Kindle-utgaven likevel noen fortrinn som rettferdiggjør prisen inntil videre:

Enkel og ryddig design og navigasjon. Kindle-IHTs startskjerm er to kolonner med avisseksjoner, som du kan klikke deg inn på for å komme til artikkeloversikten. Du kan alltid komme deg ut til startskjermen ved å trykke på styrespaken på DX, og ellers blar du deg fremover som når du leser en bok. Denne utgaven har heller ikke reklame, og dermed blir det visuelle inntrykket roligere og fokuset på teksten større enn i noen annen avisversjon jeg har vært borti.

Kvalitetsinnhold. Det har vært snakket mye om at godt innhold vil bli et konkurransefortrinn i brettavisenes kamp om nettleserne. Stort bedre innhold på reportasje- og kommentarsiden enn det man finner i New York Times, skal man som kjent lete lenge etter. Innholdet kan stort sett finnes via avisens nettutgave, så det du betaler for er tekster som er godt formaterte for behagelig lesing på e-blekkskjerm. Det fører til at jeg fordyper meg mer i Kindle-utgaven enn i gratismotstykket på LCD-skjermen.

Filtrert innhold. Du får ikke alle artiklene som finnes i papirutgaven. Det er et bevisst og i mine øyne fornuftig valg. Det ser ut som om man fokuserer på artikler som gir oversikt over det globale nyhetsbildet, sammen med stoff som fyller ut dekningen av de mest aktuelle sakene. Jeg har testet IHT mot nyhetsbildet de siste månedene, og mener den som blar seg gjennom sin Kindle-utgave hver dag vil sitte igjen med et overblikk som er vanskelig å sette sammen på egen hånd.

Et rolig tillegg til et kaotisk nettmediebilde. Mens nettavisene gir meg de siste bildene fra kampene i Tripoli, gir brettavisen meg analysen av hvorfor så få eksperter var istand til å se at opprøret ville komme, eller hvorfor kongedømmene på den arabiske halvøy neppe blir veltet av folkelige opptøyer i denne omgang. Brettavisen posisjonerer seg her som et tilskudd til nettavisen, ikke en erstatning. Det tror jeg er smart.

Velegnet som reiselektyre. Kindle DX, som allerede sparer mye vekt og plass du ellers ville ha brukt til bøker, tar mindre plass enn en sammenbrettet avis og går lett ned i lommen på et flysete. Batterilevetiden er fabelaktig sammenlignet med nettbrett, så det eneste du må huske på er å laste ned avisen før du blir bedt om å skru av alle radiosendere (trykk Menu/Turn Wireless On, deretter Off når Kindle forteller deg at avisen er nede).

Overkommelig pris. 24 dollar i måneden blir rundt seks kroner for hver utgave. Jeg finner to-tre artikler jeg har nytte eller glede av i hver utgave, og dermed føler jeg at prisen er rettferdiggjort.

Summa summarum: Kindle-aviser er definitivt et nisjeprodukt, men de har eksistert en stund nå og har (inntil videre) et marked som er stort nok til å rettferdiggjøre at de utgis. IHT holder seg langt unna nettavisens design og fortellemåte, og fokuserer isteden laseraktig på innhold. Det er en løsning som ikke vil fungere for VG eller Dagbladet, men nisjeaviser som Morgenbladet og Klassekampen kan ha noe å lære av Kindle-avisenes “Less is more”-strategi.

Vippepunkt: Amazon selger flere ebøker enn billigbøker

Amazon rapporterer at selskapet har gjort det svært godt i 2010, og nå selger flere Kindle-ebøker enn paperbacks (Kindle passerte hardcoversalget ifjor sommer). I praksis betyr det at 45% av alle bøker som selges på Amazon, er digitale:

Since the beginning of the year, for every 100 paperback books Amazon has sold, the Company has sold 115 Kindle books. Additionally, during this same time period the Company has sold three times as many Kindle books as hardcover books. This is across Amazon.com’s entire U.S. book business and includes sales of books where there is no Kindle edition. Free Kindle books are excluded and if included would make the numbers even higher.

Merk at dette altså inkluderer bøker som ikke finnes i Kindle-versjon – et spørsmål som ofte har dukket opp når Amazon har presentert sine omsetningstall. Det inkluderer heller ikke gratisbøker, og tas de med i regnestykket er det sannsynlig at ebøker utgjør majoriteten av bøker som distribueres. Siden Amazon alene står for rundt en femdel av bokdistribusjonen i USA, bekrefter dette tidligere tall i retning av at ebokmarkedet nå utgjør 10% (eller mer) av den samlede bokomsetningen.

Ved forrige milepæl mente Amazon selv at eboksalget ville passere paperbacksalget i annet kvartal av 2011 (enkelte analytikere så for seg at det ville skje i 2012), isteden ble vippepunktet nådd i slutten av 2010. Ja, for et vippepunkt i markedet må det jo kunne kalles når verdens førende bokhandel går fra hovedsaklig å være retailer til å bli e-tailer. I motsetning til hva jeg skrev i 2008 (mea maxima culpa), skaper Amazon nå sitt “iPod moment”.

Det mest interessante med Kindles suksess er det faktum at en enfunksjonsdings blir salgsdriveren for digitalt innhold, slik iPod gjorde det i forrige tiår. Så langt har ikke det generelle nettbrettet innfridd som konkurrent til lesebrettet, og Apples iBooks’ viktigste funksjon i 2010 ble å fungere som ris bak speilet for amerikanske forleggere som ville ha høyere priser på Amazon.  Hovedårsaken til at Amazon har et sted mellom 70 og 90 prosent av ebokmarkedet oppsummeres greit av Bezos selv:

The number one app for the iPad when I checked a couple of days ago was called Angry Birds – a game where you throw birds at pigs and they blow up. The number one thing on the Kindle is Stieg Larsson. It’s a different audience.

Ja så menn (med tanke på at Digiboka er blitt en suksess, er dette et poeng flere enn jeg burde ha tatt tidligere). Spørsmålet er hva dette betyr i årene som kommer, bortsett fra at Kindle kan kapre 20-30% av USAs bokmarked før ting flater ut. Amazon har ikke satset mye på multimedietitler, men det vil ikke overraske om det i løpet av 2011 kommer en farge-Kindle. Amazon er kjent for å svare aggressivt på utfordringer, og lanseringen av Nook Color kan ikke ha gått upåaktet hen. Planene om et app-marked peker i samme retning.

Amazons “buy once, read everywhere”-strategi, som vil utvides til en webbasert løsning i løpet av året, er langt viktigere enn salg av fysiske lesebrett på sikt. Amazon har kommet heldig ut av lesebrettkampen med Apple, men det er vanskelig å se hvordan de kan vinne mot giganten i lengden. Derimot ligger selskapet godt an til å utvide, for ikke å si redefinere, hva bokhandlere skal drive med i fremtiden.

Amazon har nettets ledende løsning for digital selvpublisering, og har inngått flere avtaler om utgivelse med utvalgte forfattere. Samarbeidet med TED om utgivelse av Ted Singles, som er en del av det nye konseptet Kindle Singles, er nok et eksempel på at Amazon ønsker å gjøre tidligere tiders spådommer om overflødiggjøring av bokhandelen til skamme.

Og jada, jeg kom også med slike uttalelser i fleng. Men hey – om ikke annet ser det ut til at jeg endelig får rett i at ebøker vil forandre bokbransjen.

Er web-apps ebokas fremtid?

Det skjer mye i ebokmarkedet for tiden, og endelig har trykket i utviklingen begynt å bevege seg bort fra dingser og over til hovedsaken – innholdet, og måten vi formaterer og distribuerer det på. Nylig lanserte Google (endelig) sin kommersielle eboksatsing, Google eBooks. Den skiller seg fra Amazon og Apples løsninger blant annet ved at den fungerer som en plattform for ebokhandlere. At dette er et klart brudd med tendensen til duopol i ebomarkedet, eksemplifiseres ved den sympatiske satsingen Indiebound:

Indie bookstore customers no longer have to choose between reading digital and supporting their local bookstore [...] [C]onsumers are free to shop from a variety of retailers rather than being bound to one retailer. This opens up a wealth of indie recommendations and bestsellers to avid ebook readers.

Det som gjør Google eBooks viktigere enn lanseringen av dingser som iPad og Galaxy Tab, er den nettsky-sentriske løsningen. Googles ebøker er ikke bundet til en spesifikk plattform eller operativsystem. Du kan lese dem på Android-telefoner, iPhone/iPad, på din Nook eller Sony Reader eller – mest nyskapende av alt – på en hvilken som helst datamaskin eller smarttelefon med en nettleser som støtter JavaScript.

Du kan teste Googles web-app her, med friteksten Alice in Wonderland. Funksjonaliteten er enkel, men tilbyr flere valgmuligheter du ikke har på en Kindle, som valg av skriftsnitt, justering og linjeavstand (på den annen side kan du ikke understreke eller notere i margen ennå). De kommersielle ebøkene er basert på kryptert EPUB, samme system som brukes av Sony og den kommende norske Bokskya, men det skal du som bruker merke minst mulig til. Leser du på web, håndterer Google dekrypteringen for deg i skyen.

Amazon har annonsert at de vil svare på utfordringen med Kindle for the Web, som skal lanseres utpå nyåret og som også finnes i testversjon. Grensesnittet bærer preg av at det er myntet på store skjermer, men det er helt leselig på min Nokia N900. Når Google og Amazon mekker mobilvarianter, er vi plutselig i en situasjon der ebøker er helt frigjort fra plattformspesifikke apper (for ordens skyld: webapps lar deg selvsagt lese offline).

Det vil blant annet bety at millioner av smartfonbrukere som ikke kjører iOS eller Android, også kan lese sine ebøker på veien. I teorien åpner denne strategien også for at man vil kunne lese ebøker kjøpt utenfor Amazon-systemet på Kindle, som tross alt er en Linux-basert datamaskin med innebygd nettleser.

På mange måter er dette det innlysende sporet å følge videre. Boka er et enkelt og lite plasskrevende medium å håndtere på nettet, og i den grad bøker trenger interaksjon, kan det for det store flertallet av titler håndteres innen rammen av eksisterende webstandarder. På sikt er dette en vinn-vinn-situasjon for alle involverte. Brukerne kan slutte å bekymre seg for om dingsen de eier kan vise ebøkene de kjøper, mens produsentene får en enklere jobb med å utvikle apps for ulike plattformer.

Web-apps på nett og via installerbare apps på ulike plattformer kan altså fort bli den nye standarden. Men selv om dette elegant omgår problemet med ikompatible ebokformater, gjenstår flertallet av problemer med DRM. Det er ikke slik, og vil neppe bli slik på en god stund, at ebøker kjøpt i ett system vil kunne overføres til et annet. Du vil med andre ord fortsatt slite med separate “bokhyller” for hver bokselger, og har ingen garanti for at du kan søke globalt i alle bøkene du eier, for eksempel.

Så lenge systemet på bakrommet er DRM-basert vil du heller ikke kunne gi boka videre, mulighet for utlån vil avhenge av hva forlegger bestemmer (som regel sier de nei, av ubegripelige årsaker) og du vil alltid måtte leve med muligheten for at biblioteket ditt blir borte om leverandøren går konkurs, rammes av hackerangrep eller av en eller annen grunn bestemmer seg for å fjernslette titlene dine.

Ditt beste forsvar mot slike eventualiteter er muligheten til å ta private, ukrypterte sikkerhetskopier av bøkene du har kjøpt. Så lenge du ikke får lov til det, skal du selvsagt ikke finne deg i å betale noe i nærheten av full pris for ebøker. Et mer umiddelbart hverdagsproblem oppstår imidlertid når hele familier går over til ebøker. Vi ser det hjemme hos oss, der jeg må registrere min Kindle mot Jorunns Amazon-konto for at vi skal kunne lese samme bøker uten måtte å kjøpe dem to ganger.

Resultatet er at vi risikerer å bruke opp antall registrerbare enheter, og at anbefalingssystemet til Amazon helt mister sin verdi. Jorunn og jeg har nemlig ganske ulike smak i bøker, og når vi tvinges til å kjøpe via samme konto går anbefaligene ad undas. En dårligere nettbokhandel er altså nok en pris jeg som kunde må betale for bruken av DRM. Det er også en pris forfattere av smalere bøker betaler, da det ofte er slike titler som når meg via anbefalingssystemet.

Eboka bør koste kr. 249, mener CappelenDamm

I forrige uke lanserte CappelenDamm et utvidet tilbud av nye, norske ebøker på digitalbok.no, som hittil har solgt backlist (eldre titler som gjerne er kommet i paperback). Og dermed har vi fått et klart svar fra et stort norsk forlag på spørsmålet om hva en ebok skal koste. På digitalbok.no betaler du nå 249 kroner inklusive 25% e-moms for Torgrim Eggens “Jern”, en bok som i skrivende stund selges av Bokkilden i papirutgave (uten moms) for kr. 323.

CappelenDamm fortjener ros for å ha gitt det norske ebokmarkedet et tiltrengt spark i baken, samt en mulighet til å samle erfaringer som vil bli viktige i den videre ebokdebatten her til lands. Teknisk sett har forlaget også gått et skritt videre. Tidligere kunne Digitalboks ebøker bare leses på lesebrett fra Sony, Cybook og noen får andre produsenter. Nå kan de også leses (om ikke kjøpes direkte) på iPhone og iPad via en egen app, og dermed har man i prinsippet et marked på hundretusener av lesemaskiner i Norge.

Jan Omdahl spør i sin utmerkede kommentar om prisen er lav nok, og jeg tror i likhet med Torgrim Eggen at svaret er nei i det lange løp. Erfaringen fra USA viser at det er vanskelig å selge ebøker direkte til mobiltelefoner, og som innhold blir eboka dyr sammenlignet med appene folk er vant til å kjøpe. På kort sikt vil også Digitalbok slite med salgsargumentet “convenience is King” (en hovedårsak til at folk betaler det samme for ebøker som paperbacks på Amazon), så lenge man må overføre ebøker med en kombo av PC, kabel og spesialprogramvare.

Paradoksalt nok er det også et problem at Digitalbok ikke tilbyr gratis norske klassikere. Kjøper man en Kindle, iPad eller Sony Reader, har man via prosjekter som Gutenberg og Google Books tilgang til et hav av nedlastbare ebøker som er falt i det fri. Jeg er definitivt ikke den første som begynte min karriere som brettleser med å pløye meg gjennom eldre litteratur, i mitt tilfelle forfattere som Dante, Robert Louis Stevenson og Edgar Rice Burroughs.

Det økonomiske tapet utgiver lider ved at kundene ikke kjøper ebøker til fullpris fra første stund, oppveies av at gratislesingen sementerer brettlesevaner, samtidig som kunden får en følelse av å spare penger. Og kundens følelse er alfa og omega her. I boka Predictably Irrational ($10,65 i Kindle Store) skriver Dan Ariely om hvordan kjøpere forholder seg til mentale “knagger” når priser fastsettes. Den som er først ute i et marked vil ofte definere hvor høyt knaggen henger, uavhengig av om prisnivået oppfattes som rasjonelt av konkurrentene.

I dette tilfellet er det Amazon som har festet knaggen amerikaneres prisforventninger henges på – et sted mellom 10 og 12 dollar. At norske kunder også er påvirket av dette bekreftes av en undersøkelse gjennomført i en masteroppgave av Alma Canovic og Ellen Hauge Viik. 70 % av respondentene i undersøkelsen (studenter ved Norges Handelshøyskole, med de forbehold det innebærer) mener e-bøker bør være billigere enn pocketbøker, mens 20 % mener at de koste det samme som pocketbøker.

Man kan få ebøker til Amazon-priser i Norge allerede

Undersøkelsen viser også at priselastisiteten er høyere enn for pboka, noe som tyder på at man vil kunne selge mange flere eksemplarer ved å senke prisen på ebøker. Jeg tviler ikke på at CappelenDamm har skjønt dette, og at det blant annet avspeiler seg i prisnivået forlaget holder på eldre ebøker. Når Frode Gryttens suksessroman Bikubesong koster 79 kroner med e-moms, innebærer det i praksis at prisnivået er det samme som hos Amazon. Da blir den høyere e-prisen noe du betaler for å lese boka samme høst om alle snakker om den.

De to andre storforlagene reagerte med en karakteristisk blanding av bestyrtelse og snurthet på CappelenDamms utspill, jamfør intervjuet med Gyldendal-direktør Geir Mork i Klassekampen. Der klarer han i løpet av noen få setninger å omtale Digitalbok.no som henholdsvis en “hjemme alene-fest”, “liten kinaputt” og “sminket internsjappe”. Forlagsbitching er imidlertid langt mindre interessant for potensielle ebokkjøpere enn dette:

For å ha et utgangspunkt i forhandlinger om framtidig pris og for å kunne argumentere med myndighetene om at moms på e-bøker er dårlig politikk, gikk Gyldendals Fredrik Nissen ut med en kalkyle som blant annet innebar 30 prosent avanse til forhandlerleddet. Denne kalkylen stilte Cappelen Damm seg bak, men nå faller de oss i ryggen med helt andre kalkyler.

Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at Gyldendals kalkyle var et politisk forhandlingsutspill, mer enn et reellt forsøk på å forklare hvordan man tenker prisfastsettelse. For utenforstående er det rimelig å anta at man har fulgt normal forhandlingsprosedyre og tatt litt ekstra i for å ha noe å gå på overfor myndighetene, hvilket i sin tur kan forklare hvordan ebokprisen med moms endte opp med å bli så beleilig lik pbokprisen.

Det andre interessante momentet er samkjøringen av prisstrategien, som minner mistenkelig om et opplegg for prissamarbeid (det får ekstra relevans når vi vet at de tre storforlagene utvikler en felles netthandelløsning). Selv om Mork fremstår som en motvillig kapitalist i Klassekampen, virker det likevel som om direktøren for Norges største og viktigste forlagshus har akseptert at ebokmarkedet vil bli preget av reell konkurranse:

Det kan være bra for bransjen at ting skjer. Både forlagene og leserne har godt av en viss grad av dynamikk. Og vi gleder oss veldig til å konkurrere steinhardt på e-bokmarkedet. Men slik ting nå har blitt, er resultatet at vi i framtida kommer til å gjøre mer alene. Selv om vi har et robust sjelsliv, så vil man nok i framtida langt oftere se at Gyldendal kjører solo.

Som forfatter og kommende ebokkunde syns jeg sololøp høres ypperlig ut, liksom jeg liker at leverandørene av lesemaskinvare gir meg reelle valgmuligheter ved å operere uavhengig av hverandre. I skrivende stund virker det som om norske ebokkunder kan takke CappelenDamm for at vi får noe som minner om et ebokmarked for her til lands. Det er et inntrykk jeg ikke tror forlagets hovedkonkurrenter kan la bli sittende altfor lenge. De kommende månedene blir interessante.