Category Archives: Teknologi

Et privat romkappløp til Mars?

Sjefen for Boeing-konsernet, Dennis Muilenburg, var ikke frøsen her forleden. Da han ble spurt av en journalist om hvem som ville komme først til Mars av ham eller Elon Musk, svarte Muilenburg:

We’re going to take a first test flight in 2019, and we’re going to do a slingshot mission around the moon. Eventually, we’re going to go to Mars, and I firmly believe the first person that sets foot on Mars will get there on a Boeing rocket.

“Them’s fightin’ words”, som man pleide i si min barndoms westernfilmer. Og Elon Musk er ikke mannen som lar en slik utfordring flagre ubesvart forbi:

Musk elsker utfordringer og vil ikke ha noe imot at ordkrigen blusser opptil et fullblods romkappløp. At utfordringer incentiverer ham til å levere, så vi nylig i forbindelse med åpningen av batterianlegget i Australia. Spørsmålet er hvem av de to aktørene som ligger best an til å nå målet om å lande et menneske på Mars innen rimelig tid  (si 2035).

Ser man på selskapets posisjon i markedet, fremstår Boeing som en klar favoritt. Selskapet ble stiftet for 101 år siden og har ledet an i utviklingen av luftfart og romfart i det meste av sin eksistens. Boeing bygde verdens første moderne passasjerfly, det første lønnsomme jetpassasjerflyet og har bidratt til et utall romprosjekter inklusive Apollo. I 2017 er det et av verdens mest verdifulle teknologiselskaper og eksporterer for større verdier enn noe annet amerikansk selskap. Forsvarskontrakter og flyproduksjon gir selskapet uovertruffen teknologisk kompetanse og en trygg økonomisk base.

Boeing bygde både førstetrinnet til måneraketten Saturn 5, månebilen (over) og annen teknologi som trengtes for å sende folk til Månen. Erfaringen er det ikke noe å si på.

SpaceX er til sammenligning en mygg. Selskapet er 15 år gammelt og har det meste av sin levetid ikke levert mye av betydning, det være seg teknologisk eller økonomisk. I praksis lever SpaceX av to ting: Oppskytning av satellitter for private og offentlige kunder (i det siste også militære), og transport av forsyninger til den internasjonale romstasjonen. 2017 har vært et godt år for selskapet, ikke minst takket være den gjenbrukbare bæreraketten Falcon 9. I skrivende stund dominerer SpaceX satellittoppskytningsmarkedet. Likevel er det grunn til å undres om det gir økonomiske og teknologiske muskler nok til å bygge passasjerskip for Mars-kolonister, slik Musk snakker om.

Fordel Boeing. 

Politisk støtte er og vil fortsatt være viktig for kommersielle romaktører. Ingen annen kunde kan betale mer og tilby større forutsigbarhet enn offentlig sektor, og i USA betyr det at man ikke kommer noen vei uten flinke lobbyister og et godt forhold til NASA og Kongressen. Her ligger Boeing godt an, med sin lange historie og sterke merittliste. Selskapet er en viktig leverandør til Space Launch System, som er ment å gi USA en bærerakett kraftig nok til å frakte folk til Mars. Boeing får med andre ord allerede betalt for å gjøre det Elon Musk holder inspirerende foredrag om.

SpaceX ble lenge sett på som en outsider og nykomling i rombransjen. Selskapet ble opprettet av en IT-gründer (Elon Musk var med på å starte PayPal) og har hele tiden vært sterkt preget av teknologimiljøet i Silicon Valley. SpaceX’ mål om å utvikle en rakett som er ekstremt billig å produsere og drifte, er ikke nødvendigvis en fordel på Capitol Hill. Når midler skal fordeles kommer man ikke utenom “pork barrel politics“, dvs at investeringer fordeles på valgdistriktene til kongressrepresentanter man trenger støtte fra.

Det er årsaken til at så mye av produksjons- og kontrollsystemet til USAs romprogram i sin tid havnet i relativt teknologisvake sørstater, og produksjonen av romfergen var jevnt fordelt over det meste av USA. Musks problem er at det ikke blir mye politisk flesk (i form av f.eks. produksjon av rakettdeler) å fordele av en 100% gjenbrukbar bærerakett og oppskytninger til en brøkdel av dagens pris. Nå det er sagt har SpaceX lenge hatt ett sterkt kort på hånden: Deres fremste konkurrent om offentlige romkontrakter, United Launch Alliance (som Boeing er en deleier av), bruker russiske rakettmotorer i sine bæreraketter.

SpaceX’ Falcon 9-rakett er helt og holdent utviklet i USA, og det er et argument som har fått vind i seilene i takt med nedkjølingen av forholdet til Russland. Samtidig har det vist seg at United Launch Alliance har fått ekstremt godt betalt for sine oppskytninger. Ifølge Ars Technica er den totale prislappen på hver ULA-oppskytning rundt 420 millioner dollar, mens SpaceX tilbyr en tilsvarende tjeneste for 90 millioner. Dette argumentet ser ut til å ha fått gjennomslag, og SpaceX får nå også militære kontrakter. De er likevel langt bak Boeing i kappløpet om å få midler til en rakett med Mars-kapasitet.

Fordel Boeing

For Boeing er teknologien som brukes i Space Launch System på mange måter et problem. Det er ikke helt tilfeldig at SLS ser ut som kjærlighetsbarnet til Saturn V og romfergen. Her er det mye gjenbruk av gammel teknologi: Rakettmotorene i de første oppskytningene vil være rester fra romfergeprogrammet, og hjelperakettene på siden baserer seg også på romfergeteknologi. Snarere enn å gi Boeing et forsprang har integreringen av ulike typer velprøvd teknologi vist seg å koste mye tid og penger. I skrivende stund skal SLS på sin første testferd i desember 2019, som er NASA-speak for “en gang i 2020 eller senere”.

SpaceX startet med blanke ark i 2002. Elon Musk skal først ha vurdert å bruke russiske raketter (dette er et av få høyteknologiske produkter russerne er gode på), men syns prisen ble for høy og gikk for å utvikle sitt eget opppskytningssystem. Det forretningsmessige prinsippet bak rakettutviklingen er godt oppsummert i Wikipedia:

By applying vertical integration, producing around 85% of launch hardware in-house, and the modular approach from software engineering, SpaceX could cut launch price by a factor of ten and still enjoy a 70 percent gross margin. SpaceX started with the smallest useful orbital rocket, instead of building a more complex and riskier launch vehicle, which could have failed and bankrupted the company.

På femten år har SpaceX konstruert tre rakettmotorer, to bæreraketter og en romkapsel fra bunnen av. Fordelen med å gjøre det på denne måten er at man ikke hemmes av gammel teknologi. Rakettmotoren Merlin ble for eksempel bygd for å tåle å brukes på nytt etter å ha landet i saltvann, mens raketten Falcon 9 ble bygd slik at førstetrinnet kunne bruke restbrennstoff til å lande vertikalt på bakken. Boeing på sin side bruker motorer og raketter som opprinnelig ble konstruert etter kravspesifikasjoner fra 1960-tallet.

I tillegg har vi forskjellen i bedriftskultur, der trauste Boeing blir som Nokia mot SpaceX i Apples rolle. Det er ikke bare bare å snu opp ned på hundreårige tradisjoner for å møte konkurransen fra en Silicon Valley-startup, særlig en med en så karismatisk leder og markedsfører som Elon Musk. Falcon 9 er rombransjens iPhone, en ny standard alle som ønsker å konkurrere i fremtiden må forholde seg til. Imidlertid er det kun SpaceX som har lykkes med gjenbrukbare raketter, så Boeing kan ikke hente inn noe av forspranget ved et smart oppkjøp. Selskapet må rett og slett bryte med 70 års rakettradisjon og gjenoppfinne teknologien selv.

Fordel SpaceX

Romfart har alltid hatt et sterkt visjonært element. Den som kan sette ord på de grenseløse mulighetene som romfarten gir oss, har en stor fordel i kamp om publikums gunst (som igjen kan konverteres til politisk kapital). Ingen visste dette bedre og demonstrerte det på en mer velformulert måte enn John F. Kennedy da han skulle selge inn det risikable og kostbare Apollo-programmet til det amerikanske folk. Talen han holdt på Rice University i Texas den 12. september 1962 er et strålende eksempel på dette:

I vår tid er det ingen som er flinkere til å skape moderne “we choose to go to the Moon”-øyeblikk enn Elon Musk. Boeing-sjef Dennis Muilenburg (bare innrøm det, du hadde allerede glemt navnet) er en dyktig leder av et vellykket selskap, men han er ukjent for de fleste. Elon Musk er Thomas Edison og Steve Jobs i én person, oppfinner og forretningsmann og politiker og showmenneske og kulturikon. Han er et nettmeme og har dukket opp i “The Simpsons” og “Iron Man”. Det er uvurderlig (kultur)kapital i vår tid.

Faren ved å være så avhengig av en visjonær leder er mange og åpenbare. Kennedy gikk bort altfor tidlig, og USA valgte å forlate Månen for godt og søke tryggheten i lav jordbane etter Apollo. Jobs døde, og Apples glideflukt mot dagens posisjon som én mobilprodusent blant mange begynte. Elon Musk liker å kjøre raske biler og har alltid femten prosjekter han sjonglerer med. Han er åpenbart en “high risk, high gain”-type, med alle de farer det innebærer. Men likevel og tross alt dette:

Fordel SpaceX

Jeg er den første til å innrømme det: Ofte virker det vi gjør i rommet som et svar på jakt etter et fornuftig spørsmål. Det mest spektakulære eksempelet er den Internasjonale romstasjonen. Bevares, stasjonen er en teknologisk bragd og det gjøres interessante eksperimenter der. Men med tanke på kostnadene (160 milliarder dollar så langt, flere millarder dollar i årlige driftsutgifter) og den korte gjenværende levetiden (2024 per idag) er det vanskelig å finne en god begrunnelse for å satse videre på denne teknologien.

Mennesket utviklet seg på en planet og er derfor best tilpasset livet på planetoverflater. Vektløshet og høy bakgrunnstråling gjør romstasjoner til en lite egnet boform på sikt. Målet bør derfor være å gjøre Homo sapiens til en multiplanetarisk art, å bosette mennesker på så mange planeter som mulig. Bare der vil vi kunne finne ressursene og beskyttelsen vi trenger for å bygge store sivilisasjoner.

Dette er kjernen i Elon Musks argumentasjon. Vi skal til Mars for å kolonisere kloden, sier han. For å spre menneskelig sivilisasjon ut i universet, og sikre oss mot at en global katastrofe også er sluttstrek for arten vår. Med dette som utgangspunkt har han begynt å skissere en plan for hvordan koloniseringen skal skje. Litt av denne planen ble lagt frem i et foredrag for International Astronautical Federation i Australia i høst:

Kortversjonen av foredraget: I løpet av få år skal dagens Falcon 9-raketter erstattes av et nytt og mye større gjenbrukbart system kalt BFR (Big Falcon Rocket). Det øvre trinnet (som også kan lande på Jorda etter bruk) kan ta mer enn 150 tonn til lav jordbane, eller det kan brukes til å fylle på brennstoff på romskip som kan sendes til Månen eller Mars. De voldsomme dimensjonene til tross BFR mener Musk at total gjenbrukbarhet kombinert med rask turnaround på bakken vil gi drastisk lavere kostnader for kunden.

Egentlig ser Musk fremtidens SpaceX som et shippingselskap med ett eller to containerskip som påtar seg ymse oppdrag for enhver som er villig til å betale. Trump-administrasjonen har f.eks. tenkt høyt rundt muligheten for å dra tilbake til Månen, og Musk var raskt på banen med å stille SpaceX til rådighet som transportør om det skulle bli aktuelt. Myndighetene slipper å tenke på å bygge bæreraketten og planlegge romferden, og kan isteden fokusere på nyttelasten og så tar SpaceX seg av resten. BFR kan også brukes til å frakte gods til et hvilket som helst punkt på Jorda innen én time, en kapasitet som USAs militære kan komme til å bli interessert i.

Selv om vi er langt unna prøveoppskytninger med BFR pågår arbeidet med å utvikle teknologien den krever, deriblant en ny type rakettmotor. Musk er også i ferd med å utforme en forretningsplan og begrunne det langsiktige formålet med prosjektet sitt. Der er ikke Boeing, for å si det mildt. SLS-prosjektet er utviklet i samme tradisjon som romferge- og romstasjonsprogrammet, det vil si i rykk og napp under ulike administrasjoner og med varierende målsetninger.

Utover at det er viktig å bevare amerikansk overherredømme i rommet er det per idag vanskelig å se hensikten med SLS. Det er lite teknologisk spinoff å hente fra den aldrende teknologien. Det finnes ingen plan for når SLS-bårne romskip skal være fremme ved Månen eller Mars (BFR skal ifølge Musk gjennomføre en ferd til Mars i 2022), og det er heller ingen planer for hva man skal gjøre når man først er der utover å plante flagget og ta noen steiner med tilbake til Jorda. Det sies at en mann uten en plan er en mann uten en retning. Derfor:

Fordel SpaceX

Konklusjonen er altså 3-2 i SpaceX’ favør, uten at det skal trekkes for langt. Selskapet har ennå ikke lansert sin første kraftige bærerakett, Falcon Heavy, og det er få utenfor SpaceX (og sannsynligvis heller ikke mange der) som tror på noen BFR-landing på Mars i 2022. Men dette er likevel den klassiske historien om hvordan undergravende/disruptiv teknologi kan brukes til å utfordre et teknologisk status quo. Forskjellen på dette eksempelet og f.eks. mobilbransjen i sin tid er at det bokstavelig talt er menneskeheten fremtid som er i spill. Vel verdt å følge med på, med andre ord.

 

Morsom Ruter-oppdatering for deg som skal bygge infotavle

For halvannet år siden blogget jeg om hvordan man lager en dedikert skjerm med sanntidsinformasjon om kollektivtransport, inspirert av infotavlene man f.eks. finner på togstasjoner. Mange kollektivselskaper er ganske flinke til å gjøre slike data tilgjengelig for alle brukere, og mitt eget lokale – Ruter – er intet unntak. Helt lett var det dog ikke i startfasen, jeg måtte bruke litt plundrete HTML-kode for å få det til å fungere.

Siden den gang har mye skjedd, blant annet har infotavler blitt mye vanligere både i private hjem og bedrifter (blant Raspberry Pi-entusiaster står slike tavler høyt på lista over favorittprosjekter). Ruter har tydeligvis fått med seg dette, og har nå laget enkle webapper som hvem som helst kan bruke til å generere sider lik den nedenfor (avgangene fra min lokale bussholdeplass).

Dette er en skjermdump av en nettside med følgende URL:  http://mon.ruter.no/monitor/3010536/Helgesens%20gt?blocks=true

Tallet til høyre for /monitor/ er holdeplass-ID, som du finner ved å søke på ruter.no etter avganger fra holdeplassen – da dukker IDen opp i URLen til søkeresultatet. Navnet til høyre for IDen er navnet på holdeplassen, som du taster inn selv. %20 er kjekt å legge inn for å markere mellomrom i URLer. Du finner flere muligheter og instruksjoner på Ruters “Sett opp en sanntidsskjerm”-side.

All ære til Ruter for at de ikke bare har gjort trafikkdata tilgjengelig for alle sine kunder fra et tidlig tidspunkt, men også for at de oppdaterer tilbudet i takt med endring i markedet.

 

Nydelige skjermbakgrunner for Android-mobiler fra Google

I forbindelse med Googles lansering av de nye flaggskipstelefonene Pixel 2 og Pixel 2 XL, slapp selskapet også et nytt sett med skjermbakgrunner. Flere av dem var animerte, og for meg ble det et hyggelig gjensyn med en bakgrunn som fulgte med en del tidlige Android-telefoner: En eng med gress som duvet i vinden mot en himmel som forandret utseende etter tidspunktet på dagen.

Etter sigende ble slike bakgrunner faset ut fordi de slukte for mye batteri, men nå har de altså gjort comeback igjen. Selv om bakgrunnene opprinnelig ble utviklet for siste versjon av Android, fungerer de utmerket på min Samsung S8 (som ligger en versjon etter Googles telefoner). Applikasjonen du trenger for å kjøre bakgrunnene finnes ikke i Play, isteden må du laste den ned her og gi tillatelse til å installere den som en uautorisert APK-fil. Etter installasjon vil filene finnes i det vanlige grensesnittet for skjermbakgrunner.

Bakgrunnen som har vakt mest oppmerksomhet viser rett og slett en kyststripe sett ovenfra. Du ser det ikke på skjermbildet nedenfor, men på mobilen vil bølgene nederst på bildet slå mot land. To andre bakgrunner viser ballonger som flyr over Monument Valley og biler som kjører på en fjellvei på Hawaii. Felles for dem alle er at bevegelsen i bildet er minimal, noe som gjør animasjonen mindre forstyrrende og antagelig sparer en god del batteri sammenlignet med fullskjerm-animasjon.

Min personlige favoritt er likevel den nedenstående. Ved første øyekast viser den Jorda sett fra verdensrommet, med bl.a. animerte lynglimt fra tordenvær over tropiske havstrøk om natten. Men klinsjeren er at dag og natt vises ganske korrekt! Terminatoren – skillet mellom natt- og dag – flytter seg over kloden etter klokka, og dermed får du samsvaret mellom vintermørket utenfor vinduet mitt og Norges posisjon på nattsiden på skjermbildet under.

Selvsagt kan man spørre seg hva som er poenget. Jeg kunne ha svart at du lærer litt om geografi og astronomi ved å følge Jordas utseende i løpet av dagen, men sannheten er at det for meg gir er et øyeblikk av zen i hverdagen. En pause fra datastrømmen som fosser ut av mobilen, noe vakkert som får tankene til å drive. Hvordan er det mulig å ikke havne i litt hverdagsfilosofisk modus av dette?

Fint lite juleprosjekt

Jeg har ikke så mye overskudd til å dyrke elektronikkhobbyen min for tiden, så da jeg kom over dette enkle juletreprosjektet i en av favorittbutikkene mine – The Pi Hut – slo jeg til med én gang. Som bildene under viser dreier det seg om et kretskort som kan settes sammen til juletreform, og deretter plugges inn i GPIO-porten du finner oppå en Raspberry Pi 2 eller 3.

Kan selvsagt også fås i en versjon der du selv lodder på LEDer

Snedig sammenkobling av juletrekomponentene. 

“Til” og “Fra”-felt rett på elektronikken. Perfekt julegave! :)

Her er juletreet plugget på min Raspberry Pi 3, og alt som gjenstår er å mekke sammen et lite program som kan drive LEDene på treet og gi meg et grønt og glitrende. På Pi Huts hjemmeside har man lagt ut en liten programsnutt i programmeringsspråket Python (som er preinstallert og standard på Raspberry Pi, derav navnet…)

from gpiozero import LEDBoard
from gpiozero.tools import random_values
from signal import pause
tree = LEDBoard(*range(1,28),pwm=True)
for led in tree:
led.source_delay = 0.1
led.source = random_values()
pause()

Alt jeg trengte å gjøre var å starte opp min Raspberry, klippe ut programsnutten ovenfor, lime den inn i en fil jeg lagret med navnet christmas.py og så kjøre programmet med kommandoen python christmas.py (det vil si, siden jeg la programmet i mappen /home/pi/ er det riktigere å skrive python /home/pi/christmas.py

For å slippe å starte programmet manuelt etter at Raspberryen har startet opp, automatiserte jeg programstart ved å legge kommandoen over inn i fila crontab (som kjører kommandoer til gitte tidspunkt i Linux). Nok en gang var det gjort i en fei: Jeg åpnet et terminalvindu på Raspberryen, tastet kommandoen crontab -e, la inn tekstlinjen

@reboot python /home/pi/christmas.py

og lagret. Hver gang Raspberryen starter (med eller uten skjerm og tastatur tilkoblet) vil juletreet begynne å blinke helt av seg selv. Nedenfor en liten film av resultatet. Vakkert, ikke sant? :)

Samsung S8+ med fysisk tastatur: En god løsning på reise

Nylig falt jeg for fristelsen til å gjøre noe jeg normalt ikke gjør ellers, som er å oppgradere en mobiltelefon lenge før det var nødvendig. Min gamle Nexus 5x fungerte fremdeles ypperlig og kunne sikkert ha vart et år til, men da jeg så reklamene for Samsung S8+ var jeg solgt. For første gang i mitt liv forhåndsbestilte jeg en telefon, og klarte til og med å skaffe den dagen før den offiselle lanseringen. Huff, det er nesten flaut.

Som telefon betraktet lever S8+ opp til alt du har lest i anmeldelsene. Skjermen er enorm (den er nesten bare skjerm) og praktfull, kameraet helt i toppskiktet, batterilevetiden er svært akseptabel, brukeropplevelsen er god fordi Samsung ikke har falt for fristelsen til å nedlesse telefonen med sin egen programvare i samme grad som tidligere. Det eneste å trekke for er Google Assistant-konkurrenten Bixby, som ikke var skrudd på da jeg kjøpte telefonen men som likevel har sin egen dedikerte knapp.

Mange har notert seg hvor høy telefonen er i forhold til bredden, den er ikke langt unna å være dobbelt så høy som bred. Det gjør den ikke bare ekstra velegnet til bruk i Samsungs VR-briller (som jeg ennå ikke har, men som er på vei!), men det ga meg muligheten til å realisere en gammel drøm: Å få tilbake det fysiske tastaturet jeg var så glad i bruke på mine siste Nokia-smarttelefoner, Nokia E61i og E71. De hadde samme konfigurasjon som Blackberry og Palm i sin tid, det vil si tastaturet slik.

Samsungs telefoner er i utgangspunktet glassplater som alle andre mainstream-modeller, men selskapet selger også et tastatur kalt “Type Cover”. Det er rett og slett et plastdeksel som man kan klemme et tastatur på, slik at telefonen som normalt nesten bare er skjerm, blir omtrent 30% tastatur istedet. Siden skjermen i utgangspunktet er så stor og høyoppløselig, gir det svært god plass til å få gjort det som trengs, så tastaturet går nå bare av når jeg vil få god oversikt over nettsider, se film eller lese ebøker.

Ja, så stor er S8+ at skjermen i flate utgjør rundt 90% av flaten til Kindle-lesebrettet mitt. Siden dette er en AMOLED-skjerm med svært god kontroll på lysstyrken og i tillegg har ekstremt høy oppløsning, er S8+ meget behagelig å lese ebøker på. I hjemmesituasjonen vil jeg fremdeles foretrekke Kindle-brettets elektroniske blekk, da det gir noe mindre belastning på øynene. Men forskjellen er nå så liten at jeg på kortere turer dropper brettet og isteden bare leser på telefonen.

Men tilbake til tastaturet. Konstruksjonen er svært enkel, verken Bluetooth eller NFC brukes for å pare det med telefonen. Klikk tastaturet på, gi skjermen et halvt sekund til å omkonfigurere seg og man er i gang. Taktiliteten er god, og selv om tastene er bittesmå opparbeider man seg raskt gode touch-evner. For meg kan en glassplate uten synlige grenser mellom tastene, og som i tillegg kan forandre konfigurasjon når som helst, ikke på noen måte måle seg med dette.

Men jeg vet at jeg er en gammel gubbe med et sært vitenskapelig og teknologisk vokabular som aldri dekkes av mobilselskapenes rettesystemer, så mine behov er åpenbart spesielle. Et par ting er det verdt å merke seg: Tastaturet har ikke bakgrunnsbelysning, og du kommer til å trenge litt tid før kroppsminnet slår inn og du taster ivei uten å se på bokstavene. Jeg brukte nok gode to uker før det begynte å gli, men da var det til gjengjeld verdt det.

Det gir seg selv at denne telefonen også fungerer godt med sammenleggbare Bluetooth-tastaturer, som jeg har eid mange av opp gjennom årene. Det siste jeg gikk til anskaffelse av fant jeg på Kjell & Co, og har så langt vist seg å være det beste jeg har eid. På en helgetur til Wien nylig fikk jeg prøvekjørt hele kostebinderiet.

Jeg lot Surface Pro bli liggende hjemme, og baserte meg isteden helt og holdent på S8+, Type Cover og tastaturet nedenfor på turen. Det fungerte strålende i fire dager, jeg fikk skrevet en god del, tatt masse bilder og hadde selvsagt også fordelen av å ha samlet alt annet jeg trengte til reisen (ikke minst uunnværlige Google Maps) på ett sted.

Med andre ord: Hvis du er på jakt etter en telefon som kan fungere som erstatning for et nettbrett, lesebrett og til og med en laptop i et knipetak, S8/+ være noe å vurdere for deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Microsoft Surface Pro 3 vs HP Elite X2

Forleden var jeg i et styremøte der møtedeltakerne satt rundt et bord og noterte (OK, hang på Facebook) på PCer og Macer, som vanlig. Det som var uvanlig, var at av 15 maskiner i rommet var 5 Microsoft Surface Pro 3 eller 4. Dette er selvsagt ikke normalen, men det er likevel et av mange hint om at Surface-serien som en suksess. Salgstallene er etter sigende bra, og det finnes nå en drøss med kloner.

Jeg gikk til anskaffelse av Surface 3 Pro for to og et halvt år siden, og har aldri angret et sekund. Dette er uten tvil den beste og nyttigste bærbare jeg har eid,  og med unntak av en knust skjerm (som skyldtes at jeg lånte den bort til et barn i et ubetenksomt øyeblikk) og en periode da en Windows-oppdatering førte til wifi-problemer har jeg ikke hatt noen vesentlige problemer med maskinen.

Den fortsetter å starte opp på et blunk, og er like kjapp som da jeg kjøpte den. Windows 10 er i så måte et enormt fremskritt sammenlignet med versjonene som i sin tid fikk meg til å droppe Microsoft-produkter. Som nettbrett-erstatning fungerer den utmerket (nok en gang var Windows 10 et stort løft), og har gjort meg til en svoren tilhenger av touchskjermer på bærbare. (Mac-folk, dere aner ikke hva dere går glipp av! :)

Når det er sagt, er det selvsagt noen ting ved Surface jeg irriterer meg over. Først og fremst den korte batterilevetiden. Selv i offline-strømsparemodus klarer jeg ikke å skvise mer enn 5-6 timer ut av maskinen, noe som gjør meg avhengig av lading på lange reisedager. Tastaturet er generelt godt, men gir litt etter når jeg taster for fullt. Og alt som skal til for å gjøre maskinen glovarm (denne modellen har Intel i5-prosessor) er YouTube i fullskjerm.

Surface 3 til venstre, HP Elite X2 til høyre

Så da jeg fikk tilbud om å teste HPs siste Surface-klon, Elite X2, grep jeg anledningen til å prøve et alternativ. For et par uker siden kom den i hus, og siden er den bl.a. brukt som reisefølge på en tur til USA. Om du syns HPen er påfallende lik Surface er det poenget – Microsoft har oppfordret produsenter til å lage maskiner i “Surface-segmentet”. Det tar imidlertid ikke lang tid før man merker seg visuelle forskjeller.

For det første er Elite X2 litt større (selv om vekten er den samme). Knapper og lydutgang har en annen plassering, og istedenfor Microsofts proprietære magnetlader (basert på samme prinsipp som Apples elskede og savnede Magsafe) bruker X2 USB-C. Ryggstøtten har også et annet design, og allerede her kan jeg konstatere at vi snakker om en forbedring.

Ulekker tapestripe på Surface 3s rygg

Ikke bare gir bøyleformen bedre grep når skjermen skal brukes som brett eller festes til f.eks. et kne når man skriver i en stol med beina i kors (noe Surface-maskiner egner seg mye bedre til enn vanlige bærbare), men man unngår også den uheldige bruken av en tapestripe som løsner, slik Microsoft gjorde på Surface 3. Det påvirker ikke maskinens ytelse, men det ser ikke pent ut på en maskin som gjennomgående er lekkert designet.

Tastaturet ser også annerledes ut. Det er litt tykkere og har en metallisk overflate. Når man tar det i bruk er det ingen svikt å snakke om når man taster, og jeg oppnår både større hastighet og bedre presisjon. Det gleder en skribent, selvsagt. Jeg merker meg imidlertid et problem andre anmeldere har klaget på: Når tastaturet festes til maskinen, tar det noen sekunder før det registreres. Ikke mer enn at man lever godt med det, men merkbart tregere enn Surface.

Elite X2 bruker Intels Core M7-prosessor og har derfor ingen vifte. Jeg er alltid på jakt etter lydløse maskiner, og stillere enn dette blir det ikke. Forskjellen handler om mer enn støy, forøvrig. Begge maskinene bruker SSD-disker, så viften er den eneste bevegelige delen som kan slites ut over tid. Skal man dømme etter den slurende lyden jeg hører fra Surface-viften nå, ligger nok ikke dette altfor langt unna i tid.

Core M7-prosessoren hevder seg også godt mot en tre år gammel i5, som rimelig kan være. En av de tyngre jobbene jeg gjør PC er å konvertere rådata fra mitt Richoh Theta 360-kamera til 360-video. X2 brukte 1 minutt og 58 sekunder på å konvertere en 118 megabytes fil, mens Surface brukte 3:41. I rettferdighetens navn skal det sies at Surface 4 nok ville håndtere dette betydelig raskere. Men det viser uansett at X2 ikke er noen sinke.

Surface-hybrider er generelt ikke kjent for lang batterlilevetid, og X2 ender derfor heller ikke opp med superhøy score. Med tanke på hvor lett Surface 3 går varm overrasker det sikkert ikke at X2 kommer best ut, og ifølge andre tester slår den også Surface 4. Et par-tre andre forskjeller i favør X2: Den har fingeravtrykksbasert pålogging, noe min eldre Surface-modell mangler. I tillegg har den plass for SIM-kort og business-programvare fra HP (ikke testet).

Surface 3 Pro til venstre, HP Elite X2 til høyre, begge skjermer på 100% lysstyrke.

I X2s disfavør må noteres lavere skjermoppløsning, 1920×1280 versus 2160×1440. En slk forskjell i antall pixels på to like store skjermer gir ikke merkbart større skarphet, men setter man dem side ved side kommer Surface-skjermen bedre ut. Lyden er også merkbart svakere og mindre fyldig på X2, noe som er overraskende med tanke på at lydinnmaten er merket Bang & Olufsen.

Prismessig blir det hipp som happ for en privatbruker. En Surface 4 med noenlunde tilsvarende spesifikasjoner (Intels nye i5) koster en tusenlapp mindre, men til gjengjeld er ikke tastaturet inkludert i prisen. Vil man unngå viftestøy på Surface 4 kan man eventuelt gå for en ny versjon med den noe svakere Core M3-prosessoren. Uansett ender man fort opp rundt 10 000 kroner for en basismodell, vi snakker altså ikke billigsegmentet her.

Skulle jeg velge en bærbar idag, ville bøylestøtten, tastaturet og manglende vifte ha gjort utslaget for meg. Det ville ha blitt HP Elite X2.