Microsoft Surface Pro 3 vs HP Elite X2

Forleden var jeg i et styremøte der møtedeltakerne satt rundt et bord og noterte (OK, hang på Facebook) på PCer og Macer, som vanlig. Det som var uvanlig, var at av 15 maskiner i rommet var 5 Microsoft Surface Pro 3 eller 4. Dette er selvsagt ikke normalen, men det er likevel et av mange hint om at Surface-serien som en suksess. Salgstallene er etter sigende bra, og det finnes nå en drøss med kloner.

Jeg gikk til anskaffelse av Surface 3 Pro for to og et halvt år siden, og har aldri angret et sekund. Dette er uten tvil den beste og nyttigste bærbare jeg har eid,  og med unntak av en knust skjerm (som skyldtes at jeg lånte den bort til et barn i et ubetenksomt øyeblikk) og en periode da en Windows-oppdatering førte til wifi-problemer har jeg ikke hatt noen vesentlige problemer med maskinen.

Den fortsetter å starte opp på et blunk, og er like kjapp som da jeg kjøpte den. Windows 10 er i så måte et enormt fremskritt sammenlignet med versjonene som i sin tid fikk meg til å droppe Microsoft-produkter. Som nettbrett-erstatning fungerer den utmerket (nok en gang var Windows 10 et stort løft), og har gjort meg til en svoren tilhenger av touchskjermer på bærbare. (Mac-folk, dere aner ikke hva dere går glipp av! :)

Når det er sagt, er det selvsagt noen ting ved Surface jeg irriterer meg over. Først og fremst den korte batterilevetiden. Selv i offline-strømsparemodus klarer jeg ikke å skvise mer enn 5-6 timer ut av maskinen, noe som gjør meg avhengig av lading på lange reisedager. Tastaturet er generelt godt, men gir litt etter når jeg taster for fullt. Og alt som skal til for å gjøre maskinen glovarm (denne modellen har Intel i5-prosessor) er YouTube i fullskjerm.

Surface 3 til venstre, HP Elite X2 til høyre

Så da jeg fikk tilbud om å teste HPs siste Surface-klon, Elite X2, grep jeg anledningen til å prøve et alternativ. For et par uker siden kom den i hus, og siden er den bl.a. brukt som reisefølge på en tur til USA. Om du syns HPen er påfallende lik Surface er det poenget – Microsoft har oppfordret produsenter til å lage maskiner i “Surface-segmentet”. Det tar imidlertid ikke lang tid før man merker seg visuelle forskjeller.

For det første er Elite X2 litt større (selv om vekten er den samme). Knapper og lydutgang har en annen plassering, og istedenfor Microsofts proprietære magnetlader (basert på samme prinsipp som Apples elskede og savnede Magsafe) bruker X2 USB-C. Ryggstøtten har også et annet design, og allerede her kan jeg konstatere at vi snakker om en forbedring.

Ulekker tapestripe på Surface 3s rygg

Ikke bare gir bøyleformen bedre grep når skjermen skal brukes som brett eller festes til f.eks. et kne når man skriver i en stol med beina i kors (noe Surface-maskiner egner seg mye bedre til enn vanlige bærbare), men man unngår også den uheldige bruken av en tapestripe som løsner, slik Microsoft gjorde på Surface 3. Det påvirker ikke maskinens ytelse, men det ser ikke pent ut på en maskin som gjennomgående er lekkert designet.

Tastaturet ser også annerledes ut. Det er litt tykkere og har en metallisk overflate. Når man tar det i bruk er det ingen svikt å snakke om når man taster, og jeg oppnår både større hastighet og bedre presisjon. Det gleder en skribent, selvsagt. Jeg merker meg imidlertid et problem andre anmeldere har klaget på: Når tastaturet festes til maskinen, tar det noen sekunder før det registreres. Ikke mer enn at man lever godt med det, men merkbart tregere enn Surface.

Elite X2 bruker Intels Core M7-prosessor og har derfor ingen vifte. Jeg er alltid på jakt etter lydløse maskiner, og stillere enn dette blir det ikke. Forskjellen handler om mer enn støy, forøvrig. Begge maskinene bruker SSD-disker, så viften er den eneste bevegelige delen som kan slites ut over tid. Skal man dømme etter den slurende lyden jeg hører fra Surface-viften nå, ligger nok ikke dette altfor langt unna i tid.

Core M7-prosessoren hevder seg også godt mot en tre år gammel i5, som rimelig kan være. En av de tyngre jobbene jeg gjør PC er å konvertere rådata fra mitt Richoh Theta 360-kamera til 360-video. X2 brukte 1 minutt og 58 sekunder på å konvertere en 118 megabytes fil, mens Surface brukte 3:41. I rettferdighetens navn skal det sies at Surface 4 nok ville håndtere dette betydelig raskere. Men det viser uansett at X2 ikke er noen sinke.

Surface-hybrider er generelt ikke kjent for lang batterlilevetid, og X2 ender derfor heller ikke opp med superhøy score. Med tanke på hvor lett Surface 3 går varm overrasker det sikkert ikke at X2 kommer best ut, og ifølge andre tester slår den også Surface 4. Et par-tre andre forskjeller i favør X2: Den har fingeravtrykksbasert pålogging, noe min eldre Surface-modell mangler. I tillegg har den plass for SIM-kort og business-programvare fra HP (ikke testet).

Surface 3 Pro til venstre, HP Elite X2 til høyre, begge skjermer på 100% lysstyrke.

I X2s disfavør må noteres lavere skjermoppløsning, 1920×1280 versus 2160×1440. En slk forskjell i antall pixels på to like store skjermer gir ikke merkbart større skarphet, men setter man dem side ved side kommer Surface-skjermen bedre ut. Lyden er også merkbart svakere og mindre fyldig på X2, noe som er overraskende med tanke på at lydinnmaten er merket Bang & Olufsen.

Prismessig blir det hipp som happ for en privatbruker. En Surface 4 med noenlunde tilsvarende spesifikasjoner (Intels nye i5) koster en tusenlapp mindre, men til gjengjeld er ikke tastaturet inkludert i prisen. Vil man unngå viftestøy på Surface 4 kan man eventuelt gå for en ny versjon med den noe svakere Core M3-prosessoren. Uansett ender man fort opp rundt 10 000 kroner for en basismodell, vi snakker altså ikke billigsegmentet her.

Skulle jeg velge en bærbar idag, ville bøylestøtten, tastaturet og manglende vifte ha gjort utslaget for meg. Det ville ha blitt HP Elite X2.

 

 

SmartLeilighet: Belysningskontroll med Philips Hue og Amazon Echo Dot 2

Det er ikke helt uten grunn at man ofte snakker om privatmarkedet for IoT-dingser som smarthus-teknologi. Visjonene for dette markedet, som for det desentraliserte energimarkedet (solceller på taket og elbilen som backupgenerator), har et sterkt eneboligfokus. I Norge gir det absolutt mening: De fleste bor i enebolig, eller drømmer om å gjøre det.

Men samtidig er det mange som ikke gjør det. Bare i Oslo bor flere hundre tusen mennesker i blokkleligheter, gjerne organisert i borettslag. Jeg er en av disse, og oppdaget ganske at store deler av den rådende smarthusvisjonen simpelthen ikke er tilpasset min virkelighet.

Det kanskje viktigste man kan bruke smarthustek til er å få kontroll på energiforbruket sitt. Men i mitt borettslag er varmeanlegget sentralisert, og 90% av energibudsjettet er bakt inn i fellesutgiftene. Ikke at jeg uten videre kunne gjøre noe med radiatorene uten styrets tillatelse uansett, i likhet med dører og yttervegger er radiatorene lagets felleseiendom.

Blokkleiligheter er også gjennomgående mindre enn eneboliger og som oftest på ett plan. Mange funksjoner som gir mening i en smart enebolig, som å bli fortalt når vaskemaskinen i kjelleren er ferdig, eller skru på kaffetrakteren på kjøkkenet når du sitter i annen etasje, blir verken penger og bryderi verdt i vår leilighet på 74 kvadrat.

Jeg gikk til dette problemet med den samme innstillingen som fikk meg til å bygge kattemateren: Har jeg et problem i hverdagen som best kan løses med ny teknologi? Jeg falt raskt ned på belysning. Energisiden ved det plager meg ikke, etter LED-pærenes inntog er strømutgiftene knyttet til lys neglisjerbare. Derimot var jeg ikke fornøyd med kvaliteten på lyset i leiligheten vår.

Konkret: Vi bor i en førsteetasje, med en bratt ås (Ola Narr i Oslo øst) i øst og en naboblokk i vest. Dermed får vi verken morgen- eller kveldssol, og leligheten er gjennomgående ganske mørk. I vinterhalvåret merkes det godt på stemningen og humøret, kanskje særlig for meg som har hjemmekontor.

Jeg har forsøkt å bøte på problemet i årevis, og endt opp med lyskilder med ulik styrke og fargetone i forskjellige rom. Siden det trengs mange lyspunkter blir det også mange lysbrytere. Særlig vinterstid følte jeg at jeg brukte mye tid på å gå rundt og skru små og store lyskilder av. I høst kom jeg til at en eller annen smart belysning måtte være svaret.

Philips Hue-lyspærer snakker med appen, Alexa og resten av verden via denne “broen”.

Etter å ha researchet en stund falt jeg ned på Philips Hue, en serie med trådløsoppkoblete LED-pærer som kan styres og programmeres via en app. Systemet er proprietært (som de fleste smarthusløsninger), men såpass populært at det er lett å skaffe i Norge til en overkommelig pris, samtidig som det finnes et stort miljø av brukere.

Lys betyr mye for opplevelsen av et interør. Her er Hue-pæra satt til en julete tone….
…mens denne fargen heller gir assosiasjoner til toalettet på slitte spisesteder i Oslo sentrum….

Mange av Hue-pærene har variabel lysstyrke og kan settes til en hvilken som helst av 16 millioner farger. Aldri mer kaldt og grelt lys, med andre ord. I tillegg støttes Hue av Amazons Echo-system, noe som ville gjøre det mulig å styre lyset med stemmen. Da jeg fikk tilbud om å kjøpe en Amazon Echo Dot 2 i desember for en rimelig penge, grep jeg anledningen.

Amazons Echo Dot 2 ser ut som en litt stor hockeypuck. Kobles til nettet, strøm og høyttaler. Når man sier triggerordet “Alexa”, lyser en bli ring opp på enheten.

De to komponentene ankom samtidig, og det å sette opp systemene slik at jeg kunne skru av alle Hue-pærer i leiligheten ved å si “Alexa [navnet som trigger Amazon Echo], all lights on/off” tok meg en knapp time med installasjon og konfigurasjon. Basisfunksjoner som av/på og dimming av enkeltpærer eller grupper av pærer, fungerer ut av boksen med Echo.

Amazons Alexa App har en egen “Smart Home”-seksjon der bl.a. Hue-pærer dukker opp. Her kan man finjustere kontrollen, men stort sett løses det meste ved å snakke naturlig til Echoen.

Avanserte Hue-funksjoner som “scener” med ulike fargekombinasjoner og lysvariasjoner, lar seg i skrivende stund ikke trigge med Echo. Det skal ifølge mange brukere ha sluttet å fungere etter en oppdatering i høst. Det er irriterende, og nok et hint om at smarthus fremdeles er et fragmentert og uutviklet marked. Kanskje IKEAs varslede lansering av smartpærer i vår vil røske litt opp i dette, men jeg holder ikke pusten.

Philips’ Hue-app gir oversikten over de ulike pærene i huset, og lar deg skru dem av og på, justere lysstyrke og programmere dem.
På dette flaket i Hue-appen kan man legge inn automatiske rutiner, som gradvis påskruing av lys om morgenen. Det er også mulig å skru lys av og på avhengig av din posisjon, men her fikk jeg problemer med at GPS ikke fungerer godt i blokk.

Nå har jeg hele tiden ment at kjernen i smarthusteknologi er automatisering. Og på dette punktet byr Hue på mange muligheter. Jeg har f.eks. programmert pærene i huset til å skru seg på gradvis fra 0650 om morgenen, som en del av oppvåkningen. Ekstra interessant for oss som bor i første etasje og har opplevd to innbrudd: Pærene kan programmeres til å simulere at noen er hjemme når vi er på ferie, fex.

Det store spørsmålet er selvsagt: Er det verdt det? Er det “need to have” eller bare “nice/cool to have”. Her skal det uten videre innrømmes at det handler om det sistnevnte. Vinningene ved å automatisere er marginale slik teknologien fungerer idag, og manglende kompatibilitet mellom systemer gjør det vanskelig å få akkurat den løsningen man ønsker seg uten mye mekk.

På den annen side: Var du en av dem som kjøpte PC lenge før det egentlig ble “nyttig”, rett og slett fordi du syns det er gøy å holde på med teknologi, kan smarthusmarkedet varmt anbefales som lekeplass. :)

SmartBordet: En oppdatering

Via sosiale medier er jeg blitt minnet om at jeg har forsømt meg. Jeg har vist frem bilder av diverse byggeprosjekter uten egentlig å dokumentere dem. Og det er så sant som det er sagt: Så her følger et forsøk på å dokumentere det jeg holder på med av maker/skaperaktivitet. Kattematermaskinen som jeg bygde i vår fungererer fremdeles prikkfritt. Den sørger for nattesøvn hver natt, og dermed er den min største makersuksess så langt.

Infoskjermen har gjort jobben, men jeg har slitt endel med stabiliteten til operativsystemet på Raspberry Pi, Rasbian. Jeg har ennå ikke klart å fastslå hva som er årsaken til at filsystemet etter noen uker begynner å bli korrumpert, noe som fører til irriterende systemfrys. Har reinstallert og byttet disk og googlet og spurt, uten egentlig å finne noe godt svar.

De triste restene av mitt plantesensorprosjekt

Mitt minst vellykkede makerprosjekt i 2016 var et forsøk på  å bygge en plantesensor i sommer. Sensoren fikk jeg til å fungere, problemet var overføringen av sensordata til datamaskiner i heimen. Bluetooth, som jeg gikk for av kostnadsgrunner, viste seg å være så ustabilt at jeg etterhvert ga det hele opp. Det blir plantesensor neste år også, men jeg kommer da til å gå for en løsning som Chirp, en åpen plantesensorløsning som ikke koster allverden.

Moleskine og Palomino Blackwing er utgangspunktet for alle mine prosjekter

Utover høsten innså jeg at jeg måtte gjøre noe med hjemmekontorplassen min. Jeg opplevde at jeg utnyttet plassen jeg hadde til rådighet altfor dårlig, og siden jeg bor i en borettslagsleilighet på 74 kvadratmeter sammen med fire andre to- og firbeinte, måtte problemet løses ved å gjøre mer ut av det jeg allerede har. Noe av det første jeg kom til, var at jeg ikke lenger ville la PC og skjerm ta opp plass på skrivebordet.

Bordet er billigste IKEA-slag Kostet ca 200 kroner, bein inkludert.

Jeg skisserte opp en visjon av et skrivebord der skjermen sto helt inntil veggen, og var så stor at den på sett og vis ville fungere som en forlengelse av det fysiske arbeidsbordet. På Komplett.no fant jeg skjermen jeg trengte, en høyoppløselig (4K) sak fra Philips til litt over 7000 kroner. I praksis dreier det seg om en TV uten tuner og annen TV-innmat, men med nydelig skjermkvalitet. Riktignok måtte jeg fikle litt med operativsystemet for å få en stabil løsning, men nå fungerer det helt som planlagt.

Fremdeles ledningsvirvar, men om ikke annet lett tilgjengelig

De stasjonære PCene mine bestemte jeg meg for å feste vertikalt til en ramme på høyre side av skrivebordet. Siden jeg vet jeg kommer til å måtte bytte ut PCene, kjøpte jeg et billig verktøypanel fra Clas Ohlson som lar meg flytte på festepunkter og kroker etter behov. Jeg la et lokk over vertøypanel-rammen, slik at jeg fikk noen ekstra kvadratdesimeter med bordflate når jeg ikke trenger tilgang til portene på  PCene.

Åpningen gir tilgang til ladekabler og USB-forlengere til PCene

Jeg hadde også en ambisjon om å få bedre orden på alt maker-utstyret mitt. Plassmangel var nok en gang den viktigste rammebetingelsen her. Jeg lot en verktøytavle fra Clas Ohlson, samt en skuffeseksjon fra samme firma, være utgangspunktet for en seksjon som normalt står under bordet mitt, men som i en håndvendig kan flyttes opp på bordplaten og dermed forvandler den til et mini-makerspace.

De to bakerste beina holder den store og tunge flatskjermen oppe.

I skrivende stund er første trinn av SmartBord-prosessen fullført. Det gjenstår endel småarbeid, som å feste LED-lyslistene under bordet på en bedre måte og sette merkelapper på makerspace-skuffene mine. Men ellers fungerer bordet akkurat som planlagt. Jeg har mer bordplass enn jeg kan huske å ha hatt noensinne, samtidig som bordet samlet sett tar opp mindre plass i leiligheten enn min gamle løsning.

Jeg er også igang med neste trinn, som involverer å gjøre smartbordet genuint smartere. Bildet over viser en prototyp av den automatiske lysbryteren for LED-listene under bordet. Den består av en Trinket Pro mikrokontroller, en avstandssensor (ultralydbasert) og et strømrelé som skrur strømmen til LED-listene av og på. I skrivende stund fungerer det slik at lyset skrur seg på når jeg setter meg ved bordet.

Flere detaljer kommer senere. I mellomtiden konstaterer jeg at Linus er nysgjerrig på alt som skjer under bordet. :) (Og joda, lysbryteren ER programmert slik at passerende katter ikke skal kunne skru på lyset midt på natta. So far, so good.)

Das Keyboard: Unboxing og førsteinntrykk

Forleden gikk jeg til anskaffelse av Das Keyboard, også kjent som tastaturenes BMW. Prisen er definitivt i stil med BMW (sjekk prisjakt.no for de beste tilbudene), men kvaliteten matcher den fullt ut. Det man får er et solid, tungt chassis i aluminium og taster som forsøker å gjenskape brukeropplevelsen til IBMs legendariske PC-tastaturer fra 1980-tallet.

Det er da også gjerne kvaliteten på tastene som får folk til å velge Das Keyboard. Tastene gir et langt mer solid inntrykk enn et typisk billigtastatur, men uten å gi for mye motstand. Det er ganske mye “key travel”, og derfor er dette kanskje ikke tastaturet for en som er vant til å skrive på laptop. Men for alle som i likhet med meg trådte sine skribent-barnesko med skrivemaskin og IBM-tastatur, er Das Keyboard en ren nostalgitripp.

En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MS Brown, Blue og Red, finnes her
En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MX Brown, Blue og Red, finnes her

Det finnes to hovedvarianter av tastaturet, MX Brown og MX Blue. Sistnevnte gjenskaper den berømte klikkelyden til IBM-tastaturene, noe som kan være verdt å merke seg for den som jobber i kontorlandskap e.l. Ellers er det ikke så mye å si, da Das Keyboard-serien er ganske minimalistisk sammenlignet med mye av det som er på markedet.

Varianten jeg valgte, modell 4C med brune taster, utmerker seg ved å være kompakt (derav C) fordi det numeriske tastaturet er fjernet. Den har to USB-porter, men kaster ikke engang bort plass på indikatorlys (aldri skjønt poenget med slike likevel – man oppdager jo for eksempel veldig fort om CAPS LOCK står på).

Das Keyboard handler om å tilby en god skriveopplevelse, og det kan jeg gå for at man får. Jeg pleier alltid å bruke litt tid på å tilpasse meg et nytt tastatur, men ikke i dette tilfellet. Das Keyboard var som å komme hjem – bare minutter etter at det var plugget i Chromeboxen, fløy fingrene over tastene som om de aldri hadde gjort annet. Varmt anbefalt!

IMG_20160709_141327

IMG_20160709_123204

IMG_20160709_123353

IMG_20160709_123410 IMG_20160709_123430

IMG_20160709_123445

Lag en infotavle for familien med Raspberry Pi

De siste årene er “infoscreen”-prosjekter blitt populære blant makere/selvbyggere. Kort fortalt dreier det seg om en hjemmeversjon av slike informasjonstavler du finner i det offentlige rom, som f.eks. på flyplasser og togstasjoner. Infotavler er ikke ment å stirres på lenge, men skal isteden levere kjapp og nyttig informasjon for folk på farten.

Vår familie er som så mange andre: Hver morgen mellom er det travel aktivitet, mens vi forbereder oss på å dra avgårde på skole og jobb. Etter å ha gått noen runder kom vi til at det som trengtes var oppdaterte værdata, rutetider for kollektivtransport og en oversikt over hva alle i familien skulle gjøre i løpet av dagen.

Alt dette er informasjon som leveres via nett, og snarveien til en fungerende infotavle måtte dermed bli en webside med data fra kilder som yr.no, Google Calendar og ruter.no. De fleste infoskjerm-prosjekter har skjermen i portrettmodus, bl.a. fordi det gjør det lettere å presentere webdata på en pen måte. Men da jeg hadde et tilleggskrav til denne infotavlen (mer om det i en senere posting), valgte jeg å gå for landskapsmodus.

IMG_20160611_101015
Ettkortsmaskinen Raspberry Pi 3 (Linus viser størrelsen) koster litt over 400 i skrivende stund ifølge prisjakt.no. I tillegg trenger du mikro-SD-kort, skjerm, tastatur og mus.

 

Datamaskin og operativsystem
Jeg har valgt å kjøre infoskjermen fra en Raspberry Pi. Pi-maskinene brukes mye til slike oppgaver, av gode grunner. Raspberry Pi er bitte liten og billig (Pi 3 med wifi og Bluetooth koster 499), har ingen bevegelige deler (fordel for prosjekter som skal stå på hele tiden), bruker svært lite energi (kjøres med en 5V mobillader), baserer seg på gratis, åpen kildekode (som Linux) og har et stort miljø av entusiastiske brukere. Det er nesten alltid noen der ute som har hatt samme problem som deg, for å si det slik.

Bare så det er sagt: Raspberry Pi 3 er ikke en veldig kraftig datamaskin, og om du prøver å bruke den som erstatning for en vanlig PC vil du bli skuffet. Men til prosjekter som dette, som i praksis handler om å utføre én eller to relativt lite krevende oppgaver av gangen, passerer Pi helt perfekt. I tillegg til selve Pi-enheten, trenger du et mikro-SD-kort på minst 5GB, en HDMI-kabel og tastatur og mus.

Pi støtter ikke bare Linux (det fins bl.a. en tilpasset utgave av Windows 10), men her gjorde jeg som flertallet av brukere og installerte Rasbian (nok en gang fordi det økte sjansen for at noen andre hadde løst eventuelle problemer før). Siste versjon av Raspbian finner du her, sammen med instruksjoner for hvordan du installerer systemet på mikro-SD.

Etter at Raspbian er installert puttes SD-kortet i Pien, så kobles skjerm, tastatur/mus og strømforsyning til. Etter oppstart kobler man seg på wifi-nettverket (eller kablet nettverk – Pi har også en ethernetport), og deretter må systemet klargjøres for bruk. Når det grafiske grensesnittet dukker opp (hvit skjerm med et stort bringebær), klikker du på den lille svarte ruten på verktøylinjen øverst, som åpner et terminalvindu. I dette terminalvinduet skriver du

setxkbmap no
sudo raspi-config

Etter hver linje over gjør du linjeskift. Den første kommandoen gir deg norsk tastatur, den neste starter opp et konfigurasjonsvindu der du gjør noen viktige tilpasninger av systemet før du kjører. Mer om det her.

2016-06-11-180903_1680x1050_scrot - Edited
Dette er hva du får når du gjør sudo raspi-config i terminalvindu. Valg 1, “Expand user file system”, lar systemet utnytte hele SD-brikken og er strengt nødvendig. Velg, lagre og reboot etterpå.

 

2016-06-11-180933_1680x1050_scrot - Edited
Under valg 5 på hovedmenyen (“Internationalisation Options”) finner du denne menyen. Change Locale og Change Timezone er viktig her.

 

2016-06-11-181014_1680x1050_scrot - Edited
Locale gir deg meny på (ny)norsk, og sørger også får at andre landsspesifikke settinger gjøres). Disse to filene må velges.

 

2016-06-11-181102_1680x1050_scrot - Edited
Klargjøring for SSH (under valg 9 på hovedmenyen) gjøres mens du allerede er igang med oppsettet.

 

2016-06-11-181115_1680x1050_scrot - Edited
Også kjekt å vite: Under samme meny som SSH finner du (under valg 8) disse lydalternativene. Skjermen min har 3,5 mm inngang, og valg 1 her ga meg lyd.

Du velger norsk grensesnitt under menyvalg 4, “Internationalisation Options”, og så “Locale”. Dette vil gi deg nynorsk meny og sørge for at f.eks. ukestart følger norsk standard og ikke amerikansk men dessverre ikke endre tastaturet til norsk. Det viser seg å være litt krøkkete å få Rasbian til å “huske” akkurat dette, så vær forberedt på å bruke den første kommandoen over noen ganger under oppsett av systemet.

Jeg vil ellers sterkt anbefale at du velger å skru på SSH-tilgang (menyvalg 8, Advanced Options, og så 4) med en gang, da det vil gjøre det lett å fjernlogge seg på Pien senere – veldig kjekt når systemet skal administreres. Ideen her er jo at selve datamaskinen skal gjemmes bak en skjerm og aksesseres så lite som mulig med fysisk tastatur.

Deretter skriver du inn kommandoene nedenfor. Det vil ta litt tid å kjøre hver og en av dem, og noen av dem krever at du bekrefter med “Y” eller “J”. Her er det bare å følge med.

sudo rpi-update
sudo apt-get update
sudo apt-get dist-upgrade
sudo apt-get install iceweasel

Når alt dette er gjort, er systemet klart til bruk. Kjør en reboot for å være sikker på at alt er installert og kjører som det skal, og finn fram din dedikerte

Til et prosjekt som dette passer en Fujitsu Siemens-skjerm (et like utdatert merke som Packard Bell, oder?) helt utmerket. Takk for bidraget, Rune!
Til et prosjekt som dette passer en Fujitsu Siemens-skjerm (et like utdatert merke som Packard Bell!) helt utmerket. Takk for bidraget, Rune!

Skjerm
Man kan i praksis velge en hvilken som helst skjerm med HDMI- eller DVI-inngang (i det siste tilfellet trenger du en HDMI/DVI-overgang – jeg bruker en slik uten problemer), men med tanke på dette prosjektets ganske begrensede virkefelt bestemte jeg meg for å gjenbruke en eldre skjerm jeg fikk av en venn. I de tusen boder står mang en skjerm som har havnet på historiens skraphaug pga for lav oppløsning, men som altså er mer enn gode nok til å gjøre nytte i en situasjon som dette. Ikke bare sparer man penger, men miljøet takker deg også. :)

Skru av dvalefunksjon
Raspbian setter skjermen automatisk i dvale etter noen minutter – den må skrus av siden du ikke vil ha mus eller tastatur å trykke på for å vekke skjermen igjen. Den enkle grafiske menyen har ingen skru-av-dvale-kommando, så her må du igjen åpne et terminalvindu. Det enkleste er å installere et skjermsparerprogram og skru av dvale i det. I terminalvinduet skriver du:

sudo apt-get install xscreensaver

Deretter kjører du Xscreensaver fra menyen oppe til venstre på Rasbian-skjermen. Litt mindre intuitivt, men også mindre plass- og kapasitetskrevende på den lille Raspberryen, er å åpne en konfigurasjonsfil i teksteditoren nano på denne måten i terminalvinduet (du skriver sudo foran nano for å få fulle administratorrettigheter, da dette er en systemfil):

sudo nano /etc/lightdm/lightdm.conf

Beveg deg nedover i dokumentet til du kommer til et felt med tittelen [SeatDefaults]. Her finner du linjen som begynner med xserver-command=X og føyer til følgende:

xserver-command=X -s 0 dpms

Du lagrer dokumentet ved å taste Ctrl-O og går ut av det ved å taste CTRL-X. Reboot maskinen (det gjør du fra Rasbian-menyen), og den er klar til bruk.

Oppsett av nettleser
Har du fulgt oppskriften over har du allerede installert Firefox-klonen Iceweasel, som er et mye bedre alternativ enn Chrome-klonen Chromium på Raspberry. Fordi landskapsmodus er utgangspunktet for skjermen her (det vil si slik den normalt står) er det ikke nødvendig å mekke med å snu bildet 90 grader. Til gjengjeld må innholdet posisjoneres slik at det utnytter hele skjermbredden, i praksis to spalter. Hvor mye data du vil vise, avhenger helt og holdent av hvilke data du vil vise. I mitt tilfelle ble det som sagt værdata, felleskalender og reisedata.

Husets tolvåring liker yr.nos værradar, så jeg fant ut at den hørte hjemme på siden sammen med en liten værvarsel-widget. Jeg gikk for en enkel løsning, og laget meg et lokalt værvarsel med Javascript slik det blir beskrevet på denne siden. Men yr-folkene har skjønt virkeligheten de lever i, og tilbyr værdata i XML og PHP-format, slik at du kan formatere og bruke data på akkurat den måten du vil. Mer om det her.

Øverst i venstre spalte står altså et yr-tredagersvarsel for vårt område. Rett under har jeg lagt værradaren. Og her gikk jeg for en skikkelig langbein-løsning, da jeg rett og slett ikke fant noen god datakilde jeg kunne bruke. Det viser seg at værradarbildene for ulike deler av landet som du finner på denne siden rett og slett er det – bilder. Så ved å høyreklikke på bildet og finne URLen, kunne jeg lime det inn og vise det i sin egen ramme. Stort sett fungerer det ganske prikkfritt – kun av og til får jeg en melding om data som er falt ut.

Øverst i høyre spalte har jeg lagt familiens felles Google-kalender. Bruker du en annen online-kalender, finnes det helt sikkert måter å eksportere data fra den på også, men her er altså metoden som brukes i tilfellet Google. Litt kronglete, og den fordrer at man er pålogget kalenderen hele tiden. Siden dette tross alt er et system som skal stå lett tilgjengelig (om enn uten tastatur og mus), kan det være en ide å lage en egen kalender som kun får hente inn ikke-sensitive kalenderdata fra de voksne.

Nederst i høyre spalte ville jeg ha trafikkdata. Og nok en gang finnes det en enkel og grei måte å gjøre dette på, i form av ruter.nos widget-generator (det finnes også en API for den som er litt mer avansert anlagt). Bor du i Oslo og Akershus er dette altså en utmerket måte å vise sanntidsdata for en holdeplass nær deg på. Om ditt lokale reiseselskap, som Skyss i Hordaland eller Kolumbus i Rogaland, har noe tilsvarende vet jeg rett og slett ikke. Mangler det, er det et godt påskudd til å mase på dem for å få dem til å dele.

Det var altså selve datafeltene. Så var det posisjoneringen. Jeg gjør dette med HTML-kommandoen IFRAME, som gjør det mulig å plassere “en nettside i en nettside” på et hvilket som helst punkt på skjermen. Med andre ord: den ene infoskjermen består i virkeligheten av fem separate nettsider, som hver fyller sin del av skjermbildet. IFRAME har en rekke variabler, deriblant posisjon målt fra venstre og fra toppen av skjermbildet. Det er disse som avgjør hvor dataene havner, altså.

Og det er her min quick and dirty-metode viser sin store svakhet. Fordi jeg bruker widgets har jeg ingen kontroll over fonter, layout og fargekoder. Jeg hadde selvsagt håpet at jeg kunne bestemme skrifttype (Helvetica eller lignende egner seg godt til slike skjermer) og et fargeskjema, men den gang ei, altså. Størrelse var også vanskelig å styre, ikke minst for Google Calendar, og jeg måtte derfor velge den minst tilfredsstillende Langbein-løsningen av alle: Å zoome til datafeltene fyller skjermen.

Ved å øke forstørrelsen på min 1680 x 1050 pixels skjerm til 150%, fikk jeg skrift i Google Calendar som var leselig på avstand samtidig som yrs og ruters widgeter så helt greie ut. Ikke vakkert, men i alle fall er funksjonelt. Om du har andre preferanser og en skjerm med annerledes oppløsning, vil posisjonene måtte endres tilsvarende. Det ble en del mekking med dette. Den gode nyheten er at Firefix husker settinger som zoom og fullskjerm, vil du alltid få skjermbildet opp slik du forlot det når du starter nettleseren på ny igjen.

Nedenfor ses råkoden til HTML-siden jeg endte opp med. Linjen META HTTP-EQUIV=”refresh” CONTENT=”120″ øverst i dokumentet er avgjørende for at siden skal fungere. Det er den som ber nettleseren om å oppdatere innholdet, i dette tilfellet hvert 120. sekund, slik at hver IFRAME leverer relevante data. Merk ellers at jeg har fjernet potensielt sensitve kommandoer fra Google Calendar-delen. Du skjønner sikkert hvilke…

<head>
<META HTTP-EQUIV="refresh" CONTENT="120">
<link rel="stylesheet" type="text/css" href="info.css">

<script>
function setFocus() {
    var iframe = document.getElementById("kalender");
    iframe.contentWindow.focus();
}
</script>
</head>

<body onLoad="setFocus()"> 

<script src="http://www.yr.no/sted/Norge/Oslo/Oslo/Oslo/ekstern_boks_tre_dager.js">
</script>
<noscript><a href="http://www.yr.no/sted/Norge/Oslo/Oslo/Oslo/">yr.no: Værvarsel for Oslo</a>
</noscript>

<iframe style="position:absolute;Left:0;top:200" id="radar" type="text/html" 
frameborder="0" height="400" width="475px" src="https://aa004xmu0m4dtdqty.api.met.no/weatherapi/radar/1.5/?radarsite=southeast_norway;type=reflectivity;content=an$
> </iframe>

<iframe style="position:absolute;Left:490;top:18;border-width:0" width="460" 
height="320" frameborder="0" scrolling="no" src="https://calendar.google.com/calendar/embed?<privat> ></iframe> <br> 

<iframe style="position:absolute;Left:490;top:300" name="ruter" id="ruter1" 
src='https://ruter.no/iframe-realtime.html#(3010536)Helgesens%20gate%20(Oslo)%7C20,Sk%C3%B8yen%7C20,Galgeberg' 
allowTransparency='true' frameborder='0' scrolling='no' height='324' width='220'></iframe>

<iframe style="position:absolute;Left:720;top:330" name="ruter" id="ruter2" 
src='https://ruter.no/iframe-realtime.html#(3010600)T%C3%B8yen%20%5BT-bane%5D%20(Oslo)%7C1,Ryen%7C4,Bergkrystallen' 
allowTransparency='true' frameborder='0' scrolling='no' height='324' width='220'>
<br>
</body></html>

Så der har du trinnene for å få satt opp en skjerm slik at den automatisk viser nyttige data. Resultatet her i heimen blir seende slik ut:

2016-06-11-180737_1680x1050_scrot

Men selvsagt – SELVSAGT! – er det mye mer du kan gjøre. For eksempel kan du

  • Logge deg på Raspberryen med SSH, så alt kan fjernstyres
  • Veksle mellom å vise nettsiden og andre typer data (som fotografier, slik at infotavlen også blir en digital billedramme) med tidsstyring
  • Automatisere funksjoner ved oppstart
  • Skru skjermen av og på med en bevegelsessensor
  • Legge inn andre nyttige funksjoner, som innhenting av sensordata

Alt dette har jeg også gjort, og vil bli tema for senere bloggpostinger. I mellomtiden finnes det flere andre fine prosjekter du kan hente inspirasjon og tips fra. Er det en ting makere liker å gjøre, er det å dele med seg av sine erfaringer:

Har du spørsmål, kommentarer eller tips til andre gode pekere, så er kommentarfeltet åpent! :)

Nexus 5x: Et førsteinntrykk av Googles nye telefon

For noen uker siden tok min siste Samsung S4 kvelden, og det var på tide å skaffe seg ny telefon. Jeg hadde blinket meg ut en av Googles nye og lovpriste Nexus-telefoner, og etter litt venting (som ble tilbragt i billig backuptelefon-helvete) kunne jeg gå i butikk på lørdag og kjøpe en lekker, svart Nexus 5X. Ja, for en av årsakene til at jeg gikk for Nexus denne gangen var designet. Jeg har sverget til Samsung i noen år nå, men syns at selskapet gikk litt av sporet med de siste modellene sine.

Screenshot 2015-11-16 at 12.34.25 - Edited

Jeg valgte å ikke gå for Nexus-storebror 6P, mest fordi jeg syns 5X har en hendigere størrelse og ellers leverer noenlunde samme ytelse (blant annet er kamerasystemet nøyaktig likt). Det skader selvsagt ikke at 5X er en god del lettere, både i gram og for lommeboken. Nå har jeg brukt telefonen i noen dager, og er klar til å si litt om hva jeg liker og ikke liker så langt.

Min favorittanmelder om Nexus 5X

DET JEG LIKER

Android 6.0 Marshmallow: Hovedargumentet for å kjøpe Nexus er at man får Googles svar på iPhone-opplevelsen: En versjon av Android som oppdateres raskt og er akkurat slik Google mener det bør være. I Android-universet er dette ingen liten ting, med så mange produsenter som flikker på brukeropplevelsen og slurver med oppdateringer. Android 6 er en fryd for øyet og fingeren, responsivt, oversiktlig og logisk i daglig bruk og fullt av løsninger som gjør hverdagen enklere. Som “Ikke forstyrr”, som erstatter lyd av/på-knappen og lar deg konfigurere varsellyder i detalj, eller det at mindre brukte menyvalg som wifi-sone og NFC kun dukker opp i nedtrekksmenyen etter at de er tatt i bruk via hovedmenyen.

Bare applikasjonene jeg vil ha: Da jeg skulle gjenopprette min forrige telefon fra Google-backup, fikk jeg nok en påminnelse om hvor uhorvelig mye unødvendig programvare som dumpes på brukerne av typiske Android-flaggskip. Jeg slettet mer enn 20 små og store programmer fra gjenopprettelseslisten, de fleste av dem slike som ikke uten videre lot seg gjøre å slette fra min Samsung S4. Resultatet er at man ut av boksen har et mye ryddigere og mer oversiktlig, responsivt og ikke minst mindre plasskrevende system.

Fingeravtrykks-ID: Nexus 5X og 6P er begge utstyrt med siste versjon av Androids fingeravtrykks-ID, om hvilket det bare er én ting å si: Ge. Ni. Alt. Fingeravtrykksleseren sitter på baksiden av telefonen (i motsetning til hva som gjøres på fex iPhone), uten at det virker hemmende eller forsinkende på noen måte. Presisjonen er utmerket (jeg har knapt opplevd å måtte trykke mer enn én gang) og opplåsingen skjer umiddelbart. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg klarte å leve uten dette så lenge!

Fast charge: Som navnet antyder, handler det om at man med den medfølgende laderen kan forkorte ladetiden kraftig. Jeg testet dette ved å la Nexusen lade ved siden av en Samsung uten fast charge, og kom til at førstnevnte ladet omtrent 50% raskere. Jeg har sett andre tester som tyder på det samme. Det er ikke tall som snur hverdagen på hodet, men nyttig likevel – ikke minst når batterilevetiden bare er sånn måtelig god (se nedenfor).

Nyttigere startskjerm: Låseskjermen tennes automatisk når du løfter på telefonen, og viser klokkeslett og eventuelle meldinger. Den komplette nedtrekksmenyen er tilgjengelig fra låseskjermen, du trenger altså ikke låse opp telefonen for f.eks. å skru på Bluetooth, bruke den innebygde lommelykten eller sette opp “ikke forstyrr”-funksjonen.

Screenshot_20151116-110441

USB-C: Nice, sier jeg eder. Like liten og hendig som gamle mikro-USB, men uten de tre vendingene man alltid må gjøre på pluggen før den endelig glir på plass.

Kameraet: Jeg er ingen fotoekspert, men syns kameraet fortjener fagnaden det har fått av mange anmeldere. Oppløsningen er utmerket, kameraet responderer raskt når man sveiper det fram fra f.eks. låsesiden, og det yter langt bedre under dårlige lysforhold enn noe annet mobilkamera jeg har vært borti. Noen eksempler kan ses nedenfor.

IMG_20151115_160411

IMG_20151115_152700

IMG_20151114_215922

Min hovedinnvending er appen, som av og til blir i enkleste laget. Her antas det at systemet skal håndtere alt, og det finnes derfor ingen manuelle innstillinger. Men løsninger på det finnes jo i Play, for den som ønsker seg større kontroll.

 

DET JEG IKKE LIKER

Middelmådig batterilevetid: Med et innebygd batteri på 2700 mAh har man et ganske labert utgangspunkt, og det bekreftes i daglig bruk. En normal arbeidsdags telefonsamtaler, mobilsurfing og diverse app-bruk eter opp 80-90% av batterikapasiteten. Skal man i tillegg bruke Google Maps eller wifi-sone (noe jeg gjør mye på reise), blir lader et must. Dermed plasserer Nexus 5X seg omtrent på samme sted som alle andre smarttelefoner jeg har eid. Testene vil forøvrig ha det til at Nexus 6P varer en god del lengre.

Screenshot 2015-11-16 at 10.57.51 - Edited

Ikke trådløs lading: Jeg har så langt ikke investert i trådløs lading, så rent økonomisk taper jeg ikke på dette. Men det er irriterende at jeg ikke kan prøve ut før Nexusen pensjoneres, en irritasjon som dog mildnes en god del av fast charge via USB-C.

Ikke utbyttbart batteri eller mulighet for SD-kort: Mine tre siste telefoner har alle latt meg skifte batteri og sette inn et mikro-SD-kort. Det er en funksjonalitet jeg har hatt stor nytte av, og som jeg kommer til å savne. På den annen side har de fleste Android-produsenter nå faset ut denne muligheten, så…

Ikke medfølgende USB-C-til-USB-A-kabel: Kabelen som går til laderen har USB-C i begge ender, hvilket betyr at du må kjøpe en USB C-til-USB-Al for f.eks. å kunne overføre data til og fra PC eller bruke en annen lader enn den medfølgende. Kabelen er ikke dyr – jeg betalte 139 i Google-butikken – men med tanke på hvor uvanlig USB-C fremdeles er burde Google ha kostet på seg å legge den ved .

IPS LCD-skjerm: Når jeg legger Nexus 5X ved siden av en telefon med AMOLED-skjerm (f.eks. Samsungs flaggskip) er forskjellen på de to teknologiene merkbar. Nexusens skjerm fremstår som blassere i fargee med et svakt gulstikk, og virker dessuten litt mindre lyssterk. Forskjellene er imidlertid så små at jeg ikke merker dem i daglig bruk, og definitivt ikke nok til at jeg syns det var et argument for å gå for storebror 6P, som har AMOLED.