…bruker Ubuntu Mali, og resultatet er “La Source”. Kult.

Komfortvogna på Sørlandsbanen igår var enda mer dominert av bærbare PCer enn tidligere, og sammen med mobiler og iPoder reduserte de bøkene til et definitivt mindretallsfenomen. Dette midt i ferietiden, må vite, da lesing på lange reiser tradisjonelt har stått i høysetet.

Ellers: det var langt færre Thinkpader blant de bærbare enn i arbeidsåret, og Macene utgjorde rundt 30 % av maskinene. Rett overfor meg satt en ung jente og chattet ivei på sin Macbook via Telenors mobile bredbånd. I setet ved siden av meg satt en ung mann med Ubuntu på Macbook Pro og redigerte denne Eee-bloggen via Bluetooth. Nerderi er i ferd med å bli mainstream, og taperne ser ut til å bli Microsoft og bokbransjen…

Den heter Netgear Rangemax, koster ikke allverden, avertes som snill med alle operativsystemer og produseres av et firma som nettopp (etter at jeg bestilte min - bummer!) lanserte en router basert på åpen kildekode i alle bauger og kanter. I kommentarene etter min forrige posting om routerproblemet her i huset, var det mange som anbefalte Linksys WRT54-serien, og jeg var fristet helt til det store arkivet i neocortex minnet meg om at jeg tidligere er blitt sviktet av en WRT54. Å få Jorunns Mac til å snakke med den var et sant mareritt, og jeg ser at erfaringene er så ymse blant brukere der ute.

Derav dette eksperimentet, som i alle fall har startet på best tenkelige vis. Joda, den obligatoriske CDen med Windows-veiviserprogramvare er inkludert, men avanserte brukere henvises uten videre til www.routerlogin.net/basicsetting.htm, der alt du kunne ønske deg å konfigurere er tilgjengelig i et OS-agnostisk webgrensesnitt. Nå pludrer den ivei med Linux, Series 60, OS X og Windows. Den virker, med andre ord. Kontrasten til ufyselige Linksys WRT160N kunne ikke være større.

Det har de ikke på OSL Gardermoen, der man kan se langt etter strømuttak og betaler det hvite ut av øyet for å koble seg til noen skarve minutter. Det har de heller ikke i SAS, som verken tilbyr strøm eller wifi. Samme sorgen på Haugesund flyplass. Og så går man ombord i solide, trauste MS Utsira, og hva finner man? Strømuttak i overflod, og fri wifi. Som det blogges gyngende fra i dette øyeblikk. Landets største transportnettverk har mye å lære det som må være et av landets minste. Verden er flatere enn noensinne, folkens.

Jeg må stille meg det spørsmålet, etter å ha returnert en splitterny Linksys WRT160N. Etter fire mislykte installasjoner på to forskjellige Windows-maskiner, fullførte endelig installasjonsprogrammet med et “Congratulations!” Hvorpå routeren var usynlig eller utilgjengelig på Windows, OS X, Linux og Series 60. Selvsagt prøvde jeg Langbein-metoden som er så velkjent for router-eiere: når ingenting funker som det skal, skrur man burken av og venter i et minutt før restart. Uten at det hjalp i det hele tatt.

Bedre ble det ikke da Datakjeden, som jeg var dum nok til å kjøpe av, oppførte seg arrogant og uhøflig mot Jorunn da hun forsøkte å levere den defekte varen, og feilaktig påsto at det manglet en installasjons-CD. Det tvang meg ned til butikken igjen, og denne gangen leverte de tilbake pengene uten slengbemerkninger. For sikkerhets skyld stakk jeg innom Digital Impuls, nabobutikken til Datakjeden i Møllergata i Oslo, og som noen dager i forveien bedyret at de ville ha inne en annen Linksys-router som støtter n-standarden. Det hadde de selvsagt ikke.

Linksys-routeren var en erstatning for vår ni måneder gamle Airport Extreme, som har gitt oss så mye trøbbel i det siste at vi i perioder har kjørt med god, gammeldags modemfart. Enkel å ha med å gjøre har den aldri vært: Airporten har ikke snakket særlig pent med Linux og Series 60-telefonen min, og nettverksdiskfunksjonen via USB (som var et hovedargument for kjøpet av denne modellen) har vært ustabil fra dag én. For øyeblikket funker routeren ene og alene fordi all kryptering er skrudd av.

Airport Extreme var i sin tur erstatning for en eldre Linksys-router som også ga oss mye hodebry, som f.eks. programvareoppdateringer som lukket OS X-maskiner ute og WPA som ikke snakket med Linux. Derav mitt spørsmål i tittelen: er det bryderiet verdt? Må det virkelig være så vanskelig å finne en router som er trøbbelfri over tid, eller finnes det en god, stabil modell? Eller kanskje vi rett og slett burde bite i det sure eplet og borre hull i veggene?

…og Aftenposten innleder agurksesongen med den årlige spådommen om nettets snarlige undergang.

På den nylig avsluttede Litteraturfestivalen, som hadde framtiden som tema uten egentlig å fravike standardmønsteret for slike festivaler, diskuterte man også bokas framtid. Og ifølge Dagsavisen erklærte Jon Bing papirboka for død:

Det har blitt laget noen fungerende lesebrett, men vi venter fremdeles på bokas iPod, det verktøyet som vil overta og skyve til side papirboken på samme måte som iPod-en har skjøvet vekk kassettspilleren. Men det kommer til å skje, så snart tilbudet blir bra nok, vil publikum komme til å bruke det. Nettet er dessuten som skapt for handel med bøker, sammenlignet med musikk eller film, er tekst det aller letteste å formidle digitalt.

For noen år siden ville jeg ikke bare ha sagt meg enig, jeg ville gladelig ha tatt meg betalt for å holde et foredrag hvor jeg erklærte min enighet. Idag har jeg mer eller mindre avfunnet meg med at toget har gått fra leseplaten. I utgangspunktet er jeg skeptisk til sammenlikningen med iPod, fordi musikk ikke er bøker. Brukerdemografien favoriserer musikk når det gjelder innføring av ny teknologi, hvilket er en av årsakene til at vi har opplevd en hel rekke omveltninger på musikkområdet de siste tiårene.

Det hjelper ikke at utviklingen av E-Ink, det “elektroniske blekket” som best gjenskaper trykk på papir, har gått altfor tregt. Oppløsningen er for dårlig, oppdateringshastigheten for lav og fargene mangler fremdeles. Og så var det prisen, da. En iRex iLiad koster mer enn en rimelig bærbar PC (pr. idag hovedmediet for lesing av tekst på skjerm), og gjør fryktelig mye mindre. Neida, romaner er ikke gode å lese på bærbarskjermer for oss gamlinger, men det er slikt har man billige paperbacks til. All annen lesing går som kjent helt utmerket på den bærbare.

Om E-Ink-baserte leseplater mot formodning skulle oppleve et samtidig fall i pris og økning i kvaliteten, ville de måtte utfordre et etablert marked av billige minibærbare, som også er gode plattformer for salg av ebøker. Batterilevetiden har vært et av de sterkeste argumentene for leseplater som Kindle og Sony Reader, men XO-prosjektet har vist at man kan lage uhyre energisnåle konvensjonelle datamaskiner. XOen har også en dreibar skjerm som med et håndgrep forvandler datamaskinen til en leseplate.

Bransjeforholdene i Norge er en annen viktig årsak til at vi ikke får noe gjennomslag for leseplater i Norge. Med på det samme møtet som Jon Bing var William Nygaard, direktør i Aschehoug forlag. Nå har jeg aldri regnet Nygaard som noen dyp tenker på det digitale området, men toneangivende som han er må det han sier tas på alvor:

Et annet poeng er at digitalisering gjør flere titler tilgjengelige, men den forandrer også forutsetninger, for eksempel for å utgi gamle bøker på nytt. Vi er avhengige av å finne gode løsninger som bevarer økonomien i dette, for at den nye teknologien skal bli langvarig.

Jeg innbiller meg ikke at Nygaard taler mot bedre vitende, da han eier forlaget som i 2000 brukte Microsoft Reader-teknologi til å selge bøker til PDAer. Samtidig gjorde Cappelen et forsøk med Rocket Ebook-formatet, som i likhet med MS Reader var kryptert. Amazon Kindle bruker en variant av Mobipocket-formatet, som også danner utgangspunkt for salg av krypterte bøker til mobiltelefoner. Også Sony Reader har et kryptert bokformat, naturligvis.

Det skorter med andre ord ikke på løsninger som burde gjøre en DRM-tilhenger varm om hjertet og åpne for å “bevare økonomien i dette”, bare man satser bredt og langsiktig. Det handler om vilje. Og personlig jar jeg den gamle selgeren av stabler med fysiske produkter mistenkt for ikke å ønske seg nye programvareformater i det hele tatt, men snarere dedikerte lesemaskiner a la Digibok. Den dagen vi får leseplater som har plass til én ebok og kan selges til 350 kroner, kan William Nygaard si seg tilfreds.

Jeg har lenge ment at Dagsrevyen er landets største sucker for lanseringsstunt, men forleden kveld overgikk de seg selv, gitt. Da ble det sendt en rosende reportasje om forlaget Greenbook, som springer ut av miljøet rundt Universitetet i Stavanger. Helt enkelt var det ikke å google seg fram til forlagets startside, da navnekombinasjonen av “green” og “book” av en eller annen merkelig grunn brukes ganske ofte i den engelsktalende verden. Man kan spørre seg hvorfor forlaget ikke valgte seg et norsk navn - det var kanskje for å unngå å bli forvekslet med Petter Stordalens Lille Grønne?

Hvor totalt poengløs Dagsrevyens reportasje var, blir veldig åpenbart når man endelig finner Greenbook Digitalforlagets startside. Etter å ha klikket deg forbi Flash-startsiden og skrudd av den irriterende bakgrunnslyden (selvsagt har forlaget klart å hyre inn et av de clueløse designbyråene som gjør sitt beste for å trekke oppmerksomheten bort fra innholdet), kommer du til noe som mest av alt ser ut som et opplegg for en forretningsmodell. Du får se styremedlemmene i selskapet (heyhey, kjendisfaktor), lese den obligatoriske selskapsvisjonen, oppfordringen til forfattere om å melde seg (det loves dobbelt av normal royalty) og stillingsutlysninger.

Som potensiell kunde får du ikke vite noe om hva slags produkter forlaget planlegger å produsere, utover det at de i sin helhet skal være digitale. Med andre ord: ikke et knyst om priser, hardware- og softwareplattform eller eventuelt DRM-system. Det er ikke engang tydeliggjort hva slags produsent vi snakker om - en leverandør av innhold til et gitt format, eller en utvikler av et nytt format (jamfør setningen “Greenbook er navnet på det nye læremiddelformatet”). Tydeligere enn dette blir man ikke på hva som skal tilbys:

Greenbook-formatet gir større fleksibilitet og tilfredsstiller lettere ulike behov hos brukerne enn tradisjonelle læremidler og bøker. Greenbook-filer kan inneholde kombinasjoner av virkemidler som tale, video og interaktive spill, animasjoner og illustrasjoner, i tillegg til tekst – i den grad dette fremmer læringsformålet. [...] Digitalt innhold innebærer også muligheter for søk, lagring,  gjenfinning og bruk av informasjon. Bruken av digitale læremidler  kan øke brukernes effektivitet i arbeid og studier vesentlig.

1995 ringte og ville ha igjen definisjonen sin på digitale læremidler, om man vil. Dette er helt på linje med det som har vært produsert i andre norske forlag i årevis, og jeg vil tro at mange i det digitale læremiddelmiljøet vil trekke på smilebåndet av konseptet. Liksom jeg er ganske viss på at endel forfattere og deres organisasjon vil hilse det med glede. Selvsagt fordi Greenbook lokker med dobbel prosensats for forfatterne, men først og fremst fordi dette prosjektet er antitesen til NDLA.

Plinius blogger smart og morsomt om hvor mye forfatteres etterkommere kan regne med å få i vederlag om verkene de har rettigheter til blir digitalisert og lagt ut til nedlasting for alt folket. Kortversjon: det blir sannsynligvis svært billig for Staten, om utlånsstatistikkene ved landets største bibliotek er noe å gå etter. Lesere flest vil simpelthen ikke ha gamle bøker, og foretrekker (som rimelig kan være) å lese tekster fra vår egen tid.

En innvending mot dette synspunktet er at nedlastingen av eldre titler vil ta seg kraftig opp når tekstene digitaliseres. Søkbarhet i kombinasjon med et eventuelt anbefalingssystem vil gjøre det mye lettere å finne bøker man ikke visste at man ville ha, og logiske URLer vil generere trafikk fra eksterne nettsteder. Et framtidig NBDigital vil være åpent 24 timer i døgnet, 365 dager i året, og det vil ikke være ventelister på de digitale tekstene.

Jeg er ikke i tvil om at tilgjengeliggjøring av norske fritekster i stor skala vil øke bruken av eldre norske bøker - om ikke annet så fordi folk tilfeldigvis detter over dem via Google. Spørsmålet er hva slags bøker digitaliseringen vil fremme. Kan man f.eks. se for seg at klassikere som Wergeland, som fram til årets jubileum har slitt tungt i bibliotek og bokhandlere, vil få en ny vår? Gutenberg-prosjektet kan gi en nyttig pekepinn. Det har eksistert siden 1971, og distribuerer nå over tre millioner bøker i måneden. Prosjektet legger også ut statistikk, og per igår viste den at de 10 mest nedlastede forfatterne de siste 30 dagene var:

1. Twain, Mark (39248)
2. Thomson, J. Arthur (37084)
3. Shakespeare, William (29799)
4. Austen, Jane (29300)
5. Dickens, Charles (28105)
6. Miles, Alexander (27366)
7. Thomson, Alexis (27366)
8. Doyle, Arthur Conan, Sir (23679)
9. Lacroix, Paul (20981)
10. Verne, Jules (19211)

Ikke overraskende er seks av forfatterne på listen blant de beste og viktigste fra vår kulturkrets. Tallene i parentes indikerer antall nedlastinger, hvilket vil si at Gutenberg-prosjektet antagelig er en av de største leverandørene av f.eks. Mark Twains bøker til publikum. De ukjente navnene er mer interessante. De er på listen nedenfor, som viser de 10 mest nedlastede titlene de siste 30 dagene:

1. The Outline of Science, Vol. 1 (of 4) by J. Arthur Thomson (36853)
2. Manual of Surgery Volume First: General Surgery. Sixth Edition. by Miles and Thomson (27366)
3. Manners, Custom and Dress During the Middle Ages and During the Renaissance Period by Paul Lacroix (20981)
4. History of the United States by Charles A. Beard and Mary Ritter Beard (15546)
5. Searchlights on Health by B. G. Jefferis and J. L. Nichols (15087)
6. Illustrated History of Furniture by Frederick Litchfield (12801)
7. Our Day by William Ambrose Spicer (12500)
8. Little Journeys to the Homes of the Great - Volume 01 by Elbert Hubbard (11360)
9. The People’s Common Sense Medical Adviser in Plain English by Ray Vaughn Pierce (10913)
10. Woman as Decoration by Emily Burbank (9954)

Her er det altså bare fagbøker, av forfattere som er ukjente for de fleste av oss. Først på 14. plass kommer Jane Austens “Pride And Prejudice”. Hvorfor en gammel vitenskapshistorie og innføring i kirurgi topper listen, vet jeg ikke - kanskje er bøkene satt på en pensumliste? Uansett gir det et hint om at bruksmønsteret i et framtidig norsk digitalbibliotek kommer til å skille seg sterkt fra det vi finner i de fysiske bibliotekene. Å gå ut fra at NBDigital uten videre vil undergrave folkebibliotekene, slik enkelte foreningsbyråkrater gjør, er å undervurdere brukerne. Hvilket er ganske vanlig blant foreningsbyråkrater, når jeg tenker etter.

Hvis du ikke vil at Google skal “lese” eposten din, finner du oppskriften på hvordan du sender kryptert epost via GMail her. Fullt gjennomførbart, men krøkkete nok til at de fleste brukere vil kvie seg, dessverre. Da er det heldigvis lettere å kryptere og gjemme data på sin egen harddisk, og gjennomføre noen andre enkle tiltak for å hindre at f.eks. amerikanske myndigheter får tilgang til data på PCen din ved innreise.