Category Archives: Teknologi

Ebokmomsen er fjernet. Og hva så?

En av de mer interessante nyhetene i den nye regjeringserklæringen som ble presentert igår var meldingen om at merverdiavgiften på ebøker blir fjernet. Ebøker vil nå få nullmoms, slik papirbøker har hatt hele tiden. Jeg har skrevet og snakket mye om det urimelige i denne forskjellsbehandlingen siden 2010, så jeg er naturligvis tilfreds med dette resultatet.

Spørsmålet er om dette vil få noen konsekvenser, og hva de i så fall vil bli. Jeg vil tro det fører til økt salg av ebøker, som er en bra ting. Om hele eller det meste av prisreduksjonen kommer kunden til gode innebærer det at en typisk norsk ebok til 200 kroner blir 50 kroner billigere. I billigsegmentet vil vi se flere ebøker til under hundrelappen, som etter den norske debatten å dømme har vært sett på som en psykologisk pris.

Momsfritaket vil også gjelde for utenlandske titler, så todollarsbøkene i Amazons Kindle Store vil begynne å koste dette igjen. Et interessant spørsmål er om prisreduksjonen vil bidra til å øke ebokas markedsandel opp mot amerikansk nivå. Der er jeg mer skeptisk. Norske lesere er velstående nok til at bokprisen tydeligvis ikke er avgjørende, og det er ikke noe annet nytt i markedet (som et lekkert lesebrett eller en ny måte å kjøpe ebøker på) som er egnet til å få papirfolk til å svitsje.

Trine Skei Grande, som har vært en pådriver for forslaget i regjeringsforhandlingene på Jeløya, sier dette om seieren til Aftenposten: “E-bøker har ikke blitt prioritert av norske forlag, de har ikke laget gode nok forretningsområder på det digitale feltet. Det trenger vi for ikke å tape i konkurransen mot det engelske markedet.” Man ønsker med andre å fremme innovasjon med denne skattesenkningen, som med så mange andre. Det tror jeg vi vil se lite av.

Ebokbransjen er preget av en ganske påtagelig stagnasjon. Ebokhandler ser stort sett ut som de har gjort i årevis, og det gjør også de mest populære lesemediene – nettbrett og lesebrett. Det er mange årsaker til dette i Norge, fra rause offentlige støtteordninger som beskytter bransjen mot markedskrefter til en forlags- og bokhandlerstruktur med vertikal integrasjon og mye krysseierskap.

En Kindle er en Kindle er en Kindle, i 2010 som i 2018. Ikke har den fått farger eller er blitt brettbar. Eller gratis, slik mange spådde for noen år siden. Tvert imot, faktisk!

Men mangelen på innovasjon ser vi også internasjonalt. Den raske veksten i markedsandel vi har sett i mange land, har flatet ut. Markedslederen Amazon fortsetter å produsere sin Kindle, men kundeopplevelsen har ikke forandret seg på årevis og fokuset i selskapet har flyttet seg fra netthandel med bøker til mer dynamiske forretningsområder. Apples engasjement i ebokmarkedet var aldri mer enn halvhjertet, og det begynner å bli lenge siden iPad, selskapets viktigste bidrag til ebokbransjen.

Google gikk ambisiøst ut med arkivprosjektet Google Books, men søksmål fra rettighetshavere og manglende respons i markedet har i praksis parkert prosjektet. Vårt eget bokhylla.no pågår fremdeles, men også dette lukter det bokhyllestøv av. Så nei, Skei Grandes forhåpninger om at dette skal føre til en ny vår for eboka deler jeg dessverre ikke. Skulle skatteletten ha hatt en slik virkning måtte den ha kommet da det var mer liv i markedet. Eventuelt måtte man ha en mer grunnleggende gjennomgang av maktstrukturene i bokbransjen og støtteordningene som underbygger dem.

For lite og for sent, med andre ord. Når det er sagt er jeg glad for at en urimelig skatt blir fjernet, og har selvsagt ikke noe imot lavere priser. Så takk som byr!

 

Imponerende støtte for gammel Kindle fra Amazon

Mye har forandret seg i min teknologibruk gjennom de siste sju årene, men én ting er konstant: Jeg fortsetter å lese ebøker på Amazons Kindle-lesebrett basert på elektronisk blekk. Det er og blir den beste konkurrenten til papir, og med alderen har muligheten til å forstørre skrift og lese med bakgrunnsbelyst skjerm blitt et stadig større fortrinn for mine langsynte, slitne øyne.

Jeg har eid noen Kindler opp gjennom årene, og er stort sett fornøyd med hvor robuste de er. Kindle er med overalt, tåler en støyt og et fall og fortsetter å ha super batterilevetid etter år med daglig bruk. Min første lille Kindle ga jeg bort til en venn ifjor, og han er svært fornøyd. Den største Kindlen jeg har eid, modell DX, kom jeg over i bokhylla idag. Jeg kjøpte den i 2010, og har ikke brukt den på et par år.

Kindle DX var en stor modell med fysisk tastatur, Jeg kjøpte den mest for å lese PDFer og skrive notater til. Og for den gode 3G-avtalen, da.

Batteriet var grundig utladet, sist jeg hadde strøm på brettet sørget jeg for å oppgradere programvaren så den fremdeles kunne kommunisere med Amazons ebokhandel. Da jeg ladet opp brettet idag, startet det akkurat som før. Det overrasket meg ikke, det dreier seg som sagt om robust elektronikk uten bevegelige deler. Det som derimot overrasket meg var at nettverket fremdeles fungerte. Modellen jeg kjøpte for snart 8 år siden kom nemlig med 3G istedenfor wifi. Jeg valgte den løsningen fordi jeg reiste mye på den tiden, og ville ha muligheten til å laste ned bøker hvor som helst i Norge.

3G-abonnementet var ikke bundet til noe telefonabonnement, og som Kindle-bruker betalte men ikke for datatrafikk. Men siden Amazon forlengst har sluttet å produsere Kindle DX og selge slike 3G-pakker, forventet jeg ikke at jeg skulle komme på nett med brettet. Men det gjorde jeg altså, og dermed har jeg fremdeles muligheten til å stå på et ferjeleie i Sogn og Fjordane og kjøpe ebøker – en mulighet som var langt mer imponerende i 2010 enn i 2018! (Den innebygde, eksperimentelle nettleseren fungerte derimot ikke, den er tydeligvis for utdatert…)

På bildet av Kindlen over ses forresten en mørk flekk på skjermen, sirka en tredel fra øverste skjermkant. Det er en skade med en rar historie bak. På en flytur sommeren 2011 møtte jeg Anniken Huitfeldt, som da var kulturminister og som jeg kjente via jobben. Det ble en så hyggelig samtale at jeg helt glemte min Kindle DX i lommen på flysetet. Det tok litt tid å finne ut hva som hadde skjedd, men brettet endte til slutt opp på hittegodsen på OSL. Jeg hadde ikke tid til å reise ut og hente det, og de sendte det til meg.

En lummer fredags ettermiddag dro jeg til det lokale postkontoret og hentet pakken. Jeg kom hjem og åpnet den, konstaterte at skjermen hadde fått en skade og la Kindlen til side. Noen minutter etter hørte jeg et voldsomt brak i retning sentrum. Det var 22. juli. Siden den gang har jeg ikke klart å se på brettet og skaden den har på skjermen uten å tenke på terror.

Et privat romkappløp til Mars?

Sjefen for Boeing-konsernet, Dennis Muilenburg, var ikke frøsen her forleden. Da han ble spurt av en journalist om hvem som ville komme først til Mars av ham eller Elon Musk, svarte Muilenburg:

We’re going to take a first test flight in 2019, and we’re going to do a slingshot mission around the moon. Eventually, we’re going to go to Mars, and I firmly believe the first person that sets foot on Mars will get there on a Boeing rocket.

“Them’s fightin’ words”, som man pleide i si min barndoms westernfilmer. Og Elon Musk er ikke mannen som lar en slik utfordring flagre ubesvart forbi:

Musk elsker utfordringer og vil ikke ha noe imot at ordkrigen blusser opptil et fullblods romkappløp. At utfordringer incentiverer ham til å levere, så vi nylig i forbindelse med åpningen av batterianlegget i Australia. Spørsmålet er hvem av de to aktørene som ligger best an til å nå målet om å lande et menneske på Mars innen rimelig tid  (si 2035).

Ser man på selskapets posisjon i markedet, fremstår Boeing som en klar favoritt. Selskapet ble stiftet for 101 år siden og har ledet an i utviklingen av luftfart og romfart i det meste av sin eksistens. Boeing bygde verdens første moderne passasjerfly, det første lønnsomme jetpassasjerflyet og har bidratt til et utall romprosjekter inklusive Apollo. I 2017 er det et av verdens mest verdifulle teknologiselskaper og eksporterer for større verdier enn noe annet amerikansk selskap. Forsvarskontrakter og flyproduksjon gir selskapet uovertruffen teknologisk kompetanse og en trygg økonomisk base.

Boeing bygde både førstetrinnet til måneraketten Saturn 5, månebilen (over) og annen teknologi som trengtes for å sende folk til Månen. Erfaringen er det ikke noe å si på.

SpaceX er til sammenligning en mygg. Selskapet er 15 år gammelt og har det meste av sin levetid ikke levert mye av betydning, det være seg teknologisk eller økonomisk. I praksis lever SpaceX av to ting: Oppskytning av satellitter for private og offentlige kunder (i det siste også militære), og transport av forsyninger til den internasjonale romstasjonen. 2017 har vært et godt år for selskapet, ikke minst takket være den gjenbrukbare bæreraketten Falcon 9. I skrivende stund dominerer SpaceX satellittoppskytningsmarkedet. Likevel er det grunn til å undres om det gir økonomiske og teknologiske muskler nok til å bygge passasjerskip for Mars-kolonister, slik Musk snakker om.

Fordel Boeing. 

Politisk støtte er og vil fortsatt være viktig for kommersielle romaktører. Ingen annen kunde kan betale mer og tilby større forutsigbarhet enn offentlig sektor, og i USA betyr det at man ikke kommer noen vei uten flinke lobbyister og et godt forhold til NASA og Kongressen. Her ligger Boeing godt an, med sin lange historie og sterke merittliste. Selskapet er en viktig leverandør til Space Launch System, som er ment å gi USA en bærerakett kraftig nok til å frakte folk til Mars. Boeing får med andre ord allerede betalt for å gjøre det Elon Musk holder inspirerende foredrag om.

SpaceX ble lenge sett på som en outsider og nykomling i rombransjen. Selskapet ble opprettet av en IT-gründer (Elon Musk var med på å starte PayPal) og har hele tiden vært sterkt preget av teknologimiljøet i Silicon Valley. SpaceX’ mål om å utvikle en rakett som er ekstremt billig å produsere og drifte, er ikke nødvendigvis en fordel på Capitol Hill. Når midler skal fordeles kommer man ikke utenom “pork barrel politics“, dvs at investeringer fordeles på valgdistriktene til kongressrepresentanter man trenger støtte fra.

Det er årsaken til at så mye av produksjons- og kontrollsystemet til USAs romprogram i sin tid havnet i relativt teknologisvake sørstater, og produksjonen av romfergen var jevnt fordelt over det meste av USA. Musks problem er at det ikke blir mye politisk flesk (i form av f.eks. produksjon av rakettdeler) å fordele av en 100% gjenbrukbar bærerakett og oppskytninger til en brøkdel av dagens pris. Nå det er sagt har SpaceX lenge hatt ett sterkt kort på hånden: Deres fremste konkurrent om offentlige romkontrakter, United Launch Alliance (som Boeing er en deleier av), bruker russiske rakettmotorer i sine bæreraketter.

SpaceX’ Falcon 9-rakett er helt og holdent utviklet i USA, og det er et argument som har fått vind i seilene i takt med nedkjølingen av forholdet til Russland. Samtidig har det vist seg at United Launch Alliance har fått ekstremt godt betalt for sine oppskytninger. Ifølge Ars Technica er den totale prislappen på hver ULA-oppskytning rundt 420 millioner dollar, mens SpaceX tilbyr en tilsvarende tjeneste for 90 millioner. Dette argumentet ser ut til å ha fått gjennomslag, og SpaceX får nå også militære kontrakter. De er likevel langt bak Boeing i kappløpet om å få midler til en rakett med Mars-kapasitet.

Fordel Boeing

For Boeing er teknologien som brukes i Space Launch System på mange måter et problem. Det er ikke helt tilfeldig at SLS ser ut som kjærlighetsbarnet til Saturn V og romfergen. Her er det mye gjenbruk av gammel teknologi: Rakettmotorene i de første oppskytningene vil være rester fra romfergeprogrammet, og hjelperakettene på siden baserer seg også på romfergeteknologi. Snarere enn å gi Boeing et forsprang har integreringen av ulike typer velprøvd teknologi vist seg å koste mye tid og penger. I skrivende stund skal SLS på sin første testferd i desember 2019, som er NASA-speak for “en gang i 2020 eller senere”.

SpaceX startet med blanke ark i 2002. Elon Musk skal først ha vurdert å bruke russiske raketter (dette er et av få høyteknologiske produkter russerne er gode på), men syns prisen ble for høy og gikk for å utvikle sitt eget opppskytningssystem. Det forretningsmessige prinsippet bak rakettutviklingen er godt oppsummert i Wikipedia:

By applying vertical integration, producing around 85% of launch hardware in-house, and the modular approach from software engineering, SpaceX could cut launch price by a factor of ten and still enjoy a 70 percent gross margin. SpaceX started with the smallest useful orbital rocket, instead of building a more complex and riskier launch vehicle, which could have failed and bankrupted the company.

På femten år har SpaceX konstruert tre rakettmotorer, to bæreraketter og en romkapsel fra bunnen av. Fordelen med å gjøre det på denne måten er at man ikke hemmes av gammel teknologi. Rakettmotoren Merlin ble for eksempel bygd for å tåle å brukes på nytt etter å ha landet i saltvann, mens raketten Falcon 9 ble bygd slik at førstetrinnet kunne bruke restbrennstoff til å lande vertikalt på bakken. Boeing på sin side bruker motorer og raketter som opprinnelig ble konstruert etter kravspesifikasjoner fra 1960-tallet.

I tillegg har vi forskjellen i bedriftskultur, der trauste Boeing blir som Nokia mot SpaceX i Apples rolle. Det er ikke bare bare å snu opp ned på hundreårige tradisjoner for å møte konkurransen fra en Silicon Valley-startup, særlig en med en så karismatisk leder og markedsfører som Elon Musk. Falcon 9 er rombransjens iPhone, en ny standard alle som ønsker å konkurrere i fremtiden må forholde seg til. Og siden det kun er SpaceX og Jeff Bezos’ private romprosjekt Blue Origin som har lykkes med gjenbrukbare raketter, er det vanskelig for Boeing å hente inn forspranget via oppkjøp. Selskapet må bryte med 70 års rakettradisjon og gjenoppfinne teknologien selv.

Fordel SpaceX

Romfart har alltid hatt et sterkt visjonært element. Den som kan sette ord på de grenseløse mulighetene som romfarten gir oss, har en stor fordel i kamp om publikums gunst (som igjen kan konverteres til politisk kapital). Ingen visste dette bedre og demonstrerte det på en mer velformulert måte enn John F. Kennedy da han skulle selge inn det risikable og kostbare Apollo-programmet til det amerikanske folk. Talen han holdt på Rice University i Texas den 12. september 1962 er et strålende eksempel på dette:

I vår tid er det ingen som er flinkere til å skape moderne “we choose to go to the Moon”-øyeblikk enn Elon Musk. Boeing-sjef Dennis Muilenburg (bare innrøm det, du hadde allerede glemt navnet) er en dyktig leder av et vellykket selskap, men han er ukjent for de fleste. Elon Musk er Thomas Edison og Steve Jobs i én person, oppfinner og forretningsmann og politiker og showmenneske og kulturikon. Han er et nettmeme og har dukket opp i “The Simpsons” og “Iron Man”. Det er uvurderlig (kultur)kapital i vår tid.

Faren ved å være så avhengig av en visjonær leder er mange og åpenbare. Kennedy gikk bort altfor tidlig, og USA valgte å forlate Månen for godt og søke tryggheten i lav jordbane etter Apollo. Jobs døde, og Apples glideflukt mot dagens posisjon som én mobilprodusent blant mange begynte. Elon Musk liker å kjøre raske biler og har alltid femten prosjekter han sjonglerer med. Han er åpenbart en “high risk, high gain”-type, med alle de farer det innebærer. Men likevel og tross alt dette:

Fordel SpaceX

Jeg er den første til å innrømme det: Ofte virker det vi gjør i rommet som et svar på jakt etter et fornuftig spørsmål. Det mest spektakulære eksempelet er den Internasjonale romstasjonen. Bevares, stasjonen er en teknologisk bragd og det gjøres interessante eksperimenter der. Men med tanke på kostnadene (160 milliarder dollar så langt, flere millarder dollar i årlige driftsutgifter) og den korte gjenværende levetiden (2024 per idag) er det vanskelig å finne en god begrunnelse for å satse videre på denne teknologien.

Mennesket utviklet seg på en planet og er derfor best tilpasset livet på planetoverflater. Vektløshet og høy bakgrunnstråling gjør romstasjoner til en lite egnet boform på sikt. Målet bør derfor være å gjøre Homo sapiens til en multiplanetarisk art, å bosette mennesker på så mange planeter som mulig. Bare der vil vi kunne finne ressursene og beskyttelsen vi trenger for å bygge store sivilisasjoner.

Dette er kjernen i Elon Musks argumentasjon. Vi skal til Mars for å kolonisere kloden, sier han. For å spre menneskelig sivilisasjon ut i universet, og sikre oss mot at en global katastrofe også er sluttstrek for arten vår. Med dette som utgangspunkt har han begynt å skissere en plan for hvordan koloniseringen skal skje. Litt av denne planen ble lagt frem i et foredrag for International Astronautical Federation i Australia i høst:

Kortversjonen av foredraget: I løpet av få år skal dagens Falcon 9-raketter erstattes av et nytt og mye større gjenbrukbart system kalt BFR (Big Falcon Rocket). Det øvre trinnet (som også kan lande på Jorda etter bruk) kan ta mer enn 150 tonn til lav jordbane, eller det kan brukes til å fylle på brennstoff på romskip som kan sendes til Månen eller Mars. De voldsomme dimensjonene til tross mener Musk at total gjenbrukbarhet kombinert med rask turnaround på bakken vil gi drastisk lavere kostnader for kunden.

Egentlig ser Musk fremtidens SpaceX som et shippingselskap med ett eller to containerskip som påtar seg ymse oppdrag for enhver som er villig til å betale. Trump-administrasjonen har f.eks. tenkt høyt rundt muligheten for å dra tilbake til Månen, og Musk var raskt på banen med å stille SpaceX til rådighet som transportør om det skulle bli aktuelt. Myndighetene slipper å tenke på å bygge bæreraketten og selve transportfasen, og kan isteden fokusere på nyttelasten. BFR kan også brukes til å frakte mennesker eller gods til et hvilket som helst punkt på Jorda innen én time, en kapasitet som USAs militære burde være interessert i.

Selv om vi er langt unna prøveoppskytninger med BFR pågår arbeidet med å utvikle teknologien den krever, deriblant en ny type rakettmotor og brennstofftanker i karbonfiber. Musk er også i ferd med å utforme en forretningsplan og begrunne det langsiktige målet med prosjektet sitt. Der er ikke Boeing, for å si det mildt. SLS-prosjektet er utviklet i samme tradisjon som romferge- og romstasjonsprogrammet, det vil si i rykk og napp under ulike administrasjoner og med varierende målsetninger.

Utover at det er viktig å bevare amerikansk overherredømme i rommet er det per idag vanskelig å se hensikten med SLS. Det er lite teknologisk spinoff å hente fra den aldrende teknologien. Det finnes ingen plan for når SLS-bårne romskip skal være fremme ved Månen eller Mars (BFR skal ifølge Musk gjennomføre en ferd til Mars i 2022), og det er heller ingen planer for hva man skal gjøre når man først er der utover å plante flagget og ta noen steiner med tilbake til Jorda. Det sies at en mann uten en plan er en mann uten en retning. Derfor:

Fordel SpaceX

Konklusjonen er altså 3-2 i SpaceX’ favør, uten at det skal trekkes for langt. Selskapet har ennå ikke lansert sin første kraftige bærerakett, Falcon Heavy, og det er få utenfor SpaceX (og sannsynligvis heller ikke mange der) som tror på noen BFR-landing på Mars i 2022. Men dette er likevel den klassiske historien om hvordan undergravende/disruptiv teknologi kan brukes til å utfordre et teknologisk status quo. Forskjellen på dette eksempelet og f.eks. mobilbransjen i sin tid er at det bokstavelig talt er menneskeheten fremtid som er i spill. Vel verdt å følge med på, med andre ord.

Oppdatering: Enkelte har lurt på om ikke Russland og Kina også er med i dette kappløpet. Godt spørsmål. Fremtidsutsiktene for Russlands romprogram er ikke spesielt lyse. Selv om russerne idag er de eneste med kapasitet til å sende mennesker opp i rommet jevnlig, bruker de mer enn 50 år gammel teknologi og vil antagelig fortsette med det. Russland har en så svak økonomi og teknologisektor at selv utviklingen av en ny og relativt enkel bemannet romkapsel virker usikker. Legg til politisk uro og demografiske utfordringer, og det virker usannsynlig at Russland vil kunne bidra til kolonisering av Mars.

Kina ligger bedre an, ikke minst økonomisk og teknologisk. Her er hindringen mer på det politiske plan: Myndighetene har av grunner som er uklare for meg bestemt seg for å gå fremover i sneglefart. Den første kinesiske astronauten, Yang Liwei, ble sendt opp i 2003. 14 år senere har han fått følge av ti astronauter til i lav jordbane. Til sammenligning hadde amerikanerne 14 år etter John Glenn bygd tre forskjellige romskip, landsatt mennesker på Månen og var godt i gang med romfergeprogrammet. Kanskje velger kineserne å sette opp takten nå som ting skjer i USA, men enn så lenge er det mest konkrete vi har sett på Mars-fronten planer om å hente steinprøver fra Mars med en romsonde på slutten av 2020-tallet.

 

 

Morsom Ruter-oppdatering for deg som skal bygge infotavle

For halvannet år siden blogget jeg om hvordan man lager en dedikert skjerm med sanntidsinformasjon om kollektivtransport, inspirert av infotavlene man f.eks. finner på togstasjoner. Mange kollektivselskaper er ganske flinke til å gjøre slike data tilgjengelig for alle brukere, og mitt eget lokale – Ruter – er intet unntak. Helt lett var det dog ikke i startfasen, jeg måtte bruke litt plundrete HTML-kode for å få det til å fungere.

Siden den gang har mye skjedd, blant annet har infotavler blitt mye vanligere både i private hjem og bedrifter (blant Raspberry Pi-entusiaster står slike tavler høyt på lista over favorittprosjekter). Ruter har tydeligvis fått med seg dette, og har nå laget enkle webapper som hvem som helst kan bruke til å generere sider lik den nedenfor (avgangene fra min lokale bussholdeplass).

Dette er en skjermdump av en nettside med følgende URL:  http://mon.ruter.no/monitor/3010536/Helgesens%20gt?blocks=true

Tallet til høyre for /monitor/ er holdeplass-ID, som du finner ved å søke på ruter.no etter avganger fra holdeplassen – da dukker IDen opp i URLen til søkeresultatet. Navnet til høyre for IDen er navnet på holdeplassen, som du taster inn selv. %20 er kjekt å legge inn for å markere mellomrom i URLer. Du finner flere muligheter og instruksjoner på Ruters “Sett opp en sanntidsskjerm”-side.

All ære til Ruter for at de ikke bare har gjort trafikkdata tilgjengelig for alle sine kunder fra et tidlig tidspunkt, men også for at de oppdaterer tilbudet i takt med endring i markedet.

 

Nydelige skjermbakgrunner for Android-mobiler fra Google

I forbindelse med Googles lansering av de nye flaggskipstelefonene Pixel 2 og Pixel 2 XL, slapp selskapet også et nytt sett med skjermbakgrunner. Flere av dem var animerte, og for meg ble det et hyggelig gjensyn med en bakgrunn som fulgte med en del tidlige Android-telefoner: En eng med gress som duvet i vinden mot en himmel som forandret utseende etter tidspunktet på dagen.

Etter sigende ble slike bakgrunner faset ut fordi de slukte for mye batteri, men nå har de altså gjort comeback igjen. Selv om bakgrunnene opprinnelig ble utviklet for siste versjon av Android, fungerer de utmerket på min Samsung S8 (som ligger en versjon etter Googles telefoner). Applikasjonen du trenger for å kjøre bakgrunnene finnes ikke i Play, isteden må du laste den ned her og gi tillatelse til å installere den som en uautorisert APK-fil. Etter installasjon vil filene finnes i det vanlige grensesnittet for skjermbakgrunner.

Bakgrunnen som har vakt mest oppmerksomhet viser rett og slett en kyststripe sett ovenfra. Du ser det ikke på skjermbildet nedenfor, men på mobilen vil bølgene nederst på bildet slå mot land. To andre bakgrunner viser ballonger som flyr over Monument Valley og biler som kjører på en fjellvei på Hawaii. Felles for dem alle er at bevegelsen i bildet er minimal, noe som gjør animasjonen mindre forstyrrende og antagelig sparer en god del batteri sammenlignet med fullskjerm-animasjon.

Min personlige favoritt er likevel den nedenstående. Ved første øyekast viser den Jorda sett fra verdensrommet, med bl.a. animerte lynglimt fra tordenvær over tropiske havstrøk om natten. Men klinsjeren er at dag og natt vises ganske korrekt! Terminatoren – skillet mellom natt- og dag – flytter seg over kloden etter klokka, og dermed får du samsvaret mellom vintermørket utenfor vinduet mitt og Norges posisjon på nattsiden på skjermbildet under.

Selvsagt kan man spørre seg hva som er poenget. Jeg kunne ha svart at du lærer litt om geografi og astronomi ved å følge Jordas utseende i løpet av dagen, men sannheten er at det for meg gir er et øyeblikk av zen i hverdagen. En pause fra datastrømmen som fosser ut av mobilen, noe vakkert som får tankene til å drive. Hvordan er det mulig å ikke havne i litt hverdagsfilosofisk modus av dette?

Fint lite juleprosjekt

Jeg har ikke så mye overskudd til å dyrke elektronikkhobbyen min for tiden, så da jeg kom over dette enkle juletreprosjektet i en av favorittbutikkene mine – The Pi Hut – slo jeg til med én gang. Som bildene under viser dreier det seg om et kretskort som kan settes sammen til juletreform, og deretter plugges inn i GPIO-porten du finner oppå en Raspberry Pi 2 eller 3.

Kan selvsagt også fås i en versjon der du selv lodder på LEDer

Snedig sammenkobling av juletrekomponentene. 

“Til” og “Fra”-felt rett på elektronikken. Perfekt julegave! :)

Her er juletreet plugget på min Raspberry Pi 3, og alt som gjenstår er å mekke sammen et lite program som kan drive LEDene på treet og gi meg et grønt og glitrende. På Pi Huts hjemmeside har man lagt ut en liten programsnutt i programmeringsspråket Python (som er preinstallert og standard på Raspberry Pi, derav navnet…)

from gpiozero import LEDBoard
from gpiozero.tools import random_values
from signal import pause
tree = LEDBoard(*range(1,28),pwm=True)
for led in tree:
led.source_delay = 0.1
led.source = random_values()
pause()

Alt jeg trengte å gjøre var å starte opp min Raspberry, klippe ut programsnutten ovenfor, lime den inn i en fil jeg lagret med navnet christmas.py og så kjøre programmet med kommandoen python christmas.py (det vil si, siden jeg la programmet i mappen /home/pi/ er det riktigere å skrive python /home/pi/christmas.py

For å slippe å starte programmet manuelt etter at Raspberryen har startet opp, automatiserte jeg programstart ved å legge kommandoen over inn i fila crontab (som kjører kommandoer til gitte tidspunkt i Linux). Nok en gang var det gjort i en fei: Jeg åpnet et terminalvindu på Raspberryen, tastet kommandoen crontab -e, la inn tekstlinjen

@reboot python /home/pi/christmas.py

og lagret. Hver gang Raspberryen starter (med eller uten skjerm og tastatur tilkoblet) vil juletreet begynne å blinke helt av seg selv. Nedenfor en liten film av resultatet. Vakkert, ikke sant? :)