(Via SF Signal)

Arthur C Clarke har vært syk en stund, så dette budskapet kom dessverre ikke overraskende. Det kommer til å bli skrevet mye om den siste av de “tre store” (Asimov, Clarke, Heinlein) fra science-fiction-genrens gullalder de neste dagene og ukene. Salon har allerede en fin oppsummering, jeg skal begrense meg til å fundere over hvorfor Clarke var en forfatter jeg stadig vendte tilbake til, og en hvis bøker fikk stå i fred under den store bokhyllemassakren ifjor.

Hovedårsaken er at Clarke betrakter framtiden som noe vi faktisk kommer til å oppleve, snarere enn som bakgrunnsteppe for frie fabuleringer, eller et utgangspunkt for drøfting av vår tids problemer, det være seg bioteknologi som løper løpsk eller roboter som gjør opprør. Teknologiske og sosiologiske forutsigelser står helt sentralt i Clarkes forfatterskap, og tydeligst kommer det til uttrykk i den svært interessante fagboka Profiles of the Future. Ikke så rart, egentlig, da han allerede i 1945 forutså et av de viktigste teknologiske gjennombruddene etter annen verdenskrig - den geostasjonære kommunikasjonssatelliten.

Selv om Clarke favnet over et uvanlig vidt felt, fra massekommunikasjonens historie til fremtidens seksualvaner, er det romfart han først og fremst forbindes med, kanskje særlig som manusforfatter på filmen 2001 - A Space Odyssey. Joda, filmen er visuelt sett 100% Kubrick, men Clarkes tanker gjennomsyrer handlingen. Filmen skildrer i nitid teknologisk detalj et 2001 vi aldri fikk, med store baser på Månen, intelligente datamaskiner og romskip som kunne frakte mennesker til Jupiter.

Da jeg så filmen i 2001 (selvsagt måtte jeg det!), ble jeg ikke oppgitt over hvor feil manusforfatter og regissør hadde tatt, men først og fremst trist. Jeg visste at det er lite av det filmen viser, som hadde vært umulig å realisere før 2001. I 1968, da filmen kom på kino, fantes teknologien som ville ha gjort det mulig å bosette seg på Månen. Det ble laget planer for å sende mennesker til Mars innen 1981. Vi kunne ha vært der nå, folkens, istedenfor å prate om kanskje å gjøre det en gang etter 2030.

At intet av dette ble gjort, skyldtes ikke manglende kunnskap, men mangel på politisk vilje. Eller dristighet, som Arthur C. Clarke ville ha sagt. Men ikke dristighet for dristighetens skyld. Clarke hørte ikke til dem som mente vi måtte utforske Solsystemet fordi det er der, men fordi hele menneskeheten ville tjene på det. Clarke var noe så sjeldent i vår tid som en utviklingsoptimist, en som konsekvent argumenterte for å bruke teknologi for å øke vår materielle og åndelige velstand.

Ja, for romfart handler ikke bare om dyser og brennstoffblandinger, men om å løfte blikket og la seg inspirere av noe som alltid vil være langt større enn det menneskelige. I et blasert selvrealiseringssamfunn må man kanskje minne om at det en gang fantes presidenter (her John F. Kennedy) som kunne si ting som dette:

We choose to go to the moon. We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not only because they are easy, but because they are hard, because that goal will serve to organize and measure the best of our energies and skills, because that challenge is one that we are willing to accept, one we are unwilling to postpone, and one which we intend to win, and the others, too.

Igår skrev jeg om forfattere som ikke lenger betyr noe i offentligheten. Idag minnes jeg en forfatter som betydde svært mye, ikke bare for millioner av lesere verden over, men også som pådriver for bruk av teknologi for å forbedre menneskenes lodd. I India og Sri Lanka er Clarke kjent for denne innsatsen, blant annet via The Clarke Foundation, mer enn for bøker som Childhood’s End eller Rendezvous With Rama (som endelig kan se ut til å bli film, forøvrig).

En tanke til slutt: Clarke var aldri kjent for å være noen stor språklig stillist, og han hadde ingen problemer med å innrømme det selv. Men ingen regel uten unntak. Selv om Clarke i det store og hele er vår tids beste eksempel på science fiction “as a literature of ideas”, kunne han være en riktig stram og god novelleforfatter. Det passer svært godt å avslutte dette med en peker til den kanskje beste novellen av dem alle, The Nine Billion Names of God.

Totalt nedsylta som jeg er for tiden, bruker jeg anledningen til å få sett noen av filmene som gikk meg hus forbi i et travelt arbeidsår. Sunshine var en av disse filmene. Komboen romferd, solfysikk og Stor Idé (Jorda dør fordi Sola lyser svakere) burde normalt falle i min smak. Isteden ble “Sunshine” en av de mest irriterende filmopplevelsene jeg har hatt på lenge, et klassisk eksempel på Hollywoods altfor vanlige blockbuster-sammensurium av überforutsigbare bø-effekter, pompøs selvhøytidelighet (jamfør I, Robot) og lass på lass med dårlig vitenskap. * Spoilervarsel nedenfor *

Nei regissøren, intensiteten til sollyset nær Merkurs bane er ikke sterk nok til at astronauter forvandles til aske, mens metall går opp i flammer. Strålingen er betydelig sterkere enn på Jorda, men Merkurs overflate av stein og metall ser ut til å klare seg bra, likeså en rekke romsonder som har beveget seg gjennom samme område. Hvilket bringer oss til hovedinnvending nummer to: man kan ikke basere en historie på premisset om at det finnes en “dødsone” som gjør det umulig å sende radiosignaler nær Sola. Den finnes ikke (jamfør romsondene), og om den hadde eksistert, kunne man lett omgått problemet ved å basere kommunikasjonen på laserlys.

Lista over tull og tøys i historien kunne ha blitt lang og kjedelig, men jeg nøyer meg med å konstatere at “Sunshine” er like troverdig i sin skildring av Solsystemet som “Red Planet” og “Mission to Mars” (eeek!) Men det fikk meg til å tenke. Siden vi nå går inn i en periode da det vil bli sett mye (og bare innrøm det - ganske dårlig) film, kunne det jo passe med en liste over de virkelig gode science fiction-filmene. Listen over gode science fiction-bøker fra tidligere i år ble godt mottatt, og jeg sier som den gang: har du noen forslag eller refleksjoner, så sleng inn en kommentar, da vel.

Min liste:

• 2001 - A space Odyssey: Ingen over, ingen ved siden. Nei, jeg har heller ikke skjønt slutten, og jeg har lest flere bøker som forsøker å forklare den…
• Abre los ojos (Open Your Eyes): Mareritt, hallusinasjon eller virtuell virkelighet? Versjonen med Tom Cruise (Vanilla Sky) framstår som en Kina-kopi i sammenlikning.
• A.I.: Det er de tre firedelene av denne filmen som preges av Stanley Kubrick som gir den en plass på lista. Den siste firedelen er Spielberg på sitt verste.
• Alien: Mageknip blir aldri det samme etter at du har sett denne filmen
• Back to the future: Med Michael J. Fox og en DeLorean i hovedrollen, er filmen idag en tidsreise på flere plan. Ufrivillig metadyp, mann.
• Blade Runner: En strålende film, som kan bli enda bedre hvis regissøren klarer å bestemme seg for hvordan den skal slutte.
• Close Encounters of the Third Kind: Får du først UFO-melodien inn i hodet, går den aldri vekk. Da-di-da-da-DAAA.
• Contact: Premisset for filmen er fremdeles science fiction, dessverre. Ellers et eksempel på at boka er bedre enn filmen, og at Hollywoods frykt for støte kristne er mye eldre enn The Golden Compass.
• Jurassic Park: Paleo-kloning og T. Rexer som mumser advokater - er det mulig å ikke like en slik film?
• Men in Black: Det var denne som fikk meg til å skjønne hvor gedigen Will Smith kom til å bli i Hollywood. Mannen er så kul at det nesten er smertefullt.
• Metropolis: Den første moderne SF-filmen, og fremdeles et mesterverk.
• Minority Report: Peter Stormare som synger “Små grodorna” er verdt DVD-leien alene. Datamaskinene og den personlige reklamen er heller ikke uefne.
• On the Beach: En visjon av en framtid vi heldigvis unngikk, men dommedagsstemningen er velkjent for alle som ser Dagsrevyen.
• Serenity: Western møter Space Opera, og resultatet er yeehaw!
• Sky Captain and the World of Tomorrow: Kontrafaktisk historie møter kunstprosjekt, og resultatet er en nyskapende animasjonsfilm du enten liker eller hater. Me like.
• Star Wars: Greedo skjøt først. Ingen tvil.
• Star Wars V - The Empire Strikes Back: Det var i de dager da Harrison Ford hadde tre ansiktsuttrykk, som han kunne turnere med finesse nok til å bære en hel film (jamfør Witness). Og så er det Finse, selvsagt.
• Terminator 2 - Judgment Day: Man burde bytte om på helte- og skurkerollen oftere når man lager oppfølgere.
• The Boys from Brazil: Kloning handler om langt mer enn sauer og selvlysende katter.
• The Matrix: Banebrytende. Oppfølgerne er NRK Stortinget med innlagte slåsscener.

Merknad: Det er ikke helt lett å skille mellom science fiction og fantasy, men et hovedkriterium for meg er at filmen stort sett ikke må bryte med for mange kjente naturlover. Litt synskhet (Minory Report) eller en altomfattende Kraft (Star Wars) kan til nød gå, mens superheltfilmer som er fundert på antigravitasjon, røntgensyn og kryptonitt blir fantasy for meg. At Star Wars VI falt ut skyldes ene og alene ewokene. Ekte SF-filmer har ikke teddybjørner i en hovedrolle. Så enkelt er det bare.

Lesernes liste:

• 20.000 Leagues under the Sea: Fra de dager da Disney-konsernet filmatiserte klassikere til glede for alt folket. Meg ga filmen en livslang fascinasjon for blekkspruter.
• Aliens: Ronald Reagans utenrikspolitikk i verdensrommet - ved første øyekast brutalt effektiv, men når det kommer til stykket er ikke grunnproblemet løst…
• Brazil: Akk, nei. Det er en Terry Gilliam-greie, har jeg etterhvert innsett.
• Children of Men: På “må ses”-lista, definitivt.
• Eternal sunshine of the spotless mind: Jim Carrey kan når han vil, så hvorfor gjør han det ikke mye, mye oftere?
• Forbidden Planet: Simpelthen pinlig at jeg ikke har sett denne.
• Galaxy Quest: Har bare fått med meg den siste halvtimen av denne ST- og trekkerparodien, og det så lovende ut. Og så har den Tim Allen og Sigourney Weaver. Mmmmm…
• Gattaca: Visjonen er, som det sies i en kommentar, iskald. Men jeg grep meg selv i å tenke på alle måtene man kunne falsifisere en DNA-profil, og det var nok ikke poenget…
• Gojira
• Independence Day: Fra en alternativ virkelighet der Macer snakker med alle slags datamaskiner, og presidenten ikke sluntret unna flytimene sine.
• Invasion of the Body Snatchers
• Logan’s Run: Spesialeffektene er latterlig mye dårligere enn i samtidige “Star Wars”, plottet dør halvveis, men Jenny Agutter oppveier de fleste svakheter - inklusive Michael Yorks frisyre.
• Predator: Usynlig rommonster blir aldri så skummelt som synlig og slimete rommonster fra Alien. Man burde kanskje se Alien vs. Predator?
• Silent Running: Regissert av mannen bak spesialeffektene i “2001″, og ikke overraskende mye sterkere på det visuelle enn det plottmessige.
• Slaugherhouse-five
• Starship Troopers: Fascisme Light kan være gøy!
• Star Trek: First Contact
• Stargate: Macgyver-fansen får ha meg tilgitt, men Kurt Russel er mye bedre.
• Strange Days: Y2K, MiniDisc and VR - let’s party like it’s December 31st, 1999! Ikke helt ulik Johnny Mnemonic i form og tone, jeg syns The Final Cut håndterer emnet på en snedigere måte.
• Terminator 3: Rise of the machines: Den eneste logiske slutten på trilogien - kryss fingrene for at guvernør Schwarzenegger blir sittende lenge og vel, så vi slipper å få T3 forklart i T4…
• The Day the Earth Stood Still: Denne har jeg ikke sett, til tross for at min far ved passende anledninger har ytret “Klaatu barada nikto.”
• The Fifth Element: Sorrymekk, men denne skjønte jeg rett og slett ikke.
• The Fly: Helten får trøste seg med at han fortsatt var høy og mørk etter eksperimentet.
• The Incredible Shrinking Man
• The Terminator: The Governator var, er og forblir den tøffeste actionhelten, nest etter Steven Seagal.

Andre lister:

• Guardians topp 10 (med begrunnelser)
• IMDBs beste og verste SF-filmer
• Wikipedias liste over SF-filmer
• Wireds topp 20
• Thomas Brevik tok utfordringen, og laget sin egen favorittliste - som bl.a. inkluderer The Postman (!)

Dette er årets siste posting fra min side. En riktig god jul og et godt nyttår til alle mine lesere!

Funnet i Paleo-Future: Futuristic Air Travel (circa 1900), som også er blitt konvertert til en av en mange artige skrivebordsbakgrunner. Den kanskje mest oppsiktsvekkende forutsigelsen i denne tegningen fra før 1910 er den kvinnelige luftskipssjåføren: det var f.eks. først etter at det 19. grunnlovstillegget ble vedtatt i 1920 at kvinner fikk stemmerett i USA…

Marc Andreesen (ja, den Marc Andreesen) har blogget listen Top 10 science fiction novelists of the ’00s. Jeg har bare lest en brøkdel av bøkene, men det ser ut til å være mye spennende her…

I et intervju i Fævennen ifjor ble Tor Åge Bringsværd spurt om science fiction som genre. At Tor Åge mener Det sjunde inseglet er den eneste gode scifi-filmen, og generelt avviser alle filmene som kiosklitteraturen innen genren, velger jeg å skrive på kontoen for ironi (alternativt et ukarakteristisk utslag av gubbegrettenhet fra den kanten ;-). Regelrett synd er det når en så produktiv og kunnskapsrik forfatter ikke vil gjøre veien inn i genren lettere:

Jeg har ingen liste med bøker, for få mennesker liker å få dyttet på seg slikt. Jeg anbefaler at man får tak i en god antologi.

At antologier er et bra utgangspunkt, er The Mammoth Book of Best New SF 19, som jeg leser akkurat nå, et utmerket eksempel på. Men det er ingen grunn til å pingle unna romaner. Så da scifi-blogger Torbjørn utfordret meg til å nevne mine favoritter i genren her om dagen, grep jeg sjansen. Det skorter ikke på nyere titler å anbefale, som Diaspora av Greg Egan, Accelerando av Charlie Stross, Old Man’s War av John Scalzi og Forty Signs of Rain av Kim Stanley Robinson. Men en liste over bøker som har gjort såpass inntrykk på meg at jeg har lest dem mange ganger, eller føler at jeg har lest dem mange ganger, ville se ut som dette:

• Isaac Asimov: Foundation/Keiserrikets fall(Stiftelsen) - ikke til å komme forbi
• Isaac Asimov: I, Robot - nei, nei, nei - ikke se filmen! IKKE SE FILMEN!
• Isaac Asimov: The Caves of Steel - den beste komboen av krim og sf noensinne
• Isaac Asimov: The End of Eternity - tidsreiseboka über alles
• Margaret Atwood: The Handmaid’s Tale/Tjenerinnens Beretning - les denne, les om Bush’ bestekompiser og bli veldig, veldig redd
• Ben Bova: Mars - omtrent slik kan den første landingen på Mars bli
• Ray Bradbury: Martian Chronicles/Krøniker fra Mars - den er kanskje ikke sf, men jeg leser den slik, gang på gang
• Arthur C. Clarke: Rendezvous With Rama - det første møtet med en fremmed sivilisasjon, slik det kan bli
• Arthur C. Clarke: Songs of Distant Earth - en interstellar romanse iblandet frøskip - kan det bli bedre?
• Arthur C. Clarke: The City and the Stars - lagt til en enda fjernere fremtid enn Neopangea
• Philip Jose Farmer: To Your Scattered Bodies Go - elva, livet og døden - ikke minst døden
• Robert Harris: Fatherland/Fedreland - vær glad for universet du har - det kunne vært verre
• Robert Heinlein: Red Planet/Rød Planet - fartsfylt guttebok lagt til Mars - slik Mars burde ha vært
• Robert Heinlein: Stranger in a Strange Land - interplanetarisk kulturkollisjon
• Ursula LeGuin: The Dispossessed - frihet er en smertefull sak
• Anne McCaffrey: The Ship who sang - romskip møter menneske, og resultatet er poesi
• Larry Niven/Jerry Pournelle/Steven Barnes: Legacy of Heorot - Beowulf-sagnet i neglebitende, interstellar nytolkning
• George Orwell: 1984/1984 - kan denne boka snart holde opp å være så aktuell?
• Carl Sagan: Contact/Kontakt - okei, se filmen, men vit at boka har et sluttpoeng som Hollywood mente du var for dum til å fatte
• Orson Scott Card: Ender’s game - den mest overraskende plott-vrien noensinne?
• Dan Simmons:
  Hyperion - seks pilegrimer på vei mot ukjent mål forteller sine historier på måter som gir hjerte eller klump i halsen, alt ettersom
• Neal Stephenson: Snow Crash - det beste beviset på hvor treige i avtrekket Wachowski-brødrene var
• George R. Stewart: Earth Abides - for deg som ikke syns fugleinflueansen er det minste skummel…
• Jules Verne: From the Earth to the Moon/Reisen til Månen - det den mangler av realisme, tar den grundig igjen i tidskoloritt og rå sjarm

Mange av disse titlene fås kjøpt på din nærmeste Outland, så det finnes strengt tatt ingen unnskyldning for ikke å bruke romjula på leseropplevelser som (bokstavelig talt i mange tilfeller) ligger lysår fra den vanlige norske bestselgermenyen av kongefamilie, mord og gårdsdrift.

Oppdatering: Siden flere av kommentatorene har meninger om bøker jeg ikke har tatt med, har jeg begynt på en egen liste nedenfor til glede for nye science fiction-lesere. Noen vil si det er en alternativ liste, andre vil mene den er for viderekomne. Åkke som: nå går min utfordring til dere som savner noe å sysle med mellom julenøttknaskingen - kom med tips til gode titler, så legger jeg dem til her.

• Iain M. Banks: Culture-serien
• Octavia E. Butler: Wild Seed
• Ray Bradbury: The Illustrated Man/Den illustrerte mannen - den virtuelle savannen er verdt hele novellesamlingen
• David Brin: The Postman
• David Brin: Uplift-trilogien
• Tor Åge Bringsværd: SF: samlede fortellinger
• Anthony Burgess: A Clockwork Orange
• Hal Clement: Mission of Gravity
• Samuel R. Delany: Babel-17
• Philip K. Dick: Do Androids Dream of Electric Sheep?
• Philip K. Dick: The Man in the High Castle/Mannen i høyborgen - fremdeles en av de beste alternative historiene
• Philip K. Dick: Time Out of Joint
• Cory Doctorow: Down and Out in the Magic Kingdom
• Alan Dean Foster: Flinx-serien
• Joe Haldeman: The Forever War
• Frank Herbert: Dune - stor og kompleks, men vel verdt å lese
• Aldous Huxley: Brave New World/Vidunderlige nye verden - “feelies” ruler OK
• Daniel Keyes: Flowers For Algernon
• Stanislaw Lem: Solaris
• Julian May: The Many-Colored Land
• Lois McMaster Bujold: Barrayar
• Lois McMaster Bujold: Shards of Honor
• Jeff Noon: Pixel Juice
• Ursula LeGuin: The Left Hand of Darkness
• Ursula LeGuin: The Lathe of Heaven - du vil ikke leve i en verden som blir slik dine drømmer er…
• Kim Stanley Robinson: Red/Green/Bue Mars - ennå ikke hatt en ferie lang nok til å fullføre serien
• S.M. Stirling: Dies the fire
• Theodore Sturgeon: More Than Human
• H.G. Wells: The War of the Worlds/Klodenes kamp - fremdeles en av de beste bøkene om angrep fra verdensrommet
• Connie Willis: Doomsday book
• Connie Willis: To say nothing of the dog

Begrunnelser for en rekke av valgene finnes i kommentarene.

Oppdatering 6. juni 2007:
SF Signal har en god oversikt over bøker for nybegynnere, eller det de kaller Gateway Science Fiction.

Forfatteren av science fiction-romanen Blindsight, Peter Watts, har lagt ut tekstfiler i HTML- og PDF-format. Boka har fått jevnt over gode anmeldelser, og det skal visstnok være problemene med å få den trykt opp i nytt opplag som er bakgrunnen for frislippet. Watts har også fått illustratøren av omslaget til å gå med på å legge ut bokomslagene som ikke ble brukt. I det hele tatt en forfatter med peil på nettet dette, jamfør introduksjonssiden for Blindsight.

…kommer til oss via Entertainment Weekly.

Fabelprosa er navnet på et nytt nettsted:

…om science fiction, fantasy, fantastisk litteratur, magisk realisme, fabelprosa – kall det hva du vil – skrevet av norske forfattere. Her finner du bibliografier, forfatterpresentasjoner, bokomtaler, anbefalinger, intervjuer og nyheter. Men ikke riktig ennå.

Under konstruksjon, altså. Får håpe de skaffer seg en feed, så det blir enda lettere å følge med på utviklingen.