…kalte jeg følelsen jeg ofte fikk i India. De av dere som er gamle nok vet hva jeg mener: velmente NRK-dokumentarer om dagligliv i fremmede land, med bilder av tiggere og gateselgere, kuer og elefanter i gatene, guruer med lite klær og uflidd skjegg, menn med imponerende turbaner og kvinner med ditto sarier. Og som det ovenstående bildet av en trafikkork i Kerala viser, finnes denne versjonen av India fremdeles. Men samtidig er dette et land der du bestiller flybilletter på nett, akkurat som i Norge, og der åtte (8) millioner nye mobilabonnent tegnes hver måned. Som vi fikk erfare midt ute på en innsjø i Kerala, kan mobiltelefonen benyttes til å fastslå hva gjeldende markedspris er for ettertraktede produkter som f.eks. gigantiske tigerreker.

Before we travelled to Kerala recently, we naturally googled and read up on our destinations, and found useful tips on sites such as Lonely Planet’s Thorn Tree and Wikitravel. What you usually don’t get in written material, though, is a visual sense of a place. Flickr is an immensely rich source of pictures of exotic locations, but most pictures (including my own, I have to admit) are still not geotagged. Which is where Google Maps enters the picture.

Although the image quality varies a lot, there’s no reason not to check out your destination. Shown above is a satellite image of the immediate area sourrounding our hotel in Fort Cochin, Ballard Bungalow (a lovely place and highly recommended, btw). By clicking and dragging, you can take a virtual walk around the neigbourhood and check out the distance to the famous chinese nets, for instance (in this case, click and drag the picture a couple of frames to the right to see them). Or see how far away the nearest bus station or ferry jetty is.

The first time I did this was last year, before we travelled to Malta and I wanted to check out the sights, beaches and transportation options of Bugibba. Google Maps can also give you a trip down memory lane. This is the hotel in Zanzibar where we spent part our honeymoon, for instance. Yes, it is pretty isolated, isn’t it?

Da jeg dro til India, var jeg temmelig spent på om det ville vise seg at maten jeg fikk servert der, var veldig forskjellig fra den jeg har fått i Europa. At jeg ville oppdage den ekte indiske maten, til forskjell fra den vestliggjorte. Men til min overraskelse ble jeg ikke veldig overrasket i New Delhi: jeg spiste på et bredt spekter av steder, og fant at velkjente retter som rogan josh, kylling tikka masala og liknende faktisk smakte noenlunde det samme.

De nye smaksopplevelsene kom fra to andre hold: maten i Kerala er ganske ulik den man får i nord, med kokosmelk og skalldyr til erstatning for smør, fløte og kjøtt, og en annen type ris. Og så er det vegetarmaten, da. Et sted mellom 30 og 40 % av alle indere spiser ikke kjøtt i det hele tatt, og enda en tredel av folket spiser det sjelden. Resultatet er at hele matkulturen er gjennomsyret av vegetarisk kokekunst. På alle menyer og på de fleste produkter (inklusive f.eks. medisiner) vil man se røde og grønne firkanter med prikker inni, der grønt indikerer et produkt fritt for animalsk innhold.

Jeg har vokst opp med vegetarianere i slekta og vennekretsen, og har derfor ingen motforestillinger mot plantebasert mat. Men jeg ble likevel overveldet av den enorme bredden og kvaliteten på maten man får i India. Der jeg ofte har opplevd norsk vegetarkost som pinglete etterlikninger av konvensjonell mat, står indisk vegetarkost helt på egne bein. Den eneste direkte etterlikningen vi fant, var de svært gode potet- og kikertburgerne vi spiste på McDonald’s ved Connaught Place ( besøket lar seg forsvare: McDonalds var det eneste stedet vi fant som serverte kaffe før 10 på lørdag formiddag i den forbløffende søvnige storbyen New Delhi).

Typiske ingredienser som gir fylde til vegetarretter er paneer eller indisk ost, spinat, potet og aubergine. Det er også vanlig å servere en skål med dal ved siden av, og noen av de beste måltidene vi spiste besto av små skåler med sauser, sammen med en eller to typer ris, naan-brød og pappadom. Dermed er det ikke sagt at det ikke går an å få nydelig kjøtt: i Old Delhi, rett ved den gigantiske moskeen Jama Mashid, ligger f.eks. den strålende kafeen Karim’s.

Her i gården skal vi uansett forsøke å gjenskape noen av vegetarrettene vi fikk i India. Jeg kunne ha sagt at vi gjør det fordi det er etisk og økologisk mer forsvarlig (hvilket det definitivt er), eller for den saks skyld sunnnere, men hovedårsaken er rett og slett fordi at maten er så god. Og nei, den behvøer ikke å være spesielt sterkt krydret i det hele tatt. Det er med sansen for sterkt krydder som med alt annet i India: det varierer veldig fra delstat til delstat.

Noe av det jeg så mest fram til før avreisen til India, var de planlagte skolebesøkene i New Delhi. Og de overgikk mine forventninger på alle måter. Den første skolen jeg besøkte var Alcon School, en forstadsskole utenfor New Dehli som i all hovedsak hadde elever med middeklassebakgrunn. Jeg innrømmer det like ut: for en som har brukt mye krefter på å vekke engasjementet i halvsovende norske ungdomsskoleelever, var det en sann fryd å møte en klasse som reiste seg som én elev og hilste meg med et vennlig namasté.

La deg ikke lure av det uniformerte preget: disse elevene var like spørrevillige og utfordrende som noen jeg har møtt i Norge, om enn på en langt mer respektfull måte - man reiser seg når man har noe på hjertet og tiltaler gjesten med “Sir”, må vite. Kunnskapsnivået var generelt meget høyt, til tross for at jeg spesifikt ba om et gjennomsnittlig utvalg av 12- og 13-åringer fra skolen. Kanskje ikke så rart, all den tid Alcon School er rikt utstyrt med spesialrom og laboratorier, inklusive et bioteknologilaboratorium (!) for 15-åringene.

Skoler som Alcon er en av hovedårsakene til at India er blitt hovedleverandør av IT-folk, forskere og ingeniører til det globale arbeidsmarkedet. Det handler ikke bare om pedagogikk og ressurser, men også om holdninger. Vektleggingen av “academic exellence”, viktigheten av å utmerke seg akademisk, var påtagelig. Ikke bare fordi utdanning borger for et godt liv, men også for landets skyld: ikke uten grunn hadde bildet av landets foregående president, kjent som The Missile Man for sitt bidrag til det indiske romprogrammet, fremdeles en prominent plassering.

Jeg fikk selvsagt også bekreftet hvor rett Fredrik Härén har: indiske skoleelever (som utdannete indere flest) kan mye om vår kultur, mens vi ikke kan noe om deres. Nesten alle elevene jeg snakket med hadde sett “Independence Day”, men hvor mange elever i en typisk norsk skoleklasse har sett, enn si hørt om, det indiske motstykket “Koi Mil Gaya”? Her fikk jeg forøvrig også bekreftet “Discovery-effekten”. Mange indiske TV-seere har tilgang til de samme kunnskapskanalene som norske elever, og det preger nivået. Ekstra morsomt ble det da jeg havnet i en meningsutveksling med en gutt som hadde sett samme episode av Discovery-serien The future is wild som i sin tid inspirerte meg til å skrive Neopangea.

At Vasant Valley School var noe for seg selv, skjønte jeg da jeg pratet med personalet, og de ikke kunne bli enige seg imellom hvorvidt det var den norske kongen, kronprinsen eller statsministeren som hadde besøkt skolen deres ved en tidligere anledning. Interessant nok var også elevene her de som minnet mest om norske elever: interesserte, men på en fjernere og mer blasert måte. Vasant Valley er en skole for den indiske eliten, og i så måte stemmer min opplevelse med internasjonale undersøkelser gjort av bl.a. Sjøberg og Schreiner, og som dokumenterer at med økende velstand, synker interessen for vitenskaps- og ingeniørfag.

Den tredje skolen var St. Mary Convent School. I likhet med de to andre var også dette en public school (dvs privat), men elevene herfra kom i stor grad fra et sammensatt nabolag der en rekke av foreldrene ikke nødvendigvis hadde fullført normal skolegang. Utseendemessig bar også skolen preg av en viss knapphet på ressurser (dog ikke mye verre enn mange skoler jeg har sett i Norge), men elevene var nok engang imponerende. Det er ikke ofte jeg blir nødt til å justere vanskelighetsgraden på det jeg sier, men her førte kommentarer fra salen til at jeg jekket nivået opp flere hakk

Jeg rakk ikke å besøke en offentlig skole (government school) i denne omgang. Det er synd, for det er i den delen av utdanningsektoren de virkelig store utfordringene ligger. Selv om det går riktig vei, er fremdeles godt over en tredjedel av det indiske folket analfabeter, og blant ungdom er tallet drøyt en fjerdedel. Dette skyldes i all hovedsak et offentlig skolesystem som ikke makter å tilby anstendig utdanning til det flertallet av befolkningen som bor utenfor de store byene. Gratis skole og avskaffelse av analfabetismen var et hovedmål for grunnleggerne av det moderne India, og at man etter 60 år med frihet ikke er kommet lenger, er ikke bare en skam for landet, men også et hinder for utviklingen.

Som Gurcharan Das skriver i India Unbound, en engasjerende skildring av Indias økonomiske utvikling siden uavhengigheten, vil landet ikke lykkes i sitt forsett om å løfte en halv milliard mennesker ut av fattigdom så lenge tilstanden er som den er i den offentlige skolen. Det er et trist paradoks at diktaturet Kina har gjort en så mye bedre innsats på dette området enn det demokratiske India.

At utdanningsnivået er sterkt varierende, merkes godt når du reiser rundt. Folk med bakgrunn i middelklassen snakker et meget godt indisk-engelsk (som altså er et av landets to offisielle språk), men kommunikasjonen bryter fort sammen når du har å gjøre med lavere inntektsgrupper. I Kerala, hvor hovedspråket er malayalam, slet vi i perioder tungt med å gjøre oss forstått, ironisk nok. For Kerala er den delstaten i India der alfabetismen er høyest, helsetilstanden er best og den absolutte fattigdommen er minst synlig.

Harddisker baserer seg på at lesehodet flyter på et lag av luft, og kan kræsje spektakulært om man beveger seg over 3000 moh. Jamfør denne historien fra Lhasa. Dette gjelder selvsagt ikke for statisk minne, og derfor vil f.eks. digitalkameraer, MP3-spillere og PCer som baserer seg på minnebrikker være smartere å ha med seg på din neste ekspedisjon til Mount Everest.

…men tilbake i Norge igjen, etter to uker i India som har vært så innholdsrike at jeg har følelsen av å ha vært på reise i to måneder. Bloggpostinger vil dukke opp fortløpende i takt med at inntrykkene fordøyes, likeså Flickr-bilder. Imens er det bare én ting å si: Incredible indeed.

Sør-Varanger kommune har ganske enkelt skjønt det:

Sør-Varanger kommune inviterer til fri bruk kommunen gjeste-nett - almen tilgjengelig fri bruk av bredbånds internett - for kommunens besøkende. [...] Gjestenettet er tilgjengelig via mere enn 100 “hotspots” fordelt over hele kommunen, men med best dekning i sentrale strøk av kommunen. Som veiledende orientering finnes dekningsområder i tilknytning til alle kommunale lokasjoner (rådhuset, skoler, barnehager, bibiotek, institusjoner, etc.).

Funket ikke innenfor veggene av Rica Arctic i sentrum, men der hadde man til gjengjeld et eget gratis wifitilbud.

Nok en god grunn til å velge Opera er tilleggsprogrammene eller widgetene som det nå skrives en masse av. Min foreløpige favoritt: sanntidsinformasjon fra Stor-Oslo Lokaltrafikk. Her kan du taste inn en holdeplass og få vite hvor lenge det er til neste buss går. Og mens vi er inne på trafikale spørsmål, er det vel verdt å merke seg at Ringen kjører som normalt for første gang idag. Mer av en sløyfe enn et ekte motstykke til Londons “Circle Line” riktignok, men skal man tro Wikipedia er det ikke nødvendigvis en ulempe. Jeg skal prøve Ringen om ikke så lenge, når jeg tar banen til min første dansetime på Dansefabrikken. Ønsk meg lykke til med utprøvingen - og dansetimen for den saks skyld.

Mark Ellingham og Tony Wheeler, skaperne av henholdsvis Rough Guides og Lonely Planet, har ifølge Guardian Online begynt å få dårlig samvittighet for bidraget de har gitt til den globale oppvarmingen ved å inspirere millioner av mennesker til å sette seg på flyet til eksotiske reisemål:

Asked if he felt guilty about the hundreds of flights he has undertaken, Mr Wheeler - visiting London on a business trip from Australia - said: “Absolutely. I’m the worst example of it. I’m not going to stop but every time I jump on a plane I think, ‘oh no, I’m doing it again.’”

Nå går ikke reisebokutgiverne inn for at vi skal holde opp å fly, men de anbefaler lengre opphold på reisemålet og en litt mindre nonchalant holdning til å slenge seg på et fly til utlandet. For de av oss som vil gjøre noe mer konkret, har The Guardian laget en liste over CO2-reduserende tiltak man kan gi penger til. For å kompensere for de 1,8 tonnene med CO2 som slippes ut per passasjer på en flytur frem og tilbake til Kina, kan man f.eks. gi et par hundrelapper til et treplantingsprosjekt. Kanskje en idé for turarrangører å tilby en slik mulighet?