Strange Maps er et oppkomme av fascinerende kunnskap. Idag: nedenstående kart som viser hvordan fylker i sørstatene stemte i årets presidentvalg (blått er som vanlig - og forvirrende for europeere - fylker som gikk for Obama). Under det sees en oversikt over bomullsproduksjonen i 1860, og nederst et kombinasjonskart.

Årsaken til sammenfallet er forsåvidt åpenbar, men ikke mindre interessant av den grunn. Det handler om amerikanere med afrikansk bakgrunn, som ble hentet som slaver til sørstatene for bl.a. å plukke bomull, og hvis etterkommere i stor grad bor i de samme delene av USA. Denne velgergruppen stemmer i overveldende grad demokratisk, og et kart fra valget i 2004 eller 2000 ville vist noenlunde samme tendens. Kommentarene er som vanlig fascinerende og opplysende lesing.

“The more things change - the more they stay the same.”

Eller som det sies helt til sist i denne analysen av det som er en av de mest prikkfrie presidentvalgkampanjene noensinne:

Mr. Obama was showing strength even among white voters Mr. Belcher [the pollster] had identified as having racial biases. It was a phenomenon captured in a photograph he shared last week of a homemade sign with the Confederate flag. It read: “Rednecks for Obama. Even we’ve had enough.”

Jeg er en av mange millioner verden over som fikk sin nerdete fascinasjon for amerikansk politikk tilfredsstilt via TV-serien The West Wing. Det mest slående med serien, bortsett fra den kvikke dialogen og de intelligente persontegningene, er følelsen av realisme. Produsentene brukte tidligere ansatte i det Hvite hus som konsulenter, og hentet mange av problemstillingene fra det virkelige nyhetsbildet (om enn med de obligatoriske omskrivningene av navn på land og statsledere). Men det mest slående med West Wing-fenomenet er likevel likhetstrekkene mellom de to siste sesongene (serien ble avsluttet i 2006), og det som nå skjer i USA.

Her fokuseres det på prosessen med å finne en etterfølger til den fiktive president Bartlet, fra de første primærvalgene til maktovertakelsen i januar. Etter en lang og dramatisk primærvalgkamp velger det demokratiske partiet å satse på den unge, dynamiske kongressrepresentanten Matt Santos, spilt av Jimmy Smits. Santos har latinamerikansk bakgrunn, og blir i TV-serien USAs første ikke-kritthvite presidentkandidat med reell sjanse til å vinne.

Santos´ motkandidat er den aldrende senatoren Arnold Vinick (spilt av Alan Alda). Han er kjent for å være en frittalende representant for den moderate fløyen av det republikanske partiet, og må gjennom hele valgkampen forholde seg til partiets langt mer konservative base. Eller som The New York Times skrev for noen dager siden:

[...]viewers can see allusions to Mr. Obama in almost every facet of Matthew Santos, the Hispanic Democratic candidate played by Jimmy Smits. Santos is a coalition-building Congressional newcomer who feels frustrated by the polarization of Washington. A telegenic and popular fortysomething with two young children, Santos enters the presidential race and eventually beats established candidates in a long primary campaign. Wearing a flag pin, Santos announces his candidacy by telling supporters, “I am here to tell you that hope is real.” And he adds, “In a life of trial, in a world of challenges, hope is real.” Viewers can almost hear the crowd cheering, “Yes, we can.”

At de mange likhetstrekkene ikke er en tilfeldighet, avsløres i den samme Times-artikkelen. En av forfatterne bak sistesesongen, Eli Attie, var taleskribent for visepresident Al Gore. Attie bestemte seg tidlig for at Barack Obama, som på det tidspunktet var mest kjent for en svært engasjert tale han holdt på demokratenes valgmøte i 2004, ville fungere som en god modell for en tenkt demokratisk presidentkandidat i TV-serien.

Han tok kontakt med Obama-medarbeideren David Axelrod, og de hadde flere lange samtaler om Obamas strategi. Resultatet av dette og annet forarbeid ble 44 episoder som idag altså fremstår som en rimelig treffsikker skildring av det som skulle hende to år senere. I utgangspunktet er dette (intelligent) underholdning, og intet mer enn det. Men for moros skyld kan vi også velge å se på serien som et eksempel på et scenario, eller en visjon av en plausibel framtid.

Det er forsåvidt intet i veien for et scenario kan ha form av en TV-serie - scenarietenkning tillater en stor grad av frihet i form. Den viktigste forskjellen på et scenario og science fiction (West Wing har en tidslinje som klart plasserer serien i scifi-kategorien alternativ historie eller kontrafaktisk historie) er at førstnevnte må ha basis i et faktagrunnlag. Og det har West Wings sjuende sesong helt klart, selv om det som regel framkommer som små innspill i dialogen.

Det mest slående utgangspunktet for Santos/Obamas kandidatur er demografien. USA er langsomt, men sikkert i ferd med å bli et lysebrunt land (fenomenet kalles av og til for “The Browning of America“). I 2030 anslås det at flertallet av barn som fødes i USA er av afrikansk-amerikansk, latinamerikansk eller asiatisk herkomst, rundt 2050 vil det samme ha skjedd med den generelle befolkningen.

Men lenge før den tid vil virkningene av den demografiske endringen vise seg i holdningene til det hvite flertallet. I Norge kan vi kalle det Oslo-effekten: økt kontakt med folk av annen hudfarge eller kulturbakgrunn øker gjerne toleransen. I et amerikansk valgperspektiv innebærer det at hudfarge er en betydelig lavere barriere enn det var for noen tiår siden - ifølge en ny meningsmåling står Obama sterkere blant hvite velgere enn tidligere demokratiske kandidater.

En annen, delvis demografisk effekt er betydningen av “Generation Net”. Obama-kampanjen har lært av Joe Trippi, og vist en enestående evne til å samle inn penger og rekruttere frivillige via nettet. Men det store engasjementet blant unge amerikanere som kampanjen har utløst, handler om mer enn dette. Obamas troverdighet må hvilke på inntrykket av at han - i motsetning til McCain - har skjønt hvor viktig informasjonsteknologi er blitt i arbeidsliv og privatliv. I en parallell scene i The West Wing omtales forskjellen mellom Vinick og Santos slik:

- Why are you always talking about high-tech jobs?
- Because Vinick uses a manual typewriter.

Om vi følger ideen om West Wing som valgscenario til slutten, er konklusjonen at Obama vil vinne, men med en knappere seier enn det meningsmålingene tyder på idag. Dels fordi det er brede trender som kan arbeide for McCain, som eldrebølgen og det faktum at USA tradisjonelt heller mot høyre, dels fordi Obama betaler en pris for å være banebryter. Valget av en farget president vil være en klar erkjennelse av at hele USA er i ferd med å endre farge, og det er en tanke det vil ta tid å venne seg til for mange.

Krysspostet i Fremtidsbloggen.

Opera Softwares månedlige rapport State of the Mobile Web er interessant lesning, blant annet fordi den tar oss til steder vi sjelden forbinder med mobil nettbruk. September-rapporten fokuserer på Afrika, der de absolutte brukertallene nok er lave etter vår molestokk, men vekstratene er ditto fenomenale. Siden januar har man f.eks. registrert en økning i bruken av Opera Mini i Burkina Faso på 59 000%, mens andre land ser vekstrater i mangehundreprosentsklassen.

Selvsagt går Google igjen på toppen av listen over besøkte nettsteder, med god score for Yahoo og Facebook. Men en fast gjenganger i alle engelskspråklige afrikanske land er BBCs nettsider. Det understreker nok en gang hvor viktig BBC er som mediekanal utenfor det rike nord. Som Fareed Zakaria påpekte i et intervju for en tid tilbake, har BBC World sannsynligvis flere faste seere i India enn CNN International har på hele kloden.

VG har snakket med Ari Børde Krøyer og Bjørn Venn, som i et samarbeidsprosjekt med Friprog-senteret, KS IKT-Forum og flere fylkeskommuner er med på å teste ut hvordan den nye generasjonen av små PCer kan brukes i skolen (de første erfaringene er allerede gjort). I prosjektet brukes Acer Aspire One, som i Norge selges for halve prisen av vanlige bærbare, og som kan leveres preinstallert med Linux.

Prisen er et sterkt argument for å satse på mini-PCer med fri og åpen programvare. Et relatert poeng jeg ikke har tenkt så mye på, er plassen. En konvensjonell bærbar med 15 tommers skjerm kan ta opp stå mye plass på en vanlig skolepult at man i enkelte tilfelle må bytte til større pulter, noe som i sin tur fører til færre elever i hvert klasserom, med de følgene det har for skolebudsjettene.

Bildet over viser bruk av XO-PCer i en skole i Nigeria (Flickr, CC-lisensiert)

Vekt er et annet argument, selvsagt. I en skole som fremdeles bruker mye lærebøker, hjelper det godt når maskinen veier to kilo mindre enn normalt. Hovedargumentene for en slik satsing må likevel være pedagogiske, og her står Acer-prosjektet overfor det samme problemet som ellers i skolen: elever som lærer å bruke PC på gutte- eller jenterommet, og lærere som mangler kompetanse, selvtillit og tid til å styre bruken av maskinene i riktig retning.

Poenget med selvtillit og tid skal ikke undervurderes. Det finnes, som Venn og Krøyer er inne på, tusenvis av gratisprogrammer med stort pedagogisk potensial tilgjengelige (ta Stellarium og Celestia fra mitt eget fagfelt, for eksempel). Men som en lærer sa nylig da hun så prosjektet Fremtidskloden, som jeg er involvert i: uten en lærerveiledning som viser nøyaktig hvordan dette skal tas i bruk, pluss lett tilgjengelig tilleggsmateriale, kommer lærerne ikke til bruke det.

Legger man til manglende digital lese- og informasjonskompetanse, blir saken enda mer kompleks. Ja, for det er altså slik at datamaskiner i skolen i stor grad blir brukt som tekstbaserte informasjonskilder. Samtidig er de fleste av oss fremdeles solid rotfestet i en analog lesekultur, og baserer det vi måtte ha av kunnskap om lesing og informasjonssøk på erfaringene med den.

Jeg skriver og snakker mye om dette for tiden, og slås av mangelen på kunnskap om noe så grunnleggende som digitale genre. Verdensveven er et tekstbasert medium som i løpet av kort tid har utviklet genre like ulike som papirbasert sakprosa og lyrikk - den statiske nettsiden, nettavisartikkelen, bloggen og wikien er kanskje de viktigste - men lærere ser gjennomgående ut til å vite like lite om disse som lesere flest.

Storsamfunnet bruker mange ressurser på å lokke barn og unge til å lese på papir, samtidig som det knapt gjøres noen forsøk å formidle kunnskap om digital lesing. Da er det kanskje ikke så rart at nettet i skolesammeheng kan framstå som et ullent og skummelt sted hvor man finne alt mulig rart, og PC-baserte undervisningsprosjekter så ofte ser ut til å ende med reaksjoner som dette.

Den heter Netgear Rangemax, koster ikke allverden, avertes som snill med alle operativsystemer og produseres av et firma som nettopp (etter at jeg bestilte min - bummer!) lanserte en router basert på åpen kildekode i alle bauger og kanter. I kommentarene etter min forrige posting om routerproblemet her i huset, var det mange som anbefalte Linksys WRT54-serien, og jeg var fristet helt til det store arkivet i neocortex minnet meg om at jeg tidligere er blitt sviktet av en WRT54. Å få Jorunns Mac til å snakke med den var et sant mareritt, og jeg ser at erfaringene er så ymse blant brukere der ute.

Derav dette eksperimentet, som i alle fall har startet på best tenkelige vis. Joda, den obligatoriske CDen med Windows-veiviserprogramvare er inkludert, men avanserte brukere henvises uten videre til www.routerlogin.net/basicsetting.htm, der alt du kunne ønske deg å konfigurere er tilgjengelig i et OS-agnostisk webgrensesnitt. Nå pludrer den ivei med Linux, Series 60, OS X og Windows. Den virker, med andre ord. Kontrasten til ufyselige Linksys WRT160N kunne ikke være større.

…var uten tvil dagens møte med Kim Friele i forbindelse med “Arbeidsuka” i P4. Det er ikke ofte man får sjansen til å møte en så intelligent, artikulert, sjarmerende og tvers igjennom anstendig offentlig person, for sikkerhets skyld på en dag da hun kunne feire at en lang kamp var kronet med nok en seier. Førr ei dame, sier jeg bare…