Igår fikk vi beskjeden vi har ventet på en god stund: det blir ingen flere sesonger med vitenskapsprogrammet Superstreng på Radio Norge. Synd, men ikke uventet. Og sånn er nå engang livet for frilansere. Fra vi begynte i september 2005 og fram til idag har vi laget 118 programmer som har spent over alt fra nanoteknologi og fiskers følelser til Lystrosaurus og solceller. For meg har det vært svært lærerikt å jobbe så jevnt og lenge med radio, et medium som for ofte undervurderes av formidlere.

Det har også vært et privilegium å få sjansen til å snakke med så mange kunnskapsrike, engasjerte og formidlingsvillige forskere, og fabulere fritt rundt form og innhold sammen med Magnus Nome, Thomas Hukkelberg og Kaare Hersoug i produksjonsselskapet BådeOg. Til å være en så liten gjeng syns jeg vi har fått til mye. Selv om RSSen ikke lenger vil bli oppdatert, vil mp3-filene med programmene våre bli liggende på superstreng.no en god stund framover.

Hvem vet, kanskje vi høres en gang i fremtiden, på en annen kanal?

I all travelheten etter nyttår har jeg helt glemt å nevne at Superstreng er i full vigør, turbulensen i moderkanal 24 til tross.

Kvinneguiden gjengir et intervju jeg gjorde for noen dager siden, der temaet var nytteverdien av podcasting. Jeg gjentar det så gjerne: når folk spør hvordan jeg klarer å holde meg oppdatert på så mange emner samtidig, er hovedsvaret at jeg benytter så mye av min dødtid til å lytte til podcaster. Jeg har tidligere forsøkt å innføre ordet “dødtidsmedier”, det ble så vellykket at det nå gir hele to (2) Google-treff. Nå gjør jeg et forsøk på å relansere ordet.

For faktum er at podcaster er som skapt for alle de små glipene vi har i hverdagen, enten vi sitter i kø på legekontoret eller svetter på en ergometersykkel på SATS. Til en lang tur i Marka passer et av de halvannen timer lange og råsmarte foredragene til The Long Now Foundation, mens jeg rekker å smette inn siste Writer’s Almanac på en T-banetur til sentrum.

The Long Now Foundation, kanskje mest kjent for sin veldig langsiktige klokke, arrangerer en serie med seminarer som gir meg enda mer lyst til å emigrere til San Francisco (som om ikke Siv Jensen var argument nok). Heldigvis blir stiftelsens Seminars About Long Term Thinking podcastet, og dermed har også jeg mulighet til å høre folk som Ray Kurtzweil, George Dyson og Francis Fukuyama. Jeg hørte podcasten av sistnevntes foredrag på toget tilbake fra Drammen idag (hvor jeg treffende nok hadde holdt en forelesning om Norge i 2050), og ble behørig imponert: jeg innser nå at jeg er mer av en fukuyamist enn jeg trodde, og at “The End Of History” må inn på leselista snarest.

Podcasten med Ingvar Ambjørnsens siste har fått seg RSS, og dermed er alt som det skal være. Måtte den første festspillforfatteren som noensinne er blitt filmet med en URL på T-skjorta (TV2-nyhetene forleden) ha et fortsatt godt opphold i Bergen.