Category Archives: Personlig

Det beste kattebildet jeg noensinne har tatt…

Knipset for nøyaktig ett år siden idet Linus oppdager at Ada har lagt beslag på enda en koselig liggeplass (et kattehus jeg nettopp hadde bygd ferdig). Blikket oppsummerer forholdet deres perfekt: “Kan ikke du gjøre noe? Hun tar jo ALT som er bra!”

(Det tok bare noen timer, så gikk Ada lei av kattehuset og overlot det allernådigst til Linus. Nå bruker han det hver eneste dag…)

Perfekt storm

Hvis du går til min “Bestill oppdrag“-side vil du se at jeg for tiden ikke påtar meg nye oppdrag fordi jeg er ute i omsorgspermisjon. Jeg har stort sett holdt privatlivet mitt unna nettet, og har ikke tenkt å endre på den praksisen nå. Jeg skal derfor ikke gå inn på årsaken til at jeg har tatt permisjon, bortsett fra å si at det er en “perfekt storm” av flere uavhengige forhold og at ingen av dem berører min fysiske eller mentale helse direkte. Men jeg tenker det kan være nyttig å forklare hvordan dette påvirker arbeidssituasjonen på et nettsted som er utgangspunktet for så mange forespørsler om oppdrag.

Før det første har jeg måttet redusere alle typer opptredener til et absolutt minimum. Helt siden jeg begynte som frilanser i 1990 har jeg hatt en rolle som offentlig person. Jeg har alltid trivdes i denne rollen, selv om det koster meg mer enn mange kanskje tror. Ja, for jeg er altså et av disse menneskene i et utadvendt yrke som er ganske introvert på privaten. Jeg føler meg ofte tappet for energi etter møter og foredrag, og har det igrunnen best på hjemmekontoret med to katter som kolleger. Offentlige opptredener er altså et overskuddsfenomen, og akkurat nå går overskuddet med til å håndtere akutte kriser i mine nære omgivelser.

Av samme grunn har jeg kuttet ut sosiale medier. Algoritmene til Twitter og Facebook leverer lite av faglig eller nyhetsmessig verdi jeg ikke får via RSS og kvalitetsavisene jeg betaler for, og siden jeg ikke hører til dem som har nytte av å lufte sorger i full offentlighet faller også det behovet bort. Jeg syns dessuten tonefallet i SoMe er blitt merkbart bitrere den senere tiden, med nye viralskandaler og krangler i feeden hver eneste dag. Det er alltid noen som tar feil på Internett, men fra nå av overlater jeg jobben med å rette på dem til de av dere som har ork til det.

Samtidig trenger jeg tid til å ta vare på helsa. Jeg har vært gjennom lignende situasjoner tidligere i livet, og vet hvor fort man selv kan bli i dårlig form av å ta vare på andre. Lange turer i byen og i skog og mark er min beste medisin, og jeg er ikke så rent lite fornøyd med at at jeg tvers gjennom hele denne perfekte stormen har klart å holde på min daglige målsetning om å gå minst 14 000 skritt. To og en halv time utendørs, kun i selskap med mitt eget hode. Perfekt. :)

Noen merknader til slutt: En mindre synlig offentlig profil betyr ikke at jeg står alene i stormen. Jeg er så heldig å ha familie og venner og et kobbel av flinke fagfolk med meg gjennom dette. Og det at jeg er tilbakeholden med opplysninger må ikke leses en indirekte kritikk av dem som velger motsatt strategi. Jeg har venner og bekjente som er åpne om sine problemer i SoMe, og jeg ser jo at det er til glede og nytte både for dem og for leserne deres. Det er flott at de gjør det, det er bare ikke min greie.

Vektkontrollprosjektet: Status etter et år

Facebook minnet meg nettopp om at jeg for et år siden hadde en bloggpost med tittelen “Godt jobbet, Sveinung Stensland”, der jeg med utgangspunkt i vekttapet til stortingsrepresentanten fra Høyre skrev om mine egne erfaringer på området. Hovedpoenget i posten var at kampen mot kiloene ikke er over etter slankekuren, men bare såvidt har begynt.

Det ble medieoppmerksomhet av denne og andre postinger om vektkontrollprosjektet mitt, og der benyttet jeg anledningen til å minne om det samme. Ifjor høst bidro jeg med en serie innslag til et radioprogram på NRK som jeg kalte “det umulige prosjektet”, og der poenget nok en gang var det godt belagte faktum at de fleste som går ned i vekt legger på seg igjen.

Så hvordan går det med mitt umulige prosjekt nå? Tja:

I løpet av det siste året har vekta gått opp  10 kg. Som så ofte før har det skjedd gradvis, avbrutt av korte perioder med rask vektøkning. Desember måned ga meg ikke overraskende et løft, og jeg hadde også en tur til USA i januar som ga meg et par seiglivete ekstrakilo. Julekilo og USA-kilo slo seg sammen med fem som snek seg gradvis innpå og vips! er man tjukk igjen.

Den gode nyheten er at helsa ellers har holdt. Jeg følger treningsregimet mitt slavisk, så sant jeg ikke er så syk at jeg må holde senga går jeg mellom 14 000 og 20 000 skritt hver dag. Ifølge Fitbit-appen ligger jeg til og med litt over normalen for “cardiac fitness” for menn på min alder. Den ålreite formen gjør at jeg ikke merker vektøkningen på andre måter enn at enkelte plagg som satt løst i fjor nå er i trangeste laget.

Konfrontert med et såpass stort personlig nederlag som dette er det nødvendig å stille noen vanskelige spørsmål. For det første: Hvordan i himmelens navn kunne jeg la dette skje igjen? For det andre: Hva er grunnen til at jeg går opp så mye, når jeg ellers er såpass helsebevisst? Og sist men ikke minst: Hva huleste heiteste gjør jeg nå?

At jeg ikke har grepet inn tidligere handler delvis om min (og alle andres) evne til å tilpasse seg nye situasjoner – også ubehagelige – om endringen skjer gradvis. Om jeg i september veier en kilo mer enn jeg gjorde i august, er det lett å godta det som den nye normalen. Jeg erkjenner selvsagt rasjonelt at vekta øker. Men i valget mellom å normalisere endring og ubehaget som vil følge av å handle, velger jeg normalisering. Helt til jeg konfronteres med et mer drastisk valg i tillegg, som å måtte kjøpe ny garderobe i nær fremtid. 

Men selvsagt er det noe mer på ferde her. En mann med et travelt liv og et treningsprogram som garanterer minst to og en halv times rask bevegelse hver dag kan ikke skylde på manglende aktivitet. Årsaken må ligge i den andre delen av regnestykket. Jeg har god oversikt over kostholdet mitt, og vet at det stort sett har ligget innenfor den norske normalen det siste året. Men på to viktige områder skiller jeg meg ut,  og kanskje er det her svaret finnes.

Fordi jeg har gjennomgått harde slankekurer før, vet jeg at jeg har mye lavere forbrenning enn det som er normalt for en mann på min alder og vekt. Det kan dreie seg om så mye som 600 kcal per dag, noe som tilsvarer et drøyt norsk frokostmåltid. I praksis viser det seg å være vanskelig å ta høyde for dette i det daglige. Jeg burde alltid spise 20% mindre enn alle rundt meg, men å sette en slik plan ut i livet….

Det hjelper selvsagt ikke at jeg virkelig nyter mat. Jeg har alltid vært glad i å spise, jeg vokste opp i en familie som satte bordets gleder i høysetet, liker selv å eksperimentere på kjøkkenet, er superfan av TV-serier som “Masterchef” og “Top Chef” og syns maten i Tokyo var høydepunktet på turen dit ifjor. Mye av dette har med familie og oppvekst å gjør, men det er også en fysiologisk komponent her.

Måten vi opplever smak på er antakelig like personavhengig som andre opplevelser. For meg er god mat en intens sanselig opplevelse, et kick jeg formelig kan føle trigger belønningssenteret i hjernen. Er det én kulturforskjell jeg ikke kommer over, er det den jeg opplever i møte med folk som ikke kan lage mat, ikke er opptatt av det og generelt ser på mat som bensin for kroppsmotoren.

Evnen til å trigges av smaksopplevelser gjør meg tilbøyelig til å spise mer enn jeg burde når suget etter noe søtt, fett eller salt ubønnhørlig melder seg. Kombineres dette med lavere forbrenning blir det litt lettere å forstå hvordan kiloene kan balle seg på.  Denne erkjennelsen er også grunnen til at jeg velger å se på det siste året som en læringsprosess mer enn et nederlag. Jeg vet noe om kroppen min nå som jeg var mindre klar over for et år siden, og det skal jeg ta med meg videre.

Ja, for videre skal jeg. Selv om min nåværende vekt er til å leve med, vet jeg hvor fort jeg igjen kan få en vekt som er til å dø av. Mitt første tiltak, som jeg allerede er igang med, er å kutte ned på næringsinntaket såpass at energiregnskapet bikker over på minussiden og vekttapet begynner igjen. Det er ubehagelig så lenge det varer, men jeg vet også at det er tidsbegrenset.

Deretter må jeg finne ut hvordan jeg kan kombinere min pasjon for mat, som altså utelukker sære dietter og operative inngrep, med stabil vekt.  Ifjor skrev jeg om ulike knep for å bruke viljestyrke til å få kontroll med spisingen. Siden er jeg blitt klar over at mye av forskningen på viljestyrke har metodiske problemer som gjør slike råd tvilsomme (min egen erfaring med disse rådene peker i samme retning, for å si det mildt…)

Det betyr ikke at jeg har gitt opp min jakt på svar. Et eksempel er denne artikkelen om “hedonic eating”, som lærte meg mye om min egen unormalt sterke respons på visse typer mat:

“The traditional idea is that we can teach overweight people to improve their self-control,” Lowe says. “The new idea is that the foods themselves are more the problem.” For some people, palatable foods invoke such a strong response in the brain’s reward circuit—and so dramatically alter their biology—that willpower will rarely, if ever, be sufficient to resist eating those foods once they are around.

Forskning på kosthold, helse og forbrenning fortsetter, og uansett hva min løsning vil bli er jeg sikker på at den vil ha et vitenskapsbasert grunnlag. Jeg vet at prosjektet mitt er umulig, jeg vet at jeg kommer til å tape igjen og igjen og igjen. Men jeg skal ikke gi meg, og mottoet mitt er fremdeles:

 

Fem tankeknep for forelesere

I går holdt jeg mitt siste foredrag for sesongen. Åstedet  var Trondheim og temaet vår fremtid i rommet. Dette foredraget var nummer 33 i rekken siden januar, med andre ord en normalt travel sesong for undertegnede. Som alle de andre foredragene denne våren ble gårsdagens holdt uten noen andre tekniske hjelpemidler enn lydanlegg. 

Foredragssesongens siste flytur er alltid litt spesiell

Det virker kanskje litt rart å holde et foredrag om temaet romfart og astronomi uten å vise  et  eneste bilde – er det noe tema som skriker etter visuelle hjelpemidler så må det jo være dette! Men mitt foredrag kom på tampen av en festival som hadde vært full av spektakulære visuelle show, og jeg var oppsatt på å bruke min metode til å sette publikum i en annen stemning, få et fokus på filosofiske problemstillinger uten distraherende bilder.

Mens jeg satt i green room og ventet på å gå på scenen på kulturhuset ISAK, tenkte jeg litt over hva jeg har lært om det å forelese uten hjelpemidler. Å stå på en scene helt alene, med alles øyne fokusert på en selv, uten et eneste bilde eller ord å støtte seg til eller gjemme seg bak. Kanskje ikke til å undres over at denne måten å jobbe på er såpass uvanlig at konferansierer pleier å gjøre et poeng av det. 

Jeg har alltid vært glad i å snakke og formidle, men å gjøre det på denne måten kom ikke naturlig til meg. Det var noe jeg måtte lære gjennom prøving og feiling i mange år, ved å snakke med andre i samme situasjon og lese litteratur om emnet. Nedenfor har jeg oppsummert noe av det jeg har lært i mine år på veien, kanskje noe av det vil vise seg å være nyttig for andre. 

Unngå å spise et stort måltid rett før man går på
Når man foreleser ofte,  lærer man seg å lese energinivået i salen, om man har med et våkent eller et trøtt og lett distraherbart publikum å gjøre. Du vet en sånn sal  der absolutt alle snur seg og stirrer på den ene personen som  av en eller annen grunn må reise seg og forlate rommet under foredraget, og der langt flere øyne enn normalt er rettet mot smarttelefoner. 

Trøtte saler finner jeg efaringsmessig i tre situasjoner: På fredag ettermiddag når alle har forberedt seg mentalt på å reise hjem til fredagstacoen, tidlig om morgenen etter det som åpenbart må ha vært en belivet aften og rett etter lunsj. Når folk sitter der med full mage og den store fordøyelsessøvnigheten slår til, blir det fort motbakke for foreleseren. 

Det siste har en fysiologisk forklaring: Når magen og tarmsystemet brått får mye å jobbe med, strømmer blodet til kroppens sentrale deler og bort fra de delene som trengs for å ha glede av en forelesning. Det samme gjelder også for forelesere, og jeg har altså brent meg på dette flere ganger: Spist en solid lunsj og kjent hvordan energinivået dalte den neste timen. 

Selvsagt skal man spise. Jeg presterer ikke stort bedre med lavt blodsukker enn på full mage. Men om mulig erstatter jeg den typiske konferansebuffeten med et lite og lett måltid, gjerne en kombinasjon av lange karbohydrater i form av grovt brød, pluss noe frukt for å gi meg en rask fruktsukkerboost. Så holder i det minste jeg meg våken selv om resten av rommet halvslumrer. :)

Unngå distraherende samtaler
En annen grunn til å droppe lunsjen er at du unngår å snakke for mye. Dette var noe jeg lærte i NRK for mange år siden: Før f.eks. studiodebatter blir deltakerne av og til bedt om ikke å snakke for mye sammen, for å unngå at de “snakker seg tomme” ved å ta debatten på forskudd og svi av de gode poengene sine. Nok en gang har jeg erfaring som støtter opp under dette.

Det er veldig vanskelig å unngå å snakke om det man er hyret inn for å forelese om, og etter en ivrig samtale om temaet rett før en forelesning har jeg følt at gode poenger virker oppbrukte. I tillegg har nå en del av publikum hørt meg snakke, noe som frister meg til å gjøre forandringer for å unngå å gjenta meg selv. Misforstå meg rett: jeg har stor glede av å snakke med folk men velger nå å ta disse samtalene etterpå, så jeg holder det mentale kruttet tørt.

Profesjonelle oppdragsgivere skjønner dette, spør gjerne om man trenger arbeidsro og stiller til rådighet et rom der det er mulig å spise og drikke i fred mens man forbereder seg. I så måte var kulturhuset ISAK i Trondheim eksemplarisk igår: Deres green room var stort, lyst og stille, og ga meg akkurat de forholdene jeg trenger for å “laste” siste versjon av foredraget inn i korttidsminnet mitt.

Jeg sier “laste inn” fordi jeg faktisk opplever det slik. I minuttene før jeg går på scenen går jeg gjerne frem og tilbake mens jeg ligger på plass strukturen til det jeg skal si – det er en slags mental versjon av å klippe og lime tekst på en skjerm. Poenger og momenter settes opp i en rekkefølge og flyttes så på, hvis ikke jeg føler at det blir godt nok.

Ha en huskelapp i bakhånd
Teatre ansetter ikke sufflører fordi skuespillere stadig vekk glemmer teksten. Sufflørene er der fordi skuespillerne skal vite at hvis de mot formodning skulle stå fast, er det noen der som får dem i gang igjen umiddelbart. Jeg har sett en sufflør gjøre jobben sin én gang, og var imponert av hvor diskret og effektivt det ble gjort. Men altså: Det sentrale her er trygghetsfølelsen, og den kan du også skaffe deg som foreleser

Det gjør du enklest ved å ha hovedmomentene i foredraget ditt på et A4-ark. Det skal ikke være for mye tekst, og skriften bør være så stor at du lett kan finne fram til riktig sted i foredraget. Du skal med andre ord ikke tenke på linjene på arket som noe som skal leses høyt, men snarere som noe som kan sparke hjernen din i gang igjen om du får jernteppe på scenen. Et stikkord kan være nok. 

Huskelappen vil nesten aldri bli brukt. Jeg trengte den for eksempel ikke en eneste gang i løpet av denne vårsesongen, men dens fysiske nærvær i lommen gir en trygghet som smitter over på foredraget. Jeg kan ta flere sjanser, improvisere mer og hente ideer rett ut av hodet, vel vitende om at jeg alltid vil kunne komme tilbake til den røde tråden dersom det skulle skjære seg

Det er ikke nødvendigvis smart å ha huskelappen på mobilen. Skjærer det seg er man allerede litt satt ut, og da kan det bli fiklete å fiske fram en telefon og låse opp skjermen. Man kan heller ikke være helt trygg på at man ikke har klart å skru av telefonen i ren og skjær befippelse, så dette er et eksempel på at analogt er rette vei å gå.

Finn en huskeregel som fungerer for deg, og hold deg til den
Huskeregler gjør det lettere å strukturere tankene når man skal snakke i lengre tid. Hvilke regler som fungerer varierer sterkt fra person til person. Jeg vet at flere av de som lever av å huske enorme mengder data, som titusener av desimaler av pi, bruker mentale bilder som de setter sammen til en historie som gir dem rekkefølgen. Jeg brukte tidligere en variant av dette, der jeg så for meg at jeg vandret langs en kjent sti og plukket opp ting underveis.

Stien som mentalt bilde har den fordelen at du bare vet hvor du skal gå når du har gått en vei mange ganger tidligere. Føttene dine styrer deg automatisk i riktig retning, og slik ønsker du også at foredraget ditt skal være. Når du er ferdig med ett moment, vil du automatisk vite hva som er det neste. Med tid og stunder er jeg kommet til at jeg foretrekker å bruke en tallbasert metode.

Jeg bruker tallet tre som mental knagg når jeg foreleser. Tre er et kjekt tall, akkurat passe stort og håndterlig og har i tillegg en sterk kulturell basis (“alle gode ting er tre”) som gjør det velegnet som grunnstruktur. Mine foredrag ser nesten alltid slik ut: Innledning, hovedmoment 1, 2 og 3, avrunding. Under hvert moment har jeg gjerne tre undermomenter. På denne måten vet jeg alltid hvor jeg har vært, og hvor jeg skal. 

En slik struktur er selvsagt også til god hjelp når et nytt foredrag skal utformes, da i rollen som disposisjon. Men merk det viktige skillet mellom form og innhold: Det er ikke slik at jeg strukturerer mine fremtidsbilder etter treerprinsippet, dette er et mentalt redskap i forelesningssituasjonen.

Lær deg å holde tiden uten å se på klokka
Treerprinsippet har også vist seg å være nyttig når man skal passe tiden. Å holde seg innenfor tildelt taletid er alfa og omega, og derfor forundres jeg over hvor vanlig det er å ikke finne noen form for tidtager i forelesningslokaler. Er jeg heldig får jeg en skjerm med en klokke som teller ned. Vanligere er det å ha et veggur, men som regel er det Fitbiten på håndleddet mitt som gjelder. (Å be om å få signal før slutt er dessverre ikke pålitelig nok, er min erfaring.)

Nå vil man selvsagt ikke kikke ned på håndleddet stup i ett, det stresser publikum og skaper inntrykk av manglende oversikt. Det optimale er å sjekke tiden rett før man skal avslutte, da signaliserer man også til publikum at slutten nærmer seg. Og det er her det viser seg at min indre kroppsklokke mer er presis til å anslå kortere tidsrom. Jeg treffer altså bedre med i 5 minutter til innledning, 3×10 minutter til hovedpunktene og så 5 minutter til avslutning enn én 40 minutters bolk. 

Dette ble bekreftet i går. Da jeg følte at det gikk mot slutten av foredraget og sjekket Fitbiten, hadde jeg snakket i 41 av de tilmålte 45 minuttene. Jeg havner som regel innen tre til fem minutter av det tidspunktet jeg sikter mot, og dermed unngår jeg stort sett å være den mest irriterende typen foreleser av alle: En som ikke bare går over tiden, men som gir inntrykk av at han vet det og gir fullstendig beng. :)

 

Når man er forhindret fra å bruke tastatur: Er talediktering et alternativ?

Det siste halve året har jeg virkelig begynte å kjenne at alderen tynger meg litt. I fjor høst klarte jeg å pådra meg en skulderstrekk som etter hvert utviklet seg til en permanent og smertefull tilstand. De siste månedene har jeg gått til fysioterapi for å få orden på skulderen min igjen, og selv om vi begynner å gjøre gode fremskritt er det langt igjen til jeg er helt funksjonsdyktig.

Skulderen i fråga er den høyre, og sannsynligvis henger dette sammen med skrivejobben – at jeg fort kan bli sittende for lenge i feil stilling. Jeg vet at mange av mine kolleger har fått tilsvarende problemer, ja en del av dem har fått verre plager. En kollega ble rammet av “frozen shoulder”, ifølge min fysioterapeut noe man absolutt ikke har lyst på.

Heldigvis er jeg i den heldige situasjonen at min viktigste inntektskilde ikke er avhengig av at jeg bruker høyre arm. Forelesninger er faktisk direkte terapeutiske, med bevegelse på scenen og svinging med armene. Men så har det seg slik da at jeg fremdeles har lyst til å skrive, og det å sette seg ned med tastaturet er noe som fort blir smertefullt.

Derfor kom jeg på tanken om å prøve dikteringsprogramvare. Jeg husker at det var mye snakk om slikt for en del år siden, at selskaper som IBM for eksempel regnet med at de fleste brev og e-poster i fremtiden ville bli diktert direkte til PC. Det skjedde åpenbart ikke. Tvert imot havnet vi i den litt underlige situasjonen at vi skriver mer tekst enn noensinne på små glassplater (i mine øyne det verste tastaturet man kan tenke seg).

Men likevel, tenkte jeg: Det må da finnes noe der ute? Jeg husket at jeg hadde sett noen menyvalg i Google Drive, som er mitt foretrukne arbeidsmiljø, og som tydet på at det ville være lett å komme i gang med talediktering. Det viste seg å stemme. Googles system er helt web-basert, man går rett og slett inn i en meny som heter Verktøy i et Google-dokument og velger stemmestyrt skriving.

Har man en fungerende mikrofon er det bare å snakke teksten rett inn i dokumentet. Så hvordan fungerer det i praksis? Til vanlig dagligtale fungerer det i grunnen svært bra. Systemet får med seg de aller fleste ordene om man ikke snakker altfor fort. Problemet oppstår når talehastigheten øker – og det gjør det gjerne når jeg blir engasjert – eller når man bruker et vokabular litt utenom det vanlige (og der har man jo virkelig meg!)

Det virker ikke som om systemet er lærende, det gjør de samme feilene om og om igjen. Det sliter også med forkortelser, for eksempel insisterte Google på at IBM var “i VM” (på den annen side har det ingen problemer med å gjenkjenne Google så kanskje det er noe der…) Dessverre er det også slik at den norske utgaven ikke støtter punktum, komma og andre skilletegn. Tross disse svakhetene spares så mye tasting på denne måten at det er verdt bryderiet.

Helt konkret: denne postingen ble i sin helhet talt inn i Google Drive og rettet i etterkant. Jeg brukte ca 5 minutter på å rette opp småfeil. Så inntil videre til skulderen min er blitt bra igjen, kommer jeg nok til å skrive mye på denne måten. Når det er sagt er jeg alltid på jakt etter tips til nye og bedre løsninger. Så om du vet om et godt taledikteringssystem er det bare å legge inn en kommentar under denne postingen.

SmartLeilighet: Belysningskontroll med Philips Hue og Amazon Echo Dot 2

Det er ikke helt uten grunn at man ofte snakker om privatmarkedet for IoT-dingser som smarthus-teknologi. Visjonene for dette markedet, som for det desentraliserte energimarkedet (solceller på taket og elbilen som backupgenerator), har et sterkt eneboligfokus. I Norge gir det absolutt mening: De fleste bor i enebolig, eller drømmer om å gjøre det.

Men samtidig er det mange som ikke gjør det. Bare i Oslo bor flere hundre tusen mennesker i blokkleligheter, gjerne organisert i borettslag. Jeg er en av disse, og oppdaget ganske at store deler av den rådende smarthusvisjonen simpelthen ikke er tilpasset min virkelighet.

Det kanskje viktigste man kan bruke smarthustek til er å få kontroll på energiforbruket sitt. Men i mitt borettslag er varmeanlegget sentralisert, og 90% av energibudsjettet er bakt inn i fellesutgiftene. Ikke at jeg uten videre kunne gjøre noe med radiatorene uten styrets tillatelse uansett, i likhet med dører og yttervegger er radiatorene lagets felleseiendom.

Blokkleiligheter er også gjennomgående mindre enn eneboliger og som oftest på ett plan. Mange funksjoner som gir mening i en smart enebolig, som å bli fortalt når vaskemaskinen i kjelleren er ferdig, eller skru på kaffetrakteren på kjøkkenet når du sitter i annen etasje, blir verken penger og bryderi verdt i vår leilighet på 74 kvadrat.

Jeg gikk til dette problemet med den samme innstillingen som fikk meg til å bygge kattemateren: Har jeg et problem i hverdagen som best kan løses med ny teknologi? Jeg falt raskt ned på belysning. Energisiden ved det plager meg ikke, etter LED-pærenes inntog er strømutgiftene knyttet til lys neglisjerbare. Derimot var jeg ikke fornøyd med kvaliteten på lyset i leiligheten vår.

Konkret: Vi bor i en førsteetasje, med en bratt ås (Ola Narr i Oslo øst) i øst og en naboblokk i vest. Dermed får vi verken morgen- eller kveldssol, og leligheten er gjennomgående ganske mørk. I vinterhalvåret merkes det godt på stemningen og humøret, kanskje særlig for meg som har hjemmekontor.

Jeg har forsøkt å bøte på problemet i årevis, og endt opp med lyskilder med ulik styrke og fargetone i forskjellige rom. Siden det trengs mange lyspunkter blir det også mange lysbrytere. Særlig vinterstid følte jeg at jeg brukte mye tid på å gå rundt og skru små og store lyskilder av. I høst kom jeg til at en eller annen smart belysning måtte være svaret.

Philips Hue-lyspærer snakker med appen, Alexa og resten av verden via denne “broen”.

Etter å ha researchet en stund falt jeg ned på Philips Hue, en serie med trådløsoppkoblete LED-pærer som kan styres og programmeres via en app. Systemet er proprietært (som de fleste smarthusløsninger), men såpass populært at det er lett å skaffe i Norge til en overkommelig pris, samtidig som det finnes et stort miljø av brukere.

Lys betyr mye for opplevelsen av et interør. Her er Hue-pæra satt til en julete tone….

…mens denne fargen heller gir assosiasjoner til toalettet på slitte spisesteder i Oslo sentrum….

Mange av Hue-pærene har variabel lysstyrke og kan settes til en hvilken som helst av 16 millioner farger. Aldri mer kaldt og grelt lys, med andre ord. I tillegg støttes Hue av Amazons Echo-system, noe som ville gjøre det mulig å styre lyset med stemmen. Da jeg fikk tilbud om å kjøpe en Amazon Echo Dot 2 i desember for en rimelig penge, grep jeg anledningen.

Amazons Echo Dot 2 ser ut som en litt stor hockeypuck. Kobles til nettet, strøm og høyttaler. Når man sier triggerordet “Alexa”, lyser en bli ring opp på enheten.

De to komponentene ankom samtidig, og det å sette opp systemene slik at jeg kunne skru av alle Hue-pærer i leiligheten ved å si “Alexa [navnet som trigger Amazon Echo], all lights on/off” tok meg en knapp time med installasjon og konfigurasjon. Basisfunksjoner som av/på og dimming av enkeltpærer eller grupper av pærer, fungerer ut av boksen med Echo.

Amazons Alexa App har en egen “Smart Home”-seksjon der bl.a. Hue-pærer dukker opp. Her kan man finjustere kontrollen, men stort sett løses det meste ved å snakke naturlig til Echoen.

Avanserte Hue-funksjoner som “scener” med ulike fargekombinasjoner og lysvariasjoner, lar seg i skrivende stund ikke trigge med Echo. Det skal ifølge mange brukere ha sluttet å fungere etter en oppdatering i høst. Det er irriterende, og nok et hint om at smarthus fremdeles er et fragmentert og uutviklet marked. Kanskje IKEAs varslede lansering av smartpærer i vår vil røske litt opp i dette, men jeg holder ikke pusten.

Philips’ Hue-app gir oversikten over de ulike pærene i huset, og lar deg skru dem av og på, justere lysstyrke og programmere dem.

På dette flaket i Hue-appen kan man legge inn automatiske rutiner, som gradvis påskruing av lys om morgenen. Det er også mulig å skru lys av og på avhengig av din posisjon, men her fikk jeg problemer med at GPS ikke fungerer godt i blokk.

Nå har jeg hele tiden ment at kjernen i smarthusteknologi er automatisering. Og på dette punktet byr Hue på mange muligheter. Jeg har f.eks. programmert pærene i huset til å skru seg på gradvis fra 0650 om morgenen, som en del av oppvåkningen. Ekstra interessant for oss som bor i første etasje og har opplevd to innbrudd: Pærene kan programmeres til å simulere at noen er hjemme når vi er på ferie, fex.

Det store spørsmålet er selvsagt: Er det verdt det? Er det “need to have” eller bare “nice/cool to have”. Her skal det uten videre innrømmes at det handler om det sistnevnte. Vinningene ved å automatisere er marginale slik teknologien fungerer idag, og manglende kompatibilitet mellom systemer gjør det vanskelig å få akkurat den løsningen man ønsker seg uten mye mekk.

På den annen side: Var du en av dem som kjøpte PC lenge før det egentlig ble “nyttig”, rett og slett fordi du syns det er gøy å holde på med teknologi, kan smarthusmarkedet varmt anbefales som lekeplass. :)