SmartLeilighet: Belysningskontroll med Philips Hue og Amazon Echo Dot 2

Det er ikke helt uten grunn at man ofte snakker om privatmarkedet for IoT-dingser som smarthus-teknologi. Visjonene for dette markedet, som for det desentraliserte energimarkedet (solceller på taket og elbilen som backupgenerator), har et sterkt eneboligfokus. I Norge gir det absolutt mening: De fleste bor i enebolig, eller drømmer om å gjøre det.

Men samtidig er det mange som ikke gjør det. Bare i Oslo bor flere hundre tusen mennesker i blokkleligheter, gjerne organisert i borettslag. Jeg er en av disse, og oppdaget ganske at store deler av den rådende smarthusvisjonen simpelthen ikke er tilpasset min virkelighet.

Det kanskje viktigste man kan bruke smarthustek til er å få kontroll på energiforbruket sitt. Men i mitt borettslag er varmeanlegget sentralisert, og 90% av energibudsjettet er bakt inn i fellesutgiftene. Ikke at jeg uten videre kunne gjøre noe med radiatorene uten styrets tillatelse uansett, i likhet med dører og yttervegger er radiatorene lagets felleseiendom.

Blokkleiligheter er også gjennomgående mindre enn eneboliger og som oftest på ett plan. Mange funksjoner som gir mening i en smart enebolig, som å bli fortalt når vaskemaskinen i kjelleren er ferdig, eller skru på kaffetrakteren på kjøkkenet når du sitter i annen etasje, blir verken penger og bryderi verdt i vår leilighet på 74 kvadrat.

Jeg gikk til dette problemet med den samme innstillingen som fikk meg til å bygge kattemateren: Har jeg et problem i hverdagen som best kan løses med ny teknologi? Jeg falt raskt ned på belysning. Energisiden ved det plager meg ikke, etter LED-pærenes inntog er strømutgiftene knyttet til lys neglisjerbare. Derimot var jeg ikke fornøyd med kvaliteten på lyset i leiligheten vår.

Konkret: Vi bor i en førsteetasje, med en bratt ås (Ola Narr i Oslo øst) i øst og en naboblokk i vest. Dermed får vi verken morgen- eller kveldssol, og leligheten er gjennomgående ganske mørk. I vinterhalvåret merkes det godt på stemningen og humøret, kanskje særlig for meg som har hjemmekontor.

Jeg har forsøkt å bøte på problemet i årevis, og endt opp med lyskilder med ulik styrke og fargetone i forskjellige rom. Siden det trengs mange lyspunkter blir det også mange lysbrytere. Særlig vinterstid følte jeg at jeg brukte mye tid på å gå rundt og skru små og store lyskilder av. I høst kom jeg til at en eller annen smart belysning måtte være svaret.

Philips Hue-lyspærer snakker med appen, Alexa og resten av verden via denne “broen”.

Etter å ha researchet en stund falt jeg ned på Philips Hue, en serie med trådløsoppkoblete LED-pærer som kan styres og programmeres via en app. Systemet er proprietært (som de fleste smarthusløsninger), men såpass populært at det er lett å skaffe i Norge til en overkommelig pris, samtidig som det finnes et stort miljø av brukere.

Lys betyr mye for opplevelsen av et interør. Her er Hue-pæra satt til en julete tone….

…mens denne fargen heller gir assosiasjoner til toalettet på slitte spisesteder i Oslo sentrum….

Mange av Hue-pærene har variabel lysstyrke og kan settes til en hvilken som helst av 16 millioner farger. Aldri mer kaldt og grelt lys, med andre ord. I tillegg støttes Hue av Amazons Echo-system, noe som ville gjøre det mulig å styre lyset med stemmen. Da jeg fikk tilbud om å kjøpe en Amazon Echo Dot 2 i desember for en rimelig penge, grep jeg anledningen.

Amazons Echo Dot 2 ser ut som en litt stor hockeypuck. Kobles til nettet, strøm og høyttaler. Når man sier triggerordet “Alexa”, lyser en bli ring opp på enheten.

De to komponentene ankom samtidig, og det å sette opp systemene slik at jeg kunne skru av alle Hue-pærer i leiligheten ved å si “Alexa [navnet som trigger Amazon Echo], all lights on/off” tok meg en knapp time med installasjon og konfigurasjon. Basisfunksjoner som av/på og dimming av enkeltpærer eller grupper av pærer, fungerer ut av boksen med Echo.

Amazons Alexa App har en egen “Smart Home”-seksjon der bl.a. Hue-pærer dukker opp. Her kan man finjustere kontrollen, men stort sett løses det meste ved å snakke naturlig til Echoen.

Avanserte Hue-funksjoner som “scener” med ulike fargekombinasjoner og lysvariasjoner, lar seg i skrivende stund ikke trigge med Echo. Det skal ifølge mange brukere ha sluttet å fungere etter en oppdatering i høst. Det er irriterende, og nok et hint om at smarthus fremdeles er et fragmentert og uutviklet marked. Kanskje IKEAs varslede lansering av smartpærer i vår vil røske litt opp i dette, men jeg holder ikke pusten.

Philips’ Hue-app gir oversikten over de ulike pærene i huset, og lar deg skru dem av og på, justere lysstyrke og programmere dem.

På dette flaket i Hue-appen kan man legge inn automatiske rutiner, som gradvis påskruing av lys om morgenen. Det er også mulig å skru lys av og på avhengig av din posisjon, men her fikk jeg problemer med at GPS ikke fungerer godt i blokk.

Nå har jeg hele tiden ment at kjernen i smarthusteknologi er automatisering. Og på dette punktet byr Hue på mange muligheter. Jeg har f.eks. programmert pærene i huset til å skru seg på gradvis fra 0650 om morgenen, som en del av oppvåkningen. Ekstra interessant for oss som bor i første etasje og har opplevd to innbrudd: Pærene kan programmeres til å simulere at noen er hjemme når vi er på ferie, fex.

Det store spørsmålet er selvsagt: Er det verdt det? Er det “need to have” eller bare “nice/cool to have”. Her skal det uten videre innrømmes at det handler om det sistnevnte. Vinningene ved å automatisere er marginale slik teknologien fungerer idag, og manglende kompatibilitet mellom systemer gjør det vanskelig å få akkurat den løsningen man ønsker seg uten mye mekk.

På den annen side: Var du en av dem som kjøpte PC lenge før det egentlig ble “nyttig”, rett og slett fordi du syns det er gøy å holde på med teknologi, kan smarthusmarkedet varmt anbefales som lekeplass. :)

SmartBordet: En oppdatering

Via sosiale medier er jeg blitt minnet om at jeg har forsømt meg. Jeg har vist frem bilder av diverse byggeprosjekter uten egentlig å dokumentere dem. Og det er så sant som det er sagt: Så her følger et forsøk på å dokumentere det jeg holder på med av maker/skaperaktivitet. Kattematermaskinen som jeg bygde i vår fungererer fremdeles prikkfritt. Den sørger for nattesøvn hver natt, og dermed er den min største makersuksess så langt.

Infoskjermen har gjort jobben, men jeg har slitt endel med stabiliteten til operativsystemet på Raspberry Pi, Rasbian. Jeg har ennå ikke klart å fastslå hva som er årsaken til at filsystemet etter noen uker begynner å bli korrumpert, noe som fører til irriterende systemfrys. Har reinstallert og byttet disk og googlet og spurt, uten egentlig å finne noe godt svar.

De triste restene av mitt plantesensorprosjekt

Mitt minst vellykkede makerprosjekt i 2016 var et forsøk på  å bygge en plantesensor i sommer. Sensoren fikk jeg til å fungere, problemet var overføringen av sensordata til datamaskiner i heimen. Bluetooth, som jeg gikk for av kostnadsgrunner, viste seg å være så ustabilt at jeg etterhvert ga det hele opp. Det blir plantesensor neste år også, men jeg kommer da til å gå for en løsning som Chirp, en åpen plantesensorløsning som ikke koster allverden.

Moleskine og Palomino Blackwing er utgangspunktet for alle mine prosjekter

Utover høsten innså jeg at jeg måtte gjøre noe med hjemmekontorplassen min. Jeg opplevde at jeg utnyttet plassen jeg hadde til rådighet altfor dårlig, og siden jeg bor i en borettslagsleilighet på 74 kvadratmeter sammen med fire andre to- og firbeinte, måtte problemet løses ved å gjøre mer ut av det jeg allerede har. Noe av det første jeg kom til, var at jeg ikke lenger ville la PC og skjerm ta opp plass på skrivebordet.

Bordet er billigste IKEA-slag Kostet ca 200 kroner, bein inkludert.

Jeg skisserte opp en visjon av et skrivebord der skjermen sto helt inntil veggen, og var så stor at den på sett og vis ville fungere som en forlengelse av det fysiske arbeidsbordet. På Komplett.no fant jeg skjermen jeg trengte, en høyoppløselig (4K) sak fra Philips til litt over 7000 kroner. I praksis dreier det seg om en TV uten tuner og annen TV-innmat, men med nydelig skjermkvalitet. Riktignok måtte jeg fikle litt med operativsystemet for å få en stabil løsning, men nå fungerer det helt som planlagt.

Fremdeles ledningsvirvar, men om ikke annet lett tilgjengelig

De stasjonære PCene mine bestemte jeg meg for å feste vertikalt til en ramme på høyre side av skrivebordet. Siden jeg vet jeg kommer til å måtte bytte ut PCene, kjøpte jeg et billig verktøypanel fra Clas Ohlson som lar meg flytte på festepunkter og kroker etter behov. Jeg la et lokk over vertøypanel-rammen, slik at jeg fikk noen ekstra kvadratdesimeter med bordflate når jeg ikke trenger tilgang til portene på  PCene.

Åpningen gir tilgang til ladekabler og USB-forlengere til PCene

Jeg hadde også en ambisjon om å få bedre orden på alt maker-utstyret mitt. Plassmangel var nok en gang den viktigste rammebetingelsen her. Jeg lot en verktøytavle fra Clas Ohlson, samt en skuffeseksjon fra samme firma, være utgangspunktet for en seksjon som normalt står under bordet mitt, men som i en håndvendig kan flyttes opp på bordplaten og dermed forvandler den til et mini-makerspace.

De to bakerste beina holder den store og tunge flatskjermen oppe.

I skrivende stund er første trinn av SmartBord-prosessen fullført. Det gjenstår endel småarbeid, som å feste LED-lyslistene under bordet på en bedre måte og sette merkelapper på makerspace-skuffene mine. Men ellers fungerer bordet akkurat som planlagt. Jeg har mer bordplass enn jeg kan huske å ha hatt noensinne, samtidig som bordet samlet sett tar opp mindre plass i leiligheten enn min gamle løsning.

Jeg er også igang med neste trinn, som involverer å gjøre smartbordet genuint smartere. Bildet over viser en prototyp av den automatiske lysbryteren for LED-listene under bordet. Den består av en Trinket Pro mikrokontroller, en avstandssensor (ultralydbasert) og et strømrelé som skrur strømmen til LED-listene av og på. I skrivende stund fungerer det slik at lyset skrur seg på når jeg setter meg ved bordet.

Flere detaljer kommer senere. I mellomtiden konstaterer jeg at Linus er nysgjerrig på alt som skjer under bordet. :) (Og joda, lysbryteren ER programmert slik at passerende katter ikke skal kunne skru på lyset midt på natta. So far, so good.)

Wien er…

…Østerrikes hovedstad og har 1,7 millioner innbyggere. Det er en by jeg ikke har besøkt før sist helg. Dumme meg, dette skulle jeg ha gjort for lenge siden!

Wien er overraskende stor i utstrekning. Selv om jeg benyttet meg av byens utmerkede kollektivtrafikk, endte jeg opp med å gå over 80 km under mitt besøk.

Kjekt igrunnen. Her er det nemlig god mat, ikke minst kaker og kaffe. Overalt finner man koselige Konditorei der kaloribomber som den over serveres.

I det hele tatt snakker vi koselig – big time. Vakker arkitektur og smale gater i det historiske sentrum, og utallige små butikker. Shoppinghimmelen.

Siden jeg var der rett før jul, var det juledekorasjoner og -markeder overalt. Og si hva man vil, men østerrikerne vet hvordan man feirer. Julemarkedene er (i motsetning de norske) hovedsaklig en sosial affære.

Folk møtes over et glass punsj eller glühwein og en matbit, og står rett opp og ned i kulda og hygger seg. Markedet ved Rådhuset hadde forresten et fantastisk Harry Potter-aktig eventyrtema.

Jeg var ikke den eneste som var klar over dette, selvsagt. Wien var full av juleturister. Her er køen for å komme inn på legendariske kafé Central. Slik var det ved hver eneste kjente severdighet.

De mest populære kunstmuseene var det bare å glemme. Men hvem trenger det, når det ikke er noen kø til et av verdens flotteste naturhistoriske museer?

Her finner man alt fra romdrakten til Østerrikes første astronaut…

…og herlige kjempe-insektmodeller og utstoppede dyr….

…og en av verdens flotteste meteorittsamlinger (hele dette rommet er steiner fra verdensrommet, Månen og Mars)…

…til den verdenskjente Venus fra Willendorf, som er akkurat så flott som man skulle forvente…

…alt sammen i de mest storslagne omgivelser. Å ha vært en del av et gammelt og mektig keiserdømme har sine fordeler for museer (bare spør londonerne!)

 Teknisk museum sto ikke langt tilbake for naturhistorisk, selvsagt….

…men den artigste opplevelsen var uten tvil Dritte Mann Museum, en privat samling som er åpnet for publikum, og som er viet den klassiske filmen “Den tredje mann” fra 1948.

Jeg har forøvrig alltid sett på det som et tegn på sivilisasjon at en by sørger for gode fasiliteter. Er det noe som overbeviser meg at Wien fortjener den høye rankingen den får på oversikter over byer med høy livskvalitet, så må det være tiltak som det over…

Den eneste nedturen var å oppdage at Wien ikke egentlig er en elveby. Mens Budapest sentrum deles i to av Donau, ligger det historiske sentrum 20 minutter til fots vest for den. Østbredden av elva domineres av høyhus som dette.

Doanuinsel, Wien #theta360 – Spherical Image – RICOH THETA

Bildet over er tatt fra Donauinsel, en lang, smal tarm av en øy midt i elva som er godt tilrettelagt for turgåere (bare man finner en gangbro over fra vestsiden).

Kafeene var vinterstengt på øya, oppdaget jeg. :)

En av fordelene med å gå utenfor allfarvei er at man kommer over helt uventede, interessante ting. Som dette flaktårnet fra annen verdenskrig i Augarten-parken. Massiv struktur, og ligner ikke noe annet jeg har sett.

Det var også en nyttig påminnelse om at tre dager var altfor lite. Wien har offisielt plassert seg svært høyt opp på min liste over favorittbyer. Om jeg skal oppsummere det jeg liker så godt ved Wien, så må det være dette: Byen minner kulturelt sett sterkt om Berlin, men fordi den ikke ble så hardt bombet under annen verdenskrig er langt mer av den opprinnelige arkitekturen bevart.

Det gir en følelse av historisk sus som Berlin mangler. Den fremstår som åpen, liberal, ren og trygg. Ting fungerer som de skal, folk er høflige og togene går i rute, som man forventer i den tyske kulturkretsen. Så joda, hit skal jeg definitivt igjen. :)

Hvorfor jeg snakker om vektkontroll og ikke slanking

Forleden lørdag var jeg gjest i NRKs “Lindmo”, og snakket blant annet om vektprosjektet jeg har blogget om en tid her. Medieoppmerksomheten rundt prosjektet mitt startet i sommer, da Dagens Næringsliv kontaktet meg i forbindelse med en bloggposting de hadde lest, lurte på om jeg ville kommentere en artikkel de jobbet med og etterhvert kom til at trenings- og kostholdsopplegget mitt burde være hovedsaken.

lindmo_04-11-16027

Foto: Julia Marie Naglestad

I forkant av deltakelse på show av “Lindmo”-kaliber er det alltid grundige forberedelser, blant annet i form av samtaler med researchere. Og i den forbindelse understreket jeg gang på gang at jeg ville bruke ordet “vektkontroll” og ikke “slanking” i samtalen. Ikke fordi jeg oppfatter slanking som et mindre interessant tema, men fordi jeg mener vi allerede fokuserer nok på (vellykte) slankekurer som det er.

Misforstå meg rett: Slanking er kjempeviktig så lenge man slanker seg. Men mesteparten av livet kan jo ikke (og skal ikke!) være en slankekur. Målet for enhver slanker er å “flate ut”, nå en vekt man kan trives med og så holde den. Og det er her vektkontroll kommer inn. Langt de fleste slankere (80%-90%) ender opp med å gå opp igjen, mange til et nivå høyere enn før slankekuren.

Kort og enkelt sagt er det MYE vanskeligere å holde vekten enn å gå ned. Derfor mitt fokus på vektkontroll. Det er dette som er det endelige målet for overvektige som vil ned, det er denne tilstanden de fleste av oss overvektige håper på å tilbringe resten av livet i, og så er det dette som viser seg å være nesten umulig for de fleste av oss.

Å være så offentlig med mitt vektprosjekt har den hyggelige bivirkningen at jeg får mange komplimenter fra kjente og ukjente, og det setter jeg selvsagt stor pris på. Men samtidig er jeg heldig nok til å ha mange mennesker i livet mitt som har oppmuntret meg hele veien, så det er et behov som er grundig dekket. :) Jeg gikk ut med dette for å sette søkelys på problemet vektkontroll, som fortjener oppmerksomhet i offentligheten.

Ja, for er det noe som har slått meg etter at jeg begynte å gjøre research på temaet, er det at jeg absolutt ikke var alene i min uvitenhet. Tvert imot: Svært få jeg har møtt som ikke jobber innen feltet kosthold og ernæring, er klar over hvor lave odds man har for å lykkes med en slankekur. Eller hvor mange bi- og skadevirkninger slanking kan føre med seg.

Dette skyldes ikke bare manglende forskningsformidling. Kosthold og ernæring er et komplekst felt der det stadig dukker opp nye, tildels motstridende forskningsresultater (en nylig publisert studie viste f.eks. at aktivitetsmålere likevel ikke bidrar til vektreduksjon). Og om man blir forvirret av villniset av ulike slankestrategier, er situasjonen for vektkontroll enda mer uoversiktlig.

Dette er alvorlig. Ytterst sett handler det jo om hvordan vi som samfunn angriper problemet med økende fedme. Så lenge vi ikke har knekket vektkontroll-koden, blir resultatet fort at tiltakene som settes inn (opp til og inklusive slankeoperasjoner) bare bidrar til jojo-slanking.

Jeg er optimist av natur og tror det finnes løsninger på vektkontroll-problemet, både for meg personlig og for samfunnet som helhet. Men da må vi først anerkjenne at problemet er reellt, at det ikke er unntaket men faktisk er normen.

 

 

 

Das Keyboard: Unboxing og førsteinntrykk

Forleden gikk jeg til anskaffelse av Das Keyboard, også kjent som tastaturenes BMW. Prisen er definitivt i stil med BMW (sjekk prisjakt.no for de beste tilbudene), men kvaliteten matcher den fullt ut. Det man får er et solid, tungt chassis i aluminium og taster som forsøker å gjenskape brukeropplevelsen til IBMs legendariske PC-tastaturer fra 1980-tallet.

Det er da også gjerne kvaliteten på tastene som får folk til å velge Das Keyboard. Tastene gir et langt mer solid inntrykk enn et typisk billigtastatur, men uten å gi for mye motstand. Det er ganske mye “key travel”, og derfor er dette kanskje ikke tastaturet for en som er vant til å skrive på laptop. Men for alle som i likhet med meg trådte sine skribent-barnesko med skrivemaskin og IBM-tastatur, er Das Keyboard en ren nostalgitripp.

En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MS Brown, Blue og Red, finnes her
En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MX Brown, Blue og Red, finnes her

Det finnes to hovedvarianter av tastaturet, MX Brown og MX Blue. Sistnevnte gjenskaper den berømte klikkelyden til IBM-tastaturene, noe som kan være verdt å merke seg for den som jobber i kontorlandskap e.l. Ellers er det ikke så mye å si, da Das Keyboard-serien er ganske minimalistisk sammenlignet med mye av det som er på markedet.

Varianten jeg valgte, modell 4C med brune taster, utmerker seg ved å være kompakt (derav C) fordi det numeriske tastaturet er fjernet. Den har to USB-porter, men kaster ikke engang bort plass på indikatorlys (aldri skjønt poenget med slike likevel – man oppdager jo for eksempel veldig fort om CAPS LOCK står på).

Das Keyboard handler om å tilby en god skriveopplevelse, og det kan jeg gå for at man får. Jeg pleier alltid å bruke litt tid på å tilpasse meg et nytt tastatur, men ikke i dette tilfellet. Das Keyboard var som å komme hjem – bare minutter etter at det var plugget i Chromeboxen, fløy fingrene over tastene som om de aldri hadde gjort annet. Varmt anbefalt!

IMG_20160709_141327

IMG_20160709_123204

IMG_20160709_123353

IMG_20160709_123410 IMG_20160709_123430

IMG_20160709_123445

Godt jobbet, Sveinung Stensland

Ifjor vakte slankekuren til Høyre-politiker Sveinung Stensland, og kanskje særlig uttalelsene han kom med i den forbindelse, endel oppsikt i mediene. Også jeg ble fristet til å skrive et par bloggpostinger om saken, der jeg var oppgitt over tonefallet til Stensland og bekymret for om han ville klare den virkelig store utfordringen, som er å holde på den tapte vekten.

Nylig var Stensland i TV2, der han bekreftet at han ikke bare har holdt vekten, men også gått ytterligere ned. Til hvilket det bare er å si: Gratulerer! De av oss som er overvektige vet at det er en bragd å være stolt av, ikke minst når man har en stressende jobb med mye reising og lett tilgang til kaloririk mat. Positivt er det også at han distanserer seg også fra en uttalelse som irriterte mange ifjor (og som i tillegg er direkte i strid med det vi vet om vekttap):

Alle vet jo hvordan overskrifter blir laget. Jeg sa aldri at overvektige må skjerpe seg, men på spørsmålet om hva kuren mot overvekt var, så svarte jeg at «det handler om å skjerpe seg». Hvis man vil legge om livsstilen, så må man jo være skjerpet, poengterer Stensland.

Det mest interessante for meg er likevel hvilke lærdommer helsepolitikeren Stensland har trukket av dette. Han har nemlig gjort seg til talsmann for strategien med å spise litt sunnere og bevege seg litt mer, noe jeg også etterhvert er kommet til er vårt beste håp for å kutte i folkeflesket. Her er det viktig å gjøre en distinksjon mellom overvektige som sliter med spiseforstyrrelser, andre psykiske traumer eller fysiologiske problemer, og det store flertallet som har opplevd hvordan kiloene langsomt men sikkert siger på med årene.

Det er tusener der ute som sliter med alvorlig overvekt og som trenger tett oppfølging fra helsevesenet, fra psykiatrisk behandling til slankeoperasjoner. Men det er enda flere som føler seg friske og raske, som generelt har grei helse men likevel kunne trenge å gå ned ti-tjue kilo. Dette er gruppen som er falt som offer for den globale forskyvningen av energiinntak og -forbrenning;  Vi beveger oss litt mindre samtidig som vi spiser litt mer, noe som over tid blir til kilo på kroppen.

En enkel tommelfingerregel sier at et kalorioverskudd på i overkant av 1000 kcal per dag tilsvarer en vektøkning på en kilo på en uke (en kilo fett inneholder ca 7000 kcal). 100 kcal/dag blir dermed til 100 g/uke eller 5 kilo på et år om man vil. Dette er en overforenkling av hvordan kroppen reagerer på mer (og mindre) mat, men poenget står: Om du over tid får i deg litt for mye energi, eller forbrenner litt mindre enn før, er det mulig å gå kraftig opp i vekt. 50 kcal/dag (tilsvarer drøyt én Bamsemums daglig) over ti år blir til 25 kilo.

Det er selvsagt nedslående, men det positive budskapet her er at du også kan gå ned i vekt ved å trene litt mer og spise litt mindre. Hvis du dropper godteri på hverdager, slik Stensland sier han har gjort, vil du fort spare hundrevis av kalorier per uke. I løpet av et år kan det fort bli fem-ti kilo. Hvis du klarer å gå en halvtime mer per dag ved f.eks. å parkere lengre unna jobben eller (enda bedre) bytte den ut med noe mer miljøvennlig, vil du få samme effekt. Så nei, du trenger ikke å bli treningsnarkoman.

Nei. Jeg har ikke satt mine bein i et treningsstudio siden jeg var i Forsvaret. Og jeg liker ikke å jogge. Men jeg liker å gå, sykle og svømme. Å bli påtvunget et treningsregime er ikke et liv for meg, sier Stensland.

Derfor er jeg også enig i Stenslands skepsis til å legge avgifter på usunn mat. En slik “quick fix” adresserer bare én side av energiregnskapet, og det er høyst usikkert om velstående nordmenn faktisk vil la seg skremme av at sjokoladen koster en femmer ekstra. Man er nødt til å se den nødvendige livsstilsendringen i et helhetlig perspektiv, hvilket vil si at alt fra samferdsel til distriktspolitikk må komme i spill. Det blir vanskelige valg for politikere fra alle partier, også Høyre.

I grunnen er det bare én ting jeg stusser over ved denne saken. Sveinung Stensland sier at han ikke gjorde noen dramatiske grep for å gå ned 22 kilo på tre måneder. Tre måneder er 13 uker, hvilket vil si at Stensland i snitt gikk ned 1,7 kilo per uke. Det er mye. Det tilsvarer et kaloriunderskudd på 1700 kcal/dag, noe vi som har slanket seg med denne metoden vet er et tøft regime – på grensen av hva leger anbefaler at man bør gå ned, faktisk.

Jeg vet dette også av erfaring, fordi jeg de første tre månedene av dette året gikk ned like mye. For å komme dit måtte jeg både øke treningen kraftig og gå på en kalorirestriktiv diett. Fordi jeg er eldre enn Stensland og har slanket meg før har jeg lavere basismetabolisme enn stortingsrepresentanten, og må derfor jobbe hardere for å gå ned. Men likevel: Forvent ikke å gå ned nesten to kilo i uka bare ved å droppe godteri og spasere litt mer.

Og selvsagt er denne historien ikke over. Ett år er dessverre langt fra nok til å konstatere at vektnedgangen er varig. Det som forsvinner lett, kan lett komme tilbake. Selv har jeg kvittet meg ned nesten 40 kilo nå, og jeg har enda noen kilo å gå ned før jeg er fornøyd. Samtidig vet jeg at jeg har gjort det samme to ganger tidligere. Både i 1990 og i 2001 ble jeg nesten normalvektig, for så å legge på meg alt igjen.

Poenget er at oppgangen ikke kom det første året, eller det andre for den saks skyld. Kiloene skled på over tid, litt i rykk og napp men i snitt ikke mer enn 3-4 kilo per år. Min krig mot kiloene har med andre ord såvidt begynt, og de virkelig harde slagene ligger ennå mange år inn i fremtiden.