…leveres av yr.no. Man kan aldri være for presis med beliggenheten…

Det er siste dag av skriveoppholdet på Utsira, som som vanlig har vært befordrende for skrivetrang og skrivelyst. Bokmanuset jeg satte meg fore å fullføre på fyret, er mer eller mindre fullført og klart for forlagsrundene. Det blir en fin astronomibok, som seg hør og bør til Astronomiåret 2009.Men før jeg setter kursen hjem fra kolonien, vil jeg gjøre opp status for postingen jeg la inn for fem dager siden.

Jeg la nemlig inn en skjermdump av yr.nos langtidsvarsel for Utsira, og siden har jeg hatt rik anledning til å sammenlikne det med det virkelige været. Jeg vet ikke hvordan det har vært på resten av Utsira, men her på fyret har det stemt ganske bra. Mandag var så preget av regn og iskald vind at jeg frøs på meg både muskelsmerter og hoste. En stor “R” der, altså. Likeledes på tirsdag, onsdag og torsdag.

Men idag sprakk det, gitt. Ikke tegn til regn og liten kuling, derimot vindstille, klart og pent. Velvel, 4 av 5 er sannelig ikke verst. Så er det bare å forberede seg på dagens vanskeligste oppgave: kommer MS Utsira til å klappe til kai i Nordevågen eller Sørevågen? Det skal nesten bli godt å komme hjem til et sted der man slipper å ta så vanskelige avgjørelser…

Det er på tide å ta turen tilbake til Utsira, min faste base for kontemplasjon, filosofering og skriving. Det er en ny bok (muligens den siste i karrieren) som skal fullføres, og da finner man ikke konsentrasjonen bedre enn i den gamle fyrvokterboligen. Oppe ved fyret spiller været en anelse større rolle enn på Tøyen, så yr.no vil bli besøkt flittig (jada, man har wifi på fyret også…)

Ta også dette som et varsel om tilstundende sommer i bloggen. Det vil bli stillere framover, mens aktiviteten i framtidsbloggen nok vil være høyere. Det kommer til å handle mye om 2050 til høsten, for å si det slik…

…var uten tvil dagens møte med Kim Friele i forbindelse med “Arbeidsuka” i P4. Det er ikke ofte man får sjansen til å møte en så intelligent, artikulert, sjarmerende og tvers igjennom anstendig offentlig person, for sikkerhets skyld på en dag da hun kunne feire at en lang kamp var kronet med nok en seier. Førr ei dame, sier jeg bare…

Time Magazine tar opp et av de viktigste spørsmålene i hverdagen vår - hvor lenge bør vi egentlig sove hver natt? - og får et svar som overrasket meg litt:

Studies show that people who sleep between 6.5 hours and 7.5 hours a night, as they report, live the longest. And people who sleep 8 hours or more, or less than 6.5 hours, they don’t live quite as long.

Jeg har tidligere hørt at åtte timer var optimalt, men konstaterer nå at min nattlige dose på mellom seks og seks og en halv kan være vel så greit som å sove over åtte. At forskningen bekrefter mitt eget knep for å falle i søvn på søvnløse netter, er også artig:

There have been many controlled studies in the United States, Great Britain and other parts of Europe that show that an insomnia treatment that involves getting out of bed when you’re not sleepy, and restricting your time in bed, actually helps people to sleep more.

Å gå litt rundt i huset før jeg slår meg til ro på sofaen, fungerer godt for meg. Så får det heller være at metoden innebærer at jeg som regel våkner på sofaen - jeg har i det minste sovet.

Knut Olav Åmås på sitt beste. Ganske enkelt.

…kommer via Østlandssendingen:

Mandag startet årets Sykle til jobben-aksjon, med bare 6000 forhåndspåmeldte. Det betyr at hele 54 000 færre Osloborgere vil sykle til jobben i forhold til i 2000, da 60 000 var påmeldt, skriver Aften.

En årsak som oppgis, er mye negative skriverier om risikoen ved å sykle i byen. Men med tanke på at vi nettopp fikk utdelt et sykkelkart for hele Oslo sammen med “Din bydel”-katalogen, er det leit åkke som. For kartet viser at det faktisk finnes ålreite alternativer de fleste steder i denne byen. Sykling handler forøvrig ikke bare om helse, slik det påpekes i artikkelen, men mer enn noensinne om framkommelighet.

Til visse tider av døgnet er sentrumsgatene latterlig trafikkerte. Ta Finnmarksgata, som går forbi borettslaget vårt og normalt (det vil si uten graveboom) er ganske grei. Forleden trillet jeg forbi en kø som strakte seg fra Tøyensenteret oppover mot Sinsenkrysset. Jeg observerte åtte (8) busser fra rute 20 på nedturen fra Carl Berners plass, og når man vet at disse bussene går hvert 4. minutt i rushtiden er det lett å regne seg til at passasjerene hadde sittet fast en stund. Jeg brukte to-tre minutter på min Bullit…

Den selverklærte navlelobloggeren som kaller seg fr.martinsen har et godt innlegg i Journalisten om forholdet mellom blogging og journalistikk, eller mer spesifikt det faktum at mange journalister kritiserer bloggfenomenet for å være noe det beviselig ikke er:

Utingen er at journalister og bloggere kom skjevt ut med hverandre. Journalister så på bloggere med journalistøynene sine og ventet seg at vi skulle servere noe unikt, noe som ikke journalisten selv klarte å finne fram til. Å dømme den personlige bloggen som om den er journalistisk, er å se på et nytt fenomen (at mange skriver offentlig til få) med gamle massemediebriller (at få skriver offentlig til mange).

Utgangspunktet er en surmaget Andrew Keen-aktig sak av en viss Morten Strøksnes i Bergens Tidende ifjor høst, som i samme slengen oppfant en ny metafor for brukerskapt innhold på nettet:

Internett er blitt en gjørmete labyrint av personlige opplysninger og følelser. For mange er ingenting for smått eller intimt til at de synes det må deles med andre. Av et tenkt publikum som er umåtelig interessert i hva akkurat du foretar deg og tenker hver time av døgnet.

fr. martinsen har allerede drept den siste innvendingen i sitatet ovenfor, og hjorthen gjorde en utmerket jobb med å ekspedere resten av innlegget. Ideologisk sett - ja, for dette er klassisk ideologisk spørsmål av typen høykultur kontra lavkultur - har jeg befunnet meg på samme sted som Morten Strøksnes (selv om jeg nok må 13 år tilbake i tid for å ha en like lav profil på nettet). Det er ikke så mange år siden jeg selv var en raljerende blogghater, og ga mitt rundelige bidrag til dårlige nettmetaforer:

Kvalitet koster alltid. Informasjon av samme høye kvalitet som den du vil finne i bøker, på TV og i andre media, vil ikke bli tilgjengelig på nettet før disse problemene løses. Det er grunnen til at nettet omtrent er rensket for nye bøker, til tross for at de fleste bøker i Norge i dag på et eller annet tidspunkt eksisterer i elektronisk form.

Jepp, jeg skrev faktisk dette. Nå er det snart to år siden jeg ga ut en bok, og minst et år til den neste (som meget vel kan bli den siste noensinne). Jeg produserer langt mer innhold i bloggformat enn i noe annet medium, og ser på postingene her og i 2050-bloggen som kjernen min økonomiske virksomhet framover. Dette er ikke idealistisk tomprat. Som tredjegenerasjons frilanser har jeg et høyst pragmatisk forhold til skriving. Det er bunnlinjen som teller når man ikke har en fast jobb ved siden av, og i disse selvangivelsestider er tallenes tale åpenbar: mine bokrelaterte inntekter synker stadig, mens de bloggrelaterte øker.

Å fase ut fagbokskriving er derfor en kold og klok økonomisk avgjørelse: når skipet synker, vil jeg være en av de første rottene til å jumpe av. I annen rekke kommer så det følelsesmessige aspektet. 500-boksforfatteren Isaac Asimov kalte seg “a compulsive writer” - det var tvingende nødvendig for ham å skrive hver bidige dag - og jeg har det på samme vis. Det faktum at jeg elsker å skrive er årsaken til at jeg alltid bærer på et skriveredskap, det være seg en PDA, en avansert mobiltelefon eller en god, gammel Moleskine, og til at jeg har valgt meg et publiseringsmedium som nærmest trygler om å bli brukt hver dag.

Først i tredje rekke kommer oppdagelsen av at bloggen på en unik måte lar meg kombinere høyt og lavt. Selvsagt inneholder Formidlerbloggen postinger om katter og mat og morsomme Youtube-videoer. Men her har jeg også gått i bresjen for bibliotekenes rettigheter, tatt opp kampen med et reaksjonært kulturbyråkrati og gitt innspill til debatten om avisenes nettdebatter. Jeg forsøker ikke å rettferdiggjøre den første kategorien med den siste. For meg er blandingen av spøk og alvor, personlig og offentlig bloggens unike særpreg, og dens største verdi som medium. I bloggene mine er jeg meg selv i en helt annen grad enn jeg kan være det i bøker, artikler og opptredener i etermedier.

Det er kanskje ikke synlig for mine lesere, men for meg er det åpenbart: denne bloggen kronikerer en ganske formidabel transformasjon av undertegnede som skribent. I det perspektivet er den et godt eksempel på samspillet mellom menneske og teknologi, et felt som opptar meg stadig mer. Morten Strøksnes største feilslutning er derfor ikke å se på bloggen som ene og alene et nirvana for navlebeskuere, men å behandle blogging som et statisk fenomen. Som alle genre er bloggen kontinuerlig under utvikling, og som all skriving har blogging makt til å forandre skribenten. Få vet det bedre enn undertegnede.