Arkiv for Personlig

Google Inbox: Inbox Zero i praksis?

Epost som kommunikasjonsform er vel så gammel som undertegnede, og ryktet om dens død er og forblir overdrevet. Daglig sendes det over 191 milliarder eposter per daget tall som forventes å vokse med 3% årlig resten av dette tiåret. Selv om privatbruken synker oppveies dette av rask vekst i næringslivet (som jeg også sa for to år siden, da mange var ute og spådde epostens død). Så effektiv er eposten fremdeles at Fastcompany.com nylig kom med følgende anbefaling:

Email should be a focal point, too. “Plus your emails get delivered more than 90% of the time, while your Facebook posts get delivered 2% of the time—and no one’s looking over your shoulder telling you what you can and can’t say in your emails,” writes Elliott. “If you have to choose between adding a subscriber to your email list or gaining a new Facebook fan, go for email every time.” To recap: Don’t tweet. Don’t waste your time on Facebook. Email still works. Sounds great.

Det er mange årsaker til at eposten holder stand mens f.eks. USENET måtte gi tapt. En av de mest innlysende er innovasjon: Dagens epost er et ganske annet beist enn det jeg sendte mine første private meldinger med for 25 år siden. Jeg tar telt litt etter, og er kommet til seks innovasjoner frem til i høst, som hver på sin måte har bidratt til å holde epostkommunikasjonen gående.

Mye har skjedd “under panseret”. Ved første øyekast skiller jo ikke grensenittet til mitt GMail-vindu seg veldig fra tidlige epostklienter som Eudora (Windows 95-versjonen ses nedenfor): man har listen over mapper i venstre marg, menylinje på toppen og innkommende eposter i et stort vindu til høyre.

imageSPI

 

threadlist-large

 

Men likhetene til tross håndteres epost på en helt annen måte idag. I 1995 var epost noe man lastet ned til én maskin, og gjerne slettet fra server i etterkant. Da POP-standarden ble erstattet av IMAP ble epost liggende på server, og kunne i tillegg synkroniseres til flere enheter. Uten den nyvinningen ville aldri smarttelefonen blitt en viktig epostplattform.

Det andre gjennombruddet var webmail. Grensesnitt og funksjonalitet ble den samme uavhengig av operativsystem. Webmail gjorde det også lettere å fase inn ny funksjonalitet, samt utruste alle med innebygd antivirus og virkelig effektive spamfiltre (enhver som kan huske spamhelvetet for ti-femten år siden må kunne være enig i at f.eks. GMails spamfilter reddet epost fra en altfor tidlig død).

Den fjerde epostrevolusjonen oppdaget jeg via Opera Mail, som viste meg at epostsøk kunne erstatte mappeorganisering. Tross disse endringene gjensto et hovedproblem – for mange legitime eposter. Dette forsøkte Google å løse med et grep som man kanskje kan kalle en halvveis revolusjon, da det på langt nær er blitt noen standard: filtrering av epost til ulike faner merket “Primary”, “Social”, “Promotions” osv.

Filteret er effektivt nok til at innboksen stort sett bare inneholder eposter sendt fra én person spesifikt til deg (i motsetning til f.eks. epostlister). Ulempen er at man jevnlig må klikke på fanene for å sjekke hva som er kommet inn. Jeg var derfor klar for en oppgradering, og den fikk jeg til gagns forleden uke med Google Inbox.

 

2014-11-26 05.51.24

 

Jeg tar utgangspunkt i Android-appen (men webgrensesnittet er nesten identisk likt), der startvinduet vises over. Borte er listen i venstre marg, menylinjen øverst og listen over allerede lest epost. Du kan velge å ha tidligere lest epost liggende på startskjermen, men systemet legger opp til at du skal ta den ut av syne når den er ferdig behandlet. Det gjøres ved å klikke den lille haken oppe til høyre i det grå feltet.

Ellers ser man her et eksempel på det innebygde filteret i Inbox: En reklamemelding fra Hafslund er lagt i en mappe kalt “Reklame”. Ja, for mappene er ikke helt borte. Klikker du på menysymbolet oppe til venstre i det blå feltet får du frem en liste som inneholder mapper og andre valg – scroll nedover og du kommer blant annet til “Reklame”.

2014-11-26 05.51.53

Men igjen: systemet legger ikke opp til at du bruker det på denne måten. Tanken er åpenbart at du først og fremst skal bruke søket. Også her har Google gjort kraftige forbedringer. Søkefunksjonen er blitt mye smartere, og vil blant annet hente frem de mest relevante delene av visse kategorier med eposter, som billettbestillinger og sporing av nettkjøp. Når jeg f.eks. søker på “norwegian” får jeg opp følgende:

2014-11-26 08.10.36

 

Siden søket ble gjort etter at flyturen var fullført, er terminal- og utgangsdata blanket ut. I dagene før en reise vil Inbox etter beste evne forsøke å fylle inn denne og annen oppdatert informasjon om reisen (den uthevede informasjonen blir også prydet med et bilde av reisemålet, for å gjøre det ekstra enkelt å følge med). Jeg antar at Google her benytter seg av data som du også kan finne via google.com/flights, forøvrig.

2014-11-26 05.52.07

 

Den viktigste knappen når man skal sende epost er den store, røde nede til høyre på skjermen. Trykker man på den, får man normalt fem valg (“Inviter til Inbox” forsvinner når programmet er ute av beta), der de tre øverste tydeligvis er epostadresser man ofte skriver til (som man ser gjenstår det noe arbeid med funksjonaliteten). Pluss-knappen er en del av Googles nye designprogram, og den finnes også igjen i apper som Maps, Documents og Calendar.

2014-11-26 05.55.01  2014-11-26 05.55.26  2014-11-26 05.55.39

 

Interessant nok finner du altså igjen plussknappen på samme sted i webversjonen av Inbox (det finnes ikke noe frittstående program for Windows eller OS X). Her prøver Google seg på Microsoft-løsningen med å ha samme grensesnitt på mobil og PC, en løsning jeg i prinsippet er for og som i praksis fungerer godt her.

Ulike brukere vil ha ulike behov, men for meg er den nyttigste nyvinningen snooze-knappen. Enhver epost du mottar kan utsettes til et senere tidspunkt ved å klikke på et lite klokkesymbol. Eposten forsvinner dermed ut av syne, og dukker ikke opp igjen i Inbox før angitt klokkeslett. For en som – i likhet med meg – har mange eposter som forholder seg til oppdrag et stykke inn i fremtiden (jeg får ofte forelesningsbestillinger et år i forveien eller mer) er dette svært nyttig. Ute av syne, ute av sinn, som kjent.

2014-11-26 08.46.29

 

Legg merke til at du også kan velge sted for når du skal påminnes om noe. Jeg har ennå ikke prøvd dette, men ideen virker svært praktisk. Det er ikke alltid du vet når du kommer til å være i nærheten av et sted der du skal gjøre noe viktig, og nå kan altså Inbox minne deg på det. Hvis du isteden velger å skrive en påminnelse, kan du forøvrig bruke samme grensesnitt for å utsette den til riktig tid eller sted.

Påminnelsesfunksjonen er i virkeligheten en forenklet ToDo-liste, og for meg fungerer denne løsningen godt. Jeg har ikke veldig avanserte ToDo-behov, og har derfor aldri klart å dra nytte av apper som AnyDo og Wunderlist. Men når mine enkle gjøremål spretter opp på hovedskjermen i en app jeg uansett bruker hele tiden, er sjansen for at de utløser handling fra min side langt større.

Det tok meg noen dager å oppdage det som kanskje er hovedtanken bak hele programmet: Inbox Zero, et konsept utviklet av produktivitetseksperten Merlin Mann der målet er å ha en så tom innboks som mulig. Det i sin tur vil føre til at ansatte bruker langt mindre tid på epostbehandling. Mann mener at vi bør gjøre ett av følgende med alle eposter: slette, delegere, svare, utsette eller handle. Det bør skje til faste tider, og så sant eposten kan behandles på under to minutter bør det skje umiddelbart. “Action this day”, som Churchill skrev.

De tre første punktene innfris godt av alle moderne epostklienter: De gjør det lett å slette, delegere og svare. Utsettelse er som sagt løst på en smart måte i Inbox, og ved å legge påminnelser i samme grensesnitt er det også lettere å utløse handling. Et artig designgrep fra Googles side er nok et hint om at man har tenkt på Inbox Zero ved utformingen av Inbox. Når du har arkivert all gammel epost og svart på eller utsatt all ny epost, møtes du ikke av en tom skjerm men dette.

2014-11-26 05.52.43

 

Når du når Inbox Zero, “belønnes” du altså med en fin liten sol. Det er ingen liste over allerede leste eposter som krever din oppmerksomhet, ingen mapper i venstre marg eller faner på toppen av siden som trygler om å bli sett på. “Trykk på den røde knappen om du vil ha noe gjort, eller lukk meg” er appens enkle budskap.

Jeg tipper det er her brukerne vil skiller lag. Hittil har Inbox basert seg på invitasjoner, og jeg har derfor hatt muligheten til å følge opp dem jeg har delt ut invitasjoner til. Responsen er interessant: det er enten kjærlighet eller hat nærmest fra første stund. Til sjuende og sist handler det kanskje mest om hvordan vi liker å organisere arbeidet vårt.

Jeg har aldri hørt til “no mess, no progress”-skolen. Jeg blir distrahert av for mye rot på skrivebordet, eller for den saks skyld av lister over tidligere leste eposter på skjermen foran meg. Det er sikkert grunnen til at jeg har slik sans for Chrome OS, som ikke lar deg legge noe som helst på skrivebordet. Og det er uten tvil grunnen til at jeg blir oppløftet av å se den gule Google-sola i Inbox.

Men samtidig vet jeg andre jobber på en andre måter. For dem vil det minimalistiske grensesnittet og Googles stadig mer påtrengende forsøk på automatisere eposthverdagen sikkert virke avskrekkende. Jeg har derfor liten tro på at GMails klassiske grensesnitt er i ferd å fases ut. Det er ikke engang sikkert at Inbox bevarer sin nåværende form – Google er kjent for å droppe prosjekter de ikke er fornøyd med. Men at deler av teknologien vi finner under panseret på Inbox etterhvert blir vanlig i all epostkommunikasjon, det er jeg ganske overbevist om.

Share/Bookmark

Hvorfor jeg gjør som Synne Skouen og takker nei til liksom-dugnader

Forleden dag takket komponist Synne Skouen nei til å jobbe gratis som jurymedlem for årets Spellemannpris. Som hun skrev på Facebook:

SURPRISE-SURPRISE: Vel i gang med juryarbeid for Spellemannprisen oppdager jeg at de har regnet med at jeg skal gjøre det gratis. Så å si for moro skyld og en billett til showet. Det reiser noen spørsmål: Hvem er villig til å gjøre dette store arbeidet uten rimelig vederlag? Ikke minst: Hvorfor? Og hvor mange år får man holde på på den måten?

Marte Thorsby, styreleder for prisen, forsvarer praksisen slik:

Spellemannprisen er en eneste stor dugnad for bransjen. Vi er veldig mange som jobber uten honorar, det er mange som putter mye tid og kompetanse ned i spellemannprisen. Vi har rett og slett ikke økonomi til å betale større honorarer til alle jurymedlemmene vi har.

I likhet med Synne Skouen er jeg frilanser. Det har jeg vært i 25 år nå, og tilbud om å arbeide gratis får jeg fremdeles ukentlig. Det eksisterer åpenbart en forventning der ute om at offentlige personer med en eller annen form for kompetanse bør kunne stille opp på hva som helst uten vederlag, så derfor føler jeg behov for en liten avklaring.

Djevelen sitter nemlig i detaljene i dette spørsmålet, som i så mange andre. Problemet er ikke dugnad i seg selv. Problemet er arrangementer som gir seg ut for å være dugnader, men der noen av de involverte får betalt for jobben mens andre – som regel uten annen begrunnelse enn dårlig råd – ikke får det. Etter Thorsbys svar å dømme (“vi er veldig mange som jobber uten honorar”) er Spellemannsprisen et slikt arrangement.

Hva som utgjør betaling kan selvsagt være vanskelig å avgjøre. Det ser jeg f.eks. når jeg blir invitert til konferanser der nesten alle talerne representerer bedrifter og offentlige etater, og derfor får penger inn på lønnskonto når de stiller på vegne av jobben. Men arrangørene ser det selvsagt ikke slik: de ser en person som ikke tar fem øre for å snakke, og forventer derfor at alle andre som skal snakke gjør det samme.

Eller de forsøker seg med at det jeg holder på med er så viktig, så derfor har jeg en forpliktelse til å stille. Den fikk jeg ofte fra lærere i den tiden jeg reiste mye rundt i skolen. Og det hendte ved noen anledninger at jeg svarte som så: “Å lære barn å lese og skrive er enda viktigere enn noe jeg har å melde, men sist jeg sjekket tilbød ikke lærere seg å gjøre jobben gratis av den grunn.”

Enkelte prøver seg på å lokke med oppmerksomhet. Det er forsåvidt hyggelig at folk har forstått begrepet “attention economy”, men i dette tilfellet kan resultatet fort bli feil type oppmerksomhet. I Norge er og blir munn-til-munn-markedsføring svært viktig, og hvis ryktet begynte å gå om at jeg var villig til å reise land og strand rundt i bytte mot en flaske rødvin, ville økonomien min henge i en tynn tråd.

Joda, dette handler delvis om stolthet, ikke minst yrkesstolthet. I likhet med Synne Skouen og talløse andre profesjonelle frilansere opplever jeg tilbud om gratisarbeid som en nedvurdering av meg som fagmenneske. Men som frilanser har jeg ikke tid til å synes synd på meg selv. Først og sist handler det om økonomi, om at jeg har en raskt voksende 11-åring og to sultne katter å forsørge.

Når det er sagt, bidrar jeg selvsagt (og det gjør sikkert også Skouen, som alle andre frilansere jeg kjenner) til ekte dugnader. Det gjøres mye viktig dugnadsarbeid i organisasjoner på grasrotnivå, og det prøver jeg å støtte så godt jeg kan. Derfor har jeg en ordning der jeg gir bort foredrag gratis eller svært rimelig, så langt økonomi og familieliv tillater det. Vanligvis blir det en fire-fem slike per halvår, fordelt etter “først til mølla”-prinsippet.

Hvis du skulle være interessert i et slikt foredrag, er det selvsagt bare å kontakte meg på eirik.newth@gmail.com.(Vårsesongen 2015 er p.t. fullbooket, dessverre).

 

Om gresshoppespising og matfordommer

Forleden dag ble husets 11-åring og jeg insektivorer på ordentlig. Alle som konsumerer frukt og grønnsaker, vil uvegerlig få i seg en andel insekter, insektrester og insektegg, men dette er noe de fleste av oss velger å la være i tenke på. Å spise insekter på ordentlig innebærer å skaffe seg et spiselig insektprodukt og bevisst og (fortrinnsvis) med åpne øyne spise det.

Insektproduktene i fråga var to esker med insektsnacks vi hadde kjøpt på FAO Schwarz i New York. I annen etasje av den legendariske lekebutikken ved det sørøstlige hjørnet av Central Park ligger det flere små butikker i butikken, og en av dem var ovkule “Evolution“, som jeg ble tipset om av Jørn Hurum. Blant butikkens mange herlige naturrelaterte produkter var også esker med sprøstekte larver og gresshopper, og det var to slike vi kjøpte.

For 11-åringen var dette først og fremst en kul greie å gjøre (og ha med på skolen, ikke minst). For mitt vedkommende handlet det om å prøve ut en type mat som er svært vanlig i land langt fra vårt eget, og som mange fremtidsforskere tror kan bli et viktig supplement til animalsk og marint protein i en overbefolket fremtid. Dessuten ville jeg teste mine egne (mat)kulturelle grenser.

Jeg regner meg generelt som en fordomsfri person, men samtidig erkjente jeg at jeg var like preget av psykiske og kulturelle sperrer som de fleste andre. Selv om jeg utmerket godt visste at insekter både kan være velsmakende og næringsrike, bød de meg imot. Det var rett og slett noe med det harde, blanke ytterskallet, følehornene og alle beina som ga meg frysninger på ryggen.

2443541-deep-fried-cricket-1

Dette får nordmenn til å si “iiiiik”…

Det som fikk meg til å putte en høyst gjenkjennelig gresshoppe i munnen, var følgende e(n)kle resonnement: Jeg spiser reker, kreps, hummer og krabbe med den største fornøyelse. Skalldyr og insekter hører begge til rekken leddyr, og man trenger ikke mye fantasi for å se at reker (følehorn, blankt ytterskall og masse, masse bein) og gresshopper er hverandres ørtenmenninger. Jeg så altså på gresshoppen som en slags land-reke, og vips! var den spist.

reker

…mens dette får oss til å utstøte et kollektivt “nam”

Smaken var omtrent som kjøttaktige potetchips, og konsistensen var sprø og god. Ditto for for larvesnacksen jeg deretter prøvde (lett å tenke på som sprøstekte nudler første gang du prøver dem), selv om de hadde en ettersmak som tydet på at de nok hadde en stund i butikkhyllen i New York. Jeg skal ikke si at jeg fra nå av spiser insekter tre dager i uken, men jeg vet nå at jeg kommer til å være mer eventyrlysten neste gang noen tilbyr meg mat laget av landlevende skalldyr-tremenninger.

Om mine fordommer er svekket på ett felt, lever de i beste velgående på andre. Jeg kommer for eksempel aldri frivillig til å spise hund, katt eller ape. Siden jeg har spist kanin – dette uheldige dyret som både fås kjøpt i dyrebutikker og matbutikker her til lands – skal jeg ikke se bort fra at jeg ville spise marsvin hvis jeg ble tilbudt det. Men jeg erkjenner at jeg ville ha store problemer med å ta den første biten.

Edible silkworm pupae

Dette er et matmareritt…

Jeg har med andre ord insett at jeg fremdeles er preget av min egen kultur i matveien, og vil fortsette å være det. Og det syns jeg i grunnen flere bør gjøre. Før vi gjør narr av dem som av religiøse grunner ikke spiser svin eller okse, som av overbevisningsgrunner ikke vil spise hval eller kjøtt eller som ganske enkelt syns smalahove, rakfisk og lutefisk er frastøtende matprodukter, bør vi ta en grundig titt på våre egne mer eller mindre rasjonelle grenser.

1082593-9-1319012902678

…mens dette er fest.

Eller om man vil: Vi har alle et punkt der vi blir femåringen som nekter å spise spaghetti fordi det ser ut som mark. (OK, med unntak av Bear Grylls og endel kinesere).

 

Tilfeldighetenes underlige kraft

Vi er nettopp kommet tilbake fra høstferie med 11-åringen i New York, en by som er akkurat så fantastisk som den gir inntrykk av å være på film. Som byr på overraskende opplevelser rundt hvert hjørne, og som av og til bare tar pusten fra en. Jamfør nedenstående opplevelse fra vår reise.

2014-09-27 09.31.18

Det hender så mangt i Central Park…

Vi bodde på et hotell (forøvrig veldig hyggelig og familievennlig) på Upper West side, noen kvartaler fra Central Park. Vi benyttet oss flittig av dette imponerende store grøntområdet, og under av våre turer kom vi over et lite treningsanlegg. Poden fattet interesse for et par karer som så ut til å konkurrere om hvem som kunne gjøre flest armhevninger fra stang, og etter en stund kom vi i prat med en av dem.

Han viste seg å være en ung turist fra Sør-Korea, han hadde vært på reise i USA et par uker alene og var som rimelig kan være ganske glad for å få en prat (selv om engelsken var litt så som så). Etter en stund takket vi hyggelig farvel og gikk vi hver til vårt, og tenkte ikke mer over saken.

Neste dag møtte vi en venninne til lunsj i Brooklyn (på motsatt side av byen og elva i forhold til vårt hotell). Etter å ha spist en fortreffelig New York-pizza spaserte vi tilbake til subwayen, og gikk rett på vår koreanske venn fra dagen i forveien. Han så ut som om han hadde falt ned fra Månen, og det gjorde nok vi også.

Etter nok en avskjed, var 11-åringen svært opptatt av hva dette kunne komme av. Byen var så enorm og det var så mange mennesker, så det kunne da ikke bare være tilfeldig? Jeg argumenterte med at jo, det kunne det. Sannsynligheten for at det skulle skje var liten, men livet er fult av usannsynlige hendelser som like fullt inntreffer: folk vinner i Lotto, fly faller ned. (OK, det siste sa jeg ikke, med tanke på at vi skulle fly hjem noen dager senere).

Men det fikk meg til å tenke likevel. Hva ér egentlig sannsynligheten for å treffe en bekjent (la oss kalle ham for det) på gaten i New York? For det første trenger man å vite hvor mange mennesker som bor i byen. I skrivende stund bor det rundt 8,4 millioner mennesker i byen. I tillegg har byen et enormt antall tilreisende – over 50 millioner i løpet av dette året. Jeg antar for enkelhets skyld at det til enhver tid befinner seg litt over en halv million turister i byen, og kommer til rundt regnet 9 millioner mennesker.

Deretter blir det vanskelig. Det er jo ikke slik at alle i New York er på gaten til enhver tid, og antall mennesker man kan støte på varierer sterkt med sted (vår koreanske venn møtte vi først i en ganske folketom park, og deretter i et ganske folketomt strøk av Brooklyn) og tidspunkt på døgnet. Jeg trengte en snarvei, og heldigvis var Google min venn. I denne HuffPo-artikkelen fant jeg noen data å jobbe med:

What are the chances of running into someone you know? I posed this question to a professor of statistics. Before he could answer, he had more questions. “How many people does one run into walking in NY in a day? 100? 500? 1000? How many of the 300 people you know visit NY on a given day?”

Roping in random wasn’t going to be easy. Assume that all 300 of my friends were in New York at the same time and assume 26,402.9 persons per square mile, as per US Census data. But since I am walking, you have to calculate how many people I’d meet not per square foot, but while moving in a straight line as I walked. That would be a whopping 733.4139 people per linear mile.

Since I know 300 of them, divided by the 8.2 million of New York’s population, it would follow that I’d encounter .0268 friends per mile.

Regnet om til kilometer og et litt høyere innbyggertall får vi 500 mennesker per kilometer i snitt (langs 5th Avenue er tallet høyere, i Central Park langt lavere). Så er spørsmålet hvor langt man går i løpet av en typisk dag i New York. Og her har vi heldigvis konkrete tall. Min Samsung S4 har innebygd skritteller, og den kan berette at vi i snitt gikk en mil hver dag, hvilket vil si at vi støtte på rundt 5000 mennesker.

Det gjensto fire dager av ferien da vi møttes første gang, så vi snakker om en gruppe på 20 000 av tilsammen 9 millioner (her ser vi bort fra at vi antagelig støter på noen av de samme menneskene flere ganger). 20 000 delt på 9 000 000 gir 0.0022, det vil si at sannsynligheten for at vi skulle møtes igjen var 2,2 promille. Eller rettere sagt: minst 2,2 promille, siden vi alle var turister og derfor holdt oss mest til noen få, typiske turistområder.

Selv om dette tallet må ses på som et røft BOTEC-anslag, forteller det likevel noe interessant. Underlige hendelser som dette er faktisk langt mer sannsynlige enn hendelser vi uten videre godtar i det daglige. Som for eksempel sjansen for å få sju rette i Lotto neste lørdag, som er 1 av 5 379 616. Mikroskopisk – men likevel stor nok til at hundretusener av nordmenn finner det bryet verdt å spille hver eneste uke.

Tar vi høyde for hvor mange som er ute og reiser til enhver tid, blir historier som denne ikke spesielt uvanlige. Om ikke det har hendt deg noe liknende, har du sikkert hørt tilsvarende historier fra andre. Derfor er kanskje det mest interessante aspektet ved slike slumpetreff hva de gjør med oss. For selv om min sønn var den som ga uttrykk for skepsis over at slikt gikk an, hadde også jeg følelsen av at det måtte ligge noe mer bak (selv om mine tanker nok heller gikk i retning av en eller annen form for avansert stalking… :)

Vi ser spor av det samme i debatten om clustere eller opphopninger av krefttilfeller eller andre lidelser. Da jeg i sommer så NRK-dokumentaren “Sykt mørkt” (svært severdig, for øvrig), og innså at to av de ME-rammede som omtales i filmen bor på Rykkinn i Bærum hvor jeg vokste opp, gjorde jeg et kjapt søk. Det viser seg at en påstått ME-opphopning har vært et samtaleemne i Bærum, og var blant annet gjenstand for en større reportasje i lokalavisa i 2012.

Asker og Bærums Budstikke åpnet artikkelen med følgende ingress: “Hvorfor i all verden bor det 19 ME-pasienter i fjorten hus på Rykkinn og elleve til i ti hus på Bærums Verk?” Spørsmålet viser seg å være retorisk, da man utover en kommentar fra en lege som tror det kan dreie seg om en epidemi ikke snakket med noen som kunne gi et statistisk perspektiv. Ved å la være å ta et par telefoner oppnådde man å skape “ingen røyk uten ild”-følelsen hos leserne, og den fant man da også igjen i diverse nettfora og blogger i etterkant.

Men det kan altså “bare” være et utslag av statistikk. Kjedelig, men sant.

Oppdatering: Snakket nettopp med min mor, som var i New York uken før meg. På flyet fra Oslo observerte hun Erik Tandberg (ja, den Tandberg). Og hvem støtte hun på i Central Park noen dager senere? Selvsamme Tandberg!

Microsoft Surface Pro 3: Nettbrett/PC med få kompromisser

Forleden gikk jeg til innkjøp av det siste skuddet på Microsofts Surface-stamme, versjon 3. For den som ikke skulle ha fått det med seg, er Surface-serien Microsofts forsøk på å bygge bro mellom rene nettbrett av typen iPad, og bærbare “ultrabooks” av typen Samsung Ativ Book/MacBook Air. Maskinen ser ut som et stort (tolv tommers) nettbrett, men er faktisk en komplett PC (Intel i5, 128 GB SSD-disk i min konfigurasjon) med Windows 8.1.

015microsoft-surface-pro-3-product-photos

For å kunne bruke den som en laptop trenger man et eksternt tastatur, i dette tilfellet et såkalt Type Cover som festes med kraftige magneter på en slik måte at det får en behagelig skrå helningsvinkel i forhold til skjermen. På baksiden av brettet er det en utfellbar støtte som, når den kombineres med Type Cover, gir en brukeropplevelse ikke langt unna en vanlig bærbar.

Et høyst rimelig spørsmål er hvorfor jeg gikk for denne ganske dyre løsningen, istedenfor å kjøpe et godt nettbrett med eksternt tastatur eller en bærbar PC. Noe av svaret er utvilsomt at designet pirret min indre gadget-geek. Jeg liker udde og sære løsninger, og har opp gjennom årene sverget til alt fra Psion 3/5/7 og Sharp Zaurus til ChromeBoxen jeg skriver på akkurat nå. Jeg har allerede erfart at Surface er en dings som får folk til å sperre øynene opp – på en god måte.

Etter at min forrige Windows-PC tok kvelden ifjor, har jeg også visst at jeg før eller siden måtte ha en ny – også jeg har til tider behov for programmer som ikke støttes på Chrome OS eller Linux. Men den viktigste grunnen til at jeg valgte Surface, er at jeg har gitt opp nettbrett som arbeidsredskap. Med sine begrensede operativsystemer er brett greie nok til å gjøre notater på, men man må altså kompromisse. Det gjelder også størrelsen, selvsagt. Ti tommer blir i minste laget, særlig når man som jeg vil ha flere vinduer oppe mens jeg jobber.

ipad-air-vs-surface-pro-3-5

 

Surface 3 Pro versus iPad Air (vekt er hhvis 798 vs 469 gram, pris er 8400 vs 5200 kr)

Jeg kom etter hvert til at brett først og fremst var nyttige i situasjoner der jeg måtte lese digitale dokumenter av ymse slag (ikke minst PDFer i A4-format) og der det var nødvendig å skrive på skjerm (får fremdeles oversendt en del dokumenter der man ber om at dokumentet skrives ut, undertegnes og så skannes inn igjen). Og det var da det slo meg: hvorfor ikke velge en PC som funker som et nettbrett i de situasjonene der jeg trenger det, men som ellers er en vanlig bærbar?

Som tenkt så gjort. Jeg har nå brukt Surface noen uker, og har gjort meg noen refleksjoner rundt denne dingsen.

Det gode
Byggekvaliteten: Surface 3 gir et svært solid inntrykk. Skroget er av børstet metall, og man merker ingen tegn til slark når brettet holdes. Ingeniørene har gjort en god jobb når man har klart å pressen en fullverdig PC og skjerm inn i en form som er tynnere og lettere enn skjermen på min T61. Skjermen er forøvrig lyssterk og sylskarp (2160 x 1440 billedpunkter).

Ytelsen: Så langt har brettet håndtert alle oppgaver jeg har gitt det uten å nøle. Den blir nesten aldri varm, og kun ved én anledning (multitasking av filmvisning, kryptering av ekstern disk og nettsurfing) har jeg hørt viften slå inn. Dette er uten tvil den tauseste Windows-maskinen jeg har eid, og for meg er det et STORT pluss. Surface kaldstarter også raskt, og er oppe og kjører etter få sekunder.

Pennen: Folk har selvsagt ulike oppfatninger om å bruke penn på skjerm, og til de som er skeptiske vil jeg bare si: har du prøvd Surface? Den medfølgende pennen ligger godt i hånden, trykksensitiviteten er balansert slik at den virkelig kjennes som en ordentlig penn, og den skarpe skjermen gjør at strekene faktisk ser ut som streker. Tegneappen Freshpaint, som følger med Surface, viser dette spesielt godt.

OneNote-integrasjonen: Jeg har aldri helt skjønt poenget med notattjenester av typen Evernote og OneNote, før nå. Når jeg trykker på den lille knotten på enden av Surface-pennen dukker det opp et OneNote-vindu, og så er det bare å begynne å skrive og tegne i vei. Jeg skal ikke påstå at det er like behagelig å skrive på en glassplate som å la tuppen på en Palomino Blackwing 630 gli over papiret i en Moleskine, men opplevelsen er så god at jeg nå har konvertert.

Størrelsen: 12 tommer er nå blitt min nye favorittstørrelse for brett. Jeg vet at smak og behag varierer her, men dette er altså en skjerm som ligger tett opptil en A4-side i størrelse. Det betyr at den egner seg ekstra godt for lesing av tekster i dette formatet – og dem er det som kjent veldig mange av. Skjermen er også stor nok til at det går greit å ha oppe flere vinduer samtidig – selv om multitasking er mulig på Samsung-nettbrett syns jeg plassen der blir for trang.

Ladeløsning: Surface har magnetlås på ladekabelen, ikke helt ulikt det man finner på Apples maskiner.

MicroSD-port: Intet brett er komplett uten mulighet for å legge til minne via kort. MicroSD-kort på 64 GB kan man få for noen hundrelapper.

Skjermbilde (5)

FreshPaint er det perfekte tilbehør til den medfølgende pennen. Flott lite program.

Det ikke fullt så gode
Batterilevetiden: Microsoft oppgir at man skal få 8-9 timer ut av batteriet på Surface med normal bruk. Min erfaring er at det er en del mindre – heller nærmere 6-7 timer. Man kan justere ned lysstyrken på skjermen og skru av wifi for å skvise mer levetid ut av batteriene, men for å få til det må man klikke seg inn i noen ganske forvirrende undermenyer. Jeg savner en knapp på startsiden som lar meg sette brettet rett i strømsparemodus, for å si det slik.

Type Cover-tastaturet: Tastaturet er overraskende godt å taste på tatt i betraktning hvor tynt og lett det er, men man merker også at det gir litt etter når det tastes. Kan hende skyldes det at jeg bruker for stor kraft – jeg begynte min skrivekarriere på en manuell skrivemaskin og har aldri helt klart å redusere kraften i fingeranslagene siden den gang. Men jeg ser at flere klager over at Type Cover gir litt etter, så vær oppmerksom på dette.

Windows 8:  I utgangspunktet liker jeg Windows 8-grensesnittet, og det fungerer selvsagt godt på Surface. Problemet oppstår i overgangen til det klassiske Windows-grensesnittet, der man uvegerlig tilbringer mye tid. Microsoft forsøker å sammenføye to ganske ulike måter å navigere på, og resultatet blir ofte ganske forvirrende. Noen ganger er det meningen at jeg skal sveipe med fingeren, andre ganger fungerer mus og pekeplate best. Noen apper kan settes side om side, andre fyller hele skjermen. Windows 8 er litt som katten, som aldri helt klarer å bestemme seg for om den skal være ute eller inne.

Vekten: Selv om knappe 800 gram er svært lett for en fullverdig PC, er det litt i overkant av hva man orker å holde med en hånd i lengden. En veldig stor innvending er det kanskje ikke, siden Surface har en innebygd støtte som gjør det lett å stille den i riktig vinkel. Men jeg kommer neppe til å bruke den som en erstatning for min Kindle, for å si det slik.

Det dårlige
Microsofts grensesnittvalg: Etter å ha eid en Surface i flere uker har jeg ennå ikke funnet noen batteriindikator som fungerer fra startskjermen i Windows 8. For å få vite hvor mye strøm jeg har igjen, må jeg inn i Windows 7-skrivebordet og klikke på det bitte lille batterikonet på arbeidslinjen – som for sikkerhets skyld her halvt dekket av tastaturet når det er koblet til.

Driverproblemer: Jeg har ved noen anledninger opplevd at wifidriveren faller ut. Det løser seg med en reboot av maskinen, men jeg forventer likevel ikke slike problemer i en PC i denne prisklassen.

Gjerrig med portplass: Surface 3 har kun én USB-port. Det blir litt i kjipeste laget, og gjør det nærmest til en nødvendighet å kjøpe dokkingstasjonen. Hvilket jeg fort kan komme til å gjøre…

Med andre ord: Så langt er jeg svært fornøyd med dette kjøpet. At husets elleveåring digger maskinen, som for ham er et nettbrett som kan kjøre PC-versjonen av Minecraft, er for ren ekstrabonus å regne. For meg er den viktigste ekstrabonusen dette: Når man kjører Google Chrome i Windows 8-modus på Surface, så dukker mesteparten av grensesnittet fra ChromeBoxen jeg skriver dette på, opp. Vurderte en stund å kjøpe en ChromeBook-bærbar, men med Surface er det altså blitt unødvendig. :)

Skjermbilde (4)

Chrome i Windows 8-modus. Merk Chrome OS-knapperaden nederst på skjermen. 

“Overvåkningssamfunnet – Pro et contra”

Så er min siste bok behørig lansert. Temaet er overvåkningssamfunnet slik vi opplever det idag. Jeg er selvsagt ikke den første til å skrive om dette emnet, verken i Norge eller utenlands. Men jeg tror jeg har valgt meg en litt uvanlig vri. For bokens tittel beskriver innholdet helt presist: her er det satt av like mye plass til argumenter for overvåkning som mot.

Boken er bygd opp rundt elleve viktige spørsmål fra debatten, som hvorvidt overvåkning truer friheten eller fører til mindre kriminalitet, om får vi mer eller mindre overvåkning i fremtiden og hvorfor vi ikke bryr vi oss mer om at vi blir overvåket. Hvert spørsmål følges av svar med utgangspunkt i to svært ulike ståsteder.

Overvaakningssamfunnet_product_full

Det opprinnelige forslaget til forside inkluderte et overvåkningskamera.
Jeg foreslo istedet en mobiltelefon, fordi langt flere av oss blir overvåket
via en slik enn filmet av et kamera i det offentlige rom.

Å finne argumenter mot ulike aspekter ved overvåkning var ikke vanskelig, selvsagt. Jeg har selv fremført mange av dem i årevis, og det finnes rikelig med bøker bygd over samme lest som den grundige “Til forsvar for personvernet” fra 2010. Problemet var å finne bøker og artikler som konsistent og på prinsipielt grunnlag argumenterer for overvåkning.

Som regel forsvares overvåkning fra sak til sak, som da representanter for Kripos for noen år siden argumenterte for Datalagringsdirektivet ut fra sine etterforskningsbehov, eller som når PST-sjefen nå går inn for utvidede fullmakter for møte trusselen fra radikale islamister. Men man finner altså få motstykker til f.eks. den filosofiske koblingen mellom personvern og frihet som ofte gjøres i personvernlitteraturen.

For meg ble dette et problem av to årsaker. For det første lå det an til en ganske uinteressant bok om ikke begge syn var godt representert. Men for det andre – og langt viktigere, selvsagt – mener jeg det er et samfunnsproblem at et fenomen som stadig griper om seg, har så gode forsvarere. Det får meg til å tenke på et vers fra den klassiske Tom Lehrer-sangen “Folk Song Army“:

Remember the war against Franco?
That’s the kind where each of us belongs.
Though he may have won all the battles,
We had all the good songs.

Motstanderne har alle de gode argumentene, men Snowden-affæren og Googles og Facebooks voldsomme vekst viser at tilhengerne har vunnet de fleste slagene. I så måte er denne boka også et forsøk på tenke gjennom overvåkningsdebatten på ny, og dermed også et selvoppgjør. Jeg har selv vært en del av “Plan A” mot overvåkningssamfunnet, og konstaterer at det så langt ikke har fungert særlig godt.

Vi trenger en “Plan B”, en strategi som lar oss nå fram til det store og uengasjerte flertallet, og som tar utgangspunkt i overvåkningen slik den faktisk foregår i vår tid. Vi må bort fra sammenligninger med den gamle Østblokken, og ta inn over oss at grunnfjellet i overvåkningsdebatten har flyttet seg når overvåkning i så stor grad ikke er noe staten tvinger ned over hodene våre, men noe de fleste av oss selv velger ved å klikke “OK”.

Vi må erkjenne at det ikke fins enkle posisjoner i dette nye landskapet, at vi alle møter oss selv i døra før eller siden. En venn av meg nekter å bruke Google-produkter av personvernhensyn, men argumenterer lite sterkt for at alle voldelige ektemenn og samboere må utrustes med GPS-fotlenker. Selv droppet jeg Facebook bl.a. fordi jeg syns personvernpolitikken er creepy, men valgte altså å skrive boken i Google Drive.

Jeg skal ikke påstå at jeg har noe fasitsvar for hvordan overvåkningsdebatten skal rebootes, men jeg håper og tror at det innspill til nytte og ettertanke i teksten. Og så har jeg som alltid forsøkt å få med meg noen faktaopplysninger og historier som leseren forhåpentligvis ikke har vært borti før. Som for eksempel forskningen på hva overvåkning gjør med vår psykologi. Fascinerende saker. :)

 

Boken er utgitt på Humanist Forlag og kan kjøpes i alle vanlige (nett)bokhandlere. Den finnes også som ebok på bl.a. ebok.no. Den har ikke DRM (kopibeskyttelse) og finnes både i EPUB og MOBI-format, hvilket vil si at den kan leses på alle slags lesebrett og nettbrett – inklusive Amazon Kindle. 

50

Forleden rundet jeg 50 (jo takk, det går helt fint med meg!), og lot meg feire som seg hør og bør. Jeg hadde på forhånd bedt om at gjestene ga penger til et godt formål istedenfor gaver til en mann som virkelig og bokstavelig talt har ALT (takk til alle dem som ignorerte forespørselen, selvsagt!), med ett unntak. Mine foreldre insisterte på å gi meg noe spesielt, og jeg la inn en bestilling på et bilde av min nye favorittkunstner. lambeosaurs_1920_badge

“Lambeousaurs” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg oppdaget maleren Simon Stålenhag via en posting på gruppebloggen BoingBoing og ble umiddelbart fascinert av hans spesielle uttrykk. Stålenhag har lagt ut høyoppløselige utgaver av mange av bildene sine på hjemmesiden sin, så du har rikelig anledning til å studere – og eventuelt bestille – verkene hans.

Der vil du også kunne se hva det er ved Stålenhag som treffer meg sånn, en nerdete nordisk mann godt over midtveis i livet. De fleste av Stålenhags bilder er lagt til et typisk svensk/nordisk landskap. Skal man dømme etter klær, logoer, biler og hus, er tiden ikke så langt unna min egen barndom på 1970-tallet (det bekrefter også kunsteren). Ofte dukker barn opp i bildene, i typiske situasjoner fra min barndom (det vil si ikke oppslukt av en smarttelefon).

Og så gjør Stålenhag sin genistrek nummer én: inn i det prosaiske landskapet plasserer han en slags retrofuturistisk teknologi i form av kjøretøy, roboter og fabrikker fra et alternativt 70/80-tall, en verden science fiction-forfattere noen tiår før så for seg. Ofte ser teknologien ut til å være i ustand, rusten, ødelagt. Ikke som følge av noen krig mellom mennesker og roboter, slik tilfellet så ofte er i fremtidsskildringer. Mer som de rustne traktorene og landbruksmaskinene man av og til kan se på landsbygda idag.

Det andre fabelaktige grepet er å putte dinosaurer inn i mange av scenene. Igjen: Stort sett ikke truende, mer nysgjerrige og på tilfeldig gjennomvandring slik man kan se elg og hjort i vår verden. Alle som kjenner meg vet at jeg har noen store diller: Jeg har alltid vært fascinert av dinosaurer, roboter og alternativ virkelighet. For ikke å snakke om at jeg er svedofil så det holder. So what’s not to like?

rymlingen_1920_badge

“Rymlingen” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg avslutter denne postingen med mitt favorittbilde av Stålenhag, “Rymlingen”. Roboten som er på rømmen og som møysommelig nærmer seg en typisk “röd stuga” oppsummerer mye av det jeg har tenkt i forbindelse med jubileet. Dette er den fremtiden/fortiden jeg drømte om som barn. Vi skulle ha vært omgitt av roboter nå. Over jordene våre skulle det ha raget fabrikker som produserte antigravitasjonfartøy. Og i familiens Volvo av 240-serien skulle mor og far kjøre til jobben i romhavna.

Så ser jeg de to små glødende øynene som plirer mot meg på rømlingens rygg, og tenker at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Cloudwriter: Hvordan skrive bok i nettskyen

Det foreløpig siste lange oppholdet i bloggingen skyldes at oppmerksomheten har vært rettet mot annen skriving. Nærmere bestemt et prosjekt for Humanist Forlag, i deres “Pro et Contra”-serie. For noen måneder siden begynte jeg å skrive på “Overvåkningssamfunnet – Pro et Contra” (joda, det finnes gode argumenter for overvåkning!), og sto umiddelbart overfor et litt uvanlig problem: hvordan skrive en tekst på bortimot 200 000 tegn uten å bruke tekstbehandler?

Jeg bruker, som tidligere blogget, Googles Chrome OS. For meg er brukervennligheten og stabiliteten til dette skybaserte operativsystemet fremdeles uovertruffen, og tekstbehandleren og regnearket i Google Drive har hele tiden vært gode nok til å dekke mine frilanserbehov. Men da jeg ikke hadde skrevet noe lengre enn kronikker og bloggpostinger på flere år, visste jeg rett og slett ikke om Drives tekstbehandler ville være god nok til å tåle presset.

Ja, for det er altså vesensforskjeller på en artikkel på 5000 tegn og et bokmanus på 200 000. Jeg hadde lagt merke til at inntasting kunne gå litt tregere med lengre artikler, og lurte på om nettleseren ville tåle en virkelig lang tekst uten å gå sirupstregt eller rett og slett kræsje. Før jeg begynte på boken limte jeg derfor inn en 10 000 tegn lang tekst inn 20 ganger i samme dokument, for så å utsette teksten for grunnleggende tekstbehandlingsoperasjoner.

Selv om jeg kunne merke at tekstbehandleren ble mindre responsiv, var det ikke mer enn at det var til å leve med. Og da jeg opplevde mitt første nettleserkræsj mens jeg skrev, erfarte jeg at den kontinuerlige backupfunksjonen virkelig fungerer som den skal. Jeg har ikke mistet et eneste tegn i løpet av selve skriveprosessen (i konverteringen, derimot – mer om det senere).

Screenshot 2014-06-30 at 10.44.04

Rent praktisk er Drive-tekstbehandleren enkel i bruk, med et begrenset antall menyvalg. For meg er dette faktisk et fortrinn. Jeg hører til generasjonen av skribenter som begynte på skrivemaskin, og som derfor bare bruker en liten brøkdel av funksjonene i et typisk ekstbehandlingsprogram. Lange tekster strukterer jeg gjerne i hodet mens jeg skriver, og det mest avanserte planleggingsverktøyet jeg brukte på “Overvåkningssamfunnet” var en kort disposisjon (som siden ble skrevet om til innholdsfortegnelse) øverst i manus.

Når det er sagt, opplevde jeg at det ble tungvint å hoppe frem og tilbake i dokumentet etterhvert som teksten ballet på seg. Mot slutten snakket vi om 170 tekstsider i ett nettleservindu, og med tanke på de ganske moderate spesifikasjonene til min Samsung Chromebox (Intel Celeron B840 1.9GHz) var treg scrolling og innlasting antagelig bare å forvente.

For et par måneder siden oppgraderte jeg til en mer spretten ASUS Chromebox, og det hjalp straks på brukeropplevelsen. I løpet av skriveprosessen gjennomførte Google dessuten en større oppdatering av Drive (skjedde usynlig og i bakgrunnen, som alltid i gode sky-apper) som nok vil løse dette problemet etterhvert. Tekstbehandleren fikk det nye menyvalget “Tillegg”, og her ble det raskt lagt inn flere nyttige plug-ins.

En jeg tok i bruk var “Innholdsfortegnelse”, og som navnet antyder genererer den en klikkbar innholdsfortegnelse basert på kapitteloverskrifter i dokumentet.  Dessverre var dette tillegget ikke godt nok utviklet til at det var brukbart i praksis – det gikk rett og slett for tregt å generere listen og navigere seg rundt ved hjelp av den.

Siden “Overvåkningssamfunnet” er en fagbok er det viktig å holde orden på kildehenvisningene. Fra starten av la jeg boktitler, URLer ol. som kommentarer i høyre marg, et valg jeg nok hadde vurdert om igjen om jeg hadde hatt tilgang til bibliografiverktøyet i da skriveprosessen begynte. Riktignok blir kommentarer lagret når man laster ned et dokument i .docx-format, og de lar seg fint importere til f.eks. Word.

Men hvis man klipper og limer eller drar og slipper i tekstbehandleren, hender det at hele kommentaren slettes. Denne bugen førte til at det gikk litt for mye tid med til å legge kommentarer på plass igjen. Den aller største utfordringen kom imidlertid jeg var ferdig med første utkast av dokumentet, og skulle begynne på bearbeidingsfasen med forlaget.

Fra før av visste jeg at Drive slet med å konvertere enkle tekster 100% korrekt til Word-format. Tabulatorinnrykk er et eksempel – før de siste oppdateringene av Drive måtte jeg rutinemessig inn og rette opp flere ganger før tabulatorinnrykk endelig ble liggende på riktig sted i teksten. Irriterende nok i en artikkel, men fullstendig uakseptabelt i et bokmanus.

Derfor valgte jeg å skifte nettskysystem. Jeg skaffet meg en gratis konto på Microsoft OneDrive, som både tilbyr rikelig med gratis lagringsplass (15 GB i skrivende stund) og webbaserte lettversjoner av kjente Office-pakker. Jeg eksporterte boken fra Google Drive og importerte den til Word Online, og alt så ved første øyekast greit ut. Men da jeg gikk gjennom teksten i Word før jeg sendte den til forlaget, oppdaget jeg flere konverteringsfeil i teksten – de mest alvorlige var deler av setninger som rett og slett var falt ut.

Screenshot 2014-06-30 at 10.42.53

Jeg fanget opp de fleste, og forlaget tok de to-tre siste. Denne typen feil kan virkelig skjemme en tekst, og som følge av dette bestemte jeg meg for å gjennomføre resten av tekstgjennomgangen i Word. Denne webappen viste seg å fungere helt utmerket på Chrome OS, og håndterte bokmanuset langt bedre enn Google Drive. Ingen merkbar treghet eller kræsj, ingen rariteter med teksten og en rekke funksjoner som mangler i Drive.

En av disse er sluttnoter, som ikke trengtes i denne boken men som definitivt blir viktig i mitt neste bokprosjekt. Derfor regner jeg det som ganske sannsynlig at det blir OneDrive til bokskriving fra nå av. Som Chrome OS-bruker kommer jeg selvsagt ikke til å droppe Googles skytjenester. Men et av mange fortrinn ved et skybasert OS er at valget av IT-leverandør blir mindre dramatisk enn før.

Ved å gjøre OneDrive til en genuint webbasert tjeneste (og ikke noe som krever at du laster ned programmer til PCen, slik jeg har opplevd tidligere) har Microsoft sørget for å senke terskelen for å bytte betraktelig. Alt jeg behøvde å gjøre for å bli en Microsoft-kunde, var å registrere meg og legge en peker i bokmerkeraden min.

Spørsmålet jeg står overfor nå er om jeg skal oppgradere til en fullverdig OneDrive-opplevelse. Det krever Office 365-abonnement og Windows. Prisen på førstnevnte er høyst overkommelig, mens sistnevnte fort faller på plass hvis Surface 3 Pro viser seg å være så bra som mange anmeldelser så langt tyder på. Jeg har aldri eid MS Office eller brukt pakken mer enn sporadisk. Nettskyen er i ferd med å forandre på det.

 

Blyantforelska

De siste dagene har det gått en debatt i Aftenposten om kvaliteten på håndskriften vår. Påstanden er – i kortversjon – at det står stadig dårligere til med vår evne til å håndtere penn eller blyant, og at digitale dingser er mye av forklaringen. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til konklusjonen, og innrømmer glatt at det også gjelder meg. Øvelse gjør mester på dette som alle andre områder, og i en tastaturdominert hverdag får jeg rett og slett altfor lite øvelse i å skrive for hånd.

Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at jeg tror tingenes tilstand har flere årsaker. Som sønn av en kaligraf er jeg for eksempel alltid blitt innprentet viktigheten av å ha god skriveredskap. Og i takt med den generelle svekkelsen av håndskriftkulturen er det ganske åpenbart at det også har gått nedover på dette området.

Skal jeg peke på én konkret synder, må det være kulepennen. Jeg har aldri opplevd å få like god penneføring med en spiss som bokstavelig talt ruller over papiret, som med en fyllepenn eller en mellomhard blyant. Men langt verre blir det når kulepennen i fråga er av det slaget man får utdelt gratis som reklame eller på konferanser.

Slike penner er ikke designet med tanke på godt grep, de har en slarkete konstruksjon og fordeler blekket ujevnt langs skrivebanen. Skal man skrive fort med med en “konferansepenn” er det omtrent umulig å skrive pent, enn si presist. Bokstavene flyter utover i alle retninger, og det billige blekket har en tendens til å dras utover hvis håndbaken glir over det.

Heldigvis finnes det et hav av alternativer til konferansepenner, så løsningen på problemet er i grunnen så enkel som å finne skriveredskap man føler seg mest mulig komfortabel med. Jeg har alltid vært gladest i å håndskrive med blyant, noe som førte til et tips fra min far om en gammel klassiker jeg trodde var borte for alltid.

Blyanten i fråga er Blackwing 602, produsert av Faber frem til 1998. Den opprinnelige 602 hadde en spesiell vokstilsetning til grafitten i blyantblyet, noe som gir en ganske særegent myk og glatt skriveopplevelse. Det gjorde den høyt elsket blant forfattere og musikere (den skal visstnok ha vært John Steinbecks favoritt, blant annet), og stort var savnet blant disse da produksjonen stanset.

Faber gjenopptok aldri produksjonen (selskapet mener det finnes like gode alternativer i deres nåværende sortiment), og isteden produseres det en kopi kalt Palomino Blackwing 602 på oppdrag av Pencils.com. Under slagordet “Half the Pressure, Twice the Speed” har den igjen vunnet mange venner blant skrivende folk kloden rundt, deriblant altså min far.

Han ga meg en av sine kjære 602ere for en tid tilbake, og siden har jeg vært frelst. For ikke å si en anelse blyantforelska. Ja, for den er virkelig fabelaktig god å skrive med, denne blyanten. Akkurat så hard at man får stålkontroll på penneføringen, og samtidig ikke så myk at grafitten gnis utover. Man får rett og slett lyst til å skrive penere, ikke minst hvis papiret er godt.

Pennen har den vanlige sekskantede blyantformen, men viskelæret skiller seg ut ved å være flatt og utbyttbart (og langt mer effektivt enn vanlig blyantviskelær, selvsagt). Blyanten er laget av kalifornisk sedertre, som ikke bare dufter godt og ser pent ut, men som også er behagelig å skjære til for de av oss som foretrekker kniv fremfor blyantspisser.

2014-03-29 11.33.16

Når Palomino Blackwing 602 møter Moleskine er resultatet pur skriveglede

Resultatet ser jeg på min egen håndskrift, som er jevnere, mer lettlest og simpelthen ligner mer på håndskriften jeg hadde under skolegangen på 70-tallet. Forleden dag brukte jeg 602en under et konferansieroppdrag (erfaringsmessig er utskrevne ark med mulighet til å notere underveis fremdeles uslåelig til slike jobber) i Arendal, og oppdaget plutselig at blyanten var borte.

Jeg fant den etter litt leting, men konstaterte etterpå at følelsen av å ha mistet noe verdifullt var langt mer påtakelig enn for annen skriveredskap. Så joda, jeg kan absolutt forstå anmelderen i Boston Globe som mente Palomino Blackwing 602 var “bedre enn iPad”.

Men altså: Dette handler ikke om at du skal klikke deg avgårde til Pencils.com og kjøpe akkurat denne blyanten. Det handler om at du – hvis du ønsker å skrive bedre – bør tenke på skriveredskapen. Tenk tilbake på hva du likte best å skrive med den gang du stort sett skrev for hånd, det vil si i skolen.

Fyllepenn, kulepenn, fjærpenn, tusjpenn eller blyant: alternativene er fremdeles å få kjøpt på nettet eller i din lokale bok- og papirhandel. Bruk dem før de forsvinner. :)

Trenger vitenskapen et tempel?

Jeg glemmer aldri øyeblikket da det skjedde første gang. Jeg sto, som jeg så ofte gjør, under fullmånen en klar natt. Så på den lysende skiven og tenkte: der landet Apollo-astronautene for noen år siden. En vanlig tanke, og en som brått slo ned i meg igjen med en ny og overveldende kraft.

moon-footprint_6426_990x742

Jøss, de hadde gått der oppe – på ordentlig! Sporene deres var der ennå, og ville fortsatt finnes der lenge etter at jeg – og sivilisasjonen som hadde bragt dem dit – var borte. I et glimt så jeg hele vitenskapshistorien, 2500 år med tenkning og forskning, som forspillet til månelandingen.

For å parafrasere Isaac Newton: jeg innså at astronautene red til Månen på skuldrene til kjemper, og ble fylt av en dyp og sitrende følelse av ærefrykt. Siden har jeg følt det samme i universitetet i Bologna i Italia, hvor Copernicus var student, ved Darwins grav i Westminster Abbey og senest foran skrivebordet til Sergej Koroljov (romalderens russiske far) i Kosmonautmuseet i Moskva.

Jeg innbiller meg (uten å vite det, for hvordan kan man egentlig vite slikt?) at følelsen jeg får i slike situasjoner er beslektet med den numinøse opplevelsen som ble skildret av Rudolf Otto i boken “Det hellige”, en rystende følelse av et guddommelig nærvær, på samme tid fryktinngytende og tiltrekkende.

Og jeg mener at følelsen er uttrykk for noe vesentlig, et filosofisk og emosjonelt perspektiv som transcenderer det vi gjerne forbinder med vitenskapsformidling. Internasjonalt er den fremste talsmannen for dette synet Alain de Botton, en britisk filosof og ateist som argumenterer for at vitenskapen har mye å lære av religionenes forhold til sine tilhengere.

Et av de konkrete tiltakene han har foreslått er å bygge templer til ateismens ære. Steder hvor vi kan møte et gudløst, vitenskapsbasert verdensbilde på en mer personlig og mindre fragmentarisk måte enn hva som gjerne blir tilfelle i et museum.

Ikke overraskende har de Botton har møtt mye motstand. Britiske kommentatorer har påpekt at templer til humanismens og ateismens ære har vært bygd tidligere, med liten suksess. Veien er også kort til å gjøre narr av alt som ligner et kluntete forsøk på å kopiere andres suksess, ikke helt ulikt norske humanisters solvervsfeiring rett før jul.

Lett blir det uansett ikke. Det numinøse er ikke hverdagskost. Blant formidlere er det bare en håndfull – Carl Sagan, Richard Dawkins, Stephen Jay Gould – som har klart å gi meg følelsen. Jeg er selv formidler i skrift og tale, og vet at jeg bare unntaksvis treffer mitt publikum på tilnærmelsesvis samme måte.

Det er så lett å fokusere på eget fagfelt, gå seg bort i fascinerende detaljer, skrive en faktabok istedenfor sann faglitteratur. Derfor har jeg stor forståelse for at de fleste steder hvor publikum kan møte vitenskapen er funksjonalistiske og nytteorienterte, og at museer og vitensentre ofte ser ut som forretningsbygg eller kjøpesentre.

800px-Natural_History_Museum_London_Jan_2006

Museum of Natural History, London. Kilde: Wikipedia

Men at det ikke alltid behøver å være slik, fikk jeg en påminnelse om i høstferien ifjor, da familien besøkte Naturhistorisk museum i London. Bygget er blitt kalt en katedral til vitenskapens ære, med en nygotisk fasade og et inngangsparti som hvelver seg himmelhøyt over de besøkende mens lys strømmer inn på dinosaurskjelettene gjennom glassmalerier.

Museet er altfor travelt til at man finner ro og ettertanke der, men det viser oss potensialet. For tross det evige suset av ivrige barnestemmer skal man være laget av stein for ikke å la seg berøre av denne viktorianske hyllesten til vitenskap og fremskritt.

Her i landet skal det brukes mye penger på museumsbygg i årene fremover. I Oslo drøftes blant annet nytt vitensenter på Tøyen, bygging av akvarium og flytting av Teknisk museum. Mitt håp er at man griper sjansen til å levere mer enn det siste innen museumspedagogikk, og at inspirasjon får en større plass ved siden av hovedoppgaven informasjon.

At man bruker arkitektur og museumsrom til å lokke et publikum som de senere årene har vendt blikket ned mot små skjermer, til å se utover og oppover igjen.

IT-status for 2013: Chrome OS, Android, Feedly og Aye

På tide å gjøre opp status for IT-bruken her i huset: Jeg har holdt på med mitt hardware-minimalismeprosjekt en stund, og kan nå konstatere at den samlede vekten av min samlede daglige maskinpark aldri har vært lavere. For se bare på dette: de tre datamaskinene jeg bruker i det daglige, ChromeBox, Kindle Paperwhite og Samsung Galaxy S4, veier tilsammen godt under 1,2 kilo. Selv med påslag for flatskjerm og tastatur ender vi opp med en meget slank liten gjeng.

DSC_0103

Den observante leser vil merke seg at det ikke er noe nettbrett blant arbeidsmaskinene mine. Det stemmer. I løpet av høsten oppdaget jeg at jeg stadig oftere foretrakk S4en fremfor nettbrettet – kombinasjonen av Chrome for Android og en stor og svært skarp skjerm gjorde nettbrettet overflødig, rett og slett. Ikke bare på reise, men også i sofaen hjemme. Nylig understreket jeg dette ved å nullstille min Nexus 7 og gi den bort til husets tiåring. Han har mye større nytte og glede av den enn meg, erkjenner jeg.

Om det skal komme en ny burk inn på arbeidsrommet, blir det sannsynligvis en av ChromeBookene eller kanskje en LG ChromeBase. Det siste årets arbeid i Google-nettskyen har rett og slett vist seg å være en uslåelig kombinasjon av lav pris, brukervennlighet og – ikke minst – tilnærmet vedlikeholdsfrihet. Etter å ha mekket med et utall ulike operativsystemer siden midten av 1980-tallet oppleves det virkelig frigjørende å forholde seg til en maskin der “nuts and bolts”-aspektet ved datamaskinen omtrent forsvinner i bakgrunnen.

LG Chromebase

Backupmaskinen min, som nå bare tas fram når jeg skal lage offlinekopier av skydokumenter, er forøvrig stadig en aldersstegen Lenovo T61 med siste versjon av Ubuntu. Hvilket betyr at det nå er ulike varianter av Linux på absolutt alle maskinene mine (joda, Kindle kjører det også). Trodde en stund jeg skulle tilbake til Windows, men den gang ei, gitt. (Det måtte i så fall bli om ryktene om laptoper med Windows 8 og Android side om side viser seg å stemme).

Minimalismetrenden ser også ut til å ha smittet over på nettbruken min. Jeg har levd like Facebook-fritt i år som i tidligere år, og savner det like lite som før. Rett nok dukket det opp en situasjon i 2013 som kunne ha blitt kinkig: dansetreningen som min sønn går på bruker bare Facebook. Men det kunne Jorunn heldigvis ta seg av. Og hvis denne trenden (som jeg forøvrig forutså her for to og et halvt år siden) vedvarer, vil det ikke vare altfor lenge før dansefolket innser at et ungdomsrettet tilbud trenger å legge ut viktig informasjon på flere steder enn en lukket Facebook-side…

I det siste har jeg også merket en økende misnøye med det sosiale mediet jeg har brukt mest de siste årene, Twitter. Noe av det jeg har likt best med Twitter har vært det SMS-aktige, teksbaserte grensesnittet. 140 tegn tvang brukerne til å fatte seg i korthet, og resultatet var at Twitter på sitt beste ble et poengtert og ofte vittig tilskudd til RSS-feeden min. Men de siste månedene har det blitt stadig mer åpenbart at Twitter prøver å tilpasse seg konkurransen fra Instagram, Snapchat og andre mer bildebaserte tjenester.

Bilder dukker nå automatisk opp i webfeeden, og i en nylig oppdatering av iOS-appen (hvilket vil si at den snart kommer til Android også) gjør bilde-oppdatering til standard istedenfor tastatur. Vel, Twitter, jeg meldte meg ikke på for å se enda flere bilder av kaffekopper, og kommer nok til å bruke mer av tiden min andre steder fremover.

Jeg var en av de mange som akket og oiet meg da Google Reader ble nedlagt i år, men kan så langt konstatere at det har gått mye bedre enn forventet. Feedly har vist seg å fylle tomrommet på en utmerket måte. I tillegg er jeg blitt en ganske ivrig bruker av Reddit (bare lurker så langt), som nå er istand til å gi meg det Twitter pleide å kunne gi meg: minst én idé eller ett bilde jeg ikke har sett før, hver eneste dag.

Google+ henger jeg rundt i perioder, mye for å diskutere teknologi men også fordi G+ er blitt så mye bedre på fotografier det siste året. Den store taperen om min nettoppmerksomhet dette året har vært Flickr. Fotonettstedet fikk en pen ansiktsløftning i 2013, men mangelen på oppgradering av den grunnleggende funksjonaliteten førte til at jeg ikke har funnet det bryet verdt å bruke mye tid på stedet.

Kampen mot kabelhelvetet har også båret frukter dette året, mye takket være micro-USB-standarden. Én lader tar seg nå av ladebehovene til alle dingser jeg bruker i det daglige. Nå imøteser jeg med spenning den kommende USB PD-standarden, som visstnok skal resultere i produkter i 2014. Har en nerdete visjon av et USB-basert likestrømsnett på arbeidsplassen, der alt fra PC-skjerm til arbeidslys drives fra samme, enkle kilde.

Det nyttigste tilbehøret jeg kjøpte i 2013 var Aye Credit Card Pocket, en hendig kredittkortlomme som festes til smartdekselet til min S4 (View Cover er forøvrig et annet nyttig tilbehør, siden alle viktige beskjeder dukker opp i et lite vindu i dekselet). Takket være Aye-lommen har jeg droppet lommeboken, og legger isteden kredittkort og eventuelle sedler i lommen.

Jeg skrev om dette på Google Plus, og kommentarfeltet var uenig om hvorvidt dette økte eller reduserte sikkerheten. Nå er min S4 også er et betalingsmiddel i seg selv (buss og tog betales via den), så jeg opplever det fremdeles som greiest og tryggest å ha alt som har med penger å gjøre på ett sted snarere enn på flere i min lommetyvinfiserte hjemby. Men at andre vil tenke annerledes, skjønner jeg selvsagt…

Den smarteste appen jeg kjøpte i 2013 var Skiplock, som er like enkel som den er genial. Når du er koblet til ditt hjemme-wifinettverk (eller et annet du velger å legge inn i appen) er skjermlåsen på smartfonen din skrudd av. Skiplock skrur på låsen igjen når du kommer utenfor rekkevidde av ditt valgte nettverk. Siden 95% av alle operasjoner på smartfonen skjer nettopp mens jeg er på hjemmekontoret, sparer dette meg for mye tasting av PIN-kode.

Det dårligste IT-kjøpet i 2013 var Samsung Smart Dock, en ladestasjon som i prinsippet kan forvandle en Samsung-smarttelefon til en desktop via USB- og HDMI-porter som lar deg koble til skjerm og tastatur. Ideen om å bruke telefonen som jeg uansett gjør så mye arbeid på som en backup-PC om ChromeBoxen skulle gå ned, lokket meg såpass at jeg overså det klare varselsignalet som lå i at dingsen var vanskelig å få tak i.

Som jeg skrev her, var problemet først og fremst en ganske shaky HDMI-støtte. Dette har flere brukere klaget over, og i mitt tilfelle innebærer det at jeg ikke får full oppløsning på skrivebordsskjermen min. Derimot gir docken full støtte til vår Sony TV, så den kan altså brukes til å vise TV-serier og film direkte fra telefonen. Jeg har siden før årtusenskiftet argumentert for at lommedingsene våre før eller siden ville bli kraftige nok til å kunne kjøre desktopsystemer, og holder på det. Håpet mitt er nå at vi får Ubuntu Dual Boot-telefonen i løpet av 2014, eller at Microsoft klarer å få til en tilsvarende integrasjon slik at Google får fart på seg… :)

Hello, goodbye Windows

Th. Kittelsen: NissenOg mannen ville fra nissen flytte
men reisen ble ham til ingen nytte,
for høyt på vognlasset nissen lo:
Jeg tror vi flytter i dag, vi to,
jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Så sant som det er sagt. For halvannet år siden tok jeg farvel med Linux i denne bloggen. Jeg var lei av treghet og ustabilitet, og valgte isteden å gå for en Windows 7-basert løsning. Men det siste halve året konstaterer jeg at Linux langsomt men sikkert har krøpet inn i hverdagen min igjen, inntil jeg igjen har det som mitt hovedsystem i det daglige. Det er flere grunner til dette.

For det første – og dette burde jeg jo ha sett komme – ble mitt gode forhold til Windows 7 gradvis forsuret utover året. Bevares, det er fremdeles det beste OSet Microsoft noensinne har lagd, men jeg unngikk likevel ikke det samme problemet som fikk meg til å gi opp XP i sin tid: en stadig økende treghet, både ved programstart og boot-up.

Verre var det at PCen jeg kjørte Windows på, en HP Touchsmart, viste seg å være et veritabelt bomkjøp. I løpet av vårparten har den utviklet plagsom viftestøy, flere av USB-portene har vært upålitelige og da jeg skulle starte den nylig var også strømforsyningen død. For sikkerhets skyld er maskinen kjøpt hos Komplett, hvilket betyr at jeg antagelig må gjennom et en slitsom og ubehagelig prosess for å få service på dingsen.

Kjøpet av denne maskinen ser jeg på som en ren nerdeglipp – jeg VET jo at slike alt-i-ett-løsninger innebærer at hvis noe går galt et sted i maskinen ryker alt på en gang. Aldri mer, altså. Heldigvis dukket redningen opp tidligere i år, i form av det jeg antok ville bli en billig backup-løsning men som har vist seg å bli min hovedmaskin. Jeg snakker om min Samsung Chromebox, selvsagt.

Da jeg tok den i bruk for snart et halvt år siden hadde jeg virkelig ikke regnet med at jeg ville bruke den hele tiden. Men slik er det altså blitt, først og fremst fordi den er rask, stabil, lydløs, sikker og – ikke minst – gjør absolutt alt jeg trenger i det daglige. Jeg opererer ut fra grunnprinsippet om at en datamaskin må kunne levere alle tjenester jeg trenger til den daglige driften av enkeltmannsforetaket, og det gjør faktisk Chromeboxen.

Og her er poenget: Chrome OS (for øyeblikket kjører jeg versjon 28.0.1500.68) er Linux-basert, slik også Android-systemet som min Samsung Galaxy S4 og Nexus 7-nettbrett kjører er det. Ikke ren FOSS-Linux selvsagt, men det er da heller ikke å forvente når et operativsystem begynner å erobre verden. Da jeg først begynte å bruke systemet var Linux et desktop/server-system med noen titalls millioner brukere, nå finnes det i over en milliard dingser verden over (siste må-ha-Linux-dings er forøvrig Googles Chromecast, som har Chrome OS-kjernen i bunn).

Forleden innså jeg at den nye rollefordelingen ga meg behov for en backup-maskin med vanlig PC-kapasitet. En mulighet var å gå for en eller annen form for mini-PC med Windows 8, men det fristet lite med å lære seg enda en ny Windows-variant etter det siste årets strabaser. Jeg hadde imidlertid fremdeles liggende min trofaste Lenovo T61 med Ubuntu installert på. Den ble lagt vekk ifjor pga en iherdig bug, men etter oppgradering til siste Ubuntu-versjon forsvant bugen som dugg for Sola.

Dermed blir mitt komplette maskinoppsett som følger: Samsung Chromebox med Google Stumpy, Lenovo T61 med Ubuntu 13.04, Nexus 7 med Android 4.2.2 og Samsung Galaxu S4 med det samme (i tillegg til et par Kindler jeg har liggende, da). Hei på deg, nissen – hyggelig å treffe deg igjen. ;)

Jeg – en minimalist?

Jeg vet, jeg vet. Intet ved min stil, kroppsbygning eller utseende tilsier bruk av forstavelsen “mini”. Men det finnes et unntak, og det har vært der lenge. Jeg liker mine datamaskiner små og nette. Helt siden jeg holdt min første Psion 3 i hånden, har jeg ment at den ideelle formfaktoren for en datamaskin er lommestørrelse.

I femten år har jeg skrevet og sagt at vi er på vei mot en situasjon hvor den lille lommemaskinen kunne erstatte skrivebordsmaskinen, og med Samsungs Smart Dock Multimedia Hub er det faktisk mulig for eiere av modellene Note II og S4. Putt mobilen i docken, plugg inn mus, tastatur og skjerm og knott i vei (nesten) som om det var en PC. Videoen under viser hvordan det ser ut på en Note II. Kjekt å vite om PCen går istykker. :)



Hovedproblemet for meg som skribent har hele tiden vært tekst-input. Lommedatamaskintastaturer har fungert for kortere tekster og notater mens jeg var på reise, men for mer krevende tekstbehandling har jeg alltid trengt større og bedre tastaturer. Et årlig rituale for min del har vært å prøve ut en ny type kompakt, bærbart tastatur, og resultatet er at jeg har opparbeidet meg et lite museum. Bildene under viser fire av de siste modellene jeg har kjøpt.

I kronologisk rekkefølge ovenfra og nedover er de: sammenleggbart Bluetooth-tastatur av merket Nokia SU-8W, proprietært tastatur for Samsung Galaxy Tab 7.0 Plus, Microsoft Wedge Bluetooth-tastatur med kombinert lokk/gummiert støtte og til slutt mitt siste innkjøp: et norskprodusert (sic!) One2touch, gummiert tastatur basert på NFC-standarden.

2013-06-08 17.09.37

Tastaturene i sammenklappet stand ses nedenfor.

2013-06-08 17.10.46

Ingen tvil om hvilket tastatur som kommer best ut hva angår kompakt størrelse. Etter å ha brukt One2Touch en måned er spørsmålet: hvor godt fungerer det som tastatur? Har jeg funnet en løsning som tar meg lengre i minimalistisk retning enn noensinne?

Vel, jeg har sans for designet og den tekniske løsningen svært godt. One2Touch er et mykt, sammenbrettbart tastatur man legger mobiltelefonen midt på. Tastaturet kobles til via NFC, hvilket innebærer at man legger telefonen oppå det blanke midtstykket for å koble til. Det sier “plong”, man velger type tastatur fra en meny og så er man igang.

Tastaturet deles i to av skjermen, et design jeg husker fra klassiske Nokia-modeller som 5510 og 6800. I dette tilfellet havner hendene et stykke fra hverandre, men det tok ikke så lang tid før jeg vendte meg til å skrive på denne måten. Det er nå en gang sånn at hver hånd har “sin” del av et vanlig tastatur også, så…

Da var jeg mer bekymret for tastene. One2touch er gummiert, brettbar og værfast (alltid en fordel i Norge), men det betyr også at tastene har en bløt respons. Jeg har tidligere gummislike tastaturer og alltid hatet dem. Jeg vet ikke hva One2Touch har gjort, men i dette tilfellet er resultatet mer vellykket. Feilfrekvensen er fremdeles høyere enn med et tastatur i hardplast, men likevel ikke verre enn at jeg fint lever med det.

Med andre ord:

+ One2Touch tar lite plass og er fjærlett, kan derfor bli med overalt
+ Solid og værfast
+ Fungerer bedre enn gummitastene skulle tilsi
+ Lett å koble til med NFC
+ Ikke altfor dyrt (rundt 500)

– NFC krever tett fysisk kontakt, så tykke covere er et problem
– Tastatur kan ikke stilles i vinkel, sittestilingen blir lite ergonomisk
– NFC finnes ikke på alle telefoner (som iPhone)
– Vanskelig å få tak i – har så langt bare funnet det i Netcom-butikker

Plussene oppveier minusene for meg, og derfor er det dette tastaturet jeg nå har med på jobb. På mandag skal jeg på en dagstur til Sverige. Takket være den gode batterilevetiden på S4 trenger jeg ikke ha med ekstra strøm, og min samlede arbeidsutrustning blir derfor den du ser nedenfor.

2013-06-08 17.39.29

Den stygge, hvite klumpen på telefonen er forøvrig en snasen kredittkortlomme av merket Ayo. Jeg bruker knapt kontanter mer, og med denne lommen fjerner jeg enda et element fra jakke og bukse. Det er lettere å holde rede færre kolli (alltid en fordel i en by med så mange lommetyver) og vekten av det jeg skal bære med meg reduseres ytterligere.

Og hva er den så? Totalvekten på arbeidsutstyret: 325 gram. Joda, jeg tror minimalisme er ordet. :)

Samsung Galaxy S4, et førsteinntrykk

Ja, så har jeg gjort det store spranget bort fra tastaturbaserte mobiler som Nokia E61i, N900 og Xperia Pro og til en ren og uforfalsket glassplate. Og etter å ha kjørt litt sære og underspekka telefoner i årevis valgte jeg denne gangen å gå for det dyreste og kraftigste på markedet, som altså er Samsungs aller siste flagship-telefon – Samsung Galaxy S4 i 16 GB-versjon.

Jeg har hatt telefonen et par ukers tid nå og kan like gjerne si det først som si: dette er et praktfullt stykke teknologi. S4 er lett og elegant, ligger godt i hånden, er solid, har en stor og sylskarp skjerm, god samtalekvalitet, et responsivt grensesnitt uten hakk og skurr og kraft nok til å håndtere alt jeg hiver på dingsen av oppgaver.

At skjermkvaliteten kan bety mye i praksis, viser nedenstående screenshot av Kindle-appen. Tidligere har jeg knapt orket å lese ebøker på mobilen, fordi skjermen var for liten og skriften for uskarp. Med en femtommers skjerm med full HD-oppløsning blir leseopplevelsen dramatisk mye bedre. Jeg vil fremdeles holde på sjutommersformatet til hjemmelesing, men på reise er dette mer enn godt nok.

Kindle-appen på S4

Alle har sine preferanser når de kjøper telefon, for meg spiller blant annet batterilevetiden en viktig rolle. Jeg reiser en del i jobben og kan ikke alltid stole på at jeg får tid til å finne et strømuttak underveis. Jeg har sett av andre anmeldelser at S4 har god batterilevetid, og så langt er dette også min erfaring. Jeg kommer uten videre gjennom en reisedag (12 timer) med variert bruk (inkludert jobbing i Google Drive på nett og filmtitting) uten behov for å lade.

Standbytiden er lang (etter prosentvis tap å dømme minst en uke), og ladetiden er rundt halvannen time fra tom fon til 100% med den medfølgende laderen. Trådløs lading er mulig med et eget cover, men jeg har ikke større behov for enn at jeg isteden gikk for et standardcover med gjennomsiktig luke. En snedig finesse der: når du trykker på på-knappen mens coveret er på telefonen, får du klokkeslettet. Om noen ringer, kan du svare på samtalen ved å swipe på luken.

Min største bekymring før kjøpet var hvor godt jeg ville klare å tilpasse meg skjermtastatur. Fordi Samsung har gjort den strålende tastaturerstatningen Swiftkey til standard på S4, har overgangen gått greiere enn jeg fryktet. Fullt så rask som med fysisk QWERTY-tommeltastatur blir jeg nok aldri, men det gjør jobben og når det åpenbart er slutt på kraftige telefoner med tastatur så lever jeg godt med det.

Swiftkey er ikke alene, forøvrig. Samsung er kjent for å levere telefonene sine med mye ekstra programvare og funksjonalitet, i den grad at jeg kun har tilgang til 9,5 GB av de 16 jeg har betalt for. Siden S4 har en Micro-SD-port betydde det lite i praksis for meg – det som tar mest plass på mine telefoner er podcaster og musikk, og det ligger altså på SD-kortet.

Hvis du roter telefonen din kan du fjerne endel av den unødvendige programvaren, men det er greit å vite at ikke alle de manglende gigabytene på S4 er fylt opp av bloatware. I tillegg til Swiftkey og Polaris Office og en virkelig god mediespiller, har Samsung også utviklet egen talestyring, blikkstyrt “autopause” av filmvisning og scrolling i nettleseren. De to siste var såpass fascinerende at jeg prøvde dem begge i noen dager, før jeg ga opp.

Begge deler fungerer på et vis, men trenger nok noen iterasjoner før de virkelig sitter. At autoscrolling ikke fungerer i min foretrukne nettleser, Chrome, spilte selvsagt også en rolle. Samsung har også sitt eget grensesnitt over Googles standard Android-utseende, kalt Touchwiz. Siden jeg kjører standard Android 4.2 på Nexus 7-brettet mitt, er det mulig å sammenligne de to.

Og mens jeg ikke har noe imot Samsungs grensesnitt, syns jeg heller ikke det tilføyer noe veldig vesentlig. Man får en omdefinert meny og noen ekstra muligheter, men samtidig mister man ryddigheten som følger med streit Android. På den annen side er det antagelig et vanespørsmål.

Kameraet er viktig for meg, og var også en grunn til at jeg gikk for Samsung. Så langt lever det opp til forventningene: under gode lysforhold gir det nydelige, skarpe bilder. Under dårlige lysforhold er det som mobilkameraer flest: veldig følsomt for bevegelse. Det finnes omtrent en million forskjellige innstillinger i Samsungs kamera-app, og jeg mistenker vel at sønnen min vil syns de fleste av dem er mer interessante enn jeg.

Som denne, for eksempel:

J275XFbCiPYqdgyygUHBNJ0i6GS6thdFJGTWE2o1Urk

Summa summarum: så langt har jeg ikke kommet borti en eneste ting ved den nye telefonen som får meg til å tenke “søren heller, jeg skulle gått for en annen”. Etter et år med en sterkt underspekka Xperia Pro som fikk meg til å tenke den tanken etter ganske få dager, er det en god følelse. Men så har jeg ikke mistet den i gulvet ennå, da. Jeg vet det kommer til å skje, slomsete som jeg er.

Og mens mine tre foregående smartfoner hadde plastskjermer, har denne glass. Bare tynt, skimrende glass. Eeeep. Det er en bloggposting jeg gruer meg til å skrive.

At det skulle være så vanskelig å spille egen musikk fra skyen, da?

Sukk. I min jakt på å finne gode nettsky-erstatninger for lokal lagring er jeg i ferd med å oppdage hvor smertelig langt det faktisk er mellom visjon og virkelighet på viktige områder. Musikk er det som gir meg mest hodebry akkurat nå. Jeg mener: tolv år etter iTunes skulle du tro at musikk- og IT-bransjen var enige om at det var i alles interesse å ligge i forkant på IT-tjenester. Så det ble mindre attraktivt å stjele og alt det der.

Når data og tjenester flytter ut i nettskyen, ja da hører det naturlig med at det utvikles tilbud som gjør det mulig å flytte private musikksamlinger ut i skyen. Gjør dem tilgjengelige overalt, døgnet rundt, uavhengig av dings. Gjør det enda mer attraktivt å bygge opp opp en musikksamling, rett og slett. Og er man amerikaner fins muligheten, i form av iTunes Match, Google Play Music og Amazon Cloud Player.

Screenshot 2013-03-31 at 11.48.54

Med disse tjenestene kan man lagre kopier av musikksamlinger på opptil flere hundre tusen låter i nettskyen. Ikke bare praktisk, men også en god forsikring mot datakræsj, brann, innbrudd osv. Men altså ikke hvis man er nordmann. Disse tjenestene har nå eksistert i et par år, og fremdeles er det slik at man møtes med varianter av meldingen på skjermdumpen over: “Denne tjenesten er ikke tilgjengelig i ditt land.”

Screenshot 2013-03-31 at 12.13.44

Hver gang jeg tar opp dette spørsmålet, er det mange som påpeker at det faktisk lar seg gjøre å få tak i disse tjenestene bare man er villig til å jukse litt. Bruker du en proxy-tjeneste eller VPN som Hotspot Shield kan du narre et amerikansk nettsted til å tro at du befinner deg i USA, og slik få registrert deg. Jeg har tidligere brukt denne teknikken for å få tak i ebøker fra Sony Ebook Store, og joda – den kan fungere.

Men en spesielt god løsning er det ikke. For det første opptrer man i strid med leverandørens reglement, og dermed har man ikke krav på service om noe skulle gå galt (noe jeg oppdaget da jeg ikke fikk lastet ned ebok-app til mine Sony-ebøker). Det åpner også for at endringer i f.eks. verifikasjonspraksis kan føre til at man på et senere tidspunkt blir sperret ute fra sine egne data.

Da jeg skulle registrere meg på Google Music forleden, etter å ha logget meg på som amerikaner med Hotspot Shield, måtte jeg i tillegg verifisere bosted med et gyldig amerikansk kredittkort. Slik har det tydeligvis ikke vært tidligere, og for alt vi vet kan eksisterende norske kunder i Google Music bli møtt av noe tilsvarende neste gang de logger seg på. Da er man altså uten rettigheter som kunde.

Joda, jeg vet at det er mulig å skaffe seg amerikansk kredittkort i tillegg. Men ærlig talt: der går grensa for meg. Ikke bare blir det for mye mekk, men det er rett og slett for dumt at jeg skal måtte skape meg en feik identitet for å bruke lovlige tjenester som såvidt jeg kan ikke har noen negative bivirkninger for platebransjen (jeg er klar over at dette antagelig handler mest om motstand fra rettighetshaverne). 

Så isteden blir jeg gående og vente. Vente på at Google skal lansere Play Music i Norge, at Amazon får ut fingeren, eller kanskje helst av min favorittleverandør av skytjenester, DropBox, lager et musikkgrensesnitt lik fotogrensesnittet de tilbyr idag. Jeg har 12 000 låter som venter på et hjem og 150 Gigabyte med fri skylagringsplass – alt jeg trenger nå er noen som forbinder de to.

Fordi jeg for tiden bruker Chrome OS, som altså ikke har noen god avspiller for musikk på ekstern harddisk, ender jeg opp med å bruke Grooveshark og Spotify (hvis web-grensesnitt begynner å bli riktig bra). Det kan til og med tenkes at jeg går for å inkludere Spotify Premium når jeg oppgraderer mobilabonnementet i nær fremtid. Ingen fullgod erstatning for min eklektiske musikksamling, men det får holde så lenge.