Arkiv for Personlig

Blyantforelska

De siste dagene har det gått en debatt i Aftenposten om kvaliteten på håndskriften vår. Påstanden er – i kortversjon – at det står stadig dårligere til med vår evne til å håndtere penn eller blyant, og at digitale dingser er mye av forklaringen. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til konklusjonen, og innrømmer glatt at det også gjelder meg. Øvelse gjør mester på dette som alle andre områder, og i en tastaturdominert hverdag får jeg rett og slett altfor lite øvelse i å skrive for hånd.

Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at jeg tror tingenes tilstand har flere årsaker. Som sønn av en kaligraf er jeg for eksempel alltid blitt innprentet viktigheten av å ha god skriveredskap. Og i takt med den generelle svekkelsen av håndskriftkulturen er det ganske åpenbart at det også har gått nedover på dette området.

Skal jeg peke på én konkret synder, må det være kulepennen. Jeg har aldri opplevd å få like god penneføring med en spiss som bokstavelig talt ruller over papiret, som med en fyllepenn eller en mellomhard blyant. Men langt verre blir det når kulepennen i fråga er av det slaget man får utdelt gratis som reklame eller på konferanser.

Slike penner er ikke designet med tanke på godt grep, de har en slarkete konstruksjon og fordeler blekket ujevnt langs skrivebanen. Skal man skrive fort med med en “konferansepenn” er det omtrent umulig å skrive pent, enn si presist. Bokstavene flyter utover i alle retninger, og det billige blekket har en tendens til å dras utover hvis håndbaken glir over det.

Heldigvis finnes det et hav av alternativer til konferansepenner, så løsningen på problemet er i grunnen så enkel som å finne skriveredskap man føler seg mest mulig komfortabel med. Jeg har alltid vært gladest i å håndskrive med blyant, noe som førte til et tips fra min far om en gammel klassiker jeg trodde var borte for alltid.

Blyanten i fråga er Blackwing 602, produsert av Faber frem til 1998. Den opprinnelige 602 hadde en spesiell vokstilsetning til grafitten i blyantblyet, noe som gir en ganske særegent myk og glatt skriveopplevelse. Det gjorde den høyt elsket blant forfattere og musikere (den skal visstnok ha vært John Steinbecks favoritt, blant annet), og stort var savnet blant disse da produksjonen stanset.

Faber gjenopptok aldri produksjonen (selskapet mener det finnes like gode alternativer i deres nåværende sortiment), og isteden produseres det en kopi kalt Palomino Blackwing 602 på oppdrag av Pencils.com. Under slagordet “Half the Pressure, Twice the Speed” har den igjen vunnet mange venner blant skrivende folk kloden rundt, deriblant altså min far.

Han ga meg en av sine kjære 602ere for en tid tilbake, og siden har jeg vært frelst. For ikke å si en anelse blyantforelska. Ja, for den er virkelig fabelaktig god å skrive med, denne blyanten. Akkurat så hard at man får stålkontroll på penneføringen, og samtidig ikke så myk at grafitten gnis utover. Man får rett og slett lyst til å skrive penere, ikke minst hvis papiret er godt.

Pennen har den vanlige sekskantede blyantformen, men viskelæret skiller seg ut ved å være flatt og utbyttbart (og langt mer effektivt enn vanlig blyantviskelær, selvsagt). Blyanten er laget av kalifornisk sedertre, som ikke bare dufter godt og ser pent ut, men som også er behagelig å skjære til for de av oss som foretrekker kniv fremfor blyantspisser.

2014-03-29 11.33.16

Når Palomino Blackwing 602 møter Moleskine er resultatet pur skriveglede

Resultatet ser jeg på min egen håndskrift, som er jevnere, mer lettlest og simpelthen ligner mer på håndskriften jeg hadde under skolegangen på 70-tallet. Forleden dag brukte jeg 602en under et konferansieroppdrag (erfaringsmessig er utskrevne ark med mulighet til å notere underveis fremdeles uslåelig til slike jobber) i Arendal, og oppdaget plutselig at blyanten var borte.

Jeg fant den etter litt leting, men konstaterte etterpå at følelsen av å ha mistet noe verdifullt var langt mer påtakelig enn for annen skriveredskap. Så joda, jeg kan absolutt forstå anmelderen i Boston Globe som mente Palomino Blackwing 602 var “bedre enn iPad”.

Men altså: Dette handler ikke om at du skal klikke deg avgårde til Pencils.com og kjøpe akkurat denne blyanten. Det handler om at du – hvis du ønsker å skrive bedre – bør tenke på skriveredskapen. Tenk tilbake på hva du likte best å skrive med den gang du stort sett skrev for hånd, det vil si i skolen.

Fyllepenn, kulepenn, fjærpenn, tusjpenn eller blyant: alternativene er fremdeles å få kjøpt på nettet eller i din lokale bok- og papirhandel. Bruk dem før de forsvinner. :)

Share/Bookmark

Trenger vitenskapen et tempel?

Jeg glemmer aldri øyeblikket da det skjedde første gang. Jeg sto, som jeg så ofte gjør, under fullmånen en klar natt. Så på den lysende skiven og tenkte: der landet Apollo-astronautene for noen år siden. En vanlig tanke, og en som brått slo ned i meg igjen med en ny og overveldende kraft.

moon-footprint_6426_990x742

Jøss, de hadde gått der oppe – på ordentlig! Sporene deres var der ennå, og ville fortsatt finnes der lenge etter at jeg – og sivilisasjonen som hadde bragt dem dit – var borte. I et glimt så jeg hele vitenskapshistorien, 2500 år med tenkning og forskning, som forspillet til månelandingen.

For å parafrasere Isaac Newton: jeg innså at astronautene red til Månen på skuldrene til kjemper, og ble fylt av en dyp og sitrende følelse av ærefrykt. Siden har jeg følt det samme i universitetet i Bologna i Italia, hvor Copernicus var student, ved Darwins grav i Westminster Abbey og senest foran skrivebordet til Sergej Koroljov (romalderens russiske far) i Kosmonautmuseet i Moskva.

Jeg innbiller meg (uten å vite det, for hvordan kan man egentlig vite slikt?) at følelsen jeg får i slike situasjoner er beslektet med den numinøse opplevelsen som ble skildret av Rudolf Otto i boken “Det hellige”, en rystende følelse av et guddommelig nærvær, på samme tid fryktinngytende og tiltrekkende.

Og jeg mener at følelsen er uttrykk for noe vesentlig, et filosofisk og emosjonelt perspektiv som transcenderer det vi gjerne forbinder med vitenskapsformidling. Internasjonalt er den fremste talsmannen for dette synet Alain de Botton, en britisk filosof og ateist som argumenterer for at vitenskapen har mye å lære av religionenes forhold til sine tilhengere.

Et av de konkrete tiltakene han har foreslått er å bygge templer til ateismens ære. Steder hvor vi kan møte et gudløst, vitenskapsbasert verdensbilde på en mer personlig og mindre fragmentarisk måte enn hva som gjerne blir tilfelle i et museum.

Ikke overraskende har de Botton har møtt mye motstand. Britiske kommentatorer har påpekt at templer til humanismens og ateismens ære har vært bygd tidligere, med liten suksess. Veien er også kort til å gjøre narr av alt som ligner et kluntete forsøk på å kopiere andres suksess, ikke helt ulikt norske humanisters solvervsfeiring rett før jul.

Lett blir det uansett ikke. Det numinøse er ikke hverdagskost. Blant formidlere er det bare en håndfull – Carl Sagan, Richard Dawkins, Stephen Jay Gould – som har klart å gi meg følelsen. Jeg er selv formidler i skrift og tale, og vet at jeg bare unntaksvis treffer mitt publikum på tilnærmelsesvis samme måte.

Det er så lett å fokusere på eget fagfelt, gå seg bort i fascinerende detaljer, skrive en faktabok istedenfor sann faglitteratur. Derfor har jeg stor forståelse for at de fleste steder hvor publikum kan møte vitenskapen er funksjonalistiske og nytteorienterte, og at museer og vitensentre ofte ser ut som forretningsbygg eller kjøpesentre.

800px-Natural_History_Museum_London_Jan_2006

Museum of Natural History, London. Kilde: Wikipedia

Men at det ikke alltid behøver å være slik, fikk jeg en påminnelse om i høstferien ifjor, da familien besøkte Naturhistorisk museum i London. Bygget er blitt kalt en katedral til vitenskapens ære, med en nygotisk fasade og et inngangsparti som hvelver seg himmelhøyt over de besøkende mens lys strømmer inn på dinosaurskjelettene gjennom glassmalerier.

Museet er altfor travelt til at man finner ro og ettertanke der, men det viser oss potensialet. For tross det evige suset av ivrige barnestemmer skal man være laget av stein for ikke å la seg berøre av denne viktorianske hyllesten til vitenskap og fremskritt.

Her i landet skal det brukes mye penger på museumsbygg i årene fremover. I Oslo drøftes blant annet nytt vitensenter på Tøyen, bygging av akvarium og flytting av Teknisk museum. Mitt håp er at man griper sjansen til å levere mer enn det siste innen museumspedagogikk, og at inspirasjon får en større plass ved siden av hovedoppgaven informasjon.

At man bruker arkitektur og museumsrom til å lokke et publikum som de senere årene har vendt blikket ned mot små skjermer, til å se utover og oppover igjen.

IT-status for 2013: Chrome OS, Android, Feedly og Aye

På tide å gjøre opp status for IT-bruken her i huset: Jeg har holdt på med mitt hardware-minimalismeprosjekt en stund, og kan nå konstatere at den samlede vekten av min samlede daglige maskinpark aldri har vært lavere. For se bare på dette: de tre datamaskinene jeg bruker i det daglige, ChromeBox, Kindle Paperwhite og Samsung Galaxy S4, veier tilsammen godt under 1,2 kilo. Selv med påslag for flatskjerm og tastatur ender vi opp med en meget slank liten gjeng.

DSC_0103

Den observante leser vil merke seg at det ikke er noe nettbrett blant arbeidsmaskinene mine. Det stemmer. I løpet av høsten oppdaget jeg at jeg stadig oftere foretrakk S4en fremfor nettbrettet – kombinasjonen av Chrome for Android og en stor og svært skarp skjerm gjorde nettbrettet overflødig, rett og slett. Ikke bare på reise, men også i sofaen hjemme. Nylig understreket jeg dette ved å nullstille min Nexus 7 og gi den bort til husets tiåring. Han har mye større nytte og glede av den enn meg, erkjenner jeg.

Om det skal komme en ny burk inn på arbeidsrommet, blir det sannsynligvis en av ChromeBookene eller kanskje en LG ChromeBase. Det siste årets arbeid i Google-nettskyen har rett og slett vist seg å være en uslåelig kombinasjon av lav pris, brukervennlighet og – ikke minst – tilnærmet vedlikeholdsfrihet. Etter å ha mekket med et utall ulike operativsystemer siden midten av 1980-tallet oppleves det virkelig frigjørende å forholde seg til en maskin der “nuts and bolts”-aspektet ved datamaskinen omtrent forsvinner i bakgrunnen.

LG Chromebase

Backupmaskinen min, som nå bare tas fram når jeg skal lage offlinekopier av skydokumenter, er forøvrig stadig en aldersstegen Lenovo T61 med siste versjon av Ubuntu. Hvilket betyr at det nå er ulike varianter av Linux på absolutt alle maskinene mine (joda, Kindle kjører det også). Trodde en stund jeg skulle tilbake til Windows, men den gang ei, gitt. (Det måtte i så fall bli om ryktene om laptoper med Windows 8 og Android side om side viser seg å stemme).

Minimalismetrenden ser også ut til å ha smittet over på nettbruken min. Jeg har levd like Facebook-fritt i år som i tidligere år, og savner det like lite som før. Rett nok dukket det opp en situasjon i 2013 som kunne ha blitt kinkig: dansetreningen som min sønn går på bruker bare Facebook. Men det kunne Jorunn heldigvis ta seg av. Og hvis denne trenden (som jeg forøvrig forutså her for to og et halvt år siden) vedvarer, vil det ikke vare altfor lenge før dansefolket innser at et ungdomsrettet tilbud trenger å legge ut viktig informasjon på flere steder enn en lukket Facebook-side…

I det siste har jeg også merket en økende misnøye med det sosiale mediet jeg har brukt mest de siste årene, Twitter. Noe av det jeg har likt best med Twitter har vært det SMS-aktige, teksbaserte grensesnittet. 140 tegn tvang brukerne til å fatte seg i korthet, og resultatet var at Twitter på sitt beste ble et poengtert og ofte vittig tilskudd til RSS-feeden min. Men de siste månedene har det blitt stadig mer åpenbart at Twitter prøver å tilpasse seg konkurransen fra Instagram, Snapchat og andre mer bildebaserte tjenester.

Bilder dukker nå automatisk opp i webfeeden, og i en nylig oppdatering av iOS-appen (hvilket vil si at den snart kommer til Android også) gjør bilde-oppdatering til standard istedenfor tastatur. Vel, Twitter, jeg meldte meg ikke på for å se enda flere bilder av kaffekopper, og kommer nok til å bruke mer av tiden min andre steder fremover.

Jeg var en av de mange som akket og oiet meg da Google Reader ble nedlagt i år, men kan så langt konstatere at det har gått mye bedre enn forventet. Feedly har vist seg å fylle tomrommet på en utmerket måte. I tillegg er jeg blitt en ganske ivrig bruker av Reddit (bare lurker så langt), som nå er istand til å gi meg det Twitter pleide å kunne gi meg: minst én idé eller ett bilde jeg ikke har sett før, hver eneste dag.

Google+ henger jeg rundt i perioder, mye for å diskutere teknologi men også fordi G+ er blitt så mye bedre på fotografier det siste året. Den store taperen om min nettoppmerksomhet dette året har vært Flickr. Fotonettstedet fikk en pen ansiktsløftning i 2013, men mangelen på oppgradering av den grunnleggende funksjonaliteten førte til at jeg ikke har funnet det bryet verdt å bruke mye tid på stedet.

Kampen mot kabelhelvetet har også båret frukter dette året, mye takket være micro-USB-standarden. Én lader tar seg nå av ladebehovene til alle dingser jeg bruker i det daglige. Nå imøteser jeg med spenning den kommende USB PD-standarden, som visstnok skal resultere i produkter i 2014. Har en nerdete visjon av et USB-basert likestrømsnett på arbeidsplassen, der alt fra PC-skjerm til arbeidslys drives fra samme, enkle kilde.

Det nyttigste tilbehøret jeg kjøpte i 2013 var Aye Credit Card Pocket, en hendig kredittkortlomme som festes til smartdekselet til min S4 (View Cover er forøvrig et annet nyttig tilbehør, siden alle viktige beskjeder dukker opp i et lite vindu i dekselet). Takket være Aye-lommen har jeg droppet lommeboken, og legger isteden kredittkort og eventuelle sedler i lommen.

Jeg skrev om dette på Google Plus, og kommentarfeltet var uenig om hvorvidt dette økte eller reduserte sikkerheten. Nå er min S4 også er et betalingsmiddel i seg selv (buss og tog betales via den), så jeg opplever det fremdeles som greiest og tryggest å ha alt som har med penger å gjøre på ett sted snarere enn på flere i min lommetyvinfiserte hjemby. Men at andre vil tenke annerledes, skjønner jeg selvsagt…

Den smarteste appen jeg kjøpte i 2013 var Skiplock, som er like enkel som den er genial. Når du er koblet til ditt hjemme-wifinettverk (eller et annet du velger å legge inn i appen) er skjermlåsen på smartfonen din skrudd av. Skiplock skrur på låsen igjen når du kommer utenfor rekkevidde av ditt valgte nettverk. Siden 95% av alle operasjoner på smartfonen skjer nettopp mens jeg er på hjemmekontoret, sparer dette meg for mye tasting av PIN-kode.

Det dårligste IT-kjøpet i 2013 var Samsung Smart Dock, en ladestasjon som i prinsippet kan forvandle en Samsung-smarttelefon til en desktop via USB- og HDMI-porter som lar deg koble til skjerm og tastatur. Ideen om å bruke telefonen som jeg uansett gjør så mye arbeid på som en backup-PC om ChromeBoxen skulle gå ned, lokket meg såpass at jeg overså det klare varselsignalet som lå i at dingsen var vanskelig å få tak i.

Som jeg skrev her, var problemet først og fremst en ganske shaky HDMI-støtte. Dette har flere brukere klaget over, og i mitt tilfelle innebærer det at jeg ikke får full oppløsning på skrivebordsskjermen min. Derimot gir docken full støtte til vår Sony TV, så den kan altså brukes til å vise TV-serier og film direkte fra telefonen. Jeg har siden før årtusenskiftet argumentert for at lommedingsene våre før eller siden ville bli kraftige nok til å kunne kjøre desktopsystemer, og holder på det. Håpet mitt er nå at vi får Ubuntu Dual Boot-telefonen i løpet av 2014, eller at Microsoft klarer å få til en tilsvarende integrasjon slik at Google får fart på seg… :)

Hello, goodbye Windows

Th. Kittelsen: NissenOg mannen ville fra nissen flytte
men reisen ble ham til ingen nytte,
for høyt på vognlasset nissen lo:
Jeg tror vi flytter i dag, vi to,
jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Så sant som det er sagt. For halvannet år siden tok jeg farvel med Linux i denne bloggen. Jeg var lei av treghet og ustabilitet, og valgte isteden å gå for en Windows 7-basert løsning. Men det siste halve året konstaterer jeg at Linux langsomt men sikkert har krøpet inn i hverdagen min igjen, inntil jeg igjen har det som mitt hovedsystem i det daglige. Det er flere grunner til dette.

For det første – og dette burde jeg jo ha sett komme – ble mitt gode forhold til Windows 7 gradvis forsuret utover året. Bevares, det er fremdeles det beste OSet Microsoft noensinne har lagd, men jeg unngikk likevel ikke det samme problemet som fikk meg til å gi opp XP i sin tid: en stadig økende treghet, både ved programstart og boot-up.

Verre var det at PCen jeg kjørte Windows på, en HP Touchsmart, viste seg å være et veritabelt bomkjøp. I løpet av vårparten har den utviklet plagsom viftestøy, flere av USB-portene har vært upålitelige og da jeg skulle starte den nylig var også strømforsyningen død. For sikkerhets skyld er maskinen kjøpt hos Komplett, hvilket betyr at jeg antagelig må gjennom et en slitsom og ubehagelig prosess for å få service på dingsen.

Kjøpet av denne maskinen ser jeg på som en ren nerdeglipp – jeg VET jo at slike alt-i-ett-løsninger innebærer at hvis noe går galt et sted i maskinen ryker alt på en gang. Aldri mer, altså. Heldigvis dukket redningen opp tidligere i år, i form av det jeg antok ville bli en billig backup-løsning men som har vist seg å bli min hovedmaskin. Jeg snakker om min Samsung Chromebox, selvsagt.

Da jeg tok den i bruk for snart et halvt år siden hadde jeg virkelig ikke regnet med at jeg ville bruke den hele tiden. Men slik er det altså blitt, først og fremst fordi den er rask, stabil, lydløs, sikker og – ikke minst – gjør absolutt alt jeg trenger i det daglige. Jeg opererer ut fra grunnprinsippet om at en datamaskin må kunne levere alle tjenester jeg trenger til den daglige driften av enkeltmannsforetaket, og det gjør faktisk Chromeboxen.

Og her er poenget: Chrome OS (for øyeblikket kjører jeg versjon 28.0.1500.68) er Linux-basert, slik også Android-systemet som min Samsung Galaxy S4 og Nexus 7-nettbrett kjører er det. Ikke ren FOSS-Linux selvsagt, men det er da heller ikke å forvente når et operativsystem begynner å erobre verden. Da jeg først begynte å bruke systemet var Linux et desktop/server-system med noen titalls millioner brukere, nå finnes det i over en milliard dingser verden over (siste må-ha-Linux-dings er forøvrig Googles Chromecast, som har Chrome OS-kjernen i bunn).

Forleden innså jeg at den nye rollefordelingen ga meg behov for en backup-maskin med vanlig PC-kapasitet. En mulighet var å gå for en eller annen form for mini-PC med Windows 8, men det fristet lite med å lære seg enda en ny Windows-variant etter det siste årets strabaser. Jeg hadde imidlertid fremdeles liggende min trofaste Lenovo T61 med Ubuntu installert på. Den ble lagt vekk ifjor pga en iherdig bug, men etter oppgradering til siste Ubuntu-versjon forsvant bugen som dugg for Sola.

Dermed blir mitt komplette maskinoppsett som følger: Samsung Chromebox med Google Stumpy, Lenovo T61 med Ubuntu 13.04, Nexus 7 med Android 4.2.2 og Samsung Galaxu S4 med det samme (i tillegg til et par Kindler jeg har liggende, da). Hei på deg, nissen – hyggelig å treffe deg igjen. ;)

Jeg – en minimalist?

Jeg vet, jeg vet. Intet ved min stil, kroppsbygning eller utseende tilsier bruk av forstavelsen “mini”. Men det finnes et unntak, og det har vært der lenge. Jeg liker mine datamaskiner små og nette. Helt siden jeg holdt min første Psion 3 i hånden, har jeg ment at den ideelle formfaktoren for en datamaskin er lommestørrelse.

I femten år har jeg skrevet og sagt at vi er på vei mot en situasjon hvor den lille lommemaskinen kunne erstatte skrivebordsmaskinen, og med Samsungs Smart Dock Multimedia Hub er det faktisk mulig for eiere av modellene Note II og S4. Putt mobilen i docken, plugg inn mus, tastatur og skjerm og knott i vei (nesten) som om det var en PC. Videoen under viser hvordan det ser ut på en Note II. Kjekt å vite om PCen går istykker. :)



Hovedproblemet for meg som skribent har hele tiden vært tekst-input. Lommedatamaskintastaturer har fungert for kortere tekster og notater mens jeg var på reise, men for mer krevende tekstbehandling har jeg alltid trengt større og bedre tastaturer. Et årlig rituale for min del har vært å prøve ut en ny type kompakt, bærbart tastatur, og resultatet er at jeg har opparbeidet meg et lite museum. Bildene under viser fire av de siste modellene jeg har kjøpt.

I kronologisk rekkefølge ovenfra og nedover er de: sammenleggbart Bluetooth-tastatur av merket Nokia SU-8W, proprietært tastatur for Samsung Galaxy Tab 7.0 Plus, Microsoft Wedge Bluetooth-tastatur med kombinert lokk/gummiert støtte og til slutt mitt siste innkjøp: et norskprodusert (sic!) One2touch, gummiert tastatur basert på NFC-standarden.

2013-06-08 17.09.37

Tastaturene i sammenklappet stand ses nedenfor.

2013-06-08 17.10.46

Ingen tvil om hvilket tastatur som kommer best ut hva angår kompakt størrelse. Etter å ha brukt One2Touch en måned er spørsmålet: hvor godt fungerer det som tastatur? Har jeg funnet en løsning som tar meg lengre i minimalistisk retning enn noensinne?

Vel, jeg har sans for designet og den tekniske løsningen svært godt. One2Touch er et mykt, sammenbrettbart tastatur man legger mobiltelefonen midt på. Tastaturet kobles til via NFC, hvilket innebærer at man legger telefonen oppå det blanke midtstykket for å koble til. Det sier “plong”, man velger type tastatur fra en meny og så er man igang.

Tastaturet deles i to av skjermen, et design jeg husker fra klassiske Nokia-modeller som 5510 og 6800. I dette tilfellet havner hendene et stykke fra hverandre, men det tok ikke så lang tid før jeg vendte meg til å skrive på denne måten. Det er nå en gang sånn at hver hånd har “sin” del av et vanlig tastatur også, så…

Da var jeg mer bekymret for tastene. One2touch er gummiert, brettbar og værfast (alltid en fordel i Norge), men det betyr også at tastene har en bløt respons. Jeg har tidligere gummislike tastaturer og alltid hatet dem. Jeg vet ikke hva One2Touch har gjort, men i dette tilfellet er resultatet mer vellykket. Feilfrekvensen er fremdeles høyere enn med et tastatur i hardplast, men likevel ikke verre enn at jeg fint lever med det.

Med andre ord:

+ One2Touch tar lite plass og er fjærlett, kan derfor bli med overalt
+ Solid og værfast
+ Fungerer bedre enn gummitastene skulle tilsi
+ Lett å koble til med NFC
+ Ikke altfor dyrt (rundt 500)

- NFC krever tett fysisk kontakt, så tykke covere er et problem
- Tastatur kan ikke stilles i vinkel, sittestilingen blir lite ergonomisk
- NFC finnes ikke på alle telefoner (som iPhone)
- Vanskelig å få tak i – har så langt bare funnet det i Netcom-butikker

Plussene oppveier minusene for meg, og derfor er det dette tastaturet jeg nå har med på jobb. På mandag skal jeg på en dagstur til Sverige. Takket være den gode batterilevetiden på S4 trenger jeg ikke ha med ekstra strøm, og min samlede arbeidsutrustning blir derfor den du ser nedenfor.

2013-06-08 17.39.29

Den stygge, hvite klumpen på telefonen er forøvrig en snasen kredittkortlomme av merket Ayo. Jeg bruker knapt kontanter mer, og med denne lommen fjerner jeg enda et element fra jakke og bukse. Det er lettere å holde rede færre kolli (alltid en fordel i en by med så mange lommetyver) og vekten av det jeg skal bære med meg reduseres ytterligere.

Og hva er den så? Totalvekten på arbeidsutstyret: 325 gram. Joda, jeg tror minimalisme er ordet. :)

Samsung Galaxy S4, et førsteinntrykk

Ja, så har jeg gjort det store spranget bort fra tastaturbaserte mobiler som Nokia E61i, N900 og Xperia Pro og til en ren og uforfalsket glassplate. Og etter å ha kjørt litt sære og underspekka telefoner i årevis valgte jeg denne gangen å gå for det dyreste og kraftigste på markedet, som altså er Samsungs aller siste flagship-telefon – Samsung Galaxy S4 i 16 GB-versjon.

Jeg har hatt telefonen et par ukers tid nå og kan like gjerne si det først som si: dette er et praktfullt stykke teknologi. S4 er lett og elegant, ligger godt i hånden, er solid, har en stor og sylskarp skjerm, god samtalekvalitet, et responsivt grensesnitt uten hakk og skurr og kraft nok til å håndtere alt jeg hiver på dingsen av oppgaver.

At skjermkvaliteten kan bety mye i praksis, viser nedenstående screenshot av Kindle-appen. Tidligere har jeg knapt orket å lese ebøker på mobilen, fordi skjermen var for liten og skriften for uskarp. Med en femtommers skjerm med full HD-oppløsning blir leseopplevelsen dramatisk mye bedre. Jeg vil fremdeles holde på sjutommersformatet til hjemmelesing, men på reise er dette mer enn godt nok.

Kindle-appen på S4

Alle har sine preferanser når de kjøper telefon, for meg spiller blant annet batterilevetiden en viktig rolle. Jeg reiser en del i jobben og kan ikke alltid stole på at jeg får tid til å finne et strømuttak underveis. Jeg har sett av andre anmeldelser at S4 har god batterilevetid, og så langt er dette også min erfaring. Jeg kommer uten videre gjennom en reisedag (12 timer) med variert bruk (inkludert jobbing i Google Drive på nett og filmtitting) uten behov for å lade.

Standbytiden er lang (etter prosentvis tap å dømme minst en uke), og ladetiden er rundt halvannen time fra tom fon til 100% med den medfølgende laderen. Trådløs lading er mulig med et eget cover, men jeg har ikke større behov for enn at jeg isteden gikk for et standardcover med gjennomsiktig luke. En snedig finesse der: når du trykker på på-knappen mens coveret er på telefonen, får du klokkeslettet. Om noen ringer, kan du svare på samtalen ved å swipe på luken.

Min største bekymring før kjøpet var hvor godt jeg ville klare å tilpasse meg skjermtastatur. Fordi Samsung har gjort den strålende tastaturerstatningen Swiftkey til standard på S4, har overgangen gått greiere enn jeg fryktet. Fullt så rask som med fysisk QWERTY-tommeltastatur blir jeg nok aldri, men det gjør jobben og når det åpenbart er slutt på kraftige telefoner med tastatur så lever jeg godt med det.

Swiftkey er ikke alene, forøvrig. Samsung er kjent for å levere telefonene sine med mye ekstra programvare og funksjonalitet, i den grad at jeg kun har tilgang til 9,5 GB av de 16 jeg har betalt for. Siden S4 har en Micro-SD-port betydde det lite i praksis for meg – det som tar mest plass på mine telefoner er podcaster og musikk, og det ligger altså på SD-kortet.

Hvis du roter telefonen din kan du fjerne endel av den unødvendige programvaren, men det er greit å vite at ikke alle de manglende gigabytene på S4 er fylt opp av bloatware. I tillegg til Swiftkey og Polaris Office og en virkelig god mediespiller, har Samsung også utviklet egen talestyring, blikkstyrt “autopause” av filmvisning og scrolling i nettleseren. De to siste var såpass fascinerende at jeg prøvde dem begge i noen dager, før jeg ga opp.

Begge deler fungerer på et vis, men trenger nok noen iterasjoner før de virkelig sitter. At autoscrolling ikke fungerer i min foretrukne nettleser, Chrome, spilte selvsagt også en rolle. Samsung har også sitt eget grensesnitt over Googles standard Android-utseende, kalt Touchwiz. Siden jeg kjører standard Android 4.2 på Nexus 7-brettet mitt, er det mulig å sammenligne de to.

Og mens jeg ikke har noe imot Samsungs grensesnitt, syns jeg heller ikke det tilføyer noe veldig vesentlig. Man får en omdefinert meny og noen ekstra muligheter, men samtidig mister man ryddigheten som følger med streit Android. På den annen side er det antagelig et vanespørsmål.

Kameraet er viktig for meg, og var også en grunn til at jeg gikk for Samsung. Så langt lever det opp til forventningene: under gode lysforhold gir det nydelige, skarpe bilder. Under dårlige lysforhold er det som mobilkameraer flest: veldig følsomt for bevegelse. Det finnes omtrent en million forskjellige innstillinger i Samsungs kamera-app, og jeg mistenker vel at sønnen min vil syns de fleste av dem er mer interessante enn jeg.

Som denne, for eksempel:

J275XFbCiPYqdgyygUHBNJ0i6GS6thdFJGTWE2o1Urk

Summa summarum: så langt har jeg ikke kommet borti en eneste ting ved den nye telefonen som får meg til å tenke “søren heller, jeg skulle gått for en annen”. Etter et år med en sterkt underspekka Xperia Pro som fikk meg til å tenke den tanken etter ganske få dager, er det en god følelse. Men så har jeg ikke mistet den i gulvet ennå, da. Jeg vet det kommer til å skje, slomsete som jeg er.

Og mens mine tre foregående smartfoner hadde plastskjermer, har denne glass. Bare tynt, skimrende glass. Eeeep. Det er en bloggposting jeg gruer meg til å skrive.

At det skulle være så vanskelig å spille egen musikk fra skyen, da?

Sukk. I min jakt på å finne gode nettsky-erstatninger for lokal lagring er jeg i ferd med å oppdage hvor smertelig langt det faktisk er mellom visjon og virkelighet på viktige områder. Musikk er det som gir meg mest hodebry akkurat nå. Jeg mener: tolv år etter iTunes skulle du tro at musikk- og IT-bransjen var enige om at det var i alles interesse å ligge i forkant på IT-tjenester. Så det ble mindre attraktivt å stjele og alt det der.

Når data og tjenester flytter ut i nettskyen, ja da hører det naturlig med at det utvikles tilbud som gjør det mulig å flytte private musikksamlinger ut i skyen. Gjør dem tilgjengelige overalt, døgnet rundt, uavhengig av dings. Gjør det enda mer attraktivt å bygge opp opp en musikksamling, rett og slett. Og er man amerikaner fins muligheten, i form av iTunes Match, Google Play Music og Amazon Cloud Player.

Screenshot 2013-03-31 at 11.48.54

Med disse tjenestene kan man lagre kopier av musikksamlinger på opptil flere hundre tusen låter i nettskyen. Ikke bare praktisk, men også en god forsikring mot datakræsj, brann, innbrudd osv. Men altså ikke hvis man er nordmann. Disse tjenestene har nå eksistert i et par år, og fremdeles er det slik at man møtes med varianter av meldingen på skjermdumpen over: “Denne tjenesten er ikke tilgjengelig i ditt land.”

Screenshot 2013-03-31 at 12.13.44

Hver gang jeg tar opp dette spørsmålet, er det mange som påpeker at det faktisk lar seg gjøre å få tak i disse tjenestene bare man er villig til å jukse litt. Bruker du en proxy-tjeneste eller VPN som Hotspot Shield kan du narre et amerikansk nettsted til å tro at du befinner deg i USA, og slik få registrert deg. Jeg har tidligere brukt denne teknikken for å få tak i ebøker fra Sony Ebook Store, og joda – den kan fungere.

Men en spesielt god løsning er det ikke. For det første opptrer man i strid med leverandørens reglement, og dermed har man ikke krav på service om noe skulle gå galt (noe jeg oppdaget da jeg ikke fikk lastet ned ebok-app til mine Sony-ebøker). Det åpner også for at endringer i f.eks. verifikasjonspraksis kan føre til at man på et senere tidspunkt blir sperret ute fra sine egne data.

Da jeg skulle registrere meg på Google Music forleden, etter å ha logget meg på som amerikaner med Hotspot Shield, måtte jeg i tillegg verifisere bosted med et gyldig amerikansk kredittkort. Slik har det tydeligvis ikke vært tidligere, og for alt vi vet kan eksisterende norske kunder i Google Music bli møtt av noe tilsvarende neste gang de logger seg på. Da er man altså uten rettigheter som kunde.

Joda, jeg vet at det er mulig å skaffe seg amerikansk kredittkort i tillegg. Men ærlig talt: der går grensa for meg. Ikke bare blir det for mye mekk, men det er rett og slett for dumt at jeg skal måtte skape meg en feik identitet for å bruke lovlige tjenester som såvidt jeg kan ikke har noen negative bivirkninger for platebransjen (jeg er klar over at dette antagelig handler mest om motstand fra rettighetshaverne). 

Så isteden blir jeg gående og vente. Vente på at Google skal lansere Play Music i Norge, at Amazon får ut fingeren, eller kanskje helst av min favorittleverandør av skytjenester, DropBox, lager et musikkgrensesnitt lik fotogrensesnittet de tilbyr idag. Jeg har 12 000 låter som venter på et hjem og 150 Gigabyte med fri skylagringsplass – alt jeg trenger nå er noen som forbinder de to.

Fordi jeg for tiden bruker Chrome OS, som altså ikke har noen god avspiller for musikk på ekstern harddisk, ender jeg opp med å bruke Grooveshark og Spotify (hvis web-grensesnitt begynner å bli riktig bra). Det kan til og med tenkes at jeg går for å inkludere Spotify Premium når jeg oppgraderer mobilabonnementet i nær fremtid. Ingen fullgod erstatning for min eklektiske musikksamling, men det får holde så lenge.

 

Ble den første romanen tekstbehandlet i 1968?

Forleden leste jeg en fascinerende artikkel av Matthew Kirschenbaum i Slate Magazine med tittelen “The Book-Writing Machine - What was the first novel ever written on a word processor? Her skriver Kirschenbaum om hvordan forfatteren Len Deighton, som jobbet på en roman om annen verdenskrig med tittelen “Bomber”ble spurt av en servicetekniker fra IBM om han var interessert i å erstatte sin kulehodeskrivemaskin med selskapets alle siste teknologiske mirakel.

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

Mirakelet i fråga het Magnetic Tape Selectric Typewriter, serienummer MT72, og ble i USA solgt for $10 000. Maskinen hadde ingen skjerm, men var isteden en slags hybrid av en Selectric-skrivemaskin (forøvrig en klassiker) og et lagringsmedium i form av et magnetbånd. Gjorde man en feil på papiret kunne den rettes med en rettetast, og så ble den rettede versjonen lagret på magnetbåndet.

Under utskriften kunne maskinen stanses og ny tekst settes inn – motstykket til CTRL-V i en hvilken som helst moderne editor. Etter litt nøling takket Deighton ja til tilbudet, og bestemte seg for å lease den dyreste utgaven av MT72. Den kom med to magnetbåndstasjoner, som gjorde det mulig å ha to ulike versjoner av en tekst tilgjengelig samtidig. Om nødvendig kunne de to versjonene slås sammen.

Kirschenbaum mener at Deighons Bomber var den perfekte roman å prøve ut tekstbehandling på. Den var faktabasert og satt sammen beretninger fra skikkelser i ulike land. At MT72 gjorde det mulig å legge inn magnetiske “bokmerker” på båndet underlettet sterkt oppgaven med å kryssjekke de ulike delene av boken mot hverandre. Deighton selv sier også at hans arbeidsmetode (og hans personlige assistents – mye av det praktiske arbeidet ble utført av Ellenor Handley) gjorde ham til det perfekte testsubjekt:

“I am a slow worker so that each book takes well over a year—some took several years—and I had always ‘constructed’ my books rather than written them. Until the IBM machine arrived I used scissors and paste (actually Copydex one of those milk glues) to add paras, dump pages and rearrange sections of material. Having been trained as an illustrator I saw no reason to work from start to finish. I reasoned that a painting is not started in the top left hand corner and finished in the bottom right corner: why should a book be put together in a straight line?”

Da Bomber kom ut i 1970, skrev Deighton i bokas etterord at den var den første i sitt slag som i sin helhet var lagret på magnetbånd før trykking. Og ifølge Kirschenbaum var den også den første utgitte romanen som helt og holdent ble utarbeidet på et produkt som ble markedsført som en “tekstbehandler” (et begrep som oppsto i Tyskland på 50-tallet, forøvrig).

Artikkelen er en del av forarbeidet til en bok Kirschenbaum jobber med (skal kjøpes når den kommer), og bekrefter inntrykket jeg får når jeg ser nærmere på det historiske samspillet mellom IT og bøker: ofte har innovasjoner vi betrakter som nye, dypere historiske røtter. Jamfør denne innføringen i tekstbehandlingens historie.

"Mizt" av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

“Mizt – gjenferdenes planet” av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

Den reiser også flere spørsmål i meg, som for eksempel: når ble tekstbehandling første gang brukt i Norge? Jeg har alltid vært overbevist om at Jon Bing var aller tidligst ute, og det mener han tydeligvis selv også. Bing regner Mizt – Gjenferdenes planet som den første tekstbehandlede norske romanen, og i mitt (signerte!) eksemplar fra 1982 har han et fascinerende etterord med bl.a. følgende utledning:

Denne boken er skrevet på en Facit/Addo 800 DTC tekstbehandlingsenhet levert av Alf G. Johnsen A/S, Oslo. Ved innskrivningen er tekstens struktur definert ved hjelp av Lovdatas universelle grafiske koder. Alf. G Johnsen har også vært behjelpelig med å overføre teksten fra fleksiplater over et TTY-grensesnitt på en 300-bauds oppringt linje til Lovdata-Oslo.

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om Facit/Addo 800, men den var tydeligvis en dedikert enhet på linje med IBM-maskinen til Deighton. På dette tidspunktet hadde det allerede eksistert tekstbehandlingsprogramvare i en årrekke (Electric Pencil fra 1976 regnes ofte som det første for hjemmemaskiner). Et par-tre år etter Mizt vet jeg at det ble snakket om at norske skribenter var igang med tekstbehandling på maskiner fra Apple eller IBM.

Startskjermen til LocoScript fra 1985

Startskjermen til LocoScript fra 1985

For egen begynte jeg med tekstbehandling for alvor i 1987, med kjøpet av en Amstrad PCW 8256 som ble solgt med printer og tekstbehandlingsprogrammet LocoScript. Selv om maskinvaren var primitiv sett med dagens målestokk, hadde LocoScript alt jeg trengte som skribent. Siden den gang har jeg skrevet mine bøker og artikler i WordPerfect, Lotus Ami Pro, AbiWord, OpenOffice og en drøss med applikasjoner til diverse småmaskiner, til jeg idag har endt opp med Google Docs.

Det slår meg at jeg i hele dette tidsrommet på 26 år ikke kan komme på en eneste funksjon som representerer et dramatisk skille med tidligere programvare. Jeg kunne antagelig sette meg ned med LocoScript idag og være  ganske tilfreds med opplevelsen. Jeg vet, jeg vet – det sier allverden om hvor gammel og grå jeg er i ferd med å bli.

Men det sier også noe om arbeidsmetode. I likhet med Len Deighton (som forresten er en riktig god forfatter – jeg hadde stor glede av Bomber da jeg leste den på søttitallet) er jeg en ganske ustrukturert skribent. Jeg begynner nesten aldri på begynnelsen av et stykke, men starter isteden med en god idé som jeg oftest må arbeide meg både bakover og fremover fra.

Start- og sluttpoeng kommer nesten alltid helt til slutt, og gjerne samtidig. Disposisjoner skjønner jeg meg rett og slett ikke på. Jeg kan med stor sikkerhet si at jeg neppe hadde arbeidet som skribent om det ikke hadde vært for tekstbehandlingen. Det ville rett og slett blitt for mye plunder og heft med all papirklippingen, teipingen og korrekturlakkingen. :)

 

 

Chromebox 3: programvare og videre bruk

Har nå eid Chromeboxen i ti dager, og brukt den som eneste system i hele denne perioden. Siden en PC med Windows 7 Professional Edition normalt er hjertet i driften av mitt enmannsforetak, var jeg spent på om Chrome OS kunne klare brasene. Ville jeg få gjort min daglige dont uten altfor mye mekk? Det korte svaret er ja.

Det litt lengre svaret er at det utvilsomt hjelper om du som meg bruker Google-tjenester daglig. GMail har vært mitt foretrukne epostsystem i fire år, likeså Google Calendar – og begge fungerer selvsagt perfekt i Chrome OS. Når det er sagt, kan du bruke andre webbaserte tjenester. Tommelfingerregel: om en tjeneste kjører i Chrome-nettleseren på din PC/Mac uten at du behøver å installere noe, funker den antagelig i Chrome OS.

Den første store frågan var hvordan tekstbehandling og regneark ville fungere. På PC bruker jeg OpenOffice til skrivearbeid og regnskap, på Chrome OS er det Google Docs som gjelder (selv om det sies at folk har fått Office 365 til å funke med begrenset funksjonalitet). Jeg har fulgt Docs i en årrekke, og konstaterer at det stadig går fremover med produktet.

Screenshot 2013-03-06 at 17.31.02

Typisk arbeidsoppsett på Chrome OS hos meg. Vanlig nettleser med bloggeditering i bakgrunnen til venstre, GMail, Google Drive og den innebygde bildeeditoren i egne vinduer.

I sin nyeste inkarnasjon (litt vanskelig å snakke om versjoner med et skybasert OS) har Docs ennå ikke støtt på en tekstformateringsjobb som ikke lot seg løse. Når så ferdige filer kan eksporteres i PDF eller DOCX-format og sendes til oppdragsgivere (har mottakeren en GMail-adresse kan du også lett dele filen) er jeg tilfreds. Når det er sagt har jeg ikke spesielt avanserte behov. Hvis du er en tung Office-bruker, er dette ikke løsningen for deg.

A propos filer: i Chrome OS er det to grunnleggende måter å filbehandle på. Det primære lagringssystemet er de 100 GB med lagringsplass på Google Drive som er inkludert i prisen. I tillegg har du en lokal harddisk på rundt 16 GB som filer kan lastes ned, og hvor du kan dra og slippe fra eksternenheter som USB-harddisker osv. Helt i skyen er altså ikke Chrome OS ennå, og det er like greit enn så lenge.

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Chrome Apps-vinduet oppe

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Apps-vinduet oppe. Man ikke legge filer, lenker eller snarveier på desktopen. Den tjener kun som (vakker) bakgrunn.

Jeg har lenge hatt DropBox som min foretrukne skytjeneste, og selv om Drive og DropBox ikke snakker direkte med hverandre er det såre enkelt å laste inn filer via webgrensesnittet. I forbindelse med næringsvirksomheten har jeg fremdeles behov for papirutskrift i ny og ne, og fordi jeg har en HP PhotoSmart 6510 med ePrint visste jeg at det ikke ville by på problemer.

Skal jeg ha ut noe på papir kan jeg enten sende en epost til ePrint-serveren eller skrive ut via Google Cloud Print (det gjelder forøvrig eiere av alle slags skrivere). Nå viste det seg at printeren også ble gjenkjent av Chrome OS da jeg koble den til, så inntil videre gjør jeg det på gammelmåten.

6510 er en printer/scanner, noe som vanligvis sender frysninger nedover ryggen på en hver Linux-bruker (ja, for jeg har vel ikke glemt å si at det ligger Linux i bunnen av Chrome OS, som i Android?) Det finnes ingen scannerdriver for Chrome OS, men her har HP en smart løsning som redder situasjonen. Hvis man skanner via printerens eget grensesnitt blir den innskannede filen lagret på et minnekort. Det dukker opp som en egen stasjon i Chrome OS’ filviser, og slik får man tilgang til innskannede filer.

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That's all, folks. :)

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That’s all, folks. :)

Resten av det jeg trenger til næringsvirksomheten, som fakturering med Sendregning.no, billettbestilling hos SAS, Norwegian, NSB, skatteberegning hos Altinn osv er allerede nettbaserte tjenester, og fungerer derfor akkurat som før. For noen uker siden bestemte jeg meg for å droppe Java i nettbanken – en stor fordel når man kjører det Javafrie (og dermed enda tryggere Chrome OS).

Førsteinntrykket av Chrome som et responsivit, stabilt og DØDSTYST OS vedvarer. Fyrte opp Win7-burken igår, og det er påfallende hvor mye tregere alle vanlige operasjoner er på denne langt bedre spekkede maskinen. Prisen du betaler for en smooth brukeropplevelse er begrensninger, seff. Dette er et system med få konfigurasjonsmuligheter. Det kjører altså ikke konvensjonell programvare: det er Chrome App Store eller webapplikasjoner som gjelder.

Og 100% bugfritt er systemet heller ikke. Jeg har opplevd at hele burken frøs ved en anledning – det må ha vært en prosess som løp løpsk da dette var første og hittil eneste gang at den ellers uhørlige vifta slo inn. Visse importerte Word-dokumenter ser ut til å gjøre Google Docs ustabilt, men siden innholdet lagres fortløpende er konsekvensene minimale.

Men alt i alt er mitt inntrykk så langt svært positivt. Ikke bare fordi systemet i det store og hele fungerer så bra rent teknisk, men fordi det så minimalistisk. Det tilbyr meg enkelhet, ro og stillhet. Chromebox er zen i en liten eske. Hvis det høres tiltrekkende ut for deg, kan produktet anbefales. Du vil uansett ikke ruineres. :)

Vil du bli med til Uganda og oppleve gorillaer og solformørkelse i høst?

Gorilla fotografert i Bwindi impenetrable forest, dit turen går i høst. Kilde: Guido da Rozze (cc)

Gorilla fotografert i Bwindi Impenetrable Forest, dit turen går i høst. Foto: Guido da Rozze (cc)

Den 3. november i år er det total solformørkelse over Sentral-Afrika, og et av de beste stedene å se den fra vil være Uganda. Jeg har fått det morsomme oppdraget å være astroguide på en tur til Uganda reise som arrangeres av Topp Afrika. Selskapet har lang erfaring med området, og tilbyr en rikholdig safari-opplevelsespakke i tillegg til formørkelsen.

Total solformørkelse over Afrika (2002). Kilde: Michael Karrer (cc)

Total solformørkelse over Afrika (2002). Foto: Michael Karrer (cc)

Høydepunktet (ved siden av å se Sola forsvinne midt på blanke ettermiddagen i 20 sekunder, selvfølgelig) på turen må være en sjanse til å se familiegrupper med fjellgorillaer i fri natur – som også er inkludert i pakkeprisen. Selv om frittlevende sjimpanser, sjiraffer og krokodiller heller ikke er til å kimse av. Eller for den saks skyld en fantastisk anledning til å se stjernehimmelen slik den tar seg ut nær ekvator. :)

Les mer om tur, pris og program her.

Samsung Chromebox 3: Maskinvaren

For litt over et år siden byttet jeg fra Linux til Windows 7, og nå må jeg sannelig bytte igjen. Denne gangen er det ikke fullt så frivillig. HP Touchsmart-PCen som jeg frem til nå har kjørt Windows på har utviklet en forferdelig viftestøy og må repareres (nedtur etter kun et år – ikke minst med tanke på at det ansvarlige selskapet er Komplett.no) Jeg har en backup-PC, min Lenovo T61 med Ubuntu 12.10, men den har også vifteproblemer og virker temmelig ustabil.

Følgelig var det nødvendig med en ny backupmaskin, og det er her Chromebox kommer inn i bildet. Jeg har hatt lyst til å prøve Googles unike Chrome OS en stund, og da jeg fant en Samsung Chromebox 3 til 2700 hos Expansys bestilte jeg den (et hvilket som helst alternativ hadde uansett vært dyrere…)

Samsung Chromebox 3, front view

Burken ankom på mandag, og som du kan se på bildet over er det enkle saker: en nøytral boks med seks USB-porter, lyd ut, DVI og DisplayPort på baksiden, Ethernet og wifi. Legg merke til mangelen på VGA-utgang. Det ga meg litt hodebry den første dagen. Jeg fant en DVI-til-VGA-konverter i en skuff og koblet den til. Skjermbilde fikk jeg, men ikke i større oppløsning enn 1024×768.

Etter litt googling fant jeg ut at Chrome OS ikke klarer å hente informasjon om skjermoppløsningen via et slikt adapter, og du kan ikke stille inn skjermoppløsningen manuelt. I det hele tatt er det ganske få maskinvareinnstillinger du kan tukle med her – systemet er ment å kjøre som det er ut av boksen. Løsningen ble å skaffe en billig Dell-skjerm med DP-inngang – med DP-kabel kom en 22-tommers, ergonomisk sak med matt skjerm (jippi!) på under 2000 på digitalimpuls.no.

Denne gangen fant Chromeboxen oppløsningen uten problemer, og snart satt jeg ved en sylskarp skjerm som presenterte meg for det mest minimalistiske grensesnittet jeg har vært borti. Seriøst: Chrome OS er blitt beskrevet som en nettleser (Chrome) som kjører oppå en slanket Linux-variant (Debian, såvidt jeg kan se). Meningen er at du skal gjøre det meste innenfor rammen av nettleseren – og dermed er det usedvanlig lite å konfigurere.

Jeg har konfigurert og installert operativsystemer på flere PCer opp gjennom åra enn jeg klarer å huske i farta, og jeg har ALDRI opplevd en enklere prosess enn med Chrome OS. Fra skjerm, tastatur og mus var plugget inn i burken til den var oppe og kjøre første gang, gikk det rundt et minutt. Det meste av den tiden gikk med til å legge inn wifi-ruteren.

Jeg logget meg på med mitt Google-passord, og så var jeg inne på hovedskjermen. Det gikk noen sekunder, så kom det en påminnelse om oppdatering. Klikk og fem sekunder senere var jeg igang igjen mens burken synkroniserte seg mot Chrome på PC og mine Google-tjenester. Etter et tilsvarende tidsrom har Linux- og Windows 7-maskiner ennå ikke rukket å boote seg helt ferdig på en normal dag – og dette var altså installasjonen. 

Screenshot 2013-02-27 at 12.54.37

 

To Chrome-vinduer, filvisning, navigasjonslinje og appmeny. Klikk for stor versjon.

Rask oppstart er i det hele tatt noe Google reklamerer med, og med rette. Fra helt kald maskin til alt kjører som det skal tar det rundt sju sekunder – fra dvale rundt sekundet. Siden den ikke har noen harddisk og en vifte som etter sigende nesten aldri hører av seg, er den omtrent så stille som et nettbrett. For de av oss som er opptatt av et rolig arbeidsmiljø og som plages når PC-vifta slår inn, er Chromebook en åpenbaring.

Dette er ikke en veldig kraftig spekket maskin, med en Intel Celeron B840-prosessor, 4GB internminne og 16GB SSD-minne som harrdisk. Men i daglig bruk virker den mer responsiv enn Windows 7 på samme type oppgaver, og den kjører fullskjerm HD-video på YouTube uten hakk eller skurr. Du kan koble harddisker til via USB og utføre vanlige filoperasjoner via den innebygde filviseren, og det finnes en medieavspiller som spiller av f.eks. MP3.

Men avspilling av video gir svært varierende resultater, hvilket bare understreker at dette ikke er ment å være en fullverdig PC-erstatning. For meg er dette først og fremst en billig jobb-PC, og da skal jeg uansett ikke spille spill eller se video. Det store oppfølgerspørsmålet blir selvsagt: hvordan takler Chromebox jobboppgavene jeg hiver på burken? Det kommer jeg tilbake til i min neste posting.

Nerdepappas lasagne

Ifølge NRK kjøpte nordmenn 585 tonn med frossen lasagne ifjor. Jeg har bare unntaksvis vært en av dem, noe jeg i grunnen ikke har reflektert over før hestekjøttskandalen fikk meg til å trekke et lettelsens sukk. Ikke at jeg klandrer noen som kjøper sin lasagne frossen, altså. For som en som laget sin første lasagne da håret var høyt og president Reagan ennå var compos mentis, er akkurat dette ferdigproduktet ganske lett å forstå seg på.

Lasagne - Wikipedia

Saken er nemlig at lasagne er en plundrete rett. Ikke vanskelig – ingrediensene er en ganske vanlig tomat/kjøttsaus, butikkjøpte og forkokte lasagneplater, hvit saus og ost – men styrete nok til at man ikke får lyst til å lage den på en hverdag. Og siden den ellers har et typisk hverdagspreg (den befinner seg godt innenfor spaghetti bolognese-spekteret, for å si det slik), står den heller ikke høyt på helgemenyen.

Det var i alle fall forklaringen jeg ga meg selv, da jeg innså at jeg nærmest hadde sluttet å lage min egen lasagne. Men så forandret alt seg. For tre år siden ble jeg far til en seksåring fra Etiopia, et land hvor den italienske innflytelsen i regionen fremdeles setter dype kulinariske spor. Pasta og pizza er lett å få tak i i Addis Abeba for eksempel, og vi skjønte raskt at vår sønn satte pris på slik mat.

Jeg lagde lasagne til ham noen uker etter at vi kom hjem til Norge, og siden har retten stått aller øverst på favorittlista (nerdepappas pizza bakt på pizzastein er ikke langt under, forresten). Siden lasagne er ganske tung og fet kost, prøver jeg å holde tilbake på frekvensen. Men som den nerd jeg er har jeg funnet noen løsninger som har forvandlet lasagne til en rett jeg setter sammen på en halvtime eller mindre etter hjemkomst.

Hemmeligheten ligger i å spre oppgavene over flere dager. Jeg vet – det høres ut som mer jobb, men les videre før du gir opp. Saken er at hovedingrediensen, kjøttsausen, tåler opphold i kjøleskap og fryser godt. Jeg pleier å lage den kvelden før det skal lages lasagne, etter at niåringen har sovnet. Du behøver ikke engang gå glipp av verdifull dingsetid – la yndlingsserien på Netflix gå på brettet stå på mens du jobber eller hør en podcast (vil du bli klok mens du lager mat kan denne anbefales varmt).

Kjøttsausen: Begynn med å hakke to store eller tre små gule løk, fire-fem store gulrøtter og fire-fem stilker med selleri passe grovt (gulrøttene en millimeter tjukke skiver, sirka). Ha let par spiseskjeer matolje (oliven, soya, raps, mais) i en mellomstor gryte, ha grønnsakene oppi og sett varmen på full guffe. La grønnsakene frese et minutt mens du rører rundt, før du gjør det neste nerdegrepet: senk varmen på platen til det halve (min induksjonsovn går til 9, så jeg skrur ned til 5).

Sett lokk på gryta, og la grønnsakene stå og putre for seg selv mens du forbereder resten av sausen. Det du gjør nå, er å langsomsteke grønnsakene. Det er en velkjent teknikk for den som har laget karamellisert løk. Ved å utsette grønnsakene for varme over tid, brytes lange stivelsesmolekyler ned og danner kortere sukkermolekyler. Grønnsakene blir altså ikke bare mykere, men også søte og gradvis karamelliserte.

Jeg pleier å langsomsteke i rundt en halvtime (jeg løfter av lokket og rører rundt hvert femte minutt sirka), til grønnsakblandingen er redusert i volum til det halve og grønnsakene har fått en vakker, gyldenbrun farge. Etter rundt 20 minutter kan du ha et par-tre finhakkede eller pressede hvitløkfedd oppi – de gir en fin og rund smak når de får være med på tampen av langsomstekingen. Mens denne prosessen pågår, finner du fram resten av ingrediensene.

Tomater på boks er perfekt til lasagne, og du vil trenge tre av dem til denne oppskriften. Jeg foretrekker å bruke bokser uten tilsatt krydder, da det gir bedre kontroll med saltmengde og smak. Du trenger også en liten boks med tomatpuré, pepper, salt, kjøtt, oregano og eventuelt en terning med kjøtt- eller hønsebuljong hvis kjøttsmaken blir litt blass. Mens grønnsakene koser seg steker du opp en 400 grams pakke med kjøttdeig eller karbonadedeig, slik at den er klar til neste fase.

Når halvtimen er over, skrur du varmen på full guffe igjen. Ha i to-tre store spiseskjeer med tomatpuré, og rør dem inn i grønnsakene mens de freser. Ved å gjøre dette svir du av råsmaken på pureen, og får en renere og søtere tomatsmak. Ha så de tre boksene med tomat oppi gryta. Det trengs også ekstra vann – jeg pleier å skylle ut hver tomatboks med en halv boks vann som jeg heller oppi sausen. Ha oppi det stekte kjøttet.

Når det hele bobler kraftig, skal du senke temperaturen på plata igjen – jeg tar den ned fra 9 til 4. Rør rundt og sett lokk. Nå er det i grunnen bare å vente til matkjemien gjør sin virkning. Sausen skal ha tid til å koke seg sammen – la den putre minst en halvtime mens du sjekker og rører rundt hvert tiende minutt. Jeg pleier å sette på varselklokka på ovnen, så sausen ikke blir stående urørt for lenge mens jeg gjør viktigere ting (dvs ser “Pantelånerne i Las Vegas”).

Når halvtimen er gått, er det på tide å smake til sausen. Ha pepper og salt etter smak, og et par-tre teskjeer med tørkede urter som oregano eller basilikum. Har du noe persille til overs, er det bare å hakke den og ha den i. Mangler sausen pønsj, kan du smuldre en halv buljongterning oppi (bare pass på saltmengden). Trekk sausen av og la den kjøle seg en time før du setter den i kjøleskapet til neste dag. Lasagne er typisk vintermat, så har du tilgang til en trygg uteplass kan du sette hele gryta med lokk ute til kjøling med en gang.

Uansett: Mission accomplished.

Ekstra nerdetips: Hvis du fordobler oppskriften over, kan du fryse ned halvparten av sausen og bruke den til spaghetti senere. Siden mesteparten av tiden over går med til koking, fører det bare til noen få minutters økt tidsbruk.

Action time! Du er hjemme fra jobben, og skal ta i bruk sausen du var så flink å lage på forhånd mens barnet forhåpentligvis leser lekser (eller mer sannsynlig spiller Minecraft). Ta ut sausen fra kjøleskapet, sett en rist på nest nederste rille i ovnen og skru den på 220 grader. Med hovedingrediensen i boks er det i grunnen bare ett hinder igjen: den hvite sausen, også kjent som bechamel.

Oppskriften jeg bruker er ganske enkel: du smelter to spiseskjeer med smør i en liten kjele (helst med teflonbunn!). Før smøret blir brunt har du oppi tre spiseskjeer hvetemel. Deretter begynner du å tilsette melk (du trenger 1 liter) mens du rører rundt med en visp. Det er viktig å ikke ha for høy temperatur (jeg pleier å ha plata på 7 av 9), ellers kan sausen fort svi seg.

Ha i melka litt etter litt mens du hele tiden visper. Når all melka er oppi, trenger sausen et oppkok for å bli kvitt den melaktige smaken den ellers får. Siden dette er en melkesaus, koker den veldig fort over, så dette er den eneste delen av lasagne-prosessen som krever full årvåkenhet. Når den har kokt opp, skal sausen få stå og småputre på lav temperatur noen minutter mens du har oppi en god dose pepper og litt salt (noen mener også revet muskat er påkrevd – det har jeg aldri savnet).

Hele prosessen bør ikke ta mer enn rundt 20 minutter – og så er du klar til å bygge monsteret. Her kan du godt involvere ungene, da lasagnebygging er gøy. Ta en ildfast form, ha litt matolje i bunnen og så en stor øse med hvit saus som spres godt utover bunnen. Deretter åpner du pakken med forkokte lasagneplater og begynner å dekke bunnen med dem. Passer de ikke perfekt, så brekk opp en plate i biter slik at åpningene fylles igjen. Ha et lag kjøttsaus oppå lasagnen.

Så et lag plater til, og så en øse hvit saus. Dette gjentar du en eller to ganger til, til du ikke har mer kjøttsaus og bechamel igjen. Pass på å ha litt ekstra hvit saus å dekke det øverste platelaget med. Dryss en neve revet Norvegia over den hvite sausen og sett hele stasen i ovnen. Lasagne trenger å stå 35-40 minutter – du ser at den er ferdig når det øverste laget er lysebrunt og lekkert.

En enkel salat med tomater, isbergsalat og dressing passer godt til en såpass kraftig rett som lasagne. Det kan dessuten drøye maten godt – med oppskriften over pluss salat blir det lasagne nok til to middager for vår familie på tre. Om du er i samme situasjon, er det altså bare å ha aluminiumsfolie over lasagnerestene og sette formen i kjøleskapet. Neste dag slenger du formen med folie på i ovnen på 220, og lar den stå i 35-40 minutter før du tar av folien de siste fem minuttene for å gjøre toppen sprø. Det er det jeg kaller ekstranerdebonus.

Supernerdetips: Lasagne er en av de hjemmelagde rettene som best egner seg til å lages helt ferdig dagen i forveien. Du kan gjøre alle trinnene over kvelden før, ha lasagnen i form i kjøleskapet og klar til å settes i ovn dagen etter. Det hele er gjort i løpet av et par episoder av “House of Cards” på brettet. Og joda, du kan også lage din egen frossenlasagne på samme måte. Du mister noe smak, men det er likevel uendelig mye bedre enn det flate, triste hesteproduktet vi spiste 585 tonn (kommer ikke helt over det tallet) av i fjor. :)

Handleliste: 
2 små eller 3 store gule løk
4-5 store gulrøtter
4-5 selleristenger

3 bokser med tomat
1 boks med tomatpuré

400 gram kjøttdeig

Pepper
Salt
Oregano, basilikum eller persille

Smør
Hvetemel
1 liter melk

Matolje (oliven, mais, raps)
Eventuelt buljong/muskat

 

 

Ny jobb i Aftenposten

Jøss. Det tok ikke lang tid fra jeg skrev i en bloggposting at jeg ikke lenger skrev artikler for VG Helg, før Knut Olav Åmås i Aftenposten tok kontakt og spurte om jeg ville bidra til deres Innsikt-seksjon. Det takket jeg selvsagt ja til, da man ikke finner bedre vitenskapsformidling i norsk presse idag. Igår kom den første saken på trykk og nett, med tittelen “Fra nå av blir ny kunnskap mer komplisert.”

aftenposten-forside

Jeg hadde igrunnen ikke forventet å få mye respons på en artikkel om et såpass esoterisk tema. Derfor ble jeg positivt overrasket da kommentarene begynte å strømme på, og viste seg å være både innsiktsfulle og poengterte. I de tre timene jeg hadde anledning til å delta i kommentarfeltet responderte jeg etter beste evne med tekst og pekere til annet materiale, deretter ser det ut til at diskusjonen gikk av seg selv en god stund.

Poenget med denne artikkelen var ikke å bevise at vitenskapen er i ferd med å kjøre seg fast i naturens kompleksitet (det verken kan eller vil jeg), men å få leserne til å reflektere rundt muligheten for at dette kan skje – og hvilke konsekvenser det i så fall  får for oss. I så måte ser det til at jeg lykkes. Jeg noterer meg også at det etterlyses mer stoff som kretser rundt vitenskapens metodikk, historie og etikk i kommentarfeltet, og det er noe jeg kommer til å følge opp.

Ja, for når jeg først har fått tilgang til en så god arena for formidling (en som får folk til å stoppe deg på gaten og takke for leseropplevelsen, no less) ser jeg ingen grunn til å gå den generelle nyhetsdekningen i næringen. Norsk presse, og ikke minst Aftenposten, er blitt betydelig bedre til å dekke viktige vitenskapelige begivenheter enn da jeg begynte å skrive for 22 år siden.

Mye av jobben min som foreleser handler om å gi tilhørerne mine bakgrunn for å tenke noen tanker de kanskje ikke har tenkt så ofte før. Det var også hensikten med gårsdagens artikkel, og det vil være mitt mantra i Aftenposten fremover. Eventuelle tips og innspill til temaer i den retning tas selvsagt imot med takk! :)

“Roboten er løs”: et glimt av smartfonsamfunnet fra 1982

Jeg har gleden av å lese min fars bok Roboten er løs for niåringen i disse dager. For eventuelle uinnvidde er dette en science fiction-bok for barn og  unge, utgitt i 1982. Hovedpersonene er den lille jenta Sam og tjenerroboten Matilda, som viser seg å ikke fungere helt som hun skal. Boka er utvilsomt den av min fars bøker som er blitt lest og elsket av flest barn, og med god grunn. Uhildet som jeg er :) kan jeg konstatere at den fremdeles holder mål, mer enn 30 år etter at den ble utgitt første gang.

Selv om Tor Åge Bringsværd har rett i at science fiction-bøker mer handler om sin samtid enn om fremtiden, er det interessant å se hvor godt eller dårlig forfattere treffer når de titter i krystallkulen. Ta Jon Bings serie om stjerneskipet Alexandria, som ble utgitt omtrent samtidig med bøkene om Matilda og som også hadde en skare med begeistrede tilhengere (undertegnede blant dem).Der er det sentrale premisset at fysiske bøker fraktes fra planet til planet, noe som virker håpløst utdatert i en tid da millioner av lesere overfører ebøker trådløst hver eneste dag.

Det er også i en av Alexandria-bøkene at Bing famøst skriver at ingen kommer til å lese bøker på en datamaskin sittende under et tre (er det mulig at designeren av Kindle-ikonet har lest Bing?) I Roboten er løs finner man mange lignende eksempler, selvsagt. Som ideen om at vi skulle bli oppvartet av tjenerroboter (det nærmeste vi kommer konseptet idag er støvsugerroboter, som egner seg best som transportmiddel for katter), videotelefoni istedenfor mobiltelefoni og det programmerbare autokjøkkenet (selv om vår avhengighet av Fjordland og Toro utvilsomt avspeiler et lignende forhold til mat).

Men boka inneholder også en forutsigelse som gjør at teksten for en voksen leser kan oppleves som relevant den dag idag. Det virkelige temaet i boka er ikke nemlig kortsluttende roboter, men forholdet mellom barn og foreldre. Sams mor og far er så oppslukt av den store videoveggen (VV, som vi forøvrig kommer til å få om noen år om flatskjermene fortsetter å vokse i dagens takt) at de ikke har tid til å være sammen med, enn si prate ordentlig med henne. I Roboten er løs har teknologien frarøvet barna foreldrenes oppmerksomhet, isteden blir ungene overlatt til roboter.

Ingen begivenhet er for stor til å bli oppslukt av smartfonen

Spol frem til 2013 og den pågående debatten om “smarttelefonforeldre“, voksne som er så oppslukt av de små skjermene våre at vi til tider ikke enser hva ungene våre snakker om eller driver med. Som, i likhet med Sams foreldre, har allverdens gode argumenter for at det bør være slik (blant annet fordi unger i grunnen er kjedeligere enn dingsene våre). Og som gjerne kommer til at den enkleste løsningen på problemet (i den grad det anses for å være et problem) er å gi ungene tilgang til den samme teknologien så tidlig som mulig.

Selv om teknologien er annerledes er problemstillingen stort sett den samme som i Roboten er løs, hvilket er friskt med tanke på at debatten på den tiden boka ble skrevet handlet mest om massemedienes mulige negative innflytelse på barn og ungdom (den gang ble Prøysen/Olrogs herlige “Tango for TV” stadig spilt på radio). At teknologien kunne komme til å forrykke forholdet mellom barn og voksne på mer komplekst vis, se det var det langt mindre bevissthet om.

Min far har aldri hørt til pekefingerbrigaden i norsk barnelitteratur, men i dette tilfellet merkes engasjementet og den moralske harmen bak de mange humoristiske scenene. Talsmannen for forfatterens budskap blir bestefar som lever et enkelt liv i skogen, og som gir klart uttrykk for sin misbilligelse over at Sam foretrekker samværet med en defekt robot fremfor sine dysfunksjonelle foreldre. Når det er sagt, presenterer romanen ingen enkle svar på problemet. Bortsett fra å reparere Matilda, skjer det ingen dramatiske endringer i familiemønsteret.

Man innser at mor og far kommer til å fortsette å sitte klistret til VVen, som de virkelige taperne i denne beretningen. Det er jo de som går glipp av tid med datteren de aldri får igjen, av opplevelsen av virkelig liv utenfor skjermen. Det som blir et godt litterært grep (ikke minst fordi bereder grunnen for oppfølgere) er imidlertid ikke godt nok for meg. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg har ikke villet ha det slik en god stund nå, og derfor har jeg satt inn noen enkle tiltak i familien som så langt har vist seg å være ganske effektive.

Før det første har jeg kommet til erkjennelsen av at det meste av tiden jeg bruker på IT utenfor arbeidstiden, har minimal nytteverdi. Bevares, vi opplever det som om sosiale medier er uunnværlige for å holde kontakt med dem vi bryr oss om, og forsøker man å antyde noe annet til storforbrukere av f.eks. Facebook kan reaksjonen bli regelrett hissig (opplevde det senest igår). Men altså: Sosiale medier, spilling og dilling rundt på nettet er i all hovedsak for moros skyld, tidtrøyte om man vil.

Litt malapropos har jeg fått økonomisk bekreftelse på dette de siste par årene. Jeg logget meg av Facebook for godt i januar 2011, og ble fortalt at dette komme til å ramme meg hardt da kommunikasjon er mitt yrke og Facebook er den viktigste kommunikasjonskanalen der ute. Isteden opplevde jeg at inntektene økte kraftig i 2011 og 2012. At dette korellerer er jeg ikke i tvil om. I skapende frilanseryrker er det ofte en direkte sammenheng mellom konsentrert arbeid og inntekt, og Facebook var en tidstyv og rutineforstyrrer uten sidestykke.

Jeg har også gitt vår sønn klar beskjed om at han må si fra når vi voksne blir for oppslukte av smartfon og brett. Det tok ham ikke lang tid å lære seg forskjellen på at mor og far gjør noe viktig eller jobbrelatert, og når vi bare ser filmtrailere eller spiller. At vi tar hans innvendinger på alvor gir oss også en anelse større autoritet når vi må be niåringen om å rive seg løs fra spill på brett og PC, noe vi selvsagt stadig må gjøre.

Jeg skal ikke påstå at jeg har funnet det beste svaret på utfordringene for familielivet i nettalderen. Men det gjør godt å vite at jeg bevisst prioriterer slik at jeg ikke tilbringer for mye av min sønns barndom i selskap med virtuelle bekjentskaper som i grunnen ikke betyr noe for meg. Eller som Sams bestefar sa det i Roboten er løs

“Blir du avhengig av maskinene, er det ikke lenger du som bestemmer over ditt liv.”

Ti år som blogger

Idag er det ti år siden jeg skrev mitt aller første innlegg i denne bloggen. Utgangspunktet for bloggen var en omvendelsesprosess jeg gjennomgikk høsten 2002, litt sånn Paulus på veien til Damaskus. Våren 2002 skrev jeg et frådende innlegg på bloggen som genre for nettstedet “Kulturnett”. Jeg kalte det “Signal til støy“,og benyttet anledningen til å blant annet dundre løs med følgende kraftsalve:

Eklektiske og navlebeskuende er de uvegerlig, noe Dave Wieners blogg er et godt eksempel på. Man skulle tro mannen bak DaveNet, et nyhetsbrev om teknologi som bl.a. har Bill Gates på listen over abonnenter, hadde noe spesielt å melde. Men på en tilfeldig valgt dag (5. mars 2002 – bare rolig, du finner det i arkivet!) besto Daves blogg av små betraktninger om programmeringsteknikk, amerikansk reklame-TV på 60-tallet, kvaliteten på datajournalistikk før og nå, Microsoft-monopolet og streaking (du vet, slike som løp nakne over fotballbaner på 70-tallet), ispedd et og annet “wow” og kommentarer til folk som Wiener åpenbart kjenner.

Jeg møtte mange og gode innvendinger mot innlegget, ikke minst ble det påpekt at blogger kunne brukes til seriøs formidling og til å engasjere leserne til dialog. Og dersom jeg var så bekymret for det høye støynivået på nettet, kunne jeg jo bidra til å bedre kvaliteten ved å starte min egen blogg, eller hva? Jeg gikk noen ekstra runder med meg selv, satte meg bedre inn i saken enn jeg hadde gjort før jeg skrev det opprinnelige innlegget, og kom til at mine meningmotstandere hadde rett. Publisert på nettet hadde jeg jo gjort siden 1995, så hvorfor ikke prøve blogg også?

Som sagt så gjort, og her er jeg, ti år etter. newth.net/eirik er uten tvil mitt lengstvarende, mest tidkrevende og voluminøse (2640 innlegg  med en tekstmengde tilsvarende 250 kronikker eller ti bøker av normal Eirik-lengde) prosjekt. Det er også uten sammenligning mitt mest sosiale skriveprosjekt. Jeg har alltid fått tilbakemelding på det jeg skriver, men med rundt 9000 kommentarer fra kjente og ukjente slår bloggen bok- og avislesere på flatmark.

Og ikke bare i kvantitet. Bloggkommentatorer finner feil, foreslår alternative løsninger, peker ut nye retninger og gir generelt en svært god indikator på hvordan jeg klarer å engasjere som skribent. Litt statistikk: nedenfor følger det mest engasjerende innlegget i hvert blogg-år, målt etter antall kommentarer.

2003: Medievarsel
2004: Jorunn og jeg giftet oss igår
2005: Bibliotek med wifi
2006: Gode science fiction-bøker for nykomlinger
2007: De 20 beste science fiction-filmene
2008: Av og til er det gøy å være journalist, dere
2009: Dagens politiske innspill: Departementet for Magiske Spørsmål
2010: Hva koster det å lage (e)bøker i Norge
2011: En iPod med påklistret kassettspiller
2012: Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden

Og her er mine ti mest populære postinger noensinne, ifølge trafikktall fra Google Analytics:

1. Spis mat. Ikke for mye. For det meste planter.
2. Norske ebøker i Kindle Store
3. Howto: Install TrackMania Nations Forever on Ubuntu 8.04
4. Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden
5. Livet med Google+
6. Nerdepappas pizzasaus
7. Les dette før du kjøper ASUS-nettbrett hos Komplett.no
8. En iPod med påklistret kassettspiller
9. P-p-p-pizzastein
10. Livet uten Facebook – en oppdatering

Som man kan se har jeg hatt et bredt og eklektisk fokus. Jeg har latt bloggen avspeile mine interesser til enhver tid i langt større grad enn i min papirbaserte skriving. Jeg har for eksempel aldri skrevet en bok om katter eller en avisartikkel om mat, men i bloggen har jeg gjort begge deler i rikt monn. Som bloggere flest skriver jeg uten honorar og ofte uten særlig anerkjennelse, rett og slett fordi jeg liker å skrive. Dette er et rent con amore-prosjekt, en pustepause i det som ellers er en travel og seriøs formidlerhverdag.

Når det er sagt, hender det at jeg har brukt bloggen til å reise debatter jeg mente var viktige. I perioder har bloggen fungert som en møteplass for digitale aktivister, enten spørsmålet har vært DRM, åndsverkloven eller prisen på ebøker. Dette var stedet der jeg bød opp til debatt om nettavisenes kommentarfelter, meldte meg ut av en forfatterforening på prinsipielt grunnlag, og hvor jeg ga Nasjonalbiblioteket et høyt tiltrengt spark i endepartiet.

Men dette er også åstedet for en lang rekke fiaskoer. Som mitt forsøk på å blogge tospråklig, blogge om fremtidstenkning og drive vitenskapsformidling. Det siste tilfellet skuffer meg nok mest. Jeg hadde virkelig sett for meg en større satsing på astronomi og naturvitenskap på newth.net, men trafikkstatistikken og engasjementet i kommentarfeltene taler sitt brutale språk: dette er stoff dere rett og slett ikke er særlig interessert i i bloggformat, kjære lesere. Derfor blir det fremdeles lite vitenskap å (heldigvis finnes det fremdeles aktører som er villige til å betale for slikt, så publisert blir det uansett).

Likevel har jeg ingen grunn til å klage. Jeg vet at mange bloggere opplever fallende besøkstall og engasjement i takt med økende bruk av andre sosiale medier. Jeg ser ut til å ha unngått det verste av denne trenden, mange av de mest besøkte innleggene i bloggen stammer faktisk fra de siste par årene. Dermed er det ikke sagt at ikke sosiale medier har påvirket newth.net/eirik sterkt. Borte er alle de korte postingene av lenker til artige nettsteder, for eksempel. Slikt sprer jeg via Twitter, som er bedre egnet til slikt.

Mange tekniske diskusjoner tar jeg nå på Google Plus, som jeg nærmest behandler som en diskusjonsgruppe for nettbrett- og Androidrelaterte spørsmål. Teknlogidrevne endringer i bokmarkedet har resultert i at jeg ikke lenger tror bøker av den typen jeg pleide å skrive har noen lys fremtid. Derfor har jeg fjernet tittelen “Eiriks forfatterblogg” – det handler ikke nå og vil heller ikke handle mye om forfatteri i årene fremover.

Men når det kommer til stykket, er dette fremdeles den mest allsidige skriveplattformen i mitt skribentarsenal. Og den er og blir den eneste som gir meg total og endelig kontroll over innholdet. De to faktorene alene er nok til å få meg til å si at jeg satser for fullt på et nytt tiår. Så vil tiden, livet og omstendighetene avgjøre hva jeg kommer til å skrive om. At det er noe ganske annet enn det jeg skriver om idag, føler jeg meg trygg på.