Vektkontrollprosjektet: Status etter et år

Facebook minnet meg nettopp om at jeg for et år siden hadde en bloggpost med tittelen “Godt jobbet, Sveinung Stensland”, der jeg med utgangspunkt i vekttapet til stortingsrepresentanten fra Høyre skrev om mine egne erfaringer på området. Hovedpoenget i posten var at kampen mot kiloene ikke er over etter slankekuren, men bare såvidt har begynt.

Det ble medieoppmerksomhet av denne og andre postinger om vektkontrollprosjektet mitt, og der benyttet jeg anledningen til å minne om det samme. Ifjor høst bidro jeg med en serie innslag til et radioprogram på NRK som jeg kalte “det umulige prosjektet”, og der poenget nok en gang var det godt belagte faktum at de fleste som går ned i vekt legger på seg igjen.

Så hvordan går det med mitt umulige prosjekt nå? Tja:

I løpet av det siste året har vekta gått opp  10 kg. Som så ofte før har det skjedd gradvis, avbrutt av korte perioder med rask vektøkning. Desember måned ga meg ikke overraskende et løft, og jeg hadde også en tur til USA i januar som ga meg et par seiglivete ekstrakilo. Julekilo og USA-kilo slo seg sammen med fem som snek seg gradvis innpå og vips! er man tjukk igjen.

Den gode nyheten er at helsa ellers har holdt. Jeg følger treningsregimet mitt slavisk, så sant jeg ikke er så syk at jeg må holde senga går jeg mellom 14 000 og 20 000 skritt hver dag. Ifølge Fitbit-appen ligger jeg til og med litt over normalen for “cardiac fitness” for menn på min alder. Den ålreite formen gjør at jeg ikke merker vektøkningen på andre måter enn at enkelte plagg som satt løst i fjor nå er i trangeste laget.

Konfrontert med et såpass stort personlig nederlag som dette er det nødvendig å stille noen vanskelige spørsmål. For det første: Hvordan i himmelens navn kunne jeg la dette skje igjen? For det andre: Hva er grunnen til at jeg går opp så mye, når jeg ellers er såpass helsebevisst? Og sist men ikke minst: Hva huleste heiteste gjør jeg nå?

At jeg ikke har grepet inn tidligere handler delvis om min (og alle andres) evne til å tilpasse seg nye situasjoner – også ubehagelige – om endringen skjer gradvis. Om jeg i september veier en kilo mer enn jeg gjorde i august, er det lett å godta det som den nye normalen. Jeg erkjenner selvsagt rasjonelt at vekta øker. Men i valget mellom å normalisere endring og ubehaget som vil følge av å handle, velger jeg normalisering. Helt til jeg konfronteres med et mer drastisk valg i tillegg, som å måtte kjøpe ny garderobe i nær fremtid. 

Men selvsagt er det noe mer på ferde her. En mann med et travelt liv og et treningsprogram som garanterer minst to og en halv times rask bevegelse hver dag kan ikke skylde på manglende aktivitet. Årsaken må ligge i den andre delen av regnestykket. Jeg har god oversikt over kostholdet mitt, og vet at det stort sett har ligget innenfor den norske normalen det siste året. Men på to viktige områder skiller jeg meg ut,  og kanskje er det her svaret finnes.

Fordi jeg har gjennomgått harde slankekurer før, vet jeg at jeg har mye lavere forbrenning enn det som er normalt for en mann på min alder og vekt. Det kan dreie seg om så mye som 600 kcal per dag, noe som tilsvarer et drøyt norsk frokostmåltid. I praksis viser det seg å være vanskelig å ta høyde for dette i det daglige. Jeg burde alltid spise 20% mindre enn alle rundt meg, men å sette en slik plan ut i livet….

Det hjelper selvsagt ikke at jeg virkelig nyter mat. Jeg har alltid vært glad i å spise, jeg vokste opp i en familie som satte bordets gleder i høysetet, liker selv å eksperimentere på kjøkkenet, er superfan av TV-serier som “Masterchef” og “Top Chef” og syns maten i Tokyo var høydepunktet på turen dit ifjor. Mye av dette har med familie og oppvekst å gjør, men det er også en fysiologisk komponent her.

Måten vi opplever smak på er antakelig like personavhengig som andre opplevelser. For meg er god mat en intens sanselig opplevelse, et kick jeg formelig kan føle trigger belønningssenteret i hjernen. Er det én kulturforskjell jeg ikke kommer over, er det den jeg opplever i møte med folk som ikke kan lage mat, ikke er opptatt av det og generelt ser på mat som bensin for kroppsmotoren.

Evnen til å trigges av smaksopplevelser gjør meg tilbøyelig til å spise mer enn jeg burde når suget etter noe søtt, fett eller salt ubønnhørlig melder seg. Kombineres dette med lavere forbrenning blir det litt lettere å forstå hvordan kiloene kan balle seg på.  Denne erkjennelsen er også grunnen til at jeg velger å se på det siste året som en læringsprosess mer enn et nederlag. Jeg vet noe om kroppen min nå som jeg var mindre klar over for et år siden, og det skal jeg ta med meg videre.

Ja, for videre skal jeg. Selv om min nåværende vekt er til å leve med, vet jeg hvor fort jeg igjen kan få en vekt som er til å dø av. Mitt første tiltak, som jeg allerede er igang med, er å kutte ned på næringsinntaket såpass at energiregnskapet bikker over på minussiden og vekttapet begynner igjen. Det er ubehagelig så lenge det varer, men jeg vet også at det er tidsbegrenset.

Deretter må jeg finne ut hvordan jeg kan kombinere min pasjon for mat, som altså utelukker sære dietter og operative inngrep, med stabil vekt.  Ifjor skrev jeg om ulike knep for å bruke viljestyrke til å få kontroll med spisingen. Siden er jeg blitt klar over at mye av forskningen på viljestyrke har metodiske problemer som gjør slike råd tvilsomme (min egen erfaring med disse rådene peker i samme retning, for å si det mildt…)

Det betyr ikke at jeg har gitt opp min jakt på svar. Et eksempel er denne artikkelen om “hedonic eating”, som lærte meg mye om min egen unormalt sterke respons på visse typer mat:

“The traditional idea is that we can teach overweight people to improve their self-control,” Lowe says. “The new idea is that the foods themselves are more the problem.” For some people, palatable foods invoke such a strong response in the brain’s reward circuit—and so dramatically alter their biology—that willpower will rarely, if ever, be sufficient to resist eating those foods once they are around.

Forskning på kosthold, helse og forbrenning fortsetter, og uansett hva min løsning vil bli er jeg sikker på at den vil ha et vitenskapsbasert grunnlag. Jeg vet at prosjektet mitt er umulig, jeg vet at jeg kommer til å tape igjen og igjen og igjen. Men jeg skal ikke gi meg, og mottoet mitt er fremdeles:

 

Fem tankeknep for forelesere

I går holdt jeg mitt siste foredrag for sesongen. Åstedet  var Trondheim og temaet vår fremtid i rommet. Dette foredraget var nummer 33 i rekken siden januar, med andre ord en normalt travel sesong for undertegnede. Som alle de andre foredragene denne våren ble gårsdagens holdt uten noen andre tekniske hjelpemidler enn lydanlegg. 

Foredragssesongens siste flytur er alltid litt spesiell

Det virker kanskje litt rart å holde et foredrag om temaet romfart og astronomi uten å vise  et  eneste bilde – er det noe tema som skriker etter visuelle hjelpemidler så må det jo være dette! Men mitt foredrag kom på tampen av en festival som hadde vært full av spektakulære visuelle show, og jeg var oppsatt på å bruke min metode til å sette publikum i en annen stemning, få et fokus på filosofiske problemstillinger uten distraherende bilder.

Mens jeg satt i green room og ventet på å gå på scenen på kulturhuset ISAK, tenkte jeg litt over hva jeg har lært om det å forelese uten hjelpemidler. Å stå på en scene helt alene, med alles øyne fokusert på en selv, uten et eneste bilde eller ord å støtte seg til eller gjemme seg bak. Kanskje ikke til å undres over at denne måten å jobbe på er såpass uvanlig at konferansierer pleier å gjøre et poeng av det. 

Jeg har alltid vært glad i å snakke og formidle, men å gjøre det på denne måten kom ikke naturlig til meg. Det var noe jeg måtte lære gjennom prøving og feiling i mange år, ved å snakke med andre i samme situasjon og lese litteratur om emnet. Nedenfor har jeg oppsummert noe av det jeg har lært i mine år på veien, kanskje noe av det vil vise seg å være nyttig for andre. 

Unngå å spise et stort måltid rett før man går på
Når man foreleser ofte,  lærer man seg å lese energinivået i salen, om man har med et våkent eller et trøtt og lett distraherbart publikum å gjøre. Du vet en sånn sal  der absolutt alle snur seg og stirrer på den ene personen som  av en eller annen grunn må reise seg og forlate rommet under foredraget, og der langt flere øyne enn normalt er rettet mot smarttelefoner. 

Trøtte saler finner jeg efaringsmessig i tre situasjoner: På fredag ettermiddag når alle har forberedt seg mentalt på å reise hjem til fredagstacoen, tidlig om morgenen etter det som åpenbart må ha vært en belivet aften og rett etter lunsj. Når folk sitter der med full mage og den store fordøyelsessøvnigheten slår til, blir det fort motbakke for foreleseren. 

Det siste har en fysiologisk forklaring: Når magen og tarmsystemet brått får mye å jobbe med, strømmer blodet til kroppens sentrale deler og bort fra de delene som trengs for å ha glede av en forelesning. Det samme gjelder også for forelesere, og jeg har altså brent meg på dette flere ganger: Spist en solid lunsj og kjent hvordan energinivået dalte den neste timen. 

Selvsagt skal man spise. Jeg presterer ikke stort bedre med lavt blodsukker enn på full mage. Men om mulig erstatter jeg den typiske konferansebuffeten med et lite og lett måltid, gjerne en kombinasjon av lange karbohydrater i form av grovt brød, pluss noe frukt for å gi meg en rask fruktsukkerboost. Så holder i det minste jeg meg våken selv om resten av rommet halvslumrer. :)

Unngå distraherende samtaler
En annen grunn til å droppe lunsjen er at du unngår å snakke for mye. Dette var noe jeg lærte i NRK for mange år siden: Før f.eks. studiodebatter blir deltakerne av og til bedt om ikke å snakke for mye sammen, for å unngå at de “snakker seg tomme” ved å ta debatten på forskudd og svi av de gode poengene sine. Nok en gang har jeg erfaring som støtter opp under dette.

Det er veldig vanskelig å unngå å snakke om det man er hyret inn for å forelese om, og etter en ivrig samtale om temaet rett før en forelesning har jeg følt at gode poenger virker oppbrukte. I tillegg har nå en del av publikum hørt meg snakke, noe som frister meg til å gjøre forandringer for å unngå å gjenta meg selv. Misforstå meg rett: jeg har stor glede av å snakke med folk men velger nå å ta disse samtalene etterpå, så jeg holder det mentale kruttet tørt.

Profesjonelle oppdragsgivere skjønner dette, spør gjerne om man trenger arbeidsro og stiller til rådighet et rom der det er mulig å spise og drikke i fred mens man forbereder seg. I så måte var kulturhuset ISAK i Trondheim eksemplarisk igår: Deres green room var stort, lyst og stille, og ga meg akkurat de forholdene jeg trenger for å “laste” siste versjon av foredraget inn i korttidsminnet mitt.

Jeg sier “laste inn” fordi jeg faktisk opplever det slik. I minuttene før jeg går på scenen går jeg gjerne frem og tilbake mens jeg ligger på plass strukturen til det jeg skal si – det er en slags mental versjon av å klippe og lime tekst på en skjerm. Poenger og momenter settes opp i en rekkefølge og flyttes så på, hvis ikke jeg føler at det blir godt nok.

Ha en huskelapp i bakhånd
Teatre ansetter ikke sufflører fordi skuespillere stadig vekk glemmer teksten. Sufflørene er der fordi skuespillerne skal vite at hvis de mot formodning skulle stå fast, er det noen der som får dem i gang igjen umiddelbart. Jeg har sett en sufflør gjøre jobben sin én gang, og var imponert av hvor diskret og effektivt det ble gjort. Men altså: Det sentrale her er trygghetsfølelsen, og den kan du også skaffe deg som foreleser

Det gjør du enklest ved å ha hovedmomentene i foredraget ditt på et A4-ark. Det skal ikke være for mye tekst, og skriften bør være så stor at du lett kan finne fram til riktig sted i foredraget. Du skal med andre ord ikke tenke på linjene på arket som noe som skal leses høyt, men snarere som noe som kan sparke hjernen din i gang igjen om du får jernteppe på scenen. Et stikkord kan være nok. 

Huskelappen vil nesten aldri bli brukt. Jeg trengte den for eksempel ikke en eneste gang i løpet av denne vårsesongen, men dens fysiske nærvær i lommen gir en trygghet som smitter over på foredraget. Jeg kan ta flere sjanser, improvisere mer og hente ideer rett ut av hodet, vel vitende om at jeg alltid vil kunne komme tilbake til den røde tråden dersom det skulle skjære seg

Det er ikke nødvendigvis smart å ha huskelappen på mobilen. Skjærer det seg er man allerede litt satt ut, og da kan det bli fiklete å fiske fram en telefon og låse opp skjermen. Man kan heller ikke være helt trygg på at man ikke har klart å skru av telefonen i ren og skjær befippelse, så dette er et eksempel på at analogt er rette vei å gå.

Finn en huskeregel som fungerer for deg, og hold deg til den
Huskeregler gjør det lettere å strukturere tankene når man skal snakke i lengre tid. Hvilke regler som fungerer varierer sterkt fra person til person. Jeg vet at flere av de som lever av å huske enorme mengder data, som titusener av desimaler av pi, bruker mentale bilder som de setter sammen til en historie som gir dem rekkefølgen. Jeg brukte tidligere en variant av dette, der jeg så for meg at jeg vandret langs en kjent sti og plukket opp ting underveis.

Stien som mentalt bilde har den fordelen at du bare vet hvor du skal gå når du har gått en vei mange ganger tidligere. Føttene dine styrer deg automatisk i riktig retning, og slik ønsker du også at foredraget ditt skal være. Når du er ferdig med ett moment, vil du automatisk vite hva som er det neste. Med tid og stunder er jeg kommet til at jeg foretrekker å bruke en tallbasert metode.

Jeg bruker tallet tre som mental knagg når jeg foreleser. Tre er et kjekt tall, akkurat passe stort og håndterlig og har i tillegg en sterk kulturell basis (“alle gode ting er tre”) som gjør det velegnet som grunnstruktur. Mine foredrag ser nesten alltid slik ut: Innledning, hovedmoment 1, 2 og 3, avrunding. Under hvert moment har jeg gjerne tre undermomenter. På denne måten vet jeg alltid hvor jeg har vært, og hvor jeg skal. 

En slik struktur er selvsagt også til god hjelp når et nytt foredrag skal utformes, da i rollen som disposisjon. Men merk det viktige skillet mellom form og innhold: Det er ikke slik at jeg strukturerer mine fremtidsbilder etter treerprinsippet, dette er et mentalt redskap i forelesningssituasjonen.

Lær deg å holde tiden uten å se på klokka
Treerprinsippet har også vist seg å være nyttig når man skal passe tiden. Å holde seg innenfor tildelt taletid er alfa og omega, og derfor forundres jeg over hvor vanlig det er å ikke finne noen form for tidtager i forelesningslokaler. Er jeg heldig får jeg en skjerm med en klokke som teller ned. Vanligere er det å ha et veggur, men som regel er det Fitbiten på håndleddet mitt som gjelder. (Å be om å få signal før slutt er dessverre ikke pålitelig nok, er min erfaring.)

Nå vil man selvsagt ikke kikke ned på håndleddet stup i ett, det stresser publikum og skaper inntrykk av manglende oversikt. Det optimale er å sjekke tiden rett før man skal avslutte, da signaliserer man også til publikum at slutten nærmer seg. Og det er her det viser seg at min indre kroppsklokke mer er presis til å anslå kortere tidsrom. Jeg treffer altså bedre med i 5 minutter til innledning, 3×10 minutter til hovedpunktene og så 5 minutter til avslutning enn én 40 minutters bolk. 

Dette ble bekreftet i går. Da jeg følte at det gikk mot slutten av foredraget og sjekket Fitbiten, hadde jeg snakket i 41 av de tilmålte 45 minuttene. Jeg havner som regel innen tre til fem minutter av det tidspunktet jeg sikter mot, og dermed unngår jeg stort sett å være den mest irriterende typen foreleser av alle: En som ikke bare går over tiden, men som gir inntrykk av at han vet det og gir fullstendig beng. :)

 

Når man er forhindret fra å bruke tastatur: Er talediktering et alternativ?

Det siste halve året har jeg virkelig begynte å kjenne at alderen tynger meg litt. I fjor høst klarte jeg å pådra meg en skulderstrekk som etter hvert utviklet seg til en permanent og smertefull tilstand. De siste månedene har jeg gått til fysioterapi for å få orden på skulderen min igjen, og selv om vi begynner å gjøre gode fremskritt er det langt igjen til jeg er helt funksjonsdyktig.

Skulderen i fråga er den høyre, og sannsynligvis henger dette sammen med skrivejobben – at jeg fort kan bli sittende for lenge i feil stilling. Jeg vet at mange av mine kolleger har fått tilsvarende problemer, ja en del av dem har fått verre plager. En kollega ble rammet av “frozen shoulder”, ifølge min fysioterapeut noe man absolutt ikke har lyst på.

Heldigvis er jeg i den heldige situasjonen at min viktigste inntektskilde ikke er avhengig av at jeg bruker høyre arm. Forelesninger er faktisk direkte terapeutiske, med bevegelse på scenen og svinging med armene. Men så har det seg slik da at jeg fremdeles har lyst til å skrive, og det å sette seg ned med tastaturet er noe som fort blir smertefullt.

Derfor kom jeg på tanken om å prøve dikteringsprogramvare. Jeg husker at det var mye snakk om slikt for en del år siden, at selskaper som IBM for eksempel regnet med at de fleste brev og e-poster i fremtiden ville bli diktert direkte til PC. Det skjedde åpenbart ikke. Tvert imot havnet vi i den litt underlige situasjonen at vi skriver mer tekst enn noensinne på små glassplater (i mine øyne det verste tastaturet man kan tenke seg).

Men likevel, tenkte jeg: Det må da finnes noe der ute? Jeg husket at jeg hadde sett noen menyvalg i Google Drive, som er mitt foretrukne arbeidsmiljø, og som tydet på at det ville være lett å komme i gang med talediktering. Det viste seg å stemme. Googles system er helt web-basert, man går rett og slett inn i en meny som heter Verktøy i et Google-dokument og velger stemmestyrt skriving.

Har man en fungerende mikrofon er det bare å snakke teksten rett inn i dokumentet. Så hvordan fungerer det i praksis? Til vanlig dagligtale fungerer det i grunnen svært bra. Systemet får med seg de aller fleste ordene om man ikke snakker altfor fort. Problemet oppstår når talehastigheten øker – og det gjør det gjerne når jeg blir engasjert – eller når man bruker et vokabular litt utenom det vanlige (og der har man jo virkelig meg!)

Det virker ikke som om systemet er lærende, det gjør de samme feilene om og om igjen. Det sliter også med forkortelser, for eksempel insisterte Google på at IBM var “i VM” (på den annen side har det ingen problemer med å gjenkjenne Google så kanskje det er noe der…) Dessverre er det også slik at den norske utgaven ikke støtter punktum, komma og andre skilletegn. Tross disse svakhetene spares så mye tasting på denne måten at det er verdt bryderiet.

Helt konkret: denne postingen ble i sin helhet talt inn i Google Drive og rettet i etterkant. Jeg brukte ca 5 minutter på å rette opp småfeil. Så inntil videre til skulderen min er blitt bra igjen, kommer jeg nok til å skrive mye på denne måten. Når det er sagt er jeg alltid på jakt etter tips til nye og bedre løsninger. Så om du vet om et godt taledikteringssystem er det bare å legge inn en kommentar under denne postingen.

SmartLeilighet: Belysningskontroll med Philips Hue og Amazon Echo Dot 2

Det er ikke helt uten grunn at man ofte snakker om privatmarkedet for IoT-dingser som smarthus-teknologi. Visjonene for dette markedet, som for det desentraliserte energimarkedet (solceller på taket og elbilen som backupgenerator), har et sterkt eneboligfokus. I Norge gir det absolutt mening: De fleste bor i enebolig, eller drømmer om å gjøre det.

Men samtidig er det mange som ikke gjør det. Bare i Oslo bor flere hundre tusen mennesker i blokkleligheter, gjerne organisert i borettslag. Jeg er en av disse, og oppdaget ganske at store deler av den rådende smarthusvisjonen simpelthen ikke er tilpasset min virkelighet.

Det kanskje viktigste man kan bruke smarthustek til er å få kontroll på energiforbruket sitt. Men i mitt borettslag er varmeanlegget sentralisert, og 90% av energibudsjettet er bakt inn i fellesutgiftene. Ikke at jeg uten videre kunne gjøre noe med radiatorene uten styrets tillatelse uansett, i likhet med dører og yttervegger er radiatorene lagets felleseiendom.

Blokkleiligheter er også gjennomgående mindre enn eneboliger og som oftest på ett plan. Mange funksjoner som gir mening i en smart enebolig, som å bli fortalt når vaskemaskinen i kjelleren er ferdig, eller skru på kaffetrakteren på kjøkkenet når du sitter i annen etasje, blir verken penger og bryderi verdt i vår leilighet på 74 kvadrat.

Jeg gikk til dette problemet med den samme innstillingen som fikk meg til å bygge kattemateren: Har jeg et problem i hverdagen som best kan løses med ny teknologi? Jeg falt raskt ned på belysning. Energisiden ved det plager meg ikke, etter LED-pærenes inntog er strømutgiftene knyttet til lys neglisjerbare. Derimot var jeg ikke fornøyd med kvaliteten på lyset i leiligheten vår.

Konkret: Vi bor i en førsteetasje, med en bratt ås (Ola Narr i Oslo øst) i øst og en naboblokk i vest. Dermed får vi verken morgen- eller kveldssol, og leligheten er gjennomgående ganske mørk. I vinterhalvåret merkes det godt på stemningen og humøret, kanskje særlig for meg som har hjemmekontor.

Jeg har forsøkt å bøte på problemet i årevis, og endt opp med lyskilder med ulik styrke og fargetone i forskjellige rom. Siden det trengs mange lyspunkter blir det også mange lysbrytere. Særlig vinterstid følte jeg at jeg brukte mye tid på å gå rundt og skru små og store lyskilder av. I høst kom jeg til at en eller annen smart belysning måtte være svaret.

Philips Hue-lyspærer snakker med appen, Alexa og resten av verden via denne “broen”.

Etter å ha researchet en stund falt jeg ned på Philips Hue, en serie med trådløsoppkoblete LED-pærer som kan styres og programmeres via en app. Systemet er proprietært (som de fleste smarthusløsninger), men såpass populært at det er lett å skaffe i Norge til en overkommelig pris, samtidig som det finnes et stort miljø av brukere.

Lys betyr mye for opplevelsen av et interør. Her er Hue-pæra satt til en julete tone….

…mens denne fargen heller gir assosiasjoner til toalettet på slitte spisesteder i Oslo sentrum….

Mange av Hue-pærene har variabel lysstyrke og kan settes til en hvilken som helst av 16 millioner farger. Aldri mer kaldt og grelt lys, med andre ord. I tillegg støttes Hue av Amazons Echo-system, noe som ville gjøre det mulig å styre lyset med stemmen. Da jeg fikk tilbud om å kjøpe en Amazon Echo Dot 2 i desember for en rimelig penge, grep jeg anledningen.

Amazons Echo Dot 2 ser ut som en litt stor hockeypuck. Kobles til nettet, strøm og høyttaler. Når man sier triggerordet “Alexa”, lyser en bli ring opp på enheten.

De to komponentene ankom samtidig, og det å sette opp systemene slik at jeg kunne skru av alle Hue-pærer i leiligheten ved å si “Alexa [navnet som trigger Amazon Echo], all lights on/off” tok meg en knapp time med installasjon og konfigurasjon. Basisfunksjoner som av/på og dimming av enkeltpærer eller grupper av pærer, fungerer ut av boksen med Echo.

Amazons Alexa App har en egen “Smart Home”-seksjon der bl.a. Hue-pærer dukker opp. Her kan man finjustere kontrollen, men stort sett løses det meste ved å snakke naturlig til Echoen.

Avanserte Hue-funksjoner som “scener” med ulike fargekombinasjoner og lysvariasjoner, lar seg i skrivende stund ikke trigge med Echo. Det skal ifølge mange brukere ha sluttet å fungere etter en oppdatering i høst. Det er irriterende, og nok et hint om at smarthus fremdeles er et fragmentert og uutviklet marked. Kanskje IKEAs varslede lansering av smartpærer i vår vil røske litt opp i dette, men jeg holder ikke pusten.

Philips’ Hue-app gir oversikten over de ulike pærene i huset, og lar deg skru dem av og på, justere lysstyrke og programmere dem.

På dette flaket i Hue-appen kan man legge inn automatiske rutiner, som gradvis påskruing av lys om morgenen. Det er også mulig å skru lys av og på avhengig av din posisjon, men her fikk jeg problemer med at GPS ikke fungerer godt i blokk.

Nå har jeg hele tiden ment at kjernen i smarthusteknologi er automatisering. Og på dette punktet byr Hue på mange muligheter. Jeg har f.eks. programmert pærene i huset til å skru seg på gradvis fra 0650 om morgenen, som en del av oppvåkningen. Ekstra interessant for oss som bor i første etasje og har opplevd to innbrudd: Pærene kan programmeres til å simulere at noen er hjemme når vi er på ferie, fex.

Det store spørsmålet er selvsagt: Er det verdt det? Er det “need to have” eller bare “nice/cool to have”. Her skal det uten videre innrømmes at det handler om det sistnevnte. Vinningene ved å automatisere er marginale slik teknologien fungerer idag, og manglende kompatibilitet mellom systemer gjør det vanskelig å få akkurat den løsningen man ønsker seg uten mye mekk.

På den annen side: Var du en av dem som kjøpte PC lenge før det egentlig ble “nyttig”, rett og slett fordi du syns det er gøy å holde på med teknologi, kan smarthusmarkedet varmt anbefales som lekeplass. :)

SmartBordet: En oppdatering

Via sosiale medier er jeg blitt minnet om at jeg har forsømt meg. Jeg har vist frem bilder av diverse byggeprosjekter uten egentlig å dokumentere dem. Og det er så sant som det er sagt: Så her følger et forsøk på å dokumentere det jeg holder på med av maker/skaperaktivitet. Kattematermaskinen som jeg bygde i vår fungererer fremdeles prikkfritt. Den sørger for nattesøvn hver natt, og dermed er den min største makersuksess så langt.

Infoskjermen har gjort jobben, men jeg har slitt endel med stabiliteten til operativsystemet på Raspberry Pi, Rasbian. Jeg har ennå ikke klart å fastslå hva som er årsaken til at filsystemet etter noen uker begynner å bli korrumpert, noe som fører til irriterende systemfrys. Har reinstallert og byttet disk og googlet og spurt, uten egentlig å finne noe godt svar.

De triste restene av mitt plantesensorprosjekt

Mitt minst vellykkede makerprosjekt i 2016 var et forsøk på  å bygge en plantesensor i sommer. Sensoren fikk jeg til å fungere, problemet var overføringen av sensordata til datamaskiner i heimen. Bluetooth, som jeg gikk for av kostnadsgrunner, viste seg å være så ustabilt at jeg etterhvert ga det hele opp. Det blir plantesensor neste år også, men jeg kommer da til å gå for en løsning som Chirp, en åpen plantesensorløsning som ikke koster allverden.

Moleskine og Palomino Blackwing er utgangspunktet for alle mine prosjekter

Utover høsten innså jeg at jeg måtte gjøre noe med hjemmekontorplassen min. Jeg opplevde at jeg utnyttet plassen jeg hadde til rådighet altfor dårlig, og siden jeg bor i en borettslagsleilighet på 74 kvadratmeter sammen med fire andre to- og firbeinte, måtte problemet løses ved å gjøre mer ut av det jeg allerede har. Noe av det første jeg kom til, var at jeg ikke lenger ville la PC og skjerm ta opp plass på skrivebordet.

Bordet er billigste IKEA-slag Kostet ca 200 kroner, bein inkludert.

Jeg skisserte opp en visjon av et skrivebord der skjermen sto helt inntil veggen, og var så stor at den på sett og vis ville fungere som en forlengelse av det fysiske arbeidsbordet. På Komplett.no fant jeg skjermen jeg trengte, en høyoppløselig (4K) sak fra Philips til litt over 7000 kroner. I praksis dreier det seg om en TV uten tuner og annen TV-innmat, men med nydelig skjermkvalitet. Riktignok måtte jeg fikle litt med operativsystemet for å få en stabil løsning, men nå fungerer det helt som planlagt.

Fremdeles ledningsvirvar, men om ikke annet lett tilgjengelig

De stasjonære PCene mine bestemte jeg meg for å feste vertikalt til en ramme på høyre side av skrivebordet. Siden jeg vet jeg kommer til å måtte bytte ut PCene, kjøpte jeg et billig verktøypanel fra Clas Ohlson som lar meg flytte på festepunkter og kroker etter behov. Jeg la et lokk over vertøypanel-rammen, slik at jeg fikk noen ekstra kvadratdesimeter med bordflate når jeg ikke trenger tilgang til portene på  PCene.

Åpningen gir tilgang til ladekabler og USB-forlengere til PCene

Jeg hadde også en ambisjon om å få bedre orden på alt maker-utstyret mitt. Plassmangel var nok en gang den viktigste rammebetingelsen her. Jeg lot en verktøytavle fra Clas Ohlson, samt en skuffeseksjon fra samme firma, være utgangspunktet for en seksjon som normalt står under bordet mitt, men som i en håndvendig kan flyttes opp på bordplaten og dermed forvandler den til et mini-makerspace.

De to bakerste beina holder den store og tunge flatskjermen oppe.

I skrivende stund er første trinn av SmartBord-prosessen fullført. Det gjenstår endel småarbeid, som å feste LED-lyslistene under bordet på en bedre måte og sette merkelapper på makerspace-skuffene mine. Men ellers fungerer bordet akkurat som planlagt. Jeg har mer bordplass enn jeg kan huske å ha hatt noensinne, samtidig som bordet samlet sett tar opp mindre plass i leiligheten enn min gamle løsning.

Jeg er også igang med neste trinn, som involverer å gjøre smartbordet genuint smartere. Bildet over viser en prototyp av den automatiske lysbryteren for LED-listene under bordet. Den består av en Trinket Pro mikrokontroller, en avstandssensor (ultralydbasert) og et strømrelé som skrur strømmen til LED-listene av og på. I skrivende stund fungerer det slik at lyset skrur seg på når jeg setter meg ved bordet.

Flere detaljer kommer senere. I mellomtiden konstaterer jeg at Linus er nysgjerrig på alt som skjer under bordet. :) (Og joda, lysbryteren ER programmert slik at passerende katter ikke skal kunne skru på lyset midt på natta. So far, so good.)

Wien er…

…Østerrikes hovedstad og har 1,7 millioner innbyggere. Det er en by jeg ikke har besøkt før sist helg. Dumme meg, dette skulle jeg ha gjort for lenge siden!

Wien er overraskende stor i utstrekning. Selv om jeg benyttet meg av byens utmerkede kollektivtrafikk, endte jeg opp med å gå over 80 km under mitt besøk.

Kjekt igrunnen. Her er det nemlig god mat, ikke minst kaker og kaffe. Overalt finner man koselige Konditorei der kaloribomber som den over serveres.

I det hele tatt snakker vi koselig – big time. Vakker arkitektur og smale gater i det historiske sentrum, og utallige små butikker. Shoppinghimmelen.

Siden jeg var der rett før jul, var det juledekorasjoner og -markeder overalt. Og si hva man vil, men østerrikerne vet hvordan man feirer. Julemarkedene er (i motsetning de norske) hovedsaklig en sosial affære.

Folk møtes over et glass punsj eller glühwein og en matbit, og står rett opp og ned i kulda og hygger seg. Markedet ved Rådhuset hadde forresten et fantastisk Harry Potter-aktig eventyrtema.

Jeg var ikke den eneste som var klar over dette, selvsagt. Wien var full av juleturister. Her er køen for å komme inn på legendariske kafé Central. Slik var det ved hver eneste kjente severdighet.

De mest populære kunstmuseene var det bare å glemme. Men hvem trenger det, når det ikke er noen kø til et av verdens flotteste naturhistoriske museer?

Her finner man alt fra romdrakten til Østerrikes første astronaut…

…og herlige kjempe-insektmodeller og utstoppede dyr….

…og en av verdens flotteste meteorittsamlinger (hele dette rommet er steiner fra verdensrommet, Månen og Mars)…

…til den verdenskjente Venus fra Willendorf, som er akkurat så flott som man skulle forvente…

…alt sammen i de mest storslagne omgivelser. Å ha vært en del av et gammelt og mektig keiserdømme har sine fordeler for museer (bare spør londonerne!)

 Teknisk museum sto ikke langt tilbake for naturhistorisk, selvsagt….

…men den artigste opplevelsen var uten tvil Dritte Mann Museum, en privat samling som er åpnet for publikum, og som er viet den klassiske filmen “Den tredje mann” fra 1948.

Jeg har forøvrig alltid sett på det som et tegn på sivilisasjon at en by sørger for gode fasiliteter. Er det noe som overbeviser meg at Wien fortjener den høye rankingen den får på oversikter over byer med høy livskvalitet, så må det være tiltak som det over…

Den eneste nedturen var å oppdage at Wien ikke egentlig er en elveby. Mens Budapest sentrum deles i to av Donau, ligger det historiske sentrum 20 minutter til fots vest for den. Østbredden av elva domineres av høyhus som dette.

Doanuinsel, Wien #theta360 – Spherical Image – RICOH THETA

Bildet over er tatt fra Donauinsel, en lang, smal tarm av en øy midt i elva som er godt tilrettelagt for turgåere (bare man finner en gangbro over fra vestsiden).

Kafeene var vinterstengt på øya, oppdaget jeg. :)

En av fordelene med å gå utenfor allfarvei er at man kommer over helt uventede, interessante ting. Som dette flaktårnet fra annen verdenskrig i Augarten-parken. Massiv struktur, og ligner ikke noe annet jeg har sett.

Det var også en nyttig påminnelse om at tre dager var altfor lite. Wien har offisielt plassert seg svært høyt opp på min liste over favorittbyer. Om jeg skal oppsummere det jeg liker så godt ved Wien, så må det være dette: Byen minner kulturelt sett sterkt om Berlin, men fordi den ikke ble så hardt bombet under annen verdenskrig er langt mer av den opprinnelige arkitekturen bevart.

Det gir en følelse av historisk sus som Berlin mangler. Den fremstår som åpen, liberal, ren og trygg. Ting fungerer som de skal, folk er høflige og togene går i rute, som man forventer i den tyske kulturkretsen. Så joda, hit skal jeg definitivt igjen. :)