Jeg brukte den tidligere omtalte pizzasteinen igår, og det ble stor suksess i heimen. Poden gjorde det helt klart at denne pizzaen var mye bedre enn den man får i butikk eller på restaurant, en konklusjon det er vanskelig å si seg uenig i. Nå mistenker jeg at muligheten for å kjevle ut og mekke sin egen pizza, og så se den bli stekt VELDIG fort på VELDIG høy temperatur bidrar til pizzaopplevelsen for en liten gutt, men mye tyder på at pizzasausen også spiller en rolle.

Pizza er nerdemat, og en ekte nerd lager selvsagt sausen sin selv.
Etter en oppskrift like åpen som Wikipedia og Linux, selvsagt.

Sausen jeg bruker lærte jeg av en kjent kokk for noen år siden, og den er både enkel og god for store og små. Du trenger i utgangspunktet bare tre ingredienser: en liten gul løk eller et par sjalottløk, en boks tomatpuré og en boks hakkede tomater. Løken finhakkes og freses til den er myk, deretter tilsettes to-tre spiseskjeer tomatpuré. Det er viktig at pureen får frese tre-fire minutter sammen med løken for å ta vekk råsmaken den gjerne har.

Deretter tilsettes bokstomatene, og så skal det hele røres sammen og småputre et kvarters tid. Med så mye tomat er det ikke sikkert at den søtlige løken oppveier surheten i tomatene, i så fall kan du ha i en klype sukker eller en annen søtlig ingrediens (igår hadde jeg oppi litt mykstekt paprika, som ga sødme nok). Det pleier å være salt nok i de hermetiske tomatene, hvis ikke har du i en klype sammen med pepperet.

Jeg liker også å ha i litt tørket oregano og frisk basilikum på tampen, og det går selvsagt an å ha hvitløk i oppskriften om man ønsker det. Når sausen er ferdigkokt og har fått kjøle seg litt ned, kommer det siste og kanskje viktigste punktet: sausen må finmoses med stavmixer eller i blender. Saus til italiensk pizza må være lett å smøre tynt utover – hemmeligheten bak god, tynn pizza er at alt skal være tynt.

Som nevnt var Jorunn og jeg nylig i Etiopia for å hente vår sønn. Den såkalte “hentereisen” har ulik lengde, avhengig av landet det adopteres fra. I Etiopias tilfelle pleier norske adoptivforeldre å måtte oppholde seg i landet i minst 11 dager for å være sikker på at alle papirer er i orden før man kan reise hjem med barnet. Vi ville ha litt bedre tid på oss, og ble i 14 dager. Selv om hentereisen er enestående og livsforandrende, kom det ikke på tale for meg å reise uten rikelig med bøker. Nybakt far eller ei, jeg må ha min daglige dose intravenøs tekst.

Men samtidig visste jeg at det ikke kom på tale å ha med en stabel pbøker. Selv om vi hadde dobbel vektkvote på flyet, regnet vi med at vi at vi ville trenge hvert gram til gaver, klær, leker og nødvendige matvarer (det holdt stikk: vi sprengte vår 90 kilos kvote da vi troppet opp på flyplassen i Addis Abeba på fredag). Altså niks bøker med fra Norge, og samtidig kunne vi ikke regne med å få fatt i spennende lesestoff i Addis. Følgelig tok Jorunn med seg PRS-600, mens jeg nøyde meg med lille PRS-300. Før avreisen raidet jeg Sony Reader Store, og fylte platen med et variert utvalg av romaner og fagbøker.

Allerede under flyreisen ned oppdaget jeg hvor godt det er å ha batterilevetid som måles i uker snarere enn timer. Selv om man har et opphold i Frankfurt som i teorien gir mulighet for lading, må man i praksis regne med å være uten ladestrøm fra man tar av i Oslo til man lander i Addis, et halvt døgn seinere. Ikke en situasjon der man vil basere seg på batterilevetiden til mobilen/netbooken/iPaden, med andre ord. Og det blir ikke nødvendigvis bedre når man kommer fram. I Addis går strømmen ofte, og man er avhengig av at hotellet har en pålitelig generator for å være sikker på å få ladet dingsene. I vårt hotell var det så som så, så nok en gang var det greit å vite at lesingen ikke var avhengig av jevnlig lading.

Her må det legges til at leseplatene hadde omslag med innebygd lys (kalt PRSA-CL3), som gir godt leselys i ukesvis med ett AAAA-batteri. Kjekk å ha på senga for alle som deler den med en som ikke vil bli plaget av vanlig leselys, og altså ekstra kjekk å ha i et land der leselyset kan forsvinne når som helst. Det som i vår verdensdel er en ulempe – PRS-modellenes manglende wifi- og 3G – blir uinteressant eller til og med fordelaktig i et land som Etiopia. Når nettverkene ikke er der uansett, kan det være bedre å ha en billigere og enklere enhet med lavere batteriforbruk (når det er sagt finnes det også lykkelige Kindle-eiere i Etopia).

Den usedvanlige lange tausheten i denne bloggen har sin enkle forklaring: for nøyaktig to uker siden ble Jorunn og jeg foreldre for første gang. Vi har vært i Etiopias hovedstad Addis Abeba og hentet vår sønn, er nå hjemme og i full gang med å skape oss et nytt liv sammen med en herlig, livlig og oppvakt liten gutt. Det ligger i adopsjonens natur at dette handler om mer enn å få omsorgen for et barn som har rukket å bli noen år. Vårt hjem er forvandlet til en intens variant av livets skole, og hver kveld stuper vi alle i seng, klokere og trøttere enn vi trodde det var mulig å bli.

Nybakt pappa, fotografert av sønn med pappas
mobil en knapp halvtime etter det første møtet.

Det er stort sett det jeg har tenkt å si om den saken. Ja, for selv om livet mitt fra nå av aldri noensinne vil bli det samme igjen, kommer denne bloggen ikke til å gjennomgå de helt store forandringene med det første. Mine gode lesere og kommentatorer skal slippe å oppleve at forfatterbloggen er blitt en foreldre- eller adopsjonsblogg. Det er nok av folk der ute som skriver langt bedre om det å være (adoptiv)forelder enn jeg kunne gjøre, og det er uansett ikke min stil å være veldig personlig på nettet. Denne postingen eksemplifiserer det: dette er aller første gang jeg nevner en prosess som har oppslukt store deler av livet vårt de siste årene.

Her vil det fortsatt skrives mest om forfatteri på og av nettet, lesebrett og ebøker, katter og astronomi, kultur- og annen politikk og nerderi i sin alminnelighet. Om det er noe nytt jeg kunne tenke meg å skrive litt mer om etterhvert, måtte det være typiske nerdepappa-ting. Det vil si morsomme og lærerike bøker, programmer, prosjekter og dingser som passer for en gutt som er dypt fascinert av teknologi, og hvis far lærte ham ordet “robot” skammelig raskt (den aller første dagen, faktisk).

For drøye året siden publiserte jeg et passfoto der jeg fremstår som noget preget av stundens alvor. Idag presenterer jeg – til skrekk og advarsel – et innskannet foto fra mitt viktigste identitetsbevis inntil svært nylig. Som ikke-bilist bruker jeg alltid bankkort når jeg passerer innsjekkingsskranken på innenriksflyplasser, og bildet jeg er blitt identifisert etter var altså det nedenstående.

Joda, mannen på bildet er meg. Det er tatt da jeg var åtte år yngre, mange grå hårstrå fattigere og 30 kilo og et fullskjegg rikere enn jeg er idag. Det er også tatt før møter med utallige minibanker i inn- og utland skapte en slitasjestripe som i praksis fungerer som en svartsladd. Betryggende å vite hva som godtas som legitimasjon i disse trusebombetider, eller?

Papir-Dagbladet skriver at Siv Jensen nok en gang er sjokkert og indignert, denne gang over at kulturminister Huitfeldt har skrevet en barnebok om Gro Harlem Brundtland som er meldt på Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa for barn og unge. Hun ønsker intet mindre enn å stoppe prosessen, som Dagbladet-forsiden til høyre viser og Nettavisen siterer slik: “Det kan godt hende at boken kan bli en bestselger, men det må ikke skje med skattebetalernes penger.” Partifelle Ib Thomsen følger opp i enda krassere vendinger:

Politiske barnebøker er noe helt nytt vi ikke har sett i Norge. Jeg mener det er en dårlig utvikling. Barn skal slippe å bli utsatt for politisk propaganda, sier Frps politiske talsmann, Ib Thomsen, til Dagbladet. Thomsen har ikke lest boken, men nøler ikke med å kalle dette «indoktrinering». “Det beklagelige er at Statens innkjøpsordning føler seg presset til å kjøpe boken og at kun en politiker omtales. Hvorfor ikke skrive om flere politikere, som Carl I. Hagen (Frp) og Kåre Willoch (H),” sier han til Nettavisen. [...]

At politiske barnebøker er noe helt nytt i Norge er en like meningløs påstand som at 1550 innkjøpte eksemplarer gjør en bok til en bestselger, særlig med tanke på at det ellers er folk med Thomsens politiske grunnsyn som liker å påpeke hvor politisk barnelitteraturen var på 1970-tallet. Det er heller ikke vanskelig å finne bøker med et politisk tilsnitt på listen over fjorårets innkjøpte titler, der det endatil ligger en saftig godbit for NRK-hatende FrPere. Det bekymringsfulle er ikke kunnskapsløsheten på området, men at Thomsen insisterer på at Kulturrådet “føler seg presset til å kjøpe boken”, en påstand han gjentar litt lenger nede i intervjuet:

Statens innkjøpsordning føler nok at de må ta inn boken til Huitfeldt, hun er jo nærmest «sjefen» deres – bevilger pengene og styrer departementet dette kanaliseres gjennom.

To ting her. For det første er ikke et eneste eksemplar av Huitfeldts bok kjøpt inn. Søknadsfristen for ny norsk faglitteratur for barn og unge (som Huitfeldts bok faller inn under) er i år satt til 10. mars. Komiteen som skal behandle den (en gruppe som normalt er sammensatt av bokfagkyndige med bakgrunn fra bl.a. forfattersiden, bibliotek og illustrasjon) har antagelig ikke mottatt boka til vurdering ennå, med andre ord.

For det andre: det er innkjøpskomiteens medlemmer som tar beslutningen om innkjøp, ikke et anonymt “Statens innkjøpsordning”. Dermed er det faktisk komiteens enkeltmedlemmer Thomsen beskylder for å la seg presse til å gå inn for en bok mot bedre vitende. For meg blir dette et personlig spørsmål, da jeg i mange år satt i angjeldende innkjøpskomité og vurderte ny norsk faglitteratur for barn. Jeg vet hvor profesjonelt gruppen arbeider, og hvilke kriterier som legges til grunn for at en bok skal få en mest mulig fair behandling. Det skjer omtrent slik:

Etter at påmeldingsfristen er utløpt får medlemmene tilsendt kasser med mer eller mindre ferdige bøker (de fleste norske bøker er ganske uferdige tidlig på året). Medlemmene leser bøkene hver for seg, gjør sine notater og lager eventuelt en begrunnet rangeringsliste (jeg gjorde alltid det), før de samles til drøftingsmøte sent på våren. På møtet er det tilstede en representant for Kulturrådets administrasjon, som tar seg av referat og andre praktiske spørsmål. Vedkommende deltar altså ikke på noen måte i diskusjonen om hvilke titler som skal kjøpes inn.

Selv om vurderingskriteriene per idag ikke ligger ute til allmen lesing (det jobbes med saken, ifølge Kulturrådets nettsted), er de velkjente og begripelige nok for alle som har arbeidet med litteratur i en eller annen kapasitet. Hovedkravet er at boka skal holde god bokfaglig kvalitet. Det innebærer at teksten skal holde et høyt språklig nivå, illustrasjonene skal være profesjonelt utført, likeså layout og design. Med mer enn 300 forlag i Norge er dette ikke noe som alltid kan tas for gitt, og det er som regel noen titler som diskvalifiserer seg selv veldig raskt.

For faglitteraturen kommer det et viktig tilleggselement: boka skal formide et faglig tema på en klar og effektiv måte. Det hjelper lite at språket er elegant om det faglige er mangefullt (i tvilstilfelle kan man bruke fagkonsulent). Eller om illustrasjonene ikke klarer å belyse det teksten handler om. Eller om layouten er så rotete at leseren ikke klarer å finne fram – mangel på register i en bok med mange faktaoppslag kan være et fatalt grep i så måte.

Siden ordningen – i motsetning til de skjønnlitterære motstykkene – bare omfatter en mindre del av den samlede bokproduksjonen, kan det også tenkes at man i vurderingen av to ellers likeverdige titler ser på behovet. Tross alt skal de 1550 eksemplarene ut i bibliotekene, som takket være den samme innkjøpsordningen kan by på mange gode norske bøker om en lang rekke emner. Basert på fjorårets innkjøpsliste er jeg sannelig ikke sikker på om jeg ville ha satset på en biografi om Louis Braille i år, for å si det slik.

I den grad forfatterens bakgrunn drøftes, er det oftest med tanke på eventuell inhabilitet fra komitémedlemmenes side. I et lite norsk fagmiljø er problemet utbredt nok til å ta på alvor, og jeg valgte selv å trekke meg fra innkjøpskomiteen fordi det etterhvert ble for mange venner, slektninger og nære samarbeidspartnere i litteraturkassene. Men bortsett fra dette har hvem som helst rett til å få sin bok vurdert, også aktive politikere som skriver om andre politikere.

Mange har i det siste ironisert over at Siv Jensens parti ønsker å pålegge NRK å sende TV-programmet “Drømmehagen” til gammel sendetid (Ib Thomsen kommer faktisk inn på dette i Nettavisens intervju), slik de tidligere ville presse statskanalen til å sette “Norsktoppen” tilbake på sendeskjemaet. Mønsteret som avtegner seg er som forventet for et parti som ligger på den autoritære siden av det politiske kompasset, men ikke mindre bekymringsfullt av den grunn. Man merkt die Absicht, und man ist verstimmt.

Dagbladet har en sak idag om forfatterkollega Unni Lindell, som reagerer sterkt på bruken av ordet “rasedelt”, “raseskille”  og hudfargeadjektiver i en reportasje i Dagsrevyen 4. januar i år (6:50 minutter ute i sendingen). Etter å ha sett reportasjen selv, skjønner jeg reaksjonen hennes. Det mest slående med reportasjen er den lemfeldige omgangen med begrepet “rase”, eksemplifisert ved Nina Owings innledning: “Oslo er blitt en rasedelt by. I noen bydeler starter raseskillet allerede i barnehagen”.

Verken Owing eller reporter Anders Magnus forsøker å forklare oss hva de legger i begrepet, selv om vi av konteksten skjønner at det handler om hudfarge. Det er vanskelig å komme fra at Dagsrevyen nå deler Oslos befolkning inn i to raser, den hvite og den brune. La meg med en gang understreke at jeg ikke tror begrepsbruken skyldes rasisme. Anders Magnus’ fartstid som journalist borger for en solid forståelse av rasismen og dens konsekvenser. Men jeg vil hevde at begrepsbruken er slurvete og bevisstløs, som så ofte i norske medier.

Ja, for man skal altså ikke gå lenger enn til Store norske leksikons oppslag for å finne følgende setning: “Når det gjelder forskjeller mellom menneskegrupper, ansees rasebetegnelsen i dag som avleggs”. I leksikonets lengre artikkel om forskjeller mellom menneskegrupper utdypes dette synet:

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store.

Rasebegrepet brukt på mennesker er altså i stor grad forlatt i biologien (det brukes fremdeles om dyr, og ikke minst kjæledyr, selv om det mer presise underart foretrekkes), og det er idag ikke uvanlig å se på menneskeraser som en sosial konstruksjon:

Conceptions of race, as well as specific ways of grouping races, vary by culture and over time, and are often controversial for scientific as well as social and political reasons. The controversy ultimately revolves around whether or not the socially constructed and perpetuated beliefs regarding race are biologically warranted; and the degree to which differences in ability and achievement are a product of inherited “racial” (i.e., genetic) traits.

Dermed er det ikke sagt at det ikke forskes på forskjeller mellom det FN anbefaler å kalle “etniske grupper”, “folk” eller “geografiske varianter”. Tvert imot: molekylærgenetikken har gitt oss viktig kunnskap om opprinnelsen til det store genetiske mangfoldet vi finner blant Jordas mange folkeslag. Problemet er at vitenskapen ikke gir oss noe grunnlag for å dele Homo sapiens inn i to grupper basert på “brun” og “hvit” hudfarge, slik Dagsrevyen gjør. Det har for eksempel lenge vært kjent at vi finner det største største genmangfoldet i Afrika, som jo må være en undergruppe av Dagsrevyens brune rase.

Hvilket bringer oss til et praktisk problem med Dagsrevyens framstilling: “brun” er så mangt, og flere av de brune eksempelbarna i reportasjen var vitterlig ganske lyse i huden (om enn med mørkt hår). Historisk sett har europeiske forskere løst dette ved å dele raser inn i underkategorier som den kaukasoide, negroide, mongoloide og australoide rase. Her er det interessant nok slik at mennesker fra Vest-Asia (inklusive Irak, Pakistan og Afghanistan) gjerne har vært klassifisert som kaukasoide, det vil si tilhørende samme rase som nordmenn.

Det er altså lite som tyder på at Dagsrevyen har forholdt seg til naturvitenskapen eller historien. Kanskje var Bokmålsordboka eneste kilde – dens orddefinisjon utmerker seg jo med sin frikobling fra den øvrige faglige debatten, for å si det slik. Kan hende har Magnus’ bakgrunn fra arbeid i Sør-Afrika spilt en rolle: man snakket vitterlig om “raseskille” der i gamle dager, så hvorfor ikke snakke om “rasedelt” og “raseskille” her i vår tid?

Eller kanskje var det virkelig slik at man endte opp med å bruke et gjengs uttrykk, jamfør Magnus’ uttalelse om at “Vi opplevde også at disse ordene [brun og hvit] er de som brukes i disse områdene.” Det er i så fall et ytterst problematisk forsvar for bruk av et begrep: ordet “svarting” er også en vanlig betegnelse på medlemmer av Dagsrevyens brune rase i mange miljøer i Norge, uten at jeg tror Dagsrevyen ville ta det i bruk av den grunn.

Summa summarum: en potensielt interessant reportasje om et reellt demografisk fenomen – den økende segregeringen av Oslo – saboterer seg selv ved å ta i bruk et uklart definert, politisk betent begrep. Det er simpelthen ikke mulig å diskutere Oslos integrasjonsproblemer seriøst med utgangspunkt i en todeling av befolkningen i “hvit” og “brun”. Forøvrig kommer den snodigste uttalelsen i Dagbladet-saken fra Språkråd-direktør Sylfest Lomheim, som sier følgende:

Lindell skulle være litt mer liberal i forhold til andres språkbruk. Hun ville selvsagt ikke brukt ordene selv, men vi må være varsomme med å be andre snakke slik vi gjør selv.

Dette fra mannen hvis jobb det er å lage retningslinjer for språkbruken vår (det vil si be andre snakke slik han mener man bør gjøre), og som brukte starten av året til å legge hele sin faglige autoritet bak kravet om at man i massemediene skal kalle 2010 for “totusenogti” og ikke “tjueti”. Det er tydeligvis forskjell på ord – og folk.

Oppdatering: Så først nå at Helge Øgrim i Journalisten har en utmerket oppsummering av saken.

Oppdatering 2: Denne saken fra dagens Guardian viser at problemene med å bruke rasebegrepet ikke er begrenset til Norge. Her blir hudfarge, etnisitet, religion og nasjonalitet rotet sammen til en eneste suppe.

Her i huset har vi dette året falt for Bob Dylans gjengivelse av den for meg ukjente schlägeren “Must Be Santa”. Det handler ikke bare om den godeste Zimmermans uforlignelige stemme, men også den artige følelsen av jødisk/jiddisch julefeiring som arrangementet og videoen skaper. Så langt har den snurret mer enn den andre moderne klassikeren nedenfor.

Nummer tre på lista over moderne julefavoritter er utvilsomt Sarah McLachlan og Barenaked Ladies’ stemningsfulle kombinasjon av juleklassikerne “God Rest Ye Merry Gentlemen” og “We Three Kings”. YouTube, Spotify, iTunes m.fl. har utvidet julerepertoaret enormt de siste årene. Har du funnet noen nye?

Gårsdagens Aftenposten Aften hadde saken over som hovedoppslag. Artikler om befolkningssammensetningen i byen min er en gjenganger i denne avisen, men sjelden har jeg sett en så lite gjennomtenkt språkbruk. Den øverste tittelen lyder “Fraflyttingen i deler av Oslo skyter fart”, men når man sjekker tallene i selve artikkelen viser det seg at bydelene som omtales slik – Groruddalen og Oslo Sør – opplever en liten netto tilflytning eller et tilnærmet stabilt folketall.

Aftenposten kommer til dette resultatet ved å definere fraflytting som kun omfattende det som på forsiden heter “nordmenn” og i selve artikkelen “etniske nordmenn”. Hva man skal kalle forflyttingen av ikke-etniske nordmenn fra sentrum og til de ytre bydelene sier Aftenposten intet om, men fraflytting er det åpenbart ikke. Bruken av ordet “nordmann” satt opp mot “innvandrer” er også noe jeg skulle ønske jeg slapp å se i en presumptivt seriøs avis i 2009.

Ja, for hvem regner Aftenposten egentlig som nordmenn – folk med norsk statsborgerskap, folk som er født og oppvokst på norsk jord eller lyshudete mennesker som snakker flytende norsk? Jeg mistenker at de som har svart på Aftenpostens enquete ser tvers gjennom avisens eufemisme og tolker det som sistnevnte. Kategoriseringen av “innvandrer” er enda mer problematisk. Det ligger i sakens natur at vi snakker om en gruppe med vidt forskjellig bakgrunn, språk, religion, oppholdstid i landet og status.

Men Aftenposten sauser det hele sammen, og gir det en ekstra forvirrende vri ved at polakker og litauere er satt i samme kategori som “første- og annengenerasjons innvandrere fra Asia, Tyrkia, Afrika Sør- og Mellom-Amerika”. Jeg antar at dette er gjort i det opprinnelige forskningsmaterialet fra SSB, men Aftenpostens språkbruk gjør vitterlig ikke situasjonen enklere når man velger å omtale kategorien med et ord som vil bli forstått av leserne som “brun i huden”.

Det er altså ikke bare de etnisk unorskes flyttemønster som usynliggjøres i denne artikkelen, borte blir også tusenvis av lyshudete osloborgere med opprinnelsesland som Sverige, USA og Russland. I artikkelen henvises det til forstedene i Paris som eksempler på en utvikling vi ikke ønsker oss i Oslo. Det er det lett å si seg enig med. På den annen side er det vanskelig å tenke seg noe som bidrar mindre til å hindre den utviklingen, enn at byens ledende avis har et så bevisstløst forhold til ordene som former debatten.

Et lite poeng til slutt: er det ikke snart på tide å slutte å snakke om “Ola og Kari” i slike forbindelser? En titt på SSBs navnestatistikk viser at Ola ligger som nummer 71 blant norske mannsnavn, mens Kari er nummer 3. Og slik har det vært lenge. Siden 1880 har Ola aldri ligget blant de ti mest populære navnene, mens Karis høye plassering skyldes stor popularitet fra 1930- til 1960-tallet. “Jan og Anne” ville passe bedre idag. Eller “Lukas og Linnea”, om man skulle ta utgangspunkt i dagens trender.

Oppdatering: Journalisten bak saken, Andreas Slettholm, har svart på saken per epost og i all hovedsak forsvart avisens ordvalg og vinkling.

Reserver sete så fort flyselskapet gir deg mulighet til det. Ved å reservere unngår du å trekke det dårligste loddet i setelotteriet, som er et midtsete midt i flyet (eller bakerst om du skal til en flyplass der man ikke får gå ut bakre dør). Er du langbeint kan du fikse deg en plass ved nødutgangene eller aller forrest, og reiser du ofte i embeds medfør kan du sikre deg de kjekkeste plassene på et fullt pendlerfly, som tas opp i neste punkt.

Velg sete ved midtgangen og langt fram i flyet. Midtgangsetet garanterer deg minst ett armlene og bedre plass til å strekke på beina, lar deg gå ombord etter rushet (se nedenfor) og lar deg gå av før de to andre på seteraden din. Sitter du i tillegg langt foran er du blant de første som forlater flyet. Det gjør ikke bare hverdagen mindre stressende, men gir deg også en fordel i kampen for transportmidlene. Selv på så store flyplasser så store som Tromsø Langnes kan det danne seg drosjekø etter ankomst, og mang en iskald vinterdag har jeg profitert på å reservere 4C istedenfor å la flyselselskapet tildele meg 14F.

Unngå rad 1 eller 2 om du har mye håndbagasje. Bagasjehyllene lengst fremme brukes ofte til lagring av utstyret som brukes ved sikkerhetsdemonstrasjonen, tepper, førstehjelpskasse osv. Den lille bagasjedansen man ofte kan se utspille seg på ettermiddagsflyet fra Bergen eller Stavanger er som regel et resultat av passasjerer som ikke fulgte dette rådet, eller det som nå følger.

Gjør håndbagasjen liten, lett og myk. Ved å bytte ut den bærbare med en netbook og dokumentbunker og bøker med et lesebrett har du ikke bare redusert vekten med 3-4 kilo, du har også skaffet deg bagasje som er mye mindre i omfang. Selv om flyselskapene tillater deg å ha med håndbagasje som måler 55 x 40 x 23 cm, vil livet ditt mye enklere om bagasjen kuttes med 10 cm i hver retning – og du i tillegg bruker en myk veske eller sekk istedenfor et hardt plastskall.

Vent helt til slutt med å gå ombord. Ombordstigningen er den mest stressende delen av en typisk flyreise. Ved å være blant de siste som går ombord unngår du køståing for å komme ombord – to køer mindre i løpet av en travel reisedag er virkelig ikke til å kimse av – samtidig som du reduserer sittetiden i et trangt flysete til et minimum (på turen Oslo-Trondheim snakker vi 10-15 % av flytiden). Men dette fordrer at du har fulgt to av rådene over: skaffet deg et sete ved midtgangen og pakket fornuftig, slik at du alltid finner plass til bagasjen din.

Oppdatering: Det er blitt påpekt at mye av dette ikke gjelder for Widerøe-flighter. Man kan ikke reservere seter på disse flyene, blant annet fordi personalet må kunne flytte passasjerene avhengig av vektfordelingen i flyet. Noe er likt, imidlertid: det er enda viktigere å pakke smått og mykt når man skal fly med Dash 8. Jeg har sett mang en frustrert passasjer komme med håndbagasje fra en 737 og forsøke å tvinge den opp i bagasjehyllen på Dashen.

Siden flyene er så små, betyr det også at plasseringen i flyet ikke er så avgjørende for hvor raskt man kommer seg ut på flyplassen. Jeg foretrekker faktisk vindussete hos Widerøe, fordi rutene ofte går over de mest spektakulære delene av landet. Med andre ord: hos Widerøe kan det lønne seg å gå ombord først. Ruter som Oslo-Sogndal, Tromsø-Alta og Bodø-Andenes er glitrende eksempler på dette.

Nedenstående filmklipp ble tatt opp under et foredrag som ble holdt på Lillehammer bibliotek forleden lørdag. Det er et av standardforedragene jeg holder i forbindelse med Astronomiåret 2009, men som alltid med mine opptredener følger det ikke et standardskjema. Jeg snakker stort sett uten manuskript, og benytter enhver anledning til å tilpasse innholdet til publikum, sted og generell stemning i salen (som kan variere forbløffende mye).

Forelesninger utgjør nå en svært stor andel av virksomheten min – denne høsten holder jeg mellom tre og sju forelesninger i uka. Selv om jeg alltid forsøker å notere meg at enkelte tilhørere syns det går vel fort i svingene, vet jeg at formen i hovedtrekk fungerer godt. Dels fordi jeg leser evalueringsskjemaer nøye, men ikke minst fordi bestillingene strømmer på.

For en frilanser uten bookingselskap som er helt  avhengig av at oppdragsgivere tar kontakt, er det den endelige bekreftelsen på metodens suksess. En metode som kan oppsummeres i den enkle relasjonen

tempo + dynamikk = energi

tempo: Jeg har alltid snakket fort, og den høye ordfrekvensen har jeg tatt med meg inn i forelesningene mine. Jeg er fullstendig klar over at det kan være et handikap – når ordene strømmer på kan publikum lett gå glipp av viktige poenger. Når det likevel ser ut til at budskapet når fram, er det et resultat av langvarig finjustering av metoden:

1. Dialekt og diksjon. Jeg snakker et tilnærmet normert bokmål, et språk alle kjenner fra massemediene. Det gir meg mye gratis, selvsagt. Men hovedforutsetningen for å snakke raskt er vekt på tydelig uttale av hvert ord. Sluring og mumling er grunnleggende inkompatibelt med mitt tempo.
2. Kjernebudskapet er oftest enkelt. Jeg er generalist av bakgrunn og legning, og så definitivt ikke mannen man inviterer for å presentere detaljene i en høringsuttalelse eller et nytt dataprogram. Om mitt publikum kommer ut av en forelesning med tre-fire tanker de ikke hadde da jeg gikk opp på scenen, regner jeg meg for svært fornøyd.
3. De visuelle virkemidlene er tilpasset tempoet. Jeg bruker ofte Powerpoint (vel, egentlig OpenOffice), men presentasjonsverktøyet har en underordnet rolle. Bildene er enkle, tekstene er enda enklere og video er ikke-eksisterende. Hver slide er ment å fungere som en kognitiv knagg publikum kan henge det verbale budskapet på.

Tilsammen gir disse virkemidlene meg muligheten til å behandle en forelesning som en slags improvisert jam session, der ord og bilder flyter i en jevn strøm som styres av samspillet mellom publikum og foreleser.

dynamikk: Jeg har alltid hatt problemer med å holde hender og føtter i ro, en fundamental rastløshet jeg har sørget for å inkludere i forelesningene. Såsant jeg ikke bes om å stå bak en talerstol og prate inn i en mikrofon, vil jeg uvegerlig foretrekke en bærbar mikrofon eller “mygg”. I kombinasjon med min utmerkede fjernkontroll gir det meg friheten til å utnytte den betydelige andelen av kommunikasjonen som er ikke-verbal. Men som i tilfellet over, er bruken av kroppspråk også en bevisst strategi:

1. Bevegelse i rommet. Vandringene foran publikum gir meg en mulighet til å lodde stemningen i salen og holde kontakten. Vi har en naturlig hang til å følge mennesker i bevegelse med blikket, og når det ikke skjer i en sal vet jeg at jeg har en litt vanskeligere oppgave enn normalt. Samtidig får jeg muligheten til å møte langt flere med blikket, enn hvis jeg står på den eleverte talerstolen.
2. Reduksjon av fysisk distanse. Ved å stige ned fra podiet forsøker jeg også å redusere den mentale avstanden – å gjøre meg til mindre av en fjern folketaler om man vil. En forelesning kan aldri bli en intim samtale, men den bør heller ikke fungere som gammeldags kateterundervisning der foreleseren med sin Powerpoint er som læreren med tavle og kritt.
3. Gestikulering. Ved å finne og dyrke min indre italiener har jeg fått et kraftfullt tilskudd til det verbale språket. Ikke minst gir bruk av armene vidt rom for å understreke og aksentuere poenger, og ikke minst få fram følelser.

energi: Når jeg ofte blir bedt om å avrunde konferanser, og introduseres med at jeg kommer til å gi salen et løft, så er det et direkte resultat av den energiske foreleserstilen. Nå er jeg ikke alene om å formidle slik, det finnes blant annet en annen astrofysiker som har energi og begeistring som et tungt innslag i sine forelesninger.. Og selv om endel av vår felles astrofysiske energi har sitt utspring i en genuin interesse for faget, er det viktig å vite at dette også er et  spørsmål om teknikk. Spør en hvilken som helst skuespiller.