Orson Scott Card tar et saftig oppgjør med J.K.Rowlings søksmål mot Vander Ark, mannen bak The Harry Potter Lexicon som også har forsøkt å utgi en bok basert på nettstedet. Card påpeker det latterlige i Rowlings uttalelse om at hun føler det som om ordene hennes er blitt stjålet, ved å vise hvordan plottet i HP-serien kan minne om Cards egen suksessroman, Ender’s Game.

Cards hovedpoeng er viktig: forfattere skal være veldig forsiktige med å trekke andre forfattere for retten med utgangspunkt i forestillingen om den enestående opphavsmann. I dette tilfellet er saken spesielt tvilsom, da forfatteren det gjelder ikke har skrevet fanfic, men et referanseverk for folk som allerede har kjøpt Harry Potter-bøkene (et verk som Rowling selv skal ha innrømmet å ha brukt under skrivingen, ironisk nok):

This frivolous lawsuit puts at serious risk the entire tradition of commentary on fiction. Any student writing a paper about the Harry Potter books, any scholarly treatise about it, will certainly do everything she’s complaining about. Once you publish fiction, Ms. Rowling, anybody is free to write about it, to comment on it, and to quote liberally from it, as long as the source is cited.

Onkel Orson har selvsagt rett, og dette gjelder også Norge. Alle oppmerksomheten rundt fildeling og nettplagiat de siste årene har gjort det lett å glemme at f.eks. sitatretten ikke bare eksisterer, men er fundamentet for all kritikk, kommentar og forskning. Min erfaring er at folk tror at de har færre rettigheter enn de faktisk har på dette området, og dekningen av denne saken bidrar nok bare til å styrke den følelsen, dessverre.

Spennende sak i New York Times idag om online-varianten av Scrabble, særlig kjent for Facebook-brukere som Scrabolous. Dette spillet ble skapt av to brødre fra Calcutta, har nå tre millioner registrerte brukere og er i ferd med å bli nok et skoleeksempel på hvordan gammel industri skal håndtere utfordringen fra nettet. Det juridiske problemet er at Rajat og Jayant Agarwalla aldri spurte rettighetshaverne til Scrabble, som er Hasbro og Mattel, om lov til å kopiere det opprinnelige spillet. Det økonomiske problemet for Hasbro/Mattel er at det er vanskelig å selge klassiske brettspill til målgruppa 15-35, mens det er lett å se for seg markedsføringsverdien av Scrabuolous.

I bunn og grunn har firmaene bare to alternativer: pusse et kobbel med advokater på Rajat og Jayant, og satse på at de tre millioner brukerne ikke irriteres så mye av denne fremgangsmåten at de dropper Scrabble i ulike varianter. Eller de kan spille på lag med gutta fra Calcutta, f.eks. ved å kjøpe opp Scrabulous og utvikle modellen videre. For øyeblikket ser det siste ut til å være uaktuelt fordi det vil sette en dårlig presedens. Nok en robotaktig krig mot kundene under oppseiling, med andre ord.

Forleden kveld hørte jeg uttrykket “Morning in America” brukt i et TV-program. Det er ikke veldig kjent for oss som ser USA utenfra, men jeg hadde vært borti det ofte nok til å ville finne ut hva det betydde. Wikipedia hadde som vanlig et godt svar: begrepet henviser til en legendarisk TV-annonse fra presidentvalgkampen i 1984 (da norske medier typisk nok var svært opptatt av at Ronald Reagans motkandidat hadde røtter på Vestlandet). Wikipedia kunne ikke vise meg annonsen, men det kunne selvsagt YouTube. Nedenfor sees førstetreffet fra søket på “morning in america”.

Det er mye man kunne si om filmen over - den forteller allverden om hvorfor Reagan vant en historisk seier i -84, og tyder på at reklamen har mistet litt subtilitet på veien (et enda bedre eksempel på dette er “The Bear” fra samme valgkamp) - men først og fremst sier den noe viktig om hvordan kunnskap formidles i vår tid. Populærkulturelle referanser som “morning in America” har aldri blitt ansett som særlig viktige i konvensjonell kunnskapsformidling: Store norske leksikon har intet om begrepet, og Britannica nevner det bare såvidt i en artikkel om Reagans presidentperiode.

Som David Weinberger har påpekt, gir Wikipedia et langt mer presist bilde enn Britannica av hvem vi er som kunnskaps- og kulturvesener, blant annet fordi førstnevnte har en langt videre definisjon av hvem som former kunnskap og kultur. Britannica har poeten Carl Sandburg som førstetreff på “morning in america”, men nevner ikke reklamemannen Hal Riney, som sto bak Reagan-filmene. I Britannicas univers er diktere viktigere premissleverandører enn reklamefolk. Fotfolket bak Wikipedia vet bedre.

Ditto YouTube. Som musikkjournalist Geir Rakvaag i Dagsavisen påpekte i en artikkel ifjor, er Youtube blitt verdens største kulturhistoriske filmarkiv. Du finner naturligvis ikke bare gamle amerikanske valgkampfilmer og japanske gameshow, men også den norske pop- og rockhistorien. Her kan du se unike klipp av band som Kjøtt, Jokke og Valentinerne og Wannskrækk (for å nevne noen eksempler som til de grader daterer meg). Alt sammen lagt ut av brukerne, og så å si alt sammen ulovlig.

Ja, for å laste opp “Morning in America” eller videoklipp av “Kjøtt” uten å spørre opphavsmannen, er i strid med opphavsretten. Samtidig er det åpenbart at denne formen for tyvlån ikke har samme virkning som de vanligste utslagene av ulovlig fildeling. Mye av stoffet er så gammelt at det neppe ville ha generert inntekter for opphavsmannen uansett, mens formidlingsverdien er høy. Om ungdommen virkelig er så historieløs som mange vil ha det til, er et arkiv som YouTube en svært fornuftig løsning - også for skolen. Vil du se Vidkun Quisling i Målselv i 1943 eller Mathias Rust lande på den Røde plass? YouTube har klipp av begge begivenheter.

Mens det finnes en rekke kommersielle alternativer til fildelingsnettverk, finnes det intet som tilsvarer YouTube-arkivet i bredde og dybde. Det er heller ikke lett å se for seg hvordan dette skulle gjøres på konvensjonelt vis, det vil si av et privat selskap eller en offentlig institusjon. Warner eller Sony har ingen kommersiell interesse av å dokumentere alt fra forlengst glemte norske bomberomband til Indias uavhengighet i 1947, og de store bibliotekene har verken ressursene eller bred nok kompetanse. Brukerskapt innhold er ikke bare et supplement til annet innhold, men er i ferd med å skape egne, uerstattelige tilbud.

Espen blogger om en konsulentrapport fra firmaet Econ Pöyry, som ble bestilt av Den norske Forleggerforening for å påvirke regjering og Storting til å legge ned det unike (både i nasjonal og internasjonal sammenheng) digitale læremiddelprosjektet NDLA. Dette er ikke første gang bokbransjen forsøker å stanse prosjektet, og forhåpentligvis overlever NDLA lenge nok til at det heller ikke blir siste. Jeg har skrevet noen kommentarer til rapporten, som vil bli publisert i nær framtid. I mellomtiden kan dere nyte Espens nedsabling.

Jeg skulle ønske det var mulig å uttrykke overraskelse over at DnF, som ironisk nok forsøker å fremstille seg selv som garantisten for gode læremidler, var istand til å sende våre folkevalgte et slikt makkverk av en rapport (vi snakker om 14 språksvake sider med løse, ubegrunnete funderinger, med oppdragsgiveren som hovedkilde). Men de av oss som har fulgt denne debatten en stund, vet at Econ-dokumentet representerer gjennomsnittet av strategisk tenkning i bokbransjen.

Oppdatering: Olav Anders Øvrebø, Jon Hoem, IKT og Skole og Tord Høivik har også blogget saken. Inngående og gode bloggpostinger alle sammen, som river rapporten grundig i filler fra flere forskjellige ståsteder (faktisk ikke mine, hvilket sier sitt om hvor dårlig den er…)

Det er spørsmålet som stilles i Medialoper. Kortsvar: Ja. Litt lengre svar: Jeg har nettopp lest et bestillingsverk fra Forleggerforeningen som bekrefter at norske forlag til punkt og prikke følger platebransjens suksessoppskrift på å stoppe teknologiske utfordrere (i dette tilfellet NDLA). Frykt, usikkerhet og tvil for alle penga, opp til og inklusive trusler om produksjonsstans om ikke politikerne lystrer. Mer om det senere. (Takk til Pål for tipset).

“Profesjonelle kan i alle fall ikke leve av det” er den bombastiske konklusjonen som uvegerlig dukker opp når man diskuterer frie lisenser som Creative Commons. Nå er det lett å peke på at de færreste profesjonelle kan “leve av” åndsverk uavhengig av lisensebetingelsene, eller at (cc) har hatt så kort fartstid at vi foreløpig ikke har et vesentlig erfaringsgrunnlag. Men Olav Anders Øvrebø går foran med et godt eksempel når han blir konkret, så det skal jeg også være i denne bloggpostingen. Dagens Creative Commons-eksempel: artisten Tay Zonday, med sangen “Chocolate Rain”.

Zonday la ut en video på YouTube og en gratis MP3-fil, og resultatet - i form av mashups og remixer - lot ikke vente på seg. I et innlegg i Myspace-bloggen sin begrunner Tay Zonday hvorfor han heller ikke vil la det amerikanske motstykket til Tono få innkreve bruksvederlag for sangen (og dermed gå glipp av potensielt gode inntekter fra avspilling i store TV- og radiostasjoner), diskusjonen i kommentarene er som vanlig interessant. Det var i juli, nå er det desember (en evighet i musikkbransjen), og vi har fått fasitsvaret på spørsmålet: “hvordan skal Tay Zonday tjene penger?”

Jepp, han solgte ut, dude. Til The Man, her representert av Dr. Pepper (CC-lisensen han valgte tillater ikke kommersiell bruk uten tillatelse). Lik det eller ei, men dette er grunnen til at jeg nevner sponsing/mesénvirksomhet fra private som en hovedmodell i mitt innlegg i Dagbladet-debatten. Creative Commons-lisensens bidrag var å skape grunnlag for friksjonsfri, lovlig spredning av “Chocolate Rain”, inntil sangen ble spilt nok (nesten 12 millioner visninger på YouTube) at noen så det kommersielle potensialet.

Nå kan det innvendes at denne modellen neppe gir artisten et grunnlag for en livslang karriere, og det er sant nok. Men det er også sant for det store flertallet av skapere som ikke bruker Creative Commons. Nøkkelordet er oppmerksomhet. Få klarer å få den, og enda færre klarer å holde på den. Som mange av kommentatorene til MySpace-postingen er inne på (selv om rådene de gir varierer): det handler om å smi mens jernet er varmt, og i dette tilfellet ser den metaforiske hammeren ut til å ha vært svært liberale bruksbetingelser.

Olav Anders Øvrebø har et ytterst fornuftig innlegg i Dagbladets pågående debatt om opphavsrett og forretningsmodeller i framtiden: Brukerne har også et ansvar. I en debatt som er preget av absoluttisme på begge sider, er gjør det godt å se at vi er flere som forsøker å stake ut en middelvei gjennom et komplekst landskap. Øvrebøs syn er i stor grad mitt eget: vi er inne i en tid av kulturelt mangfold og overflod uten historisk sidestykke, og vi ser at gamle forretningsmodeller knaker i sammenføyningene. Det betyr ikke at vi skal kaste eksisterende lover og modeller overbord, men at vi må akseptere framveksten av nye modeller.

Creative Commons, som Øvrebø bruker mye tid på, er et glimrende eksempel på dristig nytenkning. Lisensmodellen er ikke tenkt som en erstatning for konvensjonell opphavsrett, men som et supplement. Det har aldri vært tanken at skapere skal tvinges til å bruke frie lisenser, bare at de skal ha muligheten til å velge det selv, i situasjoner der det vil være hensiktsmessig. En slik situasjon kan oppstå hvis et verk er gått i glemmeboken (det skjer med de fleste verk etterhvert, selv om unge skapere ikke liker å tenke på det), og skaperen kommer til at det er bedre at noen der ute, en eller annen gang, tar verket i bruk i fri og gratis form, enn at det ligger passordbeskyttet og aldri blir brukt i det hele tatt.

Øvrebø har rett i at brukerne har et ansvar, men det har også produsentene. Om mine mange år som faglig/politisk aktiv i en norsk forfatterforening lærte meg noe, så var det dette: gjennomsnittsforfatteren vet ikke overvettes mye mer om opphavsrett enn gjennomsnittleseren. Slike ting er tradisjonelt blitt overlatt til forlaget, hvilket er grunnen til at norske forfatterforeninger med tid og stunder har knyttet til seg skarpskodde jurister. De trengs, når det vitterlig finnes forfattere som tror at copyrightsymbolet i den trykte boka innebærer at forlaget har overtatt alle rettigheter til verket, for all framtid.

Slik har det alltid vært, og slik er det fremdeles: den amerikanske platebransjeorganisasjonen RIAA har rettet oppmerksomheten mot amerikanske universiteter, men unngår behendig å true studenter ved Harvard.

Jusprofessor Olav Torvund (som har uvanlig mange og varierte Google-treff til norsk akademiker å være) har også tatt Dagbladets utfordring, og leverer et stykke som er interessant på flere måter. Torvund er som vanlig krystallklar i sine synspunkter, og har f.eks. liten tro på statsstøtte, flat betaling eller betal-hva-du-syns-er-passende (AKA Radiohead-modellen). Mer interessant er det at han også avviser DRM og de mer ekstreme utslagene av den amerikanske platebransjens søksmålsstrategi, samtidig som han (naturligvis) tar avstand fra piratkopiering.

Spørsmålet er hva man da sitter igjen med, og slik jeg forstår Torvund er fremtiden DRM-frie varianter av iTunes og Musikkonline, i kombinasjon med søksmål mot folk som deler filer i stor skala. Artikkelens konklusjon er i essens en oppfordring til folk om å oppføre seg skikkelig. Velment, men sørgelig utilstrekkelig for oss som har planer om å tjene penger på åndsverk i framtiden. Konfrontert med et så komplekst problem er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Men det er litt synd at Torvund konsentrerer seg om å gjenta det alle vet, framfor å gi oss sine perspektiver på f.eks. åpne lisenser og nettvederlag, områder som kan bli viktige i årene som kommer.

Forøvrig er dette et innlegg jeg gjerne skulle ha Twinglyfisert (sjekk pekerne til blogger rett under Torvunds og min artikkel), da denne trackbackvarianten åpenbart har noe for seg. I alle fall når den virker. Hvilket den ikke gjør med denne bloggen (alternativet er at jeg ikke har brukt Twingly riktig, og det kan jeg aldri tenke meg…;-)

Oppdatering: Og der tok Torvund imot utfordringen i sin egen blogg, også.

…er tittelen på en sak jeg har i Dagbladet idag, med undertittel “Hva skal kunstnerne leve av om ti år”. * teller * 3-2-1-hysterisk respons!

Oppdateringer:

Mitt første toppoppslag på db.no - jeg er “old media” nok til å synes det er litt kult. Foreløpig er det tilhengerne av fri fildeling som dominerer debatten, med ett og annet innslag fra folk som understreker opphavsrettens betydning (noe jeg også gjør, forøvrig). Og nei, selvsagt er det mange som ikke har lest teksten før de kommenterte. Det er lange tradisjoner for slikt i Norge (jamfør alle kulturdebattene som starter med “Jeg har ikke lest boka, men…”)

Ad skjermdumpen: vi ser altså en piratkopiert (og presumptivt) fildelt utgave av Windows XP. Til hvilket jeg bare kan si: “What is WRONG with you people!” En ting er det juridiske aspektet - hvorfor bryte loven når det finnes strålende gratisalternativer. Men vi snakker altså om et operativsystem her, dvs noe som får full tilgang på maskinvaren og alle dine data. Windows er ille nok, men dette er jo bare å trygle om at hele privatlivet havner hos botnet-administratorer i Moskva… * hutre, hutre *