Jepp, nå har jeg også skaffet en Twitterkonto. Vet ikke helt hva jeg skal med den, men jeg skjønner at nettkredden min er minimal uten. Brukernavn: astronewth, det samme som i AIM, forøvrig.

Den selverklærte navlelobloggeren som kaller seg fr.martinsen har et godt innlegg i Journalisten om forholdet mellom blogging og journalistikk, eller mer spesifikt det faktum at mange journalister kritiserer bloggfenomenet for å være noe det beviselig ikke er:

Utingen er at journalister og bloggere kom skjevt ut med hverandre. Journalister så på bloggere med journalistøynene sine og ventet seg at vi skulle servere noe unikt, noe som ikke journalisten selv klarte å finne fram til. Å dømme den personlige bloggen som om den er journalistisk, er å se på et nytt fenomen (at mange skriver offentlig til få) med gamle massemediebriller (at få skriver offentlig til mange).

Utgangspunktet er en surmaget Andrew Keen-aktig sak av en viss Morten Strøksnes i Bergens Tidende ifjor høst, som i samme slengen oppfant en ny metafor for brukerskapt innhold på nettet:

Internett er blitt en gjørmete labyrint av personlige opplysninger og følelser. For mange er ingenting for smått eller intimt til at de synes det må deles med andre. Av et tenkt publikum som er umåtelig interessert i hva akkurat du foretar deg og tenker hver time av døgnet.

fr. martinsen har allerede drept den siste innvendingen i sitatet ovenfor, og hjorthen gjorde en utmerket jobb med å ekspedere resten av innlegget. Ideologisk sett - ja, for dette er klassisk ideologisk spørsmål av typen høykultur kontra lavkultur - har jeg befunnet meg på samme sted som Morten Strøksnes (selv om jeg nok må 13 år tilbake i tid for å ha en like lav profil på nettet). Det er ikke så mange år siden jeg selv var en raljerende blogghater, og ga mitt rundelige bidrag til dårlige nettmetaforer:

Kvalitet koster alltid. Informasjon av samme høye kvalitet som den du vil finne i bøker, på TV og i andre media, vil ikke bli tilgjengelig på nettet før disse problemene løses. Det er grunnen til at nettet omtrent er rensket for nye bøker, til tross for at de fleste bøker i Norge i dag på et eller annet tidspunkt eksisterer i elektronisk form.

Jepp, jeg skrev faktisk dette. Nå er det snart to år siden jeg ga ut en bok, og minst et år til den neste (som meget vel kan bli den siste noensinne). Jeg produserer langt mer innhold i bloggformat enn i noe annet medium, og ser på postingene her og i 2050-bloggen som kjernen min økonomiske virksomhet framover. Dette er ikke idealistisk tomprat. Som tredjegenerasjons frilanser har jeg et høyst pragmatisk forhold til skriving. Det er bunnlinjen som teller når man ikke har en fast jobb ved siden av, og i disse selvangivelsestider er tallenes tale åpenbar: mine bokrelaterte inntekter synker stadig, mens de bloggrelaterte øker.

Å fase ut fagbokskriving er derfor en kold og klok økonomisk avgjørelse: når skipet synker, vil jeg være en av de første rottene til å jumpe av. I annen rekke kommer så det følelsesmessige aspektet. 500-boksforfatteren Isaac Asimov kalte seg “a compulsive writer” - det var tvingende nødvendig for ham å skrive hver bidige dag - og jeg har det på samme vis. Det faktum at jeg elsker å skrive er årsaken til at jeg alltid bærer på et skriveredskap, det være seg en PDA, en avansert mobiltelefon eller en god, gammel Moleskine, og til at jeg har valgt meg et publiseringsmedium som nærmest trygler om å bli brukt hver dag.

Først i tredje rekke kommer oppdagelsen av at bloggen på en unik måte lar meg kombinere høyt og lavt. Selvsagt inneholder Formidlerbloggen postinger om katter og mat og morsomme Youtube-videoer. Men her har jeg også gått i bresjen for bibliotekenes rettigheter, tatt opp kampen med et reaksjonært kulturbyråkrati og gitt innspill til debatten om avisenes nettdebatter. Jeg forsøker ikke å rettferdiggjøre den første kategorien med den siste. For meg er blandingen av spøk og alvor, personlig og offentlig bloggens unike særpreg, og dens største verdi som medium. I bloggene mine er jeg meg selv i en helt annen grad enn jeg kan være det i bøker, artikler og opptredener i etermedier.

Det er kanskje ikke synlig for mine lesere, men for meg er det åpenbart: denne bloggen kronikerer en ganske formidabel transformasjon av undertegnede som skribent. I det perspektivet er den et godt eksempel på samspillet mellom menneske og teknologi, et felt som opptar meg stadig mer. Morten Strøksnes største feilslutning er derfor ikke å se på bloggen som ene og alene et nirvana for navlebeskuere, men å behandle blogging som et statisk fenomen. Som alle genre er bloggen kontinuerlig under utvikling, og som all skriving har blogging makt til å forandre skribenten. Få vet det bedre enn undertegnede.

MP3 files, playlists and podcasts automatically generated from Wikipedia - er det nødvendig å si mer?

Det mange av oss har praktisert en god stund, ser nå ut til å bekreftes av forskningen: idag er det vanlig å kombinere TV-titting med nettbruk. Multitaskingen gir åpenbart nye dimensjoner til TV-opplevelsen - hos oss har den bl.a. ført til at vi sjelden ser en film eller serie uten å google den grundig før, under eller etter sending (unntaket er om serien i fråga er en konkurranse, naturligvis):

64 percent of those surveyed told the consulting firm that they go online as they watch TV, and almost three-quarters of that group (73 percent) said they considered themselves to be actively multitasking when they’re watching TV and using the ‘Net at the same time. 42 percent reported that their attention is split between the TV and Internet equally, while another 47 percent said that once they start using the computer, the Internet becomes the focus of their attention.

All ære til Dagbladet for at prøveprosjektet med å legge inn Twingly-funksjonalitet nå utvides til hele avisa. Jeg ble bedt om å kommentere saken, og kan altså varmt anbefale norske bloggere å ta i bruk Twingly. Som disse eksemplene viser, kan systemet virkelig utvide bloggens nedslagsfelt - i førstnevnte tilfelle ved at jeg fikk en av avisens journalister i tale, i sistnevnte ved at Dagbladet-lesere fikk tilgang til flere fakta om en gitt sak (samtidig som en overivrig astronom ble roet ned, jamfør det sterkt modererte tonefallet i denne artikkelen). Med dette har db.no også økt det teknologiske forspranget til vg.no, samtidig som det utfordrer Knut Olav Åmås’ bilde av nettavisenes rolle som debattfora. Det norske nettet er blitt flatere, og som på kloden i sin alminnelighet er det En God Ting.

Oppdatering: Journalisten, som burde leses av langt flere mediebrukere, har også fanget opp saken.

Viktig melding, klikk innom NRKBeta: NRK starter nå et forsøk med å distribuere episoder av en TV-serie via bittorrent. Episodene er i full kvalitet, dvs er 1024×576 billedpunkter, 25 bilder pr. sekund, og skal man dømme etter kommentarene er kvaliteten upåklagelig. Bloggpostingen har en også eksemplarisk begrunnelse for prosjektet, beskrivelse av teknologien og imøtegåelse av innvendingene (”men er ikke bittorrent ulovlig, da?”) og pekere til programvare.

Det er veldig mye pent å si om dette tiltaket. Det gjør det (endelig) enkelt for oss som ikke kjører Windows å se programmer fra statskanalen, det introduserer nye brukere for torrentteknologi og det markerer et tydelig skritt i retning av åpning av NRKs arkiver for publikum. Det er en viktig prinsipiell side ved dette, som postingen også er inne på. I en tid da det snakkes stadig mer om at nettleverandører bør pålegges å kjøre filtre som bl.a. blokkerer torrent-trafikk, fungerer det som en nyttig motvekt at NRK demonstrerer lovlig bruk av teknologien - torrenting kan faktisk spare penger for lisensbetalerne.

Min eneste innvending er av det private slaget: Lars Monsen, IGJEN? Jeg vet at Monsen legemliggjør norske menns våte Nansen-drømmer om å vandre ensom, uvasket og ubarbert gjennom ødemarken, bruke sten til hodepute og kappspise rå laks med grizzlybjørner. Men de siste månedene har det knapt vært mulig å skru på burken uten å se Monsens blide kontrafei. Det minner meg om en radioparodi på 80-tallet, da man gjorde et poeng av at alle programmer fra morgenandakten til siste nyhetssending var ved Vidar Lønn-Arnesen. Kanskje man burde vurdere en egen digital Monsen-kanal?

Forfatteren av postingen, Eirik Solheim, er forøvrig en av innlederne på kveldens møte i Håndverkeren i Oslo. Om ikke min navnebroder sier noe om dette i sitt innlegg, er det full mulighet til å stille spørsmål om det fra salen. Møt opp klokka 17!

Kvinneguiden gjengir et intervju jeg gjorde for noen dager siden, der temaet var nytteverdien av podcasting. Jeg gjentar det så gjerne: når folk spør hvordan jeg klarer å holde meg oppdatert på så mange emner samtidig, er hovedsvaret at jeg benytter så mye av min dødtid til å lytte til podcaster. Jeg har tidligere forsøkt å innføre ordet “dødtidsmedier”, det ble så vellykket at det nå gir hele to (2) Google-treff. Nå gjør jeg et forsøk på å relansere ordet.

For faktum er at podcaster er som skapt for alle de små glipene vi har i hverdagen, enten vi sitter i kø på legekontoret eller svetter på en ergometersykkel på SATS. Til en lang tur i Marka passer et av de halvannen timer lange og råsmarte foredragene til The Long Now Foundation, mens jeg rekker å smette inn siste Writer’s Almanac på en T-banetur til sentrum.

Okei, jeg må ha vært ganske sløv for ikke å ha sett dette. I likhet med Dagbladet har VG begynt å hekte kommentarer på enkelte saker, som denne om byråd Listhaugs forslag om å sparke udugelige lærere. Men i motsetning til Dagbladet, har VG klare brukesbetingelser knyttet til kommentarene. Klikker du for å kommentere, dukker dette opp:

Kommenterer du anonymt, uten å logge inn, vil ikke kommentaren publiseres før den er godkjent av VG. Logger du inn med din VG konto og kommenterer via den, blir den publisert umiddelbart. VG Nett forbeholder seg retten til å slette eller la være å publisere innlegg som i liten grad bidrar til sakens tema.

Merk den siste setningen: vi snakker om noe så enkelt og nyttig som en off topic-klausul. Noen i systemet har tydeligvis skjønt at VG Nett ikke er en avis på nettet, men et nettsted som blant annet publiserer noe innhold fra en avis. Og som derfor blir betraktet og brukt som et nettsted, på godt og vondt. At nettdebatter sporer av fordi folk ikke holder seg til saken er gammelt som USENET, hvilket vil si svært gammelt.

Interessant sak fra Journalisten idag om avisa Nordlys, som nå blir den siste i A-pressen til å innføre tvungen registrering til nettdebattene sine. Som kanalsjef Øystein Barth-Heyerdahl sier det:

Vi har holdt igjen så lenge som mulig for å ha en mest mulig åpen debatt, men det er blitt så mye dritt at vi nå må stoppe opp. Vi skal ikke være avløpsrør for folk med spesielle behov.
– Har det vært mye rart?
– Det har ikke vært mordtrusler eller folk som vil sprenge skoler, men det er klart at en debatt for eksempel om hussalget til sexolog Kristin Spitznogle avstedkommer mye rart.

Det er nok ikke tilfeldig at Spitznogle nevnes: som denne remsa på 27 portretter viser, har avisa og intervjuobjektet et langvarig og tett forhold. Men kommentarene til denne saken gjør det lett å forstå at avisa måtte reagere.

Alternativet Nordlys har valgt er registrering via Origo, som krever at man oppgir telefonnummer. “Journalisten” har også snakket med Sarpsborg Arbeiderblad, som innførte samme praksis for en tid tilbake, og som opplevde at antall kommentarer ble redusert, samtidig som nivået ble høyere. En rask titt på avisas debattsider ser ut til å bekrefte dette synet.

Det er færre innlegg, folk poster stort sett under fornavn og forbokstav i etternavnet, og innleggene ser ut til å være anelsen mer koherente enn i de verste islamdebattene på Dagbladet. Det er ikke gitt at dette er en løsning som vil fungere for alle. Men den har sine fordeler. Blant annet blir det lettere å unngå at rasister kan herje rundt på avisenes nettsteder i lange tider, slik tilfellet periodevis har vært i Dagbladet.

Hvilket, når jeg tenker på det, er en grei anledning til å nevne møtet som holdes i Oslo neste mandag i regi av PF Informasjonsteknologi og PF Kultur og Medier:

Si;D, Vis;D, Web;D: Flermediale redaksjoner og enmediale tradisjoner
28. januar 2008 17:00 - 19:00 - Håndverkeren

Organisasjoner forholder seg som regel til endringeri sine omgivelser ved først å isolere det nye fenomenet, deretter integrere det inn i resten av organisasjonen. Aviser og TV-redaksjoner har hittil som regel hatt Internett som en separat del, men nå er mange av dem på vei inn i integrasjonsfasen. Hva skjer i denne fasen?

Ansvarlig redaktør Torry Pedersen, VG Nett, teknologidirektør Petter Merok, Microsoft, forfatter og blogger Eirik Newth, professor Guri Hjeltnes, Handelshøyskkolen BI.

Samarbeid med Handelshøyskolen BI

Technology Review skriver om Google Knol, prosjektet som er blitt beskrevet som en utfordrer til Wikipedia. Knol er ulikt Wikipedia (og de fleste leksika, faktisk) i det at forfatteren skal synliggjøres, med bilder og kort informasjon ved siden av artiklene. Hver artikkel skal bare ha én forfatter, og vedkommende kan velge å ha annonser på en artikkel for å få sin andel av reklameinntektene fra Google.

For meg er det disse to elementene som er mest positive ved Knol. Publisering under fullt navn gjør det mulig for en forfatter å bygge seg opp en god Googlerank og en portefølje på nettet, mens brukeren får sjansen til å finne ut om forfatteren vet hva hun snakker om. Sammen med muligheten for annonseinntekter og bevaring av alle rettigheter, kan modellen komme til å lokke nye skribenter til å prøve seg på nettet.

Skal man tro web 2.0-hateren Andrew Keen, er Knol intet mindre enn et gjennombrudd for en tradisjonell modell på nettet. Men så enkelt er det ikke. På sikt skal det bli fritt fram for enhver å skrive artikler, hvilket innebærer at man kan få flere artikler om samme emne, sannsynligvis av varierende faglig kvalitet. Det er meningen at brukerne skal kunne rangere og kommentere artikler, noe som i sin tur betyr at særinteresser kan påvirke rangeringen av omstridte emner. Man slipper med andre ord ikke unna hordene av amatør-barbarer.

I en bloggposting om Knol skriver Udi Manber fra Google at kvalitetsproblemet kan løses med rangering i søk: “We are quite experienced with ranking web pages, and we feel confident that we will be up to the challenge.” Jeg tviler forsåvidt ikke på at Google vil være istand til å rangere faglig solide artikler høyt - og under alle omstendigheter høyere enn motstykket fra Wikipedia.

Men Googlerank er ingen erstatning for redaksjonelt arbeide, som Google heller ikke kommer til å tilby. Den faglige og språklige kvaliteten i en Knol-artikkel er i sin helhet overlatt til forfatteren, og det er et større avvik fra konvensjonell kunnskapsproduksjon enn Wikipedia-modellen. I sin nåværende form framstår Knol mer enn noe annet som en spesialisert bloggplattform, og bare tiden (og inntektene) vil vise om det er interessant nok til å bli en verdig (og høyst nødvendig) utfordrer til Wikipedia og Britannica.