Lite annet å si til dette enn: kool.

Oppdatering: Ikke likevel, nei. Så går det altså ikke an å stole på nettet likevel. Tsk, tsk…

Nå oppdaget de endelig at Windows XP lever takket være Linux. Noen av oss skrev om det for tre uker siden, gitt…

Toppnivådomenet .su lever i beste velgående. .su står altså for Sovjetunionen, som noen av dere antagelig er for unge til å ha klare minner om.

Hvis du ikke vil at Google skal “lese” eposten din, finner du oppskriften på hvordan du sender kryptert epost via GMail her. Fullt gjennomførbart, men krøkkete nok til at de fleste brukere vil kvie seg, dessverre. Da er det heldigvis lettere å kryptere og gjemme data på sin egen harddisk, og gjennomføre noen andre enkle tiltak for å hindre at f.eks. amerikanske myndigheter får tilgang til data på PCen din ved innreise.

..er det ikke vanskelig å finne eksempler på. Igår kveld sendte NRK-programmet med det selvhøytidelige navnet FBI en reportasje om at Google leser eposten din. Kanalen hadde hanket inn Datatilsynet og en ekspert fra IT-selskapet Tarantell, Roar Eriksen, som ifølge FBI er “en av dem i Norge som kjenner Google best”:

Gmail leser e-posten din og bruker innholdet til å gi deg reklame som er relevant for det du skriver om. Dette skjer elektronisk, og gjelder for alle Googles tjenester på Internett, sier Roar Eriksen, seniorrådgiver i Tarantell AS.

NRKBeta har dekket de tekniske aspektene ved denne saken på en utmerket måte. Kortversjonen: mailen din blir ikke lest av mennesker, men scannet av programvare. Hovedforskjellen på denne scanningen og scanningen som skjer på serverbaserte spamfiltre er sluttresultatet. Jeg kjenner ikke NRKs antispamløsning, men jeg vil anta at den også involverer scanning av all innkommende epost. Det eneste vettuge svaret på dette er kryptering, som dessverre ikke er blitt en standard.

Jeg ble også litt interessert i FBIs ekspert for anledningen, og puttet navnet i Google sammen med “google”. Og Roar Eriksen har absolutt snakket om Google tidligere, ikke minst med fokus på søkesystemet. Han driver bloggen Søkemotoroptimalisering og juks, som igår ble oppdatert med en posting under tittelen “Jeg er feilsitert“:

Jeg har aldri uttalt at jeg er bekymret over at Google samler inn data som nevnt på siden http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/367416. Har fått skriftlig bekreftelse fra NRK at dette er feil.

Da jeg gikk til pekeren han henviser til, fikk jeg beskjeden “Klippet du ønsker å se er dessverre ikke tilgjengelig for øyeblikket. Vennligst prøv senere.” Hmm… FBI virker bare troverdigere og troverdigere…

Som Doctorows tidligere bøker er Little Brother tilgjengelig gratis på forfatterens eget nettsted, til nedlasting i en rekke forskjellige formater. Denne omtalen er skrevet på basis av Mobipocket-versjonen, som ble lest på min Nokia. Doctorow har selv påpekt at han ved å gi bort bøkene sine gratis likevel ber om betaling, i form av leserens oppmerksomhet. I en verden full av spennende og verdifullt lesestoff, er det ingen liten ting å be om. I dette tilfellet er prisen vel verdt å betale, imidlertid.

Temaet er i seg selv uvanlig nok for en ungdomsbok til å rettferdiggjøre lesingen. Det handler om frihet i flere betydninger - ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og ikke minst frihet fra frykt for overgrep fra storsamfunnet - og hvordan man forsvarer den i et høyteknologisk overvåkingssamfunn. Utgangspunktet for handlingen, som er lagt til relativt nær framtid, er et stort terrorangrep i San Francisco. Fortelleren er Marcus Yallow, en 17-åring som ufrivillig blir trukket inn i dette sammen med tre kamerater.

Like etter terrorangrepet, mens byen er grepet av panikk, blir venneflokken arrestert av representanter for det som etterhvert viser seg å være Department of Homeland Security (DHS). Elevene blir lenket på hender og føtter, får hetter trukket over hodet og blir halt avgårde til ukjent sted for avhør. Marcus blir holdt i isolat, og behandles så ydmykende at da han endelig slipper ut, bestemmer han seg for å ta igjen. Slik oppstår en undergrunnsbevegelse av ungdommer, væpnet med infam humor og anonymiserende datateknologi som ParanoidLinux og Xnet.

Tidlig i lesingen fryktet jeg at dette vil følge et altfor velkjent og bråkjekt mønster: en liten klikk av trofaste venner tar opp kampen mot en overveldende overmakt, og vinner en heroisk seier. Men så enkelt er det heldigvis ikke. Marcus er en sammensatt skikkelse: han starter med ungdommelig overmot, men begynner snart å tvile på saken når han ser venner bryte sammen under presset og falle fra. Han tvinges til å ta smertefulle personlige valg, og gjør etterhvert samme erfaring som de fleste frihetskjempere gjennom tidene: man kan rett og slett ikke vinne over statsapparatet. I alle fall ikke slik man først trodde man ville vinne.

Enkelte vil kanskje reagere på framstillingen av DHS, som i boka opptrer som en brutal okkupant i San Fransisco. Men som framskriving av dagens trender (tenk Patriot Act, hemmelige CIA-flygninger, fengsling av tilreisende til USA, avlytting av det amerikanske folk, fotografering av alle britiske bilskilt, datalagringsdirektivet m.m.m.) virker dette ikke det urealistisk i det hele tatt. Om USA ble rammet av et større terrorangrep enn 911, er det all grunn til å frykte en panikkreaksjon som fører til at ganske vanlige amerikanske ungdommer slenges i et lokalt Gitmo, på ubestemt tid og uten tilgang til advokat.

Ditto teknologien: Doctorows overvåkingssamfunn med kameraer som identifiserer skoleelever ved hjelp av ganglaget, og som lar publikum ta bilder av det de tror er skulkende skoleelever og laste dem opp til en offentlig fotoblogg, er en rimelig videreføring av f.eks. dette prosjektet fra Dallas, hvor skulkende skoleelever blir utstyrt med elektroniske fotlenker. Og USA er tross alt landet som i årevis har tillatt lokale myndigheter å innføre generelt portforbud for tenåringer, åpenbart ut fra tanken om at de alle er potensielle kriminelle.

Ifølge utgaven jeg leste er det Det Norske Samlaget som skal utgi boka på norsk. Om det fortsatt stemmer, er det modig valg på så mange måter. Selv om Cory Doctorow er en anerkjent forfatter i den engelskspråklige verden, er dette en bok som neppe vil finne kvalifiserte anmeldere og formidlere i science fiction-ørkenen Norge. Min erfaring med miljøet som normalt håndterer ungdomslitteratur er at det heller ikke har en særlig bred forståelse av ungdoms forhold til teknologi.

Teknologien som gjennomsyrer Little Brother er ikke bare et virkemiddel for å underbygge budskapet, den er et hovedpoeng i seg selv. Når staten bruker høyteknologi mot oss, er teknologi som kryptering et av våre viktigste motmidler. Det er ingen tilfeldighet at Bruce Schneier får det siste ordet. I Norge har vi intet motstykke til det motkulturelle hackermiljøet som står så sentralt i handlingen, og knapt noen forståelse av at frihet som en kjerneverdi i nerdemiljøet. Dette till tross for at en av miljøets fanebærere er norsk (jeg snakker selvsagt om Jon Lech Johansen, som tilfeldigvis var med og viste Cory Doctorow Oslo sammen med undertegnede da han var her).

Sist, men ikke minst, har vi ikke noe i nærheten av amerikanernes forhold til grunnloven. “The Bill of Rights” og dens betydning som garanti for ytringsfriheten spiller en hovedrolle i Little Brother, og jeg mistenker at de mange argumentasjonsrekkene ikke uten videre vil forstås av tenåringer fra et land der de fleste vifter med flagget på grunnlovsdagen uten å reflektere over hvor langt ut i rekka Eidsvollsmennene plasserte paragrafen som omhandler vår ytringsfrihet (hint: den ligger 98 paragrafer etter jødeparagrafen, og hadde i sin opprinnelige versjon unntak som ville ha sendt Marcus og vennene hans i fengsel).

Dette er en bok som vil trenge forklaring, og Doctorows amerikanske forlag selger også en lærerveiledning. Det kan være en idé å få den oversatt og tilpasset til norske forhold. Jeg vil også anbefale at boka leses i sammenheng med tittelen den har er inspirert av, George Orwells 1984. Forfatteren nevnes ikke i hovedteksten, kun i etterordet, men “lillebrødrene” som kjemper mot overmakten henviser åpenbart til Orwells Storebror.

Eller om man vil: det Doctorow vil fortelle oss, er at trusselen idag ikke kommer fra et allseende totalitært regime. Vår samfunnsform trues i dag i stor grad innenfra, av institusjoner som forsvarer friheten ved å ta fra oss friheter. Om ikke det er et budskap som også norske ungdommer trenger å diskutere, så vet ikke jeg…

Som bl.a. Computerworld rapporterer, har Microsoft oppdaget at det finnes et stort marked for ultrabillige PCer, og gjør nå sitt for å sikre at Windows også dominerer her. Siden Mobile ikke kan og Vista ikke tør, gjør XP jobben, akkurat som før. I land som India og Kina skal lavpris-XP koste 130 kroner, mens man skal ta 160 kroner i utviklede land. Man kunne påpeke det smått absurde i å ta betalt for det som jo inntil nylig var et døende operativsystem, eller at en pris på 160 kroner også vil gjøre merkbart utslag på prislappen i 1500-2000-kronerssegmentet.

Cory Doctorow har et meget godt poeng når han påpeker at de strenge kravene til spesifikasjoner som stilles (ikke diskplass over 80 GB, ikke skjermer over 10 tommer, ikke berøringsskjermer) betyr at Microsoft forsøker å sette en effektiv stopper for teknologisk utvikling i et marked som er først og fremst gavner barn og lavtlønte -  det er slik man utvikler en humanitær profil, lissom. Men for de mange Windows-brukerne som trives med XP er det gode nyheter. I sin iver etter å konkurrere ut Linux, har Microsoft tatt på seg en forpliktelse til å vedlikeholde XP i overskuelig framtid.

Siden Vista er for tungt til å brukes i dette markedet (noe Microsofts egne krav til maskinvaren bare bidrar til å sementere, latterlig nok) kommer XP til å være kommersielt tilgjengelig i en eller annen form til den lovede, modulære arvtakeren ankommer rundt 2010 (det vil si tidligst rundt 2012). For de av oss som etterhvert er kommet til å se Microsoft som et hovedhinder for innovasjon i databransjen, er den gode nyheten at det som måtte eksistere av strategi på operativsystemområdet blir enda mer pulverisert enn de ørten variantene av Vista skulle tilsi. Kaotisk, for ikke å si panisk, er ordene som faller meg i hu, når jeg setter det opp mot lanseringsstrategiene til f.eks. Apple og Ubuntu.

Når man leser at Den Mørke Siden har klart det igjen, og sørget for at Asus’ neste Eee-versjon vil koste mindre med XP enn med Linux, er det godt å vite at det finnes alternativer. Som Kermit her, også kjent som XO-1. Okei, så er ikke dette noe man får på Elkjøp. Det var Jorunn som orget den via kolleger på sin gamle arbeidsplass, som importerte et større parti etter “kjøp en, gi en“-modellen og feiret det behørig iforgårs.

Tenk det, Hedda: ikke bare har jeg snytt Sauron inkarnert for lisensinntekter, jeg har sørget for at et skolebarn i den tredje verden får en datamaskin. Slikt er ikke hverdagskost dag her i gården. Jeg kommer naturligvis til å blogge om min erfaringer. Men det blir nok mest i 2050-bloggen, da dette helt åpenbart er en framtidsmaskin.

Jepp, nå har jeg også skaffet en Twitterkonto. Vet ikke helt hva jeg skal med den, men jeg skjønner at nettkredden min er minimal uten. Brukernavn: astronewth, det samme som i AIM, forøvrig.

Etter å ha mislykkes et par ganger før, prøvde jeg meg på en CD-fri oppgradering av Ubuntu 8.04, også kjent som Hardy Heron. Du kan laste ned systemet her (som alltid fullstendig gratis og lovlig) eller, hvis du som jeg allerede har foregående versjon, klikke /System/Administration/Update Manager og begynne på vårens storvask mens operativsystemet oppgraderes. I prinsippet blir jobben mye enklere på denne måten: alle dine programmer blir også oppgradert til siste versjon, og beholder alle instillinger.

Hele prosessen, som hos meg tok rundt halvannen time alt i alt (her hjelper det selvsagt å ha veldig bredt bredbånd fra Get, siden det skal lastes ned rundt 1 GB med oppdateringer), får den lovede Service Pack 3 for XP til å fremstå som en latterlig pinglete bugfiks i sammenlikning. Men beviset er i puddingen, selvsagt: hvordan fungerer dette i praksis?

Det gode:

• Maskinvaren ble gjenkjent uten problemer, og alle maskinvareinnstillinger var bevart
• Dvalefunksjonen fungerer for aller første gang som den skal rett ut av boksen - jippi!
• Ny Nvidia-skjermdriver ble installert, og nå fungerer også justering av lysstyrke uten problemer - det krevde tidligere en spesialfiks
• Mitt nøye tilpassede skrivebordsoppsett er nøyaktig bevart, det samme er programinnstillingene - morsomt å se at Stellarium fremdeles starter med himmelen over Toyenparken
• Alle programmer og kodeker er oppdatert til nyeste versjon, og ser ut til å fungere prikkfritt
• Systemet virker gjennomgående litt lettere på foten - en irriterende ti sekunders forsinkelse ved innlogging er nå borte, f.eks.

Det dårlige:

• Brukerprivilegiene var satt feil på søppelkassa (Trash), hvilket førte til at jeg bare kunne slette filer permanent - det måtte løses ved å stille om brukerprivilegiene på riktig mappe (som ikke lenger er ~/.Trash, men ~/.local/share/Trash/files)
• Et av mine nyttigste hjelpemidler, Glipper, ville ikke starte før jeg slettet den lokale programmappen ~/.glipper
• Batterilevetiden er noe bedre, men tre timer er fremdeles for dårlig sammenlignet med de fire jeg får med XP

Det grusomme

• Standardnettleseren er Firefox 3 Beta 5, et minnesvin som henger seg på de rareste sider, og frøs systemet ved en anledning - det får bli Opera eller regresjon til Firefox 2 til treeren kommer ut av beta

Alt i alt var denne oppgraderingen en ren fornøyelse - en prosess som vanligvis er spredt ut over et par dager (jamfør denne huskelista) ble i praksis komprimert til en halvtime for småmekking. Og som Lasse påpeker, er det enklere enn noensinne å teste Ubuntu trygt i Windows med Wubi. Med tanke på alternativet, fatter jeg ikke hva du venter på!