Ikke i betydningen mojo, men “mobil journalist”, ifølge Journalisten. A propos diskusjonen om hvorvidt det er mulig å gjøre seriøst arbeid på en Asus Eee, kan Journalisten berette følgende:

Nyhetsbyrået Reuters utstyrer sine journalister med Nokia-telefonene N95 og N82 med bluetooth keyboard, en digital mikrofon og en telefontilpasset tripod.

Det kaller jeg lommejournalistikk.

Har reist endel i det siste, og kunnet fastslå at wifitilbudet på norske hoteller er like begredelig som før. I beste fall har man det rådyre tilbudet fra Telenor som fikk Cory Doctorow til å gispe da han besøkte Norge for et par år siden (jeg bodde nylig på et hotell hvor de ansatte var så pinlig berørte over bare å kunne tilby sine gjester dette, at de isteden hintet om at jeg fra deler av hotellet kunne koble meg på et åpent nettverk i nabolaget), i verste fall ingenting. Dermed blir Meyergården Hotel i Mo i Rana, som jeg bor på ikveld, et veldig gledelig unntak. Her får man utlevert gratis passord og brukernavn i resepsjonen, og så er det bare å koble seg på. Jeg kan ikke fatte og begripe at det skal være så vanskelig for andre hoteller å gjøre det samme…

Et Linx-tog på vei til Stockholm kjørte akkurat forbi meg på Oslo S. Det er første gang jeg ser at de er utstyrt med en logo med dataskjerm og påskriften “www”. Nok et argument for å velge toget fremfor flyet neste gang turen går til Stockholm. Selv sitter jeg på flytoget omgitt av databrukere som sikkert ville ønsket seg wifi inkludert i den dyre billetten, men som neppe kan regne med noe mer enn ustabil GPRS i lang tid fremover.

Nar man kommer til Gardermoen stiger forøvrig håpet et øyeblikk ved synet av skiltet som sier “Åpen trådløs sone.” Men åpen sone min bløte bakpart. Her er det snakk om å spa opp knallharde daler for å få tilgang.

skjer det saker og ting i Arendal, noe bildet nedenfor er en antydning om. Har ennå ikke fått moblogging direkte hit til å funke, så den som vil kan følge progresjonen på phlog-kontoen min. Forøvrig et riktig godt nyttår til alle lesere og medbloggere!

Egil Skalltje spør om jeg kan legge ut en kort oppskrift på hvordan man poster med PDA. Det gjør jeg med glede, men også med to forbehold: mangelen på passende programvare for min PDA gjør at jeg bruker en vevbasert løsning (Movable Type). Og siden min gamle Nokia ikke støtter GPRS bruker jeg GSM, noe som innebærer at bloggpostinger bør være kjapt unnagjort. Denne postingen kan tjene som eksempel på hvordan jeg går fram.

Selve postingen blir i hovedsak skrevet offline, i et passende editorprogram (bloggprogramvare baserer seg på ASCII, så man trenger ikke noe avansert). Når postingen er klar starter jeg vevleseren (Opera Embedded for Linux i mitt tilfelle), kobler meg opp, venter til jeg få forbindelse og går til min Movable Type-side.

For å unngå at det lastes ned for mye data, har jeg lagt inn en “kortversjon” av MT-siden. Det er den samme siden som kommer fram ved å velge menyvalget MT It! i f.eks. Internet Explorer. Andre typer bloggprogramvare har tilsvarende hurtigvalg, og en titt på adresselinjen når slike “Blog It!”-sider er oppe viser gjerne en lang URL. Det er denne jeg la inn i Opera, og som gjør at MT starter kjapt og uten for mye dilldall på skjermen.

Jeg fyller ut tittelfeltet, limer inn teksten fra editoren og klikker på “Save” og vips! (OK, litt langsommere enn vips ligger bloggpostingen ute på nettet. Så er det bare å komme seg av nettet igjen faderlig fort… Merk: denne løsningen krever også at PDA-nettleseren støtter JavaScript. Det finnes andre løsninger, blant annet en del som baserer seg på Java.

Skal man til ukjent destinasjon med offentlige transportmidler trengs det et kart. Om noen år vil vi alle ha mobiltelefoner med innebygd satellittnavigasjon (GPS) og interaktive kart, og kan følge reisen mot målet fortløpende på skjermen. I mellomtiden går det an å gjøre dette:

1. Finne nærmeste holdeplass med Trafikanten eller en lignende tjeneste.
2. Finne et oversiktkart over området med f.eks. Finn (søk på adressen)
3. Ta en skjermdump av kartet med f.eks. Gimp.
4. Overføre kartbildet til en lommedatamaskin (PDA), f.eks. en Zaurus 5500.
5. Følge nervøst med på skjermen mens man sammenlikner med veiskilt.
6. Håpe på at batteriet varer til man kommer fram.

Dette høres sikkert passelig nerdete ut, men interaktive karttjenester kan bli en pengemaskin på sikt. Tenk deg en mobiltelefon som ikke bare viser din posisjon på kartet med noen meters presisjon, men som i tillegg viser alle nærliggende skoler, bibliotek, butikker, hoteller etc etc.

Tjenesten vil også være i stand til å varsle deg når du nærmer deg et forhåndsbestemt mål eller en kategori med mål. Eksempel: du kan be om å varsles når du er i nærheten av pizzarestauranter. Som motytelse får du rabatt når du viser fram en kvittering på skjermen. Det er lett å tenke seg hvordan musikk- og motebransjen vil satse tungt på ungdom. Og Nokia-parafrasen “Annoying people” får en helt annen betydning…

Har nettopp avsluttet en forelesning på Hokksund i Buskerud. Klokka er ni om kvelden, og jeg sitter på perrongen og venter på toget. På en hustrig vårkveld er det god grunn til å spørre seg hvorfor man utsetter seg for slike ekspedisjoner langt utenfor Oslogryta. Ikke minst med tanke på at det samlede antall tilskuere i kveld var elleve.

Svaret er enkelt i grunnen. Det er elleve spesielle mennesker det dreier seg om. Mennesker som viser interesse og engasjement nok til å droppe “Hotel Cæsar”, traske ned til biblioteket og høre en fremmed fyr prate i en time. Som etter forelesningen stiller innsiktsfulle spørsmål og deltar i en diskusjon som varer i en halvtime.

Slikt er gull verdt for en forfatter. For disse menneskene er representanter for de vanligvis så usynlige leserne. De som holder slike som meg i live på så mange måter. Så får det heller være at perrongen er iskald og toget er langt oppe i Hallingdalen. Jeg er tilfreds.

Har nettopp holdt en forelesning om fremtiden for hundre våkne og flotte skoleelever i Mjøndalen. Det føltes litt spesielt å snakke om temaet Hvordan blir verden i det 21. århundre på dagen for utbruddet av det mange regner som en typisk fremtidskonflikt: ressurskrigen. Jeg siterer fra Fremtiden:”Etter hvert som befolkningen vokser og naturen ødelegges i store deler av verden, blir det vanskeligere å klare seg. Da vil flere kriger starte fordi folk kjemper om ressursene i et område, for eksempel vann.” Eller, som i tilfellet Irak, olje.

Nerdekommentar: Dette ble lagt inn med Opera på en Zaurus 5500, via mobiltelefon på toget mellom Mjøndalen og Lier. Togblogging (Google gir 0 treff - er jeg den første som bruker ordet på norsk, mon tro?) fra PDA er altså mulig, i alle fall på jernbanestrekninger med få tunneller. Tidsstempelet nedenfor viser at toget var i rute, for øvrig.

Vel framme i Stavanger etter en fabelaktig togtur gjennom Vestagder og Jæren, en del av landet som gjør seg svært godt med Vamps siste plate som bakgrunnsmusikk, oppdaget jeg. Jæren fikk jeg et spesielt forhold til etter ha vært månedens forfatter i Hå kommune våren 2001. I en uke bodde jeg i praktfulle omgivelser på Obrestad fyr, med utsikt over sjøen. Enkelte kvelder var det så blikkstille at jeg så stjernene speile seg i havet. Det er en viss sjanse for at jeg får et lignende oppdrag i samme område denne høsten. Det ser jeg i så fall fram til med glede.

Underveis forberedte jeg meg på kveldens forelesning ved hjelp av Solun, et usedvanlig elegant astronomiprogram. Solun er så kompakt at det kan kjøres på lommedatamaskiner og mobiltelefoner som støtter Java, men har likevel et grensesnitt så oversiktlig at det er lett å finne fram på skjermen til min lille Zaurus 5500 (som også inneholdt MP3ene med Vamp, for øvrig). Ved å tjuvtitte på Zaurusen kan jeg bevare troverdigheten når publikum stiller kinkige spørsmål om ting de har sett på himmelen.

Som all astronomiprogramvare inneholder Solun et standardsett av matematiske ligninger som gjør det mulig å beregne himmellegemenes posisjon sett fra ethvert sted på Jorda til et vilkårlig valgt tidspunkt. Jeg har selv skrevet slik programvare - kartene i Se Opp ble laget med mitt eget program - og vet derfor å verdsette innsatsen som ligger bak et kjapt program på bare 315 KB (det inkluderer tabeller over tusenvis av stjerner). Desto mer oppgitt blir jeg når astroprogrammer microsoftifiseres, dvs får overkompliserte grensesnitt og eser ut til mange titalls megabyte.

Solun er tydeligvis skrevet con amore, og er helt gratis. Min eneste innsigelse (og den er liten) er at forfatteren, David Rushall, har valgt å ikke legge ut kildekoden under GPL-lisensen. Ved å gjøre Soluns kildekode åpen, ville man øke sjansene for at programmet fortsatt utvikles om Rushall velger å legge inn årene. Men det er selvsagt forfatterens valg, og han har funnet et godt alternativ til betaling i form av “charityware”: brukere oppfordres til å gi et beløp til et godt formål. Rushall nevner Greenpeace og Amnesty, jeg har valgt å støtte Leger uten grenser og regner med at det er en god erstatning.

Jeg sitter på bussen mellom Arendal og Kristiansand. Tåka ligger klistret tett innpå vinduene, bakken er dekket av et tynt lag råtten snø og det mumles lavt rundt meg på myke sørlandsdialekter. Bussen, en lys og varm kokong i tusmørket, er ideell som midlertidig skrivestue. Her har jeg det meste av det jeg trenger som skribent: min trofaste Psion 7, arbeidsro, en stadig skiftende utsikt til et landskap jeg har likt siden barndommen. Egentlig savner jeg bare en ting: tilgang til Internett. Det er til gjengjeld intet lite savn.

At mobiltelefonen har revolusjonert arbeidslivet for oss som reiser mye, er jeg den første til å underskrive på. Men samtidig har jeg fått erfare at revolusjoner går i rykk og napp. Siden 1999 har jeg brukt en Nokia 7110 til å koble meg til Internett via GSM, men stort sett har mobildata-tilbudet stått på stedet hvil siden den gang. GPRS er en mulighet jeg har vurdert, men foreløpig lever leverandørenes tilbud ikke opp til mine forventninger.

De er ikke spesielt høye, for øvrig. Alt jeg ber om er stabil oppkobling i modemfart som også kan brukes i utlandet, med en overkommelig prislapp. Jeg ønsker meg et tilbud som gjør det mulig å utføre arbeidet mitt som normalt, nesten uansett hvor jeg måtte befinne meg i Norge. Og etter at jeg begynte blogge, vil jeg gjerne kunne legge inn nye postinger når jeg reiser uten å betale det hvite ut av øyet.

Denne postingen skal legges inn via GSM fra en kafe i Kristansand (hvor jeg vet at jeg har to timer å slå ihjel før toget går). Movable Type fungerer på alle nettlesere som støtter CGI. Det vil si at jeg lett kan blogge fra Opera på en tre år gammel Psion med sært operativsystem og 32 MB minne. Maskinvaren og programvaren er med andre ord for lengst på plass. Det er nettverket som mangler.

Give me land, lots of land, and the starry skies above. And a decent wireless connection, please.